Departementet går i meldingen inn for en reform av dåpsopplæringen i Den norske kirke. Reformen skal gjennomføres over ti år, i første omgang som et prosjektorganisert forsøks- og utviklingsarbeid, og finansieres over statsbudsjettet. Satsingen på dåpsopplæring vil gi en tilsvarende økning i den statlige støtten til andre tros- og livssynssamfunn. Meldingen bygger på dåpsopplæringsutvalgets innstilling NOU 2000:26 og høringsuttalelsene til denne, jf. også delrapporten fra 2001 om dåpsopplæringen fra Kirkerådets kirke/stat-utvalg.
Departementet viser til at dåpsopplæring i NOU 2000:26 defineres som undervisning og oppdragelse som skal hjelpe barn og unge til å tilegne seg den kristne tro, finne plass i menighetens fellesskap, og å leve i samsvar med kristen livstolkning. Målet er å føre barn og unge inn i den kristne tro og gi dem livshjelp, det vil si støtte til å tolke og mestre tilværelsen og sitt eget liv i lys av evangeliet. Departementet peker på at opplæringen av de døpte i kristen tro og kristne tradisjoner er blitt svekket gjennom endringene i grunnskoleloven i 1969, da skolen ikke lenger fikk ansvaret for slik opplæring, og innføringen av KRL-faget i 1997, da undervisningen ikke skulle være forkynnende. Departementet peker også på at internasjonale erklæringer og konvensjoner om menneskerettigheter blant annet understreker at barn har rett til åndelig utvikling.
Departementet ønsker med reformen at dåpsopplæringen i kirken, på samme måte som den opplæringen som finner sted i andre tros- og livssynssamfunn, skal stimulere til bygging av egen identitet og forståelse av egen kultur og tradisjoner i et samfunn der innslaget av ulike tros- og livssynssamfunn blir stadig rikere. Ved å fostre ungdom som er trygge i sin identitet, er det grobunn for respekt og toleranse i møte med dem som har en annen tro eller et annet livssyn.
Departementet går inn for at de første fem årene av reformprogrammet for dåpsopplæring skal være en vidtfavnende forsøks- og utviklingsperiode, med utprøving, erfaringsinnhenting og evaluering. Kirkerådet skal ha det overordnede ansvaret for prosjektet, med en sentral prosjektledelse. Det skal også etableres et nasjonalt kompetansenettverk. Etter den første prosjektperioden på fem år ser departementet for seg en utbyggings- og konsolideringsperiode.
I forsøksperioden vil fire bispedømmer få tildelt dåps- og førskolefasen som særlig satsingsområde for å utvikle og prøve ut opplæringstilbudet, fire bispedømmer vil tilsvarende få tildelt småskolefasen og tre bispedømmer den siste delen av opplæringstiden opp til 18 år. Arbeidsdelingen skal være retningsgivende, ikke bindende. Departementet ønsker i tillegg i denne første delen av reformperioden å få prøvd ut ett sammenhengende opplæringstilbud på 315 timer, der alle opplæringsfasene er med. Dette vil gjelde 33 menigheter, tre i hvert bispedømme. Minst én menighet skal ligge i samisk område.
Departementet legger til grunn at de statlige bevilgningene trappes opp med ca. 250 mill. kroner over 5-10 år. Det understrekes at opptrappingsplanen hvert år må vurderes i lys av den aktuelle budsjettsituasjonen. Det meste av bevilgningene skal gå som tilskudd til kirkelige fellesråd på vegne av menighetene i kommunen, i første rekke til stillinger som kateket og dåpslærer. Når det gjelder sentrale utviklingstiltak, vil menighetene ha stort behov for opplæringsmateriell og pedagogiske opplegg. Videre må det utvikles ny teknologi i dåpsopplæringen, materiell på de samiske språkene og tilpassede opplegg for dem med særskilte behov. Tiltak som kan stimulere rekrutteringen til kirkelige stillinger, vil ha høy prioritet. Også en prosjektstilling i hvert bispedømme og det sentrale prosjektsekretariatet under Kirkerådet skal finansieres av statlige midler. Kirkerådet og bispedømmene skal utarbeide retningslinjer for budsjettildelingen.
I NOU 2000:26 er bemanningsbehovet ved et fullt utviklet opplæringstilbud beregnet til 1 300 årsverk. Gitt en deltakelse på 70 pst. og ingen egenbetaling anslår utvalget at utgiftsbehovet vil være 550 mill. kroner. Kirkerådet har en mer omfattende bemanningsplan for kirken. Departementet legger til grunn at en økning i bemanningen i kirken i årene framover nå i første rekke må være innrettet mot å styrke dåpsopplæringen.
