(Må sjekkes mot fremførelse.)

Det er alltid flott å komme opp hit til Voksenåsen. Vi har Nordmarka i ryggen og Oslos beste utsikt i front. Vi er høyt hevet over storbyen, men likevel bare 20 minutter unna. Og best av alt, vi er på en måte i Sverige. Ingen andre steder på denne siden av grensen finner man den samme blågule atmosfæren som her på Voksenåsen. Det måtte i så fall være på IKEA …

I dag markerer vi Voksenåsens 50-årsjubileum, men også at det er 55 år siden statsminister Einar Gerhardsen tok med seg sin svenske kollega, Tage Erlander, samt utenriksminister Östen Undën, hit til Voksenåsen. Som vi nettopp har sett på film, var det høyt her oppe - på Oslos tak – at han overrakte brevet der det stod at Voksenåsen skulle gis som gave fra det norske folk til Sveriges folk. En romslig tomt og et vakkert bygg var nordmennenes takk for hjelpen under annen verdenskrig og i de vanskelige årene etterpå.

Midt i skogen hadde man for anledningen fått satt opp to provisoriske flaggstenger. Symbolkraften var sterk og reflekterte ordlyden i selve gavebrevet, hvor det blant annet stod: «På Voksenkollen, i en høyde av 500 meter over havet, skal det svenske flagg i dag vaie ved siden av det norske over 30 000 kvadratmeter land. Her reiser vi et hus for våre granner. Kranset av skog ligger eiendommen langt fra allfarvei, men likevel i hjertet av Norges hovedstad. Her vil de svenske kvinner og menn, som for en tid finner sitt hjem i Norge, få levende kontakt med norsk kulturelt liv i alle former.» På bildet bak meg ser dere Einar Gerhardsen heise det svenske flagget ved siden av det norske.

Erlander og Undën skal ha vært helt uforberedt på det som skulle skje. I følge vitner var overraskelsen hos de to ekte. En avis skrev til og med at Erlander og Undën «åkte hem en aningen panikslagne over det de hadde fått». Kanskje ikke så rart. Dette var en gave som forpliktet. Gerhardsen hadde sagt at han ville at Svenskhemmet Voksenåsen skulle være et hus som skulle være fylt av svensker venner «til alle tider, sommer og vinter», som han uttrykte det. Men hvordan få til det? Hvordan få til et miljø som til en hver tid bobler over av samarbeid, kulturutveksling og fellesskap?

Vel hjemme i Sverige ble det raskt satt ned en komité som skulle se på hvordan det kommende huset burde brukes. Komiteens anbefaling lå tett på det som hadde vært Gerhardsens visjon.

Voksenåsen skulle huse svenske studenter som ønsket seg et Norges-opphold under studiene, stille lokaler til disposisjon for ulike typer organisasjoner, legge til rette for konferanser og kursvirksomhet, drive leirskole for svenske skolebarn osv.

Dermed var grunnlaget lagt for det som skulle bli et levende møtested. I dag, 55 år etter, vet vi at Gerhardsens visjon har blitt til virkelighet. Dette husets aktiviteter favner bredt. Voksenåsen kan se tilbake på hele 85 dager med egne arrangementer i 2009 – alt fra utvekslingsarrangementer for studenter, kunstutstillinger og andre kulturtilstelninger samt seminarer og konferanser. Og i dag åpnes enda et nytt kapittel i Voksenåsens historie i og med nybygget ”Villa utsikten» som vi skal være med å innvie etterpå.  

På en dag som i dag synes jeg imidlertid det er viktig at vi har i mente at Voksenåsen er mer enn summen av alle disse aktivitetene, selv om listen er aldri så imponerende. En nasjonalgave er ingen dagligdags affære.

Det er noe mer enn et monument, en statue eller en minnetavle. Det er en gave fra ett land til et annet, noe hele folket står bak.

Men så hadde vi nordmenn også mye å takke svenskene for. Kanskje mest kjent er mathjelpen Svenskesuppen, aksjonen De hvite bussene, Svenskehusene og den varme mottakelsen som norske flyktninger fikk når de krysset grensen. Men det er langt fra alt. I løpet av krigsårene samlet naboene i øst inn over 72 millioner kroner i kontanter, og over seks millioner kroner i gaver. Det var den gangen helt formidable summer. En svensk myte sier visstnok at hadde man stablet alle postgiroblankettene som den svenske Norgeshjälpen mottok i løpet av disse årene, hadde man fått en stabel tilsvarende Kungstornen i Stockholm. De er 60 meter høye. 

Voksenåsen er dermed først og fremst et symbol. Det er et symbol på gjensidig vennskap, fellesskap og takknemlighet.

Og på de helt unike norsk-svenske relasjonene. Det finnes nok av bevis på at vi har et naboforhold som ikke mange andre land kan konkurrere med. Et eksempel er spørreundersøkelsen som ble utført her i Norge i forbindelse med at vi i 2005 markerte at det var hundre år siden unionsoppløsningen med Sverige. Resultatet vakte en viss oppsikt. Hele 12 prosent av de spurte nordmennene skal ha vært positive eller svært positive til en ny union med Sverige.

Resultatet er kanskje ekstra overraskende med tanke på at undersøkelsen er gjennomført flere år før Fredrik Skavlan begynte å samle Sverige og Norge til ett rike hver eneste fredag kveld.

Det er ingen tvil om at vi trenger hverandre og bruker hverandre. Er vi nordmenn i tvil om noe, er som oftest det første vi spør om hvordan saken har vært løst i Sverige. Kan vi høste erfaringer fra andre siden av Kjølen? Ikke sjelden viser det seg å være en fruktbar tilnæring.

Sverige og Norge er hverandres viktigste eksportmarkeder. Kontaktflatene er omfattende på nær sagt alle samfunnsområder. Ta for eksempel arbeidsmarkedet. Ser vi noen tiår tilbake i tid, var det først og fremst nordmenn som reiste til Sverige og nøt godt av den lave svenske arbeidsledigheten. I dag er tendensen den motsatte. I takt med at grensene hviskes mer og mer ut kommer stadig flere svenske ungdommer hit. Det er norske arbeidsgivere mer enn gjennomsnittlig fornøyd med! Svenske ungdommer har – dessverre for oss nordmenn – rykte på seg for å være både mer serviceinnstilte og mer arbeidsomme enn de norske. Svenskene er faktisk så attraktive på det norske arbeidsmarkedet at vårt tidligere likestillingsombud, Beate Gangås, i august i fjor måtte rykke ut og minne arbeidsgiverne om at det er ulovlig å annonsere direkte etter svensker i jobbannonser.       

I Norge feirer vi forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson i år ettersom det er hundre år siden han døde. Bjørnson var som de fleste kanskje vet svært tydelig på at han ville ha Norge ut av unionen med Sverige, men samtidig var han også en begeistret skandinavist.

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra en tale han holdt på Lillestrøm i 1881 og som handlet om vårt forhold til Sverige. «Jeg har engang sagt til de bekymrede, at forat der skulde blive Krig med Sverige maatte flere end en Mand være gal; over Halvdelen af hvert Folk maatte blive gal, — og det er lettere for en enkelt Mand at blive det end for et Folk».  I Norge snakker vi rett som det er om «gale svensker», men det er gjerne i forbindelse med ishockey, og heldigvis ikke i sikkerhetsspørsmål.

Gratulerer med dagen! Og takk for oppmerksomheten.