Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tore Hagebakken, Ingvild Kjerkol, Hege Haukeland Liadal, Tuva Moflag og Tellef Inge Mørland, fra Høyre, Erlend Larsen, Mari Holm Lønseth, Sveinung Stensland og Camilla Strandskog, fra Fremskrittspartiet, Kari Kjønaas Kjos og Morten Stordalen, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra Sosialistisk Venstreparti, Nicholas Wilkinson, fra Venstre, Carl-Erik Grimstad, og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold, viser til at bakgrunnen for forslaget til lovendringer er å styrke oppfølgingen av utsatte barn og unge og deres familier gjennom økt samarbeid mellom velferdstjenestene. Lovforslagene må sees i sammenheng med Likeverdsreformen, som har mål om at familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, skal få en enklere hverdag og oppleve ivaretakelse og inkludering. Komiteen er kjent med at flere offentlige utredninger og tilsyn viser at familier med barn med behov for sammensatte tjenester opplever et tjenestetilbud som ikke henger sammen. Komiteen imøteser tiltak som kan sikre barnefamiliene det gjelder, god støtte og oppfølging og et helhetlig tjenestetilbud. Komiteen merker seg at forslagene til lovendringer også regulerer tjenester utenfor helse- og omsorgssektoren i kommunene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen ønsker å skape et samfunn som stiller opp, og der barn og familier som har langvarige behov for velferdstjenester, blir inkludert og tatt vare på. Flertallet viser til at en barnekoordinatorordning vil bidra til avlastning og hjelp i møte med det offentlige velferdstjenestetilbudet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter fullt opp om tiltak som kan bidra til at barn og foreldre som har langvarige behov for støtte, får tilrettelagt dette fra storsamfunnet og velferdstjenestene. Disse medlemmer merker seg at denne lovproposisjonen må sees i sammenheng med regjeringens stortingsmelding om Likeverdsreformen (Meld. St. 25 (2020–2021)), som har som mål å sikre at barn og familier som har behov for sammensatte tjenester, skal oppleve et samfunn som stiller opp, og som gir alle mulighet til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse. Disse medlemmer støtter de faktiske lovendringsforslagene som fremmes i denne saken. Disse medlemmer vil likevel understreke at meldingen om Likeverdsreformen er lite konkret og i det store omhandler mange nye forslag til kommende handlingsplaner, utredninger og nye strategier osv. Disse medlemmer tviler på at det som fremmes, er tilstrekkelig til å utgjøre en reform for økt likeverd for barn og familier med behov for sammensatte tjenester.

Målgruppen for forslagene

Komiteen merker seg at lovendringene er særlig rettet mot barn og unge, men at bestemmelsene om styrket samarbeid om velferdstjenester i Nav-loven, sosialtjenesteloven og flere av de andre lovene omtalt i forslaget ikke avgrenses til kun å gjelde for personer under 25 år, og støtter dette.

Komiteen viser til at regjeringen etter høringen også har innlemmet den offentlige tannhelsetjenesten i målgruppen, og at det foreslås å lovfeste samarbeidsbestemmelser også for den offentlige tannhelsetjenesten. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteen merker seg at boligaspektet, som er viktig for samarbeid og oppfølging av tilbudet til barn og unge med sammensatte behov, vil bli regulert i forslag til ny boligsosial lov.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at en trygg bosituasjon er en viktig del av et stabilt liv. Flertallet viser til at regjeringen nylig la frem en strategi for den sosiale boligpolitikken: Alle trenger et trygt hjem (2021–2024), og at denne strategien, sammen med ny boligsosial lov, vil se nærmere på oppfølging av bosituasjonen for dem med behov for sammensatte tjenester.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er en svakhet at boligsituasjonen og behovet for tilrettelagte boliger ikke er nærmere omtalt i regjeringens likeverdsreform.

