Konsentrasjonen av sivile og militære nukleære installasjoner
og radioaktive kilder er særlig høy i Nordvest-Russland. Ulykker
ved en av disse installasjonene utgjør den største risikoen for
radioaktiv forurensning i Norge. Forurensning, nedfall og eksponering
for stråling kan føre til helsemessige konsekvenser for befolkningen. Utslipp
og spredning av radioaktive stoffer kan også føre til konsekvenser
for miljøet.
Under den kalde krigen foregikk det en betydelig utbygging
av både kjernekraftverk, marinebaser for reaktordrevne fartøy, avfallslagre
med både brukt brensel og radioaktivt materiale, og våpenarsenaler
på Kolahalvøya. Kilder som fortsatt utgjør en risiko for radioaktiv
forurensning og ulykker er kjernevåpen, de gamle reaktorene på Kola
kjernekraftverk, reaktordrevne ubåter og isbrytere, lagre av brukt
brensel på fartøy i Murmansk og lagrene i de nedlagte marinebasene
i Andrejevbukta og Gremikha. I Karahavet og i fjordene langs Novaja
Semlja er det dumpet radioaktivt avfall som også utgjør risiko for
radioaktiv forurensning. I tillegg er det risiko for at eventuelle
utslipp fra atomanlegg forurenser elvene Ob og Jenisej som renner
ut i Karahavet. Strontiumbatterier som inntil nylig ble brukt i fyrlyktene
langs hele Kolakysten var svært radioaktive. Disse utgjorde en potensiell
kilde til radioaktiv forurensning og en fare for at radioaktivt
og spaltbart materiale skulle komme på avveie.
Stortinget bevilget i overkant av 1,4 mrd. kroner til
atomsikkerhetsarbeidet i Nordvest-Russland i perioden 1995 til 2009.
Målet for atomsikkerhetssamarbeidet med Russland har vært å bidra
til å redusere risikoen for ulykker og forurensning fra de nukleære
installasjonene i Nordvest-Russland, og hindre at radioaktivt og
spaltbart materiale kommer på avveie. Samarbeidet skal beskytte
helse, miljø og næringsvirksomhet mot radioaktiv forurensning. Denne
målsettingen har ligget fast over tid, og den er senest formulert
i St.prp. nr. 1 (2008–2009).
Norge har hatt et samarbeid med Russland innenfor
miljøvern og atomsikkerhet over mange år. Samarbeidet om miljøvern
startet i 1988, da Norge og Sovjetunionen undertegnet en miljøavtale
og opprettet den blandede norsk-sovjetiske miljøvernkommisjonen.
Samarbeidet ble i 1992 videreført mellom Norge og Russland som den
blandede norsk-russiske miljøvernkommisjonen. Under den norsk-russiske miljøvernkommisjonen
ble det etablert en ekspertgruppe for radioaktivitet som skulle kartlegge
og overvåke radioaktiv forurensning i de nordlige havområder. Det
norske utenriksdepartementet og Atomenergibyrået i Russland signerte
en avtale om samarbeid om atomsikkerhet i 1998. Formålet med denne
avtalen var å bidra til en snarlig, miljøsikker og kostnadseffektiv
opphugging av reaktordrevne ubåter, håndtering av brukt kjernebrensel
og radioaktivt avfall, og styrking av sikkerheten ved kjernefysiske
og radiologisk farlige anlegg.
Målet med Riksrevisjonens undersøkelse, som er
gjennomført som en parallellrevisjon med Den russiske føderasjons
riksrevisjon, har vært å vurdere norske og russiske myndigheters
arbeid med å beskytte befolkningen og miljøet mot radioaktiv stråling
og forurensning. Avtalen om å gjennomføre en parallellrevisjon på
dette området ble undertegnet i mai 2007. Den norske og den russiske
riksrevisjonen har utarbeidet felles problemstillinger for undersøkelsen.
Den norske rapporten fokuserer på de delene av problemstillingene
som er relevant for en revisjon rettet mot norske myndigheter.
Undersøkelsen har omfattet følgende problemstillinger:
1. I hvilken grad er sikkerheten ved Kola kjernekraftverk
i tråd med internasjonale standarder?
1.1 Hvordan har de norskfinansierte tiltakene bidratt
til å øke sikkerheten ved Kola kjernekraftverk?
1.2 Hvordan gjennomføres offentlig kontroll
og tilsyn med sikkerheten ved kjernekraftverket?
2. I hvilken grad har tiltak for håndtering
og lagring av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall redusert
risikoen for ulykker og utslipp av radioaktivt materiale?
2.1 Hvordan har de norskfinansierte tiltakene
i Nordvest-Russland bidratt til å redusere risikoen for ulykker
og utslipp av radioaktivt materiale?
3. Disponeres de statlige midlene som forutsatt
i økonomiregelverket?
3.1 I hvilken grad har Utenriksdepartementet fulgt
opp og kontrollert midlene til de norskfinansierte prosjektene?
4. I hvilken grad legger eksisterende juridiske virkemidler
til rette for utveksling av data, varsling og beredskapssamarbeid
mellom Norge og Russland?
4.1 Hvordan er avtalene mellom Norge og Russland
om utveksling av data, varsling og felles beredskapsøvelser operasjonalisert
i nasjonalt regelverk?
4.2 Hvordan kontrolleres implementeringen av avtalene
om utveksling av data, varsling og felles beredskapsøvelser?
5. I hvilken grad sikrer miljøovervåkningen tilstrekkelig
informasjon om det radioaktive strålingsnivået i miljøet?
5.1 Sikrer de nasjonale overvåkningsprogrammene
oversikt over strålingsnivå og kilder til radioaktiv forurensning?
5.2 Sikrer det bilaterale samarbeidet god informasjons-
og datautveksling?
5.3 Hvordan brukes overvåkningsdataene?
Et utkast til Riksrevisjonens rapport ble forelagt Utenriksdepartementet,
Miljøverndepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet i brev
av 23. september 2009. Utenriksdepartementet har samordnet kommentarene
fra de ulike departementene og avgitt uttalelse til rapporten i
brev av 2. november 2009.
Det er innhentet data primært fra perioden 2005–2008.
Der det har vært mulig, har data blitt innhentet fram til høsten
2009. Dokumentet gjør nærmere rede for datainnhentingen og for samarbeidet
med Den russiske føderasjons riksrevisjon.
De to revisjonsrapportene er utarbeidet av de
to lands riksrevisjoner hver for seg og på selvstendig grunnlag.
På basis av de to undersøkelsene er det utarbeidet et felles memorandum
med resultater fra de respektive undersøkelsene og felles vurderinger.
Undersøkelsen omfatter de viktigste satsingsområdene
i Utenriksdepartementets handlingsplan for atomsaker fra 2005. Dette
gjelder behandling av brukt kjernebrensel, opphugging av reaktordrevne
ubåter, sikring av radioaktive kilder i Andrejevbukta, fjerning
og avfallsbehandling av radioaktive kilder i fyrlykter, myndighetssamarbeid
mellom norske og russiske tilsynsmyndigheter og samarbeid om beredskap
og miljøovervåkning med Russland. Revisjonskriteriene som er lagt
til grunn for undersøkelsen er utledet fra stortingsproposisjoner
og -meldinger og Stortingets behandling av disse, Utenriksdepartementets
handlingsplan for atomsaker, retningslinjene for tilskudd fra handlingsplanen
for atomsaker, fra bevilgningsreglementet og reglementet for økonomistyring
i staten. Bilaterale avtaler mellom Norge og Russland og internasjonale
konvensjoner er også kilder til revisjonskriterier.
Utenriksdepartementet opplyser i svarbrev til
utkast til rapporten, at rapporten gir en god sammenstilling av
utfordringene og oppgavene i atomsikkerhetssamarbeidet med Russland.
Rapporten får også på en god måte fram kompleksiteten og mangfoldet
i atomsikkerhetsarbeidet. Utenriksdepartementet er videre i hovedsak
enig i faktabeskrivelsene og deler mange av Riksrevisjonens vurderinger.
Materialet gir ifølge Utenriksdepartementet gode innspill i det
videre arbeidet på feltet, og har allerede inspirert til noen organisatoriske
grep.
Utenriksdepartementet mener imidlertid at det
er relevant å vurdere atomsikkerhetsarbeidet i lys av den rammen
det internasjonale donorsamarbeidet utgjør. Ifølge Utenriksdepartementet
reflekterer rapporten i liten grad at samarbeidet foregår på et
krevende felt på et annet lands territorium. Atomsikkerhetssamarbeidet
anses som en suksesshistorie i det ellers meget utfordrende bilaterale
samarbeidet mellom Norge og Russland, nettopp fordi det kan vises
til gode og målbare resultater, selv om ikke alle prosjektene i samme
grad er målbare. Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland er en del
av en bredere norsk-russisk kontekst som utgjør rammen for samarbeidet.
Utenriksdepartementet framhever videre i sitt svar
at Russland er et naboland, og også en stormakt med omfattende byråkratiske
strukturer, sterke sikkerhetstjenester og høye ambisjoner. Prosjektsamarbeidets
innretning må ta hensyn til dette og være basert på likeverdighet.
