Møtelederen: Da er det en glede å introdusere utenriksministeren igjen – vær så god.

Espen Barth Eide (A) [10:00:34]: Jeg vil bare få lov til å takke for hyggelige ord ved oppstart av møtet. Det er noe trygt og familiært med denne konstellasjonen, som minner meg om gode gamle dager.

Mens næringsministeren er på vei ut, vil jeg takke for en god redegjørelse fra hans side også, og så jeg vil snakke om, som det framgår av programmet – tre ting:

For det første vil jeg si noe om regjeringens arbeid for å knytte Norge nærmere EUs helsesamarbeid.

For det andre vil jeg si litt om status i forhandlingene om EØS-midlene sett i lys også av diskusjoner om markedsadgang for fisk og sjømat.

For det tredje vil jeg si litt mer om arbeidet med å innlemme klimadelene av Klar for 55-pakken i EØS-avtalen og for nasjonal gjennomføring av klimakvoteregelverket.

Jeg begynner med helsesamarbeidet. Etter regjeringens syn finnes det ikke noe godt alternativ for Norge til å knytte seg til EUs styrkede helseberedskap. Dette er det viktigste grepet regjeringen gjør for å sikre en robust og forutsigbar norsk kriserespons og for å trygge den norske befolkningen.

Jeg opplever at EU-siden forstår at dette er en prioritet for den norske regjeringen. Saken ble nylig løftet av helseminister Kjerkol i møte med helsekommissær Kyriakides i Brussel for fire uker siden, og det ble også tatt opp av statsminister Støre med kommisjonspresident von der Leyen på toppmøtet i det europeiske politiske fellesskapet, EPC, i Granada 5. oktober. Von der Leyen responderte også positivt på statsministerens budskap.

EU vurderer Norge som en god partner på helsefeltet. Samtidig har EU vært tydelig på at Norge ikke er omfattet av EUs helseberedskap i form av vaksiner, legemidler eller andre medisinske mottiltak ved en ny krise. Dette er et samarbeid som går ut over EØS-avtalen. Til det trenger Norge derfor en egen bilateral avtale om tilknytning til EUs helseunion. Vi er ikke i formelle forhandlinger ennå, men det pågår forberedende samtaler. Vi har opplevd en viss stillstand i 2023 på EUs side, men er glad for de nye politiske signalene fra de to nevnte møtene, altså med helsekommissær Kyriakides og med Kommisjonens president, von der Leyen.

Vi jobber med å få til en god avtale og er opptatt av å ha framdrift i prosessen. Vårt mål er en avtale som gir Norge så like vilkår som EUs medlemsland som mulig. Samtidig har vi også en god dialog med de andre EØS/EFTA-landene, Island og Liechtenstein, og de er godt kjent med den norske regjeringens ambisjoner.

Tre av rettsaktene vurderes som EØS-relevante og er i prosess for å innlemmes i EØS-avtalen. Det er EUs forordning om alvorlige grensekryssende helsetrusler, forsterket mandat til EUs smittevernbyrå, ECDC, og til EMA, som er EUs legemiddelbyrå.

Så noen ord om status i forhandlingene om EØS-midler og markedsadgang for fisk og sjømat.

Forhandlinger med EU om en ny periode med EØS-midler startet opp i juni 2022. Gjennom forhandlingsprosessen skal partene bl.a. bli enige om bidragets størrelse, innretning og prioriteringer. Parallelt forhandler Norge og Island om forbedringer i handelsregimet for fisk og sjømat. Forbedret markedsadgang til EU er en forutsetning for en ny avtale om EØS-midler.

Fra norsk side legges det vekt på at EØS-midlene skal rettes inn mot utjevning av langsiktige strukturelle økonomiske og sosiale ulikheter. Samtidig er det viktig for oss at midlene fremmer og beskytter felles kjerneverdier, som rettsstat og demokrati.

Beløpets størrelse er et hovedtema i forhandlingene. Totalt bidrar vi i perioden 2014–2021 med 2,8 mrd. euro. EU ønsker en betydelig økning. EUs argumenter knytter seg bl.a. til den økonomiske krisen etter pandemien, Ukraina-krigen og at EØS/EFTA-statene har fordeler av å delta i EUs indre marked.

