2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson Lydvo, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og Thore A. Nistad, fra Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, viser til det fremlagte lovforslag og konstaterer at forslaget gir en balansert regulering av forholdet mellom forsikringssøkeren og selskapet når forsikring blir nektet, eller tilbudt til en særlig høy premie. Komiteen legger til grunn at balanse mellom forbrukerhensyn og hensynet til forsikringsinstituttet er viktig for å utvikle gode forsikringsprodukter. Komiteen har videre merket seg at lovforslaget berører visse spørsmål i forbindelse med selskapenes innhenting av helseopplysninger, og at dette i all hovedsak gjøres på en balansert måte.

Komiteen viser til at lovforslaget ikke etablerer noen generell rett for alle til å få forsikring, uavhengig av risiko. Komiteen legger til grunn at en generell rett til forsikring for alle uavhengig av risiko ville bryte med grunnleggende prinsipper om betydningen av risikovurderinger i forsikringsvirksomhet. Komiteen understreker at den grunnleggende ideen i forsikring er at man må skaffe seg forsikring før det oppstår forhold som innebærer en særlig risiko for omstendigheter som fører til utbetaling under den aktuelle forsikringen, og ikke etter at slike forhold er inntrådt. Komiteen peker i denne sammenheng på at det først og fremst er de offentlige ordningene som skal sikre den ønskede omfordelingen i samfunnet og den grunnleggende økonomiske tryggheten til dem som rammes av sykdom og uførhet.

Komiteen viser til at personer som for eksempel har en helsetilstand som medfører en særlig risiko for uførhet og som selskapene i dag derfor ikke tilbyr uføreforsikring, ikke vil få noen rett til å få forsikring med uføredekning med de foreslåtte endringene. Komiteen er tilfreds med at disse imidlertid vil få rett til en skriftlig begrunnelse for nektelsen, rett til å bli opplyst om at de eventuelt kan søke om slik forsikring etter en viss tid eller hvis situasjonen endrer seg og rett til å bringe saken inn for Forsikringsklagekontoret for å prøve mer prinsipielle sider ved grunnlaget for nektelsen. Komiteen viser også til at de får en rett til at selskapet vurderer om de kan tilbys en mer begrenset dekning slik at man unngår totalt avslag. Komiteen forutsetter at kravet til skriftlig begrunnelse i lovforslagets §§ 3-10 og 12-12 fjerde og femte ledd inntrer etter en reell henvendelse om forsikring hos det angjeldende forsikringsselskap og ikke kun ved mer uformelle henvendelser og sonderinger i markedet, typisk muntlige og mer uforpliktende henvendelser til det enkelte selskap. Komiteen har i denne sammenheng merket seg at departementet understreker at kravet til begrunnelse ikke bør være lenger enn det som er nødvendig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter at det settes en grense for når helseopplysninger skal kunne kreves og støtter at selskapet bare skal ha rett til å be om helseopplysninger om forhold som ligger høyst ti år tilbake i tid. En slik regel vil tydeliggjøre den ytre rammen for hvor gamle opplysninger selskapet kan be om. Selv om en slik tidsgrense skulle være overflødig i forhold til praksis i dag, vil begrensningen være klargjørende for en forsikringssøker.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at lovforslaget setter en grense for når helseopplysninger skal kunne kreves. Disse medlemmer støtter at det settes en slik grense, men viser til at det for forsikringsordninger for kritisk sykdom er relevant i forbindelse med en risikovurdering å etterspørre om den enkelte har hatt en sykdom tidligere, typisk hva angår kreft, hjerteinfarkt og andre alvorlige sykdommer. Når det gjelder kroniske sykdommer, vil lovforslaget kunne medføre at man ikke får vite når en langvarig sykdom oppsto og hvordan den utviklet seg de første årene selv om sykdommen fortsatt er aktuell.

Disse medlemmer foreslår derfor at ny forsikringsavtaleloven § 13-1 b omformuleres i pakt med konklusjonene i NOU 2000:23, og disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler skal ny § 13-1 b lyde:

Selskapet kan ikke be om opplysninger om sykdom som ikke har gitt symptomer eller sykdomstegn de siste 10 år."