Forholdet mellom Norge og Russland er asymmetrisk, og det er i de
fleste tilfellene Norge som er initiativtaker i samarbeidet. Dette
krever at norske myndigheter er proaktive i samarbeidet med Russland
på områder der Norge har interesser, samtidig som ambisjonene må
være realistiske og langsiktige. Dette gjelder i stor grad også
atomsikkerhetssamarbeidet, der fokus har vært på å sikre og fjerne
radioaktive kilder og anlegg på suverent russisk territorium.
Et alvorlig utslipp fra Kola kjernekraftverk
kan få betydelige konsekvenser over lang tid for Norge, spesielt
for reindriftsnæringen. Ifølge handlingsplanen for atomsaker fra
2005, skal norske tiltak bidra til å øke sikkerheten ved driften
av kjernekraftverk i Russland uten at dette fører til en forlengelse
av reaktorenes levetid. Den norske innsatsen skal understøtte en
god sikkerhetskultur ved verkene, og bidra til et styrket russisk
tilsynsapparat på atomsikkerhetsområdet.
Norge har bevilget midler til tiltak for å øke
sikkerheten ved Kola kjernekraftverk siden 1992. De norske sikkerhetstiltakene
har omfattet flere områder, som for eksempel sikring av nødstrøm for
å opprettholde reaktorkjøling i krisesituasjoner, sikring av kjølesystem
og andre sikkerhetsmessig viktige komponenter. Et annet satsingsområde
har vært å utarbeide sikkerhetsanalyser.
De fleste av oppgraderingene av reaktorene ved Kola
kjernekraftverk har vært finansiert av russiske myndigheter, samtidig
som det har vært gitt norsk og annen utenlandsk finansiell bistand. Denne
bistanden var spesielt viktig på siste halvdel av 1990-tallet, da
de økonomiske forutsetningene i Russland var vesentlig dårligere enn
da denne undersøkelsen ble gjennomført. Skjerpede krav fra russiske
myndigheter har også ført til en sikkerhetsmessig oppgradering av de
to eldste reaktorene ved Kola kjernekraftverk.
Sikkerhet ved et kjernekraftverk avhenger blant annet
av god konstruksjon, driftsmessig sikkerhet, vedlikehold og menneskelige
faktorer. Sikkerhets-analyser og statistikk over antall hendelser
per år brukes ofte som indikatorer for å kunne si noe om sikkerheten
ved kjernekraftverk. I følge Den internasjonale skalaen for atomuhell,
INES, er antall ulykker og hendelser ved Kola kjernekraftverk, og
alvorlighetsgraden av disse, redusert i perioden 1994–2003.
Den norske prosjektlederen for samarbeidet med Kola
kjernekraftverk, Institutt for Energiteknikk, rapporterer at måten
russiske myndigheter tilnærmer seg sikkerhetsaspekter, og hvordan
tilsyn og kontroll av sikkerheten organiseres ved Kola kjernekraftverk,
er sterkt endret i en positiv retning i perioden 1993–2009. Sikkerhetsforbedringer
ved dette kjernekraftverket er et viktig bidrag i arbeidet med reduksjon av
risikoen for radioaktiv forurensning i Nordvest-Russland.
Undersøkelsen peker imidlertid på at INES-skalaen
har begrensninger med hensyn til å gi et dekkende bilde av sikkerhetsnivået
ved kjernekraftverkene. Utviklingen av registrerte hendelser og
ulykker kan i liten grad tilbakeføres til gjennomføringen av ett
enkelt tiltak. Samtidig brukes registrerte antall hendelser og ulykker,
og alvorlighetsgraden av disse, som resultatindikator for de norske
prosjektene ved Kola kjernekraftverk. Dette innebærer blant annet
at norske myndigheter i begrenset grad kan rapportere på måloppnåelse
og dermed vurdere hvilken effekt de norskfinansierte prosjektene
har hatt for å bedre sikkerheten ved Kola kjernekraftverket. Høsten
2009 arbeidet Institutt for energiteknikk med en rapport som skulle
gi en samlet faglig vurdering av statusen for sikkerheten ved kjernekraftverket.
De norskfinansierte prosjektenes bidrag til sikkerheten skulle belyses
spesielt. Rapporten skulle etter planen ferdigstilles innen utgangen
av 2009.
En samarbeidsavtale av sentral betydning mellom
Norge og Russland på atomsikkerhetsområdet er rammeavtalen av mai
2003 om et multilateralt kjernefysisk miljøsamarbeid i Russland,
MNEPR-avtalen. Avtalen inneholder bestemmelser om at nødvendig tollklarering
skal finne sted uten opphold. Utenriksdepartementet har understreket
betydningen MNEPR-avtalen har hatt med henblikk på en effektiv gjennomføring
av prosjekter. Undersøkelsen har imidlertid påvist problemer i gjennomføringen
av enkeltprosjekter. Blant annet har installering av anskaffet utstyr
blitt utsatt gjentatte ganger i prosjektperioden grunnet manglende
tolldeklarasjoner.
I takt med en generell bedring i russisk økonomi har
de økonomiske forutsetningene i kjernekraftsektoren blitt styrket,
og Russland er derfor i større grad selv i stand til å finansiere sikkerhetstiltak.
Samarbeidet som er etablert mellom norske og russiske myndigheter
og fagmiljøer på dette området, er dermed viktig med hensyn til
å få innsyn i sikkerhetskulturen ved Kola kjernekraftverk og innsyn
i om alle hendelser som norsk part mener det bør varsles om blir
varslet. Utenriksdepartementet opplyser at det er innledet et samarbeid
om beredskap, sikkerhet og opplæring ved kjernekraftverket som på
sikt vil redusere faren for radioaktiv forurensning fra kilder i
Nordvest-Russland ytterligere.
Ett av regjeringens hovedmål med innsatsen i Nordvest-Russland
er å bidra til sikker håndtering og lagring av brukt kjernebrensel
og radioaktivt avfall. Dette gjøres gjennom å finansiere tiltak
som skal bidra til målrettet oppryddingsarbeid i Andrejevbukta,
opphugging av utrangerte reaktordrevne ubåter, håndtering av brukt kjernebrensel,
og styrking av russisk regelverk og tilsynsapparat.
Undersøkelsen viser at målene med de norskfinansierte
prosjektene i all hovedsak er nådd. Prosjektene har bidratt til
å redusere risikoen for ulykker, radioaktiv forurensning og for
at radioaktive kilder skal komme på avveie. Undersøkelsen viser
imidlertid at det etter gjennomføringen av tiltakene for håndtering
og lagring av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall, gjenstår
en del utfordringer.
I Andrejevbukta ligger en nedlagt militærbase som
tidligere ble brukt til lagring av brukt kjernebrensel fra den russiske
marinens reaktordrevne skip og ubåter. Brenselet som fortsatt ligger
lagret på basen er lagret under svært dårlige forhold, og grunnen,
bygningene og fjorden i området er forurenset. Dette utgjør en potensiell fare
for forurensning av både landmiljø og marine økologiske systemer.
En kritikalitetsulykke, det vil si at en kjedereaksjon settes i
gang i en av lagertankene med brukt kjernebrensel i Andrejevbukta,
utgjør den største atomtrusselen knyttet til avfallslagrene på Kolahalvøya.
En slik ulykke kan ikke utelukkes, selv om det er lav sannsynlighet
for at det vil skje.
Et av målene med den norske innsatsen i Andrejevbukta
har vært å utbedre infrastrukturen slik at fjerningen av det brukte
brenselet og det radioaktive avfallet kan gjennomføres på en trygg
måte. Norge hadde per 2008 bevilget 130 mill. kroner til dette arbeidet.
Midlene har gått til blant annet opprustning av hovedvei, brakkeleir,
vakt- og kontrollhus og opprustning av kaianlegg.
Det er forventet at borttransporteringen av
det radioaktive kjernebrenselet og -avfallet fra Andrejevbukta vil
begynne i 2013, og etter planen vil det ta 15–20 år å gjennomføre
arbeidet. Risiko for radioaktiv forurensning og uhell vil øke når
arbeidet med å transportere bort det brukte kjernebrenselet og radioaktive
avfallet settes i gang.
Det er også usikkert hvorvidt russiske myndigheter
vil fortsette å bruke Andrejevbukta som lagringsplass av radioaktivt
avfall i framtiden. En massiv opprustning av infrastrukturen kan bidra
til at Andrejevbukta blir et varig, og ikke midlertidig sted, for
lagring og behandling av radioaktivt avfall. Utenriksdepartementet
opplyser i sitt svar til rapporten at disse spørsmålene følges opp
i den norsk-russiske atomkommisjonen, og at norske myndigheter stadig
får nye opplysninger om planer for lagring av radioaktivt avfall.
Norge har bevilget midler til opphugging av
fem reaktordrevne ubåter. I begynnelsen av 1990-tallet var det 120
utrangerte atomdrevne ubåter som måtte hugges opp i Nordvest-Russland.
