1. Innledning

1.1 Sammendrag

Regjeringen legger i meldingen fram strategier, mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. Det framholdes at personer med nedsatt funksjonsevne fortsatt møter barrierer som hindrer like muligheter til aktivitet og deltakelse. Regjeringen mener at utviklingen på mange områder går i riktig retning, men at gapet mellom mål og virkelighet fortsatt er stort for mange mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Regjeringen vil legge til rette for en politikk som er basert på kunnskap om effekter av ulike tiltak og virkemidler. Regjeringens visjon er at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse på linje med andre samfunnsborgere.

Som bakgrunn for meldingen vises bl.a. til at St.meld. nr. 8 (1998-99) Om handlingsplanen for funksjonshemma 1998–2001 ble behandlet av Stortinget i februar 1999. Handlingsplanen ble senere forlenget til ut 2002.

Som et ledd i oppfølging av Handlingsplanen for funksjonshemmede ble det i 1999 nedsatt et offentlig utvalg som skulle vurdere situasjonen for funksjonshemmede. Utvalget, som ble ledet av Sigurd Manneråk, avga i juni 2001 NOU 2001:22 Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer.

Det framholdes at det nå er over ti år siden reformen for mennesker med utviklingshemming ble iverksatt. Regjeringen gir i stortingsmeldingen en tilbakemelding til Stortinget om resultater og erfaringer med reformen.

Regjeringen ønsker å fokusere på barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier. I stortingsmeldingen gis en oversikt over viktige utfordringer, mål og videre arbeid knyttet til denne målgruppen.

Et utvalg under ledelse av fylkesmann Knut Korsæth har vurdert tilskuddsordningene til funksjonshemmedes organisasjoner. Regjeringen foreslår med utgangspunkt i Korsæth-utvalgets innstilling endringer i eksisterende tilskuddsordninger.

I omtalen av Regjeringens verdigrunnlag understrekes bl.a. at hvert menneske har sin egen verdi uavhengig av funksjonsnivå, og at denne grunnleggende respekten for menneskelivet er en viktig premiss i utvikling av det samfunnet vi lever i. Regjeringen mener at samfunnet har et ansvar for å sikre det enkelte menneskets verdi og likeverd.

Regjeringen vil sette den enkelte borger i sentrum for utforming av politikken, og mener dette krever realisering av verdier som:

• – Likeverd.

• – Selvbestemmelse.

• – Aktiv deltakelse.

• – Personlig og sosialt ansvar.

I meldingen skilles det mellom begrepene nedsatt funksjonsevne og funksjonshemning. Med nedsatt funksjonsevne menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner. Ifølge meldingen oppstår funksjonshemning når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon.

1.2 Komiteens merknader

Generelt

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hild­eng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, legger til grunn at alle har rett til å være aktive medborgere. For å beholde og videreutvikle velferdsstaten må alle ressurser tas i bruk. Disse medlemmer vil peke på at det er dårlig samfunnsøkonomi at funksjonshemmede i liten grad deltar i arbeidslivet. Utdanning er det viktigste virkemiddel for å muliggjøre deltagelse i arbeidslivet. Fysiske og praktiske hindre for at funksjonshemmede kan få tilgang til og gjennomføre utdanning må fjernes. Det må legges til rette for at alle mennesker kan bidra i produksjon og velferdsutvikling. Det er nødvendig med økt fokus på overgangen mellom utdanning og arbeid og tiltak som kan bedre mulighetene for deltakelse i arbeidslivet. Samfunnsskapte hindringer er årsaken til at mange funksjonshemmede ikke har mulighet til deltakelse og likestilling. En forutsetning for tilgjengelighet i alle deler av samfunns­livet er at fysiske barrierer i bygninger, utemiljø og transportmidler bygges ned og fjernes. Det offentlige tjenestetilbudet må ta hensyn til at mange funksjonshemmede vil ha behov for hjelp gjennom hele livet. Hjelpetjenestene må innrettes slik at funksjonshemmede så langt som mulig kan leve et aktivt og selvstendig liv. Foreldre til funksjonshemmede barn gjør en viktig innsats. Familiene må sikres helhetlige og samordnede tjenester og gode avlastningsordninger.

