Det overordnede målet for den statlige idrettspolitikken
har siden 1970-tallet vært "idrett for alle", jf. St.meld. nr. 41
(1991–1992) Om idretten og St.meld. nr. 14 (1999–2000) Idrettslivet
i endring. Gjennom økonomiske støtteordninger til idrettsformål
skal staten bidra til at befolkningen gis mulighet til å drive idrett og
fysisk aktivitet. Barn og ungdom skal særlig prioriteres. Størrelsen
på den statlige økonomiske støtten til idrettsformål er direkte
koblet til overskuddet fra det heleide statlige selskapet Norsk
Tipping AS, og støtten fordeles i sin helhet utenfor statsbudsjettet
ved kongelig resolusjon. Statens samlede overføringer av spillemidler
til idrettsformål har økt nominelt fra i underkant av 700 mill.
kroner i 1999 til 1,25 mrd. kroner i 2008.
Tilgjengelighet til idrettsanlegg er det viktigste virkemiddelet
for at flest mulig skal gis anledning til å drive idrett og fysisk
aktivitet. Spillemidler til investeringer i idrettsanlegg er derfor sentralt
i idrettspolitikken. I perioden 1999–2008 ble rundt halvparten av
spilleoverskuddet som gikk til idrettsformål, fordelt til idrettsanlegg.
Midlene fordeles gjennom en søknadsbasert tilskuddsordning som forvaltes
av fylkeskommuner og kommuner.
I St.meld. nr. 14 (1999–2000) Idrettslivet i
endring ble det vist til at målet om at anleggsutbyggingen skal
gi flest mulig anledning til å drive fysisk aktivitet, innebærer
at det blant annet skal være tilnærmet lik tilgang på anlegg for
befolkningen uavhengig av bosted. Idrettsmeldingen pekte på at det
var store forskjeller i anleggsdekningen mellom fylkene, og at særlig
storbyene hadde en relativt lav dekning av anlegg sammenlignet med
resten av landet. I Innst. S. nr. 147 (2000–2001) støttet familie-,
kultur- og administrasjonskomiteen seg til målene i idrettsmeldingen
og understreket behovet for å styrke anleggsdekningen i de store
byene. På bakgrunn av målene som ble skissert i idrettsmeldingen, ble
kriteriene som legges til grunn for å beregne rammetilskuddet til
fylkeskommunene, endret fra 2001.
Departementet og familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
understreket også at forutsetningen for å søke om midler til idrettsanlegg
er at kommunene må utarbeide planer for idrett og fysisk aktivitet.
Planforutsetningen skal blant annet sikre at anleggene bygges ut
fra behov.
Målet med revisjonen har vært å belyse resultatoppnåelsen
for tilskudd til idrettsanlegg, og om styringen og oppfølgingen
av tilskuddsmidlene er tilstrekkelig. Til dette målet knyttes følgende problemstillinger:
1. I hvilken grad bidrar
den samlede anleggsdekningen til å gi flest mulig anledning til
å drive idrett og fysisk aktivitet?
2. Bidrar tildelingskriteriene til at utviklingen
på anleggsområdet er i tråd med målene som er satt for sektoren?
3. I hvilken grad kontrollerer og følger
forvaltningen generelt, og Kultur- og kirkedepartementet spesielt,
opp tilskuddsmidlene?
Undersøkelsen er basert på statistiske data,
intervjuer, spørreundersøkelser og saksgjennomgang. I tillegg er
det gjennomført en dokumentanalyse av sentrale stortingsdokumenter
samt Kultur- og kirkedepartementets bestemmelser og rutinebeskrivelser
for forvaltningen av spillemidlene. Undersøkelsesperioden er 1999–2008.
Dokumentet gjør nærmere rede for datainnhentingen mv.
Siden 1999 har det på landsbasis blitt bygget
om lag 8 000 nye anlegg for idrett og fysisk aktivitet. De mindre
kostnadskrevende nærmiljøanleggene står for den største veksten,
men det har også vært en økning i antall større anlegg som flerbrukshaller
og fotballanlegg. Ved utgangen av 2008 var det ca. 50 000 åpne idrettsanlegg
i Norge.
Veksten i antall idrettsanlegg har styrket den
totale dekningen av idrettsanlegg i forhold til befolkningsmengden
i alle landets fylker og i de aller fleste kommunene. Undersøkelsen
viser imidlertid at det fortsatt er betydelige forskjeller i anleggsdekningen
både mellom fylker og mellom kommuner. Dette gjelder både den totale
anleggsmassen i det enkelte fylke og kommune, og for prioriterte
enkeltanlegg som aktiviserer svært mange av dem som driver idrett.
Slike anlegg er for eksempel svømmebassenger, flerbrukshaller og
fotballbaner.
Svømming er utbredt og bedrives i stor grad
i uorganisert form. Blant annet på denne bakgrunnen er svømmebassenger
en prioritert anleggstype i idrettspolitikken. Når man tar utgangspunkt
i det totale antallet svømmebassenger som finnes ut fra Kultur-
og kirkedepartementets register, økte antallet bassenger fra 1 034
i 1999 til 1 040 bassenger ved utgangen av 2007. På grunn av befolkningsveksten
i den samme perioden har det likevel vært en nedgang i svømmehalldekningen
på landsbasis fra 1999 til 2007. I 1999 var det i gjennomsnitt 4 273
innbyggere per svømmehall på landsbasis, mens det var 4 492 innbyggere
per svømmehall i 2007.
