Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2000 uttrykte
stortingsflertallet bekymring for fjellrevens bestandssituasjon
i Norge, og ba om at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett "skisserer
tiltak, tidspunkt og finansieringsordning, slik at dette flertallet
kan være sikker på at fjellreven fortsatt er en
del av vår fauna".
Miljøverndepartementet har bedt Direktoratet
for naturforvaltning utvikle en strategi for forvaltning av fjellrev med
sikte på å unngå at fjellreven forsvinner fra
Norge. Arbeidet med strategien vil være sluttført
i løpet av første halvår 2000. Det er
derfor for tidlig å redegjøre for eksakte tiltak
i revidert nasjonalbudsjett. Imidlertid er det allerede klart at
innfanging, avl og utsetting av fjellrev er ett av tiltakene direktoratet vil
gå inn for. Slik utsetting vil tidligst kunne skje om to år.
For øvrig vil overvåkingen av fjellrevbestanden og
samarbeidet med Sverige og Finland fortsette. En redningsplan for
fjellreven vil måtte gå over flere år dersom
den skal ha effekt. Direktoratet anslår at det vil ta 5-10 år
før eventuelle resultater kan tolkes.
Komiteen tar dette
til orientering.
Det er i proposisjonen redegjort for saken.
Ordningen med iverksetting av forebyggende tiltak mot
rovviltskader har så langt ikke ført til tapsreduksjon
dersom man utelukkende vurderer tiltakene opp mot de samlede rovvilttap.
Det er imidlertid viktig at slike vurderinger også tar
hensyn til at rovviltbestandene har økt i perioden siden
St.meld. nr. 35 (1996-1997) ble behandlet, og at både praktiske
og økonomiske begrensinger finnes i forhold til hvilke
tiltak det er mulig eller ønskelig å iverksette.
Sett i lys av de økte rovviltbestandene, samt den store
interesse som finnes blant brukere for å søke
om prosjekter, er det sannsynlig at tapene ville økt ytterligere
dersom ikke tiltakene hadde vært iverksatt.
All erfaring fra Norge og andre land viser at tiltak som skiller bufe/rein og rovdyr
i tid og rom har meget god effekt. Erfaringer fra andre typer
av tiltak kan variere noe mellom år og mellom områder.
Hovedkonklusjonen er likevel at tiltakene bidrar til å forebygge
skader, selv om effekten kan variere fra svært liten til meget
god. Bruken av gjetere kombinert med hunder er et eksempel på tiltak
som viser seg å gi sterkt reduserte tap. Tiltaket vurderes
derfor å ha et visst potensiale i Norge. Tiltakets begrensing
ligger først og fremt på den økonomiske
siden, og i forhold til gjeter- og hundekompetanse. I områder
der det ikke er aktuelt med endringer i produksjonsform kan større
beitedrifter og mer organisert felles gjeting være aktuelle
tiltak.
Departementet mener en i tiden fremover bør satse enda sterkere på tiltak
som skiller bufe og rovdyr i tid og rom. Dette er ofte kostbare
tiltak på kort sikt, mens tiltaket på lang sikt
vil være vesentlig rimeligere enn årlige utbetalinger
til erstatning og forebyggende tiltak. Slike tiltak er også aktuelle
ifht. reindrift f.eks. i perioder med kalving. For områder
med bare en aktuell rovviltart som skadevolder kan det iverksettes
generelle forebyggende tiltak med dokumentert effekt. Eksempelvis
kan tidlig nedsanking være aktuelt på ettersommeren
der jerv er den viktigste skadevolder. For områder med
flere aktuelle rovviltarter vil imidlertid slike tiltak ikke kunne
målrettes tilstrekkelig. Dermed må antallet kontaktpunkter
mellom rovvilt og bufe reduseres dersom man skal få til
den ønskede tapsreduksjon. Det er under utarbeiding konkrete
krav til bufeholdet i forhold til utmarksbeiting. Slike krav må omfatte
bl.a. tilsynsomfang og frekvens, slik at det blir tydeligere hva
som er den enkeltes ansvar, og hva som er ekstraordinære
tiltak eller situasjoner der offentlige myndigheter må inn
med tiltak og virkemidler.
Ordningen med omstilling fra sau til melkeproduksjon
på ku eller geit har vært praktisert unødig
tungrodd i forhold til det begrensede antall brukere det gjelder
og i forhold til den begrensede mengde melk det dreier seg om. Miljøverndepartementet har
derfor i samarbeid med Landbruksdepartementet tatt skritt for å forenkle
prosedyrene ved at berørte fylkesmenn får et større
ansvar som kontaktledd både til brukeren og til sentrale
myndigheter og styringsgruppen. Det er viktig å sikre større
nærhet til brukeren, og mulighet for sterkere samordning
med andre landbrukspolitiske virkemidler på fylkesnivå,
særlig med BU-midlene i jordbruket. Erfaringene fra årets
sesong vil vise om disse hensynene i tilstrekkelig grad blir ivaretatt.
Departementet tar sikte på å videreføre
prinsippet om en sterk geografisk prioritering av denne type virkemidler
til områder der slike virkemidler antas å ha stor
og varig effekt.
Komiteen tar dette
til orientering.