Til Stortinget
Den såkalte Riis-saken har versert i norsk offentlig
debatt og i rettsvesenet i Norge siden begynnelsen av 1970-tallet
og den er i ulike sammenhenger også debattert i Stortinget.
Ekteparet Riis har valgt å bruke sitt liv til å arbeide
for det de mener er rettferdighet og mot det de mener er grovt urettferdig
behandling av det norske samfunn gjennom disse 30 år. Saken
er nå på nytt blitt aktuell som følge
av to forhold, nemlig at en student har fått en merkverdig
behandling av Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo i
forbindelse med avleggelse av sin spesialoppgave, som nettopp var
bygget på en vurdering av Riis-saken og rettssikkerheten,
samt at en erstatningssak mot staten som Riis vant i Oslo byrett
28. februar 2001 ble anket av staten. Det er også mottatt
skriftlige henvendelser til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i
forskjellige sammenhenger tilknyttet Riis-saken. Søndag
10. februar 2002 skrev tidligere ansvarlig redaktør
i Dagens Næringsliv og nåværende konsernsjef og
ansvarlig redaktør i TV 2, Kåre Valebrokk,
følgende artikkel i Aftenposten:
««Rettferdigheten må skje
fyldest»
En vakker rederdatter gifter seg med en krigshelt, et skittent
arveoppgjør, oljekrise, Hilmar Rekstens fall, grådige
banker, sterke kapitalkrefter og inhabile dommere er bakteppet for
at en jusstudent ikke får sin eksamen nesten 30 år
senere. Han har skrevet stygt om en eksklusiv flokk dommere og advokater.
Men det egentlige spørsmålet er følgende:
Er det ikke en advokats jobb å skape rettferdighet?
Jeg sitter og blar i dokumenter og gamle, gulnede avisartikler
mens solen sliter med å finne krypinn i en grå,
råtten vinterhimmel over Solli plass. Mange av artiklene
har jeg skrevet selv, gjennom et langt liv som journalist. Alle
er de om Amelia og Einar Riis, ekteparet som har kjempet mellom
juridiske møllesteiner i 30 år for å få rett,
men som aldri har fått det. De har begge slitt seg ut på saken,
og har lenge vært det pene mennesker kaller ubemidlede.
Bak en mur av dokumenter i en lånt leilighet på Høvik
forbereder de seg på en ny rettsrunde, denne gang i Gulating
lagmannsrett.
Mens jeg blar i papirbunkene, hører jeg ekkoet fra lange
rettssaker, fra samtaler med jurister, fra nattlige møter
og ikke minst fra mine mange, lange samtaler med Einar Riis selv.
Ingen av dem var muntre, ingen av dem ga meg tiltro til at rettferdigheten
kan overlates til advokater.
Mitt eget forhold til Einar Riis er gammelt, faktisk langt eldre
enn selve saken. For i tidlige gutteår, den gang barn faktisk
leste bøker, eide jeg en memoarbok fra krigen skrevet av
Max Manus, mannen som brukte nettene til å sprenge tyske
skip på Oslo havn. Bokens forside var forsynt med en tegning
av Max Manus mens han lempet dynamitt ned til en ung mann i robåt. Den
unge mannen, fant jeg senere ut, var Einar Riis.
Den unge mannen i robåten var også mannen som senere
giftet seg med vakre Amelia, datter til skipsreder Kristoffer Olsen
i rederiet Olsen & Ugelstad. Det er her Riis-saken egentlig
begynner. Da senior døde, overtok hans sønn, Kristoffer
Olsen jr., driften av rederiet og gjorde sitt ytterste for å skumme
fløten over i egen lomme, på bekostning av søsteren
Amelia. Men etter en solid advokatrunde fikk likevel Amelia sin
arv i form av det gjeldfrie skipet «Sognefjell».
Med det skulle Amelias forhold til rederiet opphøre.
Men så skjer større og viktigere ting enn et
skittent arveoppgjør. Oljekrisen kommer i oktober 1974.
Oljeprisen går til himmels, Oslo-folket spaserer i bilfri
by, tankratene faller som en stein og med dem prisen på tankskip,
også på dem som var under bygging eller bare kontrahert.
Før oljekrisen hadde rederne bestilt supertankere i bøtter
og spann, verftene hadde langt flere bestillinger enn de kunne klare å levere.
Nå var fanden løs, også for Reksten,
den største og dristigste tankrederen av dem alle. De fleste
norske skipene var subsidiefinansiert gjennom «Norway Scheme»,
en avtale mellom bankene, Norges Bank, staten og rederiene. Nå sto
plutselig Norges tankflåte og hele den norske valutabeholdning
på skjøre ni milliarder kroner på spill.
I tillegg 30-50 000 arbeidsplasser på land. Norsk økonomi
sto på kanten av stupet.
I denne malstrømmen av tunge interesser forsvant Amelia
Riis" skip i et svart hull. Skipet var hennes og gjeldfritt.
Likevel tok DnC pant i det. Resten av historien er bare trist. Trist
og full av advokater.
Jeg har diskutert saken med en rekke fremstående jurister.
Fortsatt har jeg til gode å møte en som ikke innrømmer
at Amelia og Einar Riis er offer for justismord av reneste vann.
Men tunge, norske interesser sto på spill. Og store penger,
virkelig store penger. Amelia og hennes skip var ikke viktige nok.
