Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Ma-rianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne
Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar
J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn
Lødemel og fung. leder Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars
Egeland, fra Senterpartiet, Knut Magnus Olsen, og fra Kristelig
Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser til at mange år
med moderate investeringer i sentralnettet har ført til et stort
behov for å øke kapasiteten og bygge ut nytt nett, og støtter ambisjonsnivået
i nettmeldingen. Den generelle forbruksutviklingen i kombinasjon
med økt utbygging av fornybar energi, økt energiomlegging og økt
bruk av kraft fra land til petroleumssektoren påvirker også behovet
for nye nettinvesteringer. Fremtidig kraftutbygging vil skje mer
spredt og i mindre grad være mulig å regulere enn de store vannkraftverkene
som dominerer dagens kraftforsyning. Vindkraft og småkraft er uregulerbare
kraftkilder. Dette utløser et større behov for å transportere kraften.
Meldingen legger opp til en omfattende utbygging
av sentralnettet de neste ti årene. Komiteen støtter
meldingens generelle tilnærming om at konsekvensene av å investere for
lite eller for sent normalt vil være større enn konsekvensene av
å investere for mye.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, viser
til at det er behov for økt sikkerhet for strømleveranser i noen
områder og et ønske om i større grad å utjevne regionale ubalanser
og kraftpriser. Fleirtalet viser til at pris er eit
tydeleg signal om knappheit på energiressursar i eit område, og
ved å auke overføringskapasiteten mellom områda vil prisforskjellen
bli redusert.
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser til at straumnettet i tillegg
er viktig for å kunne realisere Noregs klimapolitikk.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, meiner
vidare at ein svakheit med meldinga er at den ikkje omhandlar region-
og lokalnettet, og at den i liten grad omhandlar finansiering og
framtidig kostnadsfordeling i nettet. Fleirtalet hadde
sett det som ein fordel om meldinga hadde vore ein del av ei heilskapleg energimelding.
Fleirtalet viser i dette høvet
til Dokument 8:26 S (2010–2011) – representantforslag fra stortingsrepresentantene
Elisabeth Røbekk Nørve, Frank Bakke-Jensen, Øyvind Halleraker, Siri
A. Meling og Nikolai Astrup om en stortingsmelding om en helhetlig
energipolitikk. Fleirtalet meiner at dette saksområdet
er overmodent for ei heilskapleg handsaming.
Fleirtalet har merka seg at frå
å vere eit land med underskot i kraftbalansen i år med normale temperatur-
og nedbørforhold er Noreg i dag i ein overskotssituasjon. Auka nedbør
som følgje av klimaendringane og eit stort tal nye vasskraftkonsesjonar
på byrjinga 2000-tallet er viktige årsaker til dette. I åra framover
er dette kraftoverskotet forventa å auke monaleg, blant anna som
følgje av at det frå 1. januar 2012 er innført ein felles elsertifikatmarknad
med Sverige der målet er å etablere 26,4 TWh ny elektrisitetsproduksjon
basert på fornybare energikjelder innan 2020.
Fleirtalet peikar på at den viktigaste
faktoren for om ein komande år kan utnytte dei moglegheitene ein
kraftig forbetra kraftbalanse kan gje, er utbygging av overføringsnettet
for elektrisk kraft. Eit tilfredsstillande utbygd nett er ein føresetnad
for at potensialet for ny kraftproduksjon skal bli utløyst.
Fleirtalet peikar på at viktige
overføringar desverre har teke uforholdsmessig lang tid å få på
plass, blant anna på grunn av manglande førearbeid og svak forankring
i berørte lokalsamfunn. Praksis må endrast dersom ein skal realisere
ambisjonen om eit moderne og framtidsretta nett i heile landet.
Fleirtalet viser til at Framstegspartiet
og Høgre lenge har etterlyst ei nettmelding som kunne leggje tilhøva
til rette for ei raskare utbygging av straumnettet, og der ein på
same tid tek omsyn til dei negative konsekvensane nye kraftlinjer
har for miljø og nærføring til busetnad.
Fleirtalet har merka seg Statnett
sin nettut-viklingsplan for kraftnettet som vart lagt fram i november
2011. Selskapet går her gjennom dei utfordringane norsk kraftforsyning
står framføre det neste tiåret. Statnett presenterer her ambisiøse
planar for å styrkje så vel det innanlandske kraftnettet som overføringsnettet
til utlandet. Selskapet varslar at dei planlegg investeringar på om
lag 40 mrd. kroner fram til 2020. Dette er ein betydeleg del av
samfunnets midlar.
Fleirtalet peikar på at det vil
vere naturleg å vurdere om Stortinget bør få desse store investeringane
til handsaming på same måte som investeringar i petroleumssektoren
og investeringar i samferdsle. Det er eit tankekors at det blir
planlagde offentlege milliardinvesteringar utan at Stortinget er
trekte inn i denne prosessen. Ei stortingshandsaming vil gjere at
ulike berørte partar i større grad vil kunne få høve til å uttale
seg.
Fleirtalet peikar på at sjølv
om Statnett sin nettutviklingsplan er ein verdifull gjennomgang av
dei utfordringar kraftforsyninga står framføre, og Statnett syner
korleis dei vil løyse dei oppgåvene dei politiske styresmaktene
har pålagt dei innanfor sine råmer, så er dette ein plan av svært
stor betydning for det norske samfunnet som ikkje er handsama politisk,
utover dei generelle råmer som er lagt for Statnett.
Fleirtalet mener Stortinget bør
involveres sterkere i arbeidet med retningslinjer og prinsipper
for fremføring av kraftlinjer i Norge. Det bør derfor utarbeides
en nasjonal plan for kraftlinjer, som oppdateres og fremmes for
behandling i Stortinget én gang hver stortingsperiode.
Fleirtalet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
utarbeides en nasjonal plan for kraftlinjer, som oppdateres og fremmes
for behandling i Stortinget én gang hver stortingsperiode.»
Komiteen slår fast
at det med dagens situasjon er nødvendig å bedre forsyningssikkerheten
i enkelte deler av landet. Komiteen deler også ønsket
om å utjevne regionale ubalanser, og støtter regjeringens mål om
at det skal være tilstrekkelig overføringskapasitet mellom regioner,
slik at det ikke oppstår langvarige store prisforskjeller mellom
områder. For å sikre at det ikke oppstår langvarige store prisforskjeller
må de strukturelle flaskehalsene i sentralnettet fjernes. Komiteen viser
i denne forbindelse til behandlingen av Ot.prp nr. 62 (2008–2009)
Endringer i energiloven, hvor det ble innført tilknytningsplikt
for både produksjon og forbruk. Komiteen viser videre
til behandlingen av Prop. 101 L (2010–2011) Lov om elsertifikater,
hvor et samlet storting stilte seg bak ambisjonene om å øke produksjonen
av elektrisitet fra fornybare energikilder.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, har
merka seg at på grunn av mang-lande kapasitet i kraftnettet så har
det dei siste åra i fleire delar av landet ikkje vore mogleg å realisere
elles lønsame småkraftprosjekt på grunn av mang-lande nettkapasitet.