Departementet mener i likhet med Dåpsopplæringsutvalget at dåpsopplæringen normalt må foregå i kirkens lokaler, men at praktiske grunner, mest aktuelt for alderstrinnet 6-10 år, kan tale for å ta skolebygget i bruk på dagtid, nær opp til den ordinære undervisningstiden i skolen. Departementet peker på at det mange steder er store reiseavstander og kostbar og tidkrevende skoleskyss, slik at bruk av kirkebygget eller annet lokale som menigheten rår over, i praksis vil utelukke mange barn fra å ta del i dåpsopplæringen. Departementet mener det her må være opp til lokalsamfunnet å finne tjenlige og praktiske løsninger. De samme hensyn ved bruk av skolens lokale må gjelde for andre tros- og livssynssamfunn. Departementet understreker at opplæringstilbudene ikke skal kunne gå av de ordinære undervisningstimene i skolen.
Når det gjelder bruk av skolen til konfirmasjonsopplæring som kirkelovens § 36 gir anledning til, understreker departementet at dette ikke er en del av skolens virksomhet. Loven har størst aktualitet i kyst- og landdistrikter og er først og fremst praktisk og økonomisk motivert, jf. også Innst. O. nr. 46 (1995-1996). Departementet mener at de praktiske og økonomiske konsekvensene av å oppheve eller å stramme inn reglene i loven vil kunne være så store enkelte steder at departementet ikke nå ser grunnlag for å endre reglene. Heller ikke Dåpsopplæringsutvalget foreslo dette, men mente det måtte foreligge tunge grunner for å drive konfirmasjonsopplæring som del av undervisningstiden i skolen. Departementet har tillit til at kirke, skole og hjem sammen vil kunne avgjøre om slike grunner foreligger.
Når det gjelder KRL-faget i skolen, kan departementet ikke se at et utvidet trosopplæringstilbud aktualiserer noe behov for revisjon av faget, jf. også Innst. S. nr. 240 (2000-2001). Departementet vil heller ikke foreslå noen lovfestet, individuell rett til dåpsopplæring for alle døpte. Departementet mener også at forslaget til forsøksordning er tilstrekkelig hjemlet etter de siste endringene i kirkeloven, jf. Innst. O. nr. 97 (2000-2001). Men departementet vil komme tilbake til evt. endringer i lovverket etter å ha vurdert behovet for dette nærmere.
Departementets forslag om reform av dåpsopplæringen i Den norske kirke vil utløse tilsvarende statlige støtte til andre tros- og livssynssamfunn ut fra medlemstall, jf. lov om trudomssamfunn og ymist anna fra 1969 og lov om tilskott til livssynssamfunn fra 1981. Den foreslåtte bevilgningsøkning på 250 mill. kroner over 10 år til dåpsopplæringen, vil etter dagens regler og medlemstall utløse en økning på 20-25 mill. kroner til andre tros- og livssynssamfunn.
Komiteen, medlemmene fra Høyre,
Ine Marie Eriksen, Jan Olav Olsen, Raymond Robertsen og Søren
Fredrik Voie, fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Eva
M. Nielsen og Karita Bekkemellem Orheim, fra Fremskrittspartiet,
Ursula Evje og Arne Sortevik, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen
Rolf Reikvam og Ole-Anton Teigen, fra Kristelig Folkeparti, Arne
Lyngstad og Elsa Skarbøvik, fra Senterpartiet, Mali Grete
N. Aksnes, fra Venstre, Trine Skei Grande, og representanten Jan
Simonsen, viser til at meldingen er en oppfølgning
av stortingsmeldingen "Børs og katedral" og NOU 2000:26
"… til et åpent liv i tro og tillit", samt en
konsekvens av at skolens rolle som ansvarlig for kirkens dåpsundervisning
tok slutt ved endringer i grunnskoleloven i 1969 og ved endringer
i kristendomsfaget i skolen, særlig ved innføring
av KRL-faget i 1997. Gjennom denne utviklingen er kirkens ansvar
for dåpsopplæringen blitt forsterket.
Komiteenvil
vise til de store endringer som har funnet sted i det norske samfunnet
de siste tiårene. Variasjonen i tros- og livssynsorganisasjoner
og det religiøse og kulturelle mangfoldet er økende.
Fremdeles er likevel medlemstallet i Den norske kirke svært høyt,
ca. 86 pst., og nærmere 80 pst. av alle nyfødte
blir døpt.
Komiteen vil derfor fremheve
at den nærheten mellom folk og kirke som har preget vårt
land gjennom tusen år, fremdeles er til stede. Den norske
kirke er en bred folkekirke som favner det store flertall av befolkningen.
Komiteen viser til at den kristne
kulturarv har preget det norske samfunn i tusen år. Denne
arven kommer til uttrykk i språk, i litteratur, i musikk
og i billedkunst. I hjem og arbeidsliv, i oppbygging og utvikling
av våre samfunnsinstitusjoner er det kristen tro og kristne
verdier som har preget vårt folk. Det er Den norske kirke, som
folkekirke, som har vært den fremste tradisjonsbærer
og formidler av den kristne kulturarv i Norge. Komiteen legger
vekt på at Den norske kirke også viderefører,
fornyer og konkretiserer denne oppgaven.
