Til Stortinget
Vårt land har de siste 21 år hatt en særnorsk
lovbestemmelse om bortfall av autorisasjon og av lisens til å utøve
legevirksomhet for leger ved fylte 75 år. Bestemmelsen
kom inn i legeloven (§ 6) ved dennes revisjon
i 1980. Fra 1. januar 2000 finnes bestemmelsen i Lov om
helsepersonell mv. (helsepersonelloven). Både i den reviderte
legeloven og i dagens helsepersonellov gis det adgang til å søke
om tidsbegrenset forlengelse av lisens etter fylte 75 år.
Muligheten til oppnåelse av slik lisensforlengelse har
vært - og er - regulert av egne forskrifter, inntil utløpet
av 1999 knyttet opp mot den reviderte legeloven, fra januar 2000
av etter en ny forskrift knyttet opp mot helsepersonelloven.
De gjeldende forskrifter, og måten de har vært håndhevet
på, har i betydelig grad medvirket til at et stort antall
av de 951 leger over 75 år i dagens Norge er fratatt retten
til den yrkesutøvelse de er utdannet for. De gjeldende
bestemmelser og den praksis som følges på dette
felt oppleves som både krenkende og urimelig av et stort
antall eldre leger med bibeholdt innsatslyst og innsatsevne.
Ved revisjon av legeloven i 1980 ble det i § 6
tatt inn den nye bestemmelse om at autorisasjon som lege og lisens
til å utøve legevirksomhet bortfalt ved legers
fylte 75 år. Bestemmelsen var ikke bare ny i vårt land,
den var også uten sidestykke i andre europeiske land. Så vidt
vites, er det i dag bare Luxembourg som har en lignende bestemmelse.
I medhold av § 54 i nevnte lov ble leger over
75 år dog gitt adgang til, etter søknad, å få innvilget
tidsbegrenset forlenget lisens med adgang til å utøve
legevirksomhet. Betingelsene for å få slik innvilgelse,
som enten kunne innebære full lisens eller alternativt
en begrenset lisens (uten rett til å delta i legevakt,
skrive ut sykemelding eller å forskrive legemidler i utskrivningsgruppe A
og B) ble nærmere regulert gjennom forskrift av 15. mars
1982, gitt av Sosialdepartementet. Søknad om fortsatt lisens,
som kunne gis for 3 år, etter fylte 80 år for
2 år, var å sende fylkeslegen, som hadde innvilgelsesmyndighet.
Departementet var klageinstans. Søknaden, bilagt med nødvendige
attester og dokumentasjon, var angitt å skulle gi fylkeslegen mulighet
til å vurdere søkerens skikkethet i relasjon til
den virksomhet som var aktuell. Det ble bl.a. forutsatt innsendt
legeattest med vurdering av fysisk og psykisk helse, samt en nærmere
begrunnelse for ønsket om forlenget lisens. I merknadene
til forskriften angis det at det må «dokumenteres
et visst minimum av arbeid pr. uke, anslagsvis omkring 8 timer».
Det ble også forventet visse begrensede krav til kontorhold.
Fra 1. januar 2001 er bestemmelsen om legers tap av
autorisasjon og lisens ved fylte 75 år å finne
i Lov om helsepersonell (helsepersonelloven). I lovens § 48
forutsettes det, nå for 27 ulike grupper helsepersonells
vedkommende, herunder leger på en 14de plass i rekken,
at personer for å ha rett til autorisasjon blant annet
må være under 75 år. I § 54
angis det eksplisitt at:
«Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning bortfaller
når vedkommende fyller 75 år. Yrkestittelen kan
likevel beholdes.»
Samme paragraf angir imidlertid videre at:
«Helsepersonell over 75 år kan likevel gis
lisens og spesialistgodkjenning på visse vilkår,
jf. § 49 fjerde ledd.»
Fjerde ledd i § 49 lyder:
«Departementet kan gi nærmere forskrifter
om betingelsene for å få lisens og de vilkår
som kan knyttes til den, herunder at kravene skal gjelde for dem
som allerede har lisens ved forskriftens ikrafttredelse.»
Slike forskrifter er gitt ved FOR 2000-12-21 nr. 1379: Forskrift
om lisens til medisinske studenter og til helsepersonell over 75 år,
med ikrafttredelse fra 1. januar 2001. Søknader om lisens
behandles ikke lenger av fylkeslegene, men av et opprettet Statens
autorisasjonskontor for helsepersonell, kontor nr. 20 under Helsetilsynet.
Nytt er også at det nå koster kr 420 å få behandlet
søknad om forlenget lisens, mens tidligere søknadsbehandling
hos fylkeslegene var kostnadsfri for søkerne.
