Willfred Nordlund (Sp) [12:03:56] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil som saksordfører og komitéleder starte med å takke for gode og konstruktive samtaler, hvor alle partiene har deltatt i en rekke møter. Komiteen har stilt mange spørsmål i arbeidet som har gitt mange svar, og som vil kunne gi innsikt for mange, ikke bare komiteen.

Samtalene ledet til slutt fram til den avtalen og innstillingen som ligger her i dag – mellom et stort flertall av partiene. Ingen har fått gjennomslag for sitt primære syn. Av hensyn til å lande en rekke spørsmål som har bidratt til usikkerhet i en næring som er så viktig for kysten og Norge, har de partiene som står bak avtalen, lagt kompromissvilje og forhandlingsvilje på bordet. Det har gjort at vi har kommet fram til enighet om flere viktige spørsmål. Det betyr ikke at det ikke gjenstår uavklarte spørsmål og arbeid som må gjøres etter Stortingets vedtak.

Jeg legger til grunn at de andre partiene vil redegjøre for sine syn og vil derfor gå over til å redegjøre for Senterpartiets syn.

Norge har særegne muligheter knyttet til vår lange kystlinje og beliggenhet i nord. Våre kyst- og havområder er viktige for å sikre mat og bosetting og for å skape verdier. Ressursene i havet og langs kysten er fellesskapets eiendom og skal sikres for framtidige generasjoner gjennom bærekraftig forvaltning og nasjonal råderett.

Havretten gir Norge tilgang til store andeler fiskeriressurser i kraft av de økonomiske sonene og kvoteavtaler med andre omkringliggende kyststater. Noen av bestandene oppholder seg i perioder av året nær kysten, mens andre lever stort sett hele tiden lenger fra land. God utnyttelse av disse fiskeressursene krever en variert fiskeflåte med hensyn til størrelse og teknologi.

Fiskerinæringen er av stor betydning for norsk økonomi og for verdiskaping, bosetting og arbeidsplasser langs hele kysten og derfor også viktig for Senterpartiet. Det er en kjensgjerning at det ikke er nok fisk til å oppfylle alles ønsker. Det krever derfor avveining mellom ulike hensyn for å skape stabilitet rundt kvotefordeling mellom ulike grupper i norske fiskerier.

I regjeringsplattformen ble det som følge av debatten som har gått siden Eidesen-utvalget ble satt ned av forrige regjering i 2014, og som mer eller mindre strandet i forbindelse med forrige kvotemelding og Riksrevisjonens undersøkelser, konkludert med at regjeringen ville utrede og avklare en rekke ubesvarte spørsmål samt ha en mer rettferdig fordeling av de fantastiske ressursene våre. Meldingens utgangspunkt er derfor at havressurslova, fiskesalslagslova og deltakerloven ligger fast og forblir viktige pilarer i norsk fiskeripolitikk. Den avtalen som er oppnådd, slutter opp om alle hovedgrepene i meldingen. Det har vært viktig for Senterpartiet.

Det blir innført eierskapsbegrensninger også i kystflåten. I enigheten er reglene knyttet til dette nærmere rammet inn og gjort gjennomgående for å sikre at det ikke er mulig å omgå dem. Hjemmelslengde gjeninnføres som utgangspunkt for fordeling av fiskeriressursene, og trål- og sildestigen gjeninnføres. Det sikrer den minste flåten bedre ved lave kvotenivå og er en stor endring fra dagens faste fordeling, som ble vedtatt under forrige melding. Det medfører en omfordeling fra stor til liten sammenlignet med både dagens system og det gamle systemet.

I denne enigheten er man også kommet til at åpen gruppe skal tas som avsetning fra toppen før stigene fordeler resten av fisken, og at denne gruppens andel skal økes. Samtidig ser vi behovet for å se på fordelingen innad i åpen gruppe. Det er uheldig at de som er avhengige av denne gruppen, må vente på en omfordeling fordi flertallet i gruppen av ulike årsaker velger å fiske under halvparten av sin minstegaranterte kvote. Det arbeidet settes nå i gang og er ønsket fra mange langs kysten.

Vi innfører en reversibel ordning for den minste sjarkflåten som skal sikre disse gode rammebetingelser og bidra til sikkerhet, samtidig som de får tilbakeført kvoter som har gjort et hopp oppover i systemet. Samlet dreier dette seg om et betydelig kvantum nå og i framtiden. Like fullt peker også enigheten på at denne ordningen vil måtte inneholde krav, herunder aktivitetskrav.

Vi har avklart strukturtilbakefallet i all hovedsak, selv om det er enkelte elementer som må ses nærmere på. Plikttrålerne må man komme tilbake til. Ikke minst har avtalen medført at det igangsettes et arbeid med å se på framtidens strukturkvoteordning, hvor balansen mellom kystsamfunnenes behov og flåtens behov må avveies nærmere – herunder kvotetak. Det er det mange langs kysten som har vært opptatt av.

I tillegg inneholder enigheten en rekke andre punkter. Samlet vil dette danne grunnlaget for muligheter for hele kysten og mer videreforedling av dette fantastiske råstoffet. Det er en styrke at så mange partier slutter opp om hovedgrepene. Det trenger og fortjener de som tross alt jobber i et av verdens farligste yrker, og det har Senterpartiet vært opptatt av.

Runar Sjåstad (A) [12:16:19]: Norsk fiskerinæring er en av Norges viktigste næringer, med stor betydning for verdiskaping, bosetting og sysselsetting langs hele kysten. Kvotesystemet skal bidra til en kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning i et evighetsperspektiv.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la fram kvotemeldingen Folk, fisk og fellesskap den 12. januar. Næringskomiteen har i ettertid hatt åpen høring, fått en rekke skriftlige innspill, reist rundt og gjennomført en rekke møter som har vært med på å gi et best mulig beslutningsgrunnlag. Dette har vært viktige bidrag i behandlingen av kvotemeldingen.

Det har vært et uttalt ønske fra store aktører og organisasjoner samt politisk på tvers av blokkene om å finne fram til en bred politisk enighet som skaper forutsigbarhet, og som også står seg over tid. Resultatet ser vi i dag: Et bredt flertall av partiene på Stortinget tilslutter seg regjeringens kvotemelding og har funnet sammen om endringer tverrpolitisk.

For Arbeiderpartiet har det vært viktig å skape en mer rettferdig fordeling av de verdifulle fiskeressursene våre, legge grunnlag for større bredde og mangfold i fiskeflåten og følge opp kritikken i Riksrevisjonens rapport. Dette er ikke minst viktig for å sikre aktivitet i industrien på land. Med dette forliket kan vi sikre flere arbeidsplasser, mer aktivitet og spredt bosetting langs hele Norges langstrakte kyst.

Torskekvotene fastsettes etter kvoteråd fra havforskere og etter forhandlinger med Russland. Som følge av bestandssituasjonen har kvoterådene for torsk nord for 62 grader blitt redusert de siste årene. Store nedtrekk i kvotegrunnlaget på grunn av tilstanden til viktige fiskeressurser vil gjøre situasjonen svært krevende for mange fiskere og fiskeriavhengige samfunn.

Kvotemeldingen legges fram i en svært krevende tid for fiskerinæringen, og det er derfor knyttet ekstra forventninger til både resultat og innhold. I kvotemeldingen har regjeringen en rekke forslag for å styrke den minste kystflåten, og i avtalen mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er det enighet om å styrke åpen gruppe med ytterligere 0,5 pst., til 6,62 pst.

Det er også enighet om å styrke de minste fartøyene i lukket gruppe og igjen innføre trålstigen, som ved lave kvotenivå gir økte kvoter til fartøy som fisker med konvensjonelle redskaper, på bekostning av fartøyer som fisker med trål. I avtalen fordeler vi faktisk enda mer fra toppen, fra de store til de små, enn det som opprinnelig lå i meldingen.

Kystfiskeordningen styrkes ved å garantere en tilleggskvote til fartøy i åpen gruppe i fisket etter torsk nord for 62 grader. Det er satt av et kvantum på minimum 3 000 tonn. Kvotemeldingen alene er dessverre ikke nok til å snu sentraliseringen, men i realiteten er dette en styrking av også den minste kystflåten.

Enigheten innebærer også en innføring av eierskapsbegrensninger i kystflåten. Det er et godt føre var-prinsipp, som vil demme opp for en utvikling der kvotene samles på for få hender.

Kvotemeldingen tar ikke for seg alle sider av norsk fiskeriforvaltning. Mange har kritisert mangelen på samtidighet. Selv står jeg helt inne for forklaringen tidligere fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth hadde, nemlig at det har krevd en rekke utredninger. Det ville ha forsinket denne meldingen ytterligere hvis man skulle ta inn alt i samme melding, og det er ikke sikkert det heller hadde vært naturlig.

Det er derfor viktig at de politiske spørsmålene som ikke er omfattet av kvotemeldingen, men som er viktig for fiskerinæringen, følges opp og blir besvart – spørsmål som fordeling av strukturgevinst, endringer i ferskfiskordningen, pliktkvoter, bearbeidingsutvalgets rapport og grønn omstilling i fiskeflåten m.m.

Olve Grotle (H) [12:27:41]: Fiskeria våre har i all tid skapt grunnlag for liv og busetnad i Noreg, særleg langs kysten. Det gjeld òg i moderne tid. Går vi nokre tiår tilbake i tid, hadde fiskerinæringa vår derimot store utfordringar: Overfiske, dårleg lønsemd, manglande rekruttering og ei næring som hadde gjort seg avhengig av subsidiar, prega bildet.

I dag er situasjonen ein heilt annan. I dag har vi ei fiskeriforvalting som er verdsleiande. Det har hindra overfiske og gjort norsk fiskeri meir berekraftig. I dag har vi ei fiskerinæring som har gått frå å ha dårleg inntening og vere subsidieavhengig, til å vere ei moderne næring med god lønsemd og store eksport- og skatteinntekter til fellesskapen. Det viktigaste grepet for å oppnå dette har næringa sjølv teke. Gjennom stor reduksjon i talet på fiskefartøy, strukturering, har fiskeflåten blitt meir tilpassa ressursgrunnlaget. Det har skjedd etter strenge offentlege retningslinjer.

Fiskeflåten vår er i dag variert når det gjeld både eigarskap og storleik. Han skapar arbeidsplassar og aktivitet langs heile kysten og står for ei enorm verdiskaping. Om lag 11 000 aktive fiskarar på 5 600 fiskefartøy, frå dei store havgåande fartøya til dei minste sjarkane, fiska i fjor 2,5 millionar tonn fisk og skaldyr, til ein førstehandsverdi på over 30 mrd. kr.

Det har òg skjedd store endringar for fiskarane og fiskaryrket. I dag har vi fått meir ordna arbeidsforhold, turnusordningar, fokus på fiskarvelferd og HMS og stabile og gode inntekter. Det har gjort at fiskaryrket nå rekrutterer bra.

Det står bra til i norsk fiskerinæring. Det vil ikkje seie at ho ikkje kan forbetrast, eller at ho ikkje har utfordringar. Tvert om: Lågare kvotar, nødvendig omstilling til lågare utslepp, overgang til det grøne skiftet og endringar i dei marine økosystema på grunn av global oppvarming er døme på det.

Norsk fiskeripolitikk har i mange år vore bygt på brei politisk semje, og viktige spørsmål har gjerne blitt avklarte i kvotemeldinga til Stortinget. I vinter kom regjeringa med si kvotemelding. Kvotemeldinga inneheld mange tema og avklaringar, og eit gjennomgåande trekk er at regjeringa har lytta til næringa i mange spørsmål. Det synest Høgre har vore riktig og viktig. Det har òg ført til at det har vore lettare å samle seg om mange av forslaga som har kome. Det gjeld spørsmålet om tilbakeføring av strukturkvoter, heimelslengde kontra faktisk lengde og innføring av trålstigen og sildestigen.

På nokre område har det vore viktig å gjere endringar i kvotemeldinga, og her har fleirtalet i komiteen arbeidd godt. Dette gjeld t.d.:

• at eigarskapskonsentrasjonsavgrensinga i kystfisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord blei heva til 1,5 pst.

• at leigefartøyordninga skal vurderast

• at samanslåingsordninga for dei minste fartøya òg bør gjelde pelagisk fiske

• at vi vedtek fleire forslag til fordel for fiskeindustrien

• at vi skal sjå nærmare på open gruppe

• at vi skal fokusere meir på HMS og nullvisjonen

Det er vel kjent at eit stridsspørsmål i kvotemeldinga var forslaget om at avsetninga til open gruppe skulle takast frå nasjonal kvote. Dette endra på kvotefordelinga mellom hav- og kystflåten, ei fordeling som har stått fast i mange tiår. Høgre og dei andre borgarlege partia var imot dette, slik òg organisasjonane som representerer størsteparten av både fiskerinæringa og fiskeindustrien, var.

Etter forhandlingane blei dette forslaget ståande. Samtidig blei eit breitt fleirtal samde om at det er naturleg at havfiskeflåten blir prioritert i år der det er ubrukt tredjelandskvote som blir ført tilbake til nasjonal kvote. Dette vil over tid i nokon grad kunne balansere at open gruppe blir teken frå nasjonal kvote, men ikkje fullt ut.

Det er òg semje om at toprosentstyrkinga av lukka gruppe under 11 meter skal skje gjennom omfordeling av den konvensjonelle kystflåten.

Forutan synspunkt knytte til dei ulike forslaga er det éin ting næringa gjennom heile det siste halvåret har uttrykt sterkt: Det må bli eit breitt fleirtal bak kvotemeldinga på Stortinget, og dette må skje over blokkene. Dette meiner eg har kvilt tungt på oss som har behandla – og forhandla om – ny kvotemelding. Eg er difor glad for at vi har lykkast med å få det til. Så får vi heller godta at vi ikkje fullt ut har fått gjennomslag, anten det gjeld oss politikarar eller for den del folk i næringa som gjev uttrykk for misnøye over det som blir vedteke.

Samtidig vil eg gje uttrykk for at det er ein stor verdi at næringa har sterke og klare talspersonar som har late – og framleis lèt – si stemme høyre. Det er viktig for demokratiet.

Norsk fiskeripolitikk har tent fiskerinæringa, kysten og landet vårt godt. Gode rammevilkår og at vi held fast ved dei lange linjene og stabiliteten i denne politikken, er den beste måten for å sikre at fiskeria i framtida òg kan levere på sin del av samfunnskontrakten. Det meiner eg kvotemeldinga vil bidra til.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:39:52]: Først vil jeg få gratulere og ønske nyutnevnt statsråd velkommen til Stortinget! Det må være litt av en ilddåp å starte med en så omfattende sak som kvotemeldingen, som berører veldig mange rundt om i landet.

Fredag den 22. april kom Fremskrittspartiet og resten av høyresiden til enighet med regjeringspartiene om kvotemeldingen. For Fremskrittspartiet har det vært viktig å søke å danne et bredest mulig politisk flertall for meldingen for å bidra til å sikre stabilitet og forutsigbarhet for en av landets viktigste næringer.

Fremskrittspartiet har også fått gjennomslag i meldingen som bidrar til at vi også i framtiden skal ha en variert flåtestruktur. Enigheten i denne kvotemeldingen er i stor grad en videreføring av den forrige kvotemeldingen, som Fremskrittspartiets fiskeriminister la fram på vegne av Solberg-regjeringen.

Ved stortingsbehandlingen av den forrige meldingen ble det påpekt enkelte forhold som det måtte jobbes videre med, og det var ikke alle punkter i Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket som ble kvittert helt ut ved behandlingen. Disse forholdene er i stor grad nå avklart.

For Fremskrittspartiet har det vært viktig at grunnprinsippene i fiskerinæringen skal ligge fast, og at det sikres forutsigbarhet i næringen. Fremskrittspartiet har lyttet og tatt på alvor signalene fra en samstemt næring om at de ikke ønsker nye omkamper eller en kvotemelding 3.0. Derfor har det vært viktig å lande løsninger som kan stå seg over flere stortingsperioder.

I enigheten følger Stortinget opp Riksrevisjonens anbefalinger om eierskapsbegrensinger i kystflåten, der Fremskrittspartiet fikk gjennomslag for at eierskapsbegrensningen for kystfiskegruppens fiske etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord settes til 1,5 pst. – i motsetning til regjeringens opprinnelige forslag på 1 pst. Etter en betydelig usikkerhet om hvordan dette skal praktiseres, har vi nå fått til en løsning som også skjermer dem som har eierskap over det nivået som nå vedtas.

