(Må sjekkes mot fremførelse.)

Kjære etterlatte, pårørende og alle direkte berørte etter terrortragedien 22. juli i fjor. Kjære alle dere andre.

Tre unge jenter fra Vestfold fikk livene sine brutalt og nådeløst revet bort 22. juli i fjor. I dag minnes vi Birgitte Smetbak, Maria Maagerø Johannesen og Ruth Benedichte Vatndal Nilsen. Tre unge jenter på vei i livet, så godt i gang, så fulle av liv og engasjement. Uerstattelige. I dag – over ett år etter – er det fremdeles forferdelig vondt å tenke på hva vi har mistet. 

Som nasjon er vi blitt bærere av en felles, grusom erfaring. Som fylke er vi hardt rammet. Våre tre jenter var blant de yngste av alle de 77 omkomne. Det er og blir hjerteskjærende forferdelig.

Vel ett år etter terrorangrepet har særlig én erkjennelse hamret seg inn: Mange i Norge har mye å lære. Det handler om bedre å kunne forstå farene i et trygt samfunn. Til dét trengs endringer som utgjør mer enn summen av enkeltvedtak. En norsk kulturrevolusjon har noen kalt det .

Uansett hvilken overskrift vi måtte velge, så er kjernen i dette denne: Samfunnet skylder Birgitte, Maria, Benedicte  –  og alle de andre ofrene etter terroraksjonen  –  å ta dyptgående og utførlig lærdom av det som skjedde den 22. juli i fjor.

Minnesmerket som snart skal avdukes fjerner ikke sorgen. Det lindrer heller ikke savnet. Og det kan langt ifra gi hendelsen i fjor noen mening. Men kanskje kan minnesmerket gi en påminnelse om varmen, omsorgen og nærværet som har preget oss alle etter 22. juli.

Nico Wideberg har uttalt at det ville bli feil med en tung og mørk stein i dette monumentet.  I stedet valgte han den lysegrå iddefjordgranitten. Wideberg mente at denne svarte bedre til det han ønsket å skape: sorg med håp i seg.

Så la oss gjøre denne bautaen til et symbol for akkurat dét. Et uttrykk for vår alles medfølelse. For at det tross alt finnes håp i alt som er trist og vondt.

Monumentet her i parken på Teie hovedgård skal for alltid være Birgitte, Maria og Benedichte sitt monument. Det skal være noe å samles rundt. Noe å stoppe opp ved. Det skal hjelpe generasjoner fremover til aldri å glemme udåden 22. juli 2011. Her ved dette monumentet skal vi minnes de som døde, men også takke selve livet.

Takk for oppmerksomheten.