Disse medlemmerlegger til grunn at diskriminering av mennesker med funksjonshemninger skal bekjempes.

Disse medlemmermener at det er behov for en helhetlig strategi og politikk for funksjonshemmede og en forpliktende plan for å redusere og fjerne de barrierer som funksjonshemmede møter i hverdagen. Disse medlemmer vil peke på at gjennomføringen av en slik plan vil måtte gå over en lang tidsperiode, men at det likevel er et nødvendig virkemiddel for å nå de langsiktige mål som er satt for politikken for funksjonshemmede.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, og fra Senterpartiet vil vise til at Regjeringen i forbindelse med denne meldingen påpeker at dette er en fortsettelse av arbeidet med å følge opp det som fremkom i forbindelse med NOU 2001:22 Fra bruker til borger. Denne var igjen en oppfølging av Handlingsplanen for funksjonshemma (1998-2002). Disse medlemmer vil vise til at det arbeidet som ble gjort i forbindelse med NOU 2001:22 Fra bruker til borger, var meget grundig og gjennomtenkt, og at det i aller høyeste grad fortsatt er svært aktuelt.

Det er, slik disse medlemmer ser det, tilstrekkelig dokumentert at personer med nedsatt funksjonsevne har dårligere samlede levekår enn gjennomsnittet i befolkningen, gjennomgående har lavere inntekt enn befolkningen for øvrig og at mange har svært høye utgifter til helse- og omsorgstjenester, legemidler mv.

Det er grunn til å merke seg at dersom en skal klare å få til en best mulig tilgjengelighet også for funksjonshemmede i samfunnet, så må det satses på en rekke forskjellige tiltak. Slik disse medlemmer ser det, så er det ikke bare snakk om å legge forholdene fysisk til rette for fremkommelighet for rullestolbrukere, da dette bare dreier seg om en liten del av de funksjonshemmede. Disse medlemmer mener at en må tenke en mye større helhet i de tilbud som finnes, og ikke se isolert sett bare på enkelte problemstillinger.

Disse medlemmer vil vise til at meldingen bærer preg av et stort behov for å si mye om en del utvalgte problemstillinger som ikke nødvendigvis koster så mye penger, og dessverre i mindre grad tar for seg de mer prinsipielle sidene knyttet til i hvor stor grad funksjonshemmede skal ha mest mulig tilnærmet like rettigheter hva angår deltakelse i samfunnet på alle områder. Det er skuffende at Regjeringen i liten grad fremmer forslag om nye tiltak i kampen for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, og heller konsentrerer seg om å vise til hva som er gjort på et tidligere tidspunkt. Disse medlemmer mener at Regjeringen i svært liten grad følger opp det som fremkommer av NOU 2001:22 Fra bruker til borger. Det skal imidlertid påpekes at dersom en skulle følge alle de anbefalinger og tiltak som der fremkommer, så vil dette koste meget store summer som helt åpenbart vil måtte spres over flere budsjettår, men det finnes også det som vil måtte kalles en mellomløsning. Det er helt åpenbart at dersom en skal ta problemet tilgjengelighet og nedbygging av funksjonshemmende barrierer på alvor, så må en satse mer enn det Regjeringen legger opp til.