Undersøkelsen viser at blant fylkene var det Oslo
som hadde den laveste dekningen i antall svømmebassenger per innbygger
både i 1999 og i 2007, med henholdsvis 11 629 og 12 469 innbyggere
per svømmehall. Finnmark hadde den beste dekningen både i 1999 og
i 2007 med i overkant av 1 600 innbyggere per svømmehall i begge
årene.
Blant storbyene er det Trondheim, med over 16 000
innbyggere per svømmehall, som har den laveste dekningen av svømmehaller.
Trondheim er imidlertid den eneste storbyen med en positiv utvikling
i svømmehalldekningen, med en bedring på 11 prosent i perioden 1999–2007.
Oslo, Bergen og Stavanger har hatt en negativ utvikling i dekningen
av svømmehaller i forhold til befolkningsmengde. I landets øvrige
kommuner er det også store variasjoner i dekningen av svømmehaller.
Undersøkelsen viser også at statusen for de 1 040
svømmebassengene som er registrert på landsbasis ved utgangen av
2007, varierer. Flere bassenger i departementets register er i praksis ikke
åpne for allmennheten, og har heller ikke mottatt tilskudd. Dette
gjelder for eksempel hotellbassenger og institusjonsbassenger.
Flere av de registrerte svømmebassengene er små
og lite egnet til svømming, og noen har blitt stengt uten at det
framgår av registeret. For de øvrige registrerte svømmebassengene
som var egnet til svømmeformål, viser undersøkelsen at nærmere 200
svømmebassenger hadde redusert driftstid. Tallene for 2008 var omtrent
på samme nivå som for 2007. Kultur- og kirkedepartementet opplyser
til Riksrevisjonen at redusert driftstid etter departementets vurdering
kan dekke allmenne behov for opplæring og svømmeaktiviteter i mindre
kommuner.
Et sentralt mål i idrettspolitikken er at alle
skal gis mulighet til å kunne drive idrett og fysisk aktivitet.
I tillegg til den prioriterte gruppen barn og unge, vektlegges det
at funksjonshemmede og uorganiserte skal gis tilbud om å trene i
idrettsanlegg. Undersøkelsen viser at i om lag halvparten av kommunene
har barn og unge i alderen 6–19 år, funksjonshemmede og uorganiserte
meget god eller god tilgang til å trene i svømmebasseng. I om lag
15 prosent av kommunene er det lite eller intet tilbud om treningstid
i svømmebasseng for barn og unge. I fem prosent av kommunene blir
det heller ikke gitt tilbud om svømmeopplæring til skolebarn etter kravene
fra Utdanningsdirektoratet. Kultur- og kirkedepartementet presiserer
i sitt svarbrev til Riksrevisjonen at departementet ikke er ansvarlig
for svømmeopplæringen til skolebarn. Departementet opplyser at sambruk
og samlokalisering er formålstjenlig, men at kravene fra Utdanningsdirektoratet
ikke kan være styrende for hvordan departementet tildeler spillemidler
til svømmeanlegg.
Undersøkelsen viser at rundt 20 prosent av kommunene
tilbyr lite eller ingen treningstid til funksjonshemmede og til
uorganiserte gjennom eksempelvis folkebad.
Undersøkelsen viser også at utformingen av tilskuddsordningen
gjør at kommuneøkonomien er sentral i forklaringen på at svømmehallsituasjonen
ikke er bedret siden 1999. Tilskuddssystemet, som fordrer at søkeren
må bidra med en betydelig del av midlene, fører til at det er kommuner
med høye frie inntekter som søker om mest og tildeles mest tilskudd
til bygging og rehabilitering av idrettsanlegg. Kommuner med høye
frie inntekter har også den beste anleggsdekningen. Den storstilte
utbyggingen av svømmebassenger på 1950 og 1960-tallet har medført
at det finnes mange små svømmeanlegg med behov for rehabilitering.
I sum reduserer dette mulighetene for kommunene med lavere frie inntekter
til å bygge nye, kostnadskrevende svømmebassenger.
Undersøkelsen viser at antall flerbrukshaller
har økt fra 640 til 800 i perioden 1999–2007. Økningen har medført
at dekningen av flerbrukshaller i forhold til befolkningsmengden
er styrket i de fleste fylker. På landsbasis var det i 2007 i underkant
av 6 000 innbyggere per flerbrukshall mot nærmere 7 000 innbyggere
i 1999.
Det er imidlertid fortsatt store variasjoner
i dekningen av flerbrukshaller mellom fylkene og kommunene. Hordaland
har hatt den største økningen blant fylkene; der har antall flerbrukshaller
nesten blitt doblet siden 1999. Til tross for bedringen i dekningen
i Oslo siden 1999 er Oslo fremdeles fylket med den laveste dekningen.
Den høyeste dekningen i 2007 har Finnmark. Reiseavstandene i Finnmark
kan imidlertid være betydelige, noe som kan svekke betydningen av
god anleggsdekning. Vest-Agder, Telemark og Aust-Agder har også
en relativt god dekning.
I de øvrige storbyene er dekningen av flerbrukshaller
bedre enn i Oslo. Både i Bergen og i Stavanger har dekningen i flerbrukshaller
blitt betydelig bedre siden 1999, og er nær nivået for landsgjennomsnittet.
I landets øvrige kommuner er det også store variasjoner i dekningen
av flerbrukshaller. Rundt 100 kommuner hadde ingen flerbrukshall
ved utgangen av 2007. Enkelte flerbrukshaller er imidlertid svært
store, og derfor kan kommuner med svært mange innbyggere per flerbrukshall
likevel ha bedre dekning enn for eksempel Oslo. Undersøkelsen viser
at i ca. 65 prosent av kommunene har barn og unge i alderen 6–19
år meget godt eller godt tilbud om treningstid i flerbrukshall.
