Terboven og Quisling i Eidsvollsgalleriet 1. februar 1942. Foto: Stortinget.

Terboven og Quisling i Eidsvollsgalleriet 1. februar 1942. Foto: Stortinget.

Da diktaturet fortrengte demokratiet

Okkupasjonstiden 1940-45 var en unntaksperiode og et vendepunkt i norsk historie. Grunnloven, folkestyret og statsmakten var satt ut av spill. Demokratiet og rettsstaten ble erstattet med et totalitært diktatur under en okkupasjonsmakt.

Den 8. april 1940 holdt utenriksminister Halvdan Koht en orientering i åpent møte i Stortinget om den skjerpede krigssituasjonen. Møtet vakte stor interesse blant publikum, og det var lange køer utenfor publikumsinngangen til galleriet.

Kø utenfor Stortinget for å høre utenriksminister Halvdan Kohts redegjørelse 8. april 1940. Foto: Stortinget.

Utenriksministeren orienterte om regjeringens protest mot Storbritannia og Frankrikes minelegging av norsk farvann og kravet om at disse måtte fjernes. Den påfølgende debatten ble holdt for lukkede dører. Til tross for opplysninger om at to tyske skip var blitt torpedert utenfor kystene av Sør-Norge, var det først og fremst reaksjonen ble den britiske og franske nøytralitetskrenkelsen som ble diskutert. Det var liten tvil om at situasjonen var skjerpet, men det ble ikke stilt spørsmål om mobilisering.

At krigen skulle komme til Norge allerede påfølgende natt i form av en tysk invasjon, var det ingen som forestilte seg.

Stortingets flukt – Elverumsfullmakten

Da stortingspresident Carl Joachim Hambro ble varslet om den tyske invasjonen natt til 9. april 1940, beordret han umiddelbart en evakuering av Stortinget med ekstratog til Hamar. Det ble bestemt at konge og regjering skulle evakueres med samme tog. Rett før klokken halv åtte samme morgen rullet toget ut fra Østbanen med kongefamilien, regjeringen og om lag 100 stortingsrepresentanter ombord.

«Stortinget bemyndiger regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og regjeringens vegne, som må anses som påkrevet av hensyn til landets sikkerhet og fremtid.» 

Elverumsfullmakten av 9. april 1940

Møtet på Hamar ble satt klokken ett, men måtte avbrytes kl. 19.40 etter melding om at tyske styrker hadde nådd frem til Jessheim. I all hast ble lokalene på Hamar forlatt, og Stortinget flyktet videre med ekstratog til Elverum. Da møtet ble gjenopptatt på Folkehøyskolen to timer senere, vedtok Stortinget å overføre sin myndighet til regjeringen. Fullmakten bemyndiget regjeringen til å ivareta rikets interesser inntil Stortingets neste møte.

Deretter fortsatte flukten som skulle bringe kongefamilien og regjeringen i eksil til 1945. Det gikk også fem år før landets folkevalgte igjen var samlet.

Elverumsfullmakten ble vedtatt uten formell votering, og den var utformet av stortingspresidenten selv. Fullmaktens rettslige status har vært diskutert, men det er ingen tvil om at den ga eksilregjeringen legitimitet i sin myndighetsutøvelse under krigen.

Elverumsfullmakten. Foto: Stortinget.

Forhandlinger under press sommeren 1940

Etter 9. april var regjering og konge på flukt og Stortinget var oppløst. Den 17. april utnevnte Høyesterett i samforstand med tyskerne et administrasjonsråd som skulle stå for det sivile styret av de okkuperte delene av landet. Etter at konge og regjering forlot landet den 7. juni, og det norske forsvaret kapitulerte, vendte tyske okkupasjonsmyndigheter seg til Stortinget i et forsøk på å etablere et legitimt, samarbeidende styre.

Ettersom Stortinget ikke uten videre kunne samles og stortingspresident Hambro hadde forlatt landet med konge og regjering, innledet tyskerne forhandlinger med de gjenværende medlemmene av Stortingets presidentskap og medlemmer av Administrasjonsrådet. Fra tysk side var målet å få på plass et nytt samarbeidsregime – et «riksråd» som skulle erstatte de lovlige norske myndighetene som nå var i eksil.

Tyske soldater utenfor Stortingets hovedinngang. foto: Stortinget.

