Justisdepartementet legger frem forslag om endringer i forsikringsavtaleloven.
Forslagene gjelder en nærmere regulering av forholdet mellom forsikringssøkeren
og selskapet når forsikring blir nektet eller tilbudt til en særlig
høy premie, samt av visse spørsmål i forbindelse med selskapenes
innhenting av helseopplysninger. Bakgrunnen for forslagene er delvis NOU
2000:23 Forsikringsselskapers innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger,
og delvis Justisdepartementets høringsbrev 31. mai 2005 med forslag
om at forsikringsselskaper ikke uten saklig grunn skal kunne nekte
en person forsikring på vanlige vilkår.
Forslagene går i korthet ut på følgende:
Forsikringsselskaper skal ikke uten
saklig grunn kunne nekte en person forsikring.
For at risiko kan utgjøre saklig grunn for forsikringsnektelse,
kreves at det er tale om en særlig risiko, og at avslaget står i
rimelig sammenheng med risikoen.
For at andre særlige forhold kan utgjøre saklig grunn for
forsikringsnektelse, kreves at avslaget ikke kan anses urimelig
overfor den enkelte.
Forsikringsnektelse skal begrunnes skriftlig, og det skal
opplyses om at avslaget kan bringes inn for en nemnd.
Om det tilbys forsikring til særlig høy premie, skal dette
begrunnes.
Selskapets innhenting av taushetsbelagte opplysninger fra
tredjepersoner skal begrenses til det som kreves på hvert trinn
i saken.
Når helsepersonale skal utstede helseattest til forsikringsselskap,
foreslås det i visse tilfeller en skjerpelse av opplysningsplikten
overfor pasienten.
Selskapet skal ikke kunne be om helseopplysninger som ligger
mer enn ti år tilbake i tid.
På ett punkt foreslår departementet å skjerpe reglene i forhold
til sikrede. Dette gjelder reglene om svikaktig forsømmelse av sikredes
opplysningsplikt overfor selskapet.
Den grunnleggende ideen i forsikring er at man må skaffe seg
forsikring før det oppstår forhold som innebærer en særlig risiko
for omstendigheter som fører til utbetaling under den aktuelle forsikringen, og
ikke etter at slike forhold er inntrådt. For øvrig er det først
og fremst de offentlige ordningene som skal sikre den ønskede omfordelingen
i samfunnet og den grunnleggende økonomiske tryggheten til de som rammes
av sykdom og uførhet. Selskapene vil med forslaget derfor fortsatt
kunne avslå forsikring ut fra risikovurderinger.
Personer som for eksempel har en helsetilstand som medfører en
særlig risiko for uførhet, og som selskapene i dag derfor ikke tilbyr
uføreforsikring, vil ikke med lovforslaget få noen rett til å få
forsikring med uføredekning. Disse vil imidlertid med forslaget
få rett til en skikkelig skriftlig begrunnelse for nektelsen, rett
til å bli opplyst om at de eventuelt kan søke om slik forsikring
etter en viss tid eller hvis situasjonen endrer seg, rett til å
bringe saken inn for Forsikringsklagekontoret for å prøve mer prinsipielle sider
ved grunnlaget for nektelsen, og rett til at selskapet vurderer
om de kan tilbys en mer begrenset dekning slik at man unngår totalt
avslag.
I kapittel 2 i proposisjonen gjennomgås bakgrunnen for lovforslagene.
Forsikringsselskapenes organisering og virksomhet er regulert
i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak
og deres virksomhet mv. (forsikringsloven). Justisdepartementet
legger i proposisjonen til grunn at reglene i forsikringsavtaleloven
om forholdet mellom selskapet og forsikringstakerne må utformes
innenfor de rammene som er nedfelt i forsikringsloven. Det vises
til gjennomgangen av disse reglene i proposisjonen.
Forsikringsavtaleloven inneholder ikke noe generelt krav til
saklig grunn ved forsikringsnektelser. I juridisk teori har det
med tyngde vært hevdet at det kan utledes på ulovfestet grunnlag
at det gjelder en generell plikt for forsikringsgiverne til å tilby
forsikring, med mindre nektelsen har saklig begrunnelse. I høringsbrevet
uttalte departementet at det nok kan være usikkert om en ut i fra
dagens lovgivning og praksis kan utlede en regel om krav til saklig
grunn ved forsikringsnektelse. Forsikringsskadenemnda har i en rekke
saker etter Justisdepartementets høringsbrev i mai 2005 lagt til
grunn at det gjelder et ulovfestet krav om saklig grunn ved forsikringsnektelse.
Denne utviklingen kan nå gjøre det nærliggende å oppstille en slik
ulovfestet regel, i hvert fall for tilfelle der det må anses klart
at nektelsen savner saklig grunnlag. Det nærmere innholdet i et
eventuelt ulovfestet krav til saklig grunn ved kontraheringsnektelse
i forsikring er imidlertid uklart.
På ett område er det gitt regler om forsikringsplikt. Etter forskrift
om trafikktrygd mv. er selskapene pliktig til å tilby bilansvarsforsikring.
Dette har blant annet sammenheng med at bileiere har en forsikringsplikt
etter bilansvarsloven.
Ved fornyelse av et løpende forsikringsforhold etablerer forsikringsavtaleloven
en rett for sikrede til å få fornyet avtalen. Forsikringsselskapet
har bare rett til å nekte fornyelse når det foreligger "særlige grunner
som gjør det rimelig å avbryte forsikringsforholdet". Selskapet
kan si opp forsikringen dersom det har fått uriktige eller ufullstendige
opplysninger om risikoen, forutsatt at visse vilkår er oppfylt i
den forbindelse.
