Til Stortinget
Varslere spiller en viktig demokratisk rolle i dagens samfunn
ved å avdekke kritikkverdige og ulovlige forhold i en virksomhet.
Forslagsstillerne er opptatt av at forholdene må legges
best mulig til rette for at kritikkverdige forhold kan komme frem
og bringes til opphør. Det forhold at varslere avdekker
kritikkverdige forhold, vil kunne bidra til å forhindre
at slike forhold oppstår i en virksomhet. 1. januar
2007 trådte nye varslerbestemmelser i arbeidsmiljøloven
i kraft. Forslagsstillerne ser det som svært positivt at
vi har fått et bedre varslervern. Forslagsstillerne mener imidlertid
dagens lovparagrafer er for lite informative overfor potensielle
varslere og at loven ikke gir varslerne god nok beskyttelse. Det
vises til merknadene i Innst. O. nr. 6 (2006-2007) hvor det ble
hevdet at begrensningene i varslingsretten i størst mulig
grad bør angis presist og fremgå av lovteksten.
Forslagsstillerne mener at dagens lov ikke skaper et tilstrekkelig
klart rettsvern og trygghet for varslere. Lovbestemmelsen gir beskyttelse
i ettertid, etter at man eventuelt har blitt utsatt for gjengjeldelser
på grunnlag av varslet. Lovbestemmelsens funksjon er i
dag preventiv.
Forslagsstillerne viser til at det er en betydelig personlig
belastning å varsle om kritikkverdige eller ulovlige forhold
på arbeidsplassen. Erfaring har vist at virksomheter som
har blitt konfrontert med et ubehagelig budskap fra en varsler,
ofte har valgt å reagere mot varsleren i stedet for å rydde
opp i problemene. Ved å sikre den som sier ifra tilstrekkelig
beskyttelse, kan samfunnet høste store gevinster både menneskelig,
moralsk, rettslig, økonomisk og sikkerhetsmessig.
Forslagsstillerne mener at vi først får et
reelt og fungerende varslervern ved å etablere en offentlig
enhet som kan gi råd og bistand for alle involverte parter
mens eventuelle undersøkelser i en varslersak pågår.
Forslagsstillerne mener en slik enhet vil bidra til økt
rettssikkerhet både for arbeidsgiver og arbeidstaker.
Forslagsstillerne viser til at vi ser at enkelte varslere utsettes
for sterke utstøtelsesmekanismer, mobbing og sosial isolasjon.
Flere varslere føler at de ikke blir rettferdig behandlet.
I de fleste varslersakene som har blitt offentlig kjent de senere årene,
har det vært interne personer i virksomheten som har oppdaget
handlinger som i beste fall er uforenlige med god forretningsskikk,
og i verste fall har vært økonomisk kriminalitet.
I noen av sakene har kritikkverdige forhold blitt tatt opp internt
i virksomheten på forhånd. Dessverre har disse
personene i de fleste tilfelle blitt trakassert og har lidt store
personlige tap, både økonomisk, sosialt og psykisk.
Varslerne kan fortelle at rettssikkerheten og muligheten for praktisk
hjelp og støtte har vært utilstrekkelig i den
kritiske perioden på varslingstidspunktet.
Mange av de varslerne som har blitt offentlig kjent, kan fortelle
om virksomheter med en organisasjons- og ledelseskultur preget av
en manglende evne til åpenhet. Forslagsstillerne er av
den oppfatning at eksisterende tillitsvalgsordninger - både
fagforeningene og dagens HMS-system - ikke fungerer tilfredsstillende
i slike organisasjoner. Det er dessverre flere eksempler på at
ansatte har gått til sine tillitsvalgte og verneombud uten å få hjelp
i en varslersituasjon. I små bedrifter er dette en ekstra
utfordring fordi det kan være tette bånd mellom
ledelse og tillitsvalgte som vanskeliggjør situasjonen.
Samtidig kan tillitsvalgte også selv være utsatt.
Forslagsstillerne mener at de som vurderer å varsle
om kritikkverdige forhold, trenger praktisk og juridisk veiledning
som dagens arbeidsmiljølov ikke åpner for. I Ot.prp.
nr. 84 (2005-2006) står det at "et hovedformål
med forslaget er å signalisere at varslingen er både
lovlig og ønskelig". Videre står det i samme dokument
at " jo større interesse ytringen har for allmennheten
eller jo alvorligere forhold man ønsker å melde
fra om, jo mer berettiget er varslingen". Forslagsstillerne er enig
i dette, men mener det i praksis er svært vanskelig for
en potensiell varsler å gjøre denne vurderingen
alene. Hva den enkelte personlig måtte mene, er etter forarbeidene
ikke relevant; det er en allmenn vurdering av hva som vil være
kritikkverdig som skal legges til grunn. Forslagsstillerne mener en
så uklar ordlyd gjør situasjonen svært
uklar for den som står overfor valget om vedkommende skal varsle
eller ikke. I praksis kan en varslingssituasjon vise seg å være
konfliktfylt, og det er stor sannsynlighet for at arbeidsgiver ikke
synes saken har allmenn interesse. Forslagsstillerne mener varsleren
trenger noen å støtte seg på i slike
situasjoner.
Forslagsstillerne viser videre til at arbeidstakers fremgangsmåte
ved varslingen etter arbeidsmiljøloven § 2-4
skal være "forsvarlig". Arbeidstaker har uansett rett til å varsle
i samsvar med varslingsplikt eller virksomhetens rutiner for varsling.