Komiteen ser det som viktig at
Den norske kirke er en levende folkekirke med stort mangfold.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil understreke at disse medlemmer ønsker
en åpen og samlende statskirke og folkekirke som bidrar
til å styrke fellesskapsverdier som nestekjærlighet,
menneskeverd, omsorg for vanskeligstilte og internasjonal solidaritet.
Komiteenmener det er viktig at barn og unge får opplæring
i egen tro. Uten kunnskaper om eget trosgrunnlag mangler viktige
deler av grunnlaget for å få utviklet egen identitet.
For det enkelte individ er det av avgjørende betydning å utvikle
og å kunne være trygg på egen identitet.
I denne sammenheng er tros- og livssynsopplæring og -kunnskap
viktig. Komiteenvil understreke
at dette er særlig viktig i et samfunn med et økende
kulturelt og religiøst mangfold.
Kunnskaper om eget grunnlag for tro og livssyn, identitet
og tilknytning er viktig i møte og dialog med dem som har
et annet livssyn, en annen tro eller en annen kulturbakgrunn. Forankring
i egen tradisjon og identitet er et viktig vilkår for å forstå andre
kulturer og å møte andre tradisjoner med ekte
respekt og toleranse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, mener at det også på denne bakgrunn
er nødvendig å styrke og fornye trosopplæringen
for alle tros- og livssynsorganisasjoner.
Flertalletvil
understreke at hensikten med reformen er å sikre at alle
menigheter i Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn
får mulighet til å tilby opplæring til
barn og unge. For at Den norske kirke fortsatt skal være
en bred folkekirke, er det av avgjørende betydning at barn
og unge får grunnleggende kunnskap om den kristne tro og
gis støtte til å mestre sitt liv i lys av den
kristne tro.
Dette er en nasjonal reform med lokal forankring.
Et flertall, medlemmene fra
Høyre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre,konstaterer at styrkingen
av trosopplæringen ikke skal føre til endring
av KRL-fagets plass, omfang og innhold i skolen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Innst. S. nr. 240 (2000-2001) om evaluering av faget Kristendomskunnskap
med religions- og livssynsorientering. Disse medlemmer viser
til Sosialistisk Venstrepartis merknader i innstillingen. Disse
medlemmer mener at offentlig finansiering av trosopplæring
i regi av de ulike tros- og livssynssamfunn må få konsekvenser
for innholdet i skolens KRL-fag. Disse medlemmer mener
derfor at KRL-faget må revideres i samsvar med mindretallets
merknader i Innst. S. nr. 240 (2000-2001).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, ser det som et viktig prinsipp at de ulike tros- og livssynssamfunn
skal være likestilte når det gjelder offentlig støtte. Flertalletviser i denne forbindelse til Lov av 13.
juni 1969 om trudomssamfunn og ymist anna og Lov av 12. juni 1981
om tilskott til livssynssamfunn. Av reglene i disse lovene følger
det at en økonomisk satsing på dåpsopplæring
i Den norske kirke vil føre til samme økning i
den offentlige støtte til andre tros- og livssynssamfunn,
regnet pr. medlem. Denne økningen må ha som mål å styrke
tros- og livssynsopplæringen i det enkelte samfunn. Flertalletvil likevel understreke at det må være
det enkelte tros- og livssynssamfunn selv som tar stilling til hvordan
opplæringen skal organiseres.
Komiteen mener at
aktiv deltaking og engasjement fra kirkens frivillige organisasjoner
som driver barne- og ungdomsarbeid og fra de mange enkeltpersoner,
er viktig for at fornyingen og styrkingen av trosopplæring
skal få den ønskede bredde og omfang.
Komiteenvil
understreke at det er menighetene lokalt som skal være
garantisten for at bredden i folkekirken blir ivaretatt i opplæringen.
Samarbeid med ulike organisasjoner må legge til grunn at
opplæringen skal ha inkludering og respekt for mangfold
som mål. Komiteen vil derfor understreke
at frivillige organisasjoner kan være en del av opplæringen
i den grad de respekterer opplæringens krav til inkludering
og mangfold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen har merket seg at Regjeringen
legger opp til i stor grad å følge dåpsopplæringsutvalgets
innstilling når de skal iverksette denne reformen. Disse
medlemmer deler helt og fullt det syn at dåpsopplæring
er en sentral oppgave for den kristne kirken, og finner det positivt
at reformen skal være lokalt forankret og favne bredt.