Når selskapet nekter å fornye forsikringen, skal det gi sikrede
et skriftlig og grunngitt varsel og opplyse om adgangen til å kreve
nemndbehandling, eventuelt om andre muligheter for å få prøvd om
selskapet har rett til å unnlate fornyelse.
Utvalgets flertall i NOU 2000:23 anser at det er nødvendig med
regler om kontraheringsplikt.
Departementet foreslår nye regler i forsikringsavtaleloven med
krav om saklig grunn ved forsikringsnektelse. Forslaget er basert
på høringsbrevet fra Justisdepartementet.
Praksis fra Forsikringsskadenemnda viser at de fleste sakene
om forsikringsnektelse for nemnda har dreid seg om nektelse på grunn
av betalingsanmerkninger, misligholdte premieinnbetalinger eller
svik eller mistanke om svik på sikredes side. Forsikringsskadenemnda
har relativt få saker om forsikringsnektelse på grunn av helsemessige
forhold. Departementet vil imidlertid i denne forbindelse vise til
at det i dag er begrenset hvilken mulighet nemnda har til å gå inn
i medisinske spørsmål. At nemnda ikke får inn mange saker om usaklig
forsikringsnektelse på grunn av helsemessige forhold, betyr derfor
ikke nødvendigvis at slike forsikringsnektelser ikke forekommer i
noe større grad enn det erfaringen fra nemnda kan tyde på.
Praksis i selskapene der man nektes personforsikringer om man
lider av visse sykdommer og lignende, må i utgangspunktet forstås
i lys av kravene i forsikringsloven om at selskapene skal foreta
risikovurderinger. Som det fremgår der, kan det være i strid med
forsikringslovens regler om en særlig risiko ikke får konsekvenser
i form av høyere premie, andre særskilte vilkår og begrensninger,
eller eventuelt en nektelse.
Det forhold at man har sett en del saker, blant annet i media,
der det stilles spørsmål om en nektelse er tilstrekkelig saklig
begrunnet, kan etter departementets syn tilsi at det er behov for
at lovgivningen fastsetter nærmere grenser for hvilke krav som stilles
til selskapene ved forsikringsnektelser. Både selskapene og kundene
vil etter departementets syn være tjent med at visse spørsmål blir
avklart, og at det gis regler som skal beskytte forsikringssøkerne
mot vilkårlige og usaklige avslag. Departementet viser særlig til
at det er grunn til å oppstille krav om at de risikobetraktningene
som selskapene legger til grunn, er tilstrekkelig saklige og relevante.
Departementet foreslår at reglene om forsikringsnektelse skal
gjelde det å nekte noen på vanlige vilkår en forsikring som selskapet
ellers tilbyr allmennheten, i tråd med forslaget i høringsbrevet.
En forsikringsnektelse kan være fullstendig, eller delvis. Begge
deler bør være omfattet av reglene om forsikringsnektelse. En fullstendig
forsikringsnektelse har man der selskapene avviser en kunde helt,
eller tilbyr en kunde en type forsikring og nekter en annen. Delvis
forsikringsnektelse har man der selskapet tilbyr en kunde forsikring
med reservasjoner som innebærer visse nærmere bestemte unntak fra
dekningen, for eksempel at psykisk sykdom eller hjertelidelser ikke
er dekket. Med departementets forslag tas det sikte på at reglene
skal omfatte alle tilfelle der kunden blir avskåret fra nærmere
bestemte forsikringsdekninger som vanligvis tilbys andre.
I høringsbrevet ble det foreslått at selskapet ikke uten saklig
grunn skal kunne nekte "noen" å tegne en forsikring på vanlige vilkår.
Det ble ikke drøftet nærmere hvem som omfattes av uttrykket "noen".
Departementet foreslår ikke å avgrense reglene til forbrukerforhold.
En ser det for det første som ønskelig at virkeområdet er det samme
for alle bestemmelsene i forsikringsavtalelovens enkelte deler,
hvis ikke særskilte hensyn tilsier noe annet.
I høringsbrevet foreslo departementet en presisering av saklighetskravet
slik at som saklig grunn for avslag regnes at det foreligger særlige
forhold knyttet til risikoen for at et forsikringstilfelle vil inntreffe,
eller til det sannsynlige omfanget av en eventuell skade, samt andre
særlige forhold som medfører at avslaget ikke kan anses urimelig
overfor den enkelte.
Departementet foreslår et krav til saklig grunn som i hovedsak
følger opp forslaget i høringsbrevet, men med en noe forenklet ordlyd.
Lovforslaget skjerper imidlertid kravet til saklig grunn i forhold
til forslaget i høringsbrevet, ved at det kreves at det foreligger
en særlig risiko, og videre ved at det kreves en rimelig sammenheng
mellom denne risikoen og avslaget.
I de nye bestemmelsene foreslås en regel om at en særlig risiko
kan begrunne avslag på forsikring. Denne regelen må forstås på bakgrunn
av det grunnleggende prinsippet i forsikring om at man må søke om
forsikring før det oppstår en omstendighet som medfører en særlig
risiko for at et forsikringstilfelle inntreffer, og ikke etter at
den aktuelle omstendigheten oppstår. Forhold som innebærer en særlig
risiko for at det vil inntreffe omstendigheter som er dekket under
den aktuelle forsikringen, vil ut fra dette prinsippet kunne medføre
avslag.