Dersom ny kraftproduksjon vert «innelåst» på grunn av manglande
nettkapasitet ut av regionen, vil låge kraftprisar føre til at prosjekt
ikkje blir realisert. Ei kraftig styrking av det innanlandske overføringsnettet
for elektrisk kraft er derfor naudsynt, både for å syte for ei tilfredsstillande kraftforsyning
i alle delar av landet og for å utløyse prosjekt som i dag ikkje
let seg realisere på grunn av mang-lande nettkapasitet.
Fleirtalet mener det er stort
behov for omfattende tiltak og investeringer i overføringsnettet for
elektrisk kraft i Norge i årene fremover. Omfattende investeringer
er nødvendig for å sikre forsyningssikkerheten for strøm, utjevne
prisforskjeller mellom landsdelene, tilrettelegge for ny fornybar
kraftproduksjon, redusere utslippene av klimagasser, og legge forholdene
til rette for næringsutvikling i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er ikke enig i regjeringens generelle
påstand i meldingen om at «vi har et godt og velfungerende strømnett
i Norge». Disse medlemmer mener utbygging av det
norske strømnettet har vært forsømt i Norge de siste 20 årene. Dette
er et tverrpolitisk ansvar som alle som har sittet med politisk
makt i denne perioden må dele ansvaret for. Det gjelder også for
den sittende regjering, som i hele forrige stortingsperiode fra
2005 til 2009 langt på vei ignorerte behovet for en mer offensiv
nettpolitikk. Det er blant annet et faktum at nye og sterkt etterlengtede
kraftlinjer til Bergen og Midt-Norge, som regjeringen Bondevik II
startet planleggingen av, lå til behandling hos myndighetene gjennom
hele forrige stortingsperiode.
Disse medlemmer mener regjeringen
i meldingen underkommuniserer behovet for rask utbygging av sentralnettet
– særlig i nord. Dagens strømnett er en effektiv flaskehals mot
nye kraftutbygginger og nytt kraftforbruk. Som det står beskrevet
i meldingen har vi nådd en kapasitetsgrense i store deler av strømnettet
hvor det ikke lenger hjelper å flikke på eller oppgradere eksisterende
ledninger og traseer. Dette skjer samtidig som vi står foran betydelig
økning av produksjon som følge av grønne sertifikater, og antakelig
også en betydelig økning i forbruket som følge av økt aktivitet
innen blant annet petroleums- og mineralnæringen. I de kommende 10–15
årene har Statnett signalisert et behov for investeringer i strømnettet
i størrelsesorden 40–50 mrd. kroner. Disse medlemmer mener
det er viktig at disse planene følges opp og støttes på politisk
nivå.
Disse medlemmer deler regjeringens
oppfatning i meldingen av at de negative virkningene av å være for
sent ute med investeringer i det sentrale overføringsnettet er store.
Regjeringen skriver at konsekvensene av å investere for lite eller
for sent er større enn konsekvensene av å investere for mye. Disse
medlemmer vil påstå at vi allerede er for sent ute med nødvendig nettubygging
i Midt-Norge og i Bergensområdet, og at vi er i ferd med å bli for
sent ute også i Nord-Norge. Konsekvensene har vi sett to vintre på
rad i 2010 og 2011.
Disse medlemmer viser til at
kraftsituasjonen i Norge ved inngangen til 2011 var mer alvorlig enn
på mange år. En tørr og kald vinter ga Norge den mest utfordrende
kraftsituasjonen på svært lenge. Lite nedbør, høyt strømforbruk
og vannmagasiner som aldri fikk hentet seg inn igjen etter forrige
vinter var hovedårsaken. Mangelen på overføringskapasitet i nettet
i disse periodene gjorde situasjonen mer prekær, og løsningen ble etablering
av nye prisområder for strøm både i Midt-Norge og Bergensområdet.
Strømkundene måtte slik bære kostnaden for manglende investeringer
i sentralnettet ved å betale mer for strømmen. Strømregningen for
siste del av 2010 ble tidenes høyeste. Fakturaen ble for mange strømkunder
dobbelt så høy som på samme tid året før.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at konsekvensene av manglende nettutbygging
i Nord-Norge også er blitt synlig for Goliat-utbyggingen og for
Snøhvit-anlegget, hvor det ikke er kapasitet i nettet til å forsyne
anleggene med elektrisk kraft. Dette medlem mener
tidsvinduet nå er ganske kort for å få på plass nødvendig nettkapasitet
– både for å sikre at Norge tar sin andel av utbyggingene fra grønne
sertifikater, og for å sikre nok strøm til elektrifisering av nye
oljeutbygginger i nord og til ny virksomhet blant annet i mineralnæringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener en sammenligning med Sverige
gir en god illustrasjon på situasjonen i det norske sentralnettet. Mens
Sverige har fire parallelle 400 kilovolt (kV) kraftledninger fra
nord til sør i landet, som forgrener seg til åtte parallelle strekk
i sentrale strøk, mangler Norge fortsatt én eneste sammenhengende
400 kV kraftledning fra nord til sør i landet. Hele Nord-Norge er
i praksis avskåret fra å bygge ut vindkraft, selv om det største
vindkraftpotensialet ligger nettopp der. I Nord-Norge forventes
også betydelig forbruksøkning av kraft både til mineralnæringen
og petroleumsnæringen. Disse medlemmer viser til
at sentralnettet nord for Balsfjord i Troms i dag består av ledninger
på 132 kV. Periodevis går kraftoverføringen fra Nord-Norge til Midt-Norge
via det sterke kraftnettet i Sverige.
Komiteen viser til
at nesten alle viktige samfunnsoppgaver og -funksjoner er kritisk
avhengig av et velfungerende kraftsystem. Strømavbrudd har derfor
store konsekvenser, både økonomisk og sikkerhetsmessig. Konsekvensene
av et sentralnettsavbrudd vil ofte være helt uakseptable. Komiteen støtter
derfor at investeringer i sentralnettet planlegges ut fra at feil
på én komponent normalt sett ikke skal gi avbrudd for forbrukere,
det såkalte N-1-kriteriet. Komiteen har merket seg
at enkelte områder i landet skiller seg ut med et stort eller økende antall
timer med N-0-drift. Dette gjelder blant annet BKK-området, Stavanger,
Nord-Norge nord for Ofoten, Lofoten/Vesterålen, Finnmark og Kristiansand.
Erfaringene fra sist vinter med orkanene Dagmar og
Emil viste viktigheten av et robust kraftnett. Videre viste disse
erfaringene hvor viktig det er med et godt beredskapsarbeid knyttet
til kraftlinjenettet.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, viser
til at ei av hovudårsakene til dei omfattande straumbrota som kom
etter orkanen Dagnar var at tre ramla over kraftlinjene. Desse skadane
kom på lokal- og regionalnettet, og hadde store konsekvensar for
straumforsyninga i dei delane av landet som vart råka.
Fleirtalet meiner at det også
av beredskapsmessige årsaker må lagast nye rutinar for rydding av
skog inn til linjenettet.