Disse medlemmer mener imidlertid
at det er viktig å skille mellom oppgavene som skolen har
i forhold til kristendomsundervisning og Den norske kirkes dåpsopplæring. Disse
medlemmer viser også til organiseringen av dåpsopplæringen
i de andre nordiske land der dåpsopplæring skjer
i hjemmet eller i samarbeid mellom hjem og kirke. Disse medlemmer legger
til grunn at også i Norge skal dåpsopplæring
i hovedsak foregå utenfor skolen og tydelig være
kirken sitt ansvar i samarbeid med barnets foresatte.
Disse medlemmer vil samtidig
understreke at skolen fortsatt skal bygge på den kristne
formålsparagrafen i opplæringsloven. Disse
medlemmer vil videre understreke at en styrking og videreutvikling
av KRL-faget i skole bør skje parallelt med en statlig
satsing på dåpsopplæring gjennom statskirken.
En slik styrking av KRL-faget kan gi alle elever en bedre opplæring
i verdi- og moralgrunnlag, - herunder det disse medlemmer vil
kalle opplæring i folkeskikk. Dette er viktig for den enkelte
elev, for elevenes felles læringsmiljø og for
hele nasjonen. Etter disse medlemmers syn må lærerutdanningen
styrkes innenfor KRL-faget. Disse medlemmer viser
til sine merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av
St. meld. nr. 16 (2001-2002) i Innst. S. nr. 262 (2002-2002) om
ny lærerutdanning, der disse medlemmer ble
stående alene om dette syn.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem egen sak med forslag til styrking og videreutvikling av KRL-faget
i grunnskolen og i lærerutdanningen for dette faget."
Disse medlemmer understreker
at en begrenset dåpsopplæring i barne- og ungdomsskolealder
utført av Den norske kirke er ønskelig.
Imidlertid mener disse medlemmer at
det bør gjennomføres en brukerundersøkelse
for å kartlegge interessen for et slikt tilbud og som i
tillegg kartlegger hvor omfattende de interesserte ønsker
at opplæringen skal være. Disse medlemmer vil
peke på at det bør være et skille under
og over 12 år når det gjelder barns mulighet til
medbestemmelse om hvorvidt den enkelte vil delta i opplæringen.
Disse medlemmer fremsetter følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta
en brukerundersøkelse blant foreldre og barn om hvorvidt
de potensielle brukerne er interessert i å benytte seg
av et tilbud om dåpsopplæring. I tillegg må undersøkelsen
ta for seg hvor omfattende de potensielle brukerne ønsker
at tilbudet skal være. Ut fra resultatene av undersøkelsen bør
omfanget av dåpsopplæringen fastsettes."
Disse medlemmer legger til grunn
at den omtalte økonomiske og bemanningsmessige opptrappingsplan
basert på tilførsel av nye statlige midler til dåpsopplæring
foreløpig stilles i bero i påvente av avklaring
gjennom en brukerundersøkelse.
Disse medlemmer viser til tidligere
endringer i grunnskoleloven når det gjelder dåpsopplæring
og til endringer i kristendomsfaget i skolen. Begge endringer har
understreket at skolen ikke lenger har ansvar for dåpsopplæringen
og at Den norske kirke, som statskirke i Norge, har fått
et forsterket ansvar for dåpsopplæringen. Dette
ansvaret har ikke kirken hatt ressurser til å følge
opp.
En forsterket dåpsopplæring
i statskirkeordningen bør etter disse medlemmers syn
derfor finansieres av staten.
Disse medlemmer legger videre
til grunn at oppgaven vurderes som en særoppgave direkte
pålagt av staten og som finansieres utenfor rammen av lov
om tilskudd til livssynssamfunn; § 2 med tilhørende
forskrift.
Disse medlemmer legger således
til grunn at fremtidig bevilgning ikke automatisk medfører
at det bevilges midler til andre tros- og livssynsamfunn. Disse
medlemmer legger til grunn at forskrift om nødvendig
klargjøres og suppleres på dette punkt. Disse
medlemmer legger også til grunn at det om nødvendig
legges frem forslag til endring av nevnte lov.
Disse medlemmer legger til grunn
at et utvidet tilbud om dåpsopplæring fra Den
norske kirke skal være frivillig. Den lokale menigheten
skal fritt kunne organisere undervisningen. Disse medlemmer legger
til grunn at staten finansierer dåpsopplæringen gjennom øremerking
av et beløp pr. barn som deltar i kirkens dåpsopplæring,
inntil et skille mellom kirke og stat foreligger. Dåpsopplæring
utover det som staten finansierer på denne måten,
må den enkelte menighet finansiere på annen måte.
Når et skille mellom kirke og stat
er gjennomført, forutsetter disse medlemmer at
dimensjonering og prioritering av dåpsopplæring
i Den norske kirke må skje innenfor den fristilte kirkes
samlede ressursramme.
Disse medlemmer fremsetter følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
en finansieringsmodell for dåpsopplæring som bygger
på stykkprisprinsippet; slik at den enkelte menighet i
Den norske kirke får utbetalt støtte fra staten
per deltaker i dåpsopplæringen, og som brukes
inntil den endelige finansieringsmodell etter skille kirke/stat
tas i bruk."