Forslaget i høringsbrevet refererte helt generelt til risikoen,
uten noen nærmere kvalifisering. Departementet er imidlertid enig
med de høringsinstansene som har tatt til orde for at lovforslaget
bør etablere en form for terskel for hvilken risiko som kan begrunne avslag
på forsikring. De fleste kan alltid plasseres i en eller annen risikogruppe,
uten at det nødvendigvis er relevant i forhold til den aktuelle
forsikringsytelsen. Regelen vil miste mye av sitt innhold dersom
enhver liten risikoøkning kan være saklig grunn for avslag. Departementet
foreslår derfor en regel om at det må foreligge en særlig risiko,
før forsikring kan avslås. Departementet legger imidlertid til grunn
at selskapene i dag normalt bare nekter forsikring der det foreligger
en slik særlig risiko. For øvrig tilbys som regel forsikring til
høyere premie hvis risikoen er høyere enn i normalgruppen. Departementet
antar på denne bakgrunn at den regelen som foreslås om krav til
særlig risiko, stort sett er i samsvar med alminnelig god praksis
i forsikringsselskapene, og derfor ikke vil få vidtrekkende virkninger
for forsikringsmarkedet.
I tillegg til at nektelse må forutsette en særlig risiko, foreslår
departementet at det må være en rimelig sammenheng mellom den særlige
risikoen og avslaget. I dette ligger for det første et krav om at
avslaget ikke må gå lenger enn det den særlige risikoen tilsier.
Det vil si at det i utgangspunktet bare er adgang til å nekte forsikringsdekning
for forhold som den særlige risikoen knytter seg til. Videre må
selskapet, i stedet for å nekte forsikring helt, tilby en forsikring med
begrenset dekning dersom det gjennom særskilte forbehold og begrensninger
er mulig å unnta de omstendighetene fra dekning, som den særlige
risikoen knytter seg til.
For det annet ligger det i kravet til rimelig sammenheng mellom
risikoen og avslaget et krav til hvilket faktisk grunnlag selskapene
kan basere sine risikovurderinger på. Etter departementets syn bør
selskapene fortsatt kunne basere sine risikovurderinger på generell
statistikk. Det er neppe grunn til å pålegge selskapene å foreta
individuelle risikovurderinger i alle tilfelle.
Videre innebærer regelen et krav til at den statistikken som
anvendes, holder et tilstrekkelig faglig nivå og er tilstrekkelig
oppdatert og tidsmessig.
I tillegg foreslår departementet et generelt krav om at forsikringsnektelser
som er begrunnet i andre særlige forhold, ikke må anses urimelig
overfor den enkelte.
Departementet foreslår regler om at opplysninger som selskapet
i eller i medhold av lov er avskåret fra å kreve fra forsikringstakeren
eller den sikrede, ikke kan være saklig grunn for forsikringsnektelse.
Bestemmelsen er utformet særlig med henblikk på helseopplysninger
som selskapene etter bestemmelser i lov og forskrift er avskåret
fra å spørre om, og følger opp forslaget om dette i høringsbrevet.
Videre foreslår departementet en bestemmelse om at andre forhold
som det etter lovgivningen ellers er forbudt å legge vekt på, ikke
kan utgjøre saklig grunn for forsikringsnektelse. Denne bestemmelsen innebærer
for det første at et forhold som vil bli rammet av lovfestede forbud
mot diskriminering, ikke kan utgjøre saklig grunn for forsikringsnektelse
etter forsikringsavtaleloven. Departementet er riktig nok ikke kjent
med at forsikringsnektelser som innebærer ulovlig diskriminering,
har forekommet i praksis. Departementet anser det likevel prinsipielt
viktig med en slik bestemmelse som gjør det klart at en forsikringsnektelse
ikke saklig kan begrunnes i forhold som diskrimineringslovgivningen
forbyr å legge vekt på i forsikring.
Videre innebærer den foreslåtte bestemmelsen at heller ikke forhold
som det er i strid med personvernlovgivningen å legge vekt på i
risikovurderinger i forsikring, kan utgjøre saklig grunn for forsikringsnektelse.
Dette er særlig relevant for betalingsanmerkninger.
Forsikringsavtaleloven inneholder ikke krav til begrunnelse ved
forsikringsnektelse. En nektelse av å fornye et løpende forsikringsforhold
skal derimot begrunnes.
I høringsbrevet foreslo departementet regler om at forsikringssøkeren
uten ugrunnet opphold skal underrettes om en forsikringsnektelse
og om begrunnelsen for dette. Etter forslaget i høringsbrevet skal
begrunnelsen angi hvilke forhold som ligger til grunn for avslaget,
samt hvilket av alternativene (særlige forhold knyttet til risikoen,
eller andre særlige forhold som medfører at avslaget ikke kan anses
som urimelig overfor den enkelte) avslaget bygger på. Departementet
ga i høringsbrevet uttrykk for at et krav til begrunnelse ikke bør
gå lenger enn nødvendig av hensyn til selskapenes administrative
byrde og fordi forsikringssøkeren kan oppleve et avslag som personlig
vanskeligere jo mer detaljert det begrunnes. På denne bakgrunn foreslo
høringsbrevet en regel om at det skal redegjøres nærmere for de
konkrete risikovurderinger som er foretatt, bare dersom forsikringssøkeren
ber om det.
På bakgrunn av innspillene fra høringsinstansene foreslår departementet
på enkelte punkter noe strengere krav til begrunnelse enn etter
forslaget i høringsbrevet. Departementet foreslår for det første
et uttrykkelig krav om at begrunnelsen må være skriftlig, også ved
muntlige henvendelser. Forsikringssøkeren vil ha like stort behov
for en skriftlig begrunnelse ved muntlige søknader om forsikring,
ikke minst for å sikre tilstrekkelig informasjon om retten til å
bringe avslaget inn for Forsikringsskadenemnda.
For det andre foreslår departementet strengere krav til innholdet
i begrunnelsen. Departementet foreslår at begrunnelsen uten videre
skal redegjøre for de konkrete risikovurderingene som er gjort,
og ikke bare når forsikringssøkeren ber om det, slik det ble foreslått
i høringsbrevet.
For det tredje foreslår departementet ytterligere regler om hvilken
informasjon selskapet skal innta i begrunnelsen. Departementet foreslår
et uttrykkelig krav om at begrunnelsen for avslag skal inneholde
informasjon om at det kan fremmes ny søknad etter en viss tid.
