Per Ove Width (FrP) [22:47:18]: På vegne av Fremskrittspartiet framsetter jeg følgende forslag:

«Odelstingets vedtak bifalles ikke.

Lagtingets anmerkning:

Det henstilles til Odelstinget å henlegge lovforslaget.»

Presidenten: Representanten Per Ove Width har teke opp det forslaget han refererte.

Raymond Robertsen (H) [22:47:45]: Det er en litt uvanlig øvelse at man ønsker å si noen ekstra ord til Lagtinget i forbindelse med lovbehandlingen, da vi vet at vi normalt ikke gjør det.

Når det er sagt, vet vi at arbeidet med finnmarksloven har tatt veldig lang tid. I 25 år har dette vært et tilbakevendende tema både i og utenfor Finnmark. Aldri har vel en sak vært gjenstand for så mange folkemøter og så lange debatter og med så forskjellige tilnærminger og meninger som nettopp denne saken. Selv om debatten dessverre har inneholdt mange betraktninger med svært ulikt innhold, mener jeg at alle deltakerne gjennom sin hengivenhet har hatt Finnmarks beste som motiv.

I en såpass viktig sak for både Finnmark og Norge er det ikke oppsiktsvekkende at man har ulike syn. Også jeg har sterke meninger om hva som er det beste for Finnmark. Nettopp derfor står jeg her i dag.

Selv med mange utredninger og brede debatter har alltid målet vært en lov som skulle oppfylle noen kriterier.

For det første er det viktig å vedta en lov som har legitimitet hos alle den skal gjelde for.

For det andre er det viktig å vedta en lov som avklarer problemstillinger, både nåværende og fremtidige.

For det tredje er det viktig at man vedtar en lov som sikrer minoriteter i Finnmark innflytelse over forvaltningen av land og vann i fylket.

Med dette som bakgrunn har storting og regjering jobbet med de svært komplekse problemstillingene som finnmarksloven berører.

Media og andre har klart å skape et inntrykk av at debatten rundt finnmarksloven er en konflikt mellom samer og nordmenn. Dette er en myte jeg mener det ikke er dekning for.

For noen år siden var jeg deltaker i et prosjekt som gjennomførte den største spørreundersøkelsen blant samemanntallsførte i Norge. Spørreundersøkelsen avdekket at konflikten i hovedsak var mellom folk bosatt på kysten og folk bosatt i innlandet. Det tror jeg er hovedtrekkene i spenningene også i dag. De er ikke etniske, men geografiske. Derfor er jeg motstander av prosedyrene for og sammensetningen av styret i den nye Finnmarkseiendommen. Som følge av kompromisset med Arbeiderpartiet legger flertallet i Odelstinget til grunn følgende styresammensetning i Finnmarkseiendommen: tre oppnevnt av Finnmark fylkesting og tre oppnevnt av Sametinget. I forslaget legges det også opp til at ved endret bruk av utmark og avhendelse av fast eiendom skal det ved stemmelikhet i styret fratre et medlem fra styret ved andregangs behandling. Dersom saken gjelder de fem samiske kommunene i Finnmark, skal et medlem oppnevnt av Fylkestinget fratre, og motsatt i saker som gjelder de 15 andre kommunene. Jeg mener dette er en svært mangelfull løsning, av to grunner.

For det første fastslår dette gjennom lov at Finnmark er et todelt fylke. Dette kan føre til en polarisering mellom Finnmark fylkesting og Sametinget når det kommer til oppnevning av styrerepresentanter til Finnmarkseiendommen. Det er en risiko for at Sametinget kun vil oppnevne styrerepresentanter fra de fem samiske kommunene, og Finnmark fylkesting vil gjøre det motsatte. Dette vil etter min mening være en urett mot de samene som bor i de ikke-samiske kommunene, og det vil også være en urett mot de ikke-samer som bor i de samiske kommunene.

For det andre er det en kjensgjerning at mesteparten av arealet i Finnmark er de fem samiske kommunene, men det benyttes også av innbyggerne bosatt i de femten andre kommunene. Mange som bor på kysten, har enten fritidseiendom i innlandet eller er brukere av utmark der. En slik løsning der man har en geografisk betinget styringsstruktur, er etter min mening uheldig. Derfor kommer jeg til å reise egne forslag om nettopp det.