I ca. 20 prosent av kommunene har uorganiserte som driver egenaktivitet,
meget god eller god tilgang til å trene i flerbrukshall. I 40 prosent
av kommunene får uorganiserte lite eller intet tilbud om trening i
flerbrukshall. Det er et klart mål i idrettspolitikken at flerbrukshaller
i større grad burde være åpne for egenorganisert aktivitet. Undersøkelsen viser
at det er store variasjoner mellom kommunene når det gjelder i hvilken
grad funksjonshemmede får tilbud om treningstid i en flerbrukshall.
Fotball er den største særidretten i Norge,
og den utøves av mange, både i organisert og i uorganisert form.
Undersøkelsen viser at antall fotballanlegg har økt fra 4 236 i
1999 til 4 507 i 2007, hvilket tilsvarer en vekst på ca. 6 prosent.
Utviklingen innen fotballanlegg har i større grad skjedd gjennom
å oppgradere og gjøre om grusbaner og gressbaner til kunstgressbaner.
Begrunnelsen for denne satsingen er at kunstgressbaner har en vesentlig
høyere brukstid i løpet av en sesong enn naturgressbaner. Antall
kunstgressbaner i 1999 var 85, mens det i 2007 var over 500 slike
baner.
På landsbasis har dekningen av fotballbaner
vært stabil, ved at dekningen er endret fra 1 043 til 1 039 innbyggere
per fotballbane. Den sterke veksten i antall kunstgressbaner medfører
imidlertid at brukskapasiteten er blitt vesentlig styrket. Undersøkelsen
viser at det er vedvarende variasjoner i dekningen av fotballanlegg
i forhold til befolkningsmengden mellom fylker og kommuner. Oslo
og Hordaland har fortsatt den laveste dekningen blant fylkene. Både
Oslo og Hordaland kan imidlertid vise til en sterk økning i dekning
i fotballbaner generelt og antall kunstgressbaner spesielt. Den
høyeste dekningen av fotballbaner i 2007 fantes i Hedmark og Nord-Trøndelag.
I tillegg til i Oslo har dekningen av fotballbaner blitt
styrket i alle de øvrige storbyene, men dekningen er fortsatt lavere
enn landsgjennomsnittet. Trondheim har den høyeste dekningen, mens Bergen
hadde den laveste dekningen.
Undersøkelsen viser at i over 80 prosent av
kommunene har barn og ungdom god eller meget god tilgang til å trene
på fotballbaner. Til sammenligning var tallet for svømmehaller og
flerbrukshaller for den samme gruppen henholdsvis 50 og 65 prosent.
Tilgjengelighet til anlegg kan også måles gjennom boavstand til
de ulike idrettsanleggene. Ca. 70 prosent av befolkningen bor innen
4 kilometer fra en idrettplass, fotballbane eller et stadion. Tilsvarende
tall for svømmebassenger var i overkant av 40 prosent og for haller
ca. 55 prosent. For dem som spiller fotball, er tilgangen til anlegg
følgelig bedre enn for dem som driver idrett og fysisk aktivitet
i svømmehall og flerbrukshall.
I tillegg til svømmebassenger, flerbrukshaller
og fotballanlegg er friluftslivsanleggene turløyper, turveier og
turstier definert som prioriterte anleggstyper. Bakgrunnen for denne
prioriteringen er at dette er anleggstyper som legger til rette
for egenorganiserte fysiske aktiviteter som har en meget bred oppslutning
i befolkningen, som turgåing, sykling, jogging og skigåing.
Klimatiske og geografiske forhold vil påvirke muligheten
som befolkningen i ulike deler av landet har til å benytte naturen
til idrett og fysisk aktivitet. Store arealer som kan benyttes til
mosjon, vil ikke være registrert som friluftsanlegg i anleggsregisteret.
Undersøkelsen viser at antall friluftslivsanlegg på landsbasis har
økt fra i overkant av 5 700 anlegg i 2001 til over 6 700 anlegg i
2007. Turstier, turløyper og turveier utgjør om lag 70 prosent av
økningen. Møre og Romsdal har flest friluftsanlegg med over 1 000
anlegg, mens Finnmark har færrest med 35 anlegg. Målt etter antall
innbyggere per anlegg er det Oslo som har lavest dekning av friluftsanlegg.
Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal har høyest dekning.
Nærmiljøanlegg er også en prioritert og separat søknadsgruppe
innenfor spillemiddelordningen. Nærmiljøanleggene er primært innrettet
mot barn og unge for egenorganisert fysisk aktivitet, og gjerne
lokalisert ved eller i nærheten av skoler. Undersøkelsen viser at
antall nærmiljøanlegg har økt fra ca. 8 500 i 1999 til nærmere 13 500
i 2007, og følgelig er det innen denne kategorien hvor økningen
i antall anlegg har vært størst i perioden 1999–2007. Ballbinger
er en type nærmiljøanlegg som har hatt en særlig vekst i perioden.
Undersøkelsen viser at Norges Fotballforbund har spilt en aktiv
rolle i denne utviklingen. Oslo og Finnmark har færrest nærmiljøanlegg
per innbygger.
Statlig støtte til utbygging og rehabilitering
av idrettsanlegg kanaliseres gjennom fylkeskommuner og kommuner.
Tilskuddsordningen er søknadsbasert, og søknader skal fremmes gjennom
den kommunen hvor anlegget er planlagt bygget, eventuelt rehabilitert.