Forsikringsavtaleloven inneholder krav til informasjon som skal
gis av selskapet i forbindelse med tegningen. Selskapet skal blant
annet gi opplysninger om vilkår, premiesatser og om det er vesentlige
begrensninger i dekningen, samt om reglene for å bringe tvister
om forsikringsavtalen inn for en klagenemnd. Det gjelder imidlertid
ikke krav om at det skal gis opplysninger om grunnlaget for premieberegningen.
Det følger av forsikringsloven at premien skal stå i et rimelig
forhold til risikoen. Departementet foreslår i proposisjonen ikke
noe ytterligere saklighetskrav for selskapenes premieberegninger
ut over forsikringslovens regulering av dette. Et annet spørsmål er
om det bør gis nærmere regler om begrunnelse fra selskapet også
i tilfelle der forsikringssøkeren avkreves en særlig høy premie,
og ikke bare der forsikring nektes helt eller delvis.
Nært knyttet til spørsmålet om begrunnelse for en særlig høy
premie er spørsmålet om selskapet også skal opplyse om at forsikringstakeren
kan be om å få avtalen revidert dersom forholdene endrer seg, og
risikoen blir mindre.
Departementet viser til at forsikringstilbud til en høyere premie
bare vil være omfattet av kravet til begrunnelse dersom det dreier
seg om et forsøk på omgåelse av reglene om krav til saklig grunn
ved forsikringsnektelse. Også ved en høy premie som springer ut
av en vanlig risikobasert premiedifferensiering i samsvar med forsikringslovens
regler, ser imidlertid departementet behov for nærmere regler om
begrunnelse. Dette er særlig aktuelt ved personforsikringer, men
departementet ser også grunn til å gi regler om dette innenfor skadeforsikring.
Departementet foreslår derfor regler om dette i forsikringsavtaleloven.
Selskapene fastsetter premier og vilkår med utgangspunkt i premietariffen,
og vurderer den enkelte kunden i forhold til forutsetningene i premietariffen for
det aktuelle forsikringsproduktet. Hvis selskapet antar at vedkommende
har en høyere risiko enn normalgruppen, blir vedkommende avkrevd
en høyere premie enn normalgruppen. Etter departementets syn bør
selskapet gi en begrunnelse for det i alle tilfelle der forsikringssøkeren
avkreves en høyere premie enn det som kreves for normalgruppen i
premietariffen. Departementet antar at dette vil være aktuelt for mange
saker. Selskapene kan antakelig utarbeide standardtekst for begrunnelsen
med sikte på de mest vanlige typetilfellene, for eksempel der unge
bilførere avkreves en høyere premie fordi ulykkesrisikoen for de
yngste bilførerne er høyere enn for andre grupper.
Forsikringsskadenemnda er etablert ved en avtale mellom Finansnæringens
Hovedorganisasjon, Næringslivets Hovedorganisasjon og Forbrukerrådet. Avtalen,
som revideres hvert år, regulerer arbeidet ved Forsikringsklagekontoret
og oppretter to nemnder under kontoret, Forsikringsskadenemnda og
Avkortningsnemnda. Forsikringsavtaleloven regulerer ikke Forsikringsklagekontorets
og nemndenes organisering, virksomhet, saksbehandling eller saksfelt. Loven
inneholder bare en regel om at partene kan kreve nemndbehandling
i en tvist der nemnda er kompetent.
På samme måte som i høringsbrevet foreslår departementet en bestemmelse
om at underretningen om avslag skal opplyse om reglene for å bringe
tvister inn for en klagenemnd. Det foreslås ikke nærmere bestemmelser
om Forsikringsskadenemndas behandling av saker om forsikringsnektelse.
På bakgrunn av en uttalelse fra Datatilsynet foreslår departementet
av personvernhensyn en tidsfrist for når forsikringssøkeren kan
påberope seg at det foreligger et ulovlig avslag på forsikring.
Dette er en type sak der spørsmålet er av størst praktisk betydning
for forsikringssøkeren i den nærmeste tiden etter avslaget. Forbrukerhensyn
taler derfor etter departementets syn neppe sterkt imot at det gjelder
en viss klagefrist i saker om forsikringsnektelse. Etter mønster
av den tilsvarende regelen i forsikringsavtaleloven foreslår departementet
en frist på seks måneder fra skriftlig underretning om avslaget
ble mottatt. Tidsfristen avbrytes ved melding til selskapet og gjelder
for både nemndbehandling og domstolsbehandling.
Det rettslige utgangspunktet i norsk rett i dag er at forsikringsselskaper
kan be om alle helseopplysninger som kan ha betydning for risikovurderingen. Selskapet
på sin side er forpliktet til å fastsette premien i samsvar med
risikoen. Dermed har ikke selskapet bare rett, men også plikt til
å innhente den informasjon som er nødvendig for å kartlegge den
enkelte forsikringstakers risikobilde. I dette kapitlet er hovedspørsmålet
om en forsikringstakers opplysningsplikt etter forsikringsavtaleloven
bør begrenses.
Før forsikringsavtale er inngått, kan forsikringsselskapet be
forsikringstakeren om opplysninger som kan ha betydning for risikovurderingen.
Forsikringstakeren og den forsikrede skal gi "riktige og fullstendige
svar" på disse spørsmålene fra selskapet. Det er dermed selskapet
som har hovedansvaret for å finne de opplysninger det mener at det
trenger, gjennom utformingen av spørsmålene. Normalt vil slike spørsmål
fremgå i et standardisert spørreskjema. Ved tegning av personforsikring
kalles dette gjerne "egenerklæringsskjema".
Forsikringstakeren har i tillegg en aktiv og selvstendig opplysningsplikt.