Ved utgangen av 2009 var nesten alle ferdig opphugget. Ubåtene som
Norge bidro til å hugge opp var såkalte standardubåter, som ikke
var teknisk vanskelig å hugge opp. Det har imidlertid vært hendelser
med flere reaktordrevne ubåter der selve reaktoren er påvirket.
Opphuggingen av disse ubåtene er mer risikofylt, og det gjenstår noen
slike opphuggingsprosjekter.
Det radioaktive avfallet fra blant annet ubåtopphuggingsprosjektene
skal lagres på land i et lagringsanlegg i Sajdabukta. Undersøkelsen
viser at løsningen med å lagre avfall i Sajdabukta kan utgjøre et
problem i framtiden. Det finnes fortsatt en del reaktorseksjoner
lagret på vann. Disse seksjonene må konverteres til mindre enheter
før de kan lagres i lagringsanleggene på land. Utenriksdepartementet
har i den forbindelse sørget for å få reaktorseksjonene fra norskfinansierte
prosjekter konvertert slik at de kan lagres på land.
Videre stiller forskjellige typer avfall ulike
krav til lagerets konstruksjon, og det er ikke klart definert hva
slags avfall lageret i Sajda er konstruert for. Under opphuggingen
av en reaktordreven ubåt, og etter at brenselet er tatt ut, blir
reaktorseksjonene separert fra skroget. Reaktorseksjonen forsegles
etter at det blir plassert annet radioaktivt avfall fra ubåten i
seksjonen. Reaktorseksjonene inneholder dermed materiale med ulikt
radioaktivitetsnivå. Dette materialet må på sikt behandles ulikt
fordi noe skal gjenvinnes og annet langtidslagres. Reaktorseksjoner
trenger 70 år før de er ufarlige, mens avfallet som plasseres i
dem kan trenge mange hundre år før strålingen er tilstrekkelig redusert.
Forholdene i, og planene for, Sajda-anlegget vil ifølge Utenriksdepartementet
by på utfordringer også for Norge.
Prosjektet for å skifte ut de radioaktive batteriene
i fyrlyktene langs Kolakysten har hatt som mål å redusere både faren
for radioaktiv forurensning av Barentshavet og faren for tyveri
av det radioaktive materialet, som potensielt kan benyttes til å
lage såkalte skitne bomber. Batteriene som inntil nylig ble brukt
i fyrlyktene inneholdt høy aktivitet av strontium-90, og de utgjorde dermed
en betydelig radioaktiv kilde. Fyrlyktene og strontiumbatteriene
var dårlig sikret og ble utsatt for flere tyverier. Norge har siden
1998 finansiert fjerning av radioaktive batterier i fyrlykter og
erstattet dem med solcelleteknologi. Nå har samtlige av de 180 radioaktive
energikildene langs kysten av Barentshavet til Karaporten blitt
fjernet og sikret, og batteriene er erstattet med solcellepaneler.
Dette prosjektet er blitt vurdert av norske og russiske myndigheter som
svært vellykket, og det er nå planlagt å videreføre prosjektet i
Østersjøområdet.
Statens strålevern har etablert et samarbeid
med russiske tilsynsmyndigheter der hensikten har blant annet vært
å utvikle regelverk, påvirke effektiviseringen av reguleringen,
utarbeide trusselvurderinger samt utarbeide kriterier for miljøkonsekvensutredninger
av kilder. Det er utarbeidet en del forskrifter og normative dokumenter
som nå er implementert i det russiske systemet som følge av dette
samarbeidet. Forskriftene er relatert til strålevern, sikkerhet
og miljøaspekter. Det tette samarbeidet har vært viktig for å sikre
en sikker og miljøvennlig gjennomføring av prosjekter. Utenriksdepartementet opplyser
i svar til rapporten at det forventes at samarbeidet med russiske
tilsynsmyndigheter vil være nyttig for håndtering av brukt kjernebrensel
og radioaktivt avfall i mange år framover.
Utenriksdepartementet opplyser at sluttrapportene
fra prosjektlederne for de norskfinansierte tiltakene blir underlagt
en grundig analyse i Det rådgivende utvalg for atomsaker. I de tilfellene
hvor det er avdekket avvik, har departementet fulgt opp med tilleggsspørsmål
som vurderes på nytt før sluttrapporten blir endelig godkjent. Samtidig
viser undersøkelsen at det i liten grad er gjennomført evalueringer
hvor effekten av de norskfinansierte tiltakenes bidrag innenfor
de enkelte innsatsområdene er belyst. Det er også uvisst i hvor
stor grad læring fra gamle prosjekter er overført til nye.
Departementet ser at det kan være hensiktsmessig
med flere evalueringer, og at det på sikt vil være behov for en
rapport som tar for seg Norges innsats i Nordvest-Russland som helhet.
Utenriksdepartementet opplyser at det skal gjøres en bred evaluering
i samarbeid med britiske myndigheter om prosjekter knyttet til opphugging
av ubåter, etter at arbeidet med det siste norskfinansierte opphuggingsprosjektet
er sluttført. Selv om det er etablert rutiner i departementet på disse
områdene, vil det være rom for forbedringer når det gjelder gjennomganger
av rapporteringer og evalueringsprosedyrer.
Utenriksdepartementet framhever videre at utfordringene
i Nordvest-Russland er av en slik størrelsesorden at et internasjonalt
samarbeid fortsatt vil være påkrevd.
Stortinget har i perioden 1995–2008 bevilget
i overkant av 1,4 mrd. kroner til atomsikkerhetssamarbeidet med
Russland. Utenriksdepartementet har det overordnede ansvaret for
at disse midlene blir brukt på en effektiv måte, og at det foretas
en tilfredsstillende kontroll med at midlene blir brukt som forutsatt.
Midlene som bevilges av Stortinget til arbeidet med
atomsikkerhet, skal disponeres i henhold til bevilgningsreglementet.
Blant annet skal Utenriksdepartementet, som ledd i forvaltningen
av tilskuddene fra handlingsplanen for atomsaker, gjennomføre risikoanalyser
med sikte på å forebygge og avdekke misligheter og økonomisk kriminalitet.
Videre skal departementet etablere systemer og rutiner som sørger
for en mest mulig effektiv utnyttelse av tilskuddsmidlene, etablere en
tilfredsstillende kontroll med bruken av midlene, og sørge for at
økonomiforvaltningen i departementet er dokumentert på en måte som gjør
det mulig å foreta en tilfredsstillende kontroll og etterprøving.
Flere internasjonale undersøkelser viser at
det generelt er en høy korrupsjonsrisiko i Russland. Utenriksdepartementet
og norske prosjektledere bekrefter at de er bevisste på denne risikoen. Riksrevisjonens
undersøkelse viser at det hittil ikke har vært vanlig praksis for
Utenriksdepartementet eller prosjektlederne å gjennomføre systematiske
analyser og utarbeide mottiltak med sikte på å forebygge og avdekke
misligheter og korrupsjon på russisk side i forbindelse med atomsikkerhetssamarbeidet.
Dette framgår både av intervju med Utenriksdepartementet og prosjektlederne,
og av dokumentgjennomgangen i forbindelse med undersøkelsen.
Undersøkelsen viser at Utenriksdepartementet fra
og med 2008 har tatt inn et nytt avsnitt i departementets tilskuddsbrev
til prosjektlederne som er ment å bidra til å motvirke korrupsjon
og uregelmessigheter. Utenriksdepartementet opplyser at korrupsjonsrisikoen
er et gjennomgangstema og vel innarbeidet i hele prosjektgjennomføringsprosessen.
Vurderinger og identifisering av korrupsjonsmotvirkende tiltak er
sentralt i hele prosessen fra vedtak om igangsettelse av et prosjekt
fram til utbetaling. Det vises også til at det i forbindelse med
gjennomgangen av tilskuddsforvaltningen i departementet vil bli
utformet et eget regelverk, hvor blant annet risikovurderinger og
tiltak for å motvirke korrupsjon inngår som egne tema.
Utenriksdepartementet opplyser at bruk av anbud
ved anskaffelser av varer og tjenester, der dette er mulig, er et
sentralt virkemiddel for å sikre en best mulig økonomistyring i
atomsikkerhetssamarbeidet med Russland. Departementet viser til
at prosjektlederne har ansvar for at anbudsprosessene ivaretas innenfor
de rammer som framgår av prosjektforslagene. Undersøkelsen viser
at Utenriksdepartementet er opptatt av kostnadseffektivitet i sin
styringsdialog med norske prosjektledere, at temaet tas opp i internasjonale
fora og at departementet er opptatt av å sammenlikne hva de forskjellige
donorene gir i bistand til sammenliknbare innsatsområder. Når det
gjelder prosjekter innenfor atomsektoren, viser undersøkelsen videre
at anbudsprosesser i en del tilfeller i liten grad er reelle da
det på visse områder etterspørres såpass spesialisert kompetanse
og utstyr at de aktuelle underleverandørene i realiteten er monopolister.
