Presidenten: Da sakens ordfører er medlem av Lagtinget, er første taler Tore Nordtun.

Tore Nordtun (A): Først vil jeg få ta opp et forslag fra meg selv på vegne av Arbeiderpartiet.

I Bondevik-regjeringens budsjettopplegg for 1999 ble som kjent tilskuddet til fraktutjamning for bensin og autodiesel tatt ut av statsbudsjettet. I stedet ønsket Regjeringen en selvfinansierende, avgiftsbasert ordning. Den nye ordningen, som skulle erstatte den gamle ordningen, ble først lagt fram for Stortinget i begynnelsen av desember i fjor, og stortingsflertallet da, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og SV, avviste Regjeringens forslag til ordning fordi denne var for dårlig utredet og forbrukerorganisasjonene ikke var hørt. Og det er det som i dag er komiteens tilråding i Innst. O. nr. 26.

I og med at Regjeringen ikke hadde satt av penger til eventuelt å kunne forlenge den gamle ordningen, står vi som kjent uten noen fraktutjamningsordning fra januar i år. Arbeiderpartiet er prinsipielt for en fraktutjamningsordning, men vil understreke at en slik ordning skal være målrettet først og fremst mot utkantområder med høye fraktomkostninger. Den ordningen vi hadde fram til 31. desember 1998, har svakheter i den sammenheng som jeg her nevnte, men det er vår klare oppfatning at ordningen må fungere fram til en mer målrettet ordning er etablert. Virkningen av bortfallet av fraktutjamningsordningen spesielt i distriktene understreker i aller høyeste grad at vi må ha en ordning til å fungere nå før vi eventuelt får en ny og bedre.

Jeg har merket meg at regjeringspartiene i dag i Stortinget fremmer et Dokument nr. 8-forslag som innebærer å gjeninnføre den gamle fraktutjamningsordningen, i tråd med de prinsipper som ligger i Arbeiderpartiets forslag fremsatt av meg i dag. Jeg vil vise til at vi spurte finansministeren i spontanspørretimen om dette for en ukes tid siden, og det er mye hans svar da som er bakgrunnen for vårt forslag, som vi leverte inn den 13. januar. Vi måtte ta et initiativ, for vi oppfattet da at finansministeren ville avvente behandlingen i Stortinget. Selv om finanskomiteens tilråding var helt klar, ville ikke finansministeren foreta seg noen ting før Stortinget hadde sagt sitt. Derfor fremmet vi umiddelbart forslaget om at inntil en ny ordning er på trappene, en bedre og sikrere og mer målrettet ordning, må vi ha den gamle ordningen som utgikk 31. desember 1998. Vi måtte ta initiativet, og det var derfor vi fremmet forslaget. At regjeringspartiene nå er innstilt på å gå over til den gamle ordningen, er for oss bra. Vi ser at vi kan få til noe nå i fellesskap. Men det er jo litt spesielt at man ikke gav de signalene i desember, da man hadde ordningen. Da stod man på Regjeringens forslag, og det gjør man også i tilrådingen i dag. Men i dag fremmer regjeringspartiene et Dokument nr. 8-forslag i Stortinget, som egentlig er akkurat likt Arbeiderpartiets forslag åtte dager tidligere, om å gå tilbake til den gamle ordningen. Men ok, vi skal snakke om det, så skal vi nok få det til. Det er hyggelig at slikt kan skje, men det kom jo litt sent, for vi burde hatt ordningen umiddelbart på skinnene fra januar 1999. Og det var derfor, som sagt, vi fra Arbeiderpartiet var ivrige etter å spørre finansministeren i spontanspørretimen den 12. januar, men etter det svaret som vi fikk den gangen, var vi nødt til å sette fram et forslag i forbindelse med behandlingen i Odelstinget i dag, som er det første odelsting i det nye året. Og her er saken tatt opp.

Tron Erik Hovind hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Nordtun har tatt opp det forslaget han refererte til.

Siv Jensen (Frp): Dette kan fort komme til å bli en debatt om hvem som kom først, høna eller egget. Nå skal ikke jeg si om Arbeiderpartiet er høna eller egget og vice versa hva gjelder sentrum, men det kan her nå fort bli en diskusjon om i hvilken rekkefølge man har fremmet forslag om å gjeninnføre en gammel ordning, en ordning som altså ble nedstemt i forbindelse med budsjettbehandlingen. Og det er på en måte litt av det kuriøse ved hele denne saken at Regjeringen fremmer forslag gjennom statsbudsjettet om å oppheve den da eksisterende ordning, nå kalt den gamle ordning, for så, etter at budsjettbehandlingen er avsluttet, å legge fram en odelstingsproposisjon om å innføre en ny. Etter mitt skjønn burde begge disse vært sett i sammenheng i forbindelse med budsjettbehandlingen, men det skjedde altså ikke.