Plikten knytter seg til "særlige forhold" som vedkommende må forstå
er av vesentlig betydning for selskapet.
Departementet mener at forsikringstakerens opplysningsplikt som
hovedregel fortsatt skal dreie seg om å svare på de spørsmål forsikringsselskapet
stiller. Selskapet er den profesjonelle parten i et forsikringsforhold,
og bør ha hovedansvaret for å identifisere de opplysninger som kan
ha betydning for risikovurderingen. En tilsvarende høy forventning
er det ikke rimelig å ha til forsikringssøkeren. I forlengelsen
av dette foreslås det derfor at plikten til å svare på spørsmål
fremgår uttrykkelig av lovteksten.
Departementet følger også opp forslaget om å la forsikringstakerens
plikt til å gi visse opplysninger av eget tiltak bero på om selskapet
har gitt vedkommende en særskilt oppfordring om dette. Også dette
forslaget må ses på som et utslag av at ansvaret for innhenting
av opplysninger i første rekke bør plasseres hos den profesjonelle
parten. Denne endringen har imidlertid også en side til selskapets
adgang til å påberope seg brudd på opplysningsplikten. Om selskapet
unnlater å gi forsikringstakeren en slik oppfordring, vil en konsekvens
være at det taper retten til å påberope seg at opplysningsplikten
er forsømt for så vidt gjelder opplysninger som ellers skulle vært
gitt i medhold av denne bestemmelsen.
Departementet foreslår videre å pålegge forsikringsselskapet
å informere forsikringssøkere om omfanget av opplysningsplikten.
I forlengelsen av dette foreslår departementet at selskapet skal
opplyse kort om bakgrunnen for de ulike spørsmålene som det stiller.
Dette vil også kunne bidra til at svarene som gis, blir mer informative
for selskapene.
Plikten for forsikringstakeren og den forsikrede til å gi opplysninger
av betydning for risikoen ved inngåelse av en avtale om personforsikring
er regulert i forsikringsavtaleloven. En liknende regel gjelder
ved inngåelse av en avtale om skadeforsikring.
Forsikringsselskapet har på sin side ikke bare rett, men også
en særskilt plikt til å foreta en risikovurdering.
Når forsikringsselskapet avgjør om det skal overta en personforsikring
og vurderer risikoen, skal det legge til grunn den forsikredes helsetilstand
på søknadstidspunktet. Forverrer forsikredes helsetilstand seg etter
søknadstidspunktet, er det uten betydning for forsikringsavtalen.
Unntaket er om forverringen har sammenheng med forhold som forelå
på søknadstidspunktet, og som blir avdekket ved selskapets undersøkelser.
På enkelte områder er det etablert grenser for hva forsikringsselskapet
kan be om eller innhente av opplysninger. Bioteknologiloven forbyr
bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten. Noen typer helseopplysninger
er det forbudt å bruke i forsikringsøyemed – uavhengig av om den
som opplysningen gjelder, gir samtykke.
Departementet mener at det fortsatt bør være samsvar mellom premie
og risiko når et selskap påtar seg ansvaret for forsikringstakerens
helserisiko gjennom en forsikringsavtale. Dette følger for øvrig
også av de generelle kravene til forsikringsselskapenes virksomhet
om at premien skal fastsettes i samsvar med risikoen.
Etter gjeldende rett skal forsikringstakeren og den forsikrede
"gi riktige og fullstendige svar på selskapets spørsmål". Dessuten
skal de "av eget tiltak gi opplysninger om særlige forhold som de
må forstå er av vesentlig betydning for selskapets vurdering av
risikoen".
Departementet legger til grunn at en journal, legeerklæring eller
lignende både kan inneholde kjente opplysninger, men også opplysninger
som pasienten er ukjent med, for eksempel legens egne vurderinger. Hvis
et forsikringsselskap får kjennskap til disse opplysningene, kan
det få innvirkning på risikovurderingen. Dermed kan den situasjonen
oppstå at forsikringstilbudet indikerer visse helsemessige forhold som
forsikringstakeren inntil da har vært ukjent med. Departementet
mener at det kan være uheldig om en person får informasjon om alvorlig
sykdom fra et forsikringsselskap. Slik informasjon hører først og fremst
hjemme i et forhold mellom en pasient og vedkommendes lege.
På den annen side kan en bestemmelse som forhindrer legen i å
gi informasjon pasienten ikke kjenner til, bli vanskelig å praktisere.
Den vil dessuten være problematisk i forhold til prinsippet om at
forsikringsselskapet som hovedregel bør og skal ha tilgang på opplysninger
som kan ha betydning for risikovurderingen. Plikten til å kartlegge
forsikringstakerens risikobilde er ikke begrenset til hva forsikringstakeren
kjenner til. Det er derfor departementets syn at denne problemstillingen
bør løses med utgangspunkt i forholdet mellom helsepersonell og
pasient.
Helsepersonelloven regulerer utstedelse av attester, legeerklæringer
og lignende. Departementet foreslår å lovfeste at helsepersonell
skal orientere pasienten først "dersom opplysningene av mottakeren
kan forstås som uttrykk for en alvorlig sykdom som pasienten kan
være ukjent med".
For øvrig legges det til at en pasient også som hovedregel alltid
kan kreve innsyn i sin journal. Dermed vil vedkommende forsikringstaker
også av eget tiltak – uavhengig av varslingsplikten – kunne skaffe seg
tilgang til de opplysninger som er ført om vedkommende.