Når det gjelder russiske underleverandører spesielt, viser sammenlikninger
med norske priser for tilsvarende arbeid og materialer at det ville
vært langt dyrere å gjøre tilsvarende arbeid eller foreta tilsvarende
anskaffelser i Norge enn i Russland.
Undersøkelsen viser imidlertid at Utenriksdepartementet
overlater kostnadsestimater og anbudsprosesser på prosjektnivå til
de respektive prosjektlederne. Norske aktører gir uttrykk for at kostnadsestimater
utarbeidet av russisk part kan være meget komplekse og vanskelige
å forstå, selv om de arbeider systematisk for å få større innsikt
i disse estimatene. I noen tilfeller kan estimatene også framstå
som urimelig høye. Dette innebærer risiko for at man fra norsk side
betaler en høyere pris for oppdraget enn det reelt sett koster å
gjennomføre det.
Bruk av milepæler med fysiske inspeksjoner underveis
i prosjektforløpet er et sentralt element i kontrollen med at arbeidet
blir utført som avtalt. Undersøkelsen viser imidlertid at departementet i
liten grad følger opp økonomistyringen i prosjektene underveis i
prosjektforløpet. Videre har risiko for økonomiske uregelmessigheter
hittil ikke vært et tema i den bilaterale oppfølgingen og dialogen
med russiske myndigheter. Undersøkelsen viser at det skjer lite
eller ingen koordinering mellom donorene, eller mellom donorene
og russiske myndigheter, for å avstemme regnskap og kontantstrømmer
med sikte på å forhindre at prosjekter eller delprosjekter blir
dobbeltfinansiert.
Alle prosjektregnskaper og revisorrapporter
fra atomsikkerhetsprosjektene blir gjennomgått i Det rådgivende
utvalg for atomsaker, i forbindelse med behandlingen av sluttrapportene
fra de enkelte prosjektene. Undersøkelsen viser at det utover dette
er liten oppfølging fra departementets side av regnskap og revisorrapporter
etter at prosjektene er avsluttet. Når det gjelder oppfølging av
regnskap på prosjektnivå i Russland, viser undersøkelsen at det
ikke er vanlig for prosjektledere å kontrollere hvorvidt de bokførte kostnadene
i regnskapet stemmer overens med de faktiske utbetalingene, og hvorvidt
utbetalingene faktisk går til de underleverandørene som er oppgitt.
Undersøkelsen viser at saksdokumentene og utbetalingsbilagene
knyttet til de forskjellige prosjektene finansiert over handlingsplanen
for atomsaker er fordelt på forskjellige arkiver, henholdsvis saks-
og regnskapsarkiv. Saksdokumentene kan være fordelt på forskjellige saksnumre,
og har ikke alltid tilstrekkelige kryssreferanser. Videre viser
undersøkelsen at det ikke alltid er fullstendighet i arkivene når
det gjelder de utvalgte prosjektene. Fram til 2009 har departementet
ikke hatt et prosjekthåndteringsverktøy som kan håndtere et helhetlig
forpliktelses- og disposisjonsregnskap. Disse forholdene gjør det
vanskeligere og mer tidkrevende å få til en tilfredsstillende kontroll
og ettersyn med departementets økonomiforvaltning på dette området.
Departementet på sin side viser til at de som et alternativ til
et helhetlig forpliktelses- og disposisjonsregnskap på saksbehandlernivå
har utarbeidet budsjett, forpliktelser og disposisjoner i Excel.
Videre opplyser departementet at de fra og med 2009 både har innført
et nytt prosjektstyringsverktøy og et nytt generelt elektronisk
saksbehandlings- og arkiveringsverktøy som de forventer vil ha positive
effekter.
I de tilfellene hvor ekstern revisor har påvist
feil og mangler i regnskapene fra de utvalgte tiltakene viser undersøkelsen
at Utenriksdepartementet ikke har fulgt opp dette selv om også prosjektleder
har gjort departementet oppmerksom på disse feilene og manglene
i sine sluttrapporter. Feilene og manglene dreier seg blant annet
om manglende underbilag, samt manglende spesifisering av kostnader
og timeforbruk.
Den norske atomberedskapen dimensjoneres på bakgrunn
av oversikt over og kunnskap om mulige trusler og kjente kilder.
Trusselbildet sammenfattes i Strålevernets trusselvurdering, som er
første ledd i en kontinuerlig prosess der atomberedskapen tilpasses
en situasjon som stadig er i endring. Etter utarbeidelse av trusselvurderingen,
kartlegges utfordringer og ressursbehov i beredskapsorganisasjonen.
Det norske trusselbildet er nært knyttet til nukleær virksomhet
av sivil og militær karakter i Nordvest-Russland. Høy konsentrasjon
og opphopning av radioaktivt avfall og kjernefysisk materiale i
Nordvest-Russland representerer således en potensiell fare for radioaktiv
forurensning som også kan berøre norske interesser.
Norge og Russland har kommet til enighet om
at det skal varsles etter IAEAs etablerte retningslinjer for varsling,
ENATOM, som fordrer varsling av ulykker eller hendelser med grenseoverskridende
konsekvenser. I 2004 begynte partene å arbeide med å finne en felles forståelse
av hvilke type hendelser som skal varsles, men arbeidet er ennå
ikke ferdigstilt. Undersøkelsen viser at Norge og Russland ennå ikke
har kommet fram til en avtale om hvilke type hendelser som skal
varsles eller nivået på terskelen for varsling. Dette innebærer
en risiko for at ikke alle hendelser ved atomanlegg som har betydning
for Norge blir varslet.
Det bilaterale atomberedskapssamarbeidet mellom
Statens strålevern og russiske tilsynsmyndigheter inkluderer blant
annet øvelser for å teste beredskapen knyttet til ulike atomanlegg
i Nordvest-Russland. Videre er øvelser en kilde til utveksling av
informasjon om radioaktiv forurensning. Eksempler på dette er at
Statens strålevern har fått tilgang til resultatene fra kartlegginger
av radioaktivitetsnivåer som ble gjort i sjøområdene utenfor Andrejevbukta
og Gremikha. Kartleggingen ble gjort i forbindelse med et øvelsessamarbeid
mellom Federal Medical-Biological Authority (FMBA) og Statens strålevern
i 2005. Undersøkelsen viser imidlertid at de bilaterale øvelsene
og møtepunktene har medført få endringer i beredskapsplanverk på norsk
side etter at svakheter er blitt identifisert.
Etableringen av et felles norsk-russisk samarbeid
for overvåkning av radioaktiv forurensning i de nordlige havområdene
har vært et tema på møtene i den blandede norsk-russiske ekspertgruppen
siden oppstarten. Undersøkelsen viser imidlertid at det i begrenset
grad er iverksatt nye konkrete tiltak når det gjelder overvåkning
under den bilaterale miljøvernkommisjonen. Blant annet er intensjonen
om overvåkning av dumpingstedene i Barentshavet og Karahavet ikke
fulgt opp. Utenriksdepartementet opplyser at det norsk-russiske
samarbeidet har vært preget av endringer i den russiske miljøvernadministrasjonen.
Samarbeidet har også vært preget av at norske deltakere i ekspertgruppen
ikke har fått tilgang til å kartlegge og overvåke radioaktiv forurensning
i russisk økonomisk sone.
Undersøkelsen viser at det bilaterale programmet
for overvåkning og utveksling av informasjon om radioaktiv forurensning
er begrenset. Det gjennomføres blant annet ikke felles tokt, og
det tas ikke prøver ved viktige kilder for å kunne få et bedre bilde
av radioaktivitetssituasjonen i de nordlige havområder.
Norges nasjonale overvåkning av radioaktiv forurensning
i miljøet bidrar til å følge utviklingen av radioaktivitetsnivået
i norske land-, sjø- og havområder. Undersøkelsen viser imidlertid
at det er svakheter knyttet til oversikten over, og overvåkningen
av, nasjonale kilder til radioaktiv forurensning i Norge. Kunnskapen
om radioaktiv stråling i miljøet er også mangelfull. Det er behov
for en systematisk kartlegging av alle kilder til radioaktiv forurensning
og oppsamling av radioaktivt avfall. Det er også behov for et styrket
og utvidet overvåkningsprogram som dekker alle relevante kilder,
og som fokuserer på nasjonale kilder i større grad enn det som er
tilfellet i de nasjonale overvåkningsprogrammene. Dette gjelder
for eksempel ikke-nukleære kilder som gruvedrift, treforedlingsindustri
og industri der det framstilles magnesium og aluminium.
Innlemming av radioaktivitet i forurensningsloven
vil ifølge Miljøverndepartementet kunne legge et nytt rettslig virkemiddel
til grunn for å styrke Strålevernets forvaltning av radioaktiv stråling
til miljø. Departementet la våren 2009 fram et forslag til en ny
og strengere regulering for utslipp av radioaktive stoffer. Forslaget
innebærer at forurensningslovens regler også gjøres gjeldende for
radioaktivitet, slik at forurensning fra radioaktive stoffer blir
behandlet på lik linje med annen forurensning etter hovedregelen.