Disse medlemmer vil vise til at en rekke av de organisasjonene som har vært til høring i komiteen i denne saken, har uttalt at de er meget skuffet over at Regjeringen i for liten grad følger opp alle de forslag til endringer og strategier som ble lagt fram i NOU 2001:22. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til de merknader som fremkommer under de enkelte kapitler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at dagens organisering av sosialetaten, trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten i seg selv er en hindring også når det gjelder muligheten for raskere nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Funksjonshemmede som ønsker å arbeide, er i stor grad avhengig av en godt tilrettelagt arbeidsplass for å kunne fungere best mulig. I en rekke forskjellige situasjoner i livet møter de funksjonshemmede alle de tre gjeldende etater. Slik dagens organisering av disse etatene fungerer med bortimot vanntette skott imellom, blir dette like mye en hindring for den enkelte bruker som en tilrettelegger. I forbindelse med fremleggelsen av St.meld. nr. 14 (2002-2003) foreslo Regjeringens en ny organisering av velferdstjenestene i Norge. Regjeringens forslag gikk ut på at en fortsatt skulle opprettholde to statlige etater, men med en litt annen arbeidsdeling. En slik omorganisering til to etater vil etter disse medlemmers mening ikke bidra til et syst­em som ivaretar brukernes behov for effektive, raske og riktige løsninger i dagens samfunn der tidsfaktor, økonomi og ønsker om å stå i arbeid lengst mulig preger dagliglivet. Dagens organisering med tre selvstendige forvaltningsnivåer som skal dekke sine respektive utgifter til forskjellige ytelser, har skapt unødig tidsbruk, lange ventetider, unødvendig bruk av midler og ineffektive prosesser. Disse medlemmer ønsker ikke en videreføring av et system der rimelige løsninger blir forkastet til fordel for betydelig dyrere utveier for å spare deler av forvaltningen for utgifter som andre må dekke.

Disse medlemmer vil også understreke de forskjeller som eksisterer mellom kommuner og sosialkontorer når det gjelder tildeling av økonomisk sosialhjelp og kvaliteten og kvantiteten til det sosiale tjenestetilbudet i kommunene. Disse medlemmer vil hevde at innføring av omfattende tilbud av private tjenester, gjerne i konkurranse med offentlige, vil gi brukerne bedre valgmuligheter og samfunnet en bedre økonomisk tilnærming. Innføring av et nytt finansieringssystem er etter disse medlemmers syn påkrevet og skal være tilpasset den enkelte brukers behov. Disse medlemmer er derfor av den mening at en ny organisering i to etater - som ikke omfatter de kommunale sosialtjenester - ikke vil bidra til den modernisering av velferdstilbudet som nå må gjennomføres. Disse medlemmer viser til den sterke vekt Regjeringen legger på behovet for å få flere ut i arbeid og færre på passive ytelser. I denne saken kan dette ikke sies å være gjeldende da Regjeringen i liten grad foreslår gode nok tiltak som kan få funksjonshemmede ut i en god og varig tilrettelagt arbeidsplass. Skal en få dette til, er en helt avhengig av å få til en ny organisering av de etater som i dag styrer med velferdstilretteleggingsoppgaver. Et overordnet mål må være et forbedret samlet velferdstilbud på brukernes premisser og til beste for samfunnsøkonomien, selv om også disse medlemmer er enig i at det er et overordnet mål at flere kan stå i arbeid og være aktive deltakere i samfunnet både sosialt og i arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer mener at solidaritetsalternativets dager er over, og at det nå bør erstattes av en bred samling om velferdsalternativet. Disse medlemmer ønsker å presentere et velferdsalternativ i form av en velferdsreform som skal sikre langt bedre velferdstjenester og målrettede ytelser for alle personer som trenger offentlig finansiert velferdsassistanse. En omfattende velferdsreform, slik disse medlemmer ser det for seg, baseres på å samle administrasjonen av alle velferdsordninger i en statlig etat med lokale velferdskontorer over hele landet, finansiert over statsbudsjettet med overslagsbevilgninger basert på prinsippet om at pengene følger brukeren til de tiltak som iverksettes. Tjenestene bør utføres av private foreninger, organisasjoner, lag og bedrifter der slike kan baseres på klare lover, forskrifter, regler og avtaler/kontrakter.

Disse medlemmer viser til at i dagens fragmenterte styringssystem sees og administreres de aller fleste støtte-, hjelpe-, tilskudds-, behandlings-, bidrags- og assistanseordninger hver for seg. Det er store kostnader med dobbelte og mangedobbelte administrasjonsutgifter i forhold til en samlet administrasjon av alle de ordninger som en bruker kan bli berørt av gjennom hele livet. En samling av alle ordninger til ett velferdskontor vil, slik disse medlemmer ser det, gi en bedre oversikt og større garanti for at den beste og rimeligste hjelpen gis.

Disse medlemmer peker på at utgiftene til de mange ulike hjelpeordninger i dag kan belastes både staten, fylkeskommune og kommuner med det resultat at det blir en kamp mellom disse ulike forvaltningsledd om å overføre kostnadene og ansvaret til et annet nivå.