Subsidiært anmoder disse medlemmer Regjeringen om å foreta en evaluering av effektene av denne lovendringen og fremlegge evalueringen og eventuelle nødvendige forslag til lovendring for Stortinget på egnet måte på et senere tidspunkt.

Disse medlemmer har merket seg at lovforslaget forutsetter en del endringer i selskapenes rutiner som krever noen tid for at det skal bli gjennomført på en forsvarlig måte. Disse medlemmer forutsetter derfor at det gis noen tid mellom lovens vedtakelse til ikrafttredelsen av denne slik at disse endringene får den tilsiktede effekt.

Disse medlemmer har merket seg at Forbrukerrådet har mottatt en rekke klager på påstått usaklige forsikringsnektelser som ennå ikke er behandlet i Forsikringsskadenemnda. Disse medlemmer viser til at Forbrukerrådet har opplyst at det finnes eksempler på at foreldre til en gutt ikke fikk tegne full forsikring på grunn av guttens dysleksi, at en jente ikke fikk tegne forsikring på grunn av lærevansker, at en 19 år gammel gutt ikke fikk tegne forsikring på grunn av ADHD, at psykologbesøk i forbindelse med samlivskrise medførte avslag på uføredekning, mv. Disse medlemmer tar ikke stilling til hvorvidt forsikringsnektelse i disse enkeltsakene skyldes usaklige forhold, men bemerker generelt at forsikringsnektelse på grunnlag av slike forhold isolert sett ikke kan sies å være i pakt med lovgivers intensjon. Disse medlemmer anmoder derfor Regjeringen om løpende å vurdere praksis i nemnda og forsikringsbransjens statistikker i forhold til lovgivers intensjon og behovet for eventuell presisering fra lovgivers side.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det følger av proposisjonen at det grunnleggende prinsippet er at risiko kan begrunne avslag. Dette slutter flertallet seg til. Flertallet vil likevel påpeke at det ikke ser på for eksempel dysleksi, lærevansker og adopsjon som avslagsgrunn, isolert sett.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser videre til at det har vært en dialog mellom Forbrukerrådet, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Forsikringsklagekontoret og Justisdepartementet med sikte på å klargjøre hvorvidt det er behov for en styrking av Forsikringskadenemndas medisinske ekspertise der hvor helse er relevant, herunder spørsmålet om denne ekspertisens eventuelle bindinger. Disse medlemmer har merket seg at departementet ikke har foreslått å innføre en nøytral medisinsk tvisteløsningsadgang på bakgrunn av et ønske om at partene selv kom til enighet om en avtale. Disse medlemmer registrerer imidlertid at disse forhandlingene synes å ha gått i stå uten at man har avklart det eventuelle behovet for et system hvor de legene som skal vurdere avslag på forsikring, ikke har bindinger til eller bakgrunn fra det organ som laget retningslinjene avslaget bygger på. Disse medlemmer anmoder Regjeringen om å følge de videre forhandlinger nøye og vurdere behovet for eventuell lovregulering av krav til nøytral medisinsk ekspertise i Forsikringsskadenemnda.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er innforstått med at Justisdepartementet ikke har vært involvert utover en innledende dialog med disse partene, og departementet har således ikke vært involvert i drøftelsene om hvordan nemnda skulle tilføres medisinsk ekspertise. Flertallet har merket seg at departementets syn er at nemndas myndighet og mulighet til å overprøve selskapenes vurderinger av fremtidig helserisiko, bør styrkes. Endringer i avtalen som utvider nemndas myndighet og rolle i saker om forsikringsnektelser, herunder tilgangen på fagkompetanse på ulike områder, krever enighet mellom partene i avtalen, og er således ikke noe vi som lovgiver kan pålegge dem. Den inngåtte intensjonsavtalen tar nettopp sikte på en styrking av nemndas mulighet til å behandle prinsipielle spørsmål knyttet til sakligheten av selskapenes vurdering av fremtidig helserisiko i saker om forsikringsnektelse. Flertallet har merket seg at departementet ser på dette som en viktig utvikling.

Flertallet vil også finne det lite hensiktsmessig å anmode Regjeringen å følge partenes forhandlinger så lenge man ikke er invitert til dette av partene selv.