Denne sier at forurensning er forbudt og krever tillatelse i det
enkelte tilfellet eller i forskrift for å være lovlig. Forurensningsloven gjør
det også mulig å ansvarliggjøre forurenser med lovhjemlet tiltaks-
og ansvarsplikt, og prinsippet om at forurenser betaler. Innlemming
av radioaktivitet i forurensningsloven vil blant annet kunne gi
en bedre oversikt over radioaktive kilder og på den måten skape
et bedre grunnlag for den nasjonale overvåkningen av radioaktiv forurensning
i miljøet.
Undersøkelsen viser at de norskfinansierte tiltakene
som inngår i undersøkelsen i all hovedsak er gjennomført som planlagt.
Tiltakene har bidratt til å redusere risikoen for ulykker, radioaktiv
forurensning og at radioaktive kilder kommer på avveier. Videre
har sikkerheten ved Kola kjernekraftverk økt i den perioden Norge
og andre giverland har samarbeidet med kjernekraftverket om å forbedre
sikkerheten. Samarbeidet med Kola kjernekraftverk har også bidratt
til at norske myndigheter har fått viktig informasjon om sikkerhetstilstanden
ved verket.
Samarbeidet mellom tilsynsmyndighetene i Norge
og Russland har bidratt positivt til regelverksutvikling i Russland.
Videre har de mange tiltakene som er finansiert over handlingsplanen
for atomsaker vært viktige bidrag for å få innsikt i forurensningsrisikoen
knyttet til flere av de nukleære kildene i Nordvest-Russland. Den
norske innsatsen har derfor også bidratt positivt til beredskapsarbeidet
i Norge.
Etter Riksrevisjonens vurdering viser undersøkelsen
at det fortsatt gjenstår viktige utfordringer. Arbeidet i Andrejevbukta
med å flytte det brukte kjernebrenselet som er lagret under svært
dårlige forhold, er fortsatt ikke påbegynt. Det har heller ikke
blitt arbeidet med å sikre den svært radioaktive bygningen i Andrejevbukta
som tidligere ble brukt til lagring av brukt kjernebrensel. Videre
er det et dilemma at forbedringstiltakene finansiert av norske myndigheter
kan gi mulighet for bruk av anlegget i Andrejevbukta til håndtering
og lagring av radioaktivt avfall også i framtiden. Undersøkelsen viser
også at opphuggingen av de reaktordrevne ubåtene har ført med seg
både et behov for langtids- og sluttlagring av store mengder radioaktivt
avfall, og et behov for håndtering av annet miljøfarlig avfall.
Det er fortsatt uklarheter knyttet til kapasiteten for langtidslagring
og for hvordan annet miljøfarlig avfall blir håndtert.
Riksrevisjonen vil understreke at systematiske risikoanalyser
og implementering av tiltak med sikte på å forebygge og avdekke
misligheter og økonomisk kriminalitet, er viktig for å sikre effektiv
bruk av midlene. Riksrevisjonen vil samtidig påpeke at undersøkelsen
viser at det ikke er gjennomført systematiske vurderinger av risiko for
korrupsjon eller misligheter. Ettersom risikoen for misligheter
og korrupsjon er høy i Russland, er det etter Riksrevisjonens vurdering
av stor betydning å ha en forsterket, proaktiv og målrettet tilnærming
for å kunne forebygge og avdekke dette. Det forutsetter at norske
myndigheter gjennomfører risikoanalyser og eventuelt iverksetter
tiltak som er spesielt innrettet for akkurat dette formålet.
Det framgår av undersøkelsen at Utenriksdepartementet
i liten grad følger opp økonomistyringen underveis i prosjektforløpet,
utover prosjektlederes inspeksjoner og resultatbaserte milepælsutbetalinger.
Departementet følger også i liten grad opp regnskap og revisorrapporter etter
at prosjektene er avsluttet. Dette gjelder også i de tilfellene
der revisor har påpekt feil og mangler i regnskapene fra de undersøkte prosjektene.
Riksrevisjonen stiller på bakgrunn av dette spørsmål om Utenriksdepartementets oppfølging
og kontroll har vært tilstrekkelig prioritert til å avdekke vesentlige
feil og mangler i økonomistyringen av prosjektene, og til å forebygge
at tiltak eller deltiltak finansiert av giverland blir dobbelfinansiert.
Undersøkelsen viser at det ikke er etablert
rapporteringsrutiner som tydelig knytter oppnådde resultater fra
norske tiltak ved Kola kjernekraftverk til overordnede mål. Dette
innebærer at det er vanskelig å vurdere i hvor stor grad de norskfinansierte
tiltakene har bidratt til å øke sikkerheten ved dette kjernekraftverket. Undersøkelsen
viser videre at Utenriksdepartementet i liten grad har evaluert
de gjennomførte prosjektene innenfor de ulike tiltaksområdene. Dette
svekker mulighetene for erfaringsoverføring til nye prosjekter og
til å vurdere den samlede effekten av den norske innsatsen i Nordvest-Russland.
Riksrevisjonen merker seg at Utenriksdepartementet mener det er
rom for forbedringer når det gjelder gjennomgang av rapporteringer
og evalueringsprosedyrer.
Undersøkelsen viser at det i begrenset grad
er blitt gjennomført konkrete overvåkningstiltak under den norsk-russiske
miljøvernkommisjonen, og etter etableringen av den norsk-russiske
atomkommisjonen i 1998. Blant annet blir kjente radioaktive kilder
til havs i liten grad overvåket. Videre har norske myndigheter manglende
innsikt i radioaktive kilder innen militær sektor i Nordvest-Russland.
I tillegg viser undersøkelsen at norske myndigheter ikke har tilstrekkelig
informasjon om andre sentrale radioaktive kilder, som for eksempel
hav- og fjordområdet utenfor Andrejevbukta. Informasjon utvekslet under
det bilaterale samarbeidet gir heller ikke en helhetlig og tilstrekkelig
oversikt over radioaktivitetsnivået i de nordlige havområdene.
Pålitelig informasjon om radioaktiv forurensning
og varsling av hendelser ved atomanlegg i Norges nærområder er etter
Riksrevisjonens vurdering av avgjørende betydning for en god atomberedskap.
Det framgår av avtalen om tidlig varsling av atomulykker mellom
Norge og Russland av 1993 at ansvarlige myndigheter skal bli enige
om praktiske tiltak for gjennomføring av de forpliktelser avtalen
omhandler. Norske og russiske myndigheter har imidlertid ikke kommet
fram til en omforent avtale om hvilke typer hendelser som skal varsles,
eller nivået på terskelen for varsling. Manglende konkretisering av
det bilaterale avtaleverket medfører etter Riksrevisjonens vurdering
usikkerhet knyttet til om alle aktuelle hendelser blir varslet.
Ulykker og forurensning på dette området kan
ha vesentlige konsekvenser for befolkningens helse og sikkerhet,
miljø og næringsinteresser i Norge. Riksrevisjonen stiller spørsmål
om de etablerte norsk-russiske samarbeidsorganene og praktiseringen
av de inngåtte bilaterale avtalene, på en betryggende måte løser
de utfordringene en står overfor i atomsikkerhetsarbeidet i Nordvest-Russland,
både med hensyn til overvåking og varsling.
«(…)
Dialogen med Riksrevisjonen om
forvaltningsrevisjonen har vært meget god under hele prosessen.
Hovedanalyserapporten gir en god sammenstilling av utfordringene
og oppgavene i atomsikkerhetssamarbeidet med Russland. Den får også
frem kompleksiteten og mangfoldet i dette samarbeidet.
(…)
Riksrevisjonens
undersøkelse påpeker forvaltningsmessige utfordringer og forbedringspotensialer
som jeg ønsker å kommentere nærmere. Forøvrig viser jeg til hovedanalyserapporten
der Riksrevisjonens vurderinger er mer detaljert og noe mer nyansert
og hvor departementets kommentarer er innarbeidet.
Innledningsvis
er det grunn til å minne om at det bilaterale norsk-russiske atomsikkerhetssamarbeidet
finner sted på russisk territorium. Det er derfor opp til ulike
russiske myndigheter å avgjøre spørsmål om adgang til relevante
områder og tilrettelegging av samarbeidet, herunder tollklareringer
og innsyn i ulike dokumenter. Sikkerhetsmyndighetenes rolle er sentrale
i den sammenheng. Dette er klare begrensninger som påvirker rammene
for atomsikkerhetssamarbeidet. Ambisjonene for samarbeidet med Russland
må derfor på ethvert område være realistiske og langsiktige og avpasses
i forhold til de gitte rammevilkår. Samtidig gir vi klart uttrykk
for våre ønsker og behov i dialogen med russiske myndigheter.
Riksrevisjonen
påpeker at de norskfinansierte tiltakene i Andrejevbukta kan gi
mulighet for fremtidig bruk av anlegget ved å tilføre radioaktivt
avfall for varig lagring. Jeg vil imidlertid understreke at de norskfinansierte
anlegg og bygninger har en nøktern standard med levetid på omlag
25–30 år, som er den tiden det vil ta å hente ut brensel og ferdigstille
oppryddingstiltakene. Det legges fra norsk side således ikke til rette
for videre drift etter at arbeidet i Andrejevbukta er avsluttet.