Fremskrittspartiet fikk flertallet med på en løsning der de som i dag overskrider eierskapsbegrensningene, sikres fleksibilitet og ikke blir skadelidende ved at de kan beholde sitt eierskap. Dersom de i framtiden selger seg ned, vil det ikke være mulig å kjøpe seg opp over den fastsatte grensen senere. Fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord har flest antall deltakere og er et viktig fiske for kystflåten.

Fremskrittspartiet har i likhet med forrige kvotemelding akseptert at åpen gruppe «tas fra toppen», at den tas fra nasjonal totalkvote før fordeling til hav- og kystflåten, og man har fått til en løsning som medfører at omfordeling av ressurser fra den havgående flåten til kystflåten ikke blir vesentlig. Det skjer ved at ved refordeling av restkvote etter tredjelandsforhandlinger, skal havgående flåte prioriteres. I dette forliket er det et handlingsrom for den til enhver tid sittende statsråd til å foreta nødvendige vurderinger. Det innebærer ikke at all restkvote etter tredjelandsforhandlinger skal tilfalle den havgående flåten – tvert imot. Da hadde det stått.

Fremskrittspartiet har fått igjennom at det igangsettes et arbeid for innskjerpinger i adgangen til åpen gruppe. Det kan bidra til å lette presset på åpen gruppe, og at intensjonen til åpen gruppe ivaretas. Det må bemerkes at i dag er det 43 pst. av dem som har rett til å fiske i åpen gruppe, som fisker hele den garanterte fartøykvoten. Denne gruppen er åpen for enhver som er registrert i fiskermanntallet og eier fartøy, som er innført i merkeregisteret og har største lengde under 11 meter. Det medfører et stort press og mange aktører i denne gruppen, også av personer som har hovedinntekt fra andre yrker. I dag kan EØS-borgere «bosette seg» i en kystkommune og få like eller «bedre» rettigheter enn norske statsborgere. Eldre fiskere som velger å selge seg ut av lukket gruppe, kan fortsatt fiske full kvote i åpen gruppe, og fiskere som er mannskap på større fartøy, kan også fiske full kvote i åpen gruppe. – Så vi er veldig fornøyde med at vi har fått gjennomslag for at man skal gå gjennom åpen gruppe, slik at åpen gruppe kan fungere etter intensjonen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:48:27]: Da istida slapp taket, for vel 10 000 år sidan, var det det rike havet og elvane som trekte til seg bebuarar. Litt om litt flytta dei hit, anten nordvegen eller sørvegen. Dei levde under ekstreme forhold, men dei døydde sjeldan av svolt, for havet var rikt og gav mat til alle. Havets rikdom var ein felles rikdom. Alt frå frostatingslovane blei allemannsretten slått fast – at havet skal tilhøyre fellesskapet og aldri privatiserast. Lovane har blitt vidareførte til dagen i dag, i namnet.

Fiskeria er grunnlaget for kystkulturen, Noregs kanskje aller viktigaste kulturberande næring. Den har bygd norske, samiske og kvenske samfunn. Den har skapt ungdom som kan havet, sjølve utgangspunktet for alle havnæringar, anten det er skipsfart, olje eller havvind. Allemannsretten har sørgt for det. På havet er alle like. Ingen har større rett til å hauste enn andre. Dette har halde seg, heilt til no.

Etter torskekrisa på slutten av 1980-talet, da overfisket til trålflåten i Barentshavet knekte torskefisket, har forvaltninga av våre felles resursar svekt kystsamfunn og kystkultur. Da Riksrevisjonen for fire år sidan la fram ein knallhard dom over den fiskeripolitikken som er blitt ført dei siste tiåra, slutta nemleg eit samla storting seg om hovudkonklusjonane:

1. Dei fleste kystsamfunn har tapt på fiskeripolitikken.

2. Retten til å fiske hamnar på stadig færre hender.

3. Ungdom har tapt moglegheiter.

Kvifor legg regjeringa da fram ei melding som vidarefører, ja, forsterkar det? Kvifor dannar dei fleirtal med høgresida som gjer denne uretten større? Kvifor held dei ikkje sine lovnader om at det no er kysten sin tur, at no skal sentraliseringa bli snudd?

Dei har lagt fram ei melding som føreslår at dagens system for kvotehandel og strukturering skal fortsetje, som jo er sjølve drivkrafta bak at kystsamfunn har tapt og ungdom har blitt skvisa ut. Dei har føreslått ein modell for fordeling av strukturgevinst som ytterlegare favoriserer dei som har tent seg rike på dette systemet, og så påstår dei at ein driv omfordeling, eit slags oppgjer med den historiske uretten. Til slutt gjer dei opp ei løysing med høgresida som til og med utliknar den lille omfordelinga dei har gjort – den såkalla tredjelandskvota, der kystfiskarane skal gi frå seg mange titals tusen kilo torsk, hyse og sei, sånn at den havgåande flåten skal få tilgang på fisk i andre lands hav, langt borte. Ikkje berre skal havgåande flåte nyte godt av ordninga. Dei skal også bli sikra at eventuelt restkvantum frå dette kvotebyttet skal kome deira flåte til gode.

Dette er verdiar for hundretals millionar som urettmessig blir tatt frå kystfolket. Om det er fordi forhandlarane til regjeringspartia har latt seg lure av dei store i Fiskarlaget, Fiskebåt eller deira lobbyistar i Kruse Larsen, veit vi ikkje. Mine assosiasjonar går til nordnorske fiskarar som kom til hansabryggene i Bergen på 1600-talet for å selje fisk, og kom heim igjen utan ei krone, men med masse gjeld.

Eg vil gratulere høgresida – med Venstre, Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti – for å ha fått gjennomslag for sin politikk. Der har ein programfesta ein politikk som skal svekkje dei fiskeriavhengige kystsamfunna i nord, til fordel for nokre få og lenger sør. Dei ønskjer å sentralisere. Dei ønskjer i realiteten færre fiskarar i nord, der villfisken faktisk er.

For ei skam det er å sjå Arbeidarpartiet og Senterpartiet i denne saka. Dei har både program, Hurdalsplattforma og ei mengde utsegner frå både Myrseth, Iversen, Pollestad, Vedum, Støre og gud veit kven, som har lovt at no er det kysten sin tur. Eg kjenner mange gode folk frå dei to partia. Eg har møtt dei på stand i valkamp, der dei har mobilisert folk til å stemme på sine parti for å få ein ny fiskeripolitikk på kystens premissar. Eg tenkjer på dei i dag. Det er ikkje politikarar flest som sviktar i dag. Det er Arbeidarpartiet og Senterpartiet som ikkje held ord. Dei vender kappa etter vinden, vender kysten ryggen og trur dei skal kome unna med det.

Det blir skrive eit mørkt kapittel i norsk fiskeri- og kysthistorie i dag, som vil danne utgangspunkt for ein heilt ny kamp som kjem framover. Vi som kjempar for ein fiskeripolitikk på kystens premissar, kjem aldri til å gi oss.

Eg tar opp dei forslaga som SV er med på.

Geir Jørgensen (R) [13:00:47]: Jeg må først si at dette er et av de største svikene vi har sett i norsk fiskerihistorie. Dette er en dag for økt politikerforakt. Dette er en dag hvor de som er langs kysten, og som til nå ikke har hatt noen muligheter til å etablere seg i fiskerinæringen, mest sannsynlig kommer til å gi opp.

Havet har bestandig representert en mulighet for folk. Om du hadde lite eller var midt imellom samfunnsklassene – uansett hvordan det var, var det alltid en mulighet for å skape seg et verdig liv og en framtid med egen arbeidsinnsats. I dag, med denne politikken som Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjør opp med høyresiden, kjenner jeg mange folk – også unge folk – langsmed kysten som så gjerne vil, men de er ikke i nærheten av å få den kapitalen de trenger for å komme seg inn i næringen.

Vi har snakket mye om åpen gruppe her i dag. Ja, åpen gruppe er den flåtegruppen som best svarer ut havressursloven § 2, om at vi eier fisken, denne marine ressursen, i et fellesskap. Det er ingenting mer til åpen gruppe, der vi har dem som skal starte i fiskerinæringen, og vi ser at vi får kvoter som kommer til å bli lavere de nærmeste årene. Vi vet at svært mange, kanskje også av dem som allerede er i næringen, og har det laveste kvotegrunnlaget, ikke kommer til å klare seg. Likevel fortsetter regjeringen i den andre enden av skalaen, der de som har mest, de som har strukturert seg opp, de som har posisjonert seg, de som kanskje kjenner noen politikere sentralt, de som har mye, skal fortsette å få lov til å strukturere.

Denne strukturpolitikken er den Riksrevisjonen så tydelig advarte mot for nøyaktig fire år siden i dag. Hvor mange ganger har vi sagt fra denne talerstolen hva som var konklusjonene? Det er at eierskapet til kvoter var konsentrert på færre hender. Fartøy med kvoter eies i mindre grad av registrerte fiskere. Flåtestrukturen er mindre variert. Fartøyene er blitt færre og større. Økte kvotepriser har gjort det vanskelig å rekruttere unge fiskere. Fiskeriavhengige kystsamfunn har mistet store deler av sin hjemmeflåte, og svært mange fiskerikommuner har mistet all sin fiskeindustri. Dette var den konklusjonen som kom, og vi hadde forventninger til at en Arbeiderparti–Senterparti-regjering virkelig skulle manne seg opp – eller kvinne seg opp – og snu denne skuten, snu denne urettferdigheten. Men man har altså inngått et bredt forlik med høyresiden om at denne uretten skal fortsette ufortrødent videre framover, og den kampen er vi nødt til å ta. Det er noen som tror at vi er ferdige med fiskeripolitikken når denne meldingen er banket gjennom – at man så og si skulle få forutsigbarheten. Nei – vi er på ingen måte ferdige. Kystopprøret må leve videre. Det må forsterkes, for dette kan vi slett ikke godta.

Det har oppstått en merkelig dynamikk her i Stortinget. Det er altså Rødt og andre venstrepartier som fremmer kravene fra kysten, fra ordførerne som hører til i disse samme regjeringspartiene som har gjort opp med høyresiden. Det er altså vi som ikke er i regjering – venstrepartiene og Rødt – som fremmer løftene fra Hurdalsplattformen inn her, og faktisk talt blir nedstemt. Det vi ser her, er ikke en moderne og god næringspolitikk for framtiden. Vi har en fiskeripolitikk der det kommer til å fortsette at de som har mer, skal få enda mer. Og hvor er avtrykkene når vi har så mange folk fra Finnmark, Nordland og Troms i arbeidet med dette? Hvor er avtrykkene? Hvor er de sjøsamiske rettighetene, hvor er de ivaretatt? De er nesten ikke ivaretatt – det er nesten som en parentes å regne.

Med det tar jeg opp de mange glimrende forslag fra Rødt, og én ting skal være sikkert: Denne kampen for kysten skal leve videre. Dette er ikke den kvotemeldingen vi skal leve med i mange, mange år framover.

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:12:49]: Dei siste to vekene har vi handsama stortingsmeldingar i denne sal som handlar om overordna, langsiktige rammevilkår for dei to største primærnæringane våre, næringar som er viktige ikkje berre for sysselsetjing, men for busetjing og utvikling i heile landet vårt: landbruk og fiskeri.

Handsaminga av stortingsmeldinga knytt til landbruk enda, kort oppsummert, opp i kaos – på tvers av ei regjering som hadde strekt seg langt for å heve inntektsmoglegheitene i landbruket, og strekt seg langt for å få til breie, langsiktige kompromiss over blokkgrensene, ein invitasjon vi i Venstre og andre parti tok imot. Likevel: Det rakna i siste sving. Det beklagar eg på det sterkaste overfor landbruket og bøndene og dei som skal satse og har behov for langsiktigheit og tryggleik om dei framtidige rammevilkåra.

Eg er difor veldig glad for at vi står her no i dag og ikkje er i same situasjon når det gjeld fiskerinæringa. Tvert imot: Med den kvotemeldinga som no er lagd fram, og med den breie semja som Stortinget no har om den framtidige kvotepolitikken, ei semje som er så brei at over 140 av 169 stortingsrepresentantar står bak ho, og ho er trygt forankra i eit fleirtal på begge sidene av den politiske midtstreken, har vi lagt grunnlaget for den langsiktigheita og føreseielegheita som fiskerinæringa treng. Dette gjev tryggleik for arbeidsplassar i alle delar av flåten. Det gjev tryggleik for investeringar, og det gjev tryggleik for grøn omstilling.

Så er det sjølvsagt freistande å stå her i dag og gje sjølvros til det politiske miljøet. Det har vore jobba godt i det politiske miljøet. Eg vil nytte høvet til å gje ros både til representanten Nordlund, som er både komitéleiar og saksordførar, til representanten Grotle frå Høgre og til andre. Men mest av alt er det næringa sjølv som har æra for at vi har kome fram til dette resultatet. Dei tunge aktørane i fiskerinæringa, både på arbeidstakarsida og på arbeidsgjevarsida, både på sjøsida og på landsida, har klart å samle seg om felles løysingar, om felles innspel som er grunnlaget for det som blir vedtake i samband med kvotemeldinga i dag, både når det gjeld fordeling mellom ulike fartøygrupper, når det gjeld modell for tilbakeføring av strukturkvotar, osv. Heilskapen i dette er det faktisk dei tunge aktørane i fiskerinæringa, alle delar av fiskerinæringa, som har hjelpt oss med å finne fram til. Dei har hjelpt det politiske miljøet med å skape langsiktigheit. Det fortener fiskerinæringa stor ros for.

Det er viktig for meg å seie i dag på vegner av Venstre at vi skal sørgje for gode rammevilkår, så langt det er mogleg, for alle delar av fiskerinæringa. I mitt hovud er det ikkje sånn at nokon i fiskerinæringa er dei rettferdige og nokon er dei urettferdige. Fiskerinæringa, dei ulike fartøygruppene, fortener respekt. Alle er med på å skape arbeidsplassar, alle er med på å skape framtidsmoglegheiter. Det er ikkje sånn at fiskaren som arbeider på eit havfiskefartøy og bur i ein distriktskommune på ytste Sunnmøre, er nokon fiende av distrikta og kysten. Det er ikkje sånn at han er ein urettferdig person, mens ein sjarkfiskar i nord er ein rettferdig person – like lite som omvendt. Dette handlar om ei heilskapleg utvikling av kysten, og den heilskapen skal vi ha med oss. Så eg er veldig glad for at vi dermed står her i dag med dei samlande løysingane vi har.

Eg vil heilt til slutt seie at når det gjeld open gruppe, som har vore eit viktig tema for mange talarar her i dag, vil eg leggje vekt på dei merknadene og dei framlegga som Venstre er med på her i dag knytte til å gå grundig gjennom open gruppe og korleis vi brukar ho. Det viktigaste vi må få til i den gjennomgangen, er å leggje betre til rette for rekruttering for framtida. Der er det eit stort, uforløyst potensial i å bruke open gruppe meir målretta. Det håpar eg fiskeriministeren sørgjer for å gjere, som ei oppfølging av den meldinga som Stortinget har handsama her i dag.

Rasmus Hansson (MDG) [13:18:12]: Nå skal Norges havressurser forvaltes i en virkelighet der sikkerhetspolitikk, beredskap, klima og miljø er i stor forandring. Det er dette som burde være perspektivet når regjeringen legger fram rammene for fiskerienes framtid: en helhetlig politikk for en virkelighet i sterk endring. Men vi fikk det motsatte fra regjeringen. Kvotemeldingen er en snever plan om fordeling av fisk mellom fiskere, for øvrig skrevet i et oppkonstruert stammespråk som er så ubegripelig at det er direkte udemokratisk. Så har regjeringen dannet flertall med de konservative partiene og fått flertall for en konservativ politikk. Svaret på en urettferdig fordeling av fisken i en verden med store omveltninger er stabile rammevilkår. De som tjener mest på akkurat dagens kvoter og forvaltning, har fått flertallets støtte for å fortsette med at det skal være omtrent sånn. De som får minst fisk og tjener minst penger, skal fortsatt ha minst kvoter og minst inntekt, selv om det er de som stort sett bor der hvor fisken er.