Etter disse medlemmers mening er det viktigste med en sammenslåing av alt økonomisk ansvar for velferdsordningene til en statlig etat at alle velferdstiltak kan sees i sammenheng. Kostnader ved den ene sees i sammenheng med besparelser i en annen. Når det er statens velferdskonto som uansett blir belastet med utgiftene, samler det på en fornuftig måte, slik disse medlemmer ser det, ansvaret til ett sted og utgifter og besparelser fremkommer på samme konto. Disse medlemmer anser at det vil bli slutt på sløsing med ressurser ved at en person kan gå sykemeldt med 100 000 kroner i sykepenger fordi det er ventetid på en operasjon som koster 30 000 kroner, eller at man ligger i en sykehusseng til 3 000 kroner døgnet fordi man mangler en sykehjemsplass til 1 000 kroner døgnet. Når denne bevilgningskonto også er en overslagsbevilgning basert på lovfestet plikt til å betale for en nærmere definert assistanse, hjelp eller tilbud uten en ramme, vil den nødvendige og ønskelige velferd for de svakeste etter disse medlemmers mening bli resultatet.

Disse medlemmer ønsker at de statlige velferdskontorer, lokalisert over hele landet, tar opp i seg dagens sosialkontor, trygdekontor, arbeidskontor og kommunenes helse- og omsorgstjenester. Velferdskontoret lokaliseres slik at det favner en nærmere fastsatt befolkningsmengde og dennes behov for velferdstjenester. Blant de tjenester som velferdskontoret får ansvar for å tilby sine brukere, er hjemmehjelp, hjemmesykepleie, tekniske hjelpemidler i hjemmet, omsorgsbolig, sykehjem, rehabilitering av alle slag, sykehustjenester, behandling for rusmisbruk, ettervern og assistanse for løslatte kriminelle, attføringstjenester, uførepensjon, barnepensjon, andre pensjoner og trygder, vernede og tilrettelagte arbeidsplasser, barnevernstjenester, tekniske hjelpemidler, omskoleringstilbud, omsorgstjenester, med mer. Alle tjenester vil således, slik disse medlemmer ser det, bli vurdert i sammenheng og basert på det som er best for brukeren og rimeligst for kontoret.

På velferdskontoret mener disse medlemmer at arbeidet skal organiseres slik at alle brukere får en velferdskonsulent å forholde seg til, som skal ivareta kl­ientens og/eller klientfamiliens interesser, samt yte den nødvendige assistanse med tilrettelegging og fremskaffelse av de tjenester som er nødvendig for en bruker. Dette betyr, slik disse medlemmer ser det, at om en person som over tid er rusmiddelmisbruker, sosialklient, hospitsbeboer, beboer i sosialbolig, får opphold i rusbehandlingsinstitusjon/rehabilitering, kr­iminell med behov for ettervern og hjelp etter soning, trenger hjelp for å få normal jobb eller i kortvarig, langvarig eller permanent vernet arbeidsplass, trenger sosialhjelp eller eventuelt uførepensjon, eller annet, så er det den samme velferdskonsulent vedkommende henvender seg til for rådgivning og eventuell fremskaffelse av nødvendige tjenester eller plasser. Disse medlemmer ser det som en fordel at velferdskonsulenten har den totale kunnskap om alle klientens forhold og saksopplysninger. Det bedrer etter disse medlemmers mening muligheten for å finne det rette og mest relevante tilbud som kan få klienten tilbake til et normalt, selvforsørgende liv, eller til det beste alternative opplegg. Velferdskonsulenten blir både brukerens saksbehandler og representant overfor dem som skal utføre hjelpe- eller behandlingstjenester. Når en person henvender seg til velferdskontoret for hjelp, får vedkommende sin personlige velferdskonsulent som så ivaretar vedkommendes interesser enten det dreier seg om medisinske tjenester, omsorgstjenester, botjenester, arbeidstjenester, tekniske hjelpemidler, institusjonsopphold etc.