Forholdet til folkeretten er en viktig årsak til at finnmarksloven vedtas. For mange er det vanskelig å forstå at et forvaltningsregime som fungerer godt i praksis, nå skal endres. Vanligvis i politikken endrer man ting som følge av ønske om forbedringer, noe som ikke bestandig er åpenbart i denne saken. Norges internasjonale forpliktelser er noe jeg aksepterer, og jeg støtter premissene for arbeidet med finnmarksloven. Jeg har derimot vanskeligheter med å se nødvendigheten av § 3, som omhandler lovens forhold til ILO-konvensjon nr. 169. Da ILO-konvensjonen ble ratifisert av Stortinget i 1990, ble dette gjort med bakgrunn i forarbeider fra Regjeringen. I høringsuttalelse fra Justisdepartementet gitt til Kommunaldepartementet ble det skrevet:

«ikke grunn til å kreve bestemte endringer av norske interne regler før en norsk ratifikasjon kan finne sted.»

Med bl.a. denne tolkningen ble ILO-konvensjonen ratifisert av Stortinget. I 2003 la Regjeringen frem sin lovproposisjon om finnmarksloven. Der ble flere forslag lagt frem, bl.a. for å tilfredsstille de internasjonale forpliktelsene, herunder ILO-konvensjon nr. 169. Gjennom behandlingen i Stortinget bad justiskomiteen om en nærmere tolkning av folkeretten. Ulfstein og Graver konkluderte med at Regjeringen ikke hadde gått langt nok med hensyn til folkeretten. Dette ble i store trekk avvist av Regjeringen, men noen punkter er endret frem mot Odelstingets behandling 24. mai d.å. Med dette som bakgrunn må man anta at tolkning av ILO-konvensjonens virkning for bl.a. Finnmarkseiendommen ikke er avsluttet. Da er det problematisk for meg at finnmarksloven § 3, «Forholdet til folkeretten», inneholder følgende:

«Loven gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169.»

Hvordan ILO-konvensjon nr. 169 vil bli tolket og anvendt i fremtiden, er det ingen som kan si sikkert. Jeg kan derfor ikke være med på å gi ILO-konvensjon nr. 169 forrang i finnmarksloven. Jeg mener det er Stortinget som eventuelt skal ta aktivt stilling til hvordan internasjonale konvensjoner skal påvirke norsk lov som følge av tolkninger, herunder ILO-konvensjon nr. 169.

Jeg vil avslutningsvis understreke at det er viktig at alle nå ser fremover. Uansett hva som blir vedtatt, og hvilke meninger man har, hviler det et stort ansvar på alle for at finnmarksloven kommer til å fungere til beste for alle som bor i Finnmark, og øvrige borgere.

Selv om jeg på enkelte punkter har andre synspunkter enn mitt eget parti, vil jeg gjøre mitt ytterste for å se til at loven kan virke på best mulig måte. Finnmarksloven er ikke en katastrofe for Finnmark, men jeg mener bestemt at den kunne ha vært bedre. Jeg vil samtidig få berømme saksordfører Trond Helleland for hans arbeid med loven. Selv om jeg ikke er enig i hans konklusjoner på mange områder, mener jeg at saksordføreren har vist stor romslighet med å ta hensyn til alle finnmarkinger samtidig som han har balansert en svært vanskelig sak.

Da vil jeg reise følgende forslag på vegne av meg selv:

«Odelstingets vedtak bifalles ikke.

Lagtingets anmerkning:

1. § 3 antas å burde lyde:

«Loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter og bestemmelser i overenskomster med fremmede stater om fisket i grensetraktene.»

2. § 5 1. ledd antas å burde lyde:

«Loven her gjør ikke inngrep i private eller kollektive rettigheter som bygger på hevd eller alders tids bruk.»

3. § 5 2. ledd antas å burde lyde:

«De rettigheter utøvere av samisk reindrift har på grunnlag som nevnt i første ledd eller etter reindriftsloven, innskrenkes ikke av loven her.»

4. § 7 antas å burde lyde:

«Finnmarkseiendommen ledes av et styre på syv personer.