Kommuner, idrettslag og idrettsforeninger utgjør de største søkergruppene.
Tilskuddet fungerer som en toppfinansieringsordning og forutsetter
at kommunene og øvrige søknadsberettigede må kunne bidra finansielt
før det kan søkes om spillemidler. Kommunene oversender årlig en
prioritert liste med søknader til fylkeskommunene for behandling
og godkjennelse. Fylkeskommunen oversender deretter til Kultur-
og kirkedepartementet en årlig oversikt over de søknadene som er
blitt godkjent, med tilhørende godkjente søknadssum. Departementet
fastsetter på denne bakgrunn en ramme til fylkene, og fylkeskommunene
er ansvarlig for å detaljfordele disse midlene til kommunene og
det enkelte anlegg. I undersøkelsesperioden ble spillemidlene fordelt etter
søknadsgruppene ordinære anlegg og nærmiljøanlegg.
Undersøkelsen viser at samlet søknadsbeløp om tilskudd
til idrettsanlegg har økt nominelt fra ca. 700 mill. kroner i 1999
til over 2,5 mrd. kroner i 2008. Det beløpet som staten har kunnet
avsette som tilskudd fra spillemiddeloverskuddet fra Norsk Tipping
AS, har imidlertid kun økt fra 300 mill. kroner i 1999 til 650 mill.
kroner i 2008. Resultatet er en reduksjon i den samlede beløpsmessige
innvilgelsesandelen fra rundt 44 prosent i 1999 til ca. 25 prosent
i 2008. Det innebærer at det etter tildelingen i 2008 har oppstått
en differanse på nærmere to milliarder kroner mellom godkjent søknadssum
og tildelte tilskudd.
Antall søknader om tilskudd til idrettsanlegg
har økt fra i overkant av 1 800 i 1999 til i underkant av 3 000
søknader i 2008. Andelen søknader som har blitt innvilget, har for
nærmiljøanleggene blitt redusert fra 93 prosent i 1999 til 53 prosent
i 2007. For ordinære anlegg har andelen sunket fra 60 prosent i
1999 til 34 prosent i 2007.
Kriteriene som departementet legger til grunn for
rammetildelingen av tilskudd til fylkene, ble endret fra og med
2001. De gjeldende kriteriene skal være bedre innrettet med tanke
på de målene som gjelder på anleggsområdet, og de skal jevne ut
de store forskjellene som fylkene mottok i tilskudd per innbygger
før endringen av tilskuddskriteriene. For de ordinære anleggene beregnes
rammetilskuddet etter kriteriene godkjent søknadssum (50 prosent),
antall innbyggere (25 prosent) og anleggsmasse (25 prosent).
Sammenlignet med tidligere tildelingskriterier legger
gjeldende tildelingskriterier større vekt på at befolkningsrike
fylker med liten anleggsmasse skal motta mer tilskudd. Rammen til nærmiljøanleggene
fastsettes kun etter søknadssum og ikke etter antall innbyggere
og anleggsmasse. Kultur- og kirkedepartementet fastsetter årlig
størrelsen på innvilgelsesprosenten.
Undersøkelsen viser at det etter endringene
i tildelingskriteriene fra 2001 fortsatt er store forskjeller i
hva fylkene mottar, målt i tilskudd per innbygger. Finnmark mottok
mest tilskudd per innbygger med 1 700 kroner totalt i perioden 2001–2007.
Østfold, Oslo og Akershus mottok minst tilskudd med ca. 650 kroner
per innbygger i den samme perioden. Forskjellene er imidlertid blitt
mindre etter omleggingen av tildelingskriteriene.
Undersøkelsen viser også at det er store forskjeller
mellom fylkene når det gjelder i hvor stor grad godkjente søknader
får tilsagn om midler. Østfold og Oslo har fått tilsagn om mest
tilskudd sammenlignet med godkjent søknadssum.
Årsakene til variasjonene i innvilgelsesandelen kan
knyttes til kriteriene som legges til grunn for å beregne størrelsen
på rammeoverføringene til fylkene. Østfold søker om minst midler
av alle fylkene, men fordi fylket har en relativt lav anleggsdekning
og en relativt stor befolkning sammenlignet med øvrige fylker, får
fylket god utteling på søknadene. Oslo får også innvilget et relativt
større beløp enn øvrige fylker på grunn av fylkets lave anleggsdekning,
i tillegg til at Oslo er det mest folkerike fylket i landet.
For de fleste av fylkene med lav innvilgelsesandel
har departementets tildelingskriterier motsatt effekt. Disse fylkene
har god dekning av idrettsanlegg og relativt liten befolkning, og
de får dermed en lavere innvilgelsesandel.
Etter Kultur- og kirkedepartementets årlige
rammetildeling til fylkene skal fylkene detaljfordele spillemidlene
til den enkelte søker gjennom kommunene innen 1. juli. Selv om det
har vært en utjevning i tilskuddene som fylkene mottar til fordeling,
viser undersøkelsen at det er betydelige forskjeller i hva enkeltkommuner
søker om og mottar av tilskudd per innbygger. Undersøkelsen viser
at disse store forskjellene kan knyttes til variasjoner i størrelsen
på kommunenes frie inntekter. Bakgrunnen er at tilskuddet gis som
en toppfinansiering. Kommuner med lave frie inntekter per innbygger
søker gjennomgående om minst tilskudd, og de mottar også minst tilskudd.
Tilsvarende er det kommunene med høye frie inntekter per innbygger
som søker om mest midler, og som mottar mest tilskudd.