Taushetsplikt og behandling av personopplysninger

Komiteen viser til at forslagene til lovendringer vil legge til rette for økt behandling av personopplysninger, men at departementet mener dette er nødvendig for å nå målet om bedre velferdstjenester for barn og unge, og at den økte behandlingen vil få svært beskjedne personvernkonsekvenser. Komiteen er kjent med at taushetsplikt ofte blir trukket fram som et hinder for samarbeid mellom velferdssektorene. Komiteen vil understreke at flere høringsinstanser har påpekt at taushetspliktreglene er krevende, og at det er behov for bedre informasjon og mer opplæring på feltet. Særlig er det viktig at regelverket blir synliggjort og forstått av de som skal praktisere det i tjenesten. Komiteen vil understreke at hensynet bak reglene om taushetsplikt er viktige og tungtveiende, og merker seg at Datatilsynet stiller spørsmål ved hvordan personvernreglene skal ivaretas ved en eventuell samarbeidsplikt. Komiteen viser til at det i proposisjonen varsles at det skal utarbeides en veileder om hvordan regelverket om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett skal forstås og praktiseres på tvers av ulike sektorer. Komiteen merker seg at det foreslås å endre integreringsloven § 41 slik at den gir et supplerende rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger når det er nødvendig for å samarbeide med andre tjenester og delta i arbeid med individuell plan. Komiteen støtter dette.

Komiteen viser til at det ikke foreslås endringer i taushetspliktregelverket, og at taushetsplikten ofte setter skranker for deling av informasjon mellom instanser, også der det er behov for samarbeid. Komiteen har merket seg at det i NOU 2019:5 Ny forvaltningslov ble foreslått en alminnelig bestemmelse om at det under gitte forutsetninger skal være adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med personer i andre forvaltningsorganer, så langt dette er nødvendig for å utføre avsender- eller mottakerorganets oppgaver. Komiteen registrerer at Justis- og beredskapsdepartementet har sendt et slikt forslag på høring.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fremheve høringsuttalelsen fra Advokatforeningen om at det hersker en del usikkerhet knyttet til regelverket om taushetsplikt, og vil understreke viktigheten av arbeidet med veilederen som skisseres i høringsnotatet, og legger til grunn at regjeringen følger opp dette. Disse medlemmer støtter også høringsuttalelsene fra Foreldreutvalget for grunnopplæringen om at utveksling av informasjon bør skje etter foreldrenes samtykke.

Samarbeid mellom velferdstjenester

Komiteen viser til at det fremmes forslag som skal tydeliggjøre, harmonisere og styrke sektorens regler om plikt til samarbeid mellom velferdstjenestene. Det fremmes forslag om at oppmerksomhetsplikten og opplysningsplikten til barneverntjenesten skal omfatte alle som utøver tjenester eller arbeid etter opplæringsloven og friskoleloven. Komiteen støtter dette. Komiteen vil understreke behovet for å klargjøre hva oppmerksomhetsplikten innebærer. Komiteen viser til forslag om å lovfeste at alle som utfører tjenester eller arbeid på skolene, skal være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra helse- og omsorgstjenesten. En slik plikt gjelder allerede i dag for barnehager, familievernkontor og helsepersonell. Bestemmelsen vil for offentlige skoler gjelde personalet i leksehjelpordningen, kulturskolen, voksenopplæringen, oppfølgingstjenesten og PP-tjenesten. Komiteen støtter innføring av en slik pliktbestemmelse og at dette også innføres for krisesentrene. Komiteen merker seg at det skal utarbeides en felles veileder, og vil understreke at den må klargjøre hva en slik oppmerksomhetsplikt innebærer. Komiteen merker seg videre at plikten til å samarbeide skal inntre i de tilfellene samarbeid er nødvendig for å gi tjenestemottakere et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Komiteen vil understreke at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger fra det offentlige som gjelder barn. Komiteen viser også til plikten til å samarbeide ut over oppfølgingen av den enkelte tjenestemottaker, og at det er kommunen som vil være rettslig ansvarlig for at pliktene blir fulgt opp.