Fleirtalet peikar på at den såkalla
kompetanseforskrifta som trådde i kraft 1. juli 2011 er basert på
rigide krav til bemanning som svekker grunnlaget for at energibransjen
kan løyse investeringsutfordringane vi står framføre fram mot 2020.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til kompetanseforskriften som
trådte i kraft 1. juli 2011, som stiller minstekrav til kompetanse
hos nettselskapene, og at dette kan ha positive virkninger på lokalberedskapen
i nettselskapene.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, har
merka seg at ei undersøking gjennomført av Xrgia i 2009 viser at
nettselskap som bruker konkurranseutsetting har færre og kortare
avbrot og høgare effektivitetsscore enn selskap som bruker eigne
tilsette. Undersøkinga inkluderer 42 nettselskap med til saman 1,2
millionar kundar. Forskrifta reduserer selskapa sine moglegheiter
til konkurranseutsetting betydelig og bind opp store personellressursar
i kvart selskap. Forskrifta vil derfor gje auka kostnader, utan
at leveringskvalitet eller leveringspålitelegheit aukar. Dette er
det til sist nettkundane som må betale for.
Fleirtalet peikar på at ei årsak
til at den føreslegne forskrifta vil auke kostnadene, utan at kvalitet
eller pålitelegheit aukar, er at den vil hindre lokalt samarbeid
mellom nettselskap, for eksempel om driftssentralløysingar og beredskap
elles. Driftsentralen er viktig for å overvake lastflyt og for oppretting
av feil. Fleire stader samarbeider i dag distribusjonsnettselskap
om driftssentralfunksjonen. Med forskrifta vil ei rekkje selskap
måtte endre dagens samarbeid med tilhøyrande høgare kostnader utan
at det blir noko betre beredskap, eller dei må søke om, og håpe
på å få dispensasjon frå kompetansekravet.
Fleirtalet peikar på at med dei
store oppgåvene vi står framføre når det gjeld investeringar i kraftnettet
dei kommande åra, vil det vere eit stort behov for auka bemanning.
Kompetanseforskrifta gjer at det blir enda meir krevjande å skaffe
nok personellressursar i Noreg, og bransjen må da i større grad
enn utan forskrifta hente personell frå utlandet. Fleirtalet meiner at
selskapa må ha den nødvendige fridom og fleksibilitet for å kunne
løyse sine samfunnsoppgåver.
Fleirtalet peikar på at forskrifta
legg opp til ein standard modell for korleis nettselskapa skal løyse
sine utfordringar, medan det er store lokale ulikheitar i nettselskapa
sine utfordringar. Val av bemanning og organisering er ei avveging
for kvart einskild selskap, og det einskilde selskap er best skikka
til å finne den løysinga som passar lokalt. Sterk beredskap krev
med andre ord lokalt tilpassa løysingar. Forskrifta er eit hinder
for dette.
Fleirtalet peikar på at forskrifta
vil bli særskild krevjande for små og mellomstore bedrifter som
er avhengige av samarbeid fordi det blir svært vanskeleg å bygge
opp all kompetanse sjølv.
Fleirtalet viser til at andre
konsekvensar av forskrifta er oppsplitting av store og kompetente fagmiljø
og entreprenørmiljø, særleg gjeld dette konsern som profesjonaliserer
si drift innan fleire verksemdsområde som nett, produksjon og fjernvarme.
Fleirtalet peikar på at i staden
for å sette detaljerte krav til bemanning og organisering av nettselskapa,
bør reguleringa skje ved at det vert stilt konkrete krav til kvaliteten
på dei tenestene som nettselskapa skal levere. Beredskap er ein av
desse tenestene. Styresmaktene tek i vare sine oppgåver ved å stille
krav og føre tilsyn. Krav og eventuelle sanksjonar vil medføre at
selskapa innrettar seg på ein hensiktsmessig måte. Det kan også
stilles krav til kva område konsesjonæren skal ha kompetanse på,
utan dermed å stillast krav til storleik på eiga bemanning og utan
å stille krav til at ein overvegande del av tenestene skal produserast
med eigna tilsette.
Nettutbygging vil alltid medføre inngrep i natur og
legge beslag på areal. Visuelle virkninger og påvirkning på naturmangfold,
verneområder, kulturminner, friluftsliv og reindrift skal tas med i
vurderingen og veies mot de positive effektene, blant annet i form
av økt forsyningssikkerhet og muligheter til næringsutvikling som
en kraftledning kan gi. Komiteen understreker viktigheten
av avbøtende tiltak som for eksempel justering av trasé, kamuflasjetiltak,
tiltak av hensyn til fugl og bruk av kabling. Komiteen viser til
at det fortsatt er tekniske og kostnadsmessige utfordringer ved
utstrakt bruk av jord- og sjøkabel på høye spenningsnivåer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser videre til
behandlingen av Ot.prp. nr. 62 (2008–2009) hvor det ble slått fast
at bruken av kabel skal økes på lavere spenningsnivå, men være gradvis
mer restriktiv ved økende spenningsnivå. I Meld. St. 14 (2011–2012)
videreføres dette hovedprinsippet samtidig som kriteriene for bruk
av kabel er tydeliggjort.
Sentralnettet skal som hovedregel bygges som luftledning. Flertallet støtter
at dette prinspippet fortsatt ligger til grunn for bruk av kabel. Samtidig
vil flertallet understreke at det er viktig å ha
et fortsatt fokus på utvikling av ny kablingsteknologi.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at ny
og bedre kablingsteknologi også vil kunne bidra positivt for andre
bruksformål, for eksempel elektrifisering av installasjoner offshore.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener kostnadsfordelingen ved nødvendige
investeringer i sentralnettet bør gjennomgås og endres. Det er urimelig
at forbrukerne alene skal belastes med kostnadene for nye overføringslinjer
over sentral-nettariffen, spesielt der hvor miljøverdier for mennesker
og natur tilsier bruk av sjø- eller jordkabel på hele eller deler
av strekningen. Nasjonale natur- og miljøverdier er fordelt ulikt
i landet, og staten bør bære kostnadene når disse verdiene skal
vernes.
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti meiner at det ved forsterkinga av
sentralnettet bør vere eit sterkt fokus også på estetiske omsyn
og konsekvensar for miljø og nærføring til busetnad. Desse medlemene peikar
på at mange stader kan kraftlinjer i luftspenn også skape frykt
for stråling og redusert livkvalitet. Det er viktig at desse omsyna
også vert vektlagt på ved vurderingar om ulike traséval og val av
kabelløysing kontra luftspenn.
Desse medlemene meiner det er
viktig at vi har ein politikk som fremjar utvikling og bruk av ny
teknologi for framføring av straum, blant anna bruk av jord- og
sjøkabel. Det kan være behov for å sjå på om dagens tarifferingssystem gjer
at lokaliseringa av ny kraftproduksjon og/eller nye store forbrukskjelder
blir samfunnsøkonomisk optimal. Blant anna bør såkalla negativt
anleggsbidrag for investeringar i kraftproduksjon som avlastar behovet
for ny nettutbygging kunne vurderast, slik at det blir eit større samspill
mellom dei økonomiske vurderingane når det gjeld produksjon og forbruk
av elektrisk kraft og når det gjelder nettinvesteringar.