Norges utgangspunkt er at bidragets størrelse skal være rimelig sett i forhold til for det første behovet for utjevning, for det andre EUs egen samhørighetsinnsats og for det tredje den utjevningen som allerede har funnet sted – altså oppnådd utjevning. Det er også viktig for Norge å sikre gode kontrollmekanismer for bruk av midlene. Når det gjelder valg av sektorer og innsatsområder, legger Norge vekt på felleseuropeiske mål, utvikling av bilaterale forbindelser og nasjonale målsettinger i mottakerlandene. EUs grønne giv og styrking av demokrati, grunnleggende rettigheter og sivilt samfunn står sentralt. Mottakerlandene er de samme 15 landene som også i dag får EØS-midler.

Parallelt forhandler vi om markedsadgang for sjømat. Norge er EUs største leverandør av sjømat, og norsk sjømatproduksjon gir både forsyningssikkerhet og mer autonomi og robusthet i Europa. EUs forbrukere ønsker også trygg og sunn norsk fisk. Norsk fisk bidrar til betydelig økonomisk aktivitet og sysselsetting i EU. Vi arbeider derfor for å fjerne noen av tollbarrierene som møter norsk fisk, men forhandlingene er krevende.

Så er det noen avsnitt jeg gjerne vil unnta offentlighet.

(Unntatt offentlighet)

– Da er det offentlig referat igjen.

Så om arbeidet med Klar for 55: Det gjelder altså arbeidet med å innlemme klimadelen av Klar for 55-pakken i EØS-avtalen og nasjonal gjennomføring av klimakvoteregelverket. Her står vi foran viktige oppgaver. Jeg har lyst til å knytte sammen det som ble sagt av næringsministeren i det jeg nå skal si i en observasjon som jeg gjerne vil at Europautvalget skal kjenne til, og det er at i det globale arbeidet med en forsert klimaomstilling, er det ingen tvil om at EUs grønne giv er den absolutte gullstandarden. Det finnes ikke noe annet prosjekt som er så konkret på hvordan man omsetter de globale målene i praktisk handling i en hel region. Derfor er dette en grunnleggende forutsetning for at Norge skal oppnå sine egne mål, men også utrolig viktig for å delta i de verdikjedene som oppstår når gamle etter hvert går ned, og som er avgjørende viktig for sysselsetting, verdiskaping og næringsliv generelt.

Fra nyttår inkluderes utslipp fra skipsfart i EUs klimakvotesystem, ETS. Det har vært viktig å arbeide for at dette også vil gjelde for vår ganske store skipssektor, maritim sektor. Vi står midt i en dugnad for å sikre at EUs forsterkede klimakvoteregelverk vil gjelde i Norge og i hele EØS-området fra dag én. Det handler om å sikre like konkurransevilkår og om å spare oss for kostbare overgangsordninger. Vi ønsker også å unngå at det blir anløp til Norge av skip som søker å unngå kostnadene forbundet med kvoteplikten. Og vi handler her helt og fullt i tråd med næringens eget ønske.

Norsk klimakvotelov må endres for å gjennomføre endringene i EUs klimakvoteregelverk i norsk rett. Derfor er det positivt at Stortinget nå skal behandle lov- og samtykkeproposisjonen som tidligere klima- og miljøminister Barth Eide la fram (Munterhet i rommet), Prop. 3 LS for 2023–2024 nå i høstsesjonen. Vi har samtidig bedt Stortinget om å samtykke i en EØS-komitébeslutning, som innlemmer det forsterkede klimakvoteregelverket i EØS-avtalen. EØS-komiteen møtes for å fatte sin beslutning den 8. desember.