De grunnleggende utfordringene for norske fiskeriressurser forblir imidlertid ubesvarte når kvotemeldingen blir ferdigbehandlet i dag: Hvordan fordeler vi norske fiskeriressurser rettferdig for å skaffe mest mulig arbeid for flest mulig mennesker på lang sikt? Hvordan får vi mer ut av vår egen fisk på land i Norge, sånn at vi kan skape flere arbeidsplasser og kan lande mer av den på våre egne middagsbord og bidra til vår egen selvforsyning? Hvordan bruker vi fisken som redskap til å sikre en bosetting som gjør Norge til et trygt land i en utrygg verden, ikke minst lengst nord? Hvordan forvalter vi fiskebestandene som flytter på seg i et økosystem i rask endring? Fører vi en tilstrekkelig føre-var-basert politikk for fiskeressurser som får juling fra alle kanter, av klimaendringer, plastforsøpling, miljøgifter, overfiske og fiskejuks?

Fiskere på kysten, fiskere i åpen gruppe, fiskere lengst nord og foredlingsindustrien på kysten er skuffet over det resultatet som regjeringen og høyresiden har skapt av kvotemeldingen. Det flyttes noe fisk fra toppen tilbake til åpen gruppe og til kystfisket. Det skjer til store protester fra de store aktørene. Det er bra at trål- og sildestigen gjeninnføres og bidrar positivt, og det kommer andre små, men for så vidt bra tiltak. Men fortsatt brytes det store løftet om at kvoter som struktureringen har flyttet fra kystfisket og oppover i flåten, skulle gå tilbake til kysten. Fortsatt skal oppsiktsvekkende mye av den fisken som finnes i havet utenfor Troms og Finnmark, fiskes av folk fra andre landsdeler. Fortsatt skal trålere som fikk store kvoter under forutsetning om leveringsplikt, slippe å levere til industrien i nord.

Kvotemeldingen burde ha behandlet mulighetene for økt bearbeiding av fisk, oppbygging av næringsmiddelindustri basert på fisk, og den burde ha behandlet rådene fra bearbeidingsutvalget og fiskens rolle i selvforsyning og kosthold. Kvotemeldingen burde ha tatt fatt i at fiskerinæringen, som er svært sårbar for klimaendringer, like fullt øker klimagassutslippene sine trolig mer enn noen annen norsk næring i prosent. Den burde også ha tatt fatt i at regjeringen betaler kompensasjon som svekker det eneste klimatiltaket som finnes i næringen, altså CO₂-avgiften, og at det meste av støtten går til dem som forurenser mest, altså trålflåten.

Stabile rammevilkår er altså flertallets hovedsvar på kvotemeldingen, og det signaliserer en slags forventning, som bl.a. representanten Alfred …

Rasmus Hansson (MDG) [13:22:37]: … Bjørlo, merkelig nok, var inne på. Det signaliserer en forventning om en stabil framtid for norsk fiskerinæring. Men det er å gjøre opp regning uten vert. Fiskerinæringens framtidige rammevilkår er alt annet enn stabile, og nå sitter vi igjen med store spenninger innad i næringen, store endringer rundt næringen og ubønnhørlige forandringer i klima og miljø som denne kvotemeldingen ikke behandler. Denne behandlingen av kvotemeldingen skaper ikke forutsigbarhet særlig mye lenger enn nesa rekker. Den skaper heller et økt behov for ny og helhetlig norsk fiskeripolitikk, som Stortinget raskt må komme tilbake til.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [13:29:57]: Fyrst vil eg på vegner av Kristeleg Folkeparti få takke for eit godt samarbeid om ei viktig sak.

Fiskerinæringa er ein livsnerve for Noreg og bidrar til stor verdiskaping og aktivitet langs den lange kysten vår. Difor har det vore viktig for Kristeleg Folkeparti å jobbe for eit breitt forlik om kvotemeldinga. Fiskerinæringa er avhengig av føreseielege sentrale rammevilkår, og Kristeleg Folkeparti er glad for at vi kom i mål med forhandlingane.

Avtalen som blei landa, går på tvers av dei tradisjonelle politiske skiljelinjene. Det håpar vi betyr at endringane som no blir gjorde, kan gje meir føreseielege vilkår. Det er viktig at regjeringsendringar og ulike politiske samansetjingar ikkje skal vere til hinder for investeringsavgjerder og satsing i Kyst-Noreg.

Eg vil understreke at det for Kristeleg Folkeparti er viktig med levande fiskevær i heile Noreg. Det skal vere aktivitet på små og store stader, og vi treng ein variert flåte. No blir det gjort nokre endringar i ressursfordelinga, og for Kristeleg Folkeparti har det i dette vore viktig å forsøkje å balansere mellom dei store og dei små, for vi treng både dei store og dei små.

Kristeleg Folkeparti er glad for at vi med denne avtalen styrkjer opa gruppe, og vi er òg glad for at det no straks skal setjast i gang eit arbeid for å sjå på kven som kan ha tilgang til å etablere seg med sjark i opa gruppe. Dette er eit viktig tiltak for å sikre rekrutteringa, for i ei tid med stadig strammare kvotegrunnlag skal det vere mogleg òg for dei unge å kome inn som fiskarar. Då vil dette på sikt vere eit viktig tiltak.

For Kristeleg Folkeparti har det vore viktig å lytte til innspela frå næringa. Vi har difor vektlagt at modell x for tilbakeføring av strukturgevinst til heimelsgruppa er ønskt av bl.a. Fiskarlaget. Kristeleg Folkeparti hadde i utgangspunktet sett på ei vidareføring av arbeidet med gruppeinndeling etter faktisk lengde, men vi tok med oss høyringsinnspela frå næringa i forhandlingane.

Det står framleis att nokre grep for å sikre meir foredling i Noreg, m.a. hadde bearbeidingsutvalet fleire interessante forslag. Difor ser vi fram til vegen vidare også her.

Den tverrpolitiske avtalen som det skal stemmast over i dag, er eit viktig steg på vegen for utvikling og bulyst langs heile kysten, og det er ein avtale som kan stå seg over tid.

Heilt avslutningsvis har eg lyst til å ønskje den nye statsråden, Marianne Sivertsen Næss, lykke til i arbeidet både som statsråd og ikkje minst med denne viktige saka.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [13:33:33]: Fiskerinæringen har stor betydning for norsk økonomi og verdiskaping, bosetting og arbeidsplasser langs hele kysten.

Fiskerinæringen er en næring med mange usikkerhetsmomenter. Tilgjengelige ressurser, vær, fiskens vandringsmønster og endringer i geopolitiske forhold ligger i stor grad utenfor norsk politisk kontroll.

Kvotesystemets viktigste oppgave er å bidra til en langsiktig bærekraftig forvaltning av ressursene for å sikre bærekraft, langsiktig aktivitet og sysselsetting. For å gjøre dette er det avgjørende at det er en bred og tverrpolitisk enighet.

Gjennom de vedtak som i dag – eventuelt i morgen – skal fattes i Stortinget, vil næringen få nettopp det. Fem partier stiller seg bak hovedinnholdet i regjeringens forslag. Det innebærer at næringen framover kan gjøre det den kan best: å utnytte villfiskressursene som en klimavennlig og sunn matkilde som gir sysselsetting og aktivitet i kystsamfunn.

Jeg er opptatt av at forvaltningen av fiskebestandene skal være bærekraftig, og det skal aldri skapes tvil om at de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet. De vedtakene som det skal stemmes over, vil bidra til å opprettholde en størrelsesmessig variert, fiskereid og bærekraftig fiskeflåte.

Stortinget ønsker å styrke åpen gruppe med høyere avsetning av torsk, og at også trålfåten skal bidra til at åpen gruppe fortsatt skal gi muligheter for gode inntekter for fiskere som ikke har investert i tillatelse til å delta i de lukkede gruppene. Dette er med på å ivareta allemannsretten. Jeg vil, i tråd med Stortingets ønske, starte et arbeid med å se på innretningen av åpen gruppe.

Riksrevisjonens gjennomgang av kvotesystemet understreker at endringene i kvotesystemet har bidratt til økt lønnsomhet i fiskeflåten, men at etablerte fiskeripolitiske prinsipper er blitt utfordret på flere områder. Flere av regjeringens forslag ivaretar Riksrevisjonens anbefaling om tiltak for å opprettholde den minste kystflåtens betydning for kystsamfunnene. Det vil nå bli innført eierskapsbegrensninger. Kvotegrunnlaget i de minste torskefiskeriene styrkes. Det vil videre bli innført en reverserbar sammenslåingsordning, også omtalt som ID-kvoteordning, som kan bidra til bedre lønnsomhet og økt sikkerhet om bord på sjarkene, og som vil komme til erstatning for ordningen med samfiske med seg selv.

Strukturordninger i fiskeflåten har vært et sentralt virkemiddel for å tilpasse fiskeflåten til ressursgrunnlaget og slik sikre lønnsomhet for fiskerne og bærekraftig forvaltning av norske fiskeressurser. Strukturkvoter utgjør rundt halvparten av kvotegrunnlaget i de fem viktigste fiskeriene. De første strukturkvotene vil utløpe i 2027. Avklaringen i Stortinget om fordelingen av denne strukturgevinsten er derfor svært viktig.

Jeg merker meg at Stortinget ønsker at regjeringen skal vurdere om innretningen av dagens strukturkvoteordning bør endres eller tilpasses for å legge til rette for verdiskaping og grønn omstilling, og for å sikre at den ivaretar hensynet til fiskeflåtens betydning for sysselsetting og bosetning i kystkommunene. Det vil jeg følge opp.

Bjørnar Skjæran (A) [13:50:56]: Dagen i dag er en god dag for norsk fiskerinæring. Den usikkerheten som ble skapt her i Stortinget i 2020, da man behandlet Høyre-regjeringens kvotemelding – det Norges Fiskarlag omtalte som en umulig situasjon – blir ryddet opp i. Det betyr noe hvem som styrer. Jeg vil benytte anledningen til å berømme de borgerlige partiene på Stortinget for å ha tatt inn over seg at det måtte en opprydding til, og for å ha bidratt aktivt til det.

Med behandlingen i Stortinget i dag får vi innført eierskapsbegrensinger i kystfisket etter torsk, hyse og sei nord for 62. breddegrad. Vi får gjeninnført hjemmelslengde som gruppeinndeling for kystflåten. Dette har vært en bærebjelke i fiskeripolitikken gjennom flere tiår og har sikret en variert flåte, helt fram til 2020. Nå blir det sånn i framtiden også – omfordeling.

Forutsigbarhet er avgjørende i næringspolitikken. En bærende forutsetning for strukturpolitikken har vært at strukturkvotene skulle tilbake til grupper de kom fra ved opphør. Fra i dag gjeninnføres denne grunnleggende forutsetningen. Med det sikres gruppen mellom 15 og 21 meter, som betyr så mye for landindustrien og kysten, særlig i nord. Denne ville nærmest vært utradert uten oppryddingen i dag – omfordeling. At Stortinget også lander på modellen Norges Fiskarlag har forhandlet seg fram til, er i tråd med de beste tradisjonene i norsk fiskeripolitikk – når Arbeiderpartiet styrer båten.

Arbeiderpartiet varslet for flere år siden at vi ville ha en særskilt oppmerksomhet om mulighetene for lønnsomhet for den minste flåten. Det leverer vi på i dag. Gjeninnføring av trålstigen og sildestigen er viktig for kystflåten. Fordelingsmekanismen ble framforhandlet av Norges Fiskarlag på 1990-tallet og har siden vært norsk fiskeripolitikk. Hvor ideen om å skrote disse kom fra, aner jeg ikke, men nå ryddes det opp – omfordeling.

Når vi dessuten sørger for at 2 pst. av kvoteandelen fra den konvensjonelle kystflåten tilbakeføres til lukket gruppe under 11 meter, samtidig som det etableres en sammenslåingsordning for denne gruppen, kan både alle de som har drevet med samfiske, og alle andre i gruppen se at vi leverer på det – omfordeling.

Et bredt flertall har samlet seg om en løsning som sikrer havfiskeflåten fornuftige rammer. For Arbeiderpartiet er alle fiskere like viktige og like mye verdt. Norsk totalkvote tas fordi vi fisker både kystnært og i fjerne havområder. Sånn skal det være også i framtiden. Forutsigbarhet og rettferdighet er det viktigste politikken kan bidra med for at flinke folk kan satse videre og bygge levende lokalsamfunn langs hele kysten vår. Det var det viktigste oppdraget jeg kjente på da jeg hadde ansvaret for å utvikle kvotemeldingen, og det blir resultatet i dag.

Kirsti Bergstø (SV) [13:54:09]: Jeg vil gjerne starte med å gratulere statsråd Sivertsen Næss med et viktig oppdrag som fiskeriminister, men samtidig dessverre kondolere kyst- og fjordsamfunnene som hadde trodd det var deres tur i dag. Det er langt, dette landet. Det er langt mellom nord og sør. Det er langt mellom fiskebankene og sentralbanken. Det er langt mellom egnebuene og Stortinget, men det er ikke langt mellom makt og avmakt. Det bestemmes av en helt annen avstand, nemlig avstand mellom ord og handling. Avstanden mellom ord og handling er stor, for ordene som ble brukt, var store, særlig i nord, om framtidig kyst- og fiskeripolitikk i valgkampen 2021. Nå skulle det være kystens tur. Det hørte folk. De trodde på det. De mobiliserte for det, men da småbåtene hadde lagt til kai, hadde flertallet forlatt dem, før fangsten var båret på land.

Det som skjer i dag, er at regjeringspartiene gjør opp kvotemeldingen med høyresiden. Det er etter at Riksrevisjonen har slått fast at høyresidens fiskeripolitikk har feilet hvis målet er arbeid, bosetting og verdier på land. Det er etter at de har slått fast hvor mye som har blitt sentralisert gjennom flere år, at fiskeriressursene har havnet på stadig færre hender og vekk fra de verdiene de kunne landes i, og etter år med det jeg vil kalle for et kystran.

Da blir det store spørsmålet hva regjeringspartiene sier i dag – til Willy og Edgar i Nesseby, til Johnny i Gjesvær, til Vegard i Vardø, til alle de ungdommene jeg traff i Mehamn da jeg var der, som sto klar for en framtid med lokale ressurser i sikte, til lokalsamfunn som Kvænangen og Tromvik – til alle de som trodde at det var deres tur nå, og som i dag opplever at det ikke var det likevel.

Det er varslet aksjoner, og det reises et raseri langs kysten nå. Det er forståelig, for når politikken som landes i dag, er det motsatte av det vi kunne fått til, er skuffelsen stor. Vi kunne gjenreist håpet sammen. Vi kunne sikret at vi sto i lag om en fiskeripolitikk for en ny kurs, som hadde sammenheng mellom ord og handling. Vi kunne heiet på ungdommen, stoppet struktureringen, styrket åpen gruppe og fortalt at kysten, også de minste plassene, kunne gå en lys framtid i møte. SV sto klar for å sikre det flertallet. Vi har lagt flere forslag på bordet i dag, i håp om å kunne bevege retningen mer, for er det én ting vi vet, er det at løgner biter dårlig om stemmefiske er målet.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [13:57:34]: Først: Gratulerer med ny rolle som statsråd!

Som dere vet, kommer jeg fra Finnmark. Heldigvis har mange av dere vært i Finnmark opptil flere ganger, og det er jeg veldig glad for. Personlig mener jeg at Finnmark er et fantastisk fylke å bo i, vi har det meste. Heldigvis har denne regjeringen sett at vi må satse på Finnmark. Det er mange positive ting som er kommet, men vi ønsker fortsatt mye mer fokus på villfisk. Vi har hatt litt for mye fokus på vindkraft og oppdrett i fylket, noe som har skapt veldig mye uro.

Den kulturen vi har på kysten når det gjelder å fange fisk, er vi gode på. Vi kan lese havet, og vi vet når de ulike fiskesortene kan høstes – en kunnskap om havet som har gått i arv.

Vi ønsket at denne kvotemeldingen skulle gi mye mer fisk til åpen gruppe. I Finnmark er de fleste båtene i åpen gruppe. Vi håpet at kvotemeldingen skulle være med på å styrke denne gruppen enda mer enn den gjør. Årsaken til det er at vi har ca. 760 båter i denne gruppen i Finnmark. Og hvorfor har vi så mange båter i åpen gruppe? Jo, dette er en gruppe hvor du lett kommer inn. Det koster ingenting å få kvoter, du må bare ha en båt og være registrert fisker.

