I de drøyt 20 årene bestemmelsen om suspensjon av fattigunderstøttede besto, var paragrafen stadig oppe til behandling i Stortinget. Foto: Oslo Museum.

I de drøyt 20 årene bestemmelsen om suspensjon av fattigunderstøttede besto, var paragrafen stadig oppe til behandling i Stortinget. Foto: Oslo Museum.

Paragraf 52 d – suspensjon av fattige

Bestemmelsen som suspenderte fattigunderstøttede fra å stemme, ble innført i Grunnloven samtidig med alminnelig stemmerett for menn i 1898.

Suspensjon av stemmeretten var ikke nytt i 1898. Siden 1814 inneholdt Grunnloven bestemmelser som suspenderte stemmeberettigede fra valg, dersom man var dømt for enkelte forbrytelser, var blitt umyndiggjort eller hadde gått konkurs. Det nye i 1898 var at det kom til en fjerde suspensjonsgrunn: «Stemmeretten suspenderes ved (…) d. ved at nyde eller i det sidste Aar før Valget at have nydt Understøttelse af Fattigvæsenet.» 

Selvhjulpne borgere

Den nye suspensjonsgrunnen ble innført uten motstand da Stortinget etter mange års stemmerettskamp innførte alminnelig stemmerett for menn. Suspensjon av fattige var en levning etter det tradisjonelle synet på stemmerett som noe som skulle være forbeholdt selvstendige, selvhjulpne og hederlige borgere.

Stortinget trakk i 1898 grensen for stemmerett ved de som mottok fattighjelp. Fattige i hovedstaden var av de som ble hardest rammet. Foto: O. Væring, Oslo Museum.

For å sikre at de som fikk lov til å stemme var selvhjulpne borgere som ikke lå samfunnet til byrde, trakk stortingsflertallet i 1898 grensen for stemmerett ved de som fikk fattighjelp. Til å begynne med spilte det ikke noen rolle hva som var grunnen til at man hadde bedt om hjelp fra fattigvesenet, eller hvor mye man hadde fått.

En bestemmelse med urettferdige utslag

Det viste seg fort at den nye bestemmelsen rammet mennesker som ikke var mindre selvhjulpne eller dårligere bidragsytere til fellesskapet enn andre som ikke ble rammet. Det begynte å komme kritikk mot bestemmelsen, særlig fra arbeiderbevegelsen og fra de sosialliberale delene av Venstre.

I 1900, som var det første stortingsvalget etter innføring av alminnelig stemmerett for menn og suspensjon av fattige, rammet suspensjonsbestemmelsen 23 500 menn. Det vil si ca. 5 prosent av alle de stemmeberettigede. De aller fleste av disse ble suspendert på grunn av fattigunderstøttelse.

Arbeiderklassen og arbeiderbydeler i de store byene ble rammet hardest. Det kom protester både fra arbeiderklassen selv og fra mennesker som på nært hold så hvordan suspensjonsbestemmelsen både slo urettferdig ut i lokalsamfunnene og hvor vanskelig den var å håndtere.

I november 1903 sendte «Fællesstyret for de forenede norske Arbeidersamfund», med Johan Castberg i spissen, forslag til Stortinget om å ta inn flere unntak fra suspensjonsbestemmelsen ved kommunevalg. Unntakene ble vedtatt i mai 1904. Stortingsarkivet.

Første reform av suspensjonsbestemmelsen i 1904 og 1908

Protestene, og de uønsket sterke konsekvensene av bestemmelsen, førte til at den ble myket opp. Først ble reglene for kommunevalg endret i 1904, som et steg på veien mot å få til en endring i Grunnloven. Fire år senere, i 1908, var det grunnlovsmessig flertall (2/3) i Stortinget for å endre Grunnloven. Endringene besto i at man ikke lenger ble suspendert dersom støtte var gitt ved sykehusopphold, til barns skolegang eller undervisning av funksjonshemmede barn.

Endringene var prinsipielt viktige. Stortinget innførte et skille mellom de som fikk støtte av verdige grunner og de som ikke gjorde det. Før hadde det vært nok å motta støtte, nå begynte det å spille en rolle hvorfor man hadde hatt behov for støtte.

