Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson,
Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
fra Senterpartiet, Arne Bergsvåg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell
Ingolf Ropstad, er opptatt av å arbeide på en bred front
for å sikre respekt for ærlig, hardt arbeid og hindre utnyttelse
av arbeidstakere. Komiteen viser til at regjeringen
siden 2005 har lansert to handlingsplaner mot sosial dumping, og
en rekke tiltak er gjennomført som følge av disse handlingsplanene.
Det er gjort nærmere rede for disse tiltakene i Meld. St. 29 (2010–2011)
Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv – Arbeidsforhold,
arbeidsmiljø og sikkerheit, kapittel 19.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at i tillegg til en effektiv allmenngjøringsordning og tiltakene som
følger av dette, er det viktig at staten understøtter dette arbeidet.
Blant annet har Arbeidstilsynet blitt vesentlig styrket for å kunne
gi informasjon om hvilke lønns- og arbeidsvilkår som gjelder i Norge.
I dette arbeidet har utarbeidelse av informasjonsmateriell på flere
språk, økt tilsynsvirksomhet og ansettelse av flerspråklige inspektører
og tolker vært sentrale virkemidler. Etableringen av servicekontor
for utenlandske arbeidstakere og arbeidsgivere i samarbeid mellom
Arbeidstilsynet, politiet, skatteetaten og utlendingsmyndighetene
har også vært et svært vellykket tiltak som har effektivisert informasjonsarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig folkeparti mener trepartssamarbeidet
er avgjørende for å bekjempe sosial dumping. Det er viktig at statens tilsyn
fungerer godt, og disse medlemmer viser derfor til
at de respektive partier har foreslått økte bevilgninger til Arbeidstilsynet flere
ganger i denne perioden. Disse medlemmer mener også
tiltak som utarbeidelse av informasjonsmateriell på flere språk,
økt tilsynsvirksomhet og ansettelse av flerspråklige inspektører
og tolker er sentrale virkemidler. Etableringen av servicekontor
for uten-landske arbeidstakere og arbeidsgivere i samarbeid mellom
Arbeidstilsynet, politiet, skatteetaten og utlendingsmyndighetene
har også vært et vellykket tiltak som har effektivisert informasjonsarbeidet.
Komiteen viser til
at arbeidsministeren har varslet at hun vil ta initiativ til en
nasjonal konferanse høsten 2012 om innsatsen mot sosial dumping.
Konferansen vil særlig ha oppmerksomhet på allmenngjøringsordningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser ikke behov for å nedsette en kommisjon for å gjennomgå en eventuell
lovfestet minstelønn. Slik flertallet oppfatter forslagsstillerne,
handler dette om en lovfestet minstelønn uavhengig av lønnsomhet
i den enkelte bransje. Erfaringene fra andre land tyder på at en
slik ordning undergraver de frie forhandlinger mellom partene i
arbeidslivet og resultatene av kollektive forhandlinger. Flertallet ønsker
ikke en utvikling hvor en større del av arbeidstakerne er avhengig
av stortingsvalg hvert 4. år for å påvirke sin egen lønnsdannelse. Flertallet mener
at de viktigste forutsetningene for et arbeidsliv med en rettferdig
lønnsutvikling er høy organisasjonsgrad blant partene i arbeidslivet,
samt en effektiv allmenngjøringsordning for de bransjene som rammes
av useriøsitet og utnyttelse av arbeidstakere. Allmenngjøringsordningen
er en form for lovfestet minstelønn som er forankret blant partene
i arbeidslivet og som tar hensyn til den enkelte bransje.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig folkeparti mener det, av både praktiske
og prinsipielle årsaker, er grunn til å møte et forslag om lovfestet minstelønn
med en viss skepsis. Det er et viktig prinsipp at lønnsfastsettelse
skjer som et resultat av forhandlinger mellom partene. Rent praktisk vil
faren være til stede for at en generell minstelønn, uavhengig av
bransje, vil være lite tilpasset deler av arbeidslivet, samtidig
som en politisk satt minstelønn som settes for lavt lett kan presse
lønnen til lavinntektsgrupper nedover, mens en minstelønn som settes
for høyt kan gi færre en mulighet til å delta i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
allikevel at det kan være behov for en gjennomgang av minstelønn
for å gi mer informasjon om hvordan en slik ordning kunne tenkes
å bli innrettet og slå ut. Disse medlemmer mener
arbeidet mot sosial dumping er viktig, og ser det som naturlig at
man i en slik forbindelse også belyser forslaget om minstelønn.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil derfor ikke støtte forslaget
om å nedsette en kommisjon for å gjennomgå en eventuell minstelønn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at i forbindelse med at åtte sentral- og østeuropeiske land
ble medlemmer av EU fra og med 1. mai 2004, har arbeidsinnvandringen
fra disse landene økt kraftig. Disse medlemmer viser
til at dette gjelder i særlig grad polakker og baltere, og i 2007
var polakkene den største innvand-ringsgruppen til Norge, alle innvandringsårsaker
sett under ett.