Ideelt sett skulle vi hatt bedre tid, men den omfattende Klar for 55-pakken behandles, vedtas og gjennomføres usedvanlig raskt i EU, og med god grunn, nemlig at det er nødvendig dersom målet om 55 pst. kutt i klimagassutslipp i 2030 sammenlignet med 1990 faktisk skal nås. Forsinkelser på EFTA-siden vil svekke norsk klimapolitikk og påvirke integriteten i det indre marked negativt, noe som vil være uheldig ikke bare fra et klimapolitisk ståsted, men også fra et næringspolitisk ståsted, da dette er våre viktigste verdikjeder. Men la meg understreke at, selv om vi er i et forsert løp, kutter vi ingen trinn i prosessen rundt eventuell beslutning om EØS-innlemmelse.

En betydelig fordel ved å innlemme det forsterkede kvoteregelverket er at det vil gi norske industriaktører mulighet for å delta i første runde av auksjoner under det som heter EUs hydrogenbank. Hydrogenbankens finansiering gjennom EUs innovasjonsfond er tett knyttet til det forsterkede kvoteregelverket og kvoteinntekter. Norske aktører er godt posisjonert, jeg vil nesten si svært godt posisjonert for å kunne få uttelling i auksjonsrunden, men det forutsetter altså at vi slutter oss til i tide. Med andre ord, dette handler om omstilling, framtidig verdiskaping og arbeidsplasser i Norge.

Så har jeg lyst til å informere om, som det også framgår av proposisjonen, at EFTA-statene har akseptert å bidra til finansieringen av EUs sosiale klimafond. For Norges del er det snakk om i størrelsesorden 5,5 mrd. kr over åtte år, det vil si i perioden 2025–2033. Behovet for et slikt fond springer ut av klimakvoteregelverket, og Kommisjonen er helt klar på at EFTA-statene må bidra økonomisk til dette fondet. Grunnleggende handler det også om solidaritet og å sørge for en sosialt rettferdig grønn omstilling, og dette er i sin tur en forutsetning for å nå våre klimamål sammen med EU og demme opp for forsøk fra eksterne aktører på å bruke energi som våpen mot Europa.

Men så vil jeg også si at det kan høres mye ut, men det er altså ikke snakk om penger som vi har i dag. Dette bidraget blir til gjennom å avstå en liten del av de økte inntektene vi får ved å utvide kvotesystemet til nye sektorer. Så det er altså ikke i konkurranse med annen bruk. Det finnes ingen alternativ bruk av disse pengene. Det er viktig å understreke. Dette er altså en økt inntekt til Norge fra et utvidet kvotesystem, og så vil en del av det avsettes til dette fondet. Det er en viktig logikk, som også var sentralt å tydeliggjøre i proposisjonen, som tidligere nevnt.

Så tilbys vi også å delta i dette fondet, altså å kunne hente penger ut av det. Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om Norge også skal delta i dette fondet litt senere.

Samarbeidet med EU om å redusere utslippet av klimagasser består av tre pilarer: Det er klimakvotesystemet, det er innsatsfordelingen for ikke-kvotepliktig utslipp, og det er som kjent regelverket om skog- og arealbruk.

Når det gjelder de to siste, fortsetter vi, sammen med Island, dialogen med EU-kommisjonen om vilkårene for innlemmelse i EØS-avtalens protokoll 31. Innlemmelse av disse rettsaktene i EØS-avtalen forutsetter naturligvis også samtykke fra Stortinget, så dette kommer vi tilbake til.

Møtelederen: Da er det åpent for spørsmål og kommentarer. Da begynner vi med Olve Grotle, vær så god.

Olve Grotle (H): Eg har eit spørsmål knytt til marknadstilgang for sjømat.

Dette er ein gjengangar i næringa, både i fiskeria og i fiskeindustrien. Ikkje minst er det eit tema i spørsmålet om tilverking av norsk fisk. Og seinast i dette Tveterås-utvalet som kom i fjor vinter, blei det peika på at tollbarrierane er eit hinder for auka tilverking av norske fiskeprodukt.

(Unntatt offentlighet)

Ola Elvestuen (V): Nå kom jeg akkurat inn til den delen jeg ville høre på, om Klar for 55-pakken.