Når vi nå behandler forslaget om ny ordning, redegjorde Tore Nordtun utmerket for hvorfor et flertall i komiteen mener det er god grunn til å sende proposisjonen tilbake til Regjeringen for ytterligere utredning. Fra Fremskrittspartiets side er det ingen grunn til å ta den prinsipielle debatten om fraktutjevningsordningen nå, i og med at det både foreligger et forslag fra Arbeiderpartiet og et forslag fra sentrum som vil bli behandlet i denne sal på et senere tidspunkt. Likevel er det fristende å si at mye av disse problemene kunne vært løst hvis f.eks. Fremskrittspartiets forslag om en kraftig reduksjon i bensinavgiftene over hele landet hadde blitt vedtatt. Det er ikke veldig lett å utjevne priser på noen varer i hele Norge og tro at det ikke vil koste noen noe å få til en slik prisutjevning. Men ved en reduksjon i avgiftene over hele landet ville alle få nyte godt av at vi faktisk er en oljeproduserende nasjon, og vi burde kunne ta oss råd til å sette ned avgiften. Men den debatten vil i hvert fall vi ta på et senere tidspunkt og bare nå konstatere at vi sender denne saken tilbake til Regjeringen.

Lars Gunnar Lie (KrF): Eg trur ikkje vi skal bruka tid på å forklara og fordela skuld for at vi no ikkje har noka ordning, men heller retta blikket framover og sjå på kva måte vi kan finna tenlege løysingar.

Det det må spørjast etter, er kvifor vi ønskjer ei ordning med fraktutjamning. Ifrå min ståstad er det fordi vi ønskjer reduksjon av dei meirkostnadene næringslivet og privatpersonar får med lang transport av drivstoff. Dette er ei målsetting som grunnar seg i å leggja vilkåra til rette for å halda oppe busetnad i heile landet. Kvifor transportstøtte for drivstoff? Jau, fordi drivstoff er ein energiberar, som er ein føresetnad for utvikling av næringslivet og for å halda oppe busetnaden.

Her vil eg samanlikna med ein annan energiberar, nemleg elektrisk straum, og den ordninga vi har for utjamning av kostnadene med transport av den. Der er det lagt til grunn at transportkostnadene skal vera om lag dei same utan omsyn til avstand, og den ordninga er også sjølvfinansierande. Regjeringa sitt framlegg i Ot.prp. nr. 22 byggjer på same prinsipp. Derfor meiner eg at framlegget frå Regjeringa ville gje den ønskte effekten. Dette ville vera ei ordning som ville gje fullstendig fraktutjamning. Eg er òg klar over og har merka meg Konkurransetilsynet sine merknader om den ordninga som vi har hatt fram til 31. desember i fjor. Dei merknadene tilseier at det er naudsynt å sjå om andre system kan verka betre.

No må vi ta til etterretning at fleirtalet i finanskomiteen og her i Odelstinget ikkje finn den foreslåtte ordninga godt nok utgreidd, og at fleirtalet også meiner at høyringsfristen for forskriftene ville vera for kort. Det tek vi til etterretning.

Av den grunn fann vi det også naudsynt å fremja eit Dokument nr. 8-forslag i dag. Det er ikkje i motsetnad til Arbeidarpartiet sitt framlegg, men det er rett og slett praktisk for å kunna spara tid, i og med at Arbeidarpartiet sitt framlegg inneber at det først skulle til departementet, og så skulle departementet koma til Stortinget. For å spara tid og for at distrikta ikkje skal lida under at det ikkje er ei ordning, tok vi initiativet og fremja det forslaget.

Eg trur nok at det må jobbast ein del med sjølve ordninga som skal koma, ei ordning som skal vera betre og meir målretta, og det har eg tillit til at Finansdepartementet vil makta.

Med dette vil eg ta opp framlegget frå mindretalet, som er teke inn i innstillinga.

Presidenten: Lars Gunnar Lie har tatt opp det framlegget fra mindretallet som han refererte til.

