Til Stortinget
Gjennom en lekkasje fra det kanadiske Polaris Institute ble EUs
anmodninger og krav i tjenesteforhandlingene i WTO offentliggjort
i slutten av februar. Anmodningene er levert i forhandlingenes innledende
faser. Fram til 31. mars 2003 skal medlemslandene lage
tilbud basert på de krav de har mottatt.
Lekkasjen av EUs anmodninger viser at EUs ambisjoner for liberalisering
av tjenestesektorene i utviklingsland er langt mer omfattende
enn det de tidligere offentliggjorte sammendragene tydet på.
Av de 109 landene EU retter krav mot i GATS regnes 94 som utviklingsland
eller overgangsøkonomier. Det fremmes krav innenfor en
rekke sektorer. Særlig omfattende krav er fremmet innenfor
telekommunikasjon, annen kommunikasjon, byggevirksomhet, distribusjon,
vannforsyning, finanstjenester, turisme, kultur, transport og energisektoren.
Flere MUL-land er blant dem som blir anmodet om ulike former for
liberalisering. Blant annet har 20 MUL-land blitt anmodet om å åpne
sin finanssektor. Flere av kravene EU fremmer, må regnes
som svært kontroversielle. Ikke minst gjelder dette anmodninger
om å åpne for fri konkurranse på distribusjon
av vann. Et av landene som har mottatt dette kravet, er Bolivia,
hvor forsøk på å privatisere vannressursene
tidligere har blitt møtt av voldsomme opptøyer
fordi endringene ledet til dramatiske økninger i prisene.
En rekke nasjonale lover som i dag beskytter oppbyggingen av eget
næringsliv og arbeidsplasser, vil stå for fall
dersom EU får gjennomslag for sine krav. Malaysia vil ikke
lenger kunne verne sine banker og forsikringsselskaper mot utenlandsk
overtakelse. Kamerun vil måtte oppheve sin lov som sier
at det må skapes en lokal arbeidsplass for hver 10 000
dollar som investeres i landet. Botswana vil måtte gå bort
fra sine regler som gir egne innbyggere forrang ved kjøp
av verdier som tidligere har vært eid av utlendinger.
Norge har i likhet med EU levert anmodninger om liberalisering
til en rekke utviklingsland. Ifølge Utenriksdepartementets
internettsider er bakgrunnen for kravene at de "(…) reflekterer
de viktigste norske eksportinteressene på verdensmarkedet
for tjenester". Utenriksdepartementet har opplyst at anmodningene
omfatter skipsfart, energitjenester, teletjenester, yrkes- og forretningstjenester,
finanstjenester, luftfartstjenester, miljøtjenester og
utdanningstjenester. Norges krav er utformet i samarbeid med norsk
næringsliv som har interesser i de aktuelle landene, men ikke
i samarbeid med bistands- og solidaritetsorganisasjoner.
Debattboken "Making global trade work for people" ble nylig utgitt
av FNs utviklingsprogram UNDP og en del samarbeidende organisasjoner. Konklusjonen
i boken er at dagens internasjonale handelsavtaler hemmer utviklingen
i de fattigste landene. Det understrekes at historien viser at samtlige av
dagens industriland har brukt beskyttelse av egen produksjon og
næringsliv som et avgjørende redskap for å vokse.
Det pekes også på at det er flere eksempler
fra de siste årene på at land som har beholdt en
aktiv statlig rolle i økonomien, kan vise til langt bedre
resultater enn land som har satset på full liberalisering.
De omfattende liberaliseringskravene fra rike land griper nettopp
inn i fattige lands mulighet til å velge en slik modell.
En rekke norske bistands- og solidaritetsorganisasjoner har oppfordret
Regjeringen til å trekke tilbake Norges anmodninger om
liberalisering i u-land. Blant dem som støtter dette kravet
er Care Norge, Changemaker, WWF, Utviklingsfondet og Mellomkirkelig
Råd. I et opprop fra Utviklingsfondet heter det:
"Norske myndigheter legger i bistandssammenheng vekt på prinsipper
som partnerskap, åpenhet, godt styresett og mottakerstyring.
Måten Norge nå opptrer på overfor utviklingslandene
i WTO bryter klart med disse prinsippene. Det er ikke strategier
for fattigdomsbekjempelse som ligger til grunn, men norske eksportinteresser.
Det er ikke utviklingslandene som fremmer forslag om å liberalisere
sin tjenestehandel, men Norge. Norge vil ikke fortelle befolkningene
i de landene det angår hvilken type handelsliberalisering
Norge ber om. (…) Om utviklingsland ønsker å liberalisere
handelen med tjenester innen enkelte sektorer, må det være
fritt opp til dem. Men Norge bør ikke være pådriver
i slike nasjonale prosesser."
Gjennom sine mange krav om liberalisering legger de rike landene
utvilsomt et sterkt press på mange fattige land. Ikke minst
fordi disse landene er avhengige av de rike landenes godvilje i
andre WTO-forhandlinger for å få markedsadgang
for sine produkter. GATS gjør det mulig for enkeltland
selv å velge hvor langt de vil gå i liberalisering.
Denne retten undergraves imidlertid hvis de rike landene står sammen
om å bygge opp et press for slik liberalisering. Utgangspunktet
for disse vurderingene må være hva som tjener
utviklingen i det enkelte land, og ikke hva som tjener norske eksportinteresser.
Norge bør bidra til at det er dette som står i
fokus ved å gjøre sitt ytterste for at u-landene
på uavhengig basis skal få vurdere om de ønsker å liberalisere
handelen med tjenester i sine land. For å oppnå dette
må Norge gjøre det som er mulig for å lette
presset på u-landene i forhandlingene. Dette kan gjøres
gjennom å trekke norske anmodninger om liberalisering i
u-land, og heller avvente u-landenes beslutning om hvilke sektorer
de eventuelt selv ønsker å åpne.
Fordi Stortinget ennå ikke har fått detaljert
innsikt i de bilaterale krav Norge har levert i tjenesteforhandlingene,
er det ikke mulig å vurdere hvert enkelt krav for seg.
Regjeringen bes derfor om å trekke alle krav til u-land.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen trekke Norges anmodninger og krav
til utviklingsland om å liberalisere handelen med tjenester.
4. mars 2003