Vi har noen trålere som fortsatt har tilknytning til Finnmark. Disse trålerne kom etter at man ga dispensasjon fra deltakerloven for at de skulle komme. De skulle hjelpe oss med å ha helårig arbeid på land. Nå ser vi at det ikke skjer. Disse trålerne leverer ikke, og veldig ofte er det mye arbeidsledighet, mange folk som er permittert, osv. Også en del større flåter ser vi går forbi samfunnene i nord, de går til fryseanlegg og sender fisken for produksjon andre plasser.

For å få til vekst må vi ha mer villfisk til land, og vi må få mer produksjon.

Som dere kanskje har skjønt, har jeg ikke tenkt å stemme med regjeringspartiene i dette forslaget i dag. Sammen med representanten Lundteigen har jeg laget et eget forslag, som er som følger:

«Stortinget ber regjeringen sikre at havressurslovas og deltakerlovens distriktspolitiske intensjoner gjennomføres i praksis, og fremme nødvendige forslag om å avsette en viss prosentandel av totalt tillatt fangst (TAC) av alle fiskeslag til uomsettelige distriktskvoter som tildeles av Fiskeridirektoratet og forvaltes av de fiskeriavhengige kommuner. Regjeringen fremmer en årlig regnskaps- og budsjettmelding til Stortinget om resultatet av kvotefordelingen i henhold til havressurslovens formål.»

Jeg fremmer forslaget.

Irene Ojala (PF) [14:01:25]: Pasientfokus har ikke sittet i næringskomiteen, men jeg har fått lov til å følge forhandlingene ganske langt.

Dagens debatt er en pliktdebatt som må gjennomføres, men resultatet er allerede gitt: Kvotemeldingen var faktisk regjeringens eksamen på hva den vektlegger for Finnmark og videre sørover langs kysten. Regjeringen har, slik Pasientfokus ser det, lagt lite i potten for livskraft på kysten.

Pasientfokus er valgt på Stortinget for Finnmark, og mitt mandat er å snakke finnmarkingenes sak. Det gjelder om det er snakk om fødeavdelinger, eller, som vi gjør i dag, om det er snakk om kvotemeldingen.

Jeg er født i Vardø og oppvokst i Kiberg, og jeg har mange års erfaring fra jobb i fiskeindustrien. Vardø er en by med en sterk fiskerihistorie. Krisen i norsk økonomi i mellomkrigstiden gikk ut over fiskeriene i Vardø og på kysten av Finnmark, og jeg skal nå si noen ord om det.

I 1938 aksjonerte fiskere fra Vardø for at fiskere fra Finnmark og sørover skulle få hånd om omsetningen av egen fangst. Jeg er blitt fortalt at på den tiden fikk fiskerne betalt per fisk. Fiskekjøperne mente at når fisken var liten, måtte 120 fisker regnes som 100 fisker. Det fikk betegnelsen «storhundre». Fiskekjøperne hadde makten, de telte raskt, og dette ble en skrekkens prissetting for fiskerne, de tapte penger. Vardøværingene protesterte på dette systemet, akkurat som de protesterer i dag.

På 1930-tallet ble det nedsatt en egen råfiskkomité i Norges Fiskarlag. Målet var å stabilisere fiskeprisene med minstepris på fisk. Vardø Fiskarlag skrev et opprop til alle fiskerne i Finnmark om driftsstans, og oppropet lød: Aksjonen iverksettes for å framtvinge en annen ordning til beskyttelse av minsteprisavtalen. Skal aksjonen lykkes, må alt fiske i alle fjorder og fiskevær innstilles, da det nå gjelder hele vår eksistens.

Protestene ga umiddelbart resultat, og våren 1938 kom en midlertidig lov om beskyttelse av minsteprisen mellom fiskere og kjøpere, og råfiskloven av 1952 ble en milepæl for fiskerinæringen.

I dag diskuterer vi altså kvotemeldingen, som har satt sinnene i kok i Finnmark, i Vardø og langs store deler av kysten sørover, og i morgen, når vi skal votere, stenges flere av havnene av fiskebåter og slipper ingen verken ut eller inn.

Regjeringen og de fire forlikspartiene ser ut til å mene at forliket er godt. Med respekt å melde mener jeg at fiskerinæringen og kysten selv er mer habil til å mene om den fiskeripolitikken som nå er staket ut, er bra for dem. Det er iallfall ingen rungende applaus fra de fiskerne som vi har snakket med. I morgen, når fiskeriminister Sivertsen Næss skal dra til Finnmark og Vardø for å forklare dagens vedtak, tenker jeg: Når et vedtak må forklares til fiskerne, er man ute på en aldri så liten rotur. Det jeg lurer på, er om de ror med krumstemning eller med jolle. Det får vi se etter hvert.

Jenny Klinge (Sp) [14:04:47]: Langs heile kysten vår er det tradisjon for å bruke havet både til matauk og til næring. Plukkar vi vekk forholdet til fjordane, havet og fisken frå den norske folkesjela, er det ikkje lenger den norske folkesjela vi talar om. Det handlar om identitet, ja, men det handlar naturlegvis også om inntektsbringande aktivitet og levemåtar.

Derfor er ei kvotemelding, så kjedeleg som det enn måtte høyrast ut for dei uinnvigde, av svært stor interesse for mange i dette landet – ikkje berre for dei som bur langs kysten, men også for dei som bur andre plassar i landet, og som likevel har arbeidsplassen sin på sjøen, og for alle som er opptekne av å ta vare på norske arbeidsplassar og sikre skatteinngang til å oppretthalde velferdssamfunnet vårt.

Vi i Senterpartiet har saman med vår regjeringskollega Arbeidarpartiet vore svært opptekne av at vi i arbeidet med denne stortingsmeldinga om kvotepolitikken framover skulle søkje breie fleirtal på Stortinget. Målet er at næringa skal ha gode rammevilkår og tryggleik for både drift og investeringar framover. Då er det faktisk nesten ingenting som slår føreseielegheit basert på breie politiske kompromiss. Det inneber at partia både har teke og gjeve, også vi i Senterpartiet. For somtid er det at ingen er heilt fornøgd på kort sikt det største bidraget til at flest mogleg blir fornøgde på sikt.

Eg ser det som svært positivt at einigheita mellom regjeringspartia og Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre også slår fast eit felles mål om å ta vare på havressurslova, deltakarlova og fiskesalslagslova, som er dei tre sentrale lovene som norsk fiskeripolitikk byggjer på. Eg håpar organisasjonane har opplevd prosessen som god, sjølv om nokre krevjande tema har vorte landa til fordel for nokon og til ulempe for andre. Ikkje minst håpar eg at fiskerinæringa i stort no føler dei kan puste letta ut med tanke på framtidig stabilitet og rammevilkår som kan gje framtidstru.

Dess meir representanten Fylkesnes svartmålar forliket og talar ned aktiviteten og fiskarane i dei delane av fiskeflåten som han sjølv meiner er verdilaus, dess meir tydeleg blir det at det breie kompromisset vi har fått til i Stortinget, er ei klok landing. Ein får seg til å seie at det blir skrive eit mørkt kapittel i kystens historie i dag, og at vi vender kysten ryggen. Representanten Jørgensen frå Raudt svingar seg ned til dei same låge retoriske djupnene. Eg vil gjerne høyre kva slags avgrensing både Sosialistisk Venstreparti og Raudt har på omgrepa «kysten» og «fiskarar».

Representanten Hansson frå Miljøpartiet Dei Grøne kritiserer fleirtalet for det han kallar ein konservativ politikk, noko dei som blir utsette for endringar framover, nok vil vere ueinig i. Men ja, det skal ikkje gjerast brå vendingar i kvotepolitikken, og av ein god grunn: Fiskeripolitikken vår er resultat av ein vanskeleg og ganske så vellukka balansekunst over tid, og då er det ikkje eit hardt rykk i lina som er tingen. Tvert imot er det kloke, gjennomtenkte justeringar, som vi får til i dag.

Rune Støstad (A) [14:08:03]: Norge er et lite land, men vi er en stor havnasjon med rike fiskeressurser. Fiskerinæringen er en av våre aller viktigste næringer som gir mange arbeidsplasser og store inntekter til fellesskapet. Da er det viktig med forutsigbarhet for næringen og at det er bred oppslutning om de viktigste tiltakene i fiskeripolitikken. I dag sikrer vi begge deler.

Stortingsmeldingen om folk, fisk og fellesskap følger opp flere viktige punkter i riksrevisjonsrapporten fra 2020, som pekte på at utviklingen gikk i feil retning. Nå sikrer vi en mer rettferdig og forutsigbar fordeling av fiskeressursene våre, til beste for kysten og fiskeriavhengige lokalsamfunn.

Vi legger til rette for at vi også i framtiden skal ha en variert flåte med både små og store båter, med både en kystflåte og en havgående fiskeflåte. Vi sikrer med dette mangfold i fiskeflåten, og vi sørger for bosetting, aktivitet og arbeidsplasser – også i industrien på land.

Vi følger opp Riksrevisjonens anbefaling om å legge bedre til rette for kystflåten. Vi øker kvotegrunnlaget, og det blir innført eierskapsbegrensninger. Det er et godt føre-var-prinsipp som vil hindre en utvikling der kvotene samles på for få hender.

Sammenslåingsordningen skal bidra til bedre lønnsomhet og økt sikkerhet for sjarkflåten. Den minste kystflåten skal fortsatt ha en spesiell rolle for bosetting, bearbeiding og sysselsetting i kystdistriktene. Den minste flåten er også svært viktig for å rekruttere nye inn i næringen.

For dagens regjering er det en hovedoppgave å føre en politikk som bidrar til arbeidsplasser, bosetting og god velferd over hele landet. Denne stortingsmeldingen er et viktig grep i det arbeidet fordi vi legger til rette for flere helårige arbeidsplasser, mer aktivitet og spredt bosetting langs kysten i hele Norge.

Et bredt flertall slutter seg i all hovedsak til det regjeringen har lagt fram. Sammen har vi funnet gode og balanserte løsninger som kan stå seg over tid. Det gir næringen en etterlengtet forutsigbarhet.

For meg som nytt medlem i næringskomiteen og innlending har dette virkelig vært et hurtigspor for innføring i norsk fiskeripolitikk. Jeg vil takke alle samarbeidspartiene for en god og tillitsfull behandling i komiteen. Dette er en god dag for folk, fisk og fellesskap.

Geir Inge Lien (Sp) [14:10:59]: Kvotemeldinga har nok mange kompromiss i seg, men ho er landa breitt. Det er viktig for at ho skal stå seg over tid, over regjeringar, og for at ein skal skape stabilitet, slik at ein slepp ei kvotemelding 3.0.

For oss i Senterpartiet er det utruleg viktig å ha ei variert fiskeriflåte, frå dei minste til dei store. Det ivaretek både ei god leveranse til landindustrien og ikkje minst ivaretek det interessene til nasjonen vår. Stabilitet legg opp til mindre behov for strukturering, og at meldinga tek opp i seg lovverket, med havressurslova, fiskeriressurslova og deltakarlova som viktige lovverk som skal fortsetje, er utruleg viktig. Det at strukturkvotane skal tilbake til dei flåtegruppene dei kom frå, er òg utruleg viktig. Då ligg det fast.

Eg må seie at når eg høyrer på SV og Raudt, blir eg litt forundra, for det er òg utruleg mange fiskarar som jobbar om bord i større fartøy, som reiser ut på havet, kjem inn att til kysten og leverer fisk til samfunna våre. Det er viktig at vi ser alle. Det er eit totalbilde som må sjåast breitt. Vi har over 10 000 fiskarar, eit tal som har vore stabilt i lange tider no, og eg meiner denne kvotemeldinga vil leggje opp til at det held fram.

Vi kan ikkje forvente i dag at alle aktørar i næringa er fornøgde med avtalen, verken i nord, i sør eller i vest, men at det vart ei så brei politisk einigheit, er nok alle i næringa veldig glade for. Det er avgjerande med brei politisk forankring for å sikre føreseielege og stabile rammer for den enormt viktige næringa som fiskerinæringa er.

I Møre og Romsdal, der eg kjem frå, har vi ei sterk og variert fiskeriflåte, det same som vi ser elles langs kysten, som gjev arbeidsplassar til mange og mat til endå fleire. Einigheita om kvotemeldinga legg grunnlag for at fiskerinæringa i vårt fylke og i andre fylke framleis vil vere ei svært viktig og leiande næring for heile Noreg.

Heilt til slutt ønskjer eg å seie at det som òg vert viktig når ein snakkar om å lande at båtane kan kome inn til hamna, er at vi byggjer gode hamner og gode farleier rundt om, at me imøtekjem at det har vorte større båtar. Det vert utruleg viktig, både frå Finnmark i nord og heilt til sør, slik at vi kan få fisken inn, og at vi kan få han inn langs heile kysten.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [14:14:13]: Enigheten om kvotemeldingen fører til at endringene i fiskeripolitikken ikke er store. Det er kanskje nettopp det som er viktig for å sikre næringen forutsigbarhet, sånn at man kan foreta investeringer og utvikle den fantastiske næringen for framtiden.

Så vil jeg bare få kommentere til representanten Skjæran, som mente at høyresidens kvotemeldinger ikke var gode nok: Enigheten i denne kvotemeldingen er, som nevnt, i stor grad en videreføring av forrige kvotemelding, hvor man i stortingsbehandlingen sist påpekte en del forhold som måtte jobbes videre med. En del avklaringer med tanke på Riksrevisjonens undersøkelser ble også kvittert ut. De tre ministrene fra Arbeiderpartiet som har jobbet med kvotemeldingen, har hatt noe som de foregående ministrene manglet: De har hatt en konstruktiv opposisjon å forholde seg til. Det hadde ikke de foregående ministrene.

Jeg vil så kommentere en del av de andre tingene som ikke har blitt debattert i saken. Det er veldig mye fokus på tredjelandskvoter, men samfiskeordningen mellom fartøy med samme eier i lukket gruppe under 11 meter ble vedtatt avviklet i behandlingen av den forrige meldingen, med en overgangsperiode for å se på andre løsninger for å bedre inntektsgrunnlaget for denne fartøygruppa. I denne kvotemeldingen foreslår regjeringen en sammenslåingsordning der en eier av to fartøy kan slå sammen to kvoter og fiske den samlede kvoten fra ett fartøy, såkalt ID-kvoteordning. Det er en løsning som flere langs kysten har foreslått, og er i realiteten en strukturordning for lukket gruppe under 11 meter uten kostnad, men er reversibel ved at opprinnelig ID på kvote fortsatt beholdes. Det er et lite paradoks at denne løsningen foreslås av en regjering bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som begge i utgangspunktet er mot struktur i denne fartøygruppa. Vi er positive til denne ID-løsningen og støtter selvfølgelig det.

Fremskrittspartiet har i denne behandlingen gått med på å gjeninnføre hjemmelslengde som gruppeinndeling og at den dynamiske trålstigen og sildestigen gjeninnføres. Det er noe en samstemt næring har gitt uttrykk for at de ønsker tilbake, så i stor grad er dette en videreføring av retningen som ble lagt i forrige kvotemelding, med unntak av reversering av hjemmelslengde, trål- og sildestige.

Det er også veldig mange andre gode momenter i enigheten, bl.a. det med å gjennomgå strukturkvoteordninger, forbedre leiefartøysordninger, sånn at det blir enklere å få utvidet tiden ved bygging av større fartøy, og ikke minst, som opposisjonen løftet inn i forhandlingene, nullvisjon og HMS for å sikre fiskerne bedre. Vi har ingen fiskere å miste.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:17:30]: Situasjonen for mange fiskeriavhengige kommuner i Nord-Norge er preget av nedgang i folketall og kritisk mangel på fagfolk innenfor mange yrker. Innretningen av fiskeripolitikken er sjølsagt viktigst. Havressursloven har et tredelt formål, ett av dem er å medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Bærekraftig ressursforvaltning og lønnsomhet er ivaretatt – ja, lønnsomhet er overoppfylt for deler av flåten, det har gått for langt i å satse på de få. Derfor kom Riksrevisjonen i sitt dokument med skarp kritikk av fiskeripolitikken i årene 2004–2018, og konklusjonen var: Flere fiskeriavhengige kommuner har fått redusert fiskeriaktivitet.