Takk for en god orientering. Og det er veldig bra det med kvotesystem, skipsfart, og at vi går inn i Det sosiale klimafondet også – ikke noe problem. Men jeg synes utenriksministeren ble veldig kort når det gjaldt det jeg er mest interessert i, og det er forsterket innsatsfordelingsforordning. Vi har en forventning om at vi også må opp på 55 pst. og ikke minst bruk av arealbruksendring og skog. Spørsmålet mitt er at vi trenger å få dette på plass. Når kan vi forvente at disse forslagene kommer til Stortinget, og kan jeg legge til grunn at vi går inn både i innsatsfordelingsforordningen og bruk av arealbruksendring?

Jeg vil også mene at vi har skrevet under på avtalen og kan ikke da velge å ikke være med på en tredel av et system som består av tre deler.

Alfred Jens Bjørlo (V): Eg vil òg takke for ei veldig god utgreiing og særleg for at utanriksministeren er så tydeleg på at det er ein heilskap i det EU gjer rundt EUs grøne giv og Klar for 55-pakka. EU har ein strategisk heilskap i det ein gjer, kor vi må vere med på tempoet. Då er det tre saker innanfor den heilskapen som eg gjerne vil at utanriksministeren seier litt meir om.

Det eine er skog- og arealbruk som utanriksministeren greidde noko ut om prosessen for. Eg oppfatta det som at det her er eit tydeleg mål om at vi skal ta opp LULUCF-forordninga – ho skal på plass. Det er meir eit spørsmål om prosessen for å få ho på plass enn eit spørsmål om ho skal inn i norsk regelverk eller ikkje. Slik eg oppfattar det, er ho ein integrert del av Klar for 55-pakka. Kan eg få bekrefta at ein jobbar med eit mål om å få ho inn i norsk lov?

Det andre gjeld CBAM, som det ikkje er lov å kalle for karbontoll – det skal heite karbongrensemekanisme. Det skal eg prøve å vere tydelege på. Der er EU no i gang med ein testperiode. Vi er ikkje med foreløpig. Det er eit sterkt press frå norsk næringsliv, som utanriksministeren sjølvsagt er klar over, om at vi må klare å kome oss om bord raskast mogleg. Kunne utanriksministeren seie litt meir om tempo, framdrift og prosess når det gjeld å kople oss på CBAM?

Det tredje spørsmålet gjeld det som har med energi å gjere. Det er klart at den minneverdige fjerde energipakka er ei pakke, men det er mange enkeltdirektiv og ein god del av dei direktiva er òg ekstremt viktige inn i heilskapen her – direktivet om fornybar energi, energieffektivisering, energiytinga for bygningar osv. Er utanriksministeren einig i at heilskapen i EUs fjerde energipakke – at vi koplar oss på ho – er det no faktisk viktig at vi greier å løyse og lande, slik at vi ikkje kjem ytterlegare bakpå når EU no er i full gang med ei femte energipakke og det kanskje til og med er snakk om ei sjette pakke?

Møtelederen: Da skal vi la utenriksministeren få svare litt, og så er det et par spørsmål til etter det.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk for det, og takk for veldig gode og viktige spørsmål.

(Unntatt offentlighet)

Først vil jeg si til Ola Elvestuen at det var veldig bra at den forrige regjeringen foreslo en omfattende klimaavtale med EU. Den hadde jeg gleden av å være saksordfører for på Stortinget, og den ble vedtatt med et massivt flertall. Det er en bindende avtale som er bindende for EU og bindende for oss til 2030. Alle disse delene inngår i denne folkerettslige forpliktende avtalen som gir Norge en lang rekke fordeler. Det er altså ikke en meny man kan plukke fra.

Når det er sagt, er det klart at når ambisjonsnivået er kraftig økt og lagt om, og det er et nytt regelverk som kommer, er det rett og rimelig at Norge skal diskutere modalitetene rundt tilslutning til det som har endret seg. Til sammen griper dette inn i så store deler av norsk økonomi at det må gjøres ordentlig. Det vi har gjort så langt, er at vi har tatt det som hastet mest. Det er forskjell på hva som er viktigst, og hva som haster mest. Det var et veldig konkret behov for å komme i mål med ETS-utvidelsen før 1. januar, fordi det går direkte på norsk næringslivs interesser her og nå.

