EU/EØS-arbeidet
Norge er ikke medlem av EU, men påvirkes i stor grad av EUs politikk, særlig som følge av EØS-avtalen.
Europaflagget.
orsk utenrikspolitikk er i utgangspunktet regjeringens prerogativ, altså dens ansvarsområde, men Stortinget har over tid blitt en sentral aktør i EU/EØS-arbeidet. Stortinget er involvert på to hovedmåter:
- Gjennom Europautvalget er Stortinget rådgivende organ for regjeringen i aktuelle EU/EØS-spørsmål.
- Saker fra EU som er EØS-relevante, og som innebærer norske lovendringer, fremtidige budsjettmessige konsekvenser eller er av særlig viktighet, skal behandles av Stortinget.
EØS-avtalen
Norges formelle forhold til EU reguleres primært av EØS-avtalen. EØS-avtalen er en avtale mellom EUs medlemsland og EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein. Sveits er også med i EFTA, men har valgt å stå utenfor EØS. Formålet med avtalen er å styrke handelen og det økonomiske forholdet mellom EU og EØS-landene. Avtalen gir EØS-landene tilgang til EUs indre marked, og bygger på prinsippet om «de fire friheter». Nasjonale hindre skal ikke stå i veien for fri flyt av:
- varer
- arbeid
- tjenester
- kapital
I tillegg innholder avtalen bestemmelser om blant annet sosialpolitikk, forbrukerbeskyttelse, miljøvern og likestilling. Eksempler på politikkområder som inngår i EU-samarbeidet, men som ikke er innlemmet i EØS-avtalen, er utenriks-, finans-, landbruks- og fiskeripolitikk. EØS-avtalen beskrives imidlertid som en dynamisk avtale fordi den oppdateres og utvides fortløpende.
EØS-avtalen er Norges viktigste tilknytningsform til EU, men Norge samarbeider også med EU innen politikkområder som ikke omfattes av avtalen. Formelt sett gjelder det særlig Schengen-avtalen (justis- og politisamarbeid) og samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk. I tillegg er det utstrakt uformell kontakt.
EØS-institusjonene
EFTAs logo.
EØS-institusjonene administrerer EØS-avtalen. Institusjonene er organisert som et såkalt topilarsystem. EUs institusjoner utgjør den ene pilaren, EFTAs institusjoner den andre.
De sentrale EU-institusjonene er Rådet for den Europeiske Union (Rådet), Europakommisjonen, Europaparlamentet og Den europeiske unions domstol (EU-domstolen). EØS-avtalen gir ikke Norge stemmerett i EUs besluttende organer, men Norge er representert gjennom EFTA-pilaren. Under EFTA-pilaren er det de to institusjonene ESA (EFTAs overvåkingsorgan) og EFTA-domstolen som er de mest sentrale.
I tillegg til de to pilarene kommer fellesorganene EØS-rådet og EØS-komiteen. De er bindeleddet mellom EU- og EFTA-pilarene, såkalte overbygninger. EØS-rådet er det øverste politiske organet for samarbeidet mellom EU og EØS-landene, og tar de politiske avgjørelsene om avtalens fremdrift. EØS-komiteen er det sentrale utøvende organet, og er ansvarlig for den løpende gjennomføringen av EØS-arbeidet.
Europautvalget
Europautvalget er Stortingets organ for konsultasjoner med regjeringen om aktuelle EU/EØS-spørsmål. Utvalget behandler hovedsakelig EU-rettsakter (direktiver og forordninger) som skal opp til behandling i EØS-komiteen. Bestemmelser om utvalgets virksomhet er nedtegnet i Stortingets forretningsorden § 17.
Fra Stortingets side består Europautvalget av representantene i utenrikskomiteen og de som er medlem i Stortingets EFTA/EØS-delegasjon. Andre fagkomiteer blir kalt inn dersom aktuelle saker angår deres arbeidsområde. Fra regjeringens side deltar utenriksministeren, eventuelt andre ministere ved behov. Lederen av utenrikskomiteen leder Europautvalget.