Undersøkelsen viser også at det er en klar sammenheng
mellom størrelsen på kommunenes frie inntekter og anleggsdekningen.
Kommuner med høye frie inntekter har gjennomgående en bedre anleggsdekning
enn kommuner med lave frie inntekter per innbygger. Samtidig kan
idrettslag, uavhengig av kommunenes økonomiske stilling, til en
viss grad bidra økonomisk i anleggsutviklingen og følgelig medvirke
positivt til kommunenes anleggssituasjon. Det framgår også av undersøkelsen
at kommuner med liten befolkning gjennomgående har bedre anleggsdekning enn
kommuner med en stor befolkningsmengde.
For å sikre at utbyggingen av idrettsanlegg
skjer på bakgrunn av klare behovsvurderinger og gjennom en sterk
kommunal styring, er det en sentral forutsetning for å kunne søke
om spillemidler til idrettsanlegg at det foreligger en kommunal
plan for idrett og fysisk aktivitet. Anlegg det søkes om midler
til, må i tillegg være innarbeidet i kommunens planverk.
Undersøkelsen viser at nesten alle landets kommuner
har utarbeidet en plan for fysisk aktivitet. De fleste planene inneholder
også analyser av hvilke idrettsanlegg som kommunene har behov for
på kort og lang sikt. Undersøkelsen viser at planene i varierende
grad fungerer som styringsverktøy for kommunene, og at det er et
særlig behov for å samordne kommunenes planer for idrett og fysisk
aktivitet med øvrige kommunale planer. Det er ikke alltid sammenheng
mellom de behovsvurderingene som foretas, og de idrettsanleggene
som faktisk blir bygget. Det vises i denne forbindelse til at idrettsanlegg
kan bli tatt inn i de kommunale planene kun fordi de har finansieringen
på plass.
På bakgrunn av at fylkeskommunene er tillagt ansvaret
for å detaljfordele tilskuddmidler til kommunene, kan fylkeskommunene
også være med på å styre anleggsutviklingen i kommunene ut fra de
sentrale målene som er satt for sektoren. Undersøkelsen viser at
fylkeskommunene i stor grad legger de kommunale prioriteringene
til grunn for hvilke idrettsanlegg det ytes midler til. Fylkeskommunene
ønsker ikke å overstyre kommunale beslutninger, og prioriterer ofte
at flest mulig kommuner, regioner og aktivitetstyper får noe, framfor
å tilgodese enkelte kostnadskrevende anlegg. Undersøkelsen viser
at fylkeskommunene likevel søker å påvirke anleggsutviklingen i
kommunene blant annet ved å gi innspill i de kommunale planprosessene og
gjennom den løpende dialogen med kommunene. Enkelte fylkeskommuner
vil ikke tildele midler til anleggstyper som allerede har god dekning.
Undersøkelsen viser at kommunene har søkt om og
mottatt mest midler til de prioriterte anleggene flerbrukshaller
og fotballbaner. Kommunene har søkt om noe mindre midler til svømmeanlegg.
Kommunene og øvrige søkere har imidlertid mottatt vesentlig mer
tilskudd til nærmiljøanlegg enn til bade- og svømmeanlegg selv om
det ble søkt om betydelig mer midler til bade- og svømmeanlegg.
For å sikre en positiv anleggsutvikling i storbyene
har Kultur- og kirkedepartementet gjennom et anleggspolitisk program
fra 2003 avsatt en ekstra ramme som går som tilskudd direkte fra
departementet til aktuelle søkere i storbyer og øvrige pressområder.
I perioden 2003–2006 ble det tildelt 234 mill. kroner til blant
annet de prioriterte anleggstypene. I programmet for 2007–2010 er
det forventet avsatt 250 mill. kroner til tilsvarende formål, hvorav
100 mill. kroner vil være spesifikt rettet mot anlegg i presskommuner.
Kultur- og kirkedepartementet stiller en rekke krav
til kommunenes og fylkeskommunenes gjennomføring av tilskuddsordningen.
Undersøkelsen viser at kommunene og fylkeskommunene i all hovedsak
oppfatter kravene til departementet som klare og entydige. I tillegg
til kravene som stilles til kommunenes planer for idrett og fysisk
aktivitet, stilles det også flere krav til søknadene om tilskudd.
Kommunene har ansvaret for å saksbehandle alle
søknadene og påse at de er fullstendige med alle vedlegg før de
oversendes fylkeskommunen. Fylkeskommunene har ansvaret for å kontrollere
og kvalitetssikre de kommunale søknadene og oversender årlig en
liste med alle godkjente søknader til Kultur- og kirkedepartementet.
Undersøkelsen viser at fylkeskommunene legger til grunn Kultur-
og kirkedepartementets bestemmelser om tilskudd til anlegg for idrett
og fysisk aktivitet i dette kontroll- og kvalitetssikringsarbeidet.
Det avdekkes enkelte feil og mangler i søknadene som oversendes
fra kommunene til fylkeskommunene, men flere av feilene og manglene
blir utbedret før oversendelsesfristen til departementet.
Undersøkelsen viser imidlertid at det er enkelte avvik
mellom de undersøkte søknadene som er blitt godkjent av fylkeskommunene,
og de kravene som departementet stiller. Dette gjelder blant annet
enkelte krav knyttet til dokumentasjon av egenkapital og dugnadsinnsats.
Årsaken til avvikene er blant annet at kravene i bestemmelsene ikke
alltid oppleves som hensiktsmessige for den praktiske forvaltningen
av midlene. Undersøkelsen viser også at fylkeskommunene har ulik
teknisk kompetanse for å kunne kvalitetssikre søknadene som er oversendt
fra kommunene. Kultur- og kirkedepartementet er enig i at krav som
ikke er hensiktsmessige i forvaltningen av midlene, bør justeres.