Desse medlemene meiner at ein
bør nytte den planlagde utbygginga av sentralnettet til å utvikle
og prøve ut ny teknologi som kan gje ein meir skånsam kraftoverføring
gjennom sårbare naturområde, på same tid som forsyningssikkerheita
blir teken vare på. Slik teknologi er i dag tilgjengeleg eller er
i ferd med å bli det. Eit døme på dette er den såkalla VSC-teknologien.
Det føregår mykje teknologiutvikling på dette området, både når
det gjeld kapasitet og pris, og det er viktig å sende klare signal
til desse miljøa og bedriftene om at det vil bli stort behov for
betre kabelteknologi raskt.
Desse medlemene meiner difor
at det bør opprettast eit fagleg utval som består mellom anna av
representantar for kabelprodusentar, forskingsmiljø og Statnett
for å gå gjennom nye teknologiske løysingar som kan takast i bruk
i framtidas kraftnett. Det blir understreka at oppretting av eit
slikt utval ikkje skal gå på bekostning av naudsynt utbygging av
sentralnettet for mellom anna å sikre forsyningstryggleiken for elektrisk
straum. Statnett og andre nettselskap bør vere pådrivarar for utvikling
og kvalifisering av ny teknologi.
Medlemene i komiteen frå Høgre viser
til dei store konfliktane som har vore kring bygging av nye kraftlinjer
i sentralnettet dei siste åra, og peikar på behovet for å ta lærdom
av dei erfaringane ein har både frå utbygginga av nye 420 kW linjer
i Hardanger og Ørskog–Sogndal.
Desse medlemene viser til Dokument
nr. 8:9 (2007–2008) – representantforslag fra stortingsrepresentantene
Erna Solberg, Børge Brende, Harald Victor Hove, Torbjørn Hansen
og Elisabeth Røbekk Nørve om strategi for bygging av kraftlinjer.
Desse medlemene viser til at
det i meldinga blir peika på at det skal vurderast visuelle verknader
og påverknad på naturmangfald, verneområde, kulturminne, friluftsliv
og reindrift ved bygging av nye kraftlinjer. Desse medlemene viser
til at kraftlinjer også har store konsekvensar ved nærføring til
busetnad, og at desse omsyna må vurderast opp mot kvarandre ved
bygging av nye kraftlinjer.
Desse medlemene meiner at ved
bygging av nye kraftlinjer gjennom verna områder skal vernegrunnlaget
takast opp til ny vurdering, og at vernet skal opphevast dersom
utbygginga fører til at vernegrunnlaget fell bort.
Desse medlemene meiner at dersom
ein vel å legge nye kraftlinjer inn til busetnad er det viktig å
legge til rette for å redusere ulempene for dei som bur i desse
områda. Dette kan til dømes vere å legge jordkabel på kortare strekningar
eller å trekkje linja lenger vekk frå busetnaden.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener klima- og miljøhensyn må veie tungt i utviklingen
av fremtidens strømnett. Viktigheten av å bevare biologisk mangfold
og redusere utslipp av klimagasser må tillegges vekt ved fremføring
av nye overføringslinjer.
Dette medlem mener det bør åpnes
for økt bruk av jord- eller sjøkabel i sentralnettet ved fremføring
av kraftledninger i naturområder av særlig verdi, i områder hvor
biologisk mangfold er truet, og der fremtidige klimascenario tilsier økt
risiko for ledningsutfall på grunn av vanskelige klima- og værforhold. Dette
medlem viser til at økt nedbør og temperaturstigning som følge
av klimaendringer kan gi økt ising på luftledninger, flere nedblåste
ledninger og flere ledningsbrudd som følge av trefall og erosjon.
I 2005 opplevde man i Sverige at orkanen «Gudrun» rev ned luftledninger
og gjorde 341 000 husholdninger strømløse.
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Kristeleg Folkeparti viser til at det er stor uro og
frykt for konsekvensane av elektromagnetisk stråling frå kraftlinjer
og jordkablar. Desse medlemene meiner det er viktig
å gjere tiltak som reduserer faren for elektromagnetisk stråling
ved bygging av nye linjer og legging av jordkablar. Dette gjeld
særleg ved nærføring til skular og barnehagar og områder der barn
og unge oppheld seg.
Desse medlemene viser til at
det ved berekning av strålingsfare frå kraftlinjer og jordkablar blir
gjort måling ut frå gjennomsnitt av last på linja/jordkabelen. Dette
er etter desse medlemene si meining ikkje tilstrekkeleg
til å skape tryggleik for dei innbyggjarane som får desse anlegga
inn i sine nærområder. Det må derfor også takast målingar av elektromagnetisk
stråling ut frå normallast og maksimal belastning av linja/jordkabelen.
Desse medlemene viser også til
at det blir lagt jordkablar i gang- og sykkelvegar der mange barn
og unge oppheld seg dagleg på veg til skule og barnehage. Det er
viktig at det blir gjort grundigare vurderingar om dette er forsvarleg,
og det må leggjast fram konkret dokumentasjon på at dette er gjort
ved nye utbyggingar.
Komiteen viser til
at flere forhold trekker i retning av økte investeringer i fornybare
energikilder i årene som kommer. Implementering av EUs fornybardirektiv
og avtalen med Sverige om et felles sertifikatmarked er sterke drivere. Mye
av den nye kraftproduksjonen vil komme fra vannkraft uten magasiner
og vindkraft.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at dette
stiller store krav til linjenettet, både i Norge og mellom Norge
og utlandet. En styrking av overføringene til utlandet er nødvendig
for å håndtere den økte mengden kraft. Nye utenlandsforbindelser
skal baseres på samfunnsøkonomisk lønnsomhet, herunder virkningen
på kraftmarkedet, forsyningssikkerheten, miljøet, kraftsystemet
og behovet for mer innenlands nett.
Flertallet vil i denne forbindelse
peke på at eksisterende overføringsnett mot utlandet har vist seg
å ha god samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Flertallet peker
videre på at Norge i dag er en del av et europeisk og nordisk kraftmarked,
og at Norge særlig i tørrår er avhengig av import av kraft for å
ha en tilfredsstillende forsyningssikkerhet.
Flertallet vil også peke på at
gjennom en økning av overføringskapasiteten mellom Norge og utlandet
styrkes norsk forsyningssikkerhet, samtidig som en får avsatt det
kraftoverskuddet som vil komme i enkelte timer som følge av utbygging
av mer energi. Flertallet peker på at det er sentralt
for utbygging av ny kraftproduksjon at det er mulig å transportere
kraft også ut av landet i perioder med mye produksjon og lavt forbruk,
slik at produsentene som skal investere i ny kraftproduksjon får
avsatt denne. Kraftutveksling mellom Norge og utlandet kan også
gi et bidrag i omleggingen til et kraftsystem med lavere klimagassutslipp.