Hva skal styrke disse kommunene hvis det ikke er større fiskeriaktivitet, altså flere folk i arbeid med fisk? Ny regjering og ny politikk var parolen til opposisjonen så sent som i juni 2021. Og politikk er å prioritere, det er å prioritere økt vekt på lokalsamfunn. Hvis ikke vi gjør det, vil grunnrenteskatten til staten, også på villfisk, kunne bli en realitet fordi det blir en konsentrasjon av kvoter hos de få og for liten aktivitet i samfunnene.

Utfordringene er enorme, ikke minst i Nord-Norge. Sist gang jeg var på Varangerhalvøya, ble vi presentert et behov for 400 mennesker i netto tilflytting hvert år til de fem kommunene Vadsø, Vardø, Båtsfjord, Berlevåg og Nesseby. Hvordan skal en klare det uten at en tar fatt i fiskeripolitikken?

Innstillinga som behandles i dag, innebærer dessverre ingen ny retning i fiskeripolitikken – sjølsagt ingen ny retning når regjeringa inngår forlik med Høyre. Det er sterkt å oppleve for oss som har brukt en del tid for bedre å forstå hva som trengs av nye tiltak for folk i de fiskeriavhengige samfunnene.

Sammen med representanten Geir Iversen har jeg fremmet forslag nr. 20, hvor det foreslås

«å avsette en viss prosentandel av totalt tillatt fangst (TAC) av alle fiskeslag til uomsettelige distriktskvoter som tildeles av Fiskeridirektoratet og forvaltes av de fiskeriavhengige kommuner.»

Det er et viktig forslag. Det er et forslag som skal ta tak i nettopp utviklingen av de fiskeriavhengige samfunnene, hvor det har vært en kritisk nedgang i folketallet, og hvor det er en kritisk mangel på fagfolk fordi den økonomiske aktiviteten er for lav.

Vi sier videre at

«Regjeringen fremmer en årlig regnskaps- og budsjettmelding til Stortinget om resultatet av kvotefordelingen i henhold til havressurslovens formål.» – altså få en oppfølging.

Det er viktig at denne diskusjonen fortsetter.

Irene Ojala (PF) [14:21:12]: Det oppfattes av mange fiskere som det er dårlige tider i Finnmark, og de går en vanskelig tid i møte. Ifølge Fiskeridirektoratet var det i 1990, det vil si det samme året som torskefisket nord for 62. breddegrad blir lukket, 27 518 fiskere i Norge. I fjor var det 10 803. I 1990 var det 17 390 registrerte fiskefartøy i Norge, og i fjor var tallet 5 500. En del av denne struktureringen har vært nødvendig for å bedre lønnsomheten i næringen, men nå er det faktisk nok.

Det er noen på Stortinget som har sagt til meg at det er mange gode år for fiskerne i Finnmark, man har jo hatt krabbekvoter og andre kvoter, og at nå er det finnmarkingenes tur til å ha litt dårligere tider når det gjelder inntekter. Og jeg tenker: Er det sånn at hvis man har sju gode år med inntekter, så skal vi være med på å gi folk sju dårlige år? Er det det som er Stortingets jobb? Vår plikt på Stortinget er å sikre at fiskerne også i dårlige tider velger å bo fast i Finnmark med helårsvirksomhet. På den måten styrkes kystsamfunnene med alt dette innbefatter.

Så er det sånn at de som bor fast i Finnmark, sikrer norsk suverenitetshevdelse i en urolig tid. Derfor må vi ta vare på Finnmark på en annen måte nå enn det har blitt gjort tidligere.

I stortingshøringen i januar var det flere høringsinstanser som uttrykte skuffelse over at pliktsystemet ikke var en del av kvotemeldingen. I mange år var ikke mangel på fisk til landindustrien fra plikttrålerne et problem, siden vi fikk store leveranser fra russiske trålere. På grunn av at torskekvotene er lavere, slik at mange i åpen gruppe, f.eks. i Vardø, var ferdig med kvoten allerede i mars i år, sier det seg selv at noe er galt. Dette får konsekvenser for fiskerne, for landindustrien og for økonomien i kommunen.

Fiskerne er skuffet over at meldingen ikke problematiserer pliktsystemet, og synes faktisk det er uredelig at man er nødt til å vente og komme tilbake til det på et senere tidspunkt.

Hurdalsplattformen er det mange som har vist til, regjeringen har ikke levert i tråd med sin egen hurdalsplattform. Kystfiskere og kommunepolitikere er faktisk forbannet. Det betyr at distriktskvoteordning for å kompensere for et pliktsystem som ikke fungerer, er på sin plass for å sikre råstoff til landindustrien. Distriktskvotene må knyttes til konkrete kommuner, og de må være uomsettelige, slik Smith-utvalgets innstilling foreslo, og som den tidligere arbeiderpartistyrte regjeringen, fra 2005 til 2013, ikke fulgt opp.

Pasientfokus er uenig i regjerings fordeling av strukturgevinsten og mener at modell 2 er den riktige, fordi modell X egentlig hører til Norges Fiskarlags foreslåtte modell, som vil føre til en ytterligere strukturering.

Ingrid Fiskaa (SV) [14:24:18]: Fisken i havet har alltid vore grunnlag for arbeid, liv og lokalsamfunn langs kysten vår. Fisken er, viss me forvaltar han klokt, ein evig ressurs som kunne fortsett å gje framtidshåp og arbeid. Føresetnaden er at den viltlevande fisken er vår felles eigedom. Sånn har det vore, og sånn blir det sagt at det skulle fortsetja. Men meir og meir har dette blitt til ord, langt frå verkelegheita. Meir og meir har retten til å fiska blitt ein eksklusiv rett for den kapitalsterke. Ungdom blir ståande igjen på kaikanten fordi dei ikkje har dei millionane i eigenkapital som er inngangsbilletten til fisket – til det som blir sagt å vera vårt felles hav.

Kystfiskeflåten, den mest miljøvennlege og industrivennlege delen av fiskeflåten, tapar andelar med følgjande utarming av lokalsamfunna. Dei minst gjeldstynga båtane og fiskarane blir skvisa ut. Vinnarane er pengemakta, oftast plassert langt sør og langt frå dei store fiskebankane. Kjøp og sal av retten til å fiska er å gje ressursane frå fellesskapet til nokon få. Fordelinga, eller struktureringa, har forsterka overføringa av makt og ressursar til stadig færre hender. Denne kvotemeldinga var sjansen til å snu utviklinga. Forventninga til eit sterkt raud-grønt fleirtal etter stortingsvalet i 2021 var at det endeleg skulle vera kysten sin tur. Endeleg skulle ungdomen, kystsamfunna og den lokale fiskeindustrien få sin rettmessige del av fisken. Dei mange som trudde at Arbeidarpartiet og Senterpartiet skulle stå ved orda sine, er skuffa og sinte i dag – med rette.

Samtidig som me behandlar fordeling av fisken, behandlar Stortinget òg planen for å styrkja Forsvaret og forsvarsevna. Men om det ikkje er grunnlag for busetjing av arbeid langs kysten, og då særleg i Nord-Noreg, kan me sjå langt etter ei styrkja forsvarsevne. Forsvarsevne og beredskap er avhengig av at det bur folk i nord som kjenner geografien og havet. SV er sinte og skuffa i dag, men det er ingenting mot det raseriet me ser langs kysten i nord. Det er håplaust, og me gir oss ikkje.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [14:27:25]: Jeg var i det forrige innlegget inne på at mange kystfiskere ikke hadde fisk å fiske, mens trålerne fisker på yttersiden. Jeg skal utdype det litt mer. I fjor hadde vi et veldig godt år for åpen gruppe. Blant annet var det rundt 30 000 tonn de fikk lov til å fiske. I år gikk den kvoten ned, og det skjønner man jo, for det hadde vært et overfiske i havet. Kvoten ble da satt til 12 000 tonn, og det er ikke nok til at man klarer å forsvare de renter og avdrag man har på både hus og hjem, flåte, båt, eller hva det skulle være. Situasjonen er nå relativt dramatisk for mange, spesielt for mange av de unge som har trodd at de kanskje kunne satse på fiskeri, og at de skulle kunne få et bra liv. Håpet deres nå er at man får mer fisk. Jeg håper at ministeren klarer å finne noen tusen tonn som hun nå kan omfordele raskest mulig, slik at man kommer seg over kneiken.

Jeg vet at det er ting som skjer i fylket mitt. Det er et voldsomt sinne ute blant fiskere. Det sinnet går direkte mot regjeringen. Det er mot alt som skjer nå – usikkerhet, redsel og alt dere kan tenke dere. Nå mobiliseres det for aksjoner. Det er klart det er langt å reise til Oslo og komme hit til Stortinget, og stå på utsiden og rope, så det gjøres i Finnmark nå. Det skjer i morgen, har jeg skjønt. Det er i Hammerfest, Honningsvåg og Vardø. Jeg tror ikke det blir særlig hyggelig for mange, men mobiliseringen er stor. Jeg vet også at det mobiliseres fra de samiske organisasjonene for å se på hva slags rettigheter folk i Finnmark har – om de har rett til å fiske, om de kan fiske, alle de tingene Smith-utvalget har vært med på å ta opp – så ting kommer til å skje. Det er ikke slutt. Derfor ber jeg om at de manglende opplysningene som vi tydeligvis har fått, vi som bor i Finnmark, blir gjort noe med. Jeg håper derfor at man kan utsette saken, sende den tilbake til næringskomiteen og ta en gjennomgang for å se om man kan finne bedre løsninger enn det man har funnet til nå.

Geir Jørgensen (R) [14:30:51]: Det er ingen ting i veien med folk. Det bør vi begynne å lære oss også i nasjonalforsamlingen. Det er ingen ting i veien med virkelighetsforståelsen til de fiskerne og de næringsutøverne som i morgen har lovet å blokkere flere havner i Finnmark, på grunn av det som ble det politiske resultatet av forhandlingene om kvotemeldingen. Det er heller ingen ting i veien med alle de som arbeider i havfiskeflåten eller på trålerne. De som forsøker å angripe Rødt for akkurat det, bør sette seg inn i vår politikk. Vi har stått på for arbeidsfolk i havfiskeflåten – la det ikke være noen tvil om det.

Nå er vi imidlertid i en situasjon, slik også regjeringspartiene snakker om, der vi er nødt til å prioritere. I tiden framover, med lave fiskekvoter, er det noen som ikke kommer til å klare seg i fiskerinæringen, og det er de mange unge som vi finner i åpen gruppe, som ikke har kapital, og som med lave torskekvoter mest sannsynlig ikke noen gang kommer til å klare det. De vil forsøke seg i næringen, men de kommer mest sannsynlig bare til å være der i kort tid.

Det er heller ingen ting i veien med velgerne. Det bør vi også merke oss. Det er ikke mer enn tre år siden representanter fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet var ute i distriktene for å love ny giv i primærnæringene, i næringspolitikken, som er helt avgjørende for bosettingen. Vi har hørt daværende fiskeripolitisk talsperson i Senterpartiet Geir Iversen snakke om hvordan fiskekvotene skulle tas tilbake. Dette var Senterpartiets offisielle politikk på et tidspunkt. Vi hørte tidligere fiskeriminister Cecilie Myrseth markere seg som en fiskeripolitisk uredd stemme. Til Nationen sa Myrseth i 2021 at det nå var kystflåtens tur. Nå får vi en helt annen politikk, og da er det ikke å svinge seg ned på retoriske lavmål å adressere det. Det er som sagt ingen ting i veien med folk.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [14:33:56]: Det har i dag vært henvist mye til det fylket jeg kommer fra, og som tre av de andre representantene her kommer fra – Finnmark. Jeg bor hjemme i et fiskevær som heter Kjøllefjord, hvor vi har tro på framtiden. Der har vi nå fått framlagt en kvotemelding som har en endringsretning, og som går i retning av mer til kyst og mer til åpen gruppe. Det var ønsket fra oss. Kanskje vi hadde ønsket det sterkere, men vi skal finne gode kompromisser.

Det vi ser i Kjøllefjord, er at det nå skal bygges moloer som skal beskytte havnen vår og legge til rette for mer bearbeiding. Det skal investeres for 240 mill. kr fra statens side for at vi skal få en bedre havn, og for en bedre framtid for et fiskeriavhengig samfunn. Det vi også ser, er at det investeres i industrien i Kjøllefjord, med 150 mill. kr i et nytt fiskebruk. For åtte år siden var vi selv med og investerte i et nytt fiskebruk fordi det skal være et konkurransekraftig og bærekraftig samfunn. Vi skal bygge samfunn, og det gjør vi med en kvotemelding for folk, fisk og fellesskap.

Tredjelandskvoten kan tolkes forskjellig. Det hører vi på representanten fra Fremskrittspartiet og representanten fra Venstre – man vil gjerne gi alt til havfiskeflåten. Det ser vi i dag, når Fiskebåt skriver at alt skal til havfiskeflåten. Det er ikke sånn vi i Arbeiderpartiet tolker prioriteringene. Vi har også havressursloven å forholde oss til, og vi har en minister som kommer fra Finnmark. Hun vet hva det vil si å bo i et fiskeriavhengig samfunn, og hva det vil si å skape bærekraftige samfunn og sysselsetting, slik det står i havressursloven. Det har jeg tillit til, det har vi i Arbeiderpartiet tillit til, og derfor har vi også landet et godt forlik med slike formuleringer.

Vi kan heller ikke tegne fisk, men når det gjelder fiskeressursene våre, har vi den beste forvaltningen i verden, som vi gjør i fellesskap. Vi har forskere som gjør at vi ikke fisker havet tomt, slik at vi har en evigvarende ressurs som tar vare på det samfunnet jeg kommer fra. Jeg er ikke redd for stemmefiske, jeg står trygt og godt i dette, sammen med mine partikamerater. Vi skal levere, sånn at vi kan høste av ressursene i framtiden. Vi skal ha trygge og gode havner, som det nå investeres i, også i Vardø, som det ble henvist til. Vi skal bygge gode samfunn i nord, og da trenger vi helhetlige løsninger.

Willfred Nordlund (Sp) [14:36:50]: Det er en fare for, når man som saksordfører alltid prøver å være sist, at man får andre etter seg, sånn som nå, og jeg tror ikke jeg kommer til å rekke innom alt heller.

Når man skal lande en enighet om fordelingen av en ressurs – spørsmål som dem vi diskuterer i dag – må man overordnet klare å ta høyde for når ressursene er på både høyt og lavt nivå, altså at det er mye fisk og lite fisk. Det er situasjonen nå, når man har en ganske heftig kvotenedgang, særlig innenfor torsken, mens andre arter øker på den andre siden. Man ser at de som med rette har sett muligheten til å delta i fiskeriene, kanskje synes det er veldig krevende nå. Det er det ingen vanskeligheter med å forstå, men det har også bakgrunn i at antall fiskere i Finnmark har økt, og i særdeleshet i åpen gruppe.

Jeg var i mitt hovedinnlegg inne på at jeg tror det er flere som med fordel kan lese alle tabeller, statistikker og svar som komiteen fikk underveis i behandlingen av saken. Det er et meget omfattende arbeid og dokument som jeg tror kan gi noen og enhver en liten aha-opplevelse. Likevel ender vi opp der at noen synes de har fått for lite, og noen synes de har måttet gi for mye, og det vil alltid være resultatet når vi snakker om en begrenset ressurs.

I debatten har det gått igjen – uten at jeg skal bruke de samme ordene – at man viser til at folk langs kysten er skuffet. Det er både–og, for jeg har snakket med begge sider, både de som er skuffet, de som synes de har gitt for mye, og de som synes dette er greit. Sånn vil det nødvendigvis måtte være. Overordnet har det for Senterpartiet vært viktig at vi skulle bidra til en stabilitet, vi skulle avklare de spørsmålene, og vi måtte få på plass eierskapsbegrensninger med tanke på føre-var-prinsippet. Vi har fått gjeninnført trålstigen, som sikrer de minste. Vi har fått omfordelt de delene av kvotene som har gått oppover i systemet innad i kystgruppen. Vi har avsluttet debatten om grunnrente i fiskeriene. Vi har klart å få på plass et arbeid knyttet til å se på hvem det er som skal prioriteres, og hva åpen gruppe skal være i framtiden. Summen av dette legger grunnlaget for at det skal være muligheter og vekst i Finnmark, i Troms, i Nordland, i Trøndelag, på Vestlandet, i Møre og Romsdal, i Rogaland, videre gjennom Agder og helt til Innlandet, som faktisk også har en registrert fisker, nord for 62. grad i åpen gruppe.

