Eidsvolls plass er plassen foran Stortinget og Løvebakken, mellom Karl Johans gate og Stortingsgata, og en av Oslos viktigste arenaer for folks ytringsfrihet og engasjement.

Nesten daglig samles ulike grupper på denne plassen for å få oppmerksomhet fra politikerne om saker de engasjerer seg for.

Alle kan markere og demonstrere foran Stortinget, men dette må søkes om på forhånd, slik at man har nødvendig tillatelse. Tillatelse må først innhentes hos sikkerhetsavdelingen på Stortinget, og så må Oslo politidistrikt informeres.

Eidsvolls plass er blitt en viktig arena for ytringsfriheten og gjenspeiler folkets engasjement og hvilke saker vi er opptatt av i samfunnet vårt. Også utenlandske grupper holder markeringer og demonstrasjoner på denne plassen – ofte i forbindelse med hendelser i hjemlandet.

Retten til å demonstrere: ytringsfrihet i Grunnloven

I Grunnloven § 100 står det at «Ytringsfrihet bør finne sted [...]. Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillat for enhver». Demonstrasjoner og markering på Eidsvolls plass er en av mange måter å bruke denne retten på.

Gjennom etterkrigstiden

Bilder i arkivet viser at markeringer og demonstrasjoner på Eidsvolls plass har foregått i store deler av etterkrigstiden. Kjente eksempler er demonstrasjonen mot bilavgifter (slutten av 1950-tallet), demonstrasjonen mot NATO (slutten av 1950-tallet), demonstrasjonen mot Vietnamkrigen (1968) og den såkalte Alta-konflikten (1979).

Presidentskapet vedtok forbud

I 1952 ble det diskutert om man burde forby demonstrasjoner foran Stortinget av sikkerhetshensyn. Ved stortingsmøtets slutt den 22. oktober spurte presidenten om noen forlangte ordet før møtet ble hevet. Det ble tatt til orde for en sak som hadde vært innom presidentskapet. Det viste seg at en kvinne hadde blitt hardt skadet under en demonstrasjon grunnet et usikret rekkverk, og at presidentskapet hadde besluttet at det var for risikabelt å ha  demonstrasjoner på Eidsvolls plass. Flere av representantene tok til orde for at ytringsfriheten måtte ivaretas, og at om det var snakk om sikkerhet, så var det politiet som skulle ta vurderingen, ikke Stortinget.

Det ble også nevnt at om man skulle benytte seg av Eidsvolls plass som område for demonstrasjoner, måtte det tilrettelegges med det formål for øye. Det var altså stor enighet mellom partiene i salen om at presidentskapet måtte revurdere sitt vedtak slik at ytringsfriheten på Eidsvolls plass kunne opprettholdes.

Siden den gang har demonstrasjonene på Eidsvolls plass holdt frem – i ytringsfrihetens navn.