Komiteen peker på at for å sikre barn og unge et godt og helhetlig tjenestetilbud er det nødvendig at de som yter velferdstjenester, samarbeider med hverandre. Komiteen mener samarbeid må være en integrert del av tjenesteytingen, og støtter forslaget om å styrke eksisterende samarbeidsbestemmelser, slik at de vil omfatte alle velferdstjenestene som gir tjenester til barn og unge.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti støtter at det ikke innføres en egen samarbeidslov,eller en lovfestet rett for barn og unge til at tjenestene samarbeider slik at de får helhetlige tjenester, men at dette i stedet gjøres ved å gi alle velferdstjenester en plikt til å samarbeide og gi helhetlige og samordnede tjenestetilbud. Disse medlemmer merker seg at ytterligere detaljering om samarbeidet skal følges opp i en veileder, og støtter dette. Disse medlemmer merker seg at regjeringen vil evaluere reglene om samarbeid etter 4–5 år for å vurdere om disse får ønsket effekt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at en del av høringsinstansene påpeker at begrepene «nødvendig» og «helhetlig og samordnet tjenestetilbud» er vage og skjønnsmessige, og at det er behov for å presisere innholdet i samarbeidsplikten, og forutsetter at dette etterfølges. Disse medlemmer forutsetter også at det sikres en praktisering som ivaretar barns rett til å bli hørt, og at barn må få uttale seg fritt før det vurderes hvorvidt det er nødvendig med samarbeid mellom tjenester.

Lovpålagte samarbeidsavtaler

Komiteen viser til forslaget om at den eksisterende ordningen med lovpålagte samarbeidsavtaler mellom kommunal helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten utvides til å omfatte tjenester til barn og unge med behov for tjenester fra begge nivå. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteen merker seg at det ikke slås fast en øvre aldersgrense, men at det antas at det er naturlig å ta utgangspunkt i den generelle myndighetsalderen, og at det ikke skal være adgang til å avgrense samarbeidsavtalene til un å gjelde for barn opp til for eksempel 16 år. Komiteen merker seg at samarbeidsavtalene er tenkt å gjelde på overordnet nivå,og skal ikke regulere samarbeidet knyttet til enkeltpasienter. Komiteen merker seg også at det er partene selv som skal avklare avtalenes omfang og detaljeringsgrad.

Komiteen støtter departementets vurdering av at det ikke synes hensiktsmessig å innføre en ordning med lovbestemte samarbeidsavtaler mellom ulike sektorer.

Komiteen viser til at mange barn og unge mottar en rekke ulike helse- og omsorgstjenester i løpet av sin oppvekst, og at for noen barn er det snakk om omfattende tjenester over lange perioder. Tjenestene som mottas, ytes ofte fra både den kommunale helse- og omsorgstjenesten og fra spesialisthelsetjenesten, og et godt samarbeid mellom forvaltningsnivåene om den totale tjenesteytelsen blir viktig for å sikre gode og trygge overganger og at tjenestene er helhetlige og koordinerte. Komiteen viser til at lovpålagte samarbeidsavtaler på andre områder i helse- og omsorgssektoren har vist seg å bidra til bedre koordinering, og vil peke på at det er målet med avtalene også for barn og unge.

Komiteen viser til at forslaget i proposisjonen blant annet innebærer en endring av helse- og omsorgstjenesteloven § 6-2 første ledd ved at det tilføyes et nytt punkt 12, slik at de lovpålagte samarbeidsavtalene mellom kommuner og regionale helseforetak også skal omfatte samarbeid om ytelse av helse- og omsorgstjenester til barn og unge med sammensatte lidelser og som mottar tjenester for begge forvaltningsnivåer. Komiteen foreslår imidlertid at dette blir nytt punkt 13 i § 6-2 første ledd, og viser til at det i Prop. 102 L (2020–2021) om endringer i helse- og omsorgstjenesteloven (nytt krav til samarbeidsavtalen mellom kommuner og helseforetak) også foreslås et nytt punkt 12 i samme bestemmelse.

