Etter å ha kriget og forhandlet siden august, gjorde Norge og Sverige en avtale den 4. november 1814.
Sveriges kronprins, Karl Johan, og Norges stortingspresident, Wilhelm Frimann Koren Christie, var sentrale under forhandlingene, og inngikk et kompromiss.
Norge fikk beholde sin egen lovgivende forsamling, ved Stortinget. Samtidig måtte vi akseptere at den utøvende makt, det vil si konge og regjering, fikk hovedsete i Sverige.
Med unntak av noen tilpasninger fikk Norge beholde grunnloven som ble skrevet på Eidsvoll, selv om vi gikk inn i union med Sverige. Vi sikret oss dermed selvbestemmelse i en god del politiske saker.
Likevel var veien mot full selvstendighet for Norge lang. Den svenske kongen var Norges statsoverhode. Mye av den politiske makten ble dermed liggende i Stockholm, langt unna det folkevalgte Stortinget i Norge.
Utover på 1800-tallet ble maktkampen mellom de to statsmaktene mer og mer betent. Kongen og Stortinget hadde hver sine pressmidler. Kongen nektet å godta lovendringer Stortinget vedtok, og forsinket på den måten Stortingets arbeid.
Stortinget bestemte på sin side nivået på skatter og avgifter, og hva disse pengene skulle brukes til. Uten penger fra Stortinget var det begrenset hva kongen og regjeringen kunne gjennomføre.
På denne tiden var det kongen selv som valgte medlemmene av den norske regjeringen. Dette gjorde han uten å ta hensyn til hva flertallet i Stortinget måtte mene.
Regjeringens medlemmer hadde heller ikke rett til å møte i Stortinget. Dermed hadde Stortinget få muligheter til å konfrontere regjeringen med politikken den gjennomførte.
Det at regjeringen ikke møtte til debatt i Stortinget, opprørte mange. Opposisjonen mente at kongen og regjeringen på den måten unngikk kritikk.
Fra 1870-tallet krevde flere at dette måtte endres. Nå hadde Stortinget fått sin egen bygning i Kristiania. Det gjorde det lettere å organisere opposisjonen og bygge allianser.
Opposisjonen mot kongemakta bestod av både bønder og liberale byfolk. Til sammen utgjorde de et stort flertall på Stortinget.
Opposisjonen mente at maktfordelingen mellom Storting og regjering var for strengt avgrenset. Den utøvende og lovgivende makt hadde nesten ikke kontakt med hverandre. Det var til hinder for god politisk styring og reelt folkestyre i Norge, mente de.
Derfor ville opposisjonen innføre parlamentarisme. De ville sikre at regjeringen ble utpekt med utgangspunkt i stortingsflertallet. Stortinget skulle også få flere muligheter til å holde regjeringen ansvarlig for jobben den gjorde.
I 1874 ble det flertall på Stortinget for å endre Grunnloven i tråd med dette. Regjeringens medlemmer skulle kunne møte til debatt i Stortinget, slik at opposisjonen fikk holdt dem ansvarlig for jobben de gjorde.
Den svenske kongen, Oscar II, la imidlertid ned veto mot denne endringen. Det samme skjedde i 1877 og 1880; Stortinget ville innføre parlamentarisme, men Oscar II la ned veto.
Grunnloven gir kongen rett til å nedlegge veto mot lovendringer Stortinget vedtar. Men denne retten er begrenset. Kongen har bare mulighet til å legge ned veto mot samme lovendring to ganger.
Da Oscar II la ned veto mot samme grunnlovsendring for tredje gang i 1880, tok derfor opposisjonen på Stortinget i bruk sitt kraftigste virkemiddel: riksrett.
Riksrett er en domstol som kan benyttes dersom medlemmer av regjeringen, Stortinget eller Høyesterett begår straffbare handlinger i jobben sin. Kongen selv kunne ikke stilles for riksrett, men det kunne hans norske regjering.
Saken ble avgjort i 1884. Statsminister Christian August Selmer og hans regjering ble dømt for å ha nektet å iverksette et stortingsvedtak, og måtte gå av. Fra nå av var kongen nødt til å ta hensyn til flertallet i Stortinget når han skulle utnevne en regjering.
Det var mange på Stortinget som støttet kampen for parlamentarisme, men særlig én mann forbindes med saken: Johan Sverdrup. Det var også han kong Oscar II ble tvunget til å utnevne som statsminister etter riksrettssaken mot Selmer.
Al Magt i denne Sal.
Johan Sverdrup er en av de viktigste politikerne i Norges historie. Han satt på Stortinget fra 1851-1884, og var deretter statsminister til 1889.
Sverdrup klarte å bygge en allianse mellom liberale byfolk og bønder. Disse gruppene fant sammen i en felles kamp for å flytte makt fra kongen til det norske folk, gjennom Stortinget.
Hans uttalelse fra 1873 om at all makt skal samles i stortingssalen er et av de mest kjente sitatene fra norsk politisk historie. På grunn av hans kamp for parlamentarisme, har han fått tilnavnet "parlamentarismens far".
1884 var et helt spesielt år i norsk politisk historie. Med parlamentarismens gjennombrudd fikk Stortinget mer makt, på bekostning av regjeringen.
Parallelt med dette ble også partiet Venstre stiftet, med Johan Sverdrup som leder. Like etter ble partiet Høyre stiftet.
Med parlamentarismens gjennombrudd og partienes framvekst ble fundamentet lagt for det politiske systemet vi fremdeles har i dag.