Flertallet understreker at utbygging
av ny kapasitet mellom Norge og utlandet må komme norske forbrukere
og norsk næringsliv til gode, slik det gjør gjennom styrket forsyningssikkerhet
og gjennom insentiver for investeringer i ny kraftproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at økt kapasitet på overføringsnettet til utlandet kan få konsekvenser
for prisdannelsen for elektrisk kraft innenlands. Dersom kapasitetsøkningen
finner sted raskere enn utbygging av ny kraft, kan det føre til
høyere strømpriser for norske strømkunder. Dette er en utvikling
som ikke er ønsket av disse medlemmer, som derimot
er av den oppfatning at landets rike tilgang til naturressurser
også skal komme norske innbyggere og næringsliv til gode gjennom
tilgang til energi til en fornuftig pris.
Disse medlemmer kan videre vanskelig
se det som Norges oppgave å forsyne Europa med fornybar energi i
konkurranse med eksport av norsk naturgass. Etter disse medlemmers syn kan
dette hensynet ivaretas ved å vente med å bygge ut ny overføringskapasitet
til utlandet før vi har et betydelig kraftoverskudd innenlands, det
er ikke akseptabelt at norske kunder skal konkurrere med utenlandske
om den samme kraften.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti ønsker en styrking av det nordiske
elsamarbeidet gjennom etablering av nye nordiske overføringsforbindelser,
og økt integrering i det europeiske kraftmarkedet gjennom bygging
av flere utenlandskabler. Disse medlemmer savner
en tydeligere forpliktelse på dette i meldingen.
Desse medlemene peikar vidare
på at auka fokus på fornybar energi i Europa gir store moglegheiter
for norsk energiproduksjon. Norsk vasskraft vil få auka verdi, ikkje
berre i form av å forsyne Europa med meir rein, fornybar energi, men
også i form av reguleringsevne for å balansere den kraftige satsinga
på vindkraft i resten av Europa. Dette gjev norsk vasskraft ein
ekstra verdi, og det er store moglegheiter for å utnytte reguleringsevna
i norske vassmagasin. Ikkje minst gjeld dette ved såkalla pumpekraftverk
der vann kan pumpast tilbake i magasina når produksjonen av vindkraft
er høg. I dag er overføringskapasiteten frå Noreg til resten av
Europa, og internt i Noreg for å bringe krafta frem til innmatingspunktet,
ein betydeleg flaksehals når det gjeld å kunne utnytte Noreg sitt
fortrinn innan fornybar energiproduksjon. Det er difor etter desse
medlemene si meining behov for fleire nye samband til Storbritannia
og kontinentet.
Desse medlemene peikar på at
dagens beskjedne kabelambisjonar er ei unødig brems på norsk verdiskaping,
og etterlyser ein større grad av tydelegheit på kva for strategiske
og politiske vurderingar som bør gjerast for å sikre det naudsynte
tempo for utbyggingar.
Desse medlemene meiner at det
er viktig at Noreg har ein aktiv rolle i eit samarbeid med andre
EU/EØS-land om å utvikle eit såkalla «supernett» til havs.
Disse medlemmer viser til at
flere analyser utført av blant andre Econ Pöyry, Statnett og Svenska
Kraftnät peker i retning av et stort kraftoverskudd i Norden i år
med normal eller mye nedbør allerede fra 2020. Statnett og Svenska Kraftnät
utarbeidet i 2010 en felles nettutviklingsplan med tre ulike scenarier.
Scenario «Renewable+» og «202020» anses som mest sannsynlig, og
legger til grunn en aktiv klimapolitikk kombinert med en sterk satsing
på utbygging av ny fornybar energi. Disse scenarioene viser et forventet
kraftoverskudd i Norge og Sverige på 30-40 TWh i 2020. Et slikt kraftoverskudd
vil ifølge nett-operatørene stille betydelig økte krav til tilgjengelig
overføringskapasitet for strøm til kontinentet.
Disse medlemmer mener Norge kan
bidra til å forsyne Europa med betydelige mengder fornybar energi
i fremtiden, og slik videreutvikle Norge som energieksportør – fra
ensidig fokus på olje og gass til også å gjelde ren energi. Nylige
vedtak om utfasing av tysk atomkraft innen ti år bidrar til å øke
verdien av norsk vannkraft i det europeiske markedet. Disse medlemmer mener
en del av det forventede fremtidige kraftoverskuddet må tas i bruk
til innenlands økt produksjon innen kraftkrevende industri og til
energiomlegging i petroleumssektoren og transportsektoren. Dersom
Norges målsettinger for reduksjon av klimagasser skal innfris, må
utslippene fra disse sektorene reduseres ved hjelp av elektrifisering av
installasjoner på sokkelen og økt overgang til el- og hybridbiler.
Disse medlemmer mener Norges
potensial for økt produksjon av fornybar energi bør utnyttes for
å øke tilgangen på ren kraft i det europeiske kraftmarkedet. Disse
medlemmer er positiv til visjonen om Norge som Europas grønne
batteri. Virkeliggjøring av visjonen forutsetter økt overføringskapasitet
for elektrisk kraft til kontinentet og Storbritannia gjennom kabler,
samt rammer som gjør det mulig å bygge pumpekraftverk på steder
som egner seg for det.
Disse medlemmer viser til at
Norge har et stort transportbehov for kraft. Mesteparten av kraftproduksjonen
ligger på Vestlandet eller i Nordland, mens forbruket er størst
på Østlandet. Vannkraften har varierende årsproduksjon avhengig
av nedbør og tilsig til vannmagasinene. I tørrår er det stort behov
for import av kraft fra utlandet og overføring av kraft mellom landsdelene. Disse
medlemmer ønsker derfor etablering av flere nye utenlandsforbindelser
til våre nordiske naboland og til kontinentet. Flere utenlandsforbindelser
er nødvendig for å sikre tilstrekkelig importkapasitet i år med
lite nedbør og streng kulde, og på samme måte sikre eksportmuligheter
i nedbørsrike perioder med stort innenlandsk kraftoverskudd. Flere
utenlandsforbindelser er også en forutsetning for å utnytte verdien
av den norske vannkraftens reguleringsevne.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, peikar
på at dagens nettinvesteringar vert finansiert delvis av hushalda,
delvis av industrien og delvis av energiprodusentane etter ei nærare
angitt kostnadsfordeling. Overskot frå utanlandskab-lane blir brukt
til å redusere kostnadene for brukarane av sentralnettet. I lys
av kombinasjonen store nettinvesteringar parallelt med at ny kraftproduksjon
sannsynlegvis vil føre til auka eksport til utlandet, vil det etter fleirtalet si
meining vere naturleg å vurdere om kostnadsfordelinga er optimal.
Fleirtalet viser til at det ikkje
blir lagt opp til å kunne ta anleggsbidrag i det maska sentralnettet. Fleirtalet føreset
imidlertid at ordninga med at produsent eller storkunde dekker kostnadene knytt
til radialar blir vidareført og at dette også vil gjelde for radialar
knytt til offshore installasjonar.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, peikar
på at i tilegg til behovet for omfattande investeringar i sentralnettet
dei kommande åra er det òg behov for investeringar i underliggjande
nett – regionalnett og lokalnett – i same størrelsesorden.