Samordning av tjenestetilbudet til barn og unge

Samordningsplikt

Komiteen viser til at regjeringen foreslår å lovfeste et tydelig ansvar for kommunene for å sørge for at den enkelte tjenestemottaker får et samordnet tjenestetilbud, og at kommunene ved behov skal avklare hvilken velferdstjeneste som skal samordne tjenestetilbudet. Komiteen merker seg at det er stor støtte til forslaget om å lovfeste en tydelig samordningsplikt, men registrerer at KS mener at det ikke er gjort tilstrekkelige vurderinger av om forslaget er egnet og nødvendig. Andre høringsinstanser etterspør en egen enhet som tjenestemottakere kan henvende seg til. Komiteen støtter at det ikke bør være et krav om at det skal være en egen enhet i kommunen som ivaretar samordningsansvaret, men at dette legges til den del av tjenesteapparatet som har kontakt med barnet eller ungdommen i forbindelse med tjenestetilbudet. Dette ivaretar prinsippet om kommunal frihet til selv å organisere sine tilbud. Komiteen støtter således forslaget til regulering av samordningsplikt og at dette ikke innføres som en individuell rettighet med klageadgang. Komiteen merker seg at departementet ikke foreslår videre forskriftsregulering, men at ytterligere regulering vil skje i form av en veileder. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at flere høringsinstanser, som FFO og Barneombudet, ber om at barn og unge får en rett til helhetlige og koordinerte tjenester, og at det ikke er tilstrekkelig at velferdstjenestene har en plikt til å samarbeide om tjenestene til enkeltbarn når det er nødvendig. Barneombudet viser til erfaringer fra de siste årene hvor det har blitt lovfestet en plikt til samarbeid i flere lover, for eksempel opplæringsloven, helse- og omsorgstjenesteloven, sosialtjenesteloven og barnevernloven. Ombudet mener dette er vage plikter uten tydelig innhold og uten korresponderende rett for barna, hvor det ikke er mulig å klage på manglende samarbeid. En av grunnene til lovforslagene er at dette ikke fungerer godt nok. Da må svaret være en styrking av barnas rettsvern og ikke kun en «flikking» på gjeldende ordning, understreker Barneombudet.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme sak for Stortinget med forslag til nødvendige lovendringer for å sikre at barn som trenger det, gis en rett til helhetlige og koordinerte tjenester.»

Barnekoordinator

Komiteen viser til at departementet foreslår at det i pasient- og brukerrettighetsloven inntas en ny bestemmelse om rett til barnekoordinator for familier med barn eller som venter barn med alvorlig sykdom, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. En tilsvarende pliktbestemmelse foreslås tatt inn i helse- og omsorgstjenesteloven. I tillegg foreslås å rettighetsfeste dagens plikt til å tilby koordinator. Komiteen viser til at oppgavene til en barnekoordinator blir beskrevet i proposisjonen. Blant annet skal koordinatoren ha oversikt og bidra aktivt til å ivareta kommunens ansvar for nødvendig oppfølging og tilrettelegging for familien og barnet og sikre at disse får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning. Komiteen merker seg at Helsedirektoratet og KS ikke støtter forslaget. Helsedirektoratet mener det i stedet bør satses på å videreutvikle og forsterke dagens koordinatorordninger. KS mener at lovforslaget er i strid med retningslinjer for statlig styring av kommunene. Flere andre høringsinstanser peker på at forholdet mellom den eksisterende koordinatorordningen og barnekoordinatorordningen fremstår som uklart og langt på vei omfatter de samme oppgavene. Komiteen merker seg også at flere høringsinstanser etterspør hvilke kvalifikasjoner en barnekoordinator skal ha, og noen etterspør også hvilken rolle og myndighet koordinatoren vil kunne få. Komiteen viser til at flere høringsuttalelser mener at «alvorlighetsvilkåret» vil gjøre det vanskelig for familier/barn med behov å få oppnevnt en barnekoordinator og er uenige i dette kravet i loven. Det etterlyses også hva som menes med alvorlige sykdommer, skader eller variasjoner av nedsatt funksjonsevne som vil utløse rett til barnekoordinator. Komiteen merker seg at flere høringsinstanser i tillegg er uenige i at barnekoordinatorordningen kun skal gjelde til barnet er 18 år. Flere høringsinstanser påpeker at forslaget vil ha administrative og økonomiske konsekvenser, og at dette er en ny oppgave som må fullfinansieres for kommunene.