Fra utgangspunktet om at en pasient alltid har rett til innsyn
i sin journal mv., er det et unntak i pasientrettighetsloven. Innsyn
kan likevel nektes dersom "dette er påtrengende nødvendig for å
hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv,
eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står
pasienten nær". Etter departementets syn bør det gjelde en tilsvarende
begrensning i adgangen til å gi ut taushetsbelagte opplysninger
til et forsikringsselskap. Dette innebærer en viss begrensning i
selskapenes tilgang til informasjon, men vil trolig gjelde i meget
få tilfeller. Og i avveiningen mellom selskapenes behov for informasjon
og behovet for å beskytte liv og helbred, er det departementets
syn at sistnevnte hensyn må veie tyngst.
Etter forsikringsavtaleloven kan forsikringsselskapet be forsikringstakeren
om alle opplysninger som kan ha betydning for dets vurdering av
risikoen. Det er likevel enkelte skranker i annen lovgivning. Markedsføringsloven,
som forbyr bruk av urimelige avtalevilkår, kan etter omstendighetene
få betydning. Dessuten vil de generelle forbudene i diskrimineringsloven
og likestillingsloven også gjelde for forsikringsavtaler.
Spørsmålet er om det er grunn til å lovfeste et vern for "særlig
personlig forhold" som ikke rammes av begrensningene i annen lovgivning.
Departementet deler utvalgets syn på behovet for å verne den enkelte
mot å måtte oppgi "særlig personlige forhold" i forbindelse med
tegning av forsikring. Samtidig synes det ikke å være et praktisk
problem i dag. Departementet velger derfor i denne omgang å avvente
situasjonen. Om behovet skulle aktualisere seg, bør spørsmålet heller
tas opp til ny vurdering.
Forsikringstakerens livsstil, som for eksempel bruk av tobakk
og alkohol og utøvelse av ekstremsport, kan også ha betydning for
risikovurderingen. Slike forhold kan etter omstendighetene rammes
av forsikringsavtalelovens bestemmelse om begrensning av selskapets
ansvar dersom forsikringstilfellet skyldes en fare det er tatt forbehold
om. Videre kan det følge av forsikringsavtalen at forsikringstakeren har
en særskilt opplysningsplikt ved endringer i vedkommendes livsforhold.
I likhet med utvalget foreslår heller ikke departementet noen
særskilt regulering av livsstilopplysninger i forsikringsforhold.
I den grad opplysninger om livsstil kan ha betydning for risikovurderingen,
bør selskapet ha anledning til å spørre om dette. At det eventuelt
er en fare for at selskapene feilvurderer betydningen av disse,
er neppe noe som kun gjelder livsstilsopplysninger. Det kan dermed
ikke alene berettige et forbud mot å innhente slike opplysninger.
Å pålegge selskapet en plikt til å kartlegge enkelte livsstilsforhold,
som for eksempel røyking, synes på den annen side overflødig ved
siden av den generelle forpliktelsen for selskapet til å utarbeide
premier som står i forhold til risikoen.
Gjeldende rett inneholder ingen lovfestet plikt til å tegne personforsikring.
Det er heller ingen begrensninger i opplysningsplikten for personforsikringer som
har en særlig lav forsikringssum og således bare skal dekke et grunnleggende
behov.
Departementet er enig med utvalget i at det kan være et særskilt
behov for å gi egne regler om opplysningsplikten for grunnleggende
og lovpliktige forsikringer. Idet det foreløpig ikke synes å være
et marked for slike forsikringer, er det imidlertid departementets
vurdering at dette spørsmålet heller bør vurderes nærmere om det
skulle bli en aktuell problemstilling. Bestemmelsene vil da kunne
være best mulig tilpasset det aktuelle behovet.
Opplysningsplikten ved tegning av forsikring er i dag som utgangspunkt
begrenset til en plikt for forsikringstakeren til å svare på selskapets
spørsmål. I tillegg har forsikringstakeren en særskilt plikt til
å gi opplysninger av eget tiltak om særlig betydningsfulle forhold.
Gjeldende rett har ingen særskilte regler om opplysningsplikten
ved tegning av forsikringer med særlig høy forsikringssum.
Utvalgets flertall går inn for en utvidet opplysningsplikt ved
tegning av særlig høye forsikringer. Forslaget åpner for at selskapet
skal kunne be om at det skal bli tatt visse medisinske prøver.
Departementet deler ikke utvalgets syn på behovet for en slik
regel.
Gjeldende rett inneholder ingen regulering av hvor gamle opplysninger
forsikringsselskapene kan spørre etter. Men det ligger en generell
begrensning i relevanskravet og den alminnelige oppfatningen om at
forhold gjerne blir mindre relevante jo lenger tid som går.
Et flertall av utvalgets medlemmer går inn for å lovfeste tidsgrenser
for hvor langt tilbake i tid opplysningsplikten går.
Departementet går i likhet med utvalgets flertall inn for at
selskapet bare skal ha rett til å be om helseopplysninger om forhold
som ligger høyst ti år tilbake i tid. En slik regel vil tydeliggjøre
den ytre rammen for hvor gamle opplysninger selskapene kan be om.
Selv om en slik tidsgrense skulle være overflødig i forhold til
praksis i dag, vil begrensningen være klargjørende for en forsikringssøker.
Sammenlignet med utvalgsflertallets lovforslag, går departementet
inn for en lengre tidsgrense for opplysninger om legebesøk og livsstilsforhold.
Samtidig må tidsgrensen ses i sammenheng med selskapets rett til
å be om opplysninger som kan ha betydning for risikovurderingen.
Forsikringsselskaper kan etter dette bare etterspørre opplysninger
som både har slik relevans, og som ikke ligger lenger enn ti år tilbake
i tid. Ytterligere, kortere tidsgrenser vil kunne være problematiske
i forhold til forsikringsselskapenes plikt til å fastsette premien
i samsvar med risikoen.
Kredittilsynet fører tilsyn med bl.a. forsikringsselskap og deres
forsikringsvilkår.