Per-Kristian Foss (H): 1999 er første år siden 1946 hvor det ikke finnes noen fraktutjevningsordning for drivstoff i Norge. Det var vel ikke mange som hadde ventet at det skulle være et av sentrumsregjeringens første håndslag til Distrikts-Norge, men slik er det blitt. Det er ikke en tilfeldighet. Det er et resultat av en villet og bevisst politikk, og den villede og bevisste politikken går ut på at Regjeringen foreslo null bevilgning til fraktutjevning i budsjettet. Regjeringen sendte ikke samtidig med budsjettet til Stortinget et forslag om en annen såkalt selvfinansierende fraktutjevning. Hvis Regjeringen hadde ønsket parallellitet i behandlingen, hadde man, slik vanlig er, fremmet det som en del av budsjettopplegget. Det gjorde Regjeringen ikke.

Jeg antar – og jeg legger til grunn – at det alltid er en tanke bak Regjeringens handlinger. Det er mulig at det er å overvurdere, men jeg legger det til grunn. Jeg kan også være såpass diskusjonær – indiskusjonær kanskje – som å si at under de budsjettforhandlingene som fant sted, og jeg var med i alle møter, ble det aldri med et ord nevnt overfor de partier man skulle skaffe seg flertall sammen med, at man også ønsket støtte til en såkalt selvfinansierende fraktutjevning. Det skjønner jeg godt, for dette forslaget er ikke nytt. Det nye er at det fremmes av Finansdepartementet, skjønt man kan bli litt i tvil om det også når man leser proposisjonen, for sjelden har jeg sett en proposisjon tynnere og skrevet med mindre faglig innlevelse og entusiasme enn nettopp denne proposisjonen. Derimot stammer forslaget ikke fra Finansdepartementets intellektuelle avdelinger, men fra representanten Gudmund Restad, som i en noe enklere utgave har fremmet dette forslaget gang på gang i Stortinget og fått varierende støtte, men aldri støtte fra de partier han nå ber om støtte fra. Så jeg vet ikke hva slags politisk under man håpet på skulle skje ved at disse partiene, deriblant Høyre, nå plutselig skulle gå inn og støtte en form for privat avgiftsordning, altså en form for øremerking av en del av en avgift til enkelte formål – en tankegang som finansminister Restad i andre sammenhenger har uttalt seg sterkt imot.

Det var med åpne øyne og med all forutberegnelighet at dette forslaget ikke oppnådde flertall. Nå oppnår det en tilbakesendelse med en relativt klar melding om at dette ikke er godt nok utredet, og at høringer ikke er gjennomført. Det skjønner jeg i og for seg, for de høringer som er gjennomført uformelt i finanskomiteen, har gitt forslaget karakteren «ikke bestått». Og har finansministeren vurdert om forslaget er i tråd med EØS-avtalen idet det holder enkelte oljeselskaper utenfor ordningen?

Til slutt en liten merknad om selve Dokument nr. 8-forslaget, som ikke er fremmet, men som er omtalt. Det er en relativt ny praksis at regjeringspartier fremmer egne proposisjoner – for det er jo på en måte en slags proposisjon. Og det spørsmålet jeg stiller, er: Hvorfor i all verden fremmer ikke Regjeringen et etterbevilgningsforslag hvis den mener det er et etterbevilgningsbehov? Det er i grunnen det vanlige, skjønt jeg minnes finansministerens brev til finanskomiteen da vi spurte om hvorfor han hadde bortimot tømt ymse-posten, og hva det skulle gå ut over. I brevveksling med komiteen i oktober/november i fjor svarte finansministeren at dette nødvendiggjorde en særdeles stor tilbakeholdenhet i forhold til tilleggsbevilgninger. Det ble altså skrevet i fjor, men det dreide seg om det budsjettåret vi nå er inne i første måned av. Det er mulig at det er det som er bakgrunnen for at Regjeringen ikke fremmer en proposisjon om fraktutjevningstilskudd som en bevilgning, men et vedtak basert på det ikke fremmede Dokument nr. 8-forslaget vil jo de facto ha samme virkning. Jeg reagerer litt på at man velger en slik form og ikke lar regjeringspartiene gå via sin regjering, som jo er vanlig.

Helt til slutt kan jeg forme dette som et spørsmål til finansministeren: Hva er grunnen til at Regjeringen ikke ser behovet for – og fremmer forslag om – en tilleggsbevilgning til fraktutjevning?