Det er også viktig å avklare de store og viktige spørsmålene rundt skog- og arealbruk, men det er ikke avgjørende viktig om dette blir avklart nå eller litt lenger framme, fordi de avtalene som løper, løper nå. Dette er jo neste forpliktelsesperiode. Bare for å si en generell ting om det: I den nåværende forpliktelsesperioden som går mot slutten, har Norge hatt et stort underskudd – vi har manko, det betyr at vi mangler mange tonn av det vi skulle ha spart inn. I den neste forpliktelsesperioden, som for EU som helhet er mye strengere, får vi et overskudd. Det er en litt paradoksal situasjon, men EU har gått over til en annen referansebane hvor Norge kommer mye gunstigere ut. Noe av diskusjonen på det området er om det går an å se en bedre sammenheng mellom den inneværende og den kommende gunstigere referansebanen. Dette er uavklart, og det må vi komme tilbake til i nye møter, men det er litt av arbeidet der.

Når det gjelder den andre innsatsfordelingsordningen, ble det for kort tid siden lagt fram en klimastatus og -plan som viser hvordan vi faktisk nå legger 50 pst. i ikke-kvotepliktig sektor. Innsatsfordelingen legges til grunn for norsk planlegging. Slik sett forbereder Norge seg på det som vil bli det forventede utfallet av tilknytning til innsatsfordelingsforordningen, men også der jobbes det videre. Jeg mener at det var riktig å prioritere kvotesystemutvidelsen først, og så jobber regjeringen med resten og – igjen – kommer tilbake til det. Det var egentlig også svar på Bjørlos spørsmål – jeg svarte egentlig på både Bjørlos og Elvestuens spørsmål. Det er riktig at det er en strategisk helhet, og at dette henger sammen.

Når det gjelder CBAM: For det første er det helt riktig at dette ikke er en karbontoll, som det uheldigvis blir omtalt som, for dette tilhører ikke tollfeltet. Det er for øvrig også Tolletatens klare syn at dette ikke kan ses på som en toll. Det hadde da hatt helt andre WTO-konsekvenser. Dette er altså en innkommende avgift for varer og tjenester som kommer fra et land uten egen karbonprising. Hvis man f.eks. er en asiatisk eksportør basert i et land som ikke betaler for utslipp, må man betale for de utslippene i tråd med hva man ville betalt hvis varen var produsert i Europa. Det er en enorm fordel for europeiske produsenter, for det reduserer «ulempen» med å ha en høy karbonpris i Europa. Dette er en del av en megatrend i retning av hvordan man erstatter de gamle grepene for å hindre karbonlekkasje, som er frikvoter og CO₂-kompensasjon, og som gradvis skal erstattes med at vi skal la klimapolitikken i Europa virke fullt ut, men pålegge byrden på dem som ikke selv har en klimapolitikk. Tidligere visepresident i Kommisjonen, Frans Timmermans, sa veldig tydelig da dette ble lansert, at et hovedpoeng er å inspirere andre land og regioner til å innføre et karbonprissystem, og det kan – som nevnt tidligere – faktisk se ut til å skje fordi veien rundt dette er å sørge for at man tar inn avgiften hjemme i Kina, eller der man kommer fra. Der ser vi at flere land nå ser på innføring av et karbonprisingssystem.