Disse medlemmer forutsetter at
en oppbygging av prosjektorganisasjon og utvikling av nasjonalt
kompetansenettverk basert på tilførsel av nye
statlige midler stilles i bero.
Disse medlemmer understreker
imidlertid at Den norske kirke gjennom prioritering innenfor løpende
budsjettrammer basert på dagens oppgaver, selvsagt kan
starte arbeid med prosjektorganisasjon og kompetansenettverk for
utvikling av et utvidet dåpstilbud om kirken selv kan frigjøre
egne ressurser til slike oppgaver.
Disse medlemmer mener at også denne
reformen, en tydelig og viktig reform for Den norske kirke, understreker
og forsterker behovet for at et skille kirke -stat gjennomføres
så snart det er praktisk mulig.
Disse medlemmer peker på at
en rekke viktige konstitusjonelle, økonomiske, oppgavemessige
og organisatoriske forhold må avklares i tilknytning til gjennomføring
av et slikt skille. Etter disse medlemmers syn bør
dette arbeidet igangsettes snarest.
Disse medlemmer fremsetter følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen påbegynne
en full utredning om hvordan kirken skal finansieres etter et skille mellom
stat og kirke, der det sikres at dagens kirkelige oppgaver kan utføres
på en forsvarlig måte. I denne sammenheng må også spørsmål
knyttet til finansieringen av dåpsopplæringen
etter et skille mellom stat og kirke vurderes. Det forutsettes at
utredningen også tar stilling til fordeling av eiendommer
og verdier knyttet til dagens kirkeordning, samt at ordning for
overføring av medlemmer avklares."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, viser til at Regjeringen foreslår at trosopplæringen
skal ha et omfang på 315 timer. Timetallet er videre fordelt på ulike
alderstrinn. Flertallet mener at en modell for opplæringen
som tar utgangspunkt i antall timer definert av et kirkelig organ,
lett får karakter av tradisjonell skoleopplæring. Flertallet mener
timetallet må anses som en veiledende dimensjoneringsnorm,
og ikke som mål for det antall timer hvert barn skal ha. Flertallet vil
understreke at ingen må bruke dette som et rammetimetall
og lage systemer for timetelling. Flertallet mener
opplæringen må organiseres med fokus på innhold
og bredde og ikke på telling av timer.
Flertallet vil understreke at
det er den enkelte menighet som ut fra lokale forhold skal organisere
og vedta rammene for innholdet i opplæringen.
Flertallet vil understreke at
det innenfor de sentrale rammer skal være rom for stor
lokal tilpasning og fleksibilitet.
Flertallet viser til at meldingen
foreslår at forsøks- og utviklingsarbeidet de
første fem årene organiseres som et prosjekt.
En prosjektorganisering gir organisatorisk basis for utvikling av
en felles strategi og tilrettelegging for samordning av ulike oppgaver
og tiltak innenfor forsøks- og utviklingsarbeidet, samtidig med
at det legges vekt på regional og lokal forankring. Flertalletsier seg enig i at arbeidet organiseres
som prosjekt i de første fem årene.
Flertalletvil
peke på at det tidlig avklares ansvars- og oppgavefordeling
mellom de ulike aktører i prosessen - sentralt som lokalt.
Flertallet vil sterkt understreke
reformens lokale forankring. Oppgavene til den sentrale prosjektledelsen
må primært være å motivere og
rettlede det lokale nivå, å ha oversikt over det
forsøks- og utviklingsarbeid som settes i gang, å kartlegge
erfaringer og å gjennomføre evalueringer samt
legge til rette for informasjonstiltak og erfaringsspredning. Den
enkelte menighet ved menighetsråd og fellesråd
har det formelle og faktiske ansvar for trosopplæringsarbeidet som
foregår i den enkelte menighet. Den nødvendige faglige
støtte skal gis fra det sentrale prosjektsekretariat.
Flertalletser
behov for at det utvikles faglige sentra rundt i landet knyttet
opp mot eksisterende fag-/utdanningsmiljøer ulike
steder i landet. Disse vil kunne fungere som kreative baser og motorer
i et samspill med det sentrale prosjektsekretariatet.
Flertallet viser til at det foreslås
at prosjektet organiseres med ledelse lagt til en styringsgruppe
med bred representasjon og at det etableres et nasjonalt prosjektsekretariat. Flertalletstøtter denne organiseringen
og er også enig i at Kirkerådet skal ha det koordinerende
ansvaret for prosjektet og for å oppnevne styringsgruppen.
Flertallet støtter ikke
forslaget om å opprette prosjektlederstillinger på bispedømmenivå.
