Spørsmål er på mange måter opposisjonens virkemiddel. Spørsmålenes funksjon er å få informasjon fra regjeringen og klarlegge dens holdning til politiske problemstillinger. Spørsmål gir ikke grunnlag for vedtak, men er et viktig bidrag til å sette saker på dagsordenen.

Det finnes ulike former for spørsmål. De tre hovedtypene er: 

• spørretimespørsmål
• skriftlige spørsmål
• interpellasjoner

Reglementet for spørsmål er nedtegnet i Stortingets forretningsorden, kapittel ti.

Spørretimespørsmål

I spørretimen kan stortingsrepresentantene ta opp konkrete saker, høre hva statsråden mener om saken og om departementet har tenkt å gjøre noe med den. Spørretimen er preget av korte replikkvekslinger, og er ikke gjenstand for ordinær debatt. Det er to typer spørretime:

• muntlig spørretime
• ordinær spørretime

I den muntlige spørretimen (også kalt «spontanspørretimen») tar representantene opp dagsaktuelle saker, gjerne hentet fra mediene. Statsråden vet ikke hvilke spørsmål som vil bli stilt, og er sånn sett uforberedt. Statsråden har heller ikke betenkningstid, men må svare spontant. Regjeringen velger selv hvilke statsråder den ønsker å sende til muntlig spørretime. Statsministeren kommer cirka en gang i måneden. Han/hun stiller da alene.

Statsministerens kontor informerer Stortinget innen mandag kl. 11.00 om hvem som kommer. Den muntlige spørretimen holdes normalt hver onsdag kl. 10.00 og tar cirka en time. Mange oppfatter muntlig spørretime som den mest publikumsvennlige debatten i Stortinget.

Også i den ordinære spørretimen stiller representantene dagsaktuelle spørsmål, gjerne knyttet til fylket de er valgt fra. Den ordinære spørretimen skiller seg fra den muntlige ved at statsråden får tilsendt spørsmålene på forhånd. Statsråden har derfor anledning til å forberede svaret.

Den ordinære spørretimen holdes også normalt hver onsdag, etter den muntlige spørretimen. Hvilke statsråder som møter, avhenger av hvilke spørsmål som blir stilt. Det er statsråden med fagansvar for saken, som skal besvare spørsmålet.

Spørretimen ble innført som prøveordning i 1949, og ble en fast ordning fra 1950. Muntlig spørretime ble innført i 1996. Den første muntlige spørretimen skulle avholdes i Stortinget 23. oktober 1996, men ble avlyst da daværende statsminister Gro Harlem Brundtland – foran et stort pressekorps – overraskende kunngjorde sin avgang.

Skriftlige spørsmål

Skriftlige spørsmål er en kort spørsmålsform, og er ikke gjenstand for debatt i Stortinget. Statsråden som spørsmålet er rettet til, skal gi et skriftlig svar innen seks hverdager til stortingsrepresentanten som har stilt spørsmålet. Skriftlige spørsmål bør ikke overstige en A4-side, mens svaret ikke bør overstige to A4-sider. Bruken av skriftlige spørsmål har økt jevnt siden spørsmålstypen ble innført i sesjonen 1996/97.

Interpellasjoner

En interpellasjon er et mer omfattende spørsmål til regjeringen som er gjenstand for debatt i Stortinget. Den som stiller spørsmålet kalles interpellant. Spørsmålet skal besvares så raskt som mulig, senest én måned etter at det er stilt. Svaret legges frem for Stortinget under en såkalt interpellasjonsdebatt. En slik debatt skal maksimum ta en time og tretti minutter.

Den første interpellasjon fant sted i Stortinget 14. mars 1885. H. E. Berner fremmet da «Forslag til Forespørgsel» til justisministeren om planene for en fødestiftelse ved Rikshospitalet. Interpellasjonsretten – adgangen til å stille spørsmål til statsråder som ikke sto oppført på dagsordenen – ble ikke nedtegnet før i 1908, men den ble nærmest betraktet som en selvfølgelig konsekvens av at statsrådene i 1884 fikk delta i Stortingets forhandlinger. Les mer om parlamentarismen i utvikling.

Se også

Kontrollvirksomheten
Stortinget som politisk arena
Søk i spørretimespørsmål
Søk i skriftlige spørsmål
Søk i interpellasjoner