Jørgen Holte (Sp): Regjeringa fremma i St.prp. nr. 1 for 1998-99 frå Arbeids- og administrasjonsdepartementet, slik saksordførar har gjort greie for, forslag om å avvikle ordninga med frakttilskot for drivstoff med verknad frå 1. januar 1999. I denne proposisjonen vart det varsla at Regjeringa ville fremme forslag om ei ny sjølvfinansiert ordning basert på full fraktutjamning, i motsetnad til den gamle ordninga som berre delvis dekker fraktutgiftene. Gjennom den ordinære budsjetthandsaminga i Stortinget vart det ikkje fremma forslag om løyvingar med sikte på å vidareføre den gamle ordninga.

Den 4. desember i fjor la Regjeringa fram ein odelstingsproposisjon, slik ein varsla i samband med budsjettframlegget tidleg i oktober, med forslag om å lovfeste ei sjølvfinansierande ordning. Den nye ordninga er etter mi vurdering godt gjord greie for i proposisjonen, og har som siktemål at alle skal betale like mykje i fraktutgifter på drivstoff same kvar i landet ein tankar opp. Ordninga skal vere sjølvfinansierande gjennom eit fond som oljeselskapa betaler inn til, basert på talet på liter bensin og autodiesel som blir levert. Det som går på utbetaling av frakttilskot til selskapa, vil i utgangspunktet bli vidareført, men tilpassa målet om ei betre utjamning av prisen på drivstoff mellom distrikt og sentrale område.

På dette grunnlaget var og er vi i Senterpartiet klare til å ta stilling: Vi støttar det forslaget Regjeringa har lagt fram, som går fram av innstillinga, og som Lars Gunnar Lie har tatt opp tidlegare i debatten. Dersom fleirtalet i Odelstinget hadde vore av same oppfatning, ville vi i dag hatt ei ordning.

Senterpartiet har som mål at folk som bur i Distrikts-Noreg og som ikkje har så mange kollektive tilbod som dei har i sentrale område, ikkje skal bli straffa ekstra gjennom høgare drivstoffprisar. Det er ei viktig prinsipiell haldning som har både med fordelingspolitikk, distriktspolitikk og næringspolitikk å gjere. Etter mi vurdering er kjenneteiknet på ein berande distriktspolitikk at det offentlege tar ansvar for å kompensere for ulempene ved å bu og drive næringsverksemd i distrikta. Å halde oppe busetnad og næringsliv i distrikta er viktig for slik å ta vare på vår råvareøkonomi, som er grunnlaget for heile vårt økonomiske liv. Senterpartiet ser det derfor som viktig å få i stand ei fraktutjamningsordning som busetnad og næringsliv i Distrikts-Noreg føler er rettferdig.

Dei mange fråsegner og brev frå enkeltpersonar, næringsliv og kommunestyre rundt om i landet understrekar kor viktig denne saka er.

Når fleirtalet i Odelstinget i dag ikkje vil ta stilling til den nye ordninga, men sender saka tilbake til Regjeringa for vidare utgreiing, tar eg det til orientering. Det betyr ikkje, slik eg oppfattar fleirtalet og det som er sagt til no, at ein er usamd med Regjeringa i at det er behov for ei fraktutjamningsordning. Eg føreset at Regjeringa – og departementet – når den får saka tilbake, gir dette spørsmålet så høg prioritet at Stortinget tidleg i vårsesjonen får den til handsaming på nytt.

For Senterpartiet og sentrumspartia er det viktig at vi ikkje blir ståande utan ei ordning i det heile. Sentrumspartia har derfor i Odelstinget i dag fremma eit konkret forslag om mellombels å gjeninnføre ordninga med frakttilskot over statsbudsjettet, og løyvingar til dette, frå 1. februar til og med 30. juni dette år.

Øystein Djupedal (SV): La meg først få korrigere representanten Nordtun, som feilaktig sa at SV her er sammen med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre. Det er vi ikke. Vi er sammen med sentrumspartiene og hr. Bastesen – uten stor entusiasme. For maken til saksbehandling skal en vel lete lenge etter – det er beskrevet av mange talere før meg. Det kan jo ikke være mulig, med noen grad av seriøsitet, først å trekke en ordning og så etterpå si at man skal komme tilbake på tampen av sesjonen med en helt ny ordning som ikke er utredet. Og på toppen av alt opplever vi at de samme partiene, sentrumspartiene, legger inn et forslag i Odelstinget samme dag som saken skal behandles! En viss grad av seriøsitet bør man kunne forvente av regjeringspartier. Jeg antar at begrunnelsen må være at man har havnet i en allianse med Høyre og Fremskrittspartiet som, som hr. Foss helt riktig sa, en aldri kunne forvente ville støtte denne ordningen. Og det betyr at man på en måte er tatt med buksa nede og nå ser prisen for den alliansen man har valgt å gå inn i.