Kultur- og kirkedepartementet angir også en
del krav til hvordan kommunene og fylkeskommunene skal kontrollere
bruken av tilskuddsmidlene. Undersøkelsen viser at kommunene og fylkeskommunene
i stor grad følger opp bruken av midlene som forutsatt og sikrer
at tilskuddene blir brukt etter forutsetningene for tildelingen. Det
er imidlertid fortsatt rom for å styrke kontrollarbeidet.
I tillegg til den oppfølgingen som skjer i kommunene
og fylkeskommunene, følger også departementet opp tilskuddene gjennom
årlige befaringer av utvalgte anlegg. I denne oppfølgingen gjennomgås
alle dokumenter, herunder søknader, og det kontrolleres at anlegget
er bygget i samsvar med planene, at det er i drift, og at det er
aktivitet. Departementets befaringer har kun avdekket mindre avvik,
oftest i forbindelse med tilrettelegging for funksjonshemmede. Manglene
utbedres når de påpekes.
Ved utgangen av 2007 overtok kommunene ansvaret
fra fylkeskommunene for å registrere og oppdatere informasjonen
i Kultur- og kirkedepartementets anleggsregister. Registerets pålitelighet
synes å ha blitt bedre siden 1999, og undersøkelsen viser at registeret
i all hovedsak gir et dekkende uttrykk for anleggssituasjonen på
landsbasis. Særlig på bakgrunn av at informasjonen i registeret
utgjør en del av grunnlaget for å beregne rammetilskuddene til fylkene,
er det fortsatt behov for å kvalitetssikre at informasjonen i registeret
er mest mulig korrekt. Undersøkelsen viser at registeret ikke alltid
er oppdatert med idrettsanlegg som er åpne og stengte, og at idrettsanlegg
kan være dobbeltregistrert. Undersøkelsen viser at departementet
kan bidra med så vel å kvalitetssikre allerede registrerte opplysninger
som å hjelpe med bedre brukeropplæring og veiledning. Kommunenes
egne rutiner kan også være mangelfulle.
Etter Kultur- og kirkedepartementets oppfatning gir
undersøkelsen i stor grad en omfattende og god beskrivelse av ordningen
med tilskudd til idrettsanlegg og oppfølgingen av denne. Departementet
understreker at det i vurderingen av målene for idrettspolitikken
er viktig å ta hensyn til forutsetningene og rammene som den statlige tilskuddsordningen
opererer innenfor. Ifølge departementet er det blant annet viktig
å understreke at finansiering og bygging av idrettsanlegg primært
er et kommunalt ansvar, og at det statlige tilskuddet kun er en
toppfinansiering. Videre viser departementet til at det er overskuddet
fra Norsk Tipping AS som er styrende for ressurstilgangen. Departementet
peker videre på at Stortinget har uttalt et tydelig mål om utjevning
av anleggsdekningen på sikt, men at dette ikke er formulert som
en absolutt forutsetning for det statlige tilskuddet til idrettsanlegg.
Riksrevisjonen peker på at det fortsatt er betydelige
forskjeller i anleggsdekningen mellom både fylker og kommuner. I
de store byene er også anleggsdekningen lavere enn landsgjennomsnittet.
Forskjellene er så vidt betydelige at det er grunn til å stille
spørsmål om det er i overensstemmelse med Stortingets forutsetning
om at statens støtte til idrett skal gi hele befolkningen mulighet
til å drive idrett og fysisk aktivitet.
Undersøkelsen viser at måloppnåelsen er særlig mangelfull
for svømmeanleggene. I tillegg er antall svømmebassenger som er
åpne og tilgjengelige for befolkningen, og som faktisk kan benyttes
til svømming, langt lavere enn det som framgår av den offisielle
statistikken. Særlig uheldig er det når kommuner ikke kan tilby barn
svømmeopplæring som forutsatt i Utdanningsdirektoratets læreplan.
Riksrevisjonen er innforstått med at Kultur- og kirkedepartementet ikke
har ansvaret for å sikre barn forskriftsmessig svømmeopplæring,
og at det er kommunene som har et ansvar for å finansiere og bygge
idrettsanlegg. Det er imidlertid viktig at den offentlige organiseringen
av tjenestetilbudet ikke blir til hinder for at befolkningen får
tilgang til svømmeanlegg.
Undersøkelsen viser at måloppnåelsen for flerbrukshaller
og fotballbaner har vært bedre enn for svømmehallene. Antall flerbrukshaller
har økt siden 1999, og anleggsdekningen er blitt bedre. Det er imidlertid
vedvarende forskjeller i dekningen av denne typen anlegg, og Riksrevisjonen
registrerer at dekningen av haller i Oslo fortsatt er svært lav
sammenlignet med landsgjennomsnittet. Selv om det i Oslo og andre
tettbygde strøk ofte er kortere reiseavstand til anlegg enn det
er i andre deler av landet, er det uheldig at disse forskjellene
opprettholdes.
Dekningen av fotballbaner har også blitt forbedret
fra 1999 til 2007, og totalt er det langt flere fotballbaner enn
svømmehaller og flerbrukshaller. Særlig er det lagt til rette for
økte treningsmuligheter gjennom konvertering av konvensjonelle baner
til kunstgressbaner, som har en vesentlig høyere brukskapasitet.