Disse medlemmer er klar over at fordi en kommune vil spare penger på sosialbudsjettet på kort sikt, kan en person bli overført til uførepensjon for resten av livet, kanskje flere tiår. Kommunen har ofte ikke råd til et rusmisbrukerbehandlingsopplegg på budsjettet slik at enkelte klienter etter flere års rusmisbruk blir uførepensjonert i resten av livet til det mangedobbelte av kostnadene ved det behandlingsopplegg som kunne reddet vedkommende.

Disse medlemmer vil understreke at investeringer i tekniske hjelpemidler i hjemmet er en kortsiktig utgift som kan utsette et lengre eller varig institusjonsopphold til langt større kostnader. En operasjon som gis raskt, kan gi besparelser i sykepenger på det mangedobbelte av kostnadene ved operasjonen. Disse medlemmer mener dette er ufornuftig bruk av ressurser som oppstår fordi brukerne ikke sees som en helhet uten tanke på hvilken del av forvaltningen som skal dekke utgiftene. Når utgifter fra en konto i dag kan medføre langt større besparelser på samme konto i fremtiden, vil utgiftene bli utredet, men når det er en konto med stram ramme i dag og en annen konto i et annet forvaltningsledd og annet kontor som får de langsiktige konsekvenser, blir ikke nødvendigvis de kortsiktige utgifter utredet.

Når et velferdskontor og en velferdskonsulent trenger en tjeneste for en bruker, det være seg tilbud om behandling for rusmiddelmisbruk, rehabilitering etter operasjoner, sykdom eller trafikkuhell, ettervern og oppfølging etter fengselsopphold, hjemmehjelp og hjemmesykepleietjenester, boligtjenester, barnehagetjenester, medisinske tjenester, transporttjenester, barnevernstjenester, kortvarige eller varige vernede arbeidsplasser (for eksempel arbeidsplasser for psykisk utviklingshemmede), attføringstjenester, arbeidsplasser for personer på uføretrygd med restarbeidsevne med mer, så bør disse tjenester, i langt større grad enn i dag, drives av private frivillige humanitære foreninger, organisasjoner, lag og bedrifter. Oppgaver og ­systemer bør i størst mulig grad overføres til slike for å skape skille mellom bestiller og tjenesteprodusenten, slik at det kan etableres en fornuftig konkurranse og valg mellom tjenesteprodusentene samt en reell mulighet for kontroll med kvaliteten i tjenestetilbudet som i dag er fraværende.

Disse medlemmer forutsetter gjennomført et lovverk basert på en sammenslåing av trygde- og so­siallovgivningen, samt nødvendig forskriftsverk som medfører klare objektive kvalitetskrav til institusjoner og faste avtaler/kontrakter med det offentlige, basert på betaling for utførte tjenester etter stykkpris per døgn, uke eller måned eller på utførte tjenester per time eller per operasjon eller behandling etter DRGs (Diagnose­relaterte grupper) og RUG (Resource Utilization Groups) satser og regler. Disse medlemmer mener det må inngås faste rammeavtaler og kontrakter med de organisasjoner og bedrifter som så står for produksjon av tjenester og drift av institusjoner. Det må innføres godkjenningssystemer for tjenester og drift av institusjoner. Slike avtaler/kontrakter kan inngås sentralt for store organisasjoner eller bedrifter, men bestilling og betaling samt oppfølging skjer lokalt fra det enkelte velferdskontor.

Den såkalte arbeidslinjen må etter disse medlemmers mening følges fullt ut basert på det gamle prinsipp "Gjør din plikt. Krev din rett" slik at enhver skal ha rett til å kunne bruke sin arbeidsevne, men også ha plikt til å stille sin arbeidsevne til disposisjon. Det skal, slik disse medlemmer ser det, stilles krav til mottakere av hjelp om at de stiller sin arbeidsevne til rådighet når de har mulighet til det. Samtidig kan det etableres arbeidsplasser i vernede bedrifter for både kortvarige og varige/permanente arbeidsplasser for uføre og funksjonshemmede basert på at det gis tilskudd til virksomheten. De som arbeider på slike bedrifter eller arbeidssentre, mottar sin stønad til livsopphold i form av lønn. Dette kan være et selvstendig viktig moment, f.eks. for psykisk utviklingshemmede og andre funksjonshemmede (Marker-saken).