Overordnet er dette en avtale som står seg, og som vil gi muligheter framover. Debatten kommer til å fortsette i tiden som kommer, om tema som ikke har vært behandlet i denne meldingen nå.

Alfred Jens Bjørlo (V) [14:40:01]: Eg vil fortsetje der komitéleiaren og saksordføraren sleppte etter sitt gode innlegg. Eg vil nesten våge å påstå at det mest negative for Kyst-Noregs framtid som har skjedd i salen i dag, er den heilt einsidige og meiningslause svartmålinga av eit breitt politisk kompromiss, som ikkje er politikken til høgresida som er tvunge gjennom. Tvert imot: Det er eit kompromiss der eit fleirtal av representantane som står bak det, høyrer til den politiske venstresida og har funne eit kompromiss saman med parti på den andre sida av midtstreken.

Det å framstille dette som at det finst ei eller anna høgreside som er i lomma på kapitalkreftene og som overkøyrer Kyst-Noreg, det blir for meiningslaust for meg. Her har ein funne balanserte kompromiss, og det ligg inne konkrete grep i denne løysinga som styrkjer dei minste fartøya, den minste sjarkflåten, både med å gjeninnføre trålstigen og med intern omfordeling i kystgruppene, osv.

Til dette biletet av at no blir det svart på kysten – bl.a. representanten Fiskaa var inne på nokre veldig panegyriske skildringar av kor mørkt det no blir på kysten: Nei, det blir ikkje det. Som representanten Rafaelsen peikar på, er det optimisme og satsing i Finnmark. Eg kjem sjølv frå Nord-Vestlandet, der det er rekordtilstrøyming av ungdom til fiskeria, og tru det eller ei: Det er fiskarar også i havfiskeflåten. Det er ungdommar som søkjer seg inn der, det er ungdommar som tek fagbrev som fiskarar, som finn seg gode, langsiktige arbeidsplassar. Dei er ikkje lenger nokon – nær sagt – utskot og raringar som vil noko som høyrer fortida til. Tvert imot: Det er dei som vil mest, som har mest tru på framtida, som gjerne vil bu ute i eit lite bygdesamfunn og ha seg jobb som fiskar. Det blir fleire av dei, dei satsar, dei vil noko. Eg trur ikkje dei kjenner seg igjen i denne forferdelege svartmålinga over korleis kapitalkreftene no overkøyrer kysten.

Tvert imot: Vi skal ha trua på kysten, vi skal vere stolte over at vi har ei fiskerinæring i Noreg som er så variert som ho er, som er så godt forvalta som ho er, og som er så mangfaldig som ho er – og der no alle delar av den næringa og alle dei ulike fartøysgruppene faktisk får moglegheit til å utvikle seg og satse vidare.

Eg vil seie tydeleg frå her: Eg har trua på kysten, eg har trua på fiskerinæringa, og eg trur vi skal vere veldig forsiktige med å stå i denne salen og drive med heilt meiningslaus svartmåling om nokre mystiske kapitalkrefter som overkøyrer kysten, når det her blir inngått eit kompromiss der eit fleirtal av representantane til alt overmål tilhøyrer den politiske venstresida.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:43:10]: Sidan eg blei fiskeripolitisk talsperson i SV, har det vore sju statsrådar. Eg vil seie at det er to statsrådar som har klart å drive politisk styring. Det er Per Sandberg og Odd Emil Ingebrigtsen. Eg har vore djupt ueinig med det dei hadde av politisk styring og retninga dei hadde, men dei klarte i alle fall å setje kurs.

Det slåande med denne meldinga, er at det er kontinuitet. Det er heilt riktig som Strifeldt sa: Det er kontinuitet med denne og den førre meldinga, men det som manglar, er politisk styring. Den manglande evna til politisk styring når det er ein klar formålsparagraf i havressursloven og også deltakarloven om kva ein skal bruke desse ressursane til – som Riksrevisjonen har sagt at vi har ein fiskeripolitikk som er i strid med – meiner eg er heilt utilgiveleg. Ein er sett til å føre ein politikk, ein har eit program som peiker ei anna retning for politikken, ein har ei plattform som peikar ei anna retning for politikken, ein har fotfolk som har stått på stand, delt ut løpesetlar om ei anna retning på politikken, og så klarer ein ikkje å justere det slik at ein kjem på riktig kurs igjen.

Og til Bjørlo: Når det er opprør i alle dei mest fiskeriavhengige, fiskeririke kystsamfunna i dette landet – dei er i nord – då må jo det seie noko om det kompromisset som ein har inngått. Det bør seie noko om det kompromisset som Arbeidarpartiet og Senterpartiet har gjort. Da bør ein følgje Iversen, som føreslår å sende dette tilbake til komiteen. Ein ting er å samle eit breitt fleirtal her på huset. Vi veit jo kva fiskeripolitikken er på høgresida. Vi trudde vi visste kva det var i Senterpartiet og Arbeidarpartiet. Men om målet er å skape ro i næringa, om det er det som er poenget, om målet her er å få ein politikk som er i samsvar med dei prinsippa vi har hatt for fiskeripolitikken i lang tid, ja, ta nå ein tur tilbake i komité da. Støtt forslaget i morgon kl. 15, så kan ein få ei ordentleg behandling, som gjer at ein kan få ei samling. Det er det som er målestokken her. At det sit 169 menneske her og klarer å finte på plass ei eller anna einigheit, er jo ikkje det som er målestokken. Spørsmålet er jo om vi klarer å vidareføre den arven vi har bygd denne næringa på, at det er støtte på kysten for den politikken. Her ser vi at det er opprør der det er mest viktig for folk å ha fisk som næring, og så skal vi sitje og klappe kvarandre på skuldrene for at det var ein god dag på jobben. Nei, det der går ikkje.

Willfred Nordlund (Sp) [14:46:32]: Det er nødvendig å ta ordet til slutt for protokollens og historiens del.

Det er altså slik at det ligger en betydelig omfordeling i denne enigheten. Partiene har i varierende grad sagt at ressursfordelingen skal ligge fast, eller i hovedsak fast, eller åpne for større omfordelinger. Hvis vi sammenligner med året i år, vil den enigheten som ligger på bordet, medføre en reduksjon på trål på torsk på 15,1 pst., mens i andre enden får åpen gruppe, som vi har snakket mye om i dag, en realøkning på 8,2 pst. og den minste flåten under 11 meter – sjarkflåten – som er viktig av flere hensyn, en økning på 17,2 pst. De øvrige gruppene får en økning, mens den konvensjonelle havfiskeflåten får en liten nedgang. Dette er også et bilde som står seg etter at man gjeninnfører trålstigen, sildestigen og hjemmelslengden, og er for så vidt helt upåvirket av diskusjonen om strukturtilbakefallets modellvalg. Det tror jeg er et viktig poeng.

Så skjønner jeg at de som har gjort investeringer, og særlig unge som står i en vanskelig situasjon fordi kvoten går ned for absolutt alle, skulle ønske seg mer. Jeg har ingen problemer med å forstå det. Men vi må altså klare å lage et system som står seg både når kvoten går oppover og når kvoten går nedover. De øvrige hovedprinsippene som også ligger i denne avtalen, som har vært viktige for Senterpartiet, har jeg allerede vært inne på.

Det er en gang slik at det finnes mange fiskeriavhengige samfunn langs denne kysten. Det er ikke fisk nok til å nå absolutt alle målsettinger – det er dessverre slik. Da må vi forsøke å prioritere og fordele dette på en rettferdig og hensiktsmessig måte, som bygger grunnlaget for dem det er mest avgjørende for. Det gjør denne enigheten i sum. Hvis man ser på landingsstatistikken over tid, har de nordligste landsdelene – og i særdeleshet Finnmark – økt denne andelen, mens de andre har gått ned. Det er i denne delen av landet fiskeriene betyr aller mest, men det betyr også veldig mye for oss som en samlet nasjon. Vi skal ha et system som passer fra Halden i sør til Pasvik i nord, og det må være fleksibilitet til å gjøre ulike vurderinger fortløpende.

Ordbruken om at det er utilgivelig og at det mangler styring kjenner jeg meg ikke igjen i, og det vil jeg på det sterkeste avvise. Men at det er uenighet om hvor langt man ønsker å prioritere hit og dit, er en ok diskusjon å ha, men den bør i anstendighetens navn foregå på et skikkelig vis. Denne debatten kommer nok til å fortsette.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:49:44]: Det er tydeleg at saksordføraren har vore kreativ med kalkulatoren. Den vesle aukinga for open gruppe vi snakkar om her, frå det som var føreslått frå regjeringa, og det som kjem no, er altså ein halv prosent. Så kan ein sikkert late som at det er mykje meir, med realauking osv., men det er altså ein halv prosent. Det er ikkje noko meir. Ein kan ikkje jukse. Dette er ikkje eit storhundre, for å seie det sånn. Ein kan ikkje jukse til seg ekstra fisk berre fordi ein reknar litt annleis på kalkulatoren.

At havfiskeflåten har ein liten nedgang – ja, det er før denne setninga om tredjelandskvote. Det er jo det som set sinna i kok i nord så til dei grader. Dette er store kvantum. Det var 12 000–13 000 tonn torsk – vi snakkar om i fjor – og så har eg ikkje nemnt hyse og sei. Her snakkar vi om enorme verdiar, folkens, og det har da saksordføraren galant halde ute – tilforlateleg.

Willfred Nordlund (Sp) [14:51:03]: Jeg prøvde å avslutte på en skikkelig måte, men den muligheten fratok representanten Fylkesnes meg. Jeg skjønner at man er uenige om en del av de valgene som gjøres for å klare å skape en totalitet, men det er nå engang sånn at undertegnede ikke har utelatt noe som helst tall i seg selv her. For dem som måtte lure på hva 0,5 pst. ville betydd for i år: Det er om lag 1 060 tonn. Hele komiteen har fullstendig oversikt over hva effektene vil være, gitt dette kvotenivået, gitt en nedgang på 20 pst. og gitt en kvoteoppgang på 20 pst.

Så til det siste, som dreier seg om forståelsen av det å naturlig prioritere disse berørte grupper, som ligger i avtaleteksten: Den diskusjonen har vi hatt ganske grundig her i salen. Jeg opplever at alle avtalepartiene har en felles forståelse av hvordan det vil være, og så kan det være litt ulike vurderinger av hva det ville ha gitt i tonn hit og dit de enkelte år. For inneværende år, altså ubrukt tredjelandskvote fra i fjor, er det 2 843 tonn på torsk og ett tusen to hundre og et eller annet på hyse, der man gjorde en særskilt fordeling på bakgrunn av det gjeldende fordelingssystemet som foreligger, der det var nødvendig å se på hvordan man skulle sikre den minste flåtens driftsgrunnlag. Med det nye systemet vil den minste flåten, altså i åpen gruppe, få den fisken uansett, og når det gjelder den lukkede gruppen under 11 meter, ville det være en betydelig økning sammenlignet med hva den refordelingen gjorde for inneværende år. Det må jo settes i sammenheng.

Så skjønner jeg, basert på historien, at noen synes at denne prioriteringen kan gå for langt, men hensikten er at også hav skal tilgodeses i den fordelingen. Det finner flertallet helt naturlig nå når man også lager et nytt, grunnleggende system for fordeling.

Linda Hofstad Helleland (H) [14:54:04] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid om denne saken. Jeg vil også takke Miljøpartiet De Grønne for et forslag som har veldig mye bra i seg.

Havbruksnæringen er en viktig kyst- og distriktsnæring som bidrar til betydelige eksportinntekter. Høyre ønsker at vi som politikere skal sørge for å legge til rette for at denne næringen bidrar til å løse de globale utfordringene knyttet til matforsyning og mer bærekraftig matproduksjon.

Høyre mener at akvakulturnæringen fortjener anerkjennelse for sin innsats for bærekraftig vekst og innovasjon i en relativt ung næring. På noen tiår er den blitt en av Norges største eksportnæringer, og nå bør vi legge til rette for videre positiv utvikling og vekst.

Åpenhet og debatt om at veksten i næringen også har medført utfordringer knyttet til fiskevelferd og miljøpåvirkninger, er viktig. Likevel har jeg et behov for å understreke at næringen arbeider aktivt for å begrense fotavtrykk, produsere trygg sjømat og sikre god dyrevelferd. Det er ikke så ofte at det kommer frem i debatten.

Industrien har i løpet av de siste årene gjennomført betydelige investeringer i ny teknologi, innovativt fôr, oppgradert utstyr og utvikling av nye vaksiner og støtte til flere forskningsprosjekter for å utvikle en mer bærekraftig næring. Høyre er opptatt av at havbruksnæringen spiller en viktig rolle for sysselsetting og økonomisk vekst og utvikling av leverandørindustrien, spesielt i kystsamfunnene.

Det er viktig for Høyre å fremheve at havbruksnæringen bør være i frontlinjen for å møte de globale utfordringene relatert til matforsyning, og vi anerkjenner og støtter den innovative kapasiteten i næringen som skal bidra til matsikkerhet på en miljøvennlig måte. Forvaltningssystemer for akvakultur må gi sterke insentiver for bærekraftige valg som tar hensyn til biosikkerhet og miljø.

Jeg er veldig glad for at et flertall i denne salen – et bredt flertall bortsett fra Rødt – stiller seg bak Høyres forslag om at regjeringen i løpet av 2024 skal komme tilbake med en teknologinøytral miljøfleksibilitetsordning. Det vil motivere til å investere i mer fornybar teknologi og en mer bærekraftig næring.

Jeg håper også at den nye fiskeriministeren vil være veldig tydelig på at vi i løpet av noen få måneder vil se forslaget til ordning her i salen.

Runar Sjåstad (A) [14:57:27]: Vi har diskutert en stor og viktig næring i flere timer i denne salen i dag, og havbruksnæringen er også en av Norges aller viktigste næringer, som bidrar til arbeidsplasser, bosetning og ikke minst verdiskaping langs hele kysten. Vi ser at aldri før har eksportverdien på norsk sjømat vært høyere. Samtidig vet vi også at medaljen har en bakside. Det siste halvåret har det blitt avdekket en rekke uakseptable forhold hos enkelte oppdrettsselskap i Norge. De siste månedenes medieoppslag tegner et bilde av en næring som ikke klarer å bekjempe sykdommer, sår og død laks i egne merder i tilstrekkelig grad. Enkeltsakene er ikke nødvendigvis representative for en hel bransje. men vi ser en bekymringsfull utvikling når dødeligheten ligger altfor høyt, og sånn kan vi selvfølgelig ikke ha det. Det er derfor positivt at vi, med et bredt flertall i næringskomiteen, nå ønsker å se på muligheten for å sette en faglig basert øvre grense for dødelighet i sjøfasen.

Oppdrettsnæringen skal drive med bærekraftig matproduksjon, hvor dyrene skal ha gode forhold før de havner på norske og utenlandske middagsbord. Det er næringens ansvar å følge regelverket, og det opplever jeg at de tar på aller største alvor. Mange selskaper ønsker å investere i ny teknologi som kan bidra til mindre lus, mindre utslipp og bedre dyrevelferd, og det er vi nødt å legge til rette for. Gjennom havbruksforliket gikk regjeringspartiene sammen med Venstre og Pasientfokus inn for en miljøteknologiordning. I ettertid har det blitt varslet en havbruksmelding, hvor regjeringen har ønsket å se på helheten i tillatelsessystemet før det etableres nye særordninger. Dette har vi hatt med oss når vi har behandlet forslaget som nå ligger på bordet, fra Miljøpartiet De Grønne. Jeg er veldig fornøyd med at vi i næringskomiteen derfor har kommet fram til en bred løsning som slår fast noen prinsipper som kan ligge til grunn i en miljøfleksibilitetsordning for havbruk. Ordningen skal bidra til å redusere miljøavtrykket og lusepresset hos næringen, og samtidig må den være teknologinøytral.

Willfred Nordlund (Sp) [15:00:04]: Oppdrettsnæringen er en næring som har stor betydning for landet vårt. Den bidrar til levende lokalsamfunn og arbeidsplasser langs kysten, og den står for stor og viktig verdiskaping og eksportinntekter. Jeg vil understreke viktigheten av at det er et bredt flertall her som kan sende tydelige signaler om ønsket utvikling gjennom tilrådingen i komiteens innstilling.