Fleirtalet er skuffa over at
meldinga i all hovudsak er avgrensa til å omhandle sentralnettet. Regional-
og lokalnettet har også behov for store investeringar, og det er
behov for å adressere også denne problemstillinga i ei sak for Stortinget. Mellom
anna vil det vere store utfordringar knytt til finansieringa av
desse investeringane.
Fleirtalet vil understreke at
skal ein få til naudsynte investeringar i nett, så krev det fleire faktorar
som verkar saman, som direktereguleringar, inntektsrammeregulering
og tilsyn/kontroll. Konsesjonsvilkåra pålegg nettselskapa å sikre
at kundane skal kunne knytte seg til nettet og ha sikkerheit for
god leveringskvalitet.
Fleirtalet meiner det er behov
for ein gjennomgang av nettreguleringa. Dette er viktig ikkje minst
med omsyn til å optimalisere dei økonomiske insentiva for investeringar
og effektiv drift. Fleirtalet peiker på nødvendigheita av
bedriftsøkonomisk lønnsemd for gjennomføring av samfunnsmessig ønskelege
tiltak og investeringar i kraftnettet. Fleirtalet meiner
at det er naudsynt med ei reform av den økonomiske reguleringa av
nettselskapa for å gje dei rette insentiva for investeringar og
vedlikehald av overføringsnettet.
Fleirtalet peikar på at den samla
inntekta til alle nettselskapa i Noreg vart bestemt av den totale
investerte nettkapitalen i Noreg, og den referanserenta som NVE
fastsett for avkastning på investert kapital. Dei selskapa som har
lågare kostnader enn norma, får høgare avkastning enn selskap som
har høgare kostnader. Konsekvensane av dette er at når eit selskap
tek på seg kostnader ved å reinvestere i nettet eller byggjer kapasitet
for å tilknytte ny produksjon, vil det først og fremst vere nettselskap
som ikkje har slike kostnader, som aukar sin inntektsramme og si
avkastning Reguleringa verkar dermed i praksis slik at dersom eit
selskap investerer i nettet, så vil dette selskapet få ei lav avkastning
på investeringa og framstå som lite effektivt. Selskap som ikkje
investerer, sit igjen med ein gevinst som følgje av at andre har
investert. Dagens modell gir dermed signal om å halde igjen, og
investere mindre enn det som er samfunnsmessig ønskeleg.
Fleirtalet meiner difor at det
er behov for alternative modeller for kostnadsnormer i regional-
og sentralnettet som kan gi gode insentiv til riktige nettinvesteringar.
Fleirtalet vil peike på betydinga
av at nettselskap og konsesjonsstyresmakter legg vekt på effektivitet,
og at det ikkje kjem urimeleg høge kostnadar i samband med dei store
investeringane som nå blir planlagt i sentralnettet. Investeringskostnadane
gjev auka tariffar til både energiprodusentane og kundane. Ein viser
blant anna til opplysningar som kom fram under høyring i energi-
og miljøkomiteen 16. april 2012, der Norsk Industri uttrykte bekymring
for betydeleg kostnadsauke for større nettprosjekt.
Fleirtalet vil understreke betydinga
av at regjeringa har ei nøye oppfølging av kostnadene knytt til
denne type prosjekt. Nettutbygging er ei monopolverksemd som krev
streng kostnadskontroll.
Det EU-rettslige regelverket, herunder det 3.
eldirektivet, bygger på en todeling mellom transmisjon og distribusjon,
mens man i Norge opererer på tre nettnivå. I Norge deles nettet
inn i sentralnett, regionalnett og lokalt distribusjonsnett. Både
det lokale distribusjonsnettet og regionalnettet regnes som distribusjonsnett
i forhold til EUs system.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at den nye regionalnettsordningen
er en ren utjevningsordning for tariffer, og endrer ikke inntektsrammer for
selskapene eller øvrige viktige oppgaver og ansvar. Reglene om transmisjon
i EUs tredje energimarkedspakke dreier seg i liten grad om tariffer.
Komiteen understreker
at om regionalnettet skulle bli omfattet av reglene for transmisjonsnettet
i EUs 3. eldirektiv, så vil dette nettet bli omfattet av en vesentlig
strengere regulering, herunder krav om eiermessig skille fra omsetting/produksjon.
Komiteen mener at dette vil være
unødvendig inngripende og uforholdsmessig. Komiteen ber
derfor regjeringen arbeide for at regionale kraftselskapers mulighet
til å eie distribusjonsnett og regionalt nett videreføres.
Medlemene i komiteen frå Fram-stegspartiet
og Høgre har merka seg at NVE 7. mars 2012 gjorde vedtak
om samordning av tariffering i regionalnettet med verknad frå 1. april
2014. Føremålet med samordninga er at kostnadene ved framtidige
nettinvesteringar i regionalnettet skal fordelast på fleire kundar
enn berre uttakskundar regionalt. Dette vil medføre ein likare tariff
over heile landet for regionalnettet. Statnett skal ha ansvar for
denne ordninga.
Desse medlemene har merka seg
at grunngivinga for omlegginga er større grad av utjamning av kostnadene
i regionalnettet som følgje av investeringar for å knytte ny kraftproduksjon
til nettet. Desse medlemene viser i denne samanheng
til svar frå olje- og energiministeren, datert 8. mai 2012, på svar
på spørsmål frå energi- og miljøkomiteen. Statsråden skriv her at:
«Basert på tall fra 2009 vil den årlige totale inntektsrammen
for alle nettanlegg i regionalnettet være på ca 3,8 mrd kroner.
Med dagens tariffmodell vil forbrukskundene i region Øst årlig måtte
betale ca 340 millioner mer enn i dag. Kundene i region Sør+Vest
vil få en årlig reduksjon i kostnadene på ca 230 millioner, kundene
i Midt en reduksjon på ca 110 millioner og kundene i Nord en reduksjon
på ca 30 millioner.»
Statsråden skriv vidare at:
«Hovedformålet med ordningen er å fordele kostnadene
ved fremtidige investeringer i nettanlegg i regionalnettet. Størrelsen
på omfordelingen vil avhenge av nivået på investeringene i de enkelte
regionene. Ettersom det er forventet at de største investeringene
vil komme i region Sør+Vest, Midt og Nord, vil ordningen innebære
en omfordeling av kostnader fra disse regionene til region Øst.»
Desse medlemene meiner at den
nye modellen er unødvendig kostbar sett i forhold til det beløp
som skal fordelast, og at dersom ein ønskjer ei slik utjamning,
kan dette skje på rimelegare og enklare måtar enn ved å legga tarifferinga
i regionalnettet til Statnett.