Fotballbaner synes derfor å være relativt godt tilgjengelige for
befolkningen og spesielt for barn og unge. Undersøkelsen viser imidlertid
at dekningen av fotballbaner fortsatt varierer mellom fylkene, og
at dekningen i de store byene som Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger
er langt lavere enn landsgjennomsnittet.
Undersøkelsen viser også at det er store forskjeller
mellom fylkenes dekning av nærmiljøanlegg og friluftslivsanlegg.
Riksrevisjonen stiller spørsmål om friluftslivsanleggene er tilstrekkelig
prioritert i tildelingen av midler, gitt at dette er anlegg som
kan benyttes til de aktivitetene som har bredest og størst oppslutning
i befolkningen.
Riksrevisjonen registrerer at en sentral forklaring
på at dekningen av anlegg fortsatt varierer i den påviste størrelsesordenen,
er variasjonene i kommunenes frie inntekter. Tilskuddssystemet, som
fordrer at søkeren må bidra med en betydelig andel av midlene, fører
til at det er kommuner med høye frie inntekter som søker om mest
og tildeles mest tilskudd til bygging og rehabilitering av idrettsanlegg.
Undersøkelsen viser også klart at det er disse kommunene som har den
beste anleggsdekningen. Riksrevisjonen vil derfor understreke betydningen
av at anleggsutbyggingen i enda større grad må skje på bakgrunn
av de faktiske behovene i kommunene, og ikke etter økonomisk evne,
slik at behovene til hele befolkningen blir ivaretatt slik Stortinget forutsetter.
Undersøkelsen viser at Kultur- og kirkedepartementets
anleggsregister i all hovedsak gir et dekkende uttrykk for anleggssituasjonen
på landsbasis. Samtidig viser undersøkelsen at det fortsatt er behov
for å sikre at informasjonen og statusen for det enkelte anlegg
i registeret blir mest mulig korrekt. Dette anses som særlig viktig
når informasjonen i registeret utgjør en del av grunnlaget for hvordan
rammetilskuddene til fylkene beregnes.
Riksrevisjonen ser det for øvrig som positivt
at styringen av spillemidlene i hovedsak synes å fungere etter forutsetningene.
Kultur- og kirkedepartementet har utarbeidet detaljerte krav til
forvaltningen av søknadene og til kommunens kontroll av ferdigstilte
anlegg. Kommunene følger i all hovedsak disse retningslinjene. Undersøkelsen
viser likevel at det er avvik i enkelte av de undersøkte søknadene
som er blitt godkjent av fylkeskommunene. Det er også avvik i etterlevelsen
av de kravene som departementet stiller til kontroll av ferdigstilte
anlegg. Riksrevisjonen forutsetter at kravene etterleves. Riksrevisjonen
er imidlertid enig med Kultur- og kirkedepartementet i at dersom
noen av kravene ikke er hensiktsmessige, bør de justeres.
Saken har vært forelagt Kultur- og kirkedepartementet,
og statsråden har i brev av 11. mars 2009 svart:
"(…)
Kommentarer til Riksrevisjonenes
bemerkninger:
Departementet mener imidlertid at Riksrevisjonen
i sine bemerkninger i for liten grad har lagt vekt på forutsetningene
for og rammene den statlige tilskuddsordningen opererer innenfor.
Riksrevisjonens
bemerkninger reflekterer i liten grad at finansiering og bygging
av idrettsanlegg primært er et kommunalt ansvar og at det statlige tilskuddet
kun er en toppfinansiering. Departementet vil videre understreke
at det er overskuddet fra Norsk Tipping AS som er styrende for ressurstilgangen
for statlige tilskudd til idrettsformål. De økonomiske rammene for tilskuddsordningen
er ikke tilstrekkelige til å imøtekomme søknadsmassen fra kommunene.
I 2008 var innvilgelse for innkomne søknader på idrettsanlegg i
kommunene i gjennomsnitt på omlag 25 %.
Riksrevisjonen
mener at forskjellene i anleggsdekning mellom kommuner er så vidt
betydelige at det er grunn til å stille spørsmål om det er i overensstemmelse
med Stortingets forutsetning om at statens støtte til idrett skal
gi hele befolkningen mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet.
Departementet er enig i at det er forskjeller i anleggsdekningen
mellom kommuner. Dette er et resultat av flere forhold, bl.a. kommunal
økonomi og kommunale prioriteringer. Staten har gjennom ulike tiltak
forsøkt å bidra til en utjevning av forskjellene. Dette vil fortsatt
være en prioritert oppgave, i tråd med Stortingets mål. Det er imidlertid
ikke en forutsetning for den statlige idrettspolitikken at den skal
sikre alle innbyggere et helt likt tilbud om idrett og fysisk aktivitet.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at det er bygd 8000 nye idrettsanlegg
og at den generelle anleggsdekningen er styrket. Det er departementets
vurdering at dette viser at tilskudd fra spillemidlene til idrettsanlegg
bidrar til å gi befolkningen mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet.
Riksrevisjonens
undersøkelse viser at kommuner med høye frie inntekter søker om
mest og mottar mest i tilskudd til bygging og rehabilitering av
idrettsanlegg, og understreker betydningen av at anleggsutbyggingen
i enda større grad bør skje på bakgrunn av de faktiske behovene
i kommunene. KKD viser igjen til at anleggsutbygging primært er
et kommunalt ansvar og at kommunenes økonomi har betydning for muligheten
til å prioritere idrettsanlegg, på samme måte som økonomi er avgjørende
for hvordan kommunene er i stand til å ivareta sine lovpålagte oppgaver.