Spørsmålet om framtidige planer for Andrejevbukta er et tema som jevnlig
tas opp i bilaterale møter.
Riksrevisjonens undersøkelse
stiller spørsmål ved om det er mulig å knytte oppnådde resultater til
overordnete mål når det gjelder konkrete norskfinansierte tiltak
på Kola kjernekraftverk. Vi registrerer at antall hendelser på kraftverket
har blitt redusert de senere år. Selv om det er vanskelig å direkte
måle betydningen av det norske bidraget, mener vi at den samlede
norske innsatsen gjennom tiltak og myndighetssamarbeid har bidratt
til denne positive utviklingen innen økt sikkerhet ved Kola kjernekraftverk. Tiltakene
fokuserer på beredskap, sikkerhet og opplæring for på sikt å redusere
risikoen for ulykker ved kraftverket og konsekvenser av eventuell
radioaktiv forurensning. Det er viktig å understreke at den største
innsatsen er det Russland selv som har stått for.
Det
fremgår av Riksrevisjonens undersøkelse at anbudsprosesser og kostnadsestimater
ivaretas på prosjektnivå innenfor de rammer som fremgår av prosjektforslagene,
og at det er risiko for at man fra norsk side betaler en høyere
pris for oppdraget enn det reelt sett koster å gjennomføre det.
Videre sier undersøkelsen at departementet i liten grad følger opp
økonomistyringen underveis i prosjektet.
Jeg vil
understreke at disse prosessene krever teknisk-, økonomisk-, og
strålevernsfaglig innsikt, som UDs prosjektledere har. Jeg legger derfor
til grunn at kvalitetssikring av kostnadsestimatene og anbudene
best ivaretas på prosjektnivå.
Departementets prosjektledere
arbeider systematisk for å få større innsikt i de russiske kostnadsestimatene.
I de internasjonale fora gjøres det et betydelig arbeid for å samordne
de enkelte giverlands innsats på atomsikkerhetsområdet. Det utveksles
også informasjon om hvor mye de enkelte donorland bidrar med i konkrete
prosjekter, for å styrke kvalitetssikringen og reelle kostnadskontroller.
Utveksling av informasjon om erfaringer med samarbeidspartnere på
russisk side og om kostnadsanslag og metoder står sentralt i dette
samordningsarbeidet. Denne kompetanse- og informasjonsutvekslingen
bidrar i betydelig grad til å redusere kostnadene for enkeltprosjektene
og redusere risikoen for at samme prosjekt finansieres flere ganger.
Deltagelse
i dette internasjonale arbeidet gir således en god indikasjon på
at den norske innsatsen er like effektiv som andre aktørers prosjektgjennomføringer
på russisk territorium. Mange av de andre internasjonale aktørene (Frankrike,
Canada og Storbritannia) har henvendt seg til Norge for å lære av
vår lange erfaring med prosjektsamarbeid med Russland.
Samtlige
internasjonale donorer har erfart at kontroll av underleverandørers
regnskaper på russisk side er vanskelig å utføre tilfredsstillende i
henhold til våre standarder. Det er derfor et bevisst valg at prosjektlederne
har foretatt grundige kontroller av utført arbeid. Det kontrolleres
at arbeidet er utført i henhold til kontrakt og i samsvar med kostnadsanslag.
Jeg vil samtidig peke på at bruken av russiske underleverandører
medfører betydelige kostnadsbesparelser sammenlignet med norske
leverandører. Videre sikres bedre bærekraft i prosjektet etter ferdigstillelse
ved at utstyret har dokumentasjon på russisk og dermed letter bruken
av utstyret. Bruken av russiske underleverandører bidrar også til
bedre tilgang til reservedeler og vedlikehold. En dimensjon som ikke
bør undervurderes er at samarbeidet med russiske leverandører også
medfører gjensidig kunnskapsutveksling og bedre innsyn i russiske forhold.
Riksrevisjonen
viser til at det hittil ikke har vært vanlig praksis for departementet
eller prosjektlederne å gjennomføre systematiske analyser og utarbeide
mottiltak med sikte på å forebygge og avdekke misligheter og korrupsjon
på russisk side i forbindelse med atomsikkerhetssamarbeidet.
I
lys av den omfattende korrupsjon som råder i Russland og de faktiske
rammebetingelser for samarbeidet, vil det alltid være rom for ytterligere
forbedringer i dette antikorrupsjonsarbeidet. Departementet følger
nøye korrupsjonsanalysene hos aktuelle aktører som Transparency
International, og innretter sitt arbeid etter disse, f.eks. gjennom
kontroll av utført arbeid og milepælsutbetalinger. Jeg er enig i
at det er viktig å dokumentere de risikoanalyser som gjøres, og
de tiltak som settes inn for å motvirke korrupsjon.
Vurderinger
av korrupsjonsrisikoen og identifisering av korrupsjonsmotvirkende
tiltak er vektlagt i hele prosjektgjennomføringsprosessen fra vedtak
om igangsettelse av et tiltak frem til utbetaling. I det enkelte
prosjekt foretas en grundig gjennomgang av kostnadsanalyser, prosjektbefaringer,
dialog med russiske myndigheter og andre internasjonale aktører,
samt kontroll av utført arbeid med påfølgende milepælsutbetalinger.
Så langt er det ikke avdekket eller dokumentert korrupsjon i noen
av prosjektene. Departementet har innarbeidede prosedyrer for gjennomgang
av rapporter i Utenriksdepartementets rådgivende utvalg for atomsaker
for erfaringsoverføring og kontroll med prosjektets gjennomføring.
I de tilfeller hvor det er avdekket avvik har departementet fulgt
opp med tilleggsspørsmål til tilskuddsmottakeren som er blitt vurdert
på nytt før endelig godkjenning.
De uregelmessigheter
som omtales i Riksrevisjonens undersøkelse gjelder to konkrete prosjekter
som er fulgt opp internt etter sluttrapportbehandling i ovennevnte
utvalg. I denne oppfølgingen konkluderte det rådgivende utvalg med
at alt arbeid er gjennomført i henhold til kontrakt. Departementet
ønsker i fremtiden å sikre en bedre dokumentasjon av oppfølgingen av
avvik i prosjektrapporteringen.
Det prosjektevalueringsarbeid
som utføres i Utenriksdepartementets rådgivende utvalg for atomsaker
gir et godt bakgrunnsmateriale for departementets vurderinger av
måloppnåelse og effekt av norsk prosjektinnsats. Riksrevisjonen etterlyser
bedre dokumentasjon av erfaringsoverføring til nye prosjekter, og
påpeker at det kan være hensiktsmessig med flere evalueringer. Dette
har vi notert oss, og vi har påbegynt en gjennomgang for å bli bedre
på dette området.
Med referanse til de ulike påpekninger
i Riksrevisjonens undersøkelse ønsker jeg å nevne noen oppfølgingspunkter
vi er godt i gang med å gjennomføre:
Sluttføre en samlet faglig vurdering av status
for sikkerhetssituasjonen ved Kola kjernekraftverk.
Sluttføre arbeidet med delstrategi for
arbeidet i Andrejevbukta.
Igangsette en ekstern evaluering av vårt ubåthuggingsengasjement.
Sluttføre omleggingen av rutiner i tilskuddsforvaltningen.
Etter sluttføring av departementets Tilskuddsforvaltningsprosjekt
ble det i 2009 opprettet en sentral Tilskuddsforvaltningsenhet. Hovedmålet
er å harmonisere regelverk og rutiner, sikre formålseffektiv forvaltning
og kvalitetskontroll, samt å redusere risiko knyttet til forvaltning
av midler. Et eget ordningsregelverk er utformet, hvor blant annet
risikovurderinger og tiltak for å motvirke korrupsjon inngår som
egne tema. Ordningsregelverket kan også bidra til forbedringer når
det gjelder rapporteringsgjennomganger og evalueringsprosedyrer.
Dra full nytte av nye saksbehandlings-
og forvaltningsverktøy (Public 360 og PTA) som ble innført for all
tilskuddsforvaltning i departementet i 2009. I tillegg til regnskapssystemet
Agresso vil disse verktøyene kunne bidra til betydelige forbedringer
i arkiveringsarbeidet i departementet.
Jeg
viser til undersøkelsens omtale av miljøovervåking av og beredskap
mot radioaktiv forurensning. Riksrevisjonens omtale av miljøovervåkning
og atomberedskap bør sees i lys av de reelle forhold som blant annet
preges av stadige endringer om ansvarsforhold innen russisk miljøbyråkrati.
Et
problem for miljøovervåkningssamarbeidet er at berørte norske myndigheter
ikke har fått adgang til de viktigste områdene og anleggene på russisk
side for å kunne gjennomføre felles miljøundersøkelser. Det viser
seg som regel at det er gjennom konkret prosjektarbeid slik adgang
best kan oppnås. Dette er en realitet norske myndigheter må forholde
seg til og som setter klare rammer og begrensninger for miljøovervåkningsarbeidet.