Flertallet mener at departementet
legger opp til en for detaljert styring av forsøks- og
utviklingsarbeidet. Flertalleter
av den oppfatning at det sentrale prosjektsekretariatet bør
samarbeide med ulike fagmiljøer om den konkrete utformingen
av utprøvings- og forsøksvirksomheten. Slikt samarbeid
vil selvsagt også kunne omfatte eksisterende fagmiljøer
innenfor kirken. Med den modellen flertalletforeslår, vil det være landet
som helhet som er utgangspunkt for utprøving av ulike modeller.
Det er viktig at ulike typer menigheter blir med i forsøkene,
blant annet menigheter med en dominerende samisk kultur. Flertalletvil også peke på at
utprøvingen må ta hensyn til samarbeid over menighets/fellesrådsgrenser. Flertalletvil også understreke nødvendigheten
av fleksibilitet. Menigheter som ut fra sine spesielle forutsetninger ønsker å utvikle
og drive forsøk innenfor deler av opplæringstilbudet,
må få mulighet til å søke om
midler til dette underveis i perioden.
Flertallet vil peke på det
viktige evalueringsarbeidet som skal foregå i det sentrale
sekretariat. En viktig oppgave i denne evalueringen vil være å vurdere omfanget
av opplæringstilbudet, både totalt og fordelingen
i de ulike aldersfaser. En svært viktig del av evalueringsarbeidet
vil være å finne ut hvor stor deltakelse tilbudet
vil få, og dermed også hvilken betydning det vil
ha for den videre satsing.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
vise til at meldingen legger opp til en trosopplæring som
er svært omfattende, både økonomisk og organisatorisk. Disse
medlemmer har merket seg at det ikke foreligger noen form
for kartlegging av behovet for trosopplæring fra foreldrenes
side. Disse medlemmer mener at det er viktig å ha
en kartlegging som viser behovet for trosopplæring, slik
at man får et bilde av behov og grunnlag for kostnader
før reformen iverksettes. Disse medlemmer mener
at det er mangelfullt at Regjeringen ikke kan gi et fyldestgjørende
svar på hvor mye reformen vil koste eller hvor mange som
vil benytte seg av den. Disse medlemmer viser for øvrig
til en kartlegging utført av KIFO, der et flertall av de
som har døpt sine barn ikke ønsker hjelp til oppdragelsen. Disse
medlemmer mener derfor at det foreslåtte opplegget
i meldingen må reduseres i omfang, både økonomisk
og personellmessig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen,vil understreke at den foreslåtte
reform og styrking av dåpsopplæring kan føre
med seg et langsiktig behov for å styrke kompetansen og
kapasiteten innen kirkens opplæringsfelt.
Flertallet viser til at gjennom
erfaringene fra forsøksarbeidet vil en få nødvendig
kunnskap om stillingsbehov og om i hvilken grad rekruttering av
personell innen opplæringsfeltet er tilfredsstillende i
forhold til det behovet som er synliggjort gjennom forsøkene.
Flertalleter
enig i at kompetansen innenfor dåpsopplæring blir
samordnet og koblet sammen i et faglig nettverk. Flertalletser behovet for at den sentrale prosjektledelsen
setter mål for de ulike fasene i arbeidet, men vil understreke
at arbeidet skal ha lokal forankring. I et forsøks- og
utviklingsarbeid er dette særlig viktig, slik at en under
evalueringen kan ha et bredt erfaringsgrunnlag. Det vil også være
behov for utarbeidelse av materiell. Dette vil være gode
tilbud til menighetene. Her må menighetene stå fritt
i om og i hvilket omfang slikt materiell skal brukes, eventuelt
om det skal utarbeides lokalt materiell.
Flertalletvil
peke på at tilbudet skal gå til alle døpte,
og at det må tilpasses barn og unge med psykiske eller
fysiske handikap. Flertalletvil
i denne sammenheng særlig peke på døves
behov. Disse er tospråklige, og kirken har gjennom etableringen
av døvemenigheter sett at dette gir spesielle behov.
Flertalletviser
til at Den norske kirke omfatter et mangfold i befolkningen. Flertallet vil
understreke at mangfoldet er opplæringens mulighet. Flertallet mener
at foreldre vil ha ulike begrunnelser for å ønske at
barna skal delta i opplæringen. Flertallet vil understreke
at tilbudet må speile hele bredden i Den norske kirke.
Dette må få konsekvenser for metoder, innhold
og organisering. Flertalletmener
en stor del av opplæringen vil ha form av tradisjonsformidling,
og tilbudet skal ha lave terskler. Barn og foreldre må møtes
med respekt og tillit.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter
forslaget om forsøksfase på 5 10 år.
I denne perioden kan prøveordningen gjennomføres
i et begrenset antall kommuner. Disse medlemmer mener
at det er viktig ikke å bygge opp et nytt kirkelig byråkrati.