Det måtte bare bli slik. Når elefantene slåss,
går det ut over manesjen.
En eneste sak har Amelia og Einar Riis vunnet siden kvernen begynte å male
for snart tredve år siden. Det er til gjengjeld den siste.
For to år siden ble paret tilkjent 43 millioner kroner
etter at Oslo Skifterett hadde brukt 23 år på å gjøre
opp konkursboet etter Olsen og Ugelstad.
Men staten anket. Problemet er bare at Riis ikke har advokat.
Mannen som skulle føre saken for dem, Herman Berge, får
ikke eksamen fra Oslo juridiske fakultet. Han har skrevet stygt
om den eksklusive flokken jurister som har hatt med Riis-saken å gjøre
gjennom årene, om inhabilitet og underlige sykemeldinger,
om kryssende interesser og nesegrus knefall for de store menn i
jusens verden, om Sjur Brækhus, om Gunnar Aasland og Ole
Lund og om en rekke andre guruer i fru Justitias tjeneste. Derfor
får han ikke sin spesialoppgave godkjent. Professor Carl
August Fleischer, student Berges veileder, har gitt beste karakter
og sier at kandidaten «har dokumentert forholdene på en
solid måte». Den andre sensoren, Jo Hov, har nektet å sensurere
deler av oppgaven og gitt dårligste karakter. Gjett hvilke
deler det dreier seg om!
Professor Fleischer sier forøvrig noe mer. Til Aftenposten
den 4. februar omtaler han Herman Berges spesialoppgave og hans
beskrivelse av Sjur Brækhus & Co slik: «Populært
uttrykt kan man si det slik at disse personene ikke er å stole
på i rettssikkerhets-sammenheng».
Jeg skal slutte denne søndagsepistelen før
jeg blir deprimert. Men jeg undres. Undres over at så mange fremstående
advokater har vært innblandet i Riis-saken i så mange år,
uten at en av dem har sagt omtrent som følger: Hør
nå her. Skal vi et øyeblikk legge paragrafene
til side og prøve å skape litt rettferdighet i verden?
Ville det være helt utenkelig? Jeg er redd for det. Advokater
tenker karriere, de tenker prestisje, de tenker på hva
kolleger vil si hvis de går bort og taper en sak som kunne
vært vunnet, de er redde for å miste neste, lukrative
jobb, de har rett og slett ikke tid til rettferdighet.
Vil Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo vennligst
skaffe Herman Berge en ny sensor litt bråkvasst?
Ha en god søndag!»
Saken har også fått omtale i andre aviser og
Riis-familien har også tidligere fått støtte
på lederplass i flere aviser og tidsskrifter, samt støtteerklæringer
fra en rekke advokater. Forslagsstilleren har i likhet med Valebrokk
ikke møtt noen med et minimum av innsikt i saken som bestrider
at Amelia Riis på en enten rettsstridig, feilaktig eller
ulovlig måte ble fratatt sin rettmessige farsarv, nemlig
det gjeldfrie skip M/S Sognefjell som skal være
anslått til en verdi av 14 mill. US dollar i 1974.
Når så Oslo byrett i dom av 28. februar
2001 dømmer staten til å betale en erstatning
på 10 mill. kroner med tillegg av forsinkelsesrenter fra
det tidspunkt stevning ble tatt ut, til sammen ca. 43 mill. kroner,
er det av mange ansett merkverdig at staten anket saken når
familien Riis har fått et slikt liv som er beskrevet i
Valebrokks artikkel.
Forslagsstilleren har ingen grunn til å ha en oppfatning
om det snevre juridiske grunnlag for dommen i Oslo byrett, om det
på rent juridisk grunnlag kan stilles spørsmålstegn
ved dommen og om den av juridiske grunner burde vært anket
til en høyere rett. Forslagsstilleren er imidlertid av
den klare oppfatning hvis man vurderer hele hendelsesforløpet
siden 1974 og alt det som er skjedd og baserer seg på rettferdighet
og helhetsvurdering, så bør staten trekke anken
og betale erstatningen i det håp at også motparten
trekker sin anke slik at saken mellom Riis-familien og staten kan
bilegges, og slik at ekteparet Riis kan få en bedre alderdom.
Forslagsstilleren er på det rene med at det er meget
unormalt med et forslag i Stortinget om hvorledes staten bør
stille seg i saker som er anlagt for domstolene, men er kommet til
at nå må de politiske beslutningstagere skjære
igjennom alle de juridiske spørsmål i den konkrete
sak og heller foreta en politisk helhetsvurdering av sakskomplekset.
Forslagsstillerens konklusjon er således at statens anke
i saken bør trekkes og at Stortinget gir en tilleggsbevilgning
på statsbudsjettet til å dekke erstatningen, saksomkostninger
og andre utgifter som påløper som følge
av at anken trekkes.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Statens anke over domsslutning i sak nr. 90-01825 A/23
avsagt den 28. februar 2001 i Oslo Tinghus med saksøker
Amelia Riis og saksøkt staten v/Justisdepartementet
trekkes tilbake.
II
På statsbudsjettet for 2002 gjøres følgende
endring:
Kap. | Post | Formål: | Kroner |
471 | | Statens erstatningsansvar | |
| 71 | Erstatningsansvar m.m., økes med | 45 000 000 |
13. februar 2002