Komiteen vil understreke, som også regjeringen gjør, at kravet om «alvorlighet» ikke skal tolkes strengt. Komiteen er likevel innforstått med at kravet er ment å skulle innebære at ikke enhver sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse vil kunne gi rett til barnekoordinator. Komiteen viser til at departementet understreker at rett til barnekoordinator ikke bare skal være knyttet til somatiske lidelser eller tilstander, men at også psykiske lidelser eller tilstander vil kunne gi rett til barnekoordinator.

Komiteen slutter seg til at retten til barnekoordinator skal gjelde der hvor det enkelte barn har behov for både helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, og at retten også skal gjelde for familier som venter barn med alvorlig skade, sykdom eller nedsatt funksjonsevne. Komiteen vil understreke at retten til barnekoordinator går til 18 år, men at hver enkelt kommune kan vurdere selv å tilby koordinator også for ungdom over 18 år og opp til 25 år. Komiteen merker seg at en barnekoordinator ikke skal ha myndighet til å ta beslutninger om innholdet i og omfanget av tjenestene, men ha myndighet til å beslutte i forhold som gjelder koordinering av tilbudet.

Komiteen viser til at mange foreldre opplever at informasjonen om tjenester og hjelpesystemet er mangelfull, tilfeldig og personavhengig, og at de selv må finne, utløse og koordinere hjelpen det er behov for. Mange foreldre opplever også at tilbudet er for knapt, og at det er fragmentert og lite koordinert. Komiteen mener at en lovfestet rett til barnekoordinator vil gi foreldrene avlastning og hjelp til å manøvrere behovene til enhver tid. Komiteen vil understreke at kravet om alvorlighet ikke skal tolkes strengt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er positive til lovfesting av en ny barnekoordinatorordning. Samtidig er disse medlemmer, som ULOBA, kritiske til at ordningen legges til helse- og omsorgstjenesteloven og bruker- og pasientrettighetsloven. Dette vil underbygge at funksjonshemmede barn fortsatt sees ut i ra et omsorgsperspektiv fremfor et rettighetsperspektiv. Funksjonshemmede barn har akkurat de samme rettighetene som ikke-funksjonshemmede barn. Disse medlemmer foreslår derfor at barnekoordinatorordningen legges til et lovverk som underbygger et rettighetsperspektiv, og som sikrer at funksjonshemmede barn har de samme mulighetene som andre barn. Disse medlemmer ber regjeringen utrede og fremme forslag til Stortinget om en slik endring. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at rettighetsperspektivet brukes i barnekoordinatorordningen.»