Dåpsopplæringen må være desentralisert med
hovedvekt på lokal styring og lokal tilpasning. Disse
medlemmer viser også til Kirkerådets bemanningsplan
og behovet for 1 300 stillinger i forbindelse med reformen. Disse
medlemmer savner en grundigere gjennomgang av og plan for
hvordan disse stillingene skal besettes. Disse medlemmer har
merket seg Kirkerådets rapport om bemanning i Den norske
kirke, der det påpekes at rekruttering vil bli en kritisk
faktor fremover.
Komiteen vil understreke
at et bredt samarbeid er nødvendig for å nå trosopplæringens
målsetting. Kirkens viktigste samarbeidspartner er foreldrene,
og hjemmet den viktigste arenaen for trosopplæring.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, er enig i at trosopplæringen primært
skal skje i menighetens egne lokaler, kirkebygget eller andre egnede
lokaler. Lokale forhold kan imidlertid gjøre det praktisk
og ønskelig at opplæringen foregår i
skolebygget. Flertalletmener
at det må være anledning til å inngå lokale
avtaler om bruk av skolebygg der det er tjenlig, men vil understreke
at trosopplæringen skal foregå utenom ordinær
undervisningstid. Flertalletvil
vise til at skolen flere steder også er grendehus og det
naturlige samlingssted for bygda. Flertallet vil
understreke at øvrige tros- og livssynsorganisasjoner har samme
rettigheter som Den norske kirke når det gjelder bruk av
skolebygget.
Et flertall, medlemmene fra
Høyre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, viser
til at en viktig begrunnelse for statlig finansiering av tros- og
livssynsamfunnenes trosopplæring er at skolens ansvar for
kristendomsopplæringen ble endret ved grunnskoleloven av
1969. Etter innføring av KRL-faget til et konfesjonsfritt
skolefag ble det satt en endelig sluttstrek for skolens medansvar
for kirkens trosopplæring.
Dette flertallet viser til at
kirkelovens § 36 åpner for at konfirmasjonsundervisningen
kan legges til skolens tid. Det er lokale myndigheter som avgjør hvilke
timer som skal benyttes.
Dette flertallet mener at en
naturlig konsekvens av trosopplæring i regi av kirken og
finansiert av staten, er at det ikke lenger skal være anledning
til å legge deler av opplæringen til skolens undervisningstid. Dette
flertallet mener at konfirmasjonsopplæringen vil
inngå som en viktig del av kirkens trosopplæring.
Dersom det fortsatt skal være anledning til å legge denne
delen av trosopplæringen til skolen, blir det en rolleblanding
som vil være uheldig og som trolig også kan forsterke
motsetningene mellom ulike tros- og livssynssamfunn.
Dette flertallet ser ut fra dette
nødvendigheten av at kirkeloven § 36 må vurderes
på nytt og fremmer følgende forslag til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag til endring av kirkeloven § 36."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil vise
til forholdet til skolefritidsordningen. Disse medlemmer vil
peke på at det helt siden oppstarten av SFO på 1990-tallet
har vært et ønske om at barna skulle få tilbud
om ulike kulturaktiviteter innenfor ordningen. Det er opp til den
enkelte menighet og den lokale SFO-leder å eventuelt avtale
om slike tilbud. Disse medlemmer vil understreke
at dersom det gis slike tilbud, bør det klarere enn i dag
understrekes at slike tilbud er frivillige på linje med
andre tiltak barn får tilbud om, og at andre tros- og livssynssamfunn
må få samme mulighet til å inngå slike
avtaler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at det i utformingen
og organiseringen av trosopplæringen er viktig med lokale
tilpasninger. Samtidig mener disse medlemmer at skolefritidsordningen
ikke bør bli en del av trosopplæringen. Selv om
SFO i dag er et frivillig tilbud, mener disse medlemmer at
trosopplæring i denne tiden vil gi en uheldig sammenblanding.
I tillegg vil det etter disse medlemmers mening kunne
oppstå et uheldig skille mellom barn med forskjellige religioner/livssyn. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"Trosopplæring skal ikke
gjennomføres i åpningstiden for skolefritidsordningen."
En styrket og utvidet dåpsopplæring
som reform i Den norske kirke skal etter komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsens oppfatning
ikke være en del av det undervisningstilbudet som skolen
gir. Opplæringen skal foregå utenfor skolen sitt
ansvarsområde og lokaler og utføres av kirken
på en måte som tydeliggjør at Den norske
kirke står for opplæring og er ansvarlig for innhold.
Disse medlemmer avviser at antall
undervisningstimer eller elevenes tid på skolen skal utvides
for å dekke opp deler av en utvidet dåpsopplæring,
og likeledes at tid i skolefritidsordning kan brukes til slik opplæring. Disse
medlemmer åpner likevel for at skolens lokaler
kan brukes til slik opplæring etter skoledagens/arbeidsdagens
slutt. Disse medlemmer ønsker imidlertid å ta
bort den adgangen til konfirmasjonsundervisning som det er åpnet
for i kirkelovens § 36.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Dåpsopplæring
skal ikke gjennomføres i skolens eller skolefritidsordningens åpningstid."
