Fangene hugger ut løvene i steinblokker mens Christopher Borch følger med. Illustrasjon: Inga H. Sætre

Fangene hugger ut løvene i steinblokker mens Christopher Borch følger med. Illustrasjon: Inga H. Sætre

Straffangen som hugget ut løvene

Det er ikke alle som vet at løvene som ligger foran Stortinget ble hugget ut av to straffanger. Her kan du lese fortellingen om en av dem. «Straffangen som hugget ut løvene» egner seg godt til høytlesing.

Vis som temaark

«Straffangen som hugget ut løvene» er forteller og dramapedagog Per Jostein Aarsands frie gjendiktning og bearbeidelse, med utgangspunkt i virkelige personer og hendelser.

***

Da Grunnloven ble vedtatt i 1814, ble det bestemt at Norge skulle ha et eget storting. Til å begynne med hadde ikke Stortinget et eget hus, men etter hvert ble alle enige om at Stortinget trengte en egen stortingsbygning.

Det ble en lang diskusjon om hvor i byen Stortinget skulle ligge og om hvordan bygningen skulle se ut. Til slutt ble det bestemt at den unge svenske arkitekten Emil Victor Langlet skulle få oppdraget med å tegne bygningen.

De to flotte steinløvene som ligger foran Stortinget ble tegnet av Christopher Borch, men det var to fanger som hugget dem ut! Nå skal du få høre historien om en den ene av dem, nemlig Gudbrand Mørstad.

En gang for lenge siden, ble det født en gutt i Valdres som het Gudbrand. Han bodde oppe i Lia, derfor ble han bare kalt for Gudbrand i Lia. Familien var fattig og Gudbrand vokste opp sammen med moren og søsknene sine. Faren så han lite til. Men de gangene faren var hjemme, tok han Gudbrand på fanget og lærte ham å skjære ut figurer fra trestykker.

Men de andre barna ertet Gudbrand. «Faren din er en tyv, han er i fengsel», ropte de. Og Gudbrand visste at det var sant. Faren hans stjal og han satt ofte i fengsel da Gudbrand vokste opp. Om kveldene lå Gudbrand og tenkte på faren sin. Han lurte på hvordan han hadde det og om han fikk lov til å lage fine ting i fengselet med kniven sin?

Om dagene øvde Gudbrand seg på det faren hadde lært ham og etterhvert ble han en dyktig treskjærer. Han lagde figurer, kniver og verktøy.

Det var noen som mente at Gudbrand ikke var så vakker å se på. At han var både tjukk og stygg. Men en dag møtte han ei jente som het Ingeborg og hun så alt det fine Gudbrand lagde med hendene sine og hun syntes han hadde mye vakkert inni seg. De to giftet seg og ett år seinere fikk de en sønn som de kalte Erik. Gudbrand prøvde å forsørge familien, men det var ikke så lett for det var mange som hvisket om ham i bygda. «Han er nok akkurat som faren sin», sa de.

En dag bestemte Gudbrand seg for å reise ut for å tjene penger som han kunne sende hjem til kona og sønnen. Etter en stund endte han opp i Bergen, i Laksevåg. Der fikk han leie rom hos en som het Knut og kona hans. Om kveldene satt han på rommet og lagde trearbeider med kniven, som han solgte i Laksevåg dagen etter. Og det gikk ikke så verst. Men en kveld banket det på døra. Han åpnet og der stod Knut. «Jeg ser at du er flink med hendene» sa han, «har du lyst til å tjene mye penger?». Knut hadde drevet med småtyverier og sittet i fengsel en stund. Han hadde fått en idé om at de to kunne støpe falske mynter og på den måten tjene en formue.

Dagen etter forklarte Knut at han ville at Gudbrand skulle lage formene til å støpe de falske myntene i. Gudbrand var ikke sikker på at det var noen god idé, men Knut mente at så dyktig som Gudbrand var, ville ingen oppdage noe. Et par dager seinere lå det en stor haug mynter på bordet. Knut tok med seg en skinnpose full av nye mynter og gikk ut.

Men et eller annet hadde gått galt. I en av butikkene Knut handlet i, ble de mistenksomme. Politiet ble varslet og det gikk ikke lang tid før et rykte gikk i Bergen om at det var falske penger i omløp.

En kveld Gudbrand satt på rommet sitt og arbeidet med kniven sin, gikk døren plutselig opp. Der stod Knut. «De har funnet ut at myntene er falske. Hvis ikke du betaler meg 100 specidaler, går jeg til politiet og sier at det var deg. Du har tre uker på deg!», sa Knut. «Betale deg?», spurte Gudbrand, «men det var jo du som..». «Ti stille» hvisket Knut, «når politiet kommer hit, forstår de nok fort at det var du som lagde dem». Knut gikk.

Fengsel, tenkte Gudbrand. Han ville ikke i fengsel sånn som faren sin. Og hvordan skulle det gå med Ingeborg og Erik? Dagen etter gikk han til Knut og spurte om han ikke heller kunne få betale 10 daler i året i 10 år, eller arbeide i ett år for Knut uten lønn. Men det var til ingen nytte. «Du har tre uker på deg», gjentok Knut.