Departementet deler utvalgets syn på behovet for å sikre kvaliteten
på risikovurderingen i selskapene, men stiller seg tvilende til
behovet for en særskilt ordning for dette i tillegg til det tilsynet
som Kredittilsynet utøver etter kredittilsynsloven. En mener at behovet
for å etablere et eget kvalitetssikringssystem foreløpig ikke synes
å forsvare de administrative og økonomiske konsekvensene dette vil
ha.
I likhet med forsikringsavtaleloven inneholder også personopplysningsloven
skranker for forsikringsselskapenes tilgang til helseopplysninger.
Personopplysningsloven gjelder behandling av personopplysninger
som skal forstås som "enhver bruk av personopplysninger, som f.eks.
innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering
eller en kombinasjon av slike bruksmåter". Personopplysninger kan
bare behandles dersom den det gjelder samtykker, det er fastsatt
i lov at det er adgang til slik behandling, eller behandlingen er
nødvendig for nærmere angitte formål. Den sistnevnte bestemmelsen gjelder
sensitive personopplysninger, herunder helseopplysninger. Personopplysningene
kan bare nyttes til "uttrykkelig angitte formål som er saklig begrunnet
i den behandlingsansvarliges virksomhet". Det er dessuten en forutsetning
at personopplysningene ikke brukes senere til formål som er uforenlige med
det opprinnelige formålet med innsamlingen, med mindre den registrerte
samtykker.
Forsikringsselskapet kan også være interessert i å innhente informasjon
fra andre. Disse vil som oftest være forhindret fra å svare på grunn
av taushetsplikt. Men dersom den opplysningene gjelder, samtykker til
det, vil for eksempel helsepersonell og ansatte i trygdeetaten kunne
løses fra taushetsplikten. Vedkommende lege/behandlingsinstitusjon
eller offentlige etat skal selv foreta en vurdering av hvilke opplysninger
som er relevante for selskapets behov, og ikke videreformidle annet
enn slike opplysninger.
Departementet deler utvalgets syn på behovet for å hindre at
selskapet bruker personopplysninger som er samlet inn eller unnlatt
slettet i strid med personvernlovgivningen. Riktignok er både overtredelser av
personopplysningsloven og helsepersonelloven sanksjonert. Men for
å hindre bruk av disse opplysningene i et forsikringsforhold, kan
det være nødvendig med et særskilt lovforbud.
Departementet foreslår en bestemmelse med samme omfang som utvalget.
Forsikringsavtaleloven regulerer hva forsikringsselskapet kan
spørre forsikringssøkeren om – både ved tegning av forsikring og
ved et eventuelt erstatningsoppgjør. Men forsikringsselskapet kan
også være interessert i å innhente informasjon fra andre, for eksempel
for å få supplert eller bekreftet informasjon gitt av forsikringssøkeren.
Disse vil imidlertid som oftest være forhindret fra å svare på grunn
av taushetsplikten.
Utvalget drøfter betydningen av samtykkeerklæringer ved tegning
av forsikring og ved et forsikringsoppgjør.
Departementet har ikke holdepunkter for annet enn at de krav
utvalget stiller til samtykket, i dag følges av forsikringsselskapene
i samsvar med kravene i Datatilsynets konsesjon 2005. Departementet
foreslår å tydeliggjøre at kravene til samtykke i personopplysningsloven
også skal gjelde i forsikringsforhold ved å innta en henvisning
i forsikringsavtaleloven til personopplysningsloven. Dermed gis
kravene også direkte anvendelse i forholdet mellom et forsikringsselskap
og forsikringstaker.
Samtykket foreslås begrenset til det som trengs på hvert trinn
i saken. Etter departementets syn kan en slik regel ses som et utslag
av kravet om at den informasjonen som etterspørres, må være relevant
for den konkrete situasjonen.
Departementet slutter seg til forslaget om at forsikringstakeren
eller andre som vil fremme et krav mot selskapet, skal ha rett til
å be om innsyn i selskapets opplysninger om saken. Det kan være
av stor betydning for det eventuelle kravet vedkommende ønsker å
fremme. Departementet foreslår derfor å lovfeste en regel om dette.
Bestemmelsen er i samsvar med utvalgets forslag som fikk støtte
fra samtlige høringsinstanser som uttalte seg om dette.
Et forsikringsselskap kan innhente informasjon etter samtykke
fra den det gjelder. Men samtykket betyr ikke at avgiveren har full
oversikt over hvilke opplysninger det i så fall dreier seg om. Det
vet imidlertid den tredjepersonen som sitter med den aktuelle informasjonen.
I likhet med utvalget mener derfor departementet det bør innføres
en regel i helsepersonelloven som pålegger helsepersonell å drøfte
dette med pasienten for så vidt gjelder opplysninger som det er
grunn til å anta at pasienten oppfatter som spesielt sensitive.
Hvis det avdekkes at et forsikringsselskap har fått uriktige
eller ufullstendige opplysninger i forbindelse med tegning av en
personforsikring, kan selskapet si opp forsikringen dersom "det
ikke bare er lite å legge forsikringstakeren eller den forsikrede
til last". Er det inntruffet et forsikringstilfelle, kan selskapets
ansvar settes ned eller falle bort. Ved livsforsikring er et forsikringsselskaps
rett til å påberope seg mangelfulle opplysninger ytterligere begrenset.
Utvalget understreker betydningen av å ha et "velfungerende sanksjonssystem
ved brudd på opplysningsplikten".
Departementet legger til grunn at en forsikringsavtale representerer
et tillitsforhold mellom den enkelte forsikringstaker og selskapet.
En forsikringstaker skal kunne innrette seg på at vedkommende har den
økonomiske sikkerheten som forsikringsavtalen innebærer. Men det
kan utfordre den alminnelige rettsfølelsen om en forsikringstaker
som utviser grov uaktsomhet, skal kunne nyte den samme tryggheten på
forsikringskollektivets bekostning.