På
beredskapsområdet strever man internasjonalt med de samme utfordringer
når det gjelder å sette terskelverdier for varsling av hendelser
under Varslingskonvensjonen som regulerer grenseoverskridende utslipp.
Norge har ledet koordineringsgruppen for kompetente beredskapsmyndigheter
under IAEA. Koordineringsgruppen arbeider sammen med IAEAs sekretariat
og øvrige medlemsstater, inklusive Russland for implementering av
den internasjonale handlingsplanen for beredskapsutvikling. Målsetningen
er å etablere effektive kommunikasjonssystemer og harmoniserte beredskapsprosedyrer
slik at internasjonal assistanse effektivt kan bidra til en bedre
håndtering av atomulykker. Dette vil danne grunnlag for et bedre og
mer effektivt samarbeid mellom Norge og Russland i håndteringen
av slike hendelser. Det er enighet om at selve Varslingskonvensjonen bør
bestå, men at det bør arbeides videre med å komme til enighet om
løsninger for forpliktende varsling på lavere nivå.
Denne
delen av atomsikkerhetssamarbeidet har vært begrenset. Den årlige
bevilgningen til dette arbeidet utgjør i underkant av 2 pst. av
handlingsplanens totale årlige bevilgning. Det er ønskelig at denne
delen av samarbeidet styrkes. Et viktig element i departementets
langsiktige strategi er økt satsing på myndighetssamarbeidet.
Under
Den blandede norsk-russiske miljøvernkommisjon eksisterer det en
norsk-russisk ekspertgruppe for overvåking av og beredskap mot radioaktiv
forurensning. Ekspertgruppen vil fremover blant annet ha økt fokus
på oppdatert informasjon om forurensning fra dumpet radioaktivt
avfall og informasjon om andre kilder til radioaktiv forurensning
av de nordlige havområder. Det er også enighet om å planlegge felles
tokt til havområder for å følge opp tidligere undersøkelser.
Det
er i Norges interesse å videreføre atomsikkerhetssamarbeidet med
Russland så lenge det finnes betydelige utfordringer knyttet til
radioaktivt og kjernefysisk materiale i våre nærområder. Vi tar
med oss Riksrevisjonens merknader i arbeidet med ytterligere å heve
kvaliteten i gjennomføringen av samarbeidet.»
Samtidig viser undersøkelsen at det gjenstår flere
oppgaver og utfordringer, blant annet når det gjelder oppryddingen
av Andrejevbukta, langtidslagring av radioaktivt avfall og håndtering
av miljøfarlig avfall. Utenriksdepartementet sier seg enig i at
det fortsatt er betydelig risiko for radioaktiv forurensning i Nordvest-Russland. Departementet
framhever at det er i Norges interesse å videreføre atomsikkerhetssamarbeidet med
Russland så lenge det finnes betydelige utfordringer knyttet til
radioaktivt og kjernefysisk materiale i våre nærområder.
Undersøkelsen viser at det i begrenset grad
er blitt gjennomført konkrete tiltak for overvåking av miljøet,
blant annet blir kjente radioaktive kilder til havs i liten grad
overvåket. Riksrevisjonen merker seg departementets opplysninger om
at det skal legges større vekt på oppdatert informasjon om forurensning
fra dumpet radioaktivt avfall og andre kilder til radioaktiv forurensning,
og at det planlegges å ha felles tokt til havområder for å følge
opp tidligere undersøkelser. Etter Riksrevisjonens vurdering er
det av stor betydning at de planlagte felles toktene ikke begrenses
til tidligere undersøkte områder, men omfatter alle viktige kilder
til radioaktiv forurensning i de nordlige havområder.
Norske og russiske myndigheter har ikke kommet
fram til en omforent avtale om hvilke typer hendelser som skal varsles,
eller nivået på terskelen for varsling. Etter Riksrevisjonens vurdering
er det nødvendig at det arbeides videre med å komme til enighet
om løsninger for forpliktende varsling om atomulykker og samarbeid om
håndtering av slike hendelser.
Riksrevisjonen vil peke på at Utenriksdepartementet
ikke har etablert tilstrekkelig kontroll med at bevilgede midler
benyttes effektivt og i tråd med Stortingets forutsetninger. Det
er blant annet ikke gjennomført systematiske vurderinger av risiko
for korrupsjon eller misligheter. Det er i tillegg påvist mangler
i økonomistyringen, blant annet ved at man utover bruken av milepælsutbetalinger
i liten grad følger opp økonomistyringen underveis i prosjektforløpet. Undersøkelsen
viser videre at departementet i liten grad følger opp regnskap og
revisorrapporter etter at prosjektene er avsluttet. Dette gjelder også
i de tilfellene der revisor har påpekt feil og mangler i regnskapene
fra de undersøkte prosjektene. Riksrevisjonen vil også peke på at selv
om det er informasjonsutveksling mellom de ulike donorlandene, er
det ingen samordning mellom dem for å avstemme regnskap og kontantstrømmer
slik at samme prosjekt ikke finansieres flere ganger.
Utenriksdepartementet opplyser at det har utformet
et eget regelverk der risikovurderinger og tiltak for å motvirke
korrupsjon inngår. Etter Riksrevisjonens vurderinger er det nødvendig med
ytterligere innsats som dokumenterer iverksatte tiltak for å forebygge
og avdekke misligheter og korrupsjon. Det vises i denne sammenheng
til at flere internasjonale undersøkelser vurderer korrupsjonsrisikoen
som høy i Russland.
For øvrig viser Riksrevisjonen til at det er
undertegnet et memorandum mellom den norske og den russiske riksrevisjonen
der det planlegges med et videre revisjonssamarbeid som legger særlig
vekt på økonomistyring og økonomiforvaltning, jf. vedlegg.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Terje Halleland og Ulf Erik Knudsen, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, vil vise
til at helt siden den kalde krigens slutt har verdenssamfunnet samarbeidet
med Russland og andre postsovjetiske stater både for å sikre og
fjerne materiale fra kjemiske, biologiske og kjernefysiske våpen. Komiteen vil
videre vise til at ikke-spredningsregimet oppfatter Kolahalvøya
som det området i verden der nukleært og spaltbart materiale representerer
den største trusselen mot sikkerhet og miljø. Her finnes verdens
største konsentrasjon av atominstallasjoner, brukt brensel og atomreaktorer,
noen av dem i kondemnerte og utrangerte atomubåter. Komiteen har
merket seg at konsentrasjonen av både sivile og militære atominstallasjoner
og radioaktive kilder er svært høy i Nordvest-Russland. Området
inneholder bl.a. store lagre med flytende radioaktivt avfall, som
er uforsvarlig lagret.
Komiteen vil bemerke at i tillegg
til den risikoen dette materialet representerer for helse og miljø,
er dårlig sikret spaltbart materiale en trussel i et sikkerhets-
og ikke-spredningsperspektiv.
Komiteen viser til Innst. 346
S (2009–2010), jf. Meld. St. 11 (2009–2010) Samarbeidet med Russland
om atomvirksomhet og miljø i nordområdene fra 9. juni i år, der
en enstemmig utenriks- og forsvarskomité sier at:
«Komiteen merker seg at atomsikkerhetssamarbeidet
med Russland i det vesentligste beskrives som en suksesshistorie,
der den norske innsatsen over tid har vært konsentrert om to hovedmålsettinger:
Komiteen viser videre til at Norge
i perioden 1995–2010 har bevilget om lag 1,5 mrd. kroner til atomsikkerhetsarbeidet.,
og at de siste årene har bevilgningene ligget på 90-100 millioner kroner
årlig med prioritert innsats mot følgende fire hovedområder:
opphugging av utrangerte
atomdrevne ubåter fra Nordflåten,
fjerning av radioaktive kilder i fyrlykter
og sjømerker langs den nordvest-russiske kysten og ved Østersjøen,
og erstatning av disse med solteknologi,
infrastrukturtiltak som forbereder sikring
og fjerning av de store mengdene brukt kjernebrensel ved den nedlagte
servicebasen i Andrejevbukta, ca seks mil fra grensen mot Norge,
samarbeid mellom norske og russiske tilsyns-
og forvaltningsmyndigheter.
Komiteen er
fornøyd med resultatene av den norske innsatsen på disse områdene,
og at denne innsatsen har medvirket til økt innsats fra russisk side
og andre lands myndigheter.»
Komiteen vil slutte seg til utenriks-
og forsvarskomiteens merknader.
Komiteen mener det er viktig
at det er etablert et bredt internasjonalt engasjement for å bidra
til å løse de mange og kostnadskrevende atomproblemene i Nordvest-Russland. Komiteen har merket
seg at toppmøtet i Washington i april i år om kjernefysisk sikkerhet
vedtok en erklæring om å sikre alt sensitivt kjernefysisk materiale
i løpet av fire år. Komiteen mener at Norges samarbeid
med Russland utgjør en viktig komponent i arbeidet for å nå dette
målet, både når det gjelder sivile og militære sektorer, brukt kjernefysisk
brensel og radioaktive kilder.