Norge er for øvrig også deltaker i et kanadisk initiativ for global karbonprising. Det er, for å si det mildt, ikke rett rundt hjørnet, men det er et viktig prinsipp å støtte opp om, og dette er altså et slags aktivt bidrag til at alle utslipp skal prises. Som følge av det har norsk fagbevegelse og norsk industri vært ekstremt tydelig på at det er viktig at vi ikke blir hengende etter her, for det ville fort kunne føre til at Norge ble et slags dumpeområde for varer med høy karbonutslippshistorikk, og som da ikke lenger kommer inn i Europa – at de vil bli falbydd på det norske markedet i direkte konkurranse med norske produsenter, som vil være både næringspolitisk og klimapolitisk problematisk. Derfor kunngjorde Finansdepartementet for noen uker siden at vi nå går i samtaler med EU om eventuell tilknytning og eventuelle modaliteter for det. Det kunngjorde finansministeren, jeg tror det var noen dager etter at statsbudsjettet ble lagt fram, for et par uker siden. Det er status der. Vi har konkludert med at det ikke har direkte EØS-relevans, men det er ikke nødvendigvis det eneste spørsmålet, for man må også se på hva som er eventuelle ulemper ved å stå utenfor.

Så skal det også sies – for å gi det fulle bildet – at siden vi ikke er en del av en tollunion, vil CBAM i Norge ha noen implikasjoner for handelen med tredjeland. Det er faktisk noen grunner til at vi går litt grundig gjennom handelspolitiske konsekvenser ellers, og at det er utrolig viktig for oss at alt som skjer her, er fullt ut WTO-kompatibelt. For den interessen det måtte ha, har altså WTOs generaldirektør Ngozi Okonjo-Iweala sagt at riktig rangert kan CBAM anses om WTO-kompatibelt, men det forutsetter at det ikke er dobbel virkemiddelbruk og en del slike ting. Dette må det jobbes grundig med, og det jobbes det med. Dette er Finansdepartementet og finansministerens hovedansvar, men vi følger dette med interesse fra UD.

Ren energi-pakken aner det meg at vi vil komme tilbake til senere. Det heter altså ren energi-pakken. I Norge heter det fjerde energimarkedspakke. Det heter det ingen andre steder i verden. Jeg tror for enkelthets skyld at vi bruker det begrepet som EU selv bruker. Ganske mye av den pakken er forbrukerrettigheter og ting som for lengst er innført i Norden, kanskje tilbake til 1990-tallet, for EUs energipolitikk er veldig mye en kopi av den nordiske energiintegrasjonen som begynte på 1990-tallet i Norden. Men det er noen sider ved den som er til diskusjon, og det vil overraske meg om ikke det blir tema i framtidige møter i Europautvalget.

Møtelederen: Da er det Erlend Svardal Bøe, og så har jeg tegnet meg selv. Jeg ber om at de som eventuelt ber om ordet, gjør det nå under Erlend Svardal Bøes innlegg.

Erlend Svardal Bøe (H): Jeg har et spørsmål om helseberedskapssamarbeidet. Utenriksministeren var inne på at en ikke har kommet til formelle samtaler, men at en er i en forberedende fase. Så sa han også litt om framdriften i arbeidet. Jeg lurer på om utenriksministeren kan utdype litt mer om når han ser for seg å komme til formelle forhandlinger, og hvilke signaler han har fått tilbake med tanke på det.

Det andre spørsmålet mitt er: Vi er tett integrert i EUs helseberedskap i dag. Utenriksministeren nevner EMA, ECDC og RescEU, som bl.a. gir oss tilgang på den sivile beredskapen, bl.a. ambulanseflyet vi har i Norge i dag, som bidrar til å flytte smittsomme pasienter til ulike steder i Europa. Så vet vi også at når det gjelder vaksine og det som går på medisinsk utstyr, møtte vi på flere utfordringer under pandemien, ikke minst med tanke på vaksinetilgangen, der vi takket være Sverige, som hadde en koordinerende rolle, fikk tilgang på vaksine i desember 2020, men også der vi hadde store utfordringer med å få tilgang på smittevernutstyr fordi EU-landene har satt egne eksportregler på det. Det er, som utenriksministeren er inne på, noe som i dag ikke er omfattet av det samarbeidet vi har.

Hvordan løfter en inn det som går på mer vaksinesamarbeid, tilgang på vaksiner, og hvordan løfter en inn det som handler om tilgang på medisinsk utstyr? Dette er to av de hovedutfordringene som koronakommisjonen løftet opp, og de pekte på viktigheten av at vi har et tettere og mer integrert samarbeid med EU om dette.