Flertallet er enig i at det er ønskelig med krav til nøytral medisinsk ekspertise i Forsikringsskadenemnda, men siden nemnda er basert på en frivillig ordning mellom partene i avtalen, er det lite hensiktsmessig å lovregulere dette i strid med en eller flere av partenes ønsker. Partene kan trekke seg fra avtalen dersom de ønsker det.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har videre merket seg at spørsmålet i proposisjonen om hvorvidt betalingsanmerkninger i risikovurderingen skal anses som saklig grunn for forsikringsnektelse, regnes som klarlagt ved at dette ikke kan legges til grunn. Disse medlemmer støtter dette, men viser til at strukturelle endringer i finansnæringen gjør at enkelte kan omgå dette. Muligheten til å koble for eksempel salg av bil- eller boligforsikring til kunder som tar opp bil- eller boliglån gjennom selskapets egen bank blir stadig mer vanlig. Disse medlemmer viser også til at kryssalg av skadeforsikringsprodukter mot egne livs- og pensjonsforsikringskunder kan gi tilsvarende mulighet til indirekte utnyttelse av kredittanmerkninger som prissettingskriterium. Disse medlemmer har merket seg at Banklovkommisjonen over tid har arbeidet med nye virksomhetsregler for skadeforsikringsselskaper og trolig vil avgi innstilling i løpet av året. Disse medlemmer ser det som naturlig at Ot.prp. nr. 41 (2007-2008), spørsmålet om betalingsanmerkninger og forsikring og endrede strukturer i finansnæringen, sees i sammenheng med dette arbeidet. Disse medlemmer anmoder på denne bakgrunn Regjeringen om å sørge for at det foretas en vurdering av de konkurransemessige virkningene av Ot.prp. nr. 41 (2007-2008) ved at Banklovkommisjonen får i oppdrag å vurdere dette. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at effektiv konkurranse mellom forsikringstilbydere er viktig for gode og rimelige løsninger for kundene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har også merket seg at spørsmålet om hvorvidt betalingsanmerkninger i risikovurderingen skal anses som saklig grunn for forsikringsnektelse, regnes som klarlagt ved at dette ikke kan legges til grunn, men vil peke på at selskapene ikke kan omgå kravet til saklig grunn for avslaget, selv om de skaffer seg kredittinformasjonen på den måten som er nevnt som eksempel her. Et selskap vil uansett ikke kunne begrunne sitt avslag på forsikring med betalingsanmerkninger.

Flertallet ønsker ikke å gi Banklovkommisjonen et mandat på noe som egentlig synes å være et forskningsprosjekt, nemlig å analysere virkningen av en ny lovgivning. Det er ikke dette Banklovkommisjonen er sammensatt for å gjøre.

Komiteen foreslår en mindre endring i helsepersonelloven ved at ordet "legeerklæring" endres til "erklæring" i § 15 nytt annet ledd. Bakgrunnen for forslaget er at det er dette som er vedtatt som helsepersonellovens terminologi, jf. Ot.prp. nr. 25 (2007-2008).

Komiteen viser videre til at lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. er vedtatt med "forsikringsloven" som offisiell korttittel. Denne korttittelen er uheldig fordi den kan gi inntrykk av at loven handler om noe annet enn det den egentlig gjør. Denne loven handler ikke om forsikringer. Den har derimot regler om selskapene som driver forsikringsvirksomhet, det vil si regler om konsesjonsplikt, organisering, hva slags virksomhet selskapet kan drive ved siden av forsikringsvirksomhet, krav til kapitaldekning og avsetninger, krav til premieberegning, osv.

Komiteen peker i denne forbindelse på at det nok for de fleste vil være mest naturlig å legge til grunn at forsikringsloven handler om "forsikringer", altså slike spørsmål som er regulert i forsikringsavtaleloven, og ikke i forsikringsloven. Korttittelen forsikringsloven er derfor egnet til å skape forvirring. Lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. bør i stedet gis korttittelen "forsikringsvirksomhetsloven".

Komiteen foreslår på denne bakgrunn følgende:

"I lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) skal lovens tittel lyde:

Lov om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsvirksomhetsloven)."

For øvrig viser komiteen til forslaget og begrunnelsene gitt for dette i tilknytning til de enkelte bestemmelsene.