Komiteen vil også vise til sluttdokumentet
fra Tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen (NPT) i New York
i mai i år.
Komiteen vil videre vise til
at det har vært et viktig prinsipp for samarbeidet om atomsikkerhet
at hovedansvaret for å håndtere utfordringene må ligge på russisk
side. Større russisk engasjement har etter hvert preget utviklingen
av samarbeidet. Komiteen vil peke på at G8-landene
i 2002 opprettet det globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen
og nukleært materiale, etter et initiativ fra de amerikanske senatorene
Sam Nunn og Richard Lugar. Dette internasjonale samarbeidet, der
mange land bidrar betydelig, har Nordvest-Russland som et av de
prioriterte områdene og har et tidsperspektiv fram til 2012.
Komiteen mener Riksrevisjonens
undersøkelse gir en god sammenstilling av de utfordringene og oppgavene
vi står overfor i atomsikkerhetssamarbeidet med Russland. Undersøkelsen
omfatter de viktigste satsingsområder i Utenriksdepartementets handlingsplan for
atomsaker fra 2005 og gir en god faktabeskrivelse av arbeidet og
får samtidig frem kompleksiteten og mangfoldet i atomsikkerhetsarbeidet. Komiteen er
tilfreds med at sikkerheten ved kjernekraftverket er forbedret og
at russiske myndigheter i langt større grad tar sikkerhetsaspektet
på alvor. Tilsyn og kontroll av virksomheten er sterkt endret i
positiv retning i perioden 1993–2009.
Komiteen vil også vise til at
norske tiltak for sikker håndtering og lagring av brukt kjernebrensel
og radioaktivt avfall har virket og at målene for de norskfinansierte
prosjektene i all hovedsak er nådd. Komiteen er i
den forbindelse tilfreds med at samarbeidet mellom Statens strålevern
og russiske tilsynsmyndigheter har ført til at forskrifter relatert
til strålevern, sikkerhet og miljøaspekter er implementert i det
russiske systemet. Det tette samarbeidet har ført en sikrere og
mer miljøvennlig gjennomføring av de norske prosjektene og vil være
nyttig for håndtering av kjernebrensel og radioaktivt avfall i mange
år fremover.
Komiteen har merket seg at det
gjenstår en del utfordringer. Særlig gjelder dette fjerningen av det
brukte brenselet og det radioaktive avfallet fra den gamle militærbasen
i Andrejevbukta. Borttransporteringen som skal starte i 2013 kan medføre
økt risiko for radioaktiv forurensing. I tillegg er det et åpent
spørsmål hvor russiske myndigheter vil lagre radioaktivt avfall
i fremtiden. Komiteen er fornøyd med at spørsmålet følges
opp i den norsk-russiske atomkommisjonen.
Norge har finansiert opphugging av fem av 120 reaktordrevne
utbåter som måtte hugges opp i Nordvest-Russland. Det radioaktive
avfallet fra blant annet ubåtopphuggingsprosjektet skal lagres i
et lagringsanlegg i Sajdabukta. Denne løsningen kan i fremtiden
utgjøre et problem fordi det ikke er klart hva slags avfall lagringsanlegget
i Sajda er konstruert for. Komiteen har merket seg
at Utenriksdepartementet er innforstått med dette. Komiteen har
også merket seg at departementet skal foreta en bred evaluering
i samarbeid med britiske myndigheter om prosjekter knyttet til opphugging
av ubåter etter at arbeidet med det siste norskeide opphuggingsprosjektet
er sluttført.
Komiteen vil vise til at prosjektet
med å skifte ut radioaktive batterier fra fyrlykter, med solcellepaneler
anses som svært vellykket fra norske så vel som russiske myndigheter.
Komiteen har merket seg at Utenriksdepartementet
mener det på sikt vil være behov for en rapport om Norges innsats
i Nordvest-Russland som helhet. Komiteen er enig
med departementet i at internasjonalt samarbeid fortsatt vil være
påkrevd.
Komiteen viser i den forbindelse
til Innst. 346 S (2009–2010), jf. Meld. St. 11 (2009–2010), der en
enstemmig utenriks- og forsvarskomité sier at:
«Komiteen er enig i at norske bidrag utover 2012 mer
og mer må knyttes til myndighetssamarbeid og samarbeid om miljøovervåking
og beredskap, samtidig som norsk innsats i større grad enn tidligere
må sees i et internasjonalt perspektiv og fortrinnsvis samordnes
med prioriteringene til andre samarbeidsland. Komiteen gir sin tilslutning
til at norsk innsats de nærmeste årene skal fokusere på utfordringene
i Andrejevbukta, ferdigstilling av fyrlyktprosjektene, opplærings-
og informasjonstiltak i kjernekraftsektoren og et bredt myndighetssamarbeid
innenfor tilsyn, beredskap, miljøovervåking og sikkerhet for arbeiderne.»
Komiteen vil slutte seg til dette.
Komiteen er tilfreds med at departementet
og prosjektledere er bevisste på korrupsjonsrisikoen i Russland
og at departementet fra og med 2008 har tatt inn et nytt avsnitt
i departementets tilskuddsbrev som vil bidra til å motvirke korrupsjon
og uregelmessigheter. Komiteen er også tilfreds med
at et eget regelverk hvor risikovurderinger og tiltak for å motvirke
korrupsjon er utarbeidet i forbindelse med gjennomgangen av tilskuddsforvaltningen
i departementet.
I undersøkelsen kommer det fram at Riksrevisjonen
mener det er nødvendig med bedre samarbeid mellom norske og russiske
myndigheter om overvåking av og beredskap mot radioaktiv forurensing. Komiteen er
enig i at overvåking av og beredskap mot radioaktiv forurensing
er av stor betydning. Komiteen har merket seg at Utenriksdepartementet
vil ta med seg Riksrevisjonens merknader i sitt arbeid med å heve kvaliteten
i atomsikkerhetssamarbeidet med Russland.
Komiteen vil bemerke at Norges
langvarige samarbeid med Russland innenfor atomsikkerhet er en viktig
del av det bilaterale forholdet til Russland og at det er i norsk
interesse å ha et nært samarbeid med Russland på dette området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til boken «Nordområdene – hva nå?» (Geir Hønneland og Lars Rowe
2010) fra Fridtjof Nansens Institutt hvor det opplyses om at Norge
i perioden 1993 til 2007 har brukt om lag 3 mrd. kroner på prosjektsamarbeid
med Russland, hvorav vel 1 mrd. kroner har gått til atomsikkerhet. Disse
medlemmer har merket seg at det i boken slås fast at en
rekke av disse prosjektene anses ikke å ha hatt de tilsiktede resultater.
Det vises blant annet til at renseanlegget for lavradioaktivt flytende
avfall i Murmansk aldri kom i gang, at rensingen av nikkelverket
i Petsjenga aldri ble noe av og at norsk støtte til kjernekraftverket
på Kolahalvøya bidro til at russiske myndigheter forlenget levetiden
til den eldste reaktoren til tross for at forutsetningen for støtten
var at dette ikke skulle skje.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at ulykker og forurensning på dette
området kan ha vesentlige konsekvenser for befolkningens helse og sikkerhet,
miljø og næringsinteresser også i Norge. Disse medlemmer viser
til at Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om de etablerte norsk-russiske
samarbeidsorganene og praktiseringen av de bilaterale avtalene,
på en betryggende måte løser de utfordringene en står overfor med
hensyn til overvåking og varsling i atomsikkerhetsarbeidet i Nordvest-Russland. Disse
medlemmer deler Riksrevisjonens bekymring og forutsetter
at dette følges opp.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at det er et problem for miljøovervåkingssamarbeidet at berørte
norske myndigheter ikke har fått adgang til de viktigste områdene
og anleggene på russisk side for å kunne gjennomføre felles miljøundersøkelser. Disse
medlemmer vil videre påpeke at undersøkelsen viser at det
i begrenset grad er blitt gjennomført konkrete tiltak for overvåking av
miljøet, blant annet blir kjente radioaktive kilder til havs i liten
grad overvåket. Disse medlemmer har merket seg og
slutter seg til Riksrevisjonens vurdering om at det er av stor betydning
at de planlagte felles toktene ikke begrenses til tidligere undersøkte
områder, men omfatter alle viktige kilder til radioaktiv forurensning
i de nordlige havområder.
Disse medlemmer vil understreke
nødvendigheten av å ha streng kontroll med bruken av midler til
de ulike prosjekter, slik at muligheten for eksempelvis dobbeltfinansiering
av prosjektene reduseres.
Komiteen har ellers
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 3:9 (2009–2010) – Riksrevisjonens undersøkelse om strålingssikkerhet
og beskyttelse av miljøet mot forurensning fra radioaktive kilder
i Nordvest-Russland – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 16. november 2010
Anders Anundsen |
Marit Nybakk |
leder |
ordfører |