Etter endringene rammet suspensjonsbestemmelsen færre mennesker. Ved stortingsvalget i 1909 var antallet suspenderte nede i 19 500. Fordi en del kvinner hadde fått stemmerett i 1907 hadde det totale antallet stemmeberettigede økt, så de suspenderte utgjorde nå ca. 2,5 prosent av alle stemmeberettigede.

Ved stortingsvalget i 1909 økte antallet suspenderte, etter at kvinner med en viss inntekt og formue hadde fått stemmerett. Foto: Stortinget.

En vanskelig bestemmelse å håndtere

Selv om antallet som opplevde å få stemmeretten suspendert falt etter endringene i 1904 og 1908, fortsatte motstanden å øke. Det skyldtes både økende press fra de som ble rammet, og at bestemmelsen hadde blitt enda vanskeligere å praktisere etter at unntakene kom til.

I mange kommuner oppfattet lokale folkevalgte, og de som hadde ansvar for å administrere fattighjelp og valg, regelen som urimelig. Flere steder ble det forsøkt å omgå bestemmelsen ved å gi hjelp på måter som ikke ble regnet som fattigunderstøttelse.

Etter innføringen av stemmerett for kvinner i 1913, steg tallene igjen. I tillegg var kvinner overrepresentert blant de suspenderte. Ved stortingsvalget i 1915 var det så mange som 47 500 suspenderte. Det tilsvarte nesten 4,5 prosent av de stemmeberettigede. Hele 30 000, eller nesten to tredjedeler, av de suspenderte var kvinner.

Forsøk på å avskaffe paragraf 52 d

I 1914, året etter at kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn, ble bestemmelsen om suspensjon av fattigunderstøttedes stemmerett angrepet fra flere hold.

Et kommunalmøte i Værdal, med representanter fra 19 trøndelagskommuner, sendte våren 1914 en oppfordring til Stortinget om å oppheve paragraf 52 d. Stortinget sendte henvendelsen videre til regjeringen, som i en proposisjon fastslo at bestemmelsen fungerte urettferdig og lite hensiktsmessig.

Regjeringen foreslo å avskaffe bestemmelsen, eller tilføye enda flere unntak. Flere unntak hadde også Arbeiderpartiet foreslått. Med regjeringens forslag forelå det for første gang et grunnlovsforslag om å fjerne bestemmelsen om suspensjon av fattige helt.

Etter en lang og tidvis opphetet debatt i Stortinget i 1916, overlevde suspensjon av fattige med én stemmes overvekt. Men bestemmelsen ble myket opp enda mer, slik at unntakene nå også omfattet støtte ved arbeidsledighet, støtte til invalide og uføre, og støtte som ble gitt på grunn av alderdomssvekkelse.  

Bestemmelsen endelig opphevet etter 21 år

Etter 1916 ble relativt få rammet av suspensjonsbestemmelsen. Ved stortingsvalget i 1918 gjaldt det 14 700 mennesker, eller omtrent 1,2 prosent av de stemmeberettigede. Av disse var antagelig i underkant av 1 500 suspendert av andre årsaker, som at de var umyndiggjort.

Ved valget i 1921 hadde alle borgere stemmerett, uavhengig av sosiale eller økonomiske rammer. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Likevel stilnet ikke kritikken. Tvert imot hadde endringene i 1916 gjort bestemmelsen om suspensjon av fattige enda vanskeligere å håndtere. Fortsatt klarte man ikke å ramme de dovne og late, som intensjonen var. I stedet ble fortsatt uskyldige og hederlige mennesker i en vanskelig situasjon, trukket med og sidestilt med forbrytere og andre. Det gikk ikke mer enn et år før tre arbeiderpartirepresentanter leverte inn et nytt grunnlovsforslag, om å oppheve hele bestemmelsen.

Da saken kom opp til behandling i Stortinget i 1919, stilte konstitusjonskomiteen seg bak forslaget. Det var like greit å stryke hele bestemmelsen, fremfor å flikke mer på den. Det man kunne vinne ved å beholde den, ble oppveiet av alle ulempene i form av menneskelige belastninger og urettferdige utslag.  Bestemmelsen var ikke lenger i pakt med tidens syn på samfunnets ansvar for individer med behov for hjelp.

Et enstemmig storting stod 17. juli 1919 bak vedtaket: «Grundlovens § 52 bokstav d ophæves».


Sist oppdatert: 11.03.2019 13:54