KKD er imidlertid opptatt av å bidra til anleggsutbygging i kommuner
der behovene er store, og viser til det anleggspolitiske programmet
som ble iverksatt fra 2003. Hovedinnsatsen i programmet er rettet
mot utbygging av idrettsanlegg i pressområder, og mot utbygging
av særlig kostnadskrevende idrettsanlegg.
Departementet
er enig i at det er viktig å sikre at utbygging av anlegg skjer
på bakgrunn av reelle behov og har nedsatt en gruppe som skal vurdere kriteriene
for fordeling av spillemidler til anlegg i kommunene.
Riksrevisjonen
skriver følgende i sine bemerkninger:
"Særlig uheldig
er det når kommuner ikke kan tilby barn svømmeopplæring som forutsatt
i Utdanningsdirektoratets læreplan. Riksrevisjonen er innforstått
med at Kultur- og kirkedepartementet ikke har ansvaret for å sikre
barn forskriftsmessig svømmeopplæring, og at det er kommunene som
har et ansvar for å finansiere og bygge idrettsanalegg. Det er imidlertid
viktig at den offentlige organiseringen av tjenestetilbudet ikke
blir til hinder for at befolkningen får tilgang til svømmeanlegg."
Departementet
finner det noe uklart hva Riksrevisjonen her mener. Ved bygging
av idrettsanlegg ser både kommuner og departementet det som formålstjenlig
at det legges til rette for at anleggene kan brukes av flere grupper.
Det er derfor vanlig at spillemiddelfinansierte idrettsanlegg er
lokalisert i tilknytning til skoler, noe som sikrer bruk fra skolen
på dagtid og fra idretten og andre grupper på kveldstid. Departementet
mener derfor spillemiddelordningen bidrar til, og ikke er til hinder
for, at befolkningen får tilgang til idrettsanlegg. Det framgår
da også av departementets bestemmelser at det er en forutsetning
for tilskudd av spillemidlene at anleggene er åpne for allmenn idrettslig
virksomhet (idrett og fysisk aktivitet for alle).
Departementet
har de siste årene registrert en positiv utvikling når det gjelder
planer for rehabilitering og nybygg av svømmebasseng. Svømmeanlegg
er komplekse og kostbare anlegg som har lang prosjekterings- og
realiseringsfase. Det er siden 2005 registrert over 70 nye, gjenåpnede og
rehabiliterte svømmeanlegg.
Rentekompensasjonsordningen
for skolebygg er for 2009 utvidet til å gjelde svømmeanlegg utenfor
skolebygget som brukes av skolen til svømmeopplæring. Investeringsrammen
er 15 mrd. kroner over 8 år fra 2009. Dette vil være positiv for
etablering av nye og rehabilitering av eksisterende kommunale svømmeanlegg.
Når
det gjelder Riksrevisjonens bemerkning om tilskudd til friluftslivsformål
vil KKD fremholde at midlene, i henhold til forskrift til lov om pengespill
mv., i første rekke skal brukes til utbygging av idrettsanlegg.
En del typer anlegg dekker både idretts- og friluftslivsformål.
De viktigste av disse anleggene kan gis tilskudd på inntil 50 %
av kostnadene, mot normalt en tredjedel, og er erfaringsmessig blant
de høyest prioriterte når tilskuddsmidler detaljfordeles i kommuner
og fylkeskommuner."
Idrett og fysisk aktivitet for alle er den overordnede
visjonen for den statlige idrettspolitikken, fastsatt av Stortinget.
Tilgjengelighet til idrettsanlegg er det viktigste virkemiddelet
for at flest mulig skal få mulighet til å drive idrett og fysisk
aktivitet. Riksrevisjonen legger til grunn at bruken av spillemidler
for å finansiere idrettsanlegg er et sentralt virkemiddel for å
nå dette målet.
Stortingets klare mål gjennom behandlingen av St.meld.
nr. 14 (1999–2000) var at de store forskjellene i anleggsdekningen
skulle utjevnes for å ivareta hensynet til at befolkningen skal
ha en likestilt tilgang til anlegg uavhengig av bosted. Riksrevisjonen
ser positivt på at det er bygget ca. 8 000 nye idrettsanlegg siden
1999, men konstaterer at det fortsatt er betydelige variasjoner
i anleggsdekningen mellom fylker og kommuner. Riksrevisjonen merker
seg at Kultur- og kirkedepartementet er enig i at det er forskjeller i
anleggsdekningen mellom kommuner, og at departementet fortsatt vil
prioritere å utjevne disse forskjellene i tråd med Stortingets mål.
Riksrevisjonen merker seg at rentekompensasjonsordningen
for skolebygg fra 2009 er utvidet til også å gjelde svømmeanlegg
utenfor skolebygg som brukes av skolen til svømmeopplæring. Riksrevisjonen
forventer at dette vil være positivt for etableringen av nye svømmeanlegg
og rehabilitering av eksisterende kommunale svømmeanlegg. Når det
gjelder svømmeopplæring for barn, er det særlig viktig at ikke fordelingen
av ansvar mellom departementene og kommunene blir til hinder for
at barna får svømmeopplæring som forutsatt i læreplanene.
Riksrevisjonen registrerer for øvrig at departementet
er enig i at forskjeller i kommunal økonomi er sentralt i forklaringen
på variasjonene i anleggsdekningen. Vi konstaterer at departementet
deler Riksrevisjonens syn på at det er viktig å sikre at utbyggingen
av anlegg skjer på bakgrunn av reelle behov, og at departementet
i denne sammenhengen har nedsatt en gruppe som skal vurdere kriteriene
for fordeling av spillemidler til anlegg i kommunene.