Desse medlemene peikar på at
dei regionale nettselskapa blir svekka ved at tariffanalysar og –berekningar,
samt fakturering til kundane, blir lagt til Statnett. Dei regionale
nettselskapa mister kundekontakten med brukarane av regionalnettet,
som er produsentar, distributørar og industrikundar. Dei vil òg
på sikt kunne miste viktig kompetanse som blant anna analyse og avregning,
ettersom desse funksjonane blir lagde til Statnett.
Desse medlemene peikar vidare
på at den nye regionalnettsordninga i tillegg kan bidra til å svekke
definisjonen av at regionalnettet tilhøyrer kategorien distribusjonsnett,
og dermed medføre ein viss risiko for at ESA forlangar at regionalnettet
blir definert som ein del av transmisjonsnettet. Dette vil i så
fall svekke det lokale og regionale eigarskapet innanfor energibransjen.
Desse medlemene går imot den
vedtekne regionalnettsordninga, og fremjar følgjande forslag:
«Stortinget ber regjeringa stille i bero dei
varsla endringane i regionalnettsordninga og leggje fram ei heilskapleg
tilnærming til spørsmålet om framtidas regional- og lokalnett.»
Komiteen vil peike
på betydinga av at Noreg raskt implementerar EU sin tredje energimarkedspakke
i vår nasjonale lovgiving.
Komiteen har merka seg svar frå
olje- og energiministeren, datert 8. mai 2012, på spørsmål frå energi-
og miljøkomiteen, der statsråden skriv følgjande:
«Det har gjennom det siste året blitt arbeidet med utkast
til EØS-vedtak om den tredje energimarkedspakken i EFTAs energiarbeidsgruppe (dvs.
Norge, Island og Liechtenstein). Det tredje elmarkedsdirektivet
ble vedtatt som en del av denne pakken 13. juli 2009, og består
av i alt fem rettsakter. Fra EFTA-siden arbeides det med forslag
til EØS-vedtak. Neste skritt er oversendelse av forslaget til EU.
Ett av forholdene hvor det er aktuelt med egne EØS-tilpasninger
gjelder formen på EFTA-landenes deltagelse i ACER. Jeg legger opp
til at dette formelt klargjøres i forbindelse med innlemmelse av
forordningen i EØS-avtalen. Stortinget vil deretter få saken til behandling
i proposisjon om samtykke til norsk deltagelse i beslutningen i
EØS-komiteen om innlemmelse av den tredje energimarkedspakken.»
Komiteen ser fram til ein proposisjon
frå regjeringa om dette så snart råd er. Komiteen er
opptekne av moglegheita for å bli eit fullverdig medlem av ACER,
innafor råma av Noregs avtale med EU. Komiteen peikar
på at den norske energimarknaden er tett knytt opp mot Norden og
Europa, og som ein betydeleg energinasjon er det viktig at Noreg
har medinnflytelse over energipolitiske utfordringar framover.
Komiteen viser til
Prop. 101 L (2010–2011) Lov om elsertifikater. 1. januar 2012 ble
det etablert et felles elsertifikatmarked med Sverige, hvor målet
er å etablere 26,4 TWh ny elproduksjon basert på fornybare energikilder
i Norge og Sverige innen 2020. Komiteen pekte i den forbindelse
på at finansie-ringen av elsertifikatene deles likt mellom Norge
og Sverige, mens selve utbyggingen av fornybar energi kan skje i
begge land og vil avhenge av de initiativ den enkelte næringsaktør
har for igangsetting av prosjekter.
Komiteen vil understreke betydningen
av at nettet legges til rette for at minst halvparten av den felles
produksjonsmålsettingen realiseres i Norge. Komiteen er
særlig opptatt av at områder med gode forhold for vindkraft kobles
på sentralnettet på en effektiv måte i takt med kraftutbyggingen.
I denne sammenhengen vil komiteen også understreke
betydningen av investeringer og opprustninger i regio-nal- og det lokale
distribusjonsnettet som et sentralt moment i utviklingen av fornybar
energi. Reguleringen bør stimulere til investeringer i det lokale
distribusjonsnettet og i regionalnettet.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, er
bekymra for at med dagens lange sakshandsamingstid for naudsynt
nettutbygging risikerer mange kraftprosjekt ikkje å kome med i den
norsk-svenske elsertifikatmarknaden. Dersom lang sakshandsamingstid for
ny kraftproduksjon eller manglande nettkapasitet medfører at det
ikkje blir mogleg å etablere ny produksjonskapasitet frå fornybare
energikjelder i Noreg innan tidsramma for elsertifikatmarknaden,
vil mykje av investeringane i staden skje i Sverige. Elsertifikatmarknaden
vil dermed medføre at regjeringa kjøper seg fri frå dei norske fornybarpliktene
gjennom å finansiere kraftproduksjon i Sverige for norske straumkundar
si rekning, sidan Noreg uansett er forplikta til å finansiere 13,2
TWh ny kraftproduksjon frå fornybare energikjelder.
Fleirtalet meiner det er svært
viktig at regjeringa legg forholda til rette slik at ikkje manglande
kapasitet i kraftnettet eller lang sakshandsamingstid hos norske
styresmakter gjer at det blir lågare produksjon av elektrisk kraft
frå fornybare energikjelder i Noreg enn det marknadsmessige høve
elles tilseier.
Fleirtalet vil understreke betydinga
av at det blir lagt til rette for at mest mogleg av målet i avtala
med Sverige om elsertifikatmarknaden om 26,4 TWh ny fornybarproduksjon
kan investerast i Noreg, sidan norske forbrukarar uansett skal finansiere
halvparten av elsertifikatmarknaden. Dette inneber at fokus må rettast mot
effektive konsesjonsprosessar for energianlegg og infrastruktur,
og tilrettelegging for ein større marknad gjennom ei styrking av
kapasiteten for kraftutveksling med våre naboland.
Komiteen har merket
seg at behandlingen av konsesjoner ved store linjeutbygginger ofte
tar svært lang tid. Komiteen mener at dette er bekymringsfullt,
og kan utgjøre en alvorlig barriere for å få realisert de omfattende
nettutbyggingene det er behov for de neste årene. Komiteen støtter
derfor regjeringens foreslåtte endringer i konsesjonsbehandlingen.
Dette innebærer blant annet en tidligere involvering av interessenter
og en tidligere politisk avklaring av behovet for nettutbyggingen.
Dette gjør at man ivaretar lokalsamfunns og andre interessenters mulighet
til å delta og bli hørt i prosessen, og kan potensielt bidra til
raskere konsesjonsbehandling.
Komiteen merker seg at meldingen
legger opp til et system med to politiske behandlinger knyttet til
samme kraftledningsprosjekt. I den forbindelse vil komiteen påpeke
at når prinsipielle spørsmål om behov og konseptvalg løftes fram tidlig
i prosessen, bør dette bidra til at den etterfølgende behandlingstiden
reduseres.
Komiteen merker seg videre at
regjeringen har foreslått å styrke deltakelsen av ulike interessenter
i prosessene med regionale kraftsystemutredninger, og slutter seg
til at involveringen på dette tidlige stadiet gjøres bredere enn
i dag.