Når det gjelder tilbakeføring til et normalt liv for rusmiddelmisbrukere, tidligere kriminelle og andre, mener disse medlemmer at det må inngås avtaler med vanlige bedrifter om tilskudd for å gi arbeidsplasser med nær oppfølging for å oppnå en permanent normalsituasjon. For kriminelle som skal løslates, kan for eksempel foreningen Livet Etter Soning (LES) som består av tidligere kriminelle etter samme modell som AA (Anonyme alkoholikere), få i oppdrag å sikre en kriminell jobb og bolig som står klar når dommen er ferdig sonet. Med midler fra velferdskontoen kan det gis tilskudd til ordinære bedrifter som vil gi kriminelle jobb etter soning, og foreningen vil kunne følge opp inntil vedkommende er rehabilitert og greier seg på egen hånd. Ved at LES’ lokale konsulenter får kunnskap noen måneder før soningen er gjennomført, kan det skreddersys et opplegg for å hindre tilbakefall til kriminalitet der det er mulig.

For funksjonshemmede, som kan utføre en god del vanlige jobber i vanlige bedrifter når forholdene legges til rette for det, kan velferdskontoret betale utgifter for slik tilrettelegging og eventuelle permanente tilskuddsordninger, som medfører at funksjonshemmede også blir økonomisk sett attraktiv arbeidskraft for bedriftene. Dette vil etter disse medlemmers mening være den beste livssituasjon for den enkelte og det mest økonomiske for staten. Når alle tilskudd, ordninger og tjenester i oppfølging av arbeidslinjen er basert på en sentral overslagsbevilgning, vil etter disse medlemmers mening ikke mangel på penger hindre at restarbeidsevnen blir benyttet slik det skjer i dag.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil minne om at det i ulike sammenhenger og undersøkelser er slått fast at funksjonshemmede har en vanskelig livssituasjon. Det betyr svært ofte at man har behov for sammensatte tjenester, noe som innebærer kontakt med flere tjenestetilbud. Mange savner i en slik sammenheng samarbeid og helhetlig tilnærming og handling. Av den grunn er det etter disse medlemmers mening lite ønskelig å etablere ombudsordninger for ulike grupper av befolkningen eller bare deler av tjenesteapparatet.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det bør utvikles ett kompetansemiljø for ombud og at ordningen bør omfatte helse, sosial, trygd, oppvekst og arbeid.

Dette medlem mener videre at en slik ordning bør være tilgjengelig i kommunene, eventuelt i regi av et interkommunalt samarbeid. Ordningen bør kunne organiseres som, og i samarbeid med, pasientombudsordningen og være administrativt uavhengig av de tjenestetilbud som ordningen skal omfatte.

Dette medlem vil understreke at kommunenes økonomiske situasjon er så vanskelig at staten må ta det økonomiske ansvaret for å få etablert en slik ombudsordning for landets innbyggere. En slik ombudsordning med brukerkontor, organisert på kommunalt nivå eller interkommunal regi med kontordager ute i hver kommune, vil gi brukere av ulike tjenester en service- og hjelpemulighet som er et langt skritt på veien for å bygge ned barrierer i forhold til større tilgjengelighet og bistand i en vanskelig livssituasjon.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser bl.a. til høringene i forbindelse med St.meld. nr. 40 (2002-2003) der både Den Norske Kreftforening og Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke (LHL) tok opp denne saken og henviste til forsøket med Brukerkontoret i Løten kommune. Det er etter dette medlems mening viktig at de erfaringene og den kompetansen som her er utviklet, kan videreføres og danne grunnlag for en ombuds- og brukerkontorordning ved at en får etablert et interkommunalt brukerombud/brukerkontor i Hedmark i samarbeid med pasientombudet i Hedmark og Oppland.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil derfor be Regjeringen støtte en slik etablering og bidra til at det økonomiske grunnlaget er på plass for å kunne få en bredere erfaringsbakgrunn når det gjelder etablering av framtidige ombudsordninger.

Verdisyn

Komiteen deler Regjeringa sitt mål om full deltaking og likestilling for alle uavhengig av funksjonsevne. Alle menneske har sin eigen verdi. Komiteen meiner at denne eigenverdien må ligge som premiss for arbeidet med nedbygging av funksjonshemmande barrierar. Samfunnet har eit ansvar for å sikre det enkelte menneske sin verdi og likeverd. Deltaking, likestilling og likeverd er verdiar som det er grunnleggande å få realisert både for den einskilde og for samfunnet. For komiteen er det avgjerande at personar med nedsett funksjonsevne får oppleve seg som fullverdige borgarar i det norske samfunnet. Komiteen meiner at dette burde vere sjølvsagt, men er fullstendig klar over at mange med nedsett funksjonsevne møter samfunnsskapte hindringar som står i vegen for ei slik deltaking.

Komiteen meiner at det er eit offentleg ansvar å legge til rette for at alle ut frå sine føresetnadar får lik sjanse til å skaffe seg gode levekår og til å ivareta sine rettar og plikter som samfunnsborgarar. Politikken for personar med nedsett funksjonsevne må bygge på individet sitt naturlege ynskje om å klare seg sjølv. Dette betyr at det må leggast til rette for at alle ut frå sine føresetnadar skal kunne delta aktivt i samfunnet, då samfunnet treng alle.

Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Høgre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Per Steinar Osmundnes, og Senterpartiet, er på linje med Regjeringa i målet om eit meir inkluderande samfunn der personar med nedsett funksjonsevne vert sikra mulegheitene til å leve som andre. Fleirtalet er oppteken av at ein endrar fokus. Personar med nedsett funksjonsevne må ikkje sjåast på som ein byrde i samfunnet, men som ein viktig ressurs.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet legger til grunn at alle har rett til å være aktive medborgere. For å beholde og videreutvikle velferdsstaten må alle ressurser tas i bruk.

Komiteen vil peke på at det er dårlig samfunns­økonomi at funksjonshemmede i liten grad deltar i arbeidslivet. Utdanning er det viktigste virkemiddel for å muliggjøre deltakelse i arbeidslivet. Fysiske og praktiske hindre for at funksjonshemmede kan få tilgang til - og gjennomføre - utdanning må fjernes. Det må legges til rette for at alle mennesker kan bidra i produksjon og velferdsutvikling. Det er nødvendig med økt fokus på overgangen mellom utdanning og arbeid og tiltak som kan bedre mulighetene for deltakelse i arbeidslivet. Samfunnsskapte hindringer er årsaken til at mange funksjonshemmede ikke har mulighet til deltakelse og likestilling. En forutsetning for tilgjengelighet i alle deler av samfunnslivet, er at fysiske barrierer i bygninger, utemiljø og transportmidler bygges ned. Det offentlige tjenestetilbudet må ta hensyn til at mange funksjonshemmede vil ha behov for hjelp gjennom hele livet. Hjelpetjenestene må innrettes slik at funksjonshemmede så langt som mulig kan leve et aktivt og selvstendig liv. Foreldre til funksjonshemmede barn gjør en viktig innsats. Familiene må sikres helhetlige og samordnede tjenester og gode avlastningsordninger. Komiteen legger til grunn at diskriminering av mennesker med funksjonshemninger skal bekjempes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at alle mennesker har lik verdi uavhengig av funksjonsevne, og at målsettingene om likestilling, samme mulighet til arbeid, utdanning og samfunnsdeltakelse og full tilgjengelighet for alle bare kan nås gjennom en rekke konkrete tiltak på mange ulike samfunnsområder.

Disse medlemmer konstaterer at det er et stort sprik mellom det verdisyn og de ideelle målsettinger Regjeringa gir uttrykk for i St.meld. nr. 40 (2002-2003), og mangelen på konkrete og forpliktende tiltak, og finansieringen av disse, som kommer til uttrykk i meldinga. Regjeringa går da også langt i å innrømme at den ikke har til hensikt å realisere målet om full tilgjengelighet gjennom de tiltak som omtales i denne stortingsmeldinga. Dette er, slik disse medlemmer ser det, helt åpenbart når Regjeringa uttrykker følgende:

"Å realisere et mål om full tilgjengelighet for alle vil kreve svært store investeringer som regjeringen finner uforenlig med kravene til et stramt budsjett og behovene for innsats på andre områder."

Disse medlemmer mener at dette ikke kan bety annet enn at nedbygging av funksjonshemmende barrierer er en lavt prioritert oppgave for Regjeringa siden denne oppgaven må være underordnet både kravet til stramme budsjetter og andre oppgaver som Regjeringa ønsker å prioritere høyere.

Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, er samd med Regjeringa i at det ikkje finns enkle tiltak som kan løyse alle dei utfordringane vi står overfor innan skule, arbeidsliv, kultur og fritid og helse- og sosialtenester. Skal vi få resultat, er vi avhengige av et målbevisst og systematisk arbeid over tid, der auka bevisstgjering og brei mobilisering på alle samfunnsområde og forvaltningsnivå står sentralt.

Komiteen sine medlemer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti meiner at Regjeringa sine mål og strategiar i St.meld. nr. 40 (2002-2003) er realistiske, konkrete og vitnar om eit grundig systematisk og heilskapleg arbeid. Det overordna målet er å bringe røynda nærare visjonen om personleg utvikling, deltaking og livsutfalding for alle samfunnsborgarar.

Desse medlemene meiner at stortingsmeldinga tar for seg alle område i samfunnet som har tydnad for personar med nedsett funksjonsevne. Det er såleis ei heilskapleg framstilling. Innanfor stramme rammer meiner desse medlemene at det vert vanskeleg på kort sikt med ei milliardsatsing for å rette opp alt som er foretatt opp gjennom åra. Desse medlemene meiner vi må sørgje for at dei pengane som vert brukt, vert brukt riktig, og at avgjerder som vert fatta om nyinvesteringar og vedlikehald, tar omsyn til tilgjenge til alle. Konkrete forbetringar kan kome ved pragmatisme og praktisk tilnærming, noko som meldinga legg grunnlag for.

Desse medlemene meiner at dette legg grunnlag for å teste om verkemidla har hatt ein effekt. Politikken skal målast på resultata. Desse medlemene er nøgde med at Regjeringa vil sørgje for årleg rapportering om situasjonen for personar med nedsett funksjonsevne, slik at vi kvart år kan sjå om utviklinga går i riktig retning, kva for sektorar som følgjer opp ansvaret sitt, og kvar ein må betre seg. Kunnskap og auka medvisse skal tvinge fram endring - slik at det vert færre funksjonshemma.

Funksjonshemming

Komiteen registrer at den tradisjonelle måten å sjå på funksjonshemming som ein eigenskap ved individet dessverre framleis er utbredt. Komiteen stiller seg bak Regjeringa sin definisjon på nedsett funksjonsevne og ynskjer i denne samanheng å understreke at det ikkje er sjølvsagt at personar med nedsett funksjonsevne vert funksjonshemma. Tilsvarande meiner komiteen det er viktig å hugse på at mange med nedsett funksjonsevne i mange situasjonar ikkje vil vere funksjonshemma. Til dømes er ein blind lite funksjonshemma når han snakkar i telefonen. Ein reduksjon i funksjonsevne treng ikkje resultere i redusert deltaking i samfunnet. Funksjonshemming oppstår når det vert eit gap mellom individet sine føresetnadar og utforminga til omgjevnadene eller krav til funksjon.

Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, stiller seg difor bak Regjeringa sin strategi om å redusere gapet mellom individet sine føresetnadar og samfunnet sine krav gjennom å endre samfunnet sine krav og styrke individet sine føreset­nadar.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at meldingen mangler en helhetlig strategi og politikk for funksjonshemmede, og at det ikke legges opp til noen forpliktende plan for å redusere og fjerne de barrierer som funksjonshemmede møter i hverdagen.

Disse medlemmer vil understreke at Regjeringas overordna strategi om å redusere gapet mellom individets forutsetninger og samfunnets krav ikke er særlig ambisiøs. Med en så vag målsetting vil det være vanskelig på et seinere tidspunkt å evaluere hvorvidt en slik strategi har vært vellykka.

Disse medlemmer vil derfor ha som mål å fjerne gapet mellom individets forutsetninger og samfunnets krav så langt det overhode lar seg gjøre.