Disse medlemmer viser videre
til at den store veksten kan forklares både med utvidelsen av EU
og dermed enklere tilgang til det norske arbeidsmarkedet, og med
den sterke oppgangskonjunkturen Norge hadde frem til nedgangen snudde,
høsten 2009.
Disse medlemmer vil også vise
til Rapport nr. 2 2011 fra Arbeids- og velferdsdirektoratet hvor
alt tyder på at nedgangen i arbeidsmarkedet har snudd, og at en
ny oppgangskonjunktur står for tur. Dette vil medføre at man i fremtiden
kan forvente økt arbeidsinnvandring til Norge.
Disse medlemmer registrerer at
Norge har behov for økt arbeidskraft innenfor flere yrker, og at
norsk arbeidsliv vil være avhengig av å importere arbeidskraft.
I en slik situasjon er det helt avgjørende at man klarer å rekruttere
kvalifisert og ønsket arbeidskraft og at disse gis akseptable lønns-
og arbeidsforhold.
Disse medlemmer viser til at
det er et vilkår for oppholdstillatelse at det som hovedregel dreier
seg om heltidsarbeid, jf. utlendingsloven 1988 § 58a første ledd.
Lønns- og arbeidsvilkår må ikke være dårligere enn etter gjeldende
tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende
sted og yrke, jf. Prop. 58 L (2011–2012) Lov om opphevelse av lov
24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold
her (opphør av overgangsordningene for arbeidstakere fra Bulgaria
og Romania) og Innst. 230 L (2011–2012).
Disse medlemmer viser til at
Fafo har gjennomført undersøkelser i bygge- og anleggsbransjen,
utvalgte industribransjer og hotell- og restaurantbransjen i 2006
og 2009. De understreker at det er store kunnskapshull når det gjelder
omfanget av arbeidsinnvandring, både fordi man ikke lenger har overgangsordningene som
grunnlag for registrering, og fordi mange av arbeidsinnvandrerne
kommer som en del av tjenesteytelser eller arbeider utenfor det
regulære arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer viser til Brochmann-utvalgets
rapport som ble lagt frem i mai 2011. Utvalget pekte på at de norske
velferdsordningene var under press, og at rask opptjening av velferdsgoder
og eksportmuligheter for arbeidsinnvandrere fra EØS-land øker presset
på enkelte ordninger. Disse medlemmer mener at det for
mange borgere fra Øst-Europa vil være gunstig å arbeide i Norge,
fordi de opptjener økonomiske velferdsrettigheter som de kan ta
med seg tilbake til hjemlandet, som blant annet i form av kontantstøtte,
sosiale ytelser og barnetrygd. Disse medlemmer peker
på at det også vil være gunstig å strekke seg langt for å få disse
rettighetene, og at arbeidsinnvandrere vil kunne godta relativt
lav lønn for å få denne økonomiske retten gjennom folketrygden.
Disse medlemmer er imot grov
utnyttelse av arbeidskraft, men er uenig i regjeringens definisjon
av begrepet «sosial dumping».
Slik disse medlemmer ser det,
brukes begrepet som et samlebegrep der utenlandske arbeidstakere
som utfører arbeid i Norge får lønns- og arbeidsvilkår som ligger
under tariffestet lønn.
Disse medlemmer mener at man
kan ha gode arbeidsvilkår selv om man har lav lønn. Begrepet brukes
i altfor stor grad i tilfeller der det ikke er å anse som graverende
brudd på arbeidsmiljøloven, noe disse medlemmer mener har
ført til at begrepet har mistet sin betydning og er å anse som utvannet.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet har støttet eller delvis støttet 19 av 24 forslag mot
«sosial dumping» som regjeringen har foreslått siden 2006. I de
tilfellene der Fremskrittspartiet har stemt imot, har det vært fordi forslagene
ville gjøre det vanskelig for små næringsvirksomheter.