Finnmark fylkesting og Sametinget velger selv tre medlemmer med personlige varamedlemmer hver. Medlemmene og varamedlemmene skal være bosatt i Finnmark. Blant medlemmene valgt av Sametinget skal minst ett styremedlem og vedkommendes varamedlem være representanter for reindriften. Både som medlemmer og som varamedlemmer skal begge organer velge både kvinner og menn. Organet skal velge medlemmer og varamedlemmer samlet. Ansatte i Finnmarkseiendommen, Finnmarkseiendommens revisor og medlemmer og varamedlemmer i kontrollkomiteen kan ikke velges som styremedlemmer eller varamedlemmer.

Kongen oppnevner ett styremedlem med personlig varamedlem. Vedkommende har ikke stemmerett i styret.

Styremedlemmene og varamedlemmene oppnevnes for inntil fire år av gangen. Ingen kan være styremedlem i mer enn ti år i sammenheng.

Styremedlemmer og varamedlemmer kan avsettes av det organ som har oppnevnt vedkommende. Organet skal i så fall på nytt velge medlemmer og varamedlemmer samlet.

Styremedlemmer og varamedlemmer har rett til å tre tilbake før tjenestetiden er ute dersom særlig grunn foreligger. Styret og det organ som har oppnevnt vedkommende, skal gis rimelig forhåndsvarsel. Femte ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

Styret velger selv en leder og en nestleder blant medlemmene. Dersom ingen oppnår flertall, er styremedlemmet oppnevnt av staten leder.»

5. § 9 4. ledd siste punktum antas å burde utgå.

6. § 9 nytt 5. ledd antas å burde lyde:

«Ved stemmelikhet anses vedtak for ikke å være truffet. Dersom styremedlemmet oppnevnt av staten anser det for nødvendig for driften av Finnmarkseiendommen at vedtak treffes, kan vedkommende be om at departementet avgjør saken. Departementets vedtak har virkning som styrevedtak. Det kan ikke påklages til Kongen.»

7. § 10 antas å burde lyde:

«I saker om endret bruk av utmark skal Finnmarkseiendommen vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv. Ved vurderingen skal Sametingets retningslinjer etter § 4 legges til grunn.

Vedtak om endret bruk av utmark krever alltid tilslutning fra minst fire stemmeberettigede styremedlemmer dersom hele mindretallet begrunner sitt standpunkt i hensynet til samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv vurdert på bakgrunn av Sametingets retningslinjer. Dersom flertallet ikke utgjør flere enn fire, kan et samlet mindretall i løpet av styremøtet kreve at saken forelegges for Sametinget. Dersom Sametinget ikke godtar flertallets vedtak eller unnlater å behandle saken innen rimelig tid, kan et samlet flertall i styret kreve at Finnmarkseiendommen forelegger saken for Kongen, som avgjør om vedtaket skal godkjennes. Godkjennelse av vedtaket har virkning som styrevedtak.

Styret kan bare bemyndige ansatte og andre til å treffe beslutning om endret bruk av utmark dersom minst fire styremedlemmer stemmer for det. Annet ledd annet til fjerde punktum gjelder tilsvarende.

Bestemmelsene i paragrafen her gjelder tilsvarende for saker om salg og bortleie av utmark eller rettigheter i utmark, om tildeling av særskilt rett til lokal utnyttelse av fornybare ressurser og om lokal forvaltning av jakt og fiske. Bestemmelsene i paragrafen her gjelder ikke for andre saker etter kapittel 3.»»

Presidenten: Representanten Raymond Robertsen har teke opp det forslaget han refererte.

Petter Løvik (H) [22:55:16]: Eg finn grunn til berre å presisere at det forslaget som representanten Robertsen nettopp sette fram, ikkje gir uttrykk for Høgre sitt syn. Det er eit syn som representanten står for åleine. Resten av Høgre, også i Lagtinget, står på det vi har sagt i Odelstinget, og vi viser til den ganske gode og grundige debatt som var i Odelstinget om denne saka, der eg trur vi fekk eit breitt kompromiss som vil gagne alle grupper i Finnmark. Det vil gagne Finnmark og heile Noreg. Så Høgre, med unntak av representanten Robertsen, står på det vi stod på i Odelstinget – berre så det er heilt klart.