Departementet foreslår på denne bakgrunn en bestemmelse som svarer
til den som ble foreslått i Ot.prp. nr. 52 (1995-1996). Forslaget
innebærer at det får betydning for dekningen dersom forsikringstaker
eller den forsikrede grovt uaktsomt har forsømt opplysningsplikten.
Innskjerpingen av forsikringstakerens ansvar for at opplysningene
er korrekte, må ses i lys av øvrige lovforslag som legges frem i
denne proposisjonen. På flere punkter styrkes forsikringstakerens
stilling. Blant annet foreslås det at forsikringsselskapene ikke
uten saklig grunn kan nekte en person forsikring på vanlige vilkår.
Regelen i forslaget med krav til at det må foreligge en særlig
risiko for at risiko kan begrunne forsikringsnektelse, antas å være
i samsvar med alminnelig god praksis i selskapene i dag. Forslaget
antas derfor ikke å få vidtrekkende konsekvenser for forsikringsmarkedet.
Man har imidlertid sett for mange eksempler på forsikringsnektelser
som fremstår som usaklige. Regelen vil beskytte forsikringssøkerne mot
utviklingen av en slik uheldig praksis i selskapene.
Kravet om at avslag på forsikring må ha en rimelig sammenheng
med risikoen, antas å medføre at selskapene i visse tilfelle må
gjøre grundigere undersøkelser enn i dag før forsikring nektes.
Dette vil medføre visse administrative byrder for selskapene. Videre
kan dette kravet medføre at noen flere forsikringssøkere får tilbud
om forsikring.
Reglene om at forsikringsnektelse som skyldes andre særlige grunner
enn risiko ikke må anses urimelig overfor den enkelte, kan medføre
at selskapene må innskjerpe praksis noe når det gjelder å nekte
nytegning av forsikring på grunn av forhold som knytter seg til
tillitsforholdet mellom forsikringssøkeren og selskapet, slik at
noen færre enn i dag vil bli nektet forsikring.
Også kravet om at selskapet skal gi en skriftlig begrunnelse
for avslag på forsikring, vil kunne medføre at noen flere forsikringssøkere
får tilbud om forsikring, fordi et slikt krav til begrunnelse kan
bidra til å disiplinere selskapene. Kravet vil også medføre administrative
byrder for selskapene.
Kravet til begrunnelse ved særlig høy premie vil også medføre
administrative byrder for selskapene.
Det kan ikke utelukkes at den økte administrative byrden for
selskapene generelt kan medføre noe økte premier. Departementet
antar imidlertid at det ikke vil være tale om noen merkbar premieøkning.
Det forhold at noen flere vil få tilbud om forsikring enn i dag,
kan medføre at selskapene vil dekke noen flere forsikringstilfeller.
For forsikringsselskapet vil det ha økonomiske konsekvenser, men
departementet antar at disse økonomiske konsekvensene vil være små
sett i en større sammenheng. For de forsikringssøkerne dette gjelder,
vil forsikringen her være av meget stor økonomisk betydning.
Det tas med forslaget ikke sikte på at lavrisikogrupper i merkbart
større grad enn i dag må subsidiere høyrisikogrupper. Personer som
i dag nektes ulike typer personforsikringer fordi de er i en helsemessig
situasjon som medfører en særlig risiko for uførhet, tidlig død
eller liknende, vil med forslaget ikke få noen utvidet rett til
forsikring. Departementet legger derfor til grunn at forslaget ikke
vil få utilsiktede virkninger i forsikringsmarkedet, i form av for
eksempel en særlig premieøkning for lavrisikogruppene, segmentering
av markedet, utvikling av nisjeselskaper, endringer i tilbudet av
forsikringsprodukter og liknende.
Selskapenes premieberegninger, herunder den alminnelige premiedifferensieringen
basert på risikovurderinger, berøres ikke av forslaget.
Det er sannsynlig at antallet saker for Forsikringsskadenemnda
vil kunne øke som en følge av forslaget. Også dette kan medføre
en viss administrativ byrde for forsikringsselskapene. På den annen
side antas forslagene i høringsbrevet å medføre en klargjøring av
rettstilstanden, som kan medføre at enkelte av de sakene som i dag
bringes inn for nemnda, vil bortfalle.
I forbindelse med inngåelse av en forsikringsavtale foreslås
det i proposisjonen her at selskapenes opplysningsplikt skal utvides
noe. Utarbeidelse av denne informasjonen antas å medføre noe merarbeid i
forbindelse med at loven trer i kraft. På sikt er det imidlertid
grunn til å regne med at selskapene vil oppfylle informasjonsplikten
ved et fast informasjonsskriv slik informasjon i dag innhentes ved
bruk av et egenerklæringsskjema. I det lange løp antas dermed de
administrative og økonomiske kostnadene i denne forbindelse å bli
relativt beskjedne.
Kravene til helsepersonellets informasjonsplikt i forbindelse
med utstedelse av legeerklæringer mv. vil medføre noe merarbeid
i de tilfellene der den kommer til anvendelse. Departementet mener
imidlertid at slik forslagene er utformet, vil bestemmelsene trolig
gjelde i relativt få tilfeller. På sikt legges det derfor til grunn
at merkostnadene for helsevesenet vil være små.
Forslaget om å utvide selskapets adgang til å påberope seg mangelfulle
opplysninger, medfører besparelser for forsikringsselskapet i de
aktuelle sakene. Men antallet slike saker antas å være lite. Sett
i forhold til selskapenes samlede premieutbetalinger over tid, antas
dermed disse besparelsene å være beskjedne.
Forslagene vil ikke medføre noen økonomiske eller administrative
konsekvenser for det offentlige.