De nå gjeldende forskrifter, med utfyllende kommentarer,
har betydelige likhetstrekk med dem som gjaldt mens fylkeslegene
hadde avgjørelsesmyndighet. Et eget kapittel 1 i forskriften
omhandler lisens til medisinske studenter, mens regler for helsepersonell
over 75 år er å finne i forskriftens kapittel
2. Eventuell lisens etter fylte 75 år gis nå for
2 år, ikke som før for 3 år ad gangen.
Etter fylte 80 år gis eventuell lisens for 1 år,
ikke som før for 2 år. Dette for «å øke
antall kontrollpunkter». Søknaden skal gi «opplysninger
som er nødvendig for å vurdere egnethet for den
virksomhet som er aktuell», herunder skal det opplyses
om virksomhet vedkommende har utført tidligere, særlig
de siste 5 år, virksomhet vedkommende har til hensikt å utføre
(art, omfang, kontorhold), tidsrom søknaden gjelder, egenerklæring
om psykisk og fysisk helse m.m. Helseattest fra lege skal legges
ved.
I selve forskriften er det nå innarbeidet en bestemmelse
om at:
«Det skal legges avgjørende vekt på omfanget
av den pasientrettede virksomheten vedkommende har til hensikt å utøve.
Virksomheten bør ikke være mindre enn tilsvarende
20 pst. stilling.»
Videre angis det at:
«Det skal legges vekt på hvordan helsepersonellet har
holdt og vil holde seg faglig oppdatert.»
Opplysninger om klageinstans er ikke lenger å finne
i forskriften, men det fremgår av lovens § 68
at dette nå er Statens helsepersonellnemnd.
Som nevnt er bestemmelsen av 1980 om bortfall av legers autorisasjon
og lisens ved fylte 75 år særnorsk. Bestemmelsen
stilte også leger i en særstilling blant akademikere.
Såvidt det er opplyst mister hverken prester, advokater
eller veterinærer retten til yrkesutøvelse ved
en definert aldersgrense. De eldre leger som nå rammes
av bestemmelsen har alle sin utdannelse, og tyngden av sin legevirksomhet,
i en periode hvor en bestemmelse som denne ikke var forventet, og
hvor man var innstillet på at nedtrapping av faglig virksomhet
fortsatt skulle være overlatt til den enkelte. Bestemmelsen
oppleves av mange av de eldre som både krenkende og uriktig,
der de i dag må gå sin kanossagang i et byråkratisk
kontroll og autorisasjonsapparat, hvis de ønsker
seg adgang til fortsatt yrkesutøvelse.
Et tiltak som dette (bortfall av lisens ved fylte 75 år)
bør være begrunnet i at det foreligger et problem som
tiltaket skal løse. Hva er så det aktuelle problem? I
Stortingets diskusjon ved lovrevisjonen i 1980 ble det gitt som
en begrunnelse at eldre leger angivelig skulle drive mer uforsvarlig
utskrivningspraksis (av vanedannende og narkotiske medikamenter)
enn andre leger. Dokumentasjonen av denne påstanden var lite
overbevisende. I dag er situasjonen at det føres nøye
og sentralisert kontroll med legers forskrivningspraksis, som hvis
den finnes uforsvarlig kan resultere i fratagelse av
lisens. I 2001 var det 15 leger i Norge som av denne eller annen
grunn mistet sin lisens. Fra Helsetilsynet opplyses det at ingen
av disse 15, og ingen av dem som i de nærmest forutgående år mistet
sin lisens, var over 60 år. Her foreligger med andre ord
intet konkret problem som det er nødvendig med en 75-års
bestemmelse og tilhørende forskrift for å løse.
Selv om det ikke finnes skriftlig nedfelt noe sted, blir det
hevdet at 75 års grensen med tilhørende kontrollopplegg
er nødvendig for å forhindre at aldrende leger
som utvikler mental svekkelse bedriver uforsvarlig pasientrettet
virksomhet. Til dette er for det første å bemerke
at den utvikling av demens som rammer en viss del av befolkningen
ikke er noe som inntrer akkurat ved fylte 75 år. Riktignok øker
forekomsten av demens med alderen, men langt fra alle blir rammet og
hos ikke helt få starter det mentale forfallet godt før
fylte 75 år. I den grad utvikling av mental svekkelse hos
fungerende leger eller annet helsepersonell skulle være
et problem (noe som ikke er dokumentert), bør dette problem
søkes løst på annet vis enn ved en generell
inngripen ved en tilfeldig valgt aldersgrense.
Et krav om at fungerende leger og helsepersonell for øvrig
må holde seg faglig oppdatert er både viktig og
forståelig. Hverken eldre eller yngre leger antas å ville
motsette seg at slik løpende oppdatering søkes kontrollert
(i mange sammenhenger blir det i dag kontrollert), gjerne med definerte
mellomrom. Men hvorfor stille dette viktige krav spesifikt og bare
til dem som er over 75 år?