Disse medlemmer er enige i at det sentrale ved vurderingen av rett til barnekoordinator ikke skal knyttes til barnets diagnose eller helsetilstand, men til hvilket hjelpebehov barnet har, og om barnet vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, er i likhet med FFO kritiske til å bringe inn et krav om alvorlighet. At rettighetene er forbeholdt dem med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, kan føre til at det fort kan bli en diskusjon om hvorvidt sykdommen og funksjonshemmingen er alvorlig nok til å falle innunder ordningen, og det kan forvanske og komplisere både ordningen og søknadsprosessen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at mange barn og familier med behov for koordinerte og sammenhengende tjenester opplever at det er utfordrende å forholde seg til hjelpesystemet som helhet og få hjelp fra rett instans. Disse medlemmer støtter ut fra en helhetsvurdering en lovfesting av retten til å få,og plikten til å tilby barnekoordinator. Disse medlemmer støtter også at dagens plikt til å tilby koordinator til pasienter med behov for koordinerte tjenester, rettighetsfestes. Disse medlemmer mener imidlertid at høringsinnspillene fra blant annet KS og Helsetilsynet må tas på alvor. Det er en stor utfordring dersom det blir uklarheter om hva som er barnekoordinatorens ansvar, og hva som er ansvaret til den eksisterende koordinatorordningen. Disse medlemmer mener at et alternativ om å utvide dagens koordinatorordning kunne ha vært en vel så god ordning. Disse medlemmer slutter seg imidlertid til regjeringens forslag, men mener at det må følges godt med på hvordan denne rettigheten fungerer og tjenesten utvikler seg.

Disse medlemmer mener det er en generell utfordring at Stortinget lovfester nye pasientrettigheter, men uten at dette får særlige konsekvenser for pasientene likevel, fordi rettigheten ikke er gjort kjent, ikke blir respektert, ikke er finansiert eller faktisk ikke blir tilbudt. Eksempler på dette er retten til kontaktlege og retten til koordinator i spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer mener det er feil å innføre stadig nye rettigheter i helselovgivningen dersom de ikke blir etterfulgt. Disse medlemmer mener derfor det er stort behov for å følge med på utviklingen, for å unngå at rettighetsfesting av barnekoordinator m.m. ikke blir en reell rettighet i virkeligheten, men bare på papiret.

Lovregulering av individuell plan

Komiteen viser til forslaget om å harmonisere bestemmelsene om plikt og rett til å tilby individuell plan. Forslaget innebærer å endre barnevernloven § 3-2 a slik at vilkårene for rett til individuell plan blir de samme som etter de andre lovene, og det foreslås å lovfeste individuell plan som en individuell rettighet som kan påklages tilsvarende som etter de andre lovene. Komiteen er glad for at barn i barnevernet slik vil få en like sterk rett til individuell plan som andre.

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår en felles forskrift om individuell plan for barneverntjenesten, helse- og omsorgstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen.

Komiteen viser til at individuell plan kan beskrives både som et verktøy, i form av et planleggingsdokument, og en strukturert samarbeidsprosess. En individuell plan skal oppdateres løpende og være et verktøy for koordinering og målretting av tjenestetilbudet. Komiteen vil peke på viktigheten av at den som skal motta tjenester, er involvert og får medvirke til sin egen plan, og at dette kan være avgjørende for å lykkes med arbeidet. Komiteen viser til Meld. St. 25 (2020–2021) Likeverdsreformen, hvor individuell plan er omtalt og det uttales:

«I tillegg til endringene i regelverk er det behov for å jobbe med tiltak som bidrar til at individuell plan tas i bruk og benyttes i tråd med intensjonen. På bakgrunn av tilbakemeldinger og annen kunnskap om ordningen vil regjeringen vurdere om individuell plan fungerer etter formålet.»