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem sak om endring av kirkelovens § 36 slik at konfirmasjonsundervisning
ikke kan foregå i skoletiden."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen,er enig med departementet i
at det er knyttet mange usikre faktorer til de budsjettmessige konsekvensene
av et utvidet opplæringstilbud i alle menighetene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen understreker at nettopp på grunn
av mange usikre faktorer og mulige budsjettmessige konsekvenser
av slik usikkerhet, vil saken etter disse medlemmers syn
være tjent med bedre avklaring med hensyn til innhold, etterspørsel
og finansiering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, mener at erfaringene fra og evalueringen
av forsøksarbeidet vil bli avgjørende for framtidig
stillingsbehov. Flertallet forutsetter at departementet
vil komme tilbake til dette spørsmålet på et
passende tidspunkt, men vil understreke at en styrket og utvidet
dåpsopplæring vil nødvendiggjøre
en økning av bemanningen i kirken i forsøksperioden,
og at en må prioritere bemanningsøkningen i tiden
framover til å styrke dåpsopplæringen.
Flertallet viser til at opplæringen
er anslått til å ha en økonomisk ramme
på ca. 250 mill. kroner når den er fullt utbygd. Flertalletser disse anslagene som en norm og ramme
for omfanget. Flertalletviser
til at det er i de årlige budsjettene nødvendige
bevilgninger skal gis. I forsøksperioden mener flertallet det
skal være øremerkede bevilgninger.
Et flertall, medlemmene fra
Høyre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil vurdere spørsmålet om å la bevilgningene
til trosopplæring inngå i rammeoverføringene
til kommunene når forsøksperioden er over.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at etter forsøksperioden
skal bevilgningene til trosopplæring inngå i rammeoverføringene
til kommunene.
Komiteen viser til
at kommunenes utgiftsplikter i forhold til kirken er regulert i
Kirkelovens § 15 og gir kommunene størstedelen
av finansieringsansvaret for kirkens virksomhet.
Komiteener
enig med departementet i at det ikke er aktuelt å legge
nye utgiftsplikter på kommunene i forbindelse med reformen. Komiteen vil
derfor understreke at reformen må være fullfinansiert
over de statlige bevilgninger, slik at heller ikke utgifter til rekruttering,
etterutdanning, pensjon, kontorutstyr mv. blir belastet den enkelte
kommune.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, viser til at en økonomisk satsing på dåpsopplæringen
i Den norske kirke fører til at andre tros- og livssynssamfunn
får samme økning, regnet pr. medlem. Flertallet forutsetter
at heller ikke denne økningen blir belastet kommunene,
og at de tilføres gjennom bevilgninger over de årlige
statsbudsjett.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Trosopplæring skal ikke gjennomføres i åpningstiden for skolefritidsordningen.
Forslag fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen legge frem egen sak med forslag til styrking og videreutvikling av KRL-faget i grunnskolen og i lærerutdanningen for dette faget.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen foreta en brukerundersøkelse blant foreldre og barn om hvorvidt de potensielle brukerne er interessert i å benytte seg av et tilbud om dåpsopplæring. I tillegg må undersøkelsen ta for seg hvor omfattende de potensielle brukerne ønsker at tilbudet skal være. Ut fra resultatene av undersøkelsen bør omfanget av dåpsopplæringen fastsettes.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen utrede en finansieringsmodell for dåpsopplæring som bygger på stykkprisprinsippet; slik at den enkelte menighet i Den norske kirke får utbetalt støtte fra staten per deltaker i dåpsopplæringen, og som brukes inntil den endelige finansieringsmodell etter skille kirke/stat tas i bruk.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen påbegynne en full utredning om hvordan kirken skal finansieres etter et skille mellom stat og kirke, der det sikres at dagens kirkelige oppgaver kan utføres på en forsvarlig måte. I denne sammenheng må også spørsmål knyttet til finansieringen av dåpsopplæringen etter et skille mellom stat og kirke, vurderes. Det forutsettes at utredningen også tar stilling til fordeling av eiendommer og verdier knyttet til dagens kirkeordning, samt at ordning for overføring av medlemmer avklares.
Forslag 6
Dåpsopplæring skal ikke gjennomføres i skolens eller skolefritidsordningens åpningstid.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om endring av kirkelovens § 36 slik at konfirmasjonsundervisning ikke kan foregå i skoletiden.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til endring av lov 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke.
II
St.meld. nr. 7 (2002-2003) - Trosopplæring i en ny tid. Om reform av dåpsopplæringen i Den norske kirke - vedlegges protokollen.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 8. mai 2003
Rolf Reikvam
leder |
Jan Olav Olsen
ordfører |