Selv om dagens lovbestemmelse med forskrifter gjelder alt helsepersonell,
er fremstillingen her konsentrert om legene, siden det er for denne
yrkesgruppen at 75-års regelen først og lengst
har vært gjort gjeldende. De gjeldende forskrifter og måten
disse praktiseres på har blant annet den effekt at et stort (men
ikke nærmere undersøkt) antall leger over 75 år ikke
oppnår den adgang de ønsker til å kunne
fortsette å fungere som leger. Ikke så rent få får
avslag på sin søknad om opprettholdt lisens, og
det er angivelig særlig bestemmelsen om pasientrettet innsats
svarende til 20 pst. stilling som feller. Noen eldre leger slår seg
til ro med innvilgelse av begrenset lisens, mens atter andre unnlater å søke vel
vitende om den kollegaerfarte sannsynlighet for avslag.
Det har lenge vært mangel på legeinnsats i
landet, kanskje særlig på felt som har lav prestisje,
slik som virksomhet som tilsynslege ved sykehjem. Eldre leger har
i betydelig grad vært villige til å yte slik innsats,
også der hvor innsatsen er mindre enn svarende til 20 pst.
stilling. Med dagens generelle aldersgrenser vil eldre leger ikke
kunne gå inn i stillingsposisjoner til fortrengsel for
yngre leger. Det er da heller ikke hva de ønsker. Det mange
eldre leger ønsker er, forutsatt at de holder seg faglig
oppdatert, å kunne fortsette med å gi en hjelpende
legehånd til tidligere pasienter, naboer, venner, familiemedlemmer
og andre i akutte vanskeligheter. Ønsker om dette blir
i dag ikke imøtekommet med innvilgelse av lisens. Hva kan
vel være galt med at helsevesenet tilføres slik supplerende
ekstrainnsats, forutsatt at den er faglig forsvarlig? To ting må her
fremheves. Det ene er at eldre leger som har «holdt sin
faglige sti ren» til fylte 75 år, høyst
sannsynlig vil fortsette å opptre faglig forsvarlig. Erfaringsmessig
er de meget klar over sin begrensning, over hva de kan påta
seg og hva de bør overlate til andre. Det andre som skal
bemerkes er at eldre leger vil ha lettere enn yngre for å komme
på talefot med og å forstå eldre
pasienter (som det er mange av). Eldre leger vil i større
grad besitte den tålmodighet og den innlevelsesevne som
er så viktig overfor gamle syke. Mange eldre pasienter
er sterkt knyttet til «sin gamle lege» og vil
gjerne fortsatt søke råd hos vedkommende. Hvorfor
ikke gjøre full bruk av den supplerende innsats kapable
eldre leger både kan og ønsker å yte?
Utgangspunktet bør være at eldre leger som ønsker å beholde
adgangen til å utøve sin yrkesaktivitet bør
innvilges lisens og yrkesadgang, forutsatt at de har tilfredsstillende
fysisk og psykisk helse og at de har holdt seg faglig oppdatert.
Disse forutsetninger for bibehold av lisen må så dokumenteres
med definerte intervaller. Gjeldende forskrifter og dagens restriktive
praksis er, blant annet med den sterke vektlegging av pasientrettet
virksomhet svarende til minst 20 pst. stilling, til hinder for at
en rekke kvalifiserte eldre leger oppnår forlenget lisens
etter fylte 75 år. Den praksis som her har utviklet seg
i henhold til forskriften, stiller krav ut over det som følger
av helsepersonellovens formål om sikkerhet, kvalitet og forsvarlighet.
Derved utelukkes slik legeinnsats som mange eldre leger ønsker å yte
og som vil være verdifullt supplerende til øvrig
legeinnsats, ikke minst når det gjelder innsats overfor
gamle pasienter.
For bedre å kunne ta eldre legers potensielle innsats
i bruk, må gjeldende forskrift med tilhørende praksis
endres. Forskriften må endres slik at eldre leger som kan
utøve sitt yrke på forsvarlig vis, noe som blant
annet innebærer at de er faglig oppdatert, innvilges lisens uavhengig
av det omfang eller den art deres virksomhet har eller skal ha.
Dokumentasjon av de helsemessige og faglige forutsetninger må så kunne
innhentes med egnede intervaller, eksempelvis hvert tredje år
(eventuelt hyppigere ved alder over 80 år).
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen om å endre FOR 2000-12-21
nr. 1379: Forskrift om lisens til medisinske studenter og til helsepersonell
over 75 år slik at eldre leger som kan utføre
sitt yrke på forsvarlig vis innvilges lisens uavhengig
av det omfang eller den art deres virksom har eller skal ha.
23. april 2002