Møtelederen: Da har jeg tegnet meg selv til noen spørsmål.

Det ene er knyttet til det som Erlend Svardal Bøe tar opp, om helsesamarbeid. Utenriksministeren sa at for Norge er det ikke noe godt alternativ til å delta, og helseministeren har vel gått enda lenger og sagt at det ikke er noe troverdig alternativ til deltakelse for Norge. Det hadde vært interessant å høre litt om hva utenriksministeren vurderer er de største hindrene for å komme i gang med formelle forhandlinger, og også hva han forventer blir de vanskeligste punktene i forhandlingene med EU. Om nødvendig kan det svaret også selvfølgelig unntas offentlighet, hvis det er behov for det.

Det andre spørsmålet knytter seg til forhandlingene om EØS-midlene.

(Unntatt offentlighet)

Da vi begynte prosessen med å skulle påbegynne nye forhandlingsrunder, var et aspekt vi var opptatt av, å få lagt inn kondisjonalitetsmekansimer også i vår neste avtale – at det ikke bare blir opp til Norge å vurdere, slik vi måtte gjøre med Ungarn og delvis også med Polen, men at EU hadde et ønske om at dette skulle inkorporeres tydeligere i den avtalen. Hvis utenriksministeren kan si litt om hvor det står, ville det vært av betydelig interesse.

Svaret på det tredje spørsmålet kan gjerne også unntas offentlighet. Jeg er litt nysgjerrig på i hvilken grad regjeringa nå opplever at EU kobler ulike saker sammen. Da tenker jeg på saker som etterslepet, EØS-midlene, på der vi ønsker å være med, som helsesamarbeidet, ren energi-pakke, og for så vidt andre temaer. Oppleves det nå at det er en mer gi og ta-følelse overfor EU og det de jobber med, også fordi deres kapasitet er ganske strukket fordi de holder på med mange ting samtidig? – Det var egentlig det jeg hadde på min liste.

Jeg har ikke registrert flere, og da skal utenriksministeren få svare.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Igjen gode og sentrale spørsmål. Jeg har lyst til å begynne med det siste spørsmålet fra lederen, og jeg må be om at det blir unntatt offentlighet, som lederen også antydet. Det er av en slik art at det er greit å ta det sånn.

(Unntatt offentlighet)

Så var det til helse, og da har jeg fått litt hjelp. Takk for helsespørsmålene. – EU har sagt at vi må innlemme regler. Det er vi i gang med, og det er en kobling til det generelle samarbeidet, som jeg var inne på i innledningen.

(Unntatt offentlighet)

Når det gjelder kondisjonalitet, er det viktig for oss. Jo mer vi kan forankre vår etter mitt syn kloke politikk i noen prinsipper, slik at det ikke blir så – jeg må bare si meg helt enig i spørsmålet. Det er riktig å sette noen krav, men hvis de kravene kan vise til noe som står i avtalen, blir det enklere å være oss enn hvis vi bare har funnet på det på kammerset. Det er et viktig poeng for oss å få med i det arbeidet. Det er det jeg kan si om det nå.

Jeg er for så vidt også enig i helseministerens påpekning av «ikke noe annet troverdig samarbeid». Man kunne også se hen til Sinovac og Sputnik i korona-tiden, men jeg tror at alt annet likt var det lurt at vi valgte å se mot nærstående nordiske og europeiske land. Vi var heldige med et godt forhold til Sverige, men vi bør gjøre dette strukturelt, slik at vi slipper å være avhengig bare av svensk kjærlighet, men også ha en mer strukturell sikkerhet ved neste pandemi, som helt sikkert kommer. Jeg tror det er hevet over tvil at før eller siden kommer det en ny global pandemi, og det vil være ganske kritikkverdig om man ikke har tenkt gjennom hvordan man møter dette ved neste korsvei. Jeg tror verken helseministeren eller jeg ser noe særlig naturlig troverdig eller logisk alternativ til at vi gjør det med de landene som ligner mest på oss.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere til sak nr. 3.