Disse medlemmer mener at det
for små bedrifter er vanskelig å ivareta de tilsynsoppgaver som
ligger i solidaransvar, påse ansvar og til dels allmenngjøring av
tariffavtaler.
Disse medlemmer viser til Meld.
St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv,
der regjeringen påpeker at det er i de største- virksomhetene at
tilsynsoppgavene virker best.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet har fremmet forslag sammen med Høyre og Venstre
om at regjeringen utarbeider en sjekkliste med konkrete kontrollpunkter
som oppdragsgiver skal kreve dokumentert hos et bemanningsforetak
eller en underentreprenør ved kontraktsinngåelse, som et alternativ
til allmenngjøring.
Disse medlemmer ønsker ryddige
forhold i arbeidslivet, og er opptatt av at useriøse aktører ikke
skal få dominere deler av arbeidsmarkedet, slik vi ser i enkelte
sektorer i dag.
Disse medlemmer mener det bør
utarbeides en offentlig utredning av spørsmålet knyttet til å innføre
en lovfestet minstelønn. Minstelønn må utredes blant annet med hensyn
til Norges behov for arbeidskraft utenfra, andre arbeidsmarkedsspørsmål
som hensynet til ungdoms behov for en lav terskel til arbeidsmarkedet, trepartssamarbeidet,
generelle samfunnsutviklinger som fattigdomsbekjempelse og de forhold
som Brochmann-utvalget peker på når det gjelder mulighetene for
eksport av velferdsordninger, samt at det også må sees i relasjon
til EØS-avtalen.
Disse medlemmer er kjent med
at spørsmålet om lønn, herunder minstelønn for ungdom, ble utredet
i 1994, jf. NOU 1994:8 Kompetanseutvikling i arbeidet for psykisk
utviklingshemmede. Det har imidlertid skjedd mange vesentlige endringer
i norsk arbeidsliv siden den tid, blant annet i forbindelse med
utvidelsen av EU- og EØS-området med flere østeuropeiske land. Norges
behov for arbeidskraft utenfra til blant annet bygg- og anleggssektoren
og en voksende tjenestesektor, ikke minst innen helse- og omsorgssektoren,
er tydeligere i dag enn det var i 1994.
Disse medlemmer er enige i at
spørsmålet om sosial dumping dreier seg om mer enn lønn. Likevel
vil hovedspørsmålet være relatert til avlønning.
Etter disse medlemmers oppfatning
bør et så vesentlig forhold som en nedre grense for lønn, prinsipielt
lovreguleres på samme måte som andre arbeidsvilkår man har funnet
nødvendig å regulere i arbeidsmiljøloven. En generell minstelønn
kan være enklere å kommunisere og bekjentgjøre for de fleste, i
motsetning til dagens mylder av tariffavtalesatser.
Disse medlemmer mener enkel kommunikasjon
om ordningen, og forenklet mulighet for kontroll, tilsier større
vanskeligheter med å legge seg under fastsatt minstelønnsnivå. Minstelønn
griper også i mindre grad inn i overordnede og viktige prinsipper
som avtalefrihet, organisasjonsfrihet og konkurransefrihet enn eksempelvis
allmenngjøring. En lovfestet minstelønn som favner alle reelle arbeidstakere, forhindrer
også i større grad omgåelsesproblemer og kreativ selskapsdannelse.
Disse medlemmer mener at et minstelønnsnivå
som fremstår som et resultat av en demokratisk prosess, hvor arbeidslivets
parter kan påvirke, kan bidra til å gi en større motivasjon til
etterlevelse enn allmenngjøring.
Disse medlemmer har også merket
seg at det regjeringsoppnevnte Brochmann-utvalget har tatt til orde
for at partene i arbeidslivet forberede seg på mer sosial dumping,
og at utvalget ber partene i arbeidslivet vurdere blant annet nasjonal
eller bransjemessig minstelønn.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i kampen mot sosial dumping
nedsette et offentlig utvalg for å utrede en lovfestet nasjonal
eller bransjemessig minstelønn. Det bes om at utvalget blir bredt
sammensatt og at innstilling og konklusjoner legges frem våren 2013».