Statsråd Odd Einar Dørum [22:56:16]: Det er kanskje ikke vanlig at statsråder tar ordet i saker i Lagtinget, men dette er heller ikke en vanlig sak. Det er en sak som er helt spesiell, både fordi den er kompleks i sin karakter, og fordi den også handler om at en ved lovgivningen skal forholde seg til vedtaket av ILO-konvensjonen. Vedtaket av ILO-konvensjonen i Stortinget i sin tid gir sant å si ikke veldig mange føringer for ettertiden. Den må være av de mer tapre vedtatte konvensjoner som er tatt inn i norsk lovgivning, og det betyr at når man først har gjort det, ligger det en forpliktelse for ettertiden til å finne en løsning, og i den ettertiden inntreffer følgende:

For det første innleder justiskomiteen på vegne av Stortinget og i samråd med Presidentskapet historiske konsultasjoner med Sametinget. Samtidig foregår det en prosess hvor den sittende regjering – etter at justiskomiteen har bedt om at uavhengige folkerettsfagfolk skal vurdere lovframlegget etter at de har kommet med kritiske kommentarer, og etter at rettsavdelingen i Utenriksdepartementet har kommet med synspunkter – velger i brev til Stortinget i april og juni i fjor å si at man ser at det kan være grunnlag for supplerende tiltak i det lovforslaget man har lagt fram. Det betyr på folkelig norsk at en regjering gjør noe så utradisjonelt som å begå en form for selvkritikk, på den måten at man sier at her må man gjøre noe mer, fordi man er i et krevende og veldig vanskelig terreng. Dette fører til at det både i Stortinget, mellom partigruppene som gjør denne jobben sammen i justiskomiteen, og dernest mellom Stortingets representanter, Sametinget og fylkestinget i Finnmark, blir en dialog. Ut av denne dialogen i en svært vanskelig sak kommer det et omforent forslag som samler et bredt flertall, først i justiskomiteen, dernest i Odelstinget, og som samtidig fører til at ca. to tredjedels flertall i Finnmark fylkesting og et enstemmig sameting slutter opp om denne loven. Dette skjer samtidig med at Regjeringen legger fram generelle regler om konsultasjoner i forhold til Sametinget når det gjelder ulike spørsmål som handler om urfolks rettigheter.

Med andre ord er denne loven blitt til på en spesielt grundig måte i en meget omfattende konsultasjon og dialogprosess som har foregått siden lovforslaget ble framlagt i 2003.

Så kan det tilføyes at før det ligger Samerettsutvalgets innstilling, og før det igjen ligger Alta-konflikten med alt som lå i det, og for min del – jeg sier det gjerne i Lagtinget – synes jeg ikke det var greit å måtte oppdage i en alder av 36–37 år at jeg aldri som norsk borger i noen form for utdanning i dette landet hadde lært om statens umatrikulerte grunn i Finnmark. Da fikk jeg en brå voksenopplæring, og den har jeg senere prøvd å ta til meg, både som norsk borger, som stortingsrepresentant og senere som statsråd.

Jeg føler at det forslaget som Odelstinget sluttet seg til, først med innstilling fra regjeringspartiene og Arbeiderpartiet og med støtte fra Senterpartiet og senere med subsidiær støtte fra SV, er et dokument som står seg, etter min vurdering, i forhold til våre folkerettslige forpliktelser, og som også ut fra den samlede prosess er å anbefale. Sakens spesielle karakter gjorde at jeg syntes det var riktig å gi disse merknadene ved denne debatten i Lagtinget.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet, og vi går til votering.

Presidenten vil gjere framlegg om at vi først stemmer over forslaget frå representanten Per Ove Width på vegner av Framstegspartiet, då det er grunn til å tru at Framstegspartiet vil støtte forslaget frå Raymond Robertsen når deira eige har falle. – Presidenten har fått aksept for dette voteringsopplegget.

Presidenten: Vedtaket i Odelstinget er dermed godteke av Lagtinget, og lovvedtaket blir i samsvar med Grunnlova å sende Kongen.