Vi har i den siste tiden vært vitne til en rekke eksempler på fiskedød som vi gjerne skulle ønske vi ikke måtte være vitne til. Det at noen ikke følger reglene, setter alle som gjør en skikkelig jobb i næringen, i et dårlig lys. Det er for Senterpartiet derfor viktig at vi kommer sammen politisk for å signalisere tydelige krav og forventninger til næringen framover. Det handler om å legge til rette for en bærekraftig utvikling, en næring som balanserer økonomisk vekst og hensyn til miljø og dyrevelferd på en god måte.

I påvente av den varslede dyrevelferdsmeldingen, og ikke minst havbruksmeldingen som skal komme, mener jeg derfor det er klokt at man allerede nå signaliserer viktige standpunkt, bl.a. at dødeligheten må ned.

Et aktivt og nyskapende arbeid er helt nødvendig. Da må vi også legge til rette for at næringen har et godt rammeverk som stimulerer til nettopp dette. Det er da viktig at vi kan komme sammen om en teknologinøytral miljøfleksibilitetsordning som ivaretar anbefalinger fra havbruksutvalget. Disse kan bli viktig i denne sammenheng.

Selv om vi i dag kommer med tydelige signaler, er det engang sånn at vi også må se dette i en større helhet. Dyrevelferdsmeldingen og havbruksmeldingen vil være et riktig sted å ramme inn de øvrige problemstillingene på en helhetlig og balansert måte. Det fortjener næringen, og det kommer også til å skape grunnlag for videre teknologi, vekst og utvikling basert på den fantastiske kunnskapen – og ikke minst mulighetene – som mange historisk har sett, og som de har brukt. Det er grunnlaget for bosetting langs kysten, og det kommer også til å være grunnlaget framover. Da må regelverket og mulighetene være der.

Sivert Bjørnstad (FrP) [15:02:33]: Det er bra at Stortinget nå går sammen og ber regjeringen legge fram forslag til en ny miljøfleksibilitetsordning i løpet av året. Det er forståelig at avtalepartene bak lakseskatten er skuffet, det er det for så vidt mange grunner til, men i denne sammenheng er det grunn til å være skuffet over at den delen av avtalen som omhandler miljøfleksibilitetsordningen – at denne skulle legges fram i løpet av 2023 – ikke har blitt fulgt opp. Det er klassisk regjeringsarroganse, og det er veldig uheldig. Så får vi håpe at den nye fiskeri- og havministeren er bedre til å følge opp Stortinget enn hva den forrige var.

Dessverre er dette litt symptomatisk. I løpet av de siste to og et halvt årene har det i grunnen ikke skjedd så mye positivt for havbruksnæringen fra regjeringshold. Vi har ikke fått nytt regelverk eller ny politikk som legger til rette for vekst i næringen, vi har ikke fått nytt regelverk eller politikk som legger til rette for bedre lønnsomhet, og vi har ikke fått noe som bedrer miljøpåvirkningen for næringen. Det eneste vi har fått, er lakseskatten, som fremdeles – snart to år etter at den ble varslet – framstår som helt i det blå for oppdretterne. Hva som skal skattes av, og hvordan normpriser på forskjellige kvalitetsprodukter skal fastsettes, vet ingen.

Det er ingen bakgårdsnæring vi snakker om. Vi snakker riktignok om en ung næring, men vi snakker også om Norges nest største eksportnæring, en næring som inkludert ringvirkninger står for en verdiskaping på over 75 mrd. kr i året, og som i fjor betalte 7 mrd. kr i selskapsskatt. Nettopp fordi det er en ung næring, bør staten som regulatorisk virksomhet forsøke å ligge foran og legge forholdene til rette for ytterligere vekst og verdiskaping. Det er mange måter å gjøre det på, jeg skal ikke nevne alle her, men man kan i hvert fall gjøre det Stortinget nå for andre gang ber regjeringen om, nemlig legge til rette for en miljøfleksibilitetsordning som kan både skape vekst og gi mindre fotavtrykk. Det burde være et kinderegg for alle – kanskje bortsett fra Finansdepartementet, som garantert har innsigelser mot alt som er nytt, spennende og nyskapende.

Så er det viktig at dette faktisk gjøres på en teknologinøytral måte. Det vil være lite verdt hvis vi får et forslag fra regjeringen som legger til grunn en snever tolkning av de punktene som vedtas her i dag. Det må være næringen selv som skaper løsningene, og staten – de regulatoriske myndighetene, altså oss – må legge til rette for at de kan lykkes. Sånn vil vi alle lykkes.

Geir Jørgensen (R) [15:05:39]: Det er en stor utfordring for havbruksnæringen med den store dødeligheten og den dårlige dyrevelferden som vi har sett dokumentert nå gjennom flere år, altfor mange ganger.

Det kommer av noe at dødeligheten er så stor – og det kommer problemer også for annet liv i de fjordene der oppdretten drives: Det kommer av en utstrakt bruk av lusegifter som går videre i økosystemet, det kommer av en utstrakt bruk av hydrogenperoksid som svekker fiskehelsen ikke bare til laksen, men til alt annet som lever i havet.

Vi i Rødt støtter dette forslaget om å få dødeligheten ned på 5 pst. Driver man med oppdrett, enten det er av kalver eller av fisk, må det ligge noen krav til grunn. Dette har fått utvikle seg så altfor, altfor lenge, så vi er glade for det forslaget.

Likevel støtter vi ikke – som det eneste partiet – miljøfleksibilitetsordningen. Det kan sikkert for mange synes merkelig at vi ikke gjør det, all den tid vi står hardt på for å få denne næringen innenfor gode og bærekraftige rammer og står for en nullutslippspolitikk, men denne miljøfleksibilitetsordningen, slik den er lagt fram, kommer med mer vekst. Vi vet hvordan fôrsituasjonen er, hvordan fôrkjeden er, hva det er vi fôrer opp laksen på per i dag. Det er landbruksprodukter fra Sør-Amerika som godt kunne ha vært brukt til menneskemat. Vi vet også at svært mange bestander av både store og små fisk i verdenshavene er overfisket, og havbruksnæringen er en stor avtaker av marint råstoff som også kunne ha vært brukt til menneskeføde.

Som rødt parti mener vi at her er det ikke bærekraftig drift, og derfor mener vi at denne næringen ikke trenger å vokse. Det er heller ikke store vanskeligheter for denne næringen. De leverer milliardutbytter til sine aksjonærer, både kvartalsvis og på halvårig basis. I tillegg er det på kysten nå slik at det store problemet, også for denne næringen, ikke er arbeidsledigheten, men faktisk å få nok folk til å komme og jobbe på de arbeidsplassene som allerede finnes.

Jeg tar opp forslagene Rødt er med på.

Alfred Jens Bjørlo (V) [15:08:46]: Lat meg først av alt rose Miljøpartiet Dei Grøne for å ha sett denne saka på dagsordenen, altså behovet for å få fart på miljøomstillinga i havbruksnæringa.

Det er viktig på grunn av dei heilt reelle miljøproblema og dyrevelferdsproblema denne næringa har, men også fordi dette er ei næring som Venstre er opptekne av skal vere ei av våre store framtidsnæringar. Vi er avhengige av, bl.a. for å tette verdiskapingsgapet i Noreg når olje- og gassproduksjonen går ned, å få opp eit mangfald av store, nye næringar som òg kan vere store utover i Distrikts-Noreg og langs kysten. Havbruksnæringa er ei av dei. Vi må jobbe på lag med næringa for å utvikle ho vidare, men med strenge miljø- og dyrevelferdskrav – strengare enn i dag. Vi må setje fart på den omstillinga og vere tydelege på det òg i våre krav til næringa, for her har det gått for seint. Det trur eg vi alle i denne salen kan vere einige om.

Eit av dei punkta som eg må seie på vegner av Venstre at eg er overraska over at ikkje eit fleirtal i komiteen, kanskje ein samla komité, stiller seg bak, er det som no er eit mindretalsframlegg frå Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne, forslag nr. 8, at Stortinget ber regjeringa i løpet av 2024, seinast i forbindelse med den varsla stortingsmeldinga om dyrevelferd, fastsetje fagleg baserte øvre grenser for dødelegheit i sjøfasen som sikrar at krava i dyrevelferdslova blir varetekne for all fisk i oppdrett. Dette er for meg ei sjølvfølgje. Eg synest det er merkeleg at det fleirtalet i denne salen vel å gå for, er berre å vurdere om det skal setjast fagleg baserte grenser for dødelegheit.

For Venstre er det ei sjølvfølgje at det skal setjast slike grenser. Så meiner vi det ikkje er riktig at vi i denne salen skal sitje og vedta eit prosenttal. Det må gjerast på ein ryddig og fagleg måte. Men at det skal og må kome fagleg baserte øvre grenser for dødelegheit, er ei sjølvfølgje, og det overraskar meg at eit stort fleirtal i denne salen ikkje tør å seie det.

Så er vi veldig glade for eit forslag som no får fleirtal, men som burde ha vore totalt unødvendig, nemleg at vi no gjev regjeringa ordre om å kome opp med ei teknologinøytral miljøfleksibilitetsordning som varetek anbefalingane frå havbruksutvalet. Dette vedtaket burde ikkje ha vore nødvendig, for dette vedtok Stortinget allereie i samband med lakseskatteforliket våren 2023, då regjeringspartia gav som ei innrømming til Venstre og Pasientfokus at ei sånn ordning skulle på plass. Problemet er at den førre fiskeriministeren har synt seg totalt uinteressert i å følgje opp vedtaket. Det har vore null interesse for å følgje det opp frå regjeringa si side. Difor er det vedtaket som blir gjort no i dag, nødvendig. Venstre er glad for det, og vi kjem kvar einaste dag til å følgje med på at den nye fiskeriministeren utviser ein annan vilje enn den førre til å lytte til Stortinget.

Eg vil gjerne fremje forslaga Venstre har saman med Miljøpartiet Dei Grøne.

Rasmus Hansson (MDG) [15:12:19]: Oppdrettsnæringen i Norge er en imponerende teknisk-økonomisk maskin – det er masse folk der som gjør flott arbeid, det er en næring med all grunn til og alle forutsetninger for å være selve gullstandarden på miljø og dyrevelferd. Det er også en næring med voldsom vekst på inntjening. Men hva er resultatet av veksten? Av 13 områder i trafikklyssystemet tillates nå bare 6 videre vekst og 2 må til og med kutte. Næringen har fortsatt ikke styr på lakselusa, og selv oppdrettsnæringens opphav, villaksen, har havnet på rødlista. Dyrevelferden i oppdrettsnæringen er regelrett hårreisende – nær 17 pst. dødelighet i snitt og milevis unna dyrevelferdslovens intensjoner.

Dette er en næring i krise. Oppdrettslaksen har det vondt, villaksen har det vondt, og mens det politiske flertallet fortsetter å skryte og bortforklare, er sannheten at norsk oppdrettsnæring nå har klart å skaffe seg et elendig omdømme. Veksten og milliardene har gjort næringen og det politiske flertallet så fartsblinde og så grådige at de i årevis har fritatt næringen fra det den trenger aller mest: miljøkrav som sikrer en sunn framtid.

Derfor foreslo Miljøpartiet De Grønne en miljøfleksibilitetsordning som forutsetter null rømming, null utslipp av lakselus og oppsamling av alt avfall, nedtrekk i biomasse ved dødelighet over 5 pst., at kommunenes inntekter fra havbruksfondet skal knyttes til bærekraftig oppdrett, en produksjonsavgift som premierer bærekraft, at slam fra havbruk tas i bruk som en ressurs, at landbasert oppdrett bare tillates på allerede nedbygde arealer, og et moratorium på torskeoppdrett til vi vet om det skader villtorsken eller ikke.

Det er en trist dag for oppdrettsnæringen at så lite av dette blir vedtatt. Flertallet nøyer seg med ett viktig skritt – en miljøfleksibilitetsordning. Der er forutsetningene som er knyttet til vedtaket bra, men de er så vagt formulert – i kjent stil – at det blir veldig vanskelig å måle dem. Flertallet ber også om en vurdering av

«om det er hensiktsmessig å sette en faglig basert grense for dødelighet i sjøfasen.»

65 millioner laks gjør sikkert et ekstra sprell av lykke over en slik formulering når de synker døde til bunns i merden.

Oppdrettsnæringens krise er politisk. Stortingsflertallet sitter fast i en forestilling om at det er god næringspolitikk å bagatellisere problemer og dempe krav, men det oppdrettsnæringen trenger, er høye miljø- og velferdskrav som premierer de gode og ambisiøse aktørene i næringen, som skaper marked og forbedret teknologi, og som gjør det ulønnsomt å ødelegge næringens omdømme.

Jeg tar opp Miljøpartiet De Grønne og SVs forslag.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [15:15:34]: Oppdrettsnæringen er viktig for Norge. Regjeringen ønsker at næringsaktivitet fra havbruksnæringen skal bidra til arbeidsplasser og verdiskaping langs kysten. Samtidig må vi sikre god helse og velferd for oppdrettsfisken og ivareta miljøet, for veksten i næringen skal være bærekraftig. Min jobb er å sørge for at vi har et regelverk som legger til rette for dette. Oppdretterne har ansvaret for å etterleve gjeldende regelverk.

Næringskomiteen deler i stor grad de samme bekymringene som jeg har, om utfordringene havbruksnæringen står overfor. Fiskevelferden er ikke god nok og dødeligheten er for høy. Dette er ikke i samsvar med det havbruket vi ønsker i Norge. Jeg enig i at det bør vurderes å sette en grense for dødelighet. Dette arbeidet er i gang, og regjeringen kommer tilbake til dette i dyrevelferdsmeldingen.

Jeg tror vi er enige om at vi først og fremst må rette reguleringen av havbruksnæringen inn mot påvirkningen havbruket har på miljø, natur, biosikkerhet og velferd. Videre må vi ta inn over oss at insentivstrukturen i trafikklyssystemet ikke har fungert som forventet.

Regjeringen ønsker å finne løsninger som kan stå seg over tid. Derfor vil regjeringen legge fram en melding med forslag til hvordan havbruksnæringen skal forvaltes i framtiden. Der skal vi bl.a. vurdere insentiver til å utvikle og ta i bruk teknologi og produksjonsmetoder som fremmer mer miljøvennlig drift og bedre fiskehelse og -velferd. Innstillingen fra næringskomiteen viser at vi stort sett er enige om mye, og at det er flere som ser behov for å styrke insentivene for bedre drift.

Jeg har forståelse for at næringskomiteen er utålmodig. Vi må klare å finne løsninger på kort sikt som hjelper oss på veien til det langsiktige målet. Jeg vil derfor i løpet av 2024 sende på høring et forslag til en teknologinøytral ordning, som gir oppdrettere mulighet til å unngå nedtrekk, mot at kapasiteten utnyttes i mer miljøvennlige anlegg. Målet er å øke investeringer i miljøteknologi som vil bidra til raskere omstilling av havbruksnæringen, og som igjen vil sikre framtidig aktivitet og verdiskaping.

Olve Grotle (H) [15:28:27]: Det blir produsert ca. 1, 5 millionar tonn laks i oppdrettsnæringa i løpet av eit år – god og sunn mat. Det gjev verdiskaping, og det gjev aktivitet og arbeidsplassar langsmed heile kysten.

Ein gong i tida, i alle fall for to år sidan, hadde vi også store vyar for at denne oppdrettsnæringa kunne vekse, og at vi, slik FN òg ber om, kunne produsere meir mat i havet. For det er nettopp der vi må hente mesteparten av den maten som ei veksande befolkning i verda treng, og då mest frå oppdrett. Desse vyane har forsvunne. Vi fekk lakseskatten. Det tok all merksemd, og det blei ein negativ diskusjon.

Vi har dessverre kunna konstatere at regjeringa har hatt manglande oppfølging både når det gjeld landbasert oppdrett, når det gjeld havbruk til havs, og når det gjeld teknologiløysingar. Når dette i tillegg blir overskygga av store, reelle utfordringar i havbruket knytte til dødelegheit og miljø, har det på sett og vis vore to tapte år i den offentlege debatten om havbruk. Men no ser eg ei lita lysning, for no har altså eit fleirtal kome fram til at ein vil påleggje regjeringa å kome med ei miljøteknologiløysing.