Det samme gjelder varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige
myndigheter. Tilsynelatende gir bestemmelsen klare retningslinjer,
men arbeidstakers aktsomhetsplikt setter grenser for når
varsling er lovlig. Det avgjørende "må være
om arbeidstaker har vært i aktsom god tro om sannheten
i det som framsettes", jf. komiteens flertall (Innst. O. nr. 6 (2006-2007)).
Når et begrep som "forsvarlig" benyttes i lovteksten om fremgangsmåten
ved varsling, betyr det at kravet til arbeidstakers aktsomhet i
praksis blir sentralt. Dersom arbeidstaker har gjort det han eller
hun kan for å bringe riktige fakta på bordet,
er dette tilstrekkelig, selv om informasjonen i ettertid viser seg å ikke
være korrekt. Problemet er imidlertid at "vurderingen av forsvarlighet
skjer i ettertid, mens varsleren må ta risikoen i nåtid",
jf. Innst. O. nr. 6 (2006-2007). I praksis innebærer dette
en stor usikkerhet for varsleren. Forslagsstillerne vil påpeke
at manglende lojalitet overfor arbeidsgiver på ingen måte
er det største problemet i norsk arbeidsliv. Arbeidstakere
har generelt meget høy lojalitet til sine arbeidsgivere
og til sin arbeidsplass. Varslerens utfordring er å foreta
en selvstendig vurdering av kompliserte begreper som "kritikkverdig",
"forsvarlighet", og "allmennhetens interesse" før man kan
vurdere om man skal og bør varsle. Slik arbeidsmiljøloven
lyder i dag med krav til forsvarlighet og krav til allmenn interesse,
vil dette etter forslagsstillernes syn i praksis begrense arbeidstakers trygghet
i en varslingssituasjon i en så sterk grad at vedkommende
ofte velger å la være å varsle.
Forslagsstillerne mener det er et stort behov for å opprette
en offentlig enhet hvor potensielle varslere kan henvende seg for å få råd
og hjelp. En slik enhet kan bidra til å løse noen
av de store utfordringene en person i en varslingssituasjon står
overfor. Mange varslere har gitt uttrykk for at de i en varslingssituasjon
har manglet bistand fra en uhildet person eller enhet. En varslingssituasjon
foreligger når en person tar initiativ til å si
ifra om kritikkverdige forhold eller kriminelle handlinger i virksomheten.
En varslerenhet vil kunne ivareta rettssikkerheten for alle involverte
parter i en kritisk periode og være til hjelp for å avklare
kritikkverdige forhold. En slik enhet kan informere om varslerreglene,
om risikoene ved varsling, at man ikke skal ha personlige motiver,
og at varslingen skal omhandle forhold som kan etterprøves.
Dette kan skje ved at melderen fremsetter etterprøvbare
påstander eller ved at vedkommende fremlegger dokumentasjon
der det er mulig. Forslagsstillerne mener denne enheten bør
legges til Arbeidstilsynet.
En varslerenhet bør etter forslagsstillernes syn være
et varslingssted som mottar og registrerer varslingssaker. Enheten
bør ha som mål å komme i en dialogsituasjon
med involverte parter. Enheten må kunne fastsette at en
varslingssak foreligger fra det tidspunkt da varsleren tok initiativ
til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten.
Dette tidspunktet vil nødvendigvis være noe tidligere
enn det tidspunktet da varslerens henvendelse kom frem til Arbeidstilsynet.
Fra dette tidspunktet kan enheten pålegge arbeidsgiver å ikke
endre varslerens stilling, lønn, arbeidsoppgaver eller
arbeidsmiljø for øvrig uten å informere
Arbeidstilsynet på forhånd om hvilken endring
det er snakk om, og en begrunnelse for den påtenkte endring.
Et slikt pålegg skal gjelde til varslingssaken er endelig
avgjort.
Enheten må etter forslagsstillernes syn utstyres med
ressurser som setter dem i stand til å sikre bevis og etterforske
de innkomne opplysninger. Enheten bør videre få ressurser
til eventuelt å føre rettssaker mot arbeidsgiver
på arbeidstakers vegne når allmenne hensyn tilsier
det. Ved avdekking av økonomisk eller annen kriminalitet
skal enheten sende denne delen av saken videre til aktuelle etterforskningsorganer.
Ved etiske overtramp og juridiske gråsoner bør enheten
kunne treffe vedtak om nærmere redegjørelse for
de foreliggende forhold, og for hvilke tiltak virksomheten vil iverksette
for å forhindre at slike forhold gjentar seg. Skulle virksomheten
unnlate å redegjøre for forholdene, vil tvangsmulkt
kunne ilegges, jf. arbeidsmiljøloven § 18-7.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om opprettelse av en varslingsenhet under Arbeidstilsynet.
Enheten bør være et varslingssted som mottar og
registrerer varslingssaker. Enheten bør ha som mål å komme
i en dialogsituasjon med involverte parter, men bør også utstyres
med myndighet til å få gripe inn i virksomheter,
sørge for oppklaring rundt de forholdene det varsles om
og med sanksjonsmuligheter overfor arbeidsgiver.
2. Stortinget ber Regjeringen evaluere enheten etter to år
for å se om enheten fungerer etter intensjonen.
4. mars 2008