Den natta sov ikke Gudbrand, han lå og tenkte på hva han skulle gjøre. Da morgenen kom, bestemte han seg. Noen dager seinere gikk han til Knut og sa at han hadde gravd ned noe tyvgods ute i skogen og at Knut kunne få det hvis han ble med. Samme kveld gikk de ut i den mørke skogen. Der gjorde Gudbrand det forferdelige. Han tok livet av Knut med kniven sin. Etterpå kjente Gudbrand hvordan hjertet hans hamret i brystet og hvordan han skalv på hendene. Han bøyde seg ned og tok klokka til Knut, og etterpå dyttet han kroppen ned en skråning. Kanskje det kunne se ut som om han var overfalt? Så gikk han hjemover. Han måtte være rolig så ingen ble mistenksomme. Da han kom hjem kikket han opp på skapet i stua. Han visste at Knut hadde penger i lommeboka der oppe.

Dagen etter kom kona til Knut og lurte på hvor Knut og de 90 specidalerne han hadde i lommeboka var blitt av. Gudbrand fortalte henne at Knut hadde tatt pengene og rømt til Amerika den natten.

Men etter noen timer banket det på døren. Der stod det flere politimenn. Liket var funnet og identifisert, og fordi Gudbrand bodde i huset, ble han tatt med til politistasjonen og avhørt. Der gikk det ikke lang tid før han fortalte sannheten.

Og kanskje var det nettopp det som reddet livet hans. Først ble han dømt til døden, men da saken kom opp i Høyesterett, mente dommerne det var formildende omstendigheter. Gudbrand hadde tross alt innrømmet alt, han angret, og dessuten måtte Knut også kunne ta noe av skylden for det som hadde skjedd. Dommen ble derfor gjort om til livsvarig fengsel på Akershus festning.

Fangeskipet seilte inn Oslofjorden og der kunne Gudbrand se stedet hvor faren hadde sittet. Nå var det hans tur.

Og her i fengselet kunne historien om Gudbrand ha sluttet, hvis det ikke var for Christopher Borch.

Da Christopher var en liten gutt, var han en dag sammen med faren sin på besøk i fengselet på Akershus festning. Han så fangene som gikk rundt med hals- og fotjern og han syntes så synd på dem. Der og da bestemte han seg for at da han ble voksen, skulle han hjelpe fangene til et bedre liv. Nå var han blitt voksen og Christopher var blitt en anerkjent billedhugger. En dag i uka underviste han, uten betaling, fanger i tegning, modellering og stein-hogging.

En dag Christopher var på vei inn i verkstedet, fikk han øye på en vakker trefigur. Han spurte en av fangene om hvem som hadde laget den. «Det er vel han Gudbrand i Lia, det», var svaret. «Han må jeg få treffe», sa Christopher. Slik ble Gudbrand og Christoffer venner, og Christopher forstod snart at Gudbrand hadde et helt spesielt talent. Han lærte ham alt han kunne om de forskjellige kunstuttrykkene, og Gudbrand tok det til seg. Gudbrand tegnet de fineste tegninger, skar ut enda vakrere trefigurer og han ble den beste steinhuggeren de hadde sett på Akershus festning.

På denne tiden ble det bestemt at det skulle lages en egen bygning til Stortinget. Emil Langlet, som fikk oppdraget å tegne bygningen, ønsket at to store steinløver skulle passe på den. Christopher Borch var en god venn av Langlet, og ble derfor bedt om å lage løvene. Han skjønte at dette krevde en spesielt dyktig steinhogger og han gikk derfor til Gudbrand - den beste steinhoggeren han kjente.

Det var en stor jobb, så Gudbrand fikk med seg en annen fange som het Sivert og sammen gikk de to i gang. Dag etter dag sto de to og studerte tegningene og hugget. Først den ene løven, og siden den andre. Den andre løven var spesielt vanskelig, for den skulle speilvendes. Men så, etter tre måneder var løvene ferdige og de ble satt opp foran stortingsbygningen - til enorm jubel!

Men steinhoggeren satt fortsatt i fengsel.

Kona hans Ingeborg og sønnen Erik hadde flyttet til Oslo, til Grünerløkka, for å være nærmere Gudbrand. Og Ingeborg hadde flere ganger sendt brev til Kongen og søkt om benåding. Men hver gang hadde svaret vært nei. En dag tenkte Gudbrand at han kunne prøve selv, en siste gang. Han skrev til Kongen og avsluttet brevet slik: «Jeg våger nå, i dypeste underdanighet, å bønnfalle Deres Majestet om nådigst å gi meg tilbake min dypt savnede frihet».

Og Gudbrand Mørstad ble en fri mann. Han tuslet ut av fengselet, bort til Stortinget. Der la han en hånd på den ene løven og han kjente at han ble rolig. For han visste at nå var han var tilgitt.

Så gikk han hjem til Ingeborg og Erik. Gudbrand lærte Erik alt han selv hadde lært i fengselet. Erik vokste opp, fikk seks barn og ble tegnelærer på en skole i byen. Gudbrand og Ingeborg var sammen helt til Ingeborg døde. Så dro Gudbrand til Chicago i Amerika, hvor han bodde til han døde.

Straffangen som hugget løvene er død, men det vakre han laget med hendene sine, vil for alltid minne oss om ham, Gudbrand i Lia.

Løvens oppgavehefte inneholder morsomme og lærerike oppgaver om Stortinget. Oppgaveheftet egner seg best til utskrift i A3 eller A4 format.


Sist oppdatert: 29.06.2017 10:10