Under sterkt press erklærte presidentskapet Elverumsfullmakten for ugyldig den 17. juni 1940. Regjeringen Nygaardsvold var ikke lenger landets lovlige regjering og kongen kunne ikke lenger utøve sine konstitusjonelle funksjoner. Det påtenkte riksrådet skulle overta regjeringens og Stortingets myndighet. Dersom kongen skulle nekte å godta presidentskapets oppfordring om å avsette regjeringen Nygaardsvold og akseptere de nye myndighetene i Norge, forpliktet presidentskapet seg til å få Stortinget med på å avsette kongehuset.

I sitt berømte andre «nei» avslo kongen forsøket på å avsette ham og regjeringen. Tyske okkupasjonsmyndigheter presset de gjenværende stortingsrepresentantene til å holde avstemninger i partigruppene den 10. september, og flertallet så seg nødt til å akseptere videre forhandlinger med tyskerne basert på at Elverumsfullmakten var satt til side og at kongehuset var avsatt.

Forhandlingene førte ikke frem. I stedet gjennomførte Terboven og de tyske okkupasjonsmyndighetene et kupp der de ga opp å forankre okkupasjonsregimet i lovlige norske myndigheter. Den 25. september 1940 utnevnte Terboven en norsk regjering direkte underlagt Reichskommissaren. Av de 13 statsrådene var ni fra Nasjonal Samling. Regjeringsutnevnelsen var et avgjørende vendepunkt og innebar at Norge ikke bare var militært okkupert, men også utsatt for politisk nazifisering.

Terboven i stortingssalen. Maleriet «Eidsvold 1814» er skjult bak hakekorset. Foto: Stortinget. Foto: Stortinget.

Demokratiets hus i diktaturets hender

Allerede den 9. april tok kuppmakeren Vidkun Quisling seg inn i stortingsbygningen og installerte seg på stortingspresidentens kontor. Fra samme dag var huset også fullt av tyske soldater og Stortingets administrasjon flyttet ut.

Quislings kuppregjering i 1940 varte bare noen dager, men stortingsbygningen ble okkupert av den øverste tyske myndighet i Norge under krigen: Reichskommissar Josef Terboven.

Okkupasjonsmakten fortrengte Stortinget som institusjon både fysisk og politisk under krigen. I stedet ble stortingsbygningens rom og saler brukt til okkupasjonsmaktens formål, og de ble fylt med nazistiske symboler.

Stortingspresident Hambro etter frigjøringen i 1945. Foto: Stortinget.

Lagtingssalen ble bygget om, og det ble blant annet ført rettssaker der. Utenfor ble stortingsbygningen voktet av tyske tropper og behengt med tysk propaganda. Stortingssalen forble lenge relativt urørt og ble benyttet til å holde møter blant annet under propagandaminister Joseph Goebbels besøk i 1940. Senere ble maleriet Eidsvold 1814 tildekket av nazistene.

Reichskommissar Josef Terboven hadde sitt kontor i Eidsvollsgalleriet det meste av okkupasjonstiden, før Reichskommissariatet flyttet til Oslo Handelsgymnasium mot slutten av krigen og overlot stortingsbygningen til den norske nasjonalsosialistiske regjeringen.

Frigjøringen

Da Quislings regjering overtok stortingsbygningen den 1. februar 1945, fikk det norske flagget igjen vaie over bygget etter fem år med hakekors i flaggstangen. Samme dag ble stortingsbygningens nye okkupanter utsatt for en sabotasjeaksjon som knuste en rekke av byggets vinduer.

Etter frigjøringen den 8. mai 1945 ble okkupasjonsmakten og dens symboler raskt fjernet fra stortingsbygningen. Den 14. juni ble det første stortingsmøtet i det frigjorte Norge holdt. Stortinget var igjen herre i eget hus.

«Det 89de ordentlige Storting gjenopptar sine forhandlinger som ble avbrutt på Elverum 9 april 1940 … i denne stund da Stortinget er samlet på ny etter prøvelsens tid, går våre første tanker til alle dem som i disse lange år har latt sitt liv for at vi kunne leve … De døde vil leve i våre hjerter. Vi samler våre sinn i en stille bønn for deres sjele.» Stortingspresident Hambro den 14. juni 1945.

Eidsvollsgalleriet under okkupasjonstiden. Foto: Stortinget.Eidsvollsgalleriet under okkupasjonstiden. Foto: Stortinget.


Sist oppdatert: 08.03.2018 10:14