Komiteen har også merket seg
at regjeringen har økt bevilgningene til NVE for å redusere saksbehandlingstiden
i direktoratet.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, peikar
på at det tek ca. 10 år frå eit stort energiprosjekt vert initiert
til det er ferdig utbygd. Da er det viktig at politiske målsettingar, støtteordningar,
styresmaktapparat og regelverk er koordinert, slik at ein unngår
store forsinkingar eller samfunnsøkonomisk lite optimale resultat
som følgje av usamanhengande politisk tilnærming.
Fleirtalet peikar på at svært
lang tid for handsaming av nye konsesjonssøknader for så vel ny kraftproduksjon
som investeringar i kraftnettet, er ei alvorleg begrensing når det
gjeld moglegheiter til å utløyse potensialet for ny kraftproduksjon
i Noreg. Fleirtalet har merka seg at for større nettutbyggingar
har tida for førstegangs handsaming vore 1,5–3 år dei seinare åra, medan
det for ankehandsaming har vore 1–2,5 år. Det vil seie ei total
tid for handsaminga på 2,5–5,5 år. Dette er etter fleirtalet si
meining ei uakseptabelt lang tid. Fleirtalet peikar
på at å sikre ei effektiv offentleg handsaming er ei sentral oppgåve
for styresmaktene. Fleirtalet meiner at regjeringa
har alvorleg svikta sitt ansvar når dei ikkje har tatt tak i denne
utfordringa og fått ned saksbehandlingstida.
Fleirtalet har merka seg at det
har vore ei naudsynt styrking av løyvingane til konsesjonshandsaming
i NVE dei siste åra. Dette har det vore brei politisk semje om.
Likevel er den samla handsamingstida for konsesjonar framleis for lang,
og det vil være behov for å styrkje kapasiteten for handsaminga
av konsesjonssøknader. Minst like viktig er det å sjå på forenklingar
i prosedyrane for handsaminga som kan få prosessen til å gå raskare.
Det er etter fleirtalet si meining derfor et stort
behov for ein systematisk gjennomgang av rutinane slik at tida for
handsaming går ned, og at fleire kraftprosjekt og nettutbyggingar
kan realiserast raskare. Det må blant anna leggjast til rette for
enklare bruk av konfliktdempande tiltak og tidleg medverknad i planarbeidet
ved nettutbygging. Dette kan igjen føre til raskare utbygging. Fleirtalet meiner derfor
at det er behov for ein tiltaksplan der styresmaktene går gjennom
heile handsamingsprosessen frå innlevering av konsesjonssøknad for
første gang til endeleg vedtak, identifiserer flaskehalsar i denne
prosessen og tiltak for å løyse desse og få ned den samla handsamingstida.
Dette gjeld både for konsesjonssøknader for ny kraftproduksjon og
for nettutbygging.
Medlemene i komiteen frå Høgre viser
i dette høvet til Dokument 8:62 S (2011–2012) –representantforslag
fra representantene Bjørn Lødemel, Lars Myraune, Nikolai Astrup,
Peter Skovholt Gitmark og Siri A. Meling om en tiltaksplan for å
redusere sakshandsamingstida for kraftutbygging og overføringsnett.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, har
merka seg regjeringa sitt framlegg om endringar i konsesjonshandsaminga
i meldinga. Fleirtalet støtter desse endringane. Ei
tidleg politisk avklaring av prinsipielle spørsmål rundt behov og
konseptval, og ei tidlig involvering av berørte interesser, er fornuftig
og kan redusere konfliktnivået i utbyggingssaker.
Fleirtalet meiner det er positivt
at nettselskapa sine konseptvalutgreiingar knytt til store nettprosjekt
blir offentleggjort og underlagt ei ekstern kvalitetssikring. Fleirtalet vil
her understreke betydinga av å presentere ulike konseptval, slik
at styresmaktane utover i prosessen har reelle valmog-legheiter. Fleirtalet vil
understreke betydinga av at nettselskapet i den overordna samfunnsøkonomiske
analysen av dei ulike alternative konsepta skal velje kva for eit konsept
dei meiner er mest samfunnsøkonomisk lønnsamt og som det skal arbeidast
med vidare. Fleirtalet viser til at konsepta skal
være alternative løysingar i betydinga at dei representerer ulike
måtar å løyse dei ulike utfordringane på.
Medlemene i komiteen frå Høgre vil peike
på betydinga av tilrettelegging for at elektrifisering av installasjonar
på norsk sokkel kan la seg gjennomføre i den grad dette er lønsamt. Desse
medlemene har merka seg at regjeringa foreløpig ikkje har
tatt stilling til kven som skal vere ansvarleg for nett- og systemverksemda
til havs. Desse medlemene viser i denne samanhengen
til svar frå olje- og energiministeren, datert 8. mai 2012, på svar
på spørsmål frå energi- og miljøkomiteen, der statsråden skriv følgjande:
«Det finnes ikke et masket nett på norsk sokkel i dag.
Siden et masket sentralnett til havs ligger langt fram i tid, er
det foreløpig ikke tatt stilling til ansvaret for nett-og systemvirksomheten
til havs. I Ot.prp. nr. 107 (2008-2009) Om lov om fornybar energiproduksjon
til havs (havenergilova) står det at et fremtidig overføringsnett
til havs på sikt kan ses på som et masket nett der både fornybar
kraftproduksjon og elektrifisering av petroleumsvirksomheten inngår.
Departementet har ikke tatt stilling til hvordan en koordineringsrolle
på nett til havs skal utformes eller hvem som skal inneha denne
rollen. Men det er klart at Statnett som systemansvarlig på land
har en klar rolle også i utformingen av et nett til havs. I den
nevnte ot.prp står det: For å sikre ei samfunnsmessig
rasjonell utbygging av kraftnettet til havs er det naturleg at Statnett
på grunn av sin kompetanse om kraftsystemet på land har ei rolle
i arkitektfasen. Statnetts ansvar vil blant anna bli knytt til den
overordna utgreiinga av nettet til havs og tilkoplingsalternativ
til land.»
Desse medlemene vil peike på
at det kan vere ein svakheit at spørsmålet om ansvar ikkje er avklart,
og ber regjeringa avklare dette spørsmålet.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, stiller
seg tvilande til om dei skisserte framlegga til endringar i konsesjonsprosessen
vil redusere handsamingstida i særleg grad. Fleirtalet har
merka seg at EnergiNorge, som representerer kraftbransjen, har uttala
at tidleg involvering og brei høyring av berørte partar i konsesjonsprosessen
er bra, men at omlegginga neppe vil bidra til raskare konsesjonsprosessar. Dei
peikar på at meldinga leggjer opp til to politiske handsamingar
i Olje- og energidepartementet, med framleis opning for tilleggsutgreiingar og
dobbeltarbeid. EnergiNorge seier difor at dei ikkje er overbevist
om at dette vil gi meir effektive konsesjonsprosessar. Fleirtalet etterlysar difor
meir omfattande tiltak som kan gje betydelege kutt i tida for handsaming
av prosjekter for kraftproduksjon og nettutbygging.