Komiteen merker seg også at selv om «langvarig» er en del av kravene, skal alle barn og unge motta et helhetlig og koordinert tjenestetilbud når de har behov for det, uavhengig av varigheten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, støtter departementets vurdering av at utdanningssektoren ikke skal gis plikt til å utarbeide og opprette individuell plan. Flertallet viser til forslaget om å innføre plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan i barnehageloven, opplæringsloven, friskoleloven, krisesenterloven og integreringsloven og slutter seg til at disse tjenestene får en slik plikt til å medvirke til utarbeiding av individuell plan.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter at reglene om individuell plan harmoniseres og at det lovfestes i barnevernloven at barn og unge får en rett til en individuell plan med klagerett. Men det er svært problematisk at regjeringen ikke foreslår at det lovfestes en rett for barn til individuell plan i barnehageloven og opplæringsloven med korresponderende plikt for utdanningssektoren til å utarbeide individuell plan. Disse medlemmer støtter Barneombudet, som ber om en lovfesting av dette i de tilfeller hvor en stor del av utfordringene til barnet er knyttet til utdanningssektoren, men hvor det også er behov for hjelp fra flere tjenester. Det foreslås at regjeringen etter utredning og høring fremmer en slik sak for Stortinget.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag om en rett for barn til individuell plan i barnehageloven og opplæringsloven med korresponderende plikt for utdanningssektoren til å utarbeide individuell plan.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at ressursene i velferdstjenestene ikke er ubegrenset og disse medlemmer ønsker å bruke ressursene på tjenester til brukerne. Disse medlemmer viser til at å lovfeste en slik individuell rettighet vil være ressurskrevende, og mener at disse ressursene heller bør brukes på å yte tjenester og samordne tjenestetilbudet til den enkelte.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti mener at endringer i samarbeidspliktene, sammen med en tydeligere plikt for kommunen til å samordne tjenestetilbudet, vil bidra til at barn og unge får et helhetlig tjenestetilbud.

Tilsyn

Komiteen viser til at departementet foreslår endringer i sosialtjenesteloven § 9 slik at statsforvalteren kan føre tilsyn med kravene til samarbeid og samordning i sosialtjenesteloven, og tilsvarende for integreringsloven § 48 om tilsyn slik at den også omfatter ny § 50 om samarbeid og samordning. For familievernkontorloven omfattes den nye bestemmelsen om samarbeid og samordning av den gjeldende tilsynshjemmelen i loven.

Komiteen merker seg at forslagene har fått stor støtte i høringen, men at KS er imot forslaget og ber departementet vurdere om tilsyn med tilhørende krav til dokumentasjon er det rette virkemiddel. Komiteen viser til at departementet i proposisjonen skriver at det er risiko for at de foreslåtte pliktene ikke etterleves, og at statlig tilsyn er egnet som mekanisme til å sikre etterlevelse av plikter knyttet til samordning og samarbeid. Komiteen støtter dette og mener at en utvidelse av tilsynshjemlene derfor er nødvendig og riktig.

Administrative og økonomiske konsekvenser

Komiteen viser til at forslagene i proposisjonen innebærer en tydeliggjøring og harmonisering av samarbeidspliktene i de aktuelle sektorlovene, og at departementet legger til grunn at dette kan føre til mer effektivt samarbeid i kommunene. I tillegg vil systemer for samarbeid være ressursbesparende på sikt. Komiteen merker seg at departementet mener at forslagene i hovedsak kan gjennomføres innenfor gjeldende rammer. Komiteen er enig i dette, men ser også at enkelte av forslagene i proposisjonen vil innebære oppgaveendringer for kommunene som vil få økonomiske konsekvenser. Komiteen merker seg at de fleste høringsinstansene som har uttalt seg, har understreket at barnekoordinatorforslaget klart vil ha både administrative og økonomiske konsekvenser, og at dette er en ny oppgave som må fullfinansieres av staten. Komiteen slutter seg til dette. Komiteen registrerer at regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av finansieringen i kommuneproposisjonen for 2022, og at det tas forbehold om at endringene først kan gjennomføres når det er budsjettmessig dekning for dem.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at innføring av en rett til barnekoordinator og rettighetsfesting av gjeldende koordinatorordning klart vil ha både administrative og økonomiske konsekvenser for kommunene. Disse medlemmer mener at en forutsetning for innføring er at det er bevilget nødvendige penger til å finansiere tilbudet. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at rettighetsfesting av barnekoordinator og koordinatorordningen for pasienter med behov for sammensatte og koordinerte tjenester blir fullfinansiert før innføring.»