Miljøteknologiordninga var ei ordning som den førre regjeringa lanserte i 2021. Ho låg to år i regjeringskontora før ho blei send over til havbruksutvalet, der ho hamna i havbruksutvalets rapport 28. september i fjor, og då omdøypt til miljøfleksibilitetsordninga, sjølv om det også er reelle endringar. No har altså fleirtalet samla seg om at ein skal leggje fram dette forslaget innan utgangen av året – slik forstår eg det også, minister – og det er godt nytt.

Etter nyleg å ha vore på sjømatmessa i Barcelona var det éin ting som havbruksnæringa sjølv tok opp, og det var nettopp kor positivt og bra det var at vi no fekk denne miljøfleksibilitetsordninga. Eg går ikkje inn på dei enkelte elementa i ho, eg berre nemner at det at ho skal vere miljøteknologinøytral, er eit viktig poeng, for elles kan vi risikere at vi politikarar i vår visdom fastset noko som i ettertid viser seg å ikkje vere det smartaste, og det må vi unngå.

Irene Ojala (PF) [15:31:32]: Jeg sitter fortsatt ikke i næringskomiteen, men siden jeg var med på å vippe laksesaken 31. mai i fjor, skal si jeg si noen ord.

Enigheten vi da kom fram til, var mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, de to regjeringspartiene, på den ene siden, og Venstre og Pasientfokus på den andre. Rødt stemte subsidiært for forslaget.

I avtalen vi inngikk med regjeringen, lå det fire konkrete anmodningsvedtak om skjerpet fiskevelferd og raskere omstilling til et mer bærekraftig havbruk. Disse anmodningsvedtakene var svært viktige, bl.a. fordi omfanget av laksedød i oppdrettsanleggene langs kysten var stigende, og det økte kraftig i 2023. Til sammen ble det innrapportert hele 65 millioner døde laksindivider ved norske anlegg, og det utgjør en gjennomsnittlig dødelighet på godt over 15 pst., ifølge Havforskningsinstituttets uttalelser til NTB i februar i år.

De avtalene vi inngikk, var ganske klare på at man skulle sørge for at miljøindikatorer for trafikklyssystemet skulle være på plass ved auksjonsrunden i 2024. Det skulle innføres en ordning som gjør at nedtrukket produksjon som følge av trafikklyssystemet kan produseres ved lukkede anlegg, og, for å nevne det tredje, det skulle legges fram et forslag om miljøteknologiordning i løpet av 2023.

Deretter hørte vi ingenting fra regjeringen. Først ved årsskiftet begynte vi å etterlyse svar, og da fikk vi i mars et forslag om at det ikke kunne innfris før i 2025. Det er uakseptabelt av en regjering. Når jeg inngår avtaler, holder jeg avtaler, og det forventer jeg også blir gjort i denne sammenhengen. Det må i det minste være et krav at regjeringen vet konsekvensene av avtaler når de skrives under på.

Jeg er veldig glad for at Miljøpartiet De Grønne la fram det forslaget som vi i dag behandler, om rask omstilling av en oppdrettsnæring i krise. Det rare er at samtidig som regjeringen forhandlet med Venstre og Pasientfokus om anmodningsvedtaket de ikke hadde innfridd, og som de skjøv foran seg til 2025, klarte altså andre partier på Stortinget, gjennom et Dokument 8-forslag fra Miljøpartiet De Grønne, å forhandle seg til en betraktelig bedre avtale som regjeringen nå må forholde seg til. Det er godt jobbet av næringskomiteen, men jeg må bare si at min tillit til regjeringen har fått en kraftig ripe i lakken. De forslagene som vi stemmer over i morgen, må følges opp av samtlige i denne salen som er med på å stemme for disse forslagene. Hvis ikke kan dette gå riktig galt for næringen. Jeg kan ikke skrive «Irene Ojala, Pasientfokus» på noe som ikke blir innfridd, det må være helt klart.

Linda Hofstad Helleland (H) [15:35:29]: Jeg beklager at det ikke er gitt beskjed om det.

Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid. Vi er enige om at norsk landbruk i mange år har vært en bærebjelke i samfunnet, og at denne rollen bare vil bli enda viktigere i årene som kommer. Med stadig mer uforutsigbare klimaforhold og globale handelsutfordringer er det desto viktigere å ha et sterkt innenlandsk landbruk som kan tilpasse seg og opprettholde produksjonen uavhengig av ytre påvirkninger.

For Høyre er det viktig å understreke at bøndene, som kanskje er de fremste representantene for norsk landbruk, er nøkkelen til å opprettholde denne beredskapen og selvforsyningen, men dersom Norge skal klare å møte de store utfordringene landbruket og norsk matproduksjon står overfor, er det viktig ikke å låse norsk landbruk til eksisterende mønstre som hindrer det i å finne en god balanse mellom nødvendige reguleringer og fleksibilitet for innovasjon og vekst. Det handler om å forandre for å bevare. Derfor er det viktig for Høyre å sørge for en dynamisk og konkurransedyktig landbruksøkonomi. Det er avgjørende for å sikre den langsiktige økonomiske veksten, innovasjonen og velferden.

Markedet og verdikjedene for jordbruksvarer skiller seg fra en del andre varemarkeder. Det er derfor et behov for et balanseringssystem for dette markedet, akkurat som det er behov for et importvern. Samtidig bør målet om økt konkurransekraft understrekes i større grad, og markedsreguleringene bør i større grad ta sikte på å forbedre konkurransen i verdikjeden. Konkurranse parallelt med aktørenes innovasjonsevne utgjør en vesentlig katalysator for implementeringen av nye bærekraftige produksjonsmetoder, effektive markeder og utvikling av nye og forbedrede produkter gjennom hele verdikjeden.

Høyre mener at konkurransen i industrileddet bør styrkes. Det krever en tydelig regulering av regulatorenes forsyningsplikt, med en uavhengig regulator, f.eks. etter modell av telemarkedet. Kompetansen kan legges til landbruksdirektoratet, og det foreslår Høyre i denne saken. Høyre foreslår også, sammen med Venstre, at regjeringen grundig gjennomgår og evaluerer eksisterende reguleringer knyttet til markedsregulatorene for å sikre at ikke konkurransen begrenses unødvendig, eller at det hindrer nye aktører i å komme inn på markedet.

De senere årene har vi sett utforinger med markedsregulering av egg. Denne markedsreguleringen hemmer den frie konkurransen og aktørenes muligheter for å etablere seg og vokse i markedet. Eggsektoren har samtidig en rekke likheter med fjørfesektoren, som ikke har vært under markedsregulering (presidenten klubber) siden 2007, og derfor foreslår vi også å avvikle markedsreguleringen for egg.

Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Solveig Vitanza (A) [15:38:57]: Markedsregulering handler om å balansere tilførsel og etterspørsel av jordbruksvarer. Det handler om å sikre råvareprodusentene stabil avsetning og stabile priser, i tråd med jordbruksavtalen, og – minst like viktig for det norske folk – å sikre stabil forsyning av varer i hele landet, til en om lag lik pris.

Representantene fra Fremskrittspartiet som har fremmet dette forslaget, mener at markedsordningen for jordbruket bør endres. Men hva er deres løsning? Det er jeg litt usikker på.

Vi i Arbeiderpartiet mener at vi har en god norsk modell der bøndene selv tar ansvar for å unngå overproduksjon og selv finansierer tiltak som balanserer markedet, en ordning som sikrer tilgang til råvarer både for forbruker og næringsmiddelindustrien. Ja, vi kan erkjenne at markedet ikke alltid er 100 pst. forutsigbart. Noen ganger blir etterspørselen høyere eller lavere enn antatt. Eksterne forhold, som i situasjonen som har vært rundt egg, kan være fugleinfluensa, som påvirker det internasjonale markedet, eller det kan være at man har gjort feil i prognosene. Dette kan skje i alle typer produksjon, og selvsagt skal man dra lærdom av slike erfaringer og sette inn nødvendige tiltak.

Jeg vil, i likhet med flertallet i komiteen, understreke at markedsregulator har et betydelig ansvar for å følge med på svingningene i markedet, slik at markedet balanseres og forbrukerne sikres tilgang til norske jordbruksprodukter. Allikevel: Å foreslå å skrote en ordning som bidrar til matproduksjon i hele landet, som sikrer stabilitet i pris, mottak og leveranse i hele verdikjeden – fra bonde til forbruker – er for meg uforståelig. Vi har akkurat vedtatt en strategi som sikrer Norges befolkning nok og trygg mat produsert på norske naturressurser. Da mener jeg at vi trenger den modellen der vi har en markedsregulator som har mottaksplikt, og som gjelder uavhengig av driftsomfang og hvor i landet produsentene er lokalisert.

Per Olav Tyldum (Sp) [15:41:33]: Fremskrittspartiet har i sitt representantforslag foreslått for Stortinget å avvikle markedsordningen i landbruket. Partiet foreslår endringer slik at ordningen avvikles, og et ønske om at eksisterende målprismodeller fjernes. Representantene bak forslaget mener at et slikt grep vil sikre tillit i verdikjeden og skape rettferdige konkurransevilkår.

Komiteen har mottatt høringsinnspill i saken, og jeg deler mye av undringen til mange av de aktørene som har gitt sine innspill. Det er ikke lett å forstå hva bakgrunnen for forslaget egentlig er. Er det regelverket som forslagsstillerne mener er feil, eller er det kort og godt et ønske om å frikoble tryggheten til norsk matsikkerhet og beredskap?

Omsetningsrådet involverte nylig Konkurransetilsynet og aktørene i markedsreguleringen i en gjennomgang av regelverket. Forslag til justeringer og forenklinger ble enstemmig vedtatt av Omsetningsrådet. Fremskrittspartiet tar altså ikke slike råd til følge og ønsker å demontere virkemidlene som Stortinget har etablert for nettopp å sikre produksjonsgrunnlag og konkurransenøytralitet.

Jeg er glad for at komiteens flertall viser til at et uregulert marked for jordbruksprodukter ville ha skapt utfordringer for både produsenter og forbrukere.

Dagens markedsordning er basert på at bonden selv dekker kostnadene for overproduksjon gjennom omsetningsavgift og regulering av avregningspriser for til enhver tid å kunne balansere markedet. Jeg vil minne om at markedsreguleringens hensikt er å sikre landbruk over hele landet og at virkemidlene skal kunne håndtere bondens risiko med å produsere mat i et marked som svinger.

Så har vi i vinter erfart mangel på egg og enkelte melkeprodukter, men vi har langt fra noen matkrise av den grunn. Derfor mener jeg det er feil å skrote markedsordningen når forhold langt unna norsk marked og produksjon endrer etterspørselen raskt, eller at det oppstår et avvik på 1 pst. i melkeleveransen. Her er jeg sikker på at markedsregulatoren har tatt lærdom av situasjonen.

La meg avslutte med markedsbalanseringsutvalgets konklusjon i sin rapport fra 2015:

«Markedsordningene fungerer etter hensikten: De sikrer avsetning for bondens produkter, gir bonden sikkerhet for pris og demper prissvingninger. Evalueringen påviser heller ingen negative effekter av markedsordningene, verken for forbruker eller for konkurransen i markedet.»

Sivert Bjørnstad (FrP) [15:44:42]: Alle i denne salen er stolte over det arbeidet bøndene legger ned. De legger ned mange arbeidstider, sånn at vi enkelt får kvalitetsmat på middagsbordet hver eneste dag. For det arbeidet de gjør, fortjener de også rammevilkår som sikrer lønnsom drift, der heltidsbonden kan leve av egne inntekter, uten statlige overføringer.

Vi har lenge snakket om fornying og innovasjon i landbruket. Det er viktig for utviklingen av norsk jordbruk, men vel så viktig er det at vi får fornying og innovasjon i landbrukspolitikken. Som presidenten veldig godt vet, er det norske jordbruket gjennomsyret av statlige reguleringer, monopoler og mangelfull konkurranse, som har stått i direkte hinder mot bønders frihet til å utvikle egen næringsproduksjon. Konsekvensene er at bøndene sitter igjen med lite, matproduksjonen er lavere enn den kunne vært, prisene er høye, og behovet for statlige overføringer er stort.

Når man ser regjeringens politikk, er det tydelig at de ikke har fått nok planøkonomi i landbrukspolitikken. Utfordringen knyttet til overregulering skal løses med ytterligere reguleringer, og det lille vi har av konkurranse i sektoren, skal feies av banen. Konsekvensen er et redusert tilbud til forbrukeren, og vi kan med trygghet si at de positive konsekvensene for bøndene ikke har vært å oppdrive.

For kort tid siden måtte Norge importere melkepulver fra Tyskland, fordi markedsregulatoren feilberegnet etterspørselen. Samtidig som melkemangelen pågikk, kunne vi lese om melkebonden Margrethe, som få måneder i forveien måtte slakte kyr og betale titusener i avgift fordi hun produserte for mye melk. Man skulle tro det var en gammel historie fra Sovjet, men dette er altså realiteten i Norge i dag.

For å fullføre sirkelen med uheldig markedsregulering har markedsregulatoren egne kommersielle interesser i markedet de regulerer. Man kan spørre seg om folk hadde hatt tillit til at Coca-Cola skulle regulere brusmarkedet, eller at Mercedes skulle regulere bilmarkedet. Hvorfor skal folk da ha tillit til at TINE skal regulere meierisektoren og Nortura kjøttmarkedet? Jeg vil ikke spekulere i at TINE eller Nortura utnytter posisjonene til sin egen kommersielle vinning, men at folk der ute kan tenke det, tviler jeg ikke på.

For å ha et bærekraftig landbruk der bøndene kan leve av sine egne inntekter, er vi avhengig av et friere marked der bøndene kan utvikle egen næringsvirksomhet. Dagens overregulering stikker kjepper i hjulene for utvikling og innovasjon, og dagens markedsregulering motarbeider et marked forbrukeren kan ha tillit til.

Jeg vil ta opp forslaget vi står bak i innstillingen, og varsle at vi subsidiært vil stemme for forslagene nr. 1–3.

Statsråd Geir Pollestad [15:47:59]: Forslaga i denne saka vil ta makt vekk frå den norske bonden. Den norske bonden vil få mindre å seia. Det er ikkje definert i forslaget kven som skal få denne makta ein ønskjer å ta vekk frå bonden, om det er daglegvarekjedene eller andre industriaktørar.

Når ein i innlegg her samanliknar det me diskuterer i dag, med Coca- Cola og Mercedes, og me veit at det i innstillinga vert vist til regulering av telesektoren, då har ein ikkje forstått kva matproduksjon i Noreg er. Det handlar om titusenvis av bønder, spreidd rundt om i heile landet, som produserer mat ein sel i ein marknad.

Desse bøndene har av eigen fri vilje teke avgjerda og bestemt at dei går saman om å gjera denne jobben, dei har danna samverke. Dei aktørane det vert snakka med forakt om i denne salen frå enkelte parti, er eigde av norske bønder. TINE er eigd av norske bønder. Nortura er eigd av norske bønder. Felleskjøpet er eigd av norske bønder. Samverka er ein av dei viktigaste grunnane til at bonden greier å oppretthalda si makt i ei verdikjede der kampen om makta er beinhard. I den situasjonen ønskjer altså Høgre, Framstegspartiet og Venstre å ta frå bonden makt. Eg meiner det er feil.

Det er éin ting med Framstegspartiet, dei veit me kor er hen. Dei vil vraka marknadsreguleringsordninga, dei vil ta frå samverka makt. Noko anna er at Høgre og Venstre i innstillinga føreslår å ta dette ansvaret for å regulera marknaden frå private aktørar og gje det til Landbruksdirektoratet. Ein tek altså makt frå dei private og gjev til byråkratar. Det er fine byråkratar i Landbruksdirektoratet, men det er ikkje dei som har denne innsikta, det er ikkje dei som representerer norske bønder.

Dette forslaget vil gje ei kraftig avgrensing i moglegheitene til å bruka pris i reguleringa for å få balanse i marknaden, og det vil vera slutten på mottaks- og tilbodsplikta, som er heilt avgjerande faktorar for at me skal ha eit landbruk i heile landet.

Konsekvensen av forslaget Høgre, Framstegspartiet og Venstre her har fremja, er at dei vil sentralisera produksjonen, meir av makta vil verta samla på færre hender, bondens posisjon vert kraftig svekt, me får mindre mangfald til forbrukarane, og me får meir import av mat. Difor er dette dårlege forslag som vert lagt fram. Regjeringa sin politikk er å styrkja marknadsreguleringa, ikkje svekkja den.