Europautvalget møtes før saker skal behandles i EØS-komiteen. Regjeringen legger frem de aktuelle sakene. Medlemmene av utvalget kommer med råd om hvilket standpunkt regjeringen bør ta, men det er opp til regjeringen å ta en endelig beslutning på Norges vegne. Regjeringen er ikke forpliktet til å følge utvalgets råd, men er gjennom parlamentarismen avhengig av Stortingets tillit.
Møtene i Europautvalget er lukket, dersom ikke annet er bestemt. Referat fra et møte offentliggjøres etter møtets slutt, med unntak av de deler som er unntatt offentlighet. Ett år etter møtet offentliggjøres referatet i sin helhet.
Fagkomiteene
De senere årene har Stortingets 12 fagkomiteer fått en viktigere rolle i EU/EØS-arbeidet. Komiteene har rett til å følge EU/EØS-saker som faller innenfor deres arbeidsområde. De har anledning til å stille skriftlige spørsmål om EU/EØS-saker til statsråden med fagansvar for saken. Komiteene har dessuten anledning til å avgi uttalelser til Europautvalget dersom det er flertall for det i komiteen.
Beslutningsprosessen
Når EU har vedtatt en rettsakt innenfor et politikkområde som omfattes av EØS-avtalen, sendes saken til EFTA-sekretariatet. Her vurderes blant annet om saken er relevant i henhold til EØS-avtalen. Saken går så videre til EØS-komiteen som tar stilling til en eventuell innlemmelse i EØS-avtalen. Dersom saken innlemmes, er det opp til EØS-landene å implementere bestemmelsen nasjonalt.
I henhold til Grunnloven (§26 annet ledd om traktatsaker) må regjeringen få Stortingets samtykke til å godta EØS-komiteens beslutning dersom saken krever lovendringer, vil få fremtidige budsjettmessige konsekvenser eller er av særlig viktighet. Slike saker legges frem for Stortinget i form av en proposisjon, som behandles etter vanlig prosedyre. EØS-avtalen har ført til at antallet lovforslag Stortinget behandler har økt.
Traktatsbrudd
Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å la ESA, og i siste instans EFTA-domstolen, påse at norske myndigheter og virksomheter overholder avtalen. Norge har ikke mulighet til å nedlegge veto overfor EU, altså stoppe en bestemmelse i EU, men det er opp til Stortinget og regjeringen å avgjøre hvorvidt Norge skal godta de regelendringer som kommer. Dette kalles reservasjonsretten.
ESA passer på at Norge følger de bestemmelsene Norge har gitt sin tilslutning til. Norge har ved flere anledninger blitt klaget inn til ESA og fått dom mot seg i EFTA-domstolen, for eksempel når det gjelder differensiert arbeidsgiveravgift og hjemfallsretten. En dom i EFTA-domstolen kan ikke ankes. EFTA-domstolen har ingen sanksjonsmuligheter overfor EØS-landene, men en eventuell dom setter landene overfor følgende alternativer:
- Forhandle frem nye bestemmelser i EØS-avtalen.
- Tilpasse nasjonalt lovverk etter dommen.
- Si opp EØS-avtalen.
Redegjørelser
Det er et uttalt mål at regjeringen skal konsultere og orientere Stortinget om aktuelle EU/EØS-spørsmål på et tidlig tidspunkt. Som et ledd i dette holder utenriksministeren halvårlige redegjørelser i Stortinget om europapolitikken. Dette er en muntlig orientering fra statsråden, og tar ikke utgangspunkt i konkrete forslag. Redegjørelsen etterfølges vanligvis av en debatt der stortingsrepresentantene får anledning til å uttale seg om regjeringens europapolitikk.
Stortingets EU/EØS-delegasjoner
De fleste stortingsrepresentantene er medlem av en eller flere internasjonale delegasjoner. Når det gjelder EU/EØS-arbeidet, er Stortingets delegasjoner til følgende institusjoner relevante: