Bakgrunnen for stortingsmeldingen er Soria Moria-erklæringen,
som er den politiske plattform for regjeringen Stoltenberg II. Soria
Moria-erklæringen peker på flere områder hvor det er behov for reformer
i kriminalomsorgen. Formålet med meldingen er å utdype Regjeringens
politikk med særlig sikte på utvikling og forbedring.
Et hovedbudskap i meldingen er at straff som virker
er avgjørende for å bekjempe kriminalitet og trygge samfunnet. Straffen
må være slik at tilbakefallet til ny kriminalitet blir mindre. Det
innebærer blant annet å rehabilitere bedre. Det er en utfordring
med det høye antallet svært korte dommer: over halvparten av dommene
er under to måneder. God rehabilitering krever fleksibilitet innenfor
rammene av den idømte straffereaksjonen, med gode virkemidler både
innenfor og utenfor fengsel. Det krever også en mer planmessig gjennomføring
av straffen, med kontinuitet og koordinering av tiltak i en "sømløs" straffegjennomføring,
uten skott mellom fengsel og friomsorg, og med et tett samarbeid
med andre virksomheter. Regjeringens tilbakeføringsgaranti viderefører
denne tankegangen ut i samfunnet med nødvendig oppfølging.
Virksomheten i kriminalomsorgen bygger på fem
pilarer: det som lovgiver har sagt er formålet med straffen, et
humanistisk menneskesyn, prinsippet om rettssikkerhet og likebehandling,
prinsippet om at domfelte har gjort opp for seg når straffen er
sonet, og normalitetsprinsippet.
Rettssystemet i Norge utvikles i samspill med det
internasjonale samfunnet. Vi er i større og mindre grad bundet av
internasjonale konvensjoner, rekommandasjoner og standarder. Norge ønsker
å være et foregangsland når det gjelder å ivareta menneskerettighetene.
Internasjonale organisasjoner er med stor tyngde med på å utforme
rammene for straffegjennomføring i Norge. På den annen side er Norge
en aktiv deltaker i internasjonalt samarbeid, både i de store regionale
eller verdensomspennende organisasjonene, eller bilateralt med utvalgte
land. I meldingen gjøres det rede for en del internasjonale regler
som Norge må ta hensyn til, og det gis en oversikt over norsk deltakelse
i internasjonalt arbeid på kriminalomsorgens område.
Den historiske utviklingen av kriminalomsorgen blir
beskrevet i meldingen, og det framgår at det alltid har vært en
sammenheng mellom synet på årsaken til kriminalitet og fangebehandlingen. Lovgrunnlaget
for straffegjennomføringen i Norge har utviklet seg fra den første
felles lov for hele landet, Magnus Lagabøters landslov fra 1274,
og hans bylov fra 1276, og til dagens straffegjennomføringslov.
Regjeringens mål er at straff skal gjennomføres slik
at færre lovbrytere begår nye kriminelle handlinger etter soning.
For å heve kvaliteten i straffegjennomføringen, er ikke bare kjennskap til
den historiske utviklingen viktig. Også grundig kunnskap om hvordan
straff gjennomføres i dag har stor betydning. Stortingsmeldingen
reiser spørsmålet om dagens straffepraksis virker godt nok. Med
det menes om lovbryteren reduserer eller slutter med sine kriminelle
handlinger som følge av straffen. Statistikk om tilbakefall til
ny kriminalitet blir da et nødvendig verktøy i reformarbeidet.
Regjeringen ønsker en kunnskapsbasert kriminalomsorg.
I meldingen er ulik forskning presentert, til dels også motstridende
og usikre resultater. Nasjonal og internasjonal forskning har stor
betydning for Regjeringens valg av tiltak. Selv om det er behov
for ytterligere forskning på mange områder, har vi, etter Regjeringens syn,
nok kunnskap til å handle, og i meldingen beskrives viktige tiltak
som hindrer tilbakefall.
Trygghet for samfunnet er et overordnet mål
for kriminalpolitikken. Dette målet setter rammene for straffegjennomføringen
og tilbakeføringsarbeidet. Hensynet til samfunnstryggheten skal prege
både politikken, lov- og regelverket og den daglige skjønnsutøvelsen.
Departementet vil i forslag til ny straffelov
blant annet foreslå å øke straffene for drap, voldtekt, alvorlig
vold og overgrep mot barn. Departementet vil også i framtiden legge
stor vekt på at innsatte i disse kategoriene ikke kan rømme eller forvolde
ny kriminalitet mens de er under straffegjennomføring. Alternativ
til fengsel er utelukket for de fleste av disse lovbryterne, selv om
det også for disse gruppene skal legges til rette for et godt innhold
og en progresjon i straffegjennomføringen.
Kriminalomsorgen skal gjennomføre straff på
en slik måte at nye lovbrudd ikke skjer under straffegjennomføringen,
samtidig som målet for rehabiliteringsarbeidet er redusert tilbakefall
til ny kriminalitet. Sikkerhetsarbeidet i kriminalomsorgen skal
ikke medføre et unødig høyt sikkerhetsnivå for alle innsatte og
domfelte. Det er bare et fåtall som utgjør en trussel mot samfunnets
eller enkeltpersoners sikkerhet. Ingen domfelt skal gjennomføre
straffen under strengere forhold eller pålegges andre begrensninger enn
det som er nødvendig.
Kriminalomsorgen arbeider metodisk for å redusere
risiko og er i mange tilfeller mer restriktiv enn nødvendig. Svikttall
ved permisjoner og utganger er meget lave. Departementet vil arbeide for
å bedre tilgangen til relevant informasjon om innsatte og styrke
den kvalitative behandlingen av denne informasjonen. Dette vil gi
bedre bakgrunnsmateriale for avgjørelser etter straffegjennomføringsloven.
Målet er å sikre en enda mer hensiktsmessig plassering
av innsatte ut fra individuelle risikovurderinger. Det arbeides
med en gjennomgang av systemet for kategorisering av fengsler. Kriminalomsorgen
skal forebygge muligheten for at innsatte utsettes for press, trusler,
vold og sosial kontroll av medinnsatte. En bedre klassifisering
basert på spesifikke funksjonskrav vil sikre at ulike enheter kompetanse-
og ressursmessig kan håndtere de forventninger som stilles.
Ved straffegjennomføring utenfor fengsel er
det også viktig med sikkerhetstiltak. De statiske sikkerhetstiltakene
er begrenset til alarmsystemer. Friomsorgskontorene må ha de virkemidlene som
er nødvendig for å ivareta samfunnets trygghet under straffegjennomføringen
i lokalsamfunnet. Det gjelder både for de som soner samfunnsstraff
eller deltar i promilleprogram og de som er prøveløslatt på bestemte
vilkår. I dag er virkemidlene i hovedsak oppmøter, kontroller for
å avdekke misbruk av rusmidler og anmeldte og uanmeldte besøk på
skole, arbeidsplass eller i hjemmet. Prøveordningen med elektronisk
kontroll krever at den domfelte befinner seg i hjemmet til bestemte
tider. Denne straffereaksjonen vil i større grad enn tidligere medføre
uanmeldte besøk i domfeltes hjem.
I meldingen belyser departementet ulike sider
av rehabiliteringsarbeidet for straffedømte: fengselsstraff og rehabilitering,
straffegjennomføring i samfunnet, grupper med behov for særlig tilrettelegging,
ofrenes interesser og behov, og innsattes pårørende.
Målet for kriminalomsorgens faglige virksomhet er
en straffedømt som når dommen er sonet, er stoffri eller har kontroll
over sitt stoffbruk, har et passende sted å bo, kan lese, skrive
og regne, har en sjanse på arbeidsmarkedet, kan forholde seg til
familie, venner og samfunnet for øvrig, evner å søke hjelp for problemer
som måtte oppstå etter løslatelsen og kan leve uavhengig. Regjeringen
mener et godt utgangspunkt ved løslatelsen øker sannsynligheten
for at innsatte skal lykkes med å leve et liv uten kriminalitet.
Gjennomføring av fengselsstraff skal bygge på de
fem pilarene som er beskrevet ovenfor: Det som lovgiver har sagt
er formålet med straffen, et humanistisk menneskesyn, prinsippet
om rettssikkerhet og likebehandling, prinsippet om at en har gjort
opp for seg når straffen er sonet, og normalitetsprinsippet. Soningen
må ha et hensiktsmessig innhold, og alle tiltak må være basert på
dokumentert kunnskap. Nye tiltak som prøves ut, skal være gjenstand
for evaluering. Straffegjennomføringspolitikken skal ta tilbørlig hensyn
til alle berørte: ofrene for det enkelte lovbrudd, publikum og samfunnet
generelt, og lovbryterne og deres pårørende.
Arbeidstrening, skole, kulturtilbud, fritidsaktiviteter
og motivasjonsarbeid er kriminalomsorgens tradisjonelle virkemidler
i tillegg til de som følger av selve straffegjennomføringen. Dette
er viktige virkemidler i rehabiliteringen av domfelte og er behandlet
i meldingen. Regjeringens mål er å videreutvikle og heve kvaliteten
på dette arbeidet. Det er avgjørende å få domfelte inn i et rehabiliteringsspor
selv om dommen er kort, ikke minst fordi det nettopp er i gruppen
med korte dommer for mindre alvorlige lovbrudd vi finner mange av
gjengangerne.
Det er krevende å legge til rette for rehabilitering under
frihetsberøvelsen. Overgangen fra fengsel til frihet er lettere
jo mindre forskjellen til livet utenfor fengselet er. Normalitetsprinsippet
er derfor et bærende prinsipp for straffegjennomføringspolitikken.
Det er også i samsvar med prinsippet om at frihetsberøvelsen er
straffen og at fengselsoppholdet ikke skal være mer tyngende enn
det som er nødvendig av sikkerhetsmessige hensyn. Så langt det er
forsvarlig skal innsatte ha mulighet til sosial kontakt, herunder besøk,
permisjoner og telefonkontakt, og ha tilgang til radio, fjernsyn
og aviser og på andre måter kunne følge med i samfunnet rundt seg. Avvik
fra dette prinsippet må begrunnes særskilt. Å styrke normalitetsprinsippet
innebærer å organisere for en fengselshverdag som i størst mulig
grad gjenspeiler samfunnet ute. Departementet vil over tid innføre
selvforvaltning i norske fengsler. En vil i den forbindelse se nærmere på
hvordan dette er organisert i dansk og svensk kriminalomsorg.
I tråd med normalitetsprinsippet ønsker departementet
å prøve ut ideen om "landsbyfengsel". Landsbyfengsel er en metafor
for et fengsel som har likhetstrekk med noen av de fengslene vi
har i dag, for eksempel Bastøy og Hassel, og fengselsavdelingene
Leira og Osterøy. Landsbyfengselet skal være en treningsarena for
livsmestring. Det skal gi et helhetlig perspektiv på straffegjennomføringen
og gi de innsatte innflytelse over viktige beslutninger i eget liv.
Dette skal oppnås ved å gi de straffedømte mulighet til:
å leve mest mulig
virkelighetsnært under opplæring, veiledning og kontroll
arbeidstrening på en mer samfunnsrealistisk måte
normal lønn for normalt arbeid
å betale regninger og kjøpe mat
botrening
å delta i stormøter og konfliktmegling.
Selv med gode forhold under straffegjennomføringen,
må innsatte gradvis vende seg til å ha frihet under ansvar. Progresjon
i straffegjennomføringen skal sikre dette gjennom bruk av fengsler
med lavere sikkerhetsnivå, og hensiktsmessige regler om prøveløslatelse
og permisjoner. Bedre progresjon i straffegjennomføringen gir bedre
rehabilitering. Departementet vil derfor vurdere utvidet bruk av
permisjoner, frigang og overgangsboliger for å bedre progresjonen
i straffegjennomføringen.
Straffegjennomføringsloven regulerer hvordan straffene
skal gjennomføres og dermed mange av de domfeltes rettigheter og
plikter. Departementet mener at det er gode grunner for å opprettholde
en lovgivning med en stor grad av mulighet til å utøve et kvalifisert
skjønn. Det er i liten grad holdepunkter for å hevde at dagens "kan-regler"
og muligheter til å utøve et skjønn medfører at de innsatte gis
et dårligere tilbud enn det de ville få med en lovgivning med mindre
adgang til skjønnsutøvelse.
Ut fra kunnskapen om at fengsel kan vanskeliggjøre
domfeltes sosiale rehabilitering, vil departementet i størst mulig
utstrekning bruke alternative reaksjons- og straffegjennomføringsformer.
Det er imidlertid en forutsetning at samfunnets sikkerhet til enhver
tid skal være ivaretatt. Departementet vil blant annet vurdere å utvide
rammene for bruk av samfunnsstraff og deldom, utvide ordningen med
narkotikaprogram med domstolskontroll til resten av landet, endre
bestemmelsen om minstestraff for fengsel og erstatte fengsel med
samfunnsstraff når boten ikke kan betales.
Straffegjennomføringsloven gir ulike muligheter for
å gjennomføre ubetinget fengselsstraff utenfor fengsel. For enkelte
grupper kan denne type straffegjennomføring ha en særlig god rehabiliterende
effekt. Nytt er prøveordning med elektronisk kontroll. Justisdepartementet
etablerer høsten 2008 en forsøksordning med elektronisk kontroll
som en ny straffegjennomføringsform utenfor fengsel. Det er vedtatt
en lovendring som åpner for at domfelte som skal fullbyrde opp til fire
måneder ubetinget fengselsstraff eller har fire måneder igjen til
forventet prøveløslatelse, kan søke om straffegjennomføring med
elektronisk kontroll. Det er i statsbudsjettet for 2008 bevilget
40 mill. kroner til å etablere forsøksvirksomhet i seks fylker.
Det er kjøpt inn 160 "fotlenker" som innebærer at man har en kapasitet
på 130 plasser til enhver tid.
Innsatte i fengsel er ingen homogen gruppe,
og mange har behov for spesiell tilrettelegging. I meldingen drøftes
rehabiliteringstiltak for særlig grupper innsatte. Dette gjelder
varetektsinnsatte, forvaringsdømte, barn og unge, samiskspråklige innsatte
og domfelte, innsatte med utenlandsk statsborgerskap herunder innsatte
domfelt av Jugoslavia-domstolen og den internasjonale straffedomstolen
(ICC), og innsatte med psykiske problemer og store atferdsavvik.
Kvinnelige innsatte omtales også særskilt fordi de tallmessig utgjør
en så liten andel av de innsatte.
Samarbeid på tvers av etatene, forvaltningssamarbeidet,
har lange tradisjoner i norsk straffegjennomføring og er lovfestet
i straffegjennomføringsloven. En rekke samarbeidsavtaler og felles
instrukser har som formål å klargjøre ansvarsfordelingen, styrke
samarbeidet mellom tjenestene, og bidra til bedre løsninger. Avtalene
og instruksene skal sikre domfelte gode tilbud både før, under og
etter straffegjennomføring. I meldingen foreslår Regjeringen flere
tiltak for å styrke forvaltningssamarbeidet under straffegjennomføringen.
Den alminnelige rettsoppfatning har også sammenheng
med hvordan ofrene ivaretas etter et lovbrudd. I meldingen omtales
generelle tiltak for å styrke ofrenes interesser og enkelte spesielle
tiltak knyttet til kriminalomsorgens ansvarsområde. Blant annet
vil Regjeringen bidra til å gjenopprette balansen for offeret gjennom
å tilby restorative justice på ethvert tidspunkt under straffegjennomføringen.
Kriminalomsorgen må i sterkere grad involvere de
pårørende som ressurs. Dette vil kunne redusere skadevirkningene
av fengselsoppholdet for pårørende, også for innsattes barn. Oppgaven med
tilrettelegging for samvær med familie skal prioriteres. Hvert fengsel
skal utpeke en eller flere tilsatte med særlig ansvar for tilrettelegging av
besøk, slik at praksis blir mer lik og pårørende har en fast instans
å henvende seg til uavhengig av de tilsattes turnus.
Skal straffen virke, må tilbakeføringsarbeidet være
planlagt og ivaretatt på en god måte.
Det som skjer ved og etter løslatelsen er avgjørende
for hvordan det går med den straffedømte. Det er de første timene
og dagene etter løslatelsen som er mest kritiske når det gjelder
risiko for tilbakefall. Et minimum er at de mest grunnleggende behov
for å kunne klare seg i samfunnet blir dekket. Det er denne "glippsonen"
før støttetiltakene i frihet kan settes inn, som Regjeringens tilbakeføringsgaranti
skal få bort. Regjeringens tilbakeføringsgaranti innebærer at kriminalomsorgen
skal ha ansvar for at domfeltes behov for og rett til tjenester kartlegges
så snart dommen mottas, at informasjon om behovene videreformidles
til den etat som yter tjenesten og at dette skjer så tidlig at etaten
har mulighet for å tilrettelegge tilbudet i god tid før løslatelse.
Deretter er det de ulike etatene som yter tjenestene til domfelte
på samme måte som til andre borgere. Den viktigste garantisten er
domfelte selv. Tilbakeføringsgarantien vil ikke gi de ønskede resultater
dersom ikke den straffedømte selv forplikter seg til å gjøre sitt
for at samfunnets tilbud blir tatt imot og brukt etter forutsetningene.
Også ved straffegjennomføring i samfunnet har man
erfart at tiden rett etter avslutning er meget kritisk med hensyn
til risiko for tilbakefall. Mange av de hensyn som gjør seg gjeldende
ved løslatelse fra fengsel, er også gyldige når straffegjennomføringen
i samfunnet avsluttes.
I meldingen framheves sammenhengen mellom kriminalpolitikk-
og velferdspolitikk. I St.meld. nr. 104 (1977–1978) Om kriminalpolitikken,
ble det for første gang tatt til orde for at ansvaret for straffedømtes
rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet ikke bare var tillagt
Justisdepartementet. Meldingen ga uttrykk for det som nå er allment
godtatt; at straffedømte ikke er fradømt sine borgerrettigheter,
og at offentlige instanser er ansvarlige for å tilby sine tjenester
også overfor domfelte og innsatte. Disse tjenestene er knyttet til
levekår. Som beskrevet i meldingen, er dårlige levekår dokumenterte
risikofaktorer for tilbakefall til ny kriminalitet.
En bred tilnærming til tilbakeføringen har også et
solid faglig fundament. I meldingen er det understreket at redusert
tilbakefall til ny kriminalitet krever mange ulike tiltak. Det er nødvendig
både å gjøre noe med levekårene og tilby tiltak som bidrar til endring
i den domfelte selv. Det understrekes også at tiltakene ikke må være
enten i fengsel eller etterpå – det må være kontinuitet og en koordinert
innsats fra alle berørte, ofte over lang tid.
Målet for straffegjennomføringen er en vellykket
integrering i samfunnet. Et viktig virkemiddel for den praktiske
tilretteleggingen er Regjeringens tilbakeføringsgaranti som er et felles
kriminalpolitisk tiltak, for å redusere problemene med gjengangerkriminalitet.
Redusert kriminalitet forebygger tap av liv og helse og sparer samfunnet
for store utgifter. Garantien skal sikre at innsatte og domfelte,
som i mange tilfeller tilhører de fattigste og mest utslåtte i vårt samfunn,
kan få utløst de samme rettighetene som alle andre har, men som
de på grunn av fengslingen ikke får adgang til. Den inneholder derfor
ingen særrettigheter, men stiller tydelige krav til domfelte.
Tilbakeføringsgarantien er et offentlig ansvar. Det
har imidlertid i mange år vært politisk enighet om at frivillige
organisasjoner er viktige samarbeidspartnere når straffedømte skal
finne tilbake til sin tilhørighet og rolle i lokalsamfunnet. Regjeringen
vil invitere de frivillige organisasjonene til økt innsats og samarbeid
med kriminalomsorgen om tilbakeføringsgarantien. De frivillige organisasjonene
representerer et tilbud innenfor lokalsamfunn, kultur, religiøs
virksomhet, idrett og fritidsaktiviteter som kriminalomsorgen eller
andre myndigheter ikke kan oppfylle.
Utviklingen av straffegjennomføringen som er skissert
i meldingen, stiller store krav til kriminalomsorgen og vil medføre
en rekke konsekvenser – både økonomiske og administrative. Men også
andre konsekvenser, som for eksempel hvilke følger forslagene vil
få for arbeidsmiljøet, er det etter Regjeringens mening viktig å vurdere
og følge opp. Konsekvensene berører ikke bare kriminalomsorgen,
men også en rekke andre.
Skillet mellom fengsel og friomsorg må bygges ytterligere
ned, og samarbeidet med andre etater om den enkelte domfelte må
starte langt tidligere enn i dag. Friomsorgskontorene vil i framtiden bære
en større del av straffegjennomføringen. I hele kriminalomsorgen
kreves kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling.
Departementet går inn for å videreføre dagens ordning
med aspirantopptak og lønnet etatsutdanning. Det har vært vurdert
en omlegging slik at fengselsskolen går inn i det ordinære høyskolesystemet,
at lønn under utdanning faller bort, og at studentene ikke er sikret
ansettelse i kriminalomsorgen etter endt utdanning. Norge har imidlertid
en meget solid tjenestemannsutdanning i et internasjonalt perspektiv.
Selv om grunnutdanningen for fengselsbetjenter etter Regjeringens
mening er meget god, er det behov for både etter- og videreutdanning.
Departementet går inn for at det foretas en faglig vurdering av
undervisningstilbudet med tanke på hvordan undervisningen på Kriminalomsorgens
utdanningssenter (KRUS) kan utvikles videre og tilpasses en moderne
kriminalomsorg.
Dagens direktorat, Kriminalomsorgens sentrale forvaltning,
vurderes flyttet fra Justisdepartementet og etablert som en frittstående
organisatorisk enhet. Kriminalomsorgen forøvrig må organiseres slik
at det lokalt blir gode arenaer for samarbeidet med andre etater.
Selv om tilsynsordningen ble vurdert for bare
få år siden, i forbindelse med straffegjennomføringsloven av 2001,
mener departementet ordningen bør gjennomgås på ny. Dette gjelder særlig
kravet om at tilsynsmyndigheten skal være en aktiv kontrollinstans
med kompetanse og ressurser som sikrer tilstrekkelig innsyn i kriminalomsorgens
virksomhet. Både praktiske og prinsipielle sider av tilsynsvirksomheten
bør vurderes.
For å nå målene som er beskrevet i meldingen,
er det en rekke arbeidsprosesser i kriminalomsorgen og mellom kriminalomsorgen
og samarbeidspartnerne som må endres. Det er derfor et stort behov
for nye IKT-løsninger, som også ivaretar personvernhensyn bedre
enn dagens verktøy.
Forslagene i meldingen representerer den retningen
Regjeringen og Justisdepartementet ønsker for straffegjennomføringspolitikken
i framtiden. Omleggingen i straffegjennomføringspolitikken må derfor
ses i et perspektiv på fem til ti år. Regjeringen vil komme tilbake
til forslag om og iverksetting av mulige tiltak i denne meldingen
i forbindelse med de årlige budsjettforslagene.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
leiaren Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson
Lydvo, frå Framstegspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og
Thore A. Nistad, frå Høgre, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl,
og frå Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, viser
til St.meld. nr. 37 (2007–2008).
Komiteen er samd med
Regjeringa i at kriminalpolitikken skal bygge på humanitet, rettstryggleik
og likehandsaming. Komiteen vil understreke at det
er viktig å sjå justispolitikken i eit breitt velferdspolitisk perspektiv,
der gode velferdstilbod medverkar til utjamning av skilnader og
førebygg kriminalitet.
Komiteen vil peike på at kriminalomsorga
har stor makt over enkeltmenneske, og samfunnet si maktutøving må
kontrollerast via systematisk tilsyn, openheit og innsyn. Straffa
skal vera fridomsfrarøving eller innskrenking av fridom, ikkje tap
av andre grunnleggande menneskerettar. Komiteen vil
her streke under at bruk av isolasjon skal vere minst mogleg.
Komiteen er samd i at fengselsstraffa
ikkje skal vera strengare enn naudsynt og at straffegjennomføringa
skal setje den innsette i stand til å velje eit liv utan kriminalitet.
Etter komiteen si meining er
rask straffereaksjon viktig, både av omsyn til folket si tillit
til straffesystemet, men òg ved at ein rask straffereaksjon gjev
lovovertredaren ein moglegheit til å gjera opp for seg og med samfunnet,
og gå vidare med livet sitt. Komiteen ser på avvikling
av fengselskøane som eit viktig element i det kriminalitetsførebyggjande
arbeidet.
Komiteen viser til at straffegjennomføringslova
har reglar om at pårørande og etterlatte skal varslast når innsette
til dømes skal ut på permisjon, det er viktig at dette også skjer
ved frigang/overgang til overgangsbustad i alvorlige straffesaker.
Ofra for kriminalitet må få den støtte og merksemd som gjer at dei
kjem seg vidare i livet sitt på best mogelig måte. Mykje er gjort
for å styrke offeret si stilling, men det gjenstår òg ein del. Komiteen er
nøgd med at det er oppretta fjorten rådgjevningskontor for kriminalitetsofre, men
ser at trongen til fleire er til stades. Her vil også dei som skal
vitne i rettssaker få eit tilbod.
Komiteen er samd i at Restorative
Justice kan ha ein plass i tillegg til straffa, og ha stor verdi med
tanke på rehabilitering og tilbakeføring, og at dette skal få ein
meir framtredande plass i oppfølginga av lovbrot.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig for de fornærmede og etterlatte å bli informert når
den domfelte får soningsutsettelse. Disse medlemmer vil
påpeke viktigheten av å underrette fornærmede og etterlatte i prioritert
rekkefølge når det er truffet vedtak om soningsutsettelse.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige
lovendringsforslag slik at fornærmede og etterlatte blir informert
i prioritert rekkefølge om det er truffet vedtak om soningsutsettelse."
Disse medlemmer mener også det
er viktig å sikre fornærmede og etterlattes rett til trygghet. Det
kan for mange være positivt å bli hørt i forbindelse med vedtak
som kriminalomsorgen fatter relatert til straffegjennomføringen
der dette har direkte innvirkning på deres livssituasjon.
Disse medlemmer viser også til
at klageretten for fornærmede eller dennes etterlatte i forbindelse
med avgjørelser som gjelder domfeltes soning av straffen, heller
ikke er ivaretatt.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige
lovendringsforslag slik at fornærmede eller dennes etterlatte får
uttalelse og klagerett i forbindelse med avgjørelser som gjelder
domfeltes soning av straffen."
Komiteen viser til
at straffegjennomføring som virker, inneberer samfunnsbeskyttelse
både på kort og lang sikt. Risikoen for ny kriminalitet under straffegjennomføringen
er låg når sikringsnivået er høgt. Imidlertid vil eit langt fengselsopphald
med høgt sikringsnivå og ein brå overgang til fridom medføre høg
risiko for attendefall etter lauslating.
Komiteen er svært nøgd med at
ein ved bøter no endrar subsidiær straff til samfunnsstraff, i staden
for fengselsstraff, dersom bota ikkje vert betalt.
Komiteen viser til at hovudregelen
i dag er at den dømde startar soninga i eit lukka fengsel. Når ein
del av dommen er sona, kan ein søke om overflytting til opent fengsel,
og mot slutten til ein overgangsbustad. Det er mange som i dag sit i
lukka fengsel, men som ikkje utgjer ein trussel mot samfunnet.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er samd
i at fleire kan setjast direkte inn i opent fengsel frå starten
av soninga, for å legge til rette for betre rehabilitering.
Fleirtalet meiner straffegjennomføring
ute i samfunnet er meir effektivt for rehabilitering enn fengsel
og gjev derfor på lang sikt den beste samfunnsbeskyttelsen. Dette
skal vegast opp imot at det er personar som samfunnet treng beskyttelse
mot.
Fleirtalet er innforstått med
at dagens praksis i fengsla er prega av sikkerheitstenking og tradisjon.
Utgangspunktet er at daglegdagse aktivitetar ikkje er tillate i
fengsla. Normalitetsprinsippet legg til rette for ein kvardag som
i størst mulig grad gjenspeilar samfunnet utanfor fengslet. Dette
dreier seg om enkle tiltak som at innsette vekker seg sjølv, lagar
sin eigen frukost, matpakke, tek ansvar for å møta presis til arbeid
eller undervisning, ansvar for eiga fritid etc. Mange innsette har
aldri levd eit regelmessig liv der dei har lært seg slike ferdigheiter. Butrening
og opplæring i vanlige kvardagslege gjeremål er eit viktig bidrag
til å kunne leva eit sjølvstendig liv etter soning. Ei slik organisering av
kvardagslivet i fengsla vil styrke den innsette sin livsmestringsevne
og auke muligheita til å leva eit liv utan kriminalitet etter lauslatinga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kritiske til "normalitetsprinsippet" som bærende for kriminalomsorgen.
At tilværelsen skal være mest mulig lik livet i samfunnet ellers
og at bare frihetsberøvelsen skal utgjøre forskjellen, er en feil
tilnærming etter disse medlemmers mening. Ved å legge
vekt på dette prinsippet fjerner man mye av straffeelementet i reaksjonen,
noe som i sin tur kan føre til et misforhold med folks rettsfølelse. Kriminalomsorgsmeldingen
viser tydelig at Regjeringen vil gjøre forholdene for de kriminelle
stadig enklere. Dette tar bort mye av den preventive effekten straffen
er ment å ha.
Disse medlemmer er opptatt av
fortsatt å ha fokus på skadefølgeprinsippet som den ledende rettesnor
i strafferetten. At en handling har gitt skadelige konsekvenser
for andre, er det klare utgangspunkt for hvilke handlinger man belegger med
straff. Etter disse medlemmers oppfatning taler dette
utgangspunktet for at utviklingen innen kriminalomsorgen skal bli
strengere i stedet for at man behandler kriminelle stadig mildere.
Den enkelte skal få en reaksjon som skal føles som en straff, og
således gjøre opp for den urett vedkommende selv har gjort.
Disse medlemmer vil understreke
at selv om man ønsker en strengere politikk på kriminalomsorgens
område, er disse medlemmer hele tiden åpne for nye
tiltak som kan forbedre situasjonen for kriminalitetens ofre, samfunnet
og gjerningsmenn.
Disse medlemmer vil også påpeke
det som har fremkommet fra enkelte høringsinstanser om at det ikke
er mulig å behandle seg bort fra kriminalitet. Dersom straffereaksjonen
er streng nok, vil dette ha en preventiv effekt i seg selv, noe Regjeringen
også fremhever i meldingen. Disse medlemmer har registrert
at de fleste dommer som sones i fengsel er på to måneder eller mindre.
Dette er for kort tid til å få gjennomført et skikkelig rehabiliteringsopplegg.
Med økt straffeutmåling kan man således også oppnå en sideeffekt
i forhold til større måloppnåelse ved rehabiliteringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre erkjenner at kriminalomsorgen står overfor krevende
utfordringer knyttet til domfelte med svært ulike behov og forutsetninger.
Dette setter store krav til kompetanse i kriminalomsorgen, til samspillet
med andre fagmiljøer og til myndighetene som har det overordnede
ansvaret for at straffegjennomføringen kan skje i forsvarlige former.
Disse medlemmer mener samfunnet
må ha trygghet for at kriminalomsorgen er i stand til å løse sitt
oppdrag på en måte som ikke utsetter utenforstående for unødig risiko.
Stortingsmeldingen påpeker det selvfølgelige i at vi må ha fengsler
tilpasset kriminalitetsutviklingen og det sikkerhetsbehovet samfunnet
har. Disse medlemmer finner likevel grunn til å stille
spørsmål ved Regjeringens vektlegging av alternative soningsformer
og åpne fengsler sammenlignet med lukkede plasser, herunder plasser
til forvaring og varetekt. Likeledes etterlyses lovendringer som gjør
det mulig å følge opp kriminelle som i dag faller mellom flere stoler
fordi de ansees som for syke for fengsel og for friske for behandling
i psykiatrien.
Disse medlemmer vil likevel påpeke
at dersom straffen skal ha en kriminalitetsforebyggende effekt,
må straffen oppleves som en byrde og sette klare krav til den innsatte.
Mobilisering av personlig ansvar og vilje hos den enkelte domfelte
vil trolig være avgjørende for hvordan den enkelte domfelte lykkes
med å etablere et nytt og kriminalitetsfritt liv etter soning.
Komiteen viser til
at soningskøen for ubetinga fengselsstraff er redusert frå nesten
3 000 i 2005–2006 til under 500 i februar 2009.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er nøgd
med at Regjeringa er i ferd med å nå målet med å avvikle soningskøane,
og viser til at Regjeringa i perioden 2006–2008 har etablert 398
nye fengselsplassar som har medverka sterkt til å få ned soningskøen.
Halden fengsel er under bygging og der vil det bli 251 fengselsplassar
som kjem i tillegg. I tillegg er det igangsett prøveprosjekt med
elektronisk soning med 250 sett.
Fleirtalet er svært nøgd med
at soningskøen no nesten er avvikla, og vil peike på at midlertidige
tiltak på Bruvoll og Bjørgvin har vore ein av faktorane for å få
dette til. Desse to fengsla representerer òg fleire spennande og
framtidsretta prosjekt på innhaldssida. Fleirtalet er
kjend med at Regjeringa i desse dagar foretar ein total gjennomgang
av alle fengsla i samband med framtidig fengselsstruktur. I den
samanheng ber fleirtalet om at Bjørgvin og Bruvoll
vert vurdert kvalitetsmessig på linje med dei permanente tiltaka.
Fleirtalet viser til at temaet
rettshjelp for innsette ikkje vert omtala i denne stortingsmeldinga
fordi Regjeringa legg fram ei eiga stortingsmelding om offentleg
rettshjelp i inneverande sesjon. Her vil behovet for rettshjelp
for innsette, og eventuelt korleis ei rettshjelpsordning kan gjennomførast
i praksis, bli omtala.
Fleirtalet har merka seg at fengsla
har eit betydelig etterslep på vedlikehald. Fleirtalet er derfor
svært glad for at Regjeringa i si tiltakspakke har foreslått 80
mill. kroner til auka vedlikehald av fengsla, og i tillegg 30 mill.
kroner til oppgradering av fengselseigedommane. Desse summane kjem
i tillegg til at det i statsbudsjettet for 2009 vart løyvd 78 mill.
kroner til auka vedlikehaldsinnsats i fengsla.
Komiteen vil framheva kor viktig
det er å få på plass eit aktivitetsbygg ved Oslo fengsel. Dette fengslet
som har ein kapasitet på 392 soningsplassar, er landets største
og har hatt problem med å aktivisere 60 pst. av dei innsette pr
i dag. Dei 20 mill. kroner som er foreslått i tiltakspakka gjer
at nytt aktivitetsbygg skal stå ferdig i 2010 og vil innehalde fleirbrukshall,
treningsrom og garderobar i tillegg til andre lokalar for aktivisering
av dei innsette. Dette er ei oppfølging av stortingsmeldinga og
vil bidra til meiningsfylt innhald under soninga, og betre rehabilitering.
Komiteen viser til
at når det gjeld sosialtenestene, er det den kommunen der den innsette
hadde opphald før vedkomande blei sett i fengsel som har ansvaret
under soninga. Dette gjeld òg ytelser i forbindelse med utskriving
og etablering. Denne kommunen og kommunen vedkommande skal lauslatast
til, er ikkje alltid den same. For å få tilbakeføringsgarantien
til å virka må den kommunen vedkommande skal busetje seg i vera
med å forberede lauslatinga. Ein slik ansvarsfordeling som vi har
i dag kan derfor være til hinder for å få gjennomført tilbakeføringsgarantien
på ein best mulig måte. Komiteen ber derfor om at
Regjeringa utgreier og avklarar spørsmålet om ansvaret for sosialtenestene
i samanheng med utskriving og etablering bør bli overført til den
kommunen den soningsdømde skal lauslatast til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at Regjeringens satsing på etablering av
nye fengselsplasser er for dårlig. Disse medlemmer viser
til at behovet for sikkerhet i samfunnet tilsier at det bygges flere
soningsplasser, herunder tilstrekkelig varetektsplasser og flere
lukkede fengselsplasser. Dette kan gjøres gjennom utvidet bruk av
elementbygg og andre midlertidige løsninger, samtidig som man igangsetter
bygging av nye fengsler. Det bør også åpnes for at private aktører
kan bygge straffegjennomføringsenheter, for så å leie ut til kriminalomsorgen,
slik at man raskere får på plass tilstrekkelig antall soningsplasser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen legger til rette for at soningskapasiteten blir for
liten i årene som kommer. Man har beregnet at det vil være behov
for 3 900 fengselsplasser i 2013, men etter ferdigstillelsen av
de fengsler som skal bygges vil det være 3 600 soningsplasser. Dette
er for defensivt etter disse medlemmers syn, og viser
at Regjeringen ikke tar behovet for tilstrekkelig soningskapasitet
alvorlig. En sidekonsekvens av manglende kapasitet, vil være at
politiet må bruke store ressurser på fangetransport i forbindelse
med varetekt og fremstilling til fengslingsmøter. Regjeringen vet
at dette er uheldig, men velger altså ikke å bygge fengselsplasser
nok for å unngå dette problemet.
Disse medlemmer vil også påpeke
at svært få fengsler i dag har ideelle lokaler tilpasset fremtidige
krav til straffegjennomføring. Mange av fengslene er gamle og har
et betydelig vedlikeholdsetterslep uten at noen regjering har tatt
tak i dette. Disse medlemmer mener det er på tide å
få større fokus på vedlikehold av bygningsmassen i norske fengsler,
noe som er viktig både for de ansatte og de innsatte.
Disse medlemmer registrerer videre
at Regjeringen åpner for at den manglende kapasiteten kan avhjelpes
av andre soningformer enn lukkede soningsplasser. Dette vil i så
fall åpne for en ytterligere utvikling i feil retning for straffeavviklingen
i Norge. Videre viser disse medlemmer til at Fremskrittspartiet
tidligere har foreslått å vurdere bygging av nye lukkede soningsplasser
i Haugaland-regionen og ved fengslet i Indre Salten.
Med dette som bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen planlegge å igangsette
bygging av 300 nye lukkede soningsplasser."
Komiteens medlemmer Fremskrittspartiet
og Høyre mener sikkerheten i fengslene har liten prioritet
i meldingen og vil fremheve viktigheten av at man har fokus på sikkerhet
og kontroll i fengslene. Narkotika er like forbudt i fengsel som
utenfor, og det er derfor viktig å ha økt fokus på kontroller og
få på plass flere hundeekvipasjer i fengslene. Disse medlemmer er
også bekymret over organisering av kriminell virksomhet i fengslene.
Det har vært flere tilfeller som viser at innsatte organiserer kriminelle
gjenger mens de soner straff, noe som er uholdbart, og disse
medlemmer mener kontrollen med dette må skjerpes.
Disse medlemmer vil vise til
at det stadig rettes kritikk mot Norge for brudd på bestemmelsene
om bruk av glattcelle og at politiet klager på for få fengselsplasser.
Videre er det et faktum at Midtre Hålogaland og Vest-Finnmark politidistrikt
ikke har varetektsplasser i eget politidistrikt. Dette representerer
en betydelig belastning i form av høye transportkostnader, og det
svekker beredskapen når politimannskaper må tas ut av vaktlistene
for transportoppdrag til fengsler som ligger langt borte.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at det er behov for å øke varetektskapasiteten og at alle
politidistrikter bør ha tilgang til varetektsplasser i rimelig nærhet.
Disse medlemmer vil vise til at det foreligger konkrete forslag
til etablering av fengsel i Midtre Hålogaland politidistrikt og
forutsetter at det kan tas en beslutning i denne saken i løpet av
2009.
Etter komiteen sitt
syn skal dei innsette, i tillegg til ein betre oppfølging under
soning, også sikrast eit heilskapeleg tilbod ved lauslating.
Komiteen er positiv til at Regjeringa
vil innføra ein tilbakeføringsgaranti for å hjelpe den innsette
ved lauslating. Komiteen vil peika på at det er dei
første timane og dagane etter lauslating som er avgjerande for korleis
det går med den lauslatte, og tilbakeføringsgarantien sitt mål er
å hindre at dei lauslette gjer nye lovbrot.
Komiteen vil peika på at garantien
ikkje innehar nye rettar eller særrettar for den innsette, men den
handlar om å hjelpa den innsette til å få dei rettane som han/ho
har på lik linje med andre. Sentrale moment i ein tilbakeføringsgaranti
vil vera å sikra busetting etter lauslating, behandling for ev.
rusavhengigproblem, moglegheit for opplæring/utdanning, og arbeid.
Også fritidsaktivitetar vil vera viktig her, og dei frivillige sin innsats
både under soning og etter avslutta soning vil vera svært viktig.
Komiteen ser på det som svært
viktig at det vert ein ansvarleg person i eller tilknytta alle fengsel
som skal ha hovudansvaret for lauslatinga. Denne "lauslatingskoordinatoren"
vil få ei sentral rolle i tilbakeføringsgarantien og må inn på eit
tidlegast mulig tidspunkt i straffegjennomføringa.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
mener grundige personundersøkelser er avgjørende for bedre tilpassing
av soningsforholdene, herunder kartlegging av den enkeltes behov
for utdanning og opplæring.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peike
på at i dei tilfella der personar under 18 år er under kriminalomsorga
må barnevernet spela ei sentral rolle saman med eller som denne lauslatingskoordinatoren.
Komiteen vil vidare
visa til prøveprosjektet "tenk tryggleik" i Årdal i Sogn. Friomsorgen
sin representant tek kontakt med den innsette, og ein jobbar utifrå
dei same prinsippa som KrAmi-prosjektet i Sverige: finne, få og
halde på ein jobb. Asvo i Årdal byr fram alle slags jobbar frå tilrettelagde
arbeidsplassar til utleige til bedrifter. Kommunen bidreg med hjelp
til å skaffe bustad og nettverk på kveldstid.
Komiteen vil òg visa til Oslo
fengsel si gode erfaring med TOG-avdelinga. TOG (Tiltak overfor
gjengangere) er eit prosjekt der fengslet og friomsorga gjennom
nettverksbygging og samarbeid med andre instansar arbeidar for å
forberede lauslatingarbeidet og integreringsprosessen for dei innsette.
Blant samarbeidspartnarane er bydelane, brukarorganisasjonar og
frivillige organisasjonar. Å sikre dei innsette ein bustad er heilt
naudsynt i arbeidet for å hindra gjengangarar i fengsla. Ein rapport
laga av Byggforsk/NIBR og Kriminalomsorgen sitt utdanningssenter,
viser at to tredjedelar av alle innsette er bustadslause to månader
eller mindre før lauslating. Alle som har blitt lauslaten frå TOG-avdelinga
har fått egna bustad.
Komiteen vil peike på at krava
til den domfelte skal bli tydlegare, og at den som har gjort eit lovbrot
har eit sjølvstendig ansvar for å gjera noko med eigen kriminalitet.
Målet er at samtidig som straffa vert gjennomført skal lovbrytaren
bli betre skodd for eit liv utan kriminalitet når dommen er sona.
Vidare er komiteen samd i at
straffegjennomføringa skal vera individuelt tilrettelagt mot ei attendeføring
i samfunnet. Arbeidstilbod, utdanningstilbod, kultur- og fritidsaktivitetar
er viktige verkemiddel i dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i de intensjonene Regjeringen legger frem i forbindelse med
innføring av tilbakeføringsgarantien. Disse medlemmer er imidlertid
skeptiske til om garantien kommer til å gjøre noen reell forskjell;
all den tid det ikke synes som at Regjeringen følger opp med tilstrekkelige
driftsmidler. I tillegg vil disse medlemmer vise
til at de rettigheter som ligger i tilbakeføringsgarantien allerede
eksisterer for den enkelte innsatte. Dette betyr at garantien reelt
sett er en innrømmelse av at dagens system ikke fungerer, selv etter
mange års rød-grønt styre.
Etter komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyres syn er det viktig å samle
ansvaret for de offentlige tjenester og tilbud de innsatte skal
ha under Justisdepartementet og kriminalomsorgen. Ved en slik samling
vil koordineringen av tjenestene og helheten i tilbudet være lettere
å håndtere. Kriminalomsorgen får da oppgaven med å hente inn nødvendige tjenester
fra de ulike fagetater. Etter disse medlemmers oppfatning
vil en slik struktur gjøre effekten av de enkelte tjenester større.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener progresjon
i soningsløpet er viktig med tanke på reintegrering i samfunnet
uten tilbakefall til ny kriminalitet.
Disse medlemmer mener selve kongstanken
i meldingen om en tilbakeføringsgaranti er god, men kan ikke se
at det er sannsynliggjort hvordan garantien kan realiseres. Disse
medlemmer vil påpeke at en slik tilbakeføringsgaranti skaper
forventninger og vil være verdiløs om ikke alle involverte parter
settes i stand til å yte forventet bidrag. I dagens situasjon er
det vanskelig å se at garantien kan bli reell før de ulike bidragsyterne
har den nødvendige kapasitet til å bistå alle domfelte som trenger
det. Disse medlemmer ser etableringen av et forpliktende forvaltningssamarbeid
som en utfordring og mener en suksessfaktor vil være å sikre kriminalomsorgen
ressurser til koordinatorrollen på vegne av den domfelte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke kapasitetsproblemene i NAV og mener
mye tyder på at den nye etaten har for mange oppaver og ikke er
i stand til å ta seg av dem som trenger det mest. Innsatte som skal
løslates fra fengsel er en slik gruppe og som vil trenge særlig
tett oppfølging. Disse medlemmer mener tilbakeføringsgarantien
i stor grad hviler på den bistand NAV forutsettes å gi innsatte
i løslatelsesfasen og etterpå.
Disse medlemmer er svært opptatt
av at det etableres overgangsboliger også for forvaringsdømte. Disse
medlemmer mener derfor det burde igangsettes et prosjekt
for å få dette på plass raskest mulig på Ila fengsel da denne institusjonen
tar hånd om de fleste forvaringsdømte. Det er stor risiko forbundet
med å slippe forvaringsdømte direkte ut i samfunnet. Disse
medlemmer vil derfor fremheve den samfunnsmessige sikkerhetsgevinst
med å få på plass slike boliger der kriminalomsorgen har kontroll
med denne gruppen innsatte.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er glad
for at Regjeringa ønskjer auka bruk av alternative soningsformer
til fengselsstraff. Straff som verkar er avgjerande for å hindra
gjengangerkriminalitet og å trygge samfunnet. Fleirtalet vil
streke under at det er omsynet til rehabilitering og å få ei straff
som verkar som er det førande i kriminalomsorgsmeldinga.
Fleirtalet viser til at over
halvparten av dommane i Noreg er under 60 dagar. Særleg for unge lovbrytarar
og førstegongskriminelle aukar risikoen for å bli rekruttert inn
i tyngre kriminelle miljø ved fengselsstraff, men også andre innsette
kan ha betre utbytte av alternativ soningsform til fengselsstraff. Fleirtalet er nøgd
med at Regjeringa aukar bruken av alternativ til fengselsstraff
også for andre enn unge lovbrytarar, og viser i den samanhengen
til at Regjeringa vil vurdera å utvida rammene for bruk av samfunnsstraff
og deldom, utvida ordninga med narkotikaprogram med domstolskontroll,
endra vedtaket om minstestraff for fengsel og erstatte fengsel med
samfunnsstraff når bota ikkje kan betalast.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti,
meiner det viktigaste alternativet til fengselsstraff er samfunnsstraff.
Nesten 3 000 personar fekk denne forma for straff i fjor. Ved samfunnsstraff
bur lovbrytaren heime og kan gå på jobb eller skule. Dette
fleirtalet ser på både dei obligatoriske samtalane med friomsorga
og ev. deltaking i grupper der ein gjennomgår påverknadsprogram
som verdfullt. Den største delen av samfunsstrafftimane vert brukt
til samfunnsnyttig arbeid, til dømes i frivillige organisasjonar,
sosiale institusjonar, kyrkjer, skular eller barnehagar.
På denne måten meiner fleirtalet
i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
at samfunnsstraff har meir eit preg av å gjera opp for seg enn det
fengselsstraff har. Fleirtalet er òg samd med den
føreslegne utvidinga av bruk av deldom (både fengselsstraff og samfunnsstraff).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil advare mot en utvikling der stadig flere skal
sluses inn i alternative soningsformer og der begrunnelsen for dette
kan synes økonomisk motivert. Straffegjennomføring må bygge på hva
som er riktig for den enkelte domfelte og for samfunnet. Kriminalomsorgen
må romme ulike soningstiltak som kan imøtekomme ulike behov. Disse medlemmer mener
bruk av tradisjonell frihetsberøvelse gjennom soning i fengsel ikke
står i motsetning til en kriminalomsorg som bygger sitt arbeid på
progresjon der vilkårene i gjennomføringsfasen kan endres når situasjonen tillater
det og som et ledd i forberedelsen til løslatelse. Disse
medlemmer ser klart behovet for progresjon i soning og mener
økt innsats for vellykket tilbakeføring er sentralt for å forebygge
tilbakefall til ny kriminalitet. Disse medlemmer mener
likevel hensynet til samfunnets sikkerhet må veie tungt og vil påpeke
at vilkårene for progresjon må tydeliggjøres samt at det må få konsekvenser
i form av innstramninger, om vilkårene brytes.
Disse medlemmer mener innholdet
i samfunnsstraffen i en rekke tilfeller ikke fungerer tilfredsstillende,
og legger til grunn at økt kunnskap om effekten av denne og kriminalomsorgen
for øvrig er en forutsetning for at straff skal virke habiliterende. Disse
medlemmer har merket seg at mye av det som skjer innenfor kriminalomsorgen
er preget av dårlig oversikt over hva som skjer og effekten av arbeidet
som gjøres. Disse medlemmer mener at det er problematisk
at kriminalomsorgen preges av lukkethet også i forhold til omverdenens mulighet
til å etterspørre hva som skjer og effekten av dens arbeid. Disse
medlemmer ønsker derfor økt forskningsinnsats på dette området
og mener det er nødvendig at Riksrevisjonen i større grad enn i
dag foretar en total gjennomgang av de betydelige midler som går
til kriminalomsorgen og deres samarbeidspartnere. Disse medlemmer ønsker
å understreke behovet for økt lederkompetanse i kriminalomsorgen
og etterlyser en større dreining av midler til frivillige og private
som driver dokumentert og effektivt arbeid mot ungdomskriminelle,
med tett oppfølging av den enkelte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen styrke den eksterne forskningsinnsatsen
for å måle innholdet i og effekten av kriminalomsorgens arbeid,
herunder innholdet i samfunnsstraffen og med spesielt fokus på lederkompetansen
i kriminalomsorgen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kritiske til Regjeringens oppmykning i straffereaksjoner for kriminelle
og økt bruk av alternative reaksjonsformer. Med den utviklingen
vi nå ser ved å utvide bruken av alternative soningsformer vil den
kriminelles respekt for loven ytterligere svekkes, samtidig som
ofrenes rettferdighetsfølelse også vil svekkes. Straffen skal oppleves
som straff både av den som er dømt, og av samfunnet omkring. Disse
medlemmer ønsker å begrense bruken av samfunnsstraff til
primært å gjelde unge førstegangsforbrytere. Ved å øke bruken av
samfunnsstraff, åpne for mer bruk av åpen soning og utvide konfliktråd
til også å gjelde tilfeller med grov vold, mener disse medlemmer Regjeringen
bevisst flytter soningen fra fengslene og ut i samfunnet. Slik disse
medlemmer ser det, er dette ikke med på å skape et tryggere
samfunn.
Komiteen er oppteken
av at borna sitt behov blir ivareteke når dei er på vitjing hjå
mor eller far som er i fengsel. Komiteen er nøgd
med at i løpet av 2009 skal alle dei store fengsla gje tilbod om
foreldrerettleiing eller "pappa/mamma"-grupper. Komiteen er
vidare oppteken av at det vert lagt til rette for at innsette kan
ha kontakt med eigne born under straffegjennomføring når dette er
til barnet sitt beste, og viser til at det er etablert besøksleilegheiter
i fleire fengsel og at fleire er under planlegging. Komiteen vil
i denne samanhengen òg vise til at det er naudsynt å støtte opp
om arbeidet som pårørande-organisasjonar gjer.
Komiteen vil peike på at det
må vera progresjon i soninga, den innsette må ha gradvis tilvenning
frå soning til fridom. Dette skjer ved overgangen frå lukka til
opent fengsel, kanskje vidare til overgangsbustad og ved permisjonar frå
fengslet.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er også
glad for at dublering som eit tiltak mot soningskøen, vart avvikla
15. april 2008.
Fleirtalet vil peike på at framskutt
lauslating, den midlertidige ordninga for å frigjera fengselsplassar,
som regjeringa Bondevik II innførde i 2004, er endra frå maks 20
dagar til maks 10 dagar, og at ordninga skal avviklast heilt når
køen er borte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen sier at ordningen med fremskutt løslatelse skal avvikles
når soningskøen er borte. Disse medlemmer anser ordningen
med fremskutt prøveløslatelse for å frigjøre fengselsplasser som
svært uheldig. Denne ordningen håner straffens preventive intensjon
og er en rabatt som kommer de kriminelle til gode. Disse
medlemmer mener ordningen virker urimelig og svekker folks rettsoppfatning,
og er av den oppfatning at ordningen må avskaffes umiddelbart. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen avvikle bruken av fremskutt
prøveløslatelse umiddelbart. Det igangsettes ikke nye tiltak med
soningsrabatter."
Vidare er fleirtalet i komiteen,
medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
glad for at Regjeringa har sett i gong eit prøveprosjekt med heimesoning
med elektronisk kontroll. Heimesoning er ei form for soning som
er mykje brukt i Sverige, med gode erfaringar og lågt attendefall. Fleirtalet viser til
prøveprosjekta som er starta opp i seks fylker, og er samd i målet
om å utvide dette tilbodet til alle fylka. Fleirtalet viser
til at ikkje alle kan sona på denne måten, det er til dømes uaktuell soningsform
ved sedelig brotsverk og vald i nære relasjonar. I dag kan soning
med elektronisk kontroll nyttast ved dommar opptil 4 månader, og
som sluttsoning der hovuddelen er sona i fengsel.
Fleirtalet viser til at forskrifta
om elektronisk soning har som vilkår at soning av halve den utmålte
straffa må vera i fengsel. På grunn av at prøvelauslating tidlegast
kan skje etter 2/3-soning, fører dette til at innsette som soner
dommar på mellom 4 månader og 24 månader ikkje får høve til å sone
alle dei siste fire månadene med elektronisk kontroll.
Fleirtalet er kjent med at departementet
planlegg ein gjennomgang av forskrifta hausten 2009. I den samanheng
bør det vurderast om minstetida i fengsel for overføring til elektronisk kontroll
kan reduserast frå ein halv til ein tredjedel for dei med dommar
mellom 4 og 24 månader.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at elektronisk soning har krav om både eigen bustad, og
samtykke viss det bur andre i bustaden, og i tillegg utdanningsplass eller
arbeid. Dette er ei svært godt egna soningsform for unge førstegongslovbrytarar
som får halde fram å ha utdanningsplass/arbeid og bustad. Dette
er dei to viktigaste kriteria for å kome seg ut av ein kriminell
løpebane.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
sterkt uenig i bruk av elektronisk kontroll som soningsform. Denne
soningsformen sender feil signaler både til ofre og til lovbryterne
selv. I tillegg innebærer ordningen en form for klassejustis da
den er forbeholdt mer velstående lovbrytere som har et hjem og jobb. Dette
er et brudd med likhetsprinsippet som ligger til grunn også for
Regjeringens kriminalomsorgspolitikk. Disse medlemmer er
kritiske, men ikke overrasket over at Regjeringen fortsetter sin
satsing med å gjøre soning mer lettvint for de kriminelle.
Komiteens medlemmer fra Høyre opprettholder
kritikken mot utvidet bruk av soning med elektronisk kontroll som
et generelt alternativ til fengsel. Disse medlemmer er
prinsipielt imot å omgjøre norske hjem til fengsel når den domfelte
er i stand til å sone i anstalt. Elektronisk soning skal forbeholdes
unge lovbrytere. Disse medlemmer mener også prinsipielt
at anvendelse av elektronisk soning skal fastsettes av domstolen
på samme måte som for andre straffealternativ og ikke av kriminalomsorgen
som i dag.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er samd
i den utvidinga av permisjonstida som det er gjort framlegg om,
frå 18 til 30 dagar, men vil streke under at det er avgrensingar
for kor tidleg ein slik progresjon kan starte, og at fengsla må
vurdera nøye risikoen før permisjon vert innvilga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
negative til at Regjeringen nå åpner for å utvide muligheten til
å få permisjoner og vil ikke støtte en slik utvidelse. Det er viktig
å beskytte samfunnet mot personer som begår alvorlige kriminelle
handlinger, med å være restriktive med permisjoner spesielt i forhold
til ofrene, pårørende og folks rettsoppfatning.
Disse medlemmer er enige i at
de innsatte skal ha progresjon i soningen, men mener at progresjonen
skal styres av alvorlighetsgraden i forbrytelsen de har begått.
Det skal således gå lengre tid før noen som er dømt for alvorlig kriminalitet
opplever permisjon og åpnere soningsforhold. Disse medlemmer mener
det også må bli slutt på å gi tidsrabatt for kriminelle, og viser
til at en opererer med et fengselsår på 9 mnd. i dag. Dette er det
nå på tide å gjøre noe med, og disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag om å utvide fengselsåret fra 9 til 12 måneder:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
å etablere en praksis der et fengselsår skal tilsvare 12 måneder."
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil poengtere
at eit fengselsår er eit år, ikkje ni månader, jf. brev frå justisministeren av
26. januar 2009.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti,
er samd i at det bør byggast fleire overgangsbustader, og at der
det er føremålsteneleg kan frigang til skule og arbeid bli innvilga
allereie frå første dag, men vil poengtere at ein i denne samanhengen
også må tenke på offeret/offera.
Dette fleirtalet vil òg peika
på at departementet bør gjennomgå regelverket som regulerer frigang
for å vurdera om det kan gjerast meir fleksibelt i forhold til den
innsette og oppdragsgivaren sitt behov. Ein viser i denne samanheng
til at dagens regelverk berre gjev tilgang til å gjennomføra frigang
til arbeid på dagtid.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser på
det som viktig at beleggsprosenten ved fengsla vert redusert til målet
som er 90 pst. så snart som mogeleg etter at soningskøen er fjerna.
Dette vil medføre at dei fengselstilsette får betre tid til kvar
enkelt innsett.
Komiteen er samd i
at det er viktig å få på plass gode, moderne IKT-løysingar. Dette
er naudsynt både for å kartlegge den innsette sine behov og risikoprofil.
I tillegg må IKT-løysinga vera av ein slik art at ein kan evaluera
tiltaka fortløpande for å sjå kva tiltak i straffegjennomføringa
som verkar på utsikta for attendefall. Komiteen har merka
seg at utredninga om nye IKT-verktøy for kriminalomsorga vert sett
i samanheng med utviklingsbehov på IKT-sida i heile justissektoren, og
at dette vert følgt opp i eit samla program.
Komiteen er nøgd med at Regjeringa
i si tiltakspakke har foreslått 20 mill. kroner til økt satsing på
IKT i kriminalomsorga og videokonferanseutstyr.
Komiteen visar til at delar av
desse friske midlane også vil gå til å innføra IKT-basert kartleggingsverktøy
og styringsinformasjonssystem ved Halden fengsel. Kartleggings-
og styringsinformasjonssystem vil gjera det einklare å foreta betre
sikkerheitsmessige vurderingar under straffegjennomføring og rehabiliteringsarbeidet.
Komiteen viser til at kriminalomsorgreforma legg
opp til utdanning under soning, og bruk av Internett er viktig for
alle elevar. Med unntak av fire forsøksfengslar har innsette, på
grunn av sikkerheit, ikkje tilgang til Internett i dag. Med innføring
av verktøy som gjer Internett i fengselsundervisninga sikkerheitsmessig
forsvarleg, vert dei innsette meir attraktive på arbeidsmarknaden
og dermed betre rusta til å møta samfunnet etter soning.
Komiteen viser til at videokonferanseutstyr
er eit godt alternativ til frammøte under framstillingar for domstolen.
I tillegg vil dette kunne nyttast for kontakt mellom innsette og
deira familie.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at det er avdekket til dels alvorlige
svakheter i forvaltningen av sensitive data om innsatte og vil understreke
behovet for å få på plass moderne IKT-systemer så raskt som mulig
av personvernhensyn.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at det er det enkelte fengsel som handsamar søknader om permisjon,
overføring til anna soningsform og liknande. Klagen, for dommar
under 10 år, vert handsama av dei seks regionssentra, og for dommar
over 10 år av Kriminalomsorgens Sentrale Forvaltning.
Fleirtalet er opptekne av å sikra
best mulig rettstryggleik og likebehandling av innsette ved klagesakshandsaming.
I stortingsmeldinga vert det foreslege at organiseringa av Kriminalomsorga
bør bli gjennomgått med tanke på å få til ei hensiktsmessig organisering.
Bl.a. ser ein føre seg fleire og mindre kriminalomsorgssenter. Ei slik
organisering vil igjen kunne gje større utfordringar i forhold til
å sikre rettstryggleik og likebehandling. Fleirtalet viser
til at alle sider av oppgåvefordelinga, herunder klagehandsaming,
derfor må vurderast i samband med gjennomgangen av Kriminalomsorga
sin framtidige organisasjonsstruktur.
Komiteen viser til
at ein rapport frå Forskningsstiftelsen FAFO frå 2004 mellom anna
viser at 60 prosent av dei innsette har rusproblem. Etter komiteen sitt
syn er det viktig å styrka behandlings- og rehabiliteringstiltaka
for at dei innsette kan starta eit betre liv etter soning. Komiteen er
svært glad for at Regjeringa vil opprette fleire nye rusmestringseiningar
i 2009. Desse kjem i tillegg til dei allereie etablerte rusmestringseiningane
ved Stavanger, Ravneberget og Bodø fengsler. Komiteen vil
peike på at dette er eit svært viktig tilbod som på sikt bør vera
i alle store fengsel.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at dette er eit rehabiliteringstilbod til rusmiddelavhengige
med rett til tverrfagleg spesialisert rusbehandling. Det vert gjeve
behandling frå spesialisthelsetenesta for rus og psykiatri samtidig
som kriminalomsorga sine personell er styrka for å kunne gje betre
rehabilitering. Fleirtalet meinar det i tillegg er behov
for å styrke det polikliniske psykiatritilbodet inne i fengsla,
og tek med seg signala om at Regjeringa vil sjå på lovgivinga når
det gjeld ansvaret for å yte spesialisthelsetenester til innsette.
I dag er det helseforetaka der den domfelte er folkeregisterført
som er ansvarleg for å yte desse tenestene.
Fleirtalet ber om at Helse- og
omsorgsdepartementet og Justisdepartementet i samarbeid utgreiar
og vurderar om ansvaret (og økonomisk refusjon) for spesialisthelsetenester
skal samsvare med den helseregion den innsette soner i.
Komiteen vil også
påpeike viktigheita i at når ein innsett har starta eit behandlingsopplegg
så kan det ikkje vera slik at når dommen er ferdig sona så mister
vedkommande behandlingsopplegget, og startar på nytt i behandlingskøen. Dette
må inn i arbeidet med ansvarsfordelinga mellom Justisdepartementet
og Helse- og omsorgsdepartementet i samband med samarbeidsreforma.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som svært viktig at psykisk syke mennesker ikke blir kasteballer
mellom offentlige etater. Disse medlemmer viser til
at tidligere justisminister Odd Einar Dørum samt nåværende statsråder
Knut Storberget og Sylvia Brustad har snakket mye om å bedre forholdene for
denne gruppen, uten at noe har skjedd. Disse medlemmer er
redd for at flertallets innstilling på dette punkt tydeliggjør at
det ikke kommer til å skje noe fremgang på dette området denne gangen
heller.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti,
ber om at Helse- og omsorgsdepartementet i samarbeid med Justisdepartementet
utredar behovet for å etablera eigne ressursavdelingar for innsette
med omfattande psykiske lidingar, store adferdsavvik og lettare grad
av psykisk utviklingshemming.
Komiteen er kjend
med at i 2007 sona om lag 450 innsette heile eller delar av straffa
si i behandlingsinstitusjon (sjukehus, psykiatrisk sjukehus eller
rusbehandlingsinstitusjonar). Om lag 25 pst. av dei som sonar i
institusjon bryt reglane og går attende til fengselsstraff.
Komiteen er også nøgd med at
det vert foreslått å opprette eit eige "Stifinner"-tilbod for kvinner ved
Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt.
Komiteen viser til Fafo si undersøking
om helsesituasjonen til dei innsette, der det vart konstatert at
innsette hadde større og meir samansette helseproblem enn gjennomsnittet
av folket. Mange innsette har psykiske problem, rusproblem og andre
helseproblem som krev meir langvarig behandling enn det som kan
bli gitt under soning. Komiteen ser positivt på at
det vert lagt til rette for eit betre og tettare samarbeid mellom primærhelsetenesta
i fengslet og kommunehelsetenesta i heimkommunen til den innsette. På
dette viset kan behandling og rehabilitering halde fram etter avslutta
soning.
Komiteen viser til årsrapporten
for fengselshelsetenestene 2006 (Shdir). Rapporten viser at det
er "betydelige forskjeller mellom tjenestene i de ulike fengslene.
Dette gjelder både samarbeidsforhold, prioritering av ulike problemstillinger
og praksis mht. legemiddelforsyning og bruk av individuell plan".
Komiteen er kjend med at vegledaren
for fengselshelsetenester skal reviderast i 2009, og vil i det høve
peike på at det er naudsynt både med ein gjennomgang og at vegledaren
vert gjort tydlegare. Komiteen viser òg til at siste
statlege tilsyn med fengselshelsetenesta var i 2001 og er kjend
med at det skal foretas eit nytt statleg tilsyn med denne i løpet
av året.
Komiteen er også kjend med at
det i 2009 vil bli gjennomført ein gjennomgang av fordelinga av
tilskot til helsetenester til kommunar som har fengsel.
Komiteen viser vidare til at
Helse- og omsorgsdepartementet er i gong med å utarbeide ein samhandlingsreform
for helsetenester som bl.a. knyter seg til gråsoner, og forutset
at denne også omfattar helsetenestene til dei innsette. Komiteen er
òg kjend med at det er igongsett eit arbeid for å styrke helsetenestene
til dei innsette, og er positive til dette.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er opptekne
av å få bukt med narkotikaproblema i fengsla, og viser til at Norges fengsels-
og frisomsorgsforbund (NFF) har både åtvara mot utviklinga og foreslege
nye tiltak. Fleirtalet ber om at Justisdepartementet
tek tak i denne problemstillinga og kjem attende til Stortinget
på egna måte. Fleirtalet vil også signalisere at
dei er imot utdeling av sprøyter til innsette for å hindra smitte,
då nettopp det å komme i fengsel bør vera eit vendepunkt til ein
rusfri tilværelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at komiteens flertall fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti
er uenig i forslaget fra Sosial- og helsedirektoratet om å tillate
utdeling av sprøyter. Dette viser at Regjeringen ikke har kontroll
på sin egen politikk, noe disse medlemmer tar til
etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er bekymret over narkotikasituasjonen i norske
fengsler og viser til at Norges fengsels- og friomsorgsforbund (NFF) har
advart mot utviklingen og foreslått nye tiltak. Disse medlemmer etterlyser
en klar strategi for hvordan norske fengsler kan bli narkotikafrie.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en strategi for
å bekjempe misbruk og innsmugling av narkotika i norske fengsler
og som skal hindre fortsatt organisering av narkotikakriminalitet under
soning."
Disse medlemmer stiller seg uforstående
til forslaget fra Sosial- og helsedirektoratet om å dele ut sprøyter
til innsatte for å hindre smitte. Disse medlemmer anser
at sprøyteutdeling er uforenlig med arbeidet for narkotikafrie fengsler,
og viser til at både ansatte og innsatte har gått sterkt ut mot
forslaget. Begrunnelsen er at dette vil undergrave rusbehandlingstilbudene og
snarere bidra til et større narkotikaproblem i fengslene. Disse
medlemmer har dessuten merket seg at det fra fengselsansatte
vises til at det ikke er dokumentert noe smitteproblem i norske
fengsler, slik forslaget er ment å løse. Med bakgrunn i dette forutsetter disse
medlemmer at Justisdepartementet ikke vil tillate utdeling
av sprøyter og stopper det omtalte forslaget fra Sosial- og helsedirektoratet.
Disse medlemmer viser til at
arbeidet med rusmiddelbehandling for å få innsatte rusfrie er truet
om ikke innsmugling og omsetning av narkotika i fengslene stoppes. Disse
medlemmer vil ha nulltoleranse for narkotika i kriminalomsorgen
og støtter NFF som mener det må settes inn mer effektive tiltak
for å bekjempe misbruk og hindre at innsatte kan fortsette å organisere
narkotikakriminalitet fra innsiden av fengslene. Disse medlemmer vil
peke på følgende tiltak: mer omfattende kontroll av innsatte og
besøkende, kontinuerlig overvåking av uteområdene bak murene, og
klare sanksjoner for innsatte som tas for bruk av narkotika.
Disse medlemmer er kjent med
at kapasiteten i fengselshelsetjenesten har store variasjoner og at
behovet synes langt fra dekket. Omfanget av tjenesten fastlegges
av den kommunen soningstiltaket er lokalisert i. Ifølge Den norske
Lægeforening har forskjellene i ressurstilgang til helsetjenester
fått utvikle seg over tid og skapt betydelige ulikheter når det
gjelder innsattes tilgang på helsehjelp.
Disse medlemmer mener økte helseproblemer
blant domfelte gjør det nødvendig med en gjennomgang av utviklingen
når det gjelder ressurstilgangen til fengselshelsetjenester. Om
lag seksti prosent av de innsatte sliter med rusproblemer og noen
med dobbeldiagnose rus/psykiatri. Nødvendig helsehjelp vil være
en klar forutsetning for rehabilitering.
Disse medlemmer er videre opptatt
av at dårligere helsetilstand blant innsatte har medført et økende
og mer komplisert medisinforbruk i fengslene og av tyngre preparater,
eksempelvis i forbindelse med rusmiddelbehandling. I mange fengsler
må utdelingen av medisin ofte overlates til ikke-medisinsk personell. Disse
medlemmer er kjent med at ansatte i kriminalomsorgen opplever
dette som et belastende ansvar, og mener gjennomgangen av helsetjenestene
i kriminalomsorgen også må inkludere en vurdering av hvordan medisinutdeling
til innsatte kan ivaretas på en forsvarlig måte.
Disse medlemmer mener dagens
forskjeller i tilbud mellom ulike kommuner og soningstiltak vanskelig
kan forsvares. Disse medlemmer viser til de betydelige
rusproblemene blant innsatte i norske fengsler og er bekymret over den
manglende kapasiteten i helsevesenet totalt sett.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
i denne sammenheng vise til at Høyre i sine alternative budsjetter
har prioritert utbygging av tilbud innenfor psykisk helsevesen og
rusomsorg samt etablering av rusmestringsenheter ved flere fengsler.
Disse medlemmer ser økt tilgang
på helsetjenester både i og utenfor fengslene som nøkkelen til å
hjelpe flere ut av rusproblemene. Om ikke det skjer, er det vanskelig
å se hvordan disse personene skal kunne greie å komme tilbake til
utdanning og/eller arbeid og mestre livet i egen bolig etter soning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en fullstendig gjennomgang
av helsetjenesten i fengslene med hensyn til organisering og dimensjonering."
Komiteen er kjent
med bakgrunnen for at ein starta med Narkotikaprogram med domstolskontroll.
Attendefallsprosenten ved narkotikakriminalitet er 70 pst. når ein
vert dømd til fengsel. Komiteen vil peike på at dei
som hittil har delteke i ND har vore stoffmisbrukarar over mange
år med eit mangeårig avhengigheitsproblem og mange tidlegare fengselsdommar
bak seg. Komiteen vil understreke at det å bryte med
tidlegare liv krev ein ekstraordinær innsats, og ein kan ikkje vente
at alle greier å fullføre ND. Desto større bragd er det at såpass
mange greier dette. Om ein ikkje greier å overhalde vilkåra som
mellom anna er å vera rusfri, så skal straffa sonast i fengsel. Komiteen er
samd med målsetjinga om å utvide ordninga til større delar av landet.
Komiteen vil også peike på at
fordi så mange straffedømde har rusproblem, så er det stor trong til
fleire behandlingsplassar, og ser positivt på auka bruk av soning
i institusjon i staden for fengsel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er positive til at Regjeringen vurderer å utvide
bruken av narkotikaprogram med domstolskontroll flere steder i landet. Disse
medlemmer vil likevel påpeke at over halvparten av de som
har fått slik dom ikke har greid å overholde vilkårene, og mange
av de soner nå dommen i fengsel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
imidlertid å gå lenger enn bare å tilby et slikt program som alternativ
til ubetinget fengsel. Disse medlemmer vil innføre
dette som egen straffesanksjon som den kriminelle blir dømt til.
Narkomane blir således dømt til å gjennomføre et rusprogram med
mulighet til å bli rusfri. Disse medlemmer viser
også til at tvang knyttet til denne delen av straffegjennomføringen
har blitt etterlyst av de narkomane selv.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreslå nødvendige lovendringer
for å gjøre Narkotikaprogram med domstolskontroll til en egen straffesanksjon domstolen
kan idømme uten valgfrihet for domfelte."
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at eventuell tvangshandsaming av narkomane ikkje høyrer heime
å handsame under kriminalomsorgsmeldinga, men må inn i ein breiare
debatt der Helse- og omsorgsdepartementet er involvert og ansvarleg.
Fleirtalet er opptekne av at
det må komme ei avklaring når det gjeld dei som er for sjuke for
å sone i fengsel og for friske for psykiatrisk institusjon. Fleirtalet viser
her til Mæland-utvalget si innstilling, og vil peike på at denne
omhandlar særlig dei som ikkje strafferettsleg kan bli dømd. Fleirtalet viser
til at det må ein ny strafferettsleg særreaksjon på plass for denne
gruppa, og ber Regjeringa koma attende til Stortinget på egna måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er alvorlig bekymret for oppfølgningen som gis
denne gruppen innsatte og viser til programmet Brennpunkt som ble
vist på NRK den 3. februar i år. I programmet fremkom det at kriminalomsorgen
gir et for dårlig tilbud til psykiatriske pasienter og at Norge
muligens bryter sine menneskerettslige forpliktelser med det tilbudet
som gis i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
løsningen på dette problemet er å opprette egne institusjoner bemannet
med psykiatrisk utdannet helsepersonell. De innsatte vil da motta
nødvendig helsehjelp samtidig som sikkerheten til innsatte og ansatte
blir ivaretatt av ordinære fengselsbetjenter.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen igangsette bygging av
egne fengselsinstitusjoner spesielt tilpasset innsatte med behov
for psykiatrisk behandling og oppfølgning."
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at slik forskrifta er utforma framkjem det at psykiatriske
pasientar skal likestillast med somatiske pasientar, dvs. at når
dei treng akutt helsehjelp, skal dei bli henta av helsevesenet og
ikkje av politi. Henting av politi skjer likevel i stort omfang,
og fleirtalet er kjent med at denne praksisen kan
bli opplevd som eit overgrep, og at den kan føra til bruk av unødige
tvangstiltak. Fleirtalet er opptekne av gode og verdige
transportordningar for psykisk sjuke, som bidreg til at bruken av
tvang og politi reduserast til eit minimum.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil med
bakgrunn i dei positive erfaringane frå helse Bergen be Regjeringa
vurdera å opprette psykiatrisk ambulanseteam i samtlege helseføretak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker å opprette egen ambulansetjeneste for transport
av psykiatriske pasienter i alle landets helseregioner. Disse medlemmer viser
til at en slik tjeneste er opprettet i Bergen med svært gode resultater.
Disse medlemmer viser til at
transport av psykiatriske pasienter formelt sett er politiets ansvar
slik situasjonen er i dag. At politiet møter opp i tilfeller der
det er behov for å transportere psykiatriske pasienter, føles ofte
stigmatiserende for både pasienten og dennes pårørende. Disse medlemmer mener
transport av denne pasientgruppen naturlig hører inn under helsevesenets virkeområde
og vil legge den nye ambulansetjenesten dit. Politiet bruker årlig
store ressurser på utrykning og transport av denne pasientgruppen.
I Bergen gikk antallet utrykninger for politiet ned med 1 100 etter
at man innførte psykiatrisk ambulansetjeneste. I en tid da man har
store bemannings- og ressursmessige problemer i politietaten, vil
dette være et kjærkomment tiltak for avlasting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 8:47 (2005–2006) og fremmer på nytt følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det
opprettes en psykiatrisk ambulansetjeneste i samtlige regionale
helseforetak."
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til positive erfaringer fra prøveprosjekt med psykebil i Bergen
og ber Regjeringen komme tilbake med egen sak om etablering av tilsvarende tilbud
i andre deler av landet. Disse medlemmer viser for
øvrig til Høyres forslag om etablering av et slikt prosjekt i helseregion Sørøst
ved tidligere budsjettbehandlinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er opptatt av å få en avklaring i ansvarsforholdet
mellom det psykiske helsevern og kriminalomsorgen hva gjelder psykisk
syke innsatte. Situasjonen har lenge fremstått som uavklart, noe
som rammer den innsatte, men også omgivelsene denne slipper ut til.
Dette tilsier at det er viktig å få en klarere ansvarsfordeling
slik at innsatte med psykiske diagnoser får effektiv oppfølgning.
I forlengelsen av foregående moment, mener disse
medlemmer det er viktig å få på plass en reaksjon som passer
for kriminelle som er for syke til å bli straffet og for friske
til å underlegges behandling. En gruppe lovbrytere faller mellom
disse to sanksjonsapparatene, og samfunnet kan således ikke møte
deres kriminelle handlinger med en effektiv reaksjon. Situasjonen
gir svakere rettsvern for de som utsettes for kriminalitet fra denne
gruppen. I tillegg er risikoen for nye kriminelle handlinger fra
denne gruppen stor når det ikke reageres mot handlingene deres.
Et annet aspekt i tilknytning til denne problemstillingen
er etter disse medlemmers mening, muligheten for
at kyniske bakmenn utnytter denne typen kriminelle til å gjøre ulovlige
handlinger for seg. Dette tydeliggjør behovet for en reaksjon som
passer.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere og om nødvendig
fremlegge forslag om soningstiltak for psykisk psyke som begår kriminalitet,
der kriminalomsorgen har hovedansvaret for den ytre sikkerheten,
permisjonsordninger mv. og psykiatrien hovedansvaret for behandling
og omsorg."
Komiteen er nøgd med
at det i løpet av 2008 har vorte etablert utdanningstilbod i alle
fengsla og bibliotektenester i 24 fengsel. Komiteen strekar
under at opplæringstilboda og arbeidstilboda må vera av ein slik
kvalitet at ein betrar dei innsette sine jobbmoglegheiter ved lauslating. Det
er no skuletilbod ved alle fengsla, men sidan det er mange som sonar
til dels korte dommar, er det få som får retta opp alle manglane
ved fengselsopphaldet. Komiteen er derfor samd i
at det er trong til å vidareutvikle undervisningstilbodet i fengsla
med kortare, kompetansegjevande kurs. Komiteen ser
også positivt på at ein ser på betre tilrettelegging av fjernundervisning
mellom anna ved bruk av Internett.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er opptekne
av at når innsette startar på eit utdanningsløp i fengsel, bør det
leggast til rette for at vedkommande kan fullføre dette utdanningsløpet
etter endt soning. Vidare viser fleirtalet til at
elever som har fått vidaregåande opplæring som del av eit fag, har
rett til å få eit kompetansebevis som beskriv kva elevane har fått
opplæring i, sjølv om læreplanane i Kunnskapsløftet ikkje er delt
i moduler.
Fleirtalet viser vidare til at
realkompetansevurdering vil vere svært viktig for å kunne gi eit meir
tilrettelagt opplæringsløp. Fleirtalet er kjent med
at Fylkesmannen i Hordaland, som har ansvaret for opplæringa innanfor
kriminalomsorga, alt har igansett eit prosjekt for å auke bruken
av realkompetansevurdering i opplæringa i kriminalomsorga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener viktige utdanningstilbud i fengslene er dårlig
tilpasset en utvikling med mange innsatte og med relativt korte
dommer. Innsatte som vil ta fag fra grunnskole eller videregående
skole, opplever det som meningsløst når man ikke rekker å avslutte
faget før endt soning, og det ikke er mulig å få dokumentert det
man faktisk har lært. En vesentlig faktor i rehabiliteringsarbeidet
er å gi den domfelte utdanning eller arbeidstrening. For å bedre
motivasjonen og øke utbyttet av utdanningstilbudene, vil disse
medlemmer foreslå at fagtilbud fra grunnskole og videregående
skole bearbeides og splittes i moduler med kompetansebevis slik
kriminalomsorgen har behov for. Dette vil gjøre det mulig med videre
påbygging/fullføring etter soning og gjøre det langt mer meningsfylt
for innsatte å ta slike fag.
Disse medlemmer vil be Regjeringen
ta initiativ til nødvendige tilpasninger av utdanningstilbudet for
å bedre motivasjonen hos målgruppen og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest tilrettelegge utdanningstilbudene
i fengsel med fagmoduler som kan gi delkompetansebevis og som muliggjør
videre påbygging/fullføring av fag/utdanning etter soning."
Disse medlemmer viser til den
nylig publiserte forskningsrapporten "Innsatte i nordiske fengsler.
Utdanning, utdanningsønske og ‑motivasjon" som er den første kartlegging
i nordisk sammenheng av innsattes utdanningsbakgrunn. Disse
medlemmer er opptatt av at forskernes anbefalinger blir
fulgt opp; at det må gis utdanningstilbud uavhengig av dommens lengde,
at det gis bedre informasjon om opplæringstilbudene, at det skjer
en kartlegging av lærevanskene til de innsatte, at utdanningstilbudene
blir mer varierte og bedre tilpasset dem som soner, at det gis flere
yrkesrettede tilbud, at tilgangen til høyere utdanning blir bedre,
og at sikkerhetsutfordringene knyttet til bruk av IKT i utdanningssammenheng
i fengslene må løses. Disse medlemmer har merket
seg rapportens funn om at det særlig er de yngste innsatte som har mangelfull
utdanning, og mener samfunnet må ha særlig fokus på å følge opp
denne gruppen med tilpassede utdanningstilbud for å få til en vellykket
rehabilitering.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, deler
Regjeringa sitt syn når det gjeld at fengselsstraff har særleg negativ
verknad når det gjeld born og unge under 18 år, og er glad for at
Regjeringa arbeider med å gje desse unge lovbrytarane eit særskilt
tilbod der alle andre alternativ til fengsel er undersøkte og utprøvd. Utvalet
som Regjeringa sette ned i samband med St.meld. nr. 20 (2005–2006)
Alternative straffereaksjoner overfor unge lovbrytarar, har lagt
fram innstillinga si, og fleirtalet er glad for at Regjeringa
arbeider med ei oppfølging av utvalet sine framlegg. Fleirtalet er
samd i at hovudmålsetjinga er at barn ikkje skal sitje i fengsel, men
er innforstått med at det også er personar under 18 år som samfunnet
treng sikring mot.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er svært opptatt av at barn som straffes ikke soner
sammen med voksne kriminelle. Disse medlemmer er
derfor positive til Regjeringens satsing på egne avdelinger i fengsel
for barn. Disse medlemmer vil også understreke at
det er riktig at kriminalomsorgen fortsatt har ansvaret for barn
som er kriminelle og at barnevernet bistår under soningen – ikke omvendt.
Komiteen er kjent
med at det vil komme to særskilde tiltak retta direkte mot denne
gruppa, eit i Bergen og eit i Oslo, og det skal vera fortløpande
evaluering av prosjekta. Komiteen vil peike på at
denne evalueringa bør gjerast både internt og av eksterne.
Komiteen viser til at bemanninga
i Bergen vil bli med halvparten frå kriminalomsorga og halvparten
frå andre etatar, bl.a. psykolog og personale frå BUF-etaten. Barnevernet
spelar såleis ei viktig rolle i opplegget som er eit tilbod til
4–6 personar på kvar plass. Det er viktig å understreke at ungdommen
ikkje skal sone saman med vaksne dømde. Tilbodet kan også nyttast
som varetekt til denne aldersgruppa. Komiteen er innforstått
med at tilbodet no kun vil kome ved to plassar i landet, og at det
i tider ikkje vil vera fullt med dømde, men at personalet då kan
nyttast andre stadar i kriminalomsorga. Komiteen ønskjer
ikkje å konkludere med utviding av tilbodet før ein har prøvd dette
ei tid og har evaluert, og vil peike på at vi ikkje ønskjer å sende
eit signal om at terskelen for å bli idømt fengselsstraff skal bli
lågare enn i dag, og komiteen legg til grunn at dette
tilbodet vert evaluert fortløpande.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre konstaterer at Regjeringen nå følger opp opposisjonens
forslag fra behandlingen av St.meld. nr. 20 (2005–2006), der kriminalomsorgen
får ansvar også for straffegjennomføring for de yngste straffedømte over
den kriminelle lavalder. Barnevernet har i lengre tid slitt med
farlige kriminelle ungdommer som man ikke har forutsetning for å
følge opp på en forsvarlig måte. Situasjonen er uholdbar både for
andre barn og de ansatte i barnevernet. Politiet uttrykker også
bekymring for hva disse ungdommene kan foreta seg så lenge samfunnet
ikke er i stand til å sette inn frihetsberøvende tiltak. Disse
medlemmer mener etableringen av to nye soningstiltak i kriminalomsorgens
regi for særlig krevende unge lovbrytere er et viktig første skritt,
men at målet om å etablere ett slikt tiltak i hver fengselsregion,
må ligge fast. Dette for bedre å kunne ivareta hensynet til nærhet
til familie og andre nærstående.
Disse medlemmer har tillit til
at kriminalomsorgen vil trekke inn annen relevant kompetanse fra
bl.a. kommune, skole, barnevern og helsevesen. Både av hensyn til
disse ungdommene og samfunnet, er det av stor betydning at man får
til gode rehabiliteringstiltak som kan sette en effektiv stopper
for en videre kriminell karriere.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti,
er innforstått med at det er fleire grupper med trong til særleg
tilrettelegging i fengsla, til dømes innsette med utanlandsk statsborgarskap,
ikkje norsktalande innsette, barn og unge, og kvinner.
Komiteen ser at vi
har ein særleg lang veg å gå for kvinnelege innsette, som ikkje
har eit likeverdig tilbod med mennene. Komiteen er
merksam på at ikkje alle fengsel har kvinneavdelingar, og sidan
det er eit såpass lågt tal kvinner som er inne til soning, så kan
ein heller ikkje opprette kvinneavdelingar i alle fengsel. Det betyr
at det er vanskelegare for kvinner å finne soningsplassar som har
rett tryggleiksnivå, og som er i nærleiken av heimstaden, slik at
dei kan oppretthalde kontakten med familien sin.
Komiteen er kjend med at mange
av kvinnene som kjem inn til soning har mange års misbruk bak seg,
og har samansette helseproblem i tillegg til svært lågt sjølvbilde.
Reine kvinnefengsel vil ofte vera det mest positive for mange av
desse. Fengselstilbodet til kvinner må endrast slik at kvinnene
sjølve får større valfridom når det gjeld soningsstad.
Komiteen er samd i at det er
viktig å få auka effektiviteten i handsaminga av utvisningssaker
til straffedømde utlendingar. Komiteen er av den oppfatninga
at det beste er om den straffedømde får sone i eige heimland, i
kjent miljø og i nærleiken av familien. Komiteen er
også kjend med at det vert jobba for å få inn fleire frivillige som
snakkar innsette sitt språk, og at dette er til god hjelp for den
innsette. Komiteen ser utfordringane ved ikkje returbare
med utvisningsvedtak, og legg til grunn at det vert jobba tett opp
imot utlendingsstyresmaktene for å løysa desse utfordringane.
Komiteen ønskjer ein gjennomgang
av ordninga med 7/12-soning for utanlandske innsette med det siktemål
at denne ordninga skal avviklast heilt. Komiteen støttar
ei slik avvikling. Det er viktig at norske og utanlandske innsette vert
handsama likt etter lova. Forhold som gjer straffegjennomføring
for utanlandske statsborgarar særleg tyngande, bør avhjelpast med
andre midlar, deriblant overføring til soning i eige heimland og
betre tilrettelegging for kontakt med familie i heimlandet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener også at arbeidet for at flere utlendinger
skal kunne sone i hjemlandet, må gis høyere prioritet.
Disse medlemmer har videre merket
seg at det i praksis er svært få utlendinger som soner i hjemlandet
selv om det foreligger bilaterale avtaler om utveksling av straffedømte,
fordi behandlingen av slike overføringer er svært tidkrevende og
at soningen ofte er i sluttfasen før det formelle er på plass. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av tidlig kontakt
med hjemlandet slik at det kan innhentes tillatelse før eller i
en tidlig fase av soningen. Overføring av innsatte til hjemlandet
er forutsatt å frigjøre kapasitet i norske fengsler, og det er derfor
svært viktig at slike avtaler fungerer i praksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er unødvendig at kriminelle utlendinger som uansett vil bli
sendt ut, legger beslag på kapasiteten i norske fengsler. Disse medlemmer ønsker
derfor at man får på plass en ordning der man kan sende disse kriminelle tilbake
til hjemlandet for soning der.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er viktig at det etableres et tett samarbeid
med utlendingsmyndighetene, politi og kriminalomsorgen.
Disse medlemmer vil påpeke viktigheten
av at arbeidet med overføring til soning i hjemlandet, kan påbegynnes
så tidlig som mulig. Norge må ta de nødvendige initiativ innenfor
rammen av internasjonalt justis- og politisamarbeid med sikte på
å utvikle mer effektive rutiner for utleveringer og i neste omgang
bidra til å frigjøre fengselskapasitet.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at både mellom norske statsborgarar og utanlandske, vil
det vera forskjellig livstru og religionar. Det er viktig at ein prøver
å legge til rette for utøving av sin religion på egna måte. Til
dette høyrer at det vert teke omsyn til at det er visse mattypar
som ikkje alle kan eta på grunn av trua si.
Komiteen viser til
fengselsbetjentane si rolle i straffegjennomføringa. Regjeringa
si auka fokus på kvaliteten i innhaldet i soninga og på rehabiliterande
metodar og tiltak må følgjast opp med tilfredsstillande bemanningsgrad
i dei ulike fengsla.
Komiteen viser til at opptaket
av aspirantar har auka i perioden 2006–2009 slik at opptaket vil bli
på om lag 820 aspirantar. Dette er nesten 200 fleire enn under regjeringa
Bondevik II.
Komiteen er vidare samd med framlegget
om at utdanninga av fengselsbetjentar framleis skal vera ei betalt
utdanning som i dag, og ikkje gjerast om til høgskuleutdanning.
Samtidig støtter komiteen at
det vert jobba med å få evaluert undervisninga på Fengselsskulen
med tanke på at denne utdanninga kan inngå i en fagkrets som leiar
fram til ein Bachelor-grad i universitets- og høgskulesystemet. KRUS
bør sjå på samarbeidspartnarar innanfor høgskulenivå for å få på
plass ei etter- og vidareutdanning snarast mogeleg.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at utdanningskapasiteten ved KRUS er pr. i dag sprengd, og fleirtalet viser til
tidlegare budsjettmerknader der ein peikar på at ytterlegare desentralisert
utdanningstilbod må komme vest i landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet synes
det er positivt at flere fengselsbetjenter har blitt utdannet de
siste årene. Disse medlemmer mener imidlertid det
fortsatt er behov for et økt antall faglærte fengselsbetjenter for
å heve kvaliteten på soningen og sikkerheten i fengslene, og viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2008–2009) om fortsatt
økt opptak av fengselsbetjenter ved KRUS.
Komiteen vil vektlegge
det viktige samarbeidet med fleire frivillige organisasjonar i arbeidet med
domfelte og når det gjeld å hjelpa dei straffedømde attende til
samfunnet. Sentralt i arbeidet står mellom anna dei frivillige organisasjonane
WayBack (tidlegare Livet etter soning), Kirkens Sosialtjeneste,
Tyrilistiftelsen og Fretex Elevator. Komiteen ser
positivt på at Regjeringa har auka støtta til desse organisasjonane.
Komiteen ba også under handsaminga
av justisbudsjettet for 2009 om ein gjennomgang av kap. 430 post
70 med sikte på ein betre målretta bruk av midlane sett opp imot
tilbakeføringsgarantien. Ein gjennomgang vil gje endå betre treffsikre
tilbod, og fordelinga mellom fengsla kan bli betra.
Komiteen vil peike på den store
og viktige innsatsen frivillige organisasjonar gjer for dei innsette
både under og etter soninga. For å lykkast fullt ut med rehabilitering
og reintegrering i samfunnet er ein avhengig av dei frivillige organisasjonane.
Nokon må vera der når dei offentlege kontora er stengt – om kvelden
og i helgane. Det er då dei frivillige organisasjonane har dei beste
føresetnadane. Dei dekker eit breitt spekter av interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener de frivillige organisasjonene må ha støtte
til det viktige arbeidet de gjør. Selv om virksomheten er bygget
på frivillighet, må det offentlige ta konsekvensene av at de fyller
et hull i tilbakeføringsgarantien som det offentlige ikke kan tette
selv. Det er viktig å forsøke å få til et forpliktende og forutsigbart
samarbeid med de frivillige organisasjonene. Disse medlemmer viser
også til det viktige arbeidet de frivillige visitorene gjør i fengslene. Disse
medlemmer mener det i fremtiden vil bli et større behov
for frivillige visitorer grunnet økningen i antall soningsplasser.
Disse medlemmer vil også peke
på tiltak som settes i verk for å hjelpe tidligere kriminelle. Dette
er avgjørende for at disse skal få et normalt liv og kunne delta
i samfunnet igjen. Ved å styrke slike organisasjoner, vil resosialiseringen av
straffedømte i større grad lykkes, slik at de igjen kan delta positivt
i samfunnet og lettere holde seg borte fra kriminelle handlinger.
Disse medlemmer mener private
og frivillige organisasjoner fortjener stor anerkjennelse for sitt
uegennyttige arbeid blant innsatte og deres familier og pårørende.
Tilbudet fra disse representerer for mange en viktig støtte i en
kaotisk og vanskelig livssituasjon. Så langt har fravær av langsiktighet
og lite forpliktende avtaler med det offentlige, virket klart begrensende
på dette arbeidet.
Disse medlemmer mener frivillige
må stå sentralt i arbeidet for å realisere tilbakeføringsgarantien.
Det bør være i myndighetenes interesse å legge til rette for samarbeidsavtaler
som gjør det mulig for frivillige å planlegge på litt sikt og utvikle
flere og bedre tilbud til domfelte på vei tilbake til et lovlydig
liv.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette
for mer langsiktige avtaler i samarbeidet mellom kriminalomsorgen
og private og frivillige organisasjoner."
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen styrke den eksterne forskningsinnsatsen
for å måle innholdet i og effekten av kriminalomsorgens arbeid,
herunder innholdet i samfunnsstraffen og med spesielt fokus på lederkompetansen
i kriminalomsorgen.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen snarest tilrettelegge utdanningstilbudene
i fengsel med fagmoduler som kan gi delkompetansebevis og som muliggjør
videre påbygging/fullføring av fag/utdanning etter soning.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for
mer langsiktige avtaler i samarbeidet mellom kriminalomsorgen og
private og frivillige organisasjoner.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen utarbeide en strategi for
å bekjempe misbruk og innsmugling av narkotika i norske fengsler
og som skal hindre fortsatt organisering av narkotikakriminalitet under
soning.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen foreta en fullstendig gjennomgang
av helsetjenesten i fengslene med hensyn til organisering og dimensjonering.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen avvikle bruken av fremskutt
prøveløslatelse umiddelbart. Det igangsettes ikke nye tiltak med
soningsrabatter.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
å etablere en praksis der et fengselsår skal tilsvare 12 måneder.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen vurdere og om nødvendig
fremlegge forslag om soningstiltak for psykisk psyke som begår kriminalitet,
der kriminalomsorgen har hovedansvaret for den ytre sikkerheten,
permisjonsordninger mv. og psykiatrien hovedansvaret for behandling
og omsorg.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige
lovendringsforslag slik at fornærmede og etterlatte blir informert
i prioritert rekkefølge om det er truffet vedtak om soningsutsettelse.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige
lovendringsforslag slik at fornærmede eller dennes etterlatte får
uttalelse og klagerett i forbindelse med avgjørelser som gjelder
domfeltes soning av straffen.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen igangsette bygging av
egne fengselsinstitusjoner spesielt tilpasset innsatte med behov
for psykiatrisk behandling og oppfølgning.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen sørge for at det
opprettes en psykiatrisk ambulansetjeneste i samtlige regionale
helseforetak.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen planlegge å igangsette
bygging av 300 nye lukkede soningsplasser.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen foreslå nødvendige lovendringer
for å gjøre Narkotikaprogram med domstolskontroll til en egen straffesanksjon domstolen
kan idømme uten valgfrihet for domfelte.
Komiteen har elles
ingen merknader, viser til meldinga og rår Stortinget til å gjere
slikt
vedtak:
St.meld. nr. 37 (2007–2008) – Straff som virker –
mindre kriminalitet – tryggere samfunn (kriminalomsorgsmelding)
– vedlegges protokollen.
Oslo, i justiskomiteen, den 26. februar 2009
Anne Marit Bjørnflaten |
Ingrid Heggø |
leiar |
ordførar |