Når det er sagt, har vi hele tiden ønsket en fraktutjamningsordning. Vi hadde ønsket den ordningen som var. Vi vil da også sekundært støtte det forslaget som foreligger, rett og slett fordi det tross alt er bedre enn ingen ordning. Det betyr at vi vil bidra til flertall for en ordning, hvilken ordning det nå måtte bli.

Samtidig skal man kanskje også ha en viss grad av edruelighet i spørsmålet, for det er jo ikke slik at selv om vi har hatt en fraktutjamningsordning i alle år, har bensinprisen i vårt langstrakte land vært lik. Tvert imot er bensinprisen i distriktene høyere, og har vært det i alle år, enn den er i sentrale strøk. Og det skyldes helt andre mekanismer enn den utjamningsordning som vi her har. Det er vel heller ingen som innbiller seg at folk flytter til byen fordi man der får billigere bensin enn man får i Distrikts-Norge. Det er helt andre mekanismer som her slår inn. Men det er klart, en utjamningsordning bidrar til en viss grad til at man får kompensert for de ekstra kostnadene ved å frakte drivstoff ut i vårt grisgrendte land. Derfor er vi positive til en slik ordning, og har hele tiden ønsket å støtte den.

Det som blir det paradoksale her, syns jeg, er primært saksbehandlingen, som er under enhver kritikk, og som med rette bør latterliggjøres. Det betyr at Regjeringen forhåpentligvis har fått seg en liten lærepenge i hvordan man bør opptre. Ikke minst bør man også nå ta konsekvensen av den alliansen man frivillig har valgt å gå inn i, med to partier som selvfølgelig er imot den type ordning. Det man i dag opplever er prisen man må betale.

Vi får da akseptere den useriøse saksbehandling, og SV skal bidra til å skape flertall for en eller annen ordning, primært den ordningen vi hadde fram til januar. Hvis det viser seg at Regjeringen ikke kommer tilbake med den, får vi bidra med en annen ordning, som vel er den ordningen som ligger i proposisjonen.

Steinar Bastesen (TF): Fraktutjevningsordningen for drivstoff er av vital betydning for næringsliv og folk ute i distriktene. At ordningen er fjernet, er nærmest en katastrofe for enkelte bedrifter, entreprenører og f.eks. de som driver med gruvedrift og bruker store mengder drivstoff og har kalkulert sin drift med fraktutjevning. Det kan dreie seg om flere hundre tusen kroner i ekstra utgifter for enkelte store bedrifter. Da har jeg ikke tenkt på de private og den enkelte er nødt til å bruke bil som fremkomstmiddel. De kommer i tillegg.

Behandlingen av denne saken og framlegget er kritikkverdig. Når ikke flertallet i komiteen kunne gå inn for den ordningen som det var framlagt forslag om, på grunn av at den var for dårlig utredet og framlegget var for dårlig, gikk de inn for å sende saken tilbake til Regjeringen for å få den bedre utredet. Det skulle bare mangle. Men det verste er at ordningen med fraktutjevning er tatt bort uten at den er erstattet med noe annet. Det går bare ikke an! Det er å lure folk, det er å lure bedriftene, og det er å lure næringslivet, som har basert sin drift og sine forutsetninger på de økonomiske rammer som lå til grunn før dette året startet.

Derfor må den gamle ordningen som vi hadde, snarest mulig innføres til en ny ordning blir framlagt av Regjeringen. På den måten kan jeg gå inn for forslaget som er fremmet av Tore Nordtun, og for så vidt det Dokument nr. 8-forslaget som ble levert i Stortinget tidligere i dag. For meg er det likegyldig hva for et forslag som blir vedtatt. Det som er viktig, er at det blir en ordning som blir iverksatt så fort som mulig. Det har folk krav på. De har krav på ikke å bli direkte lurt når de skal drive næringsvirksomhet, og når de skal holde på med aktiviteter og skape verdier til fordel for hele samfunnet. Det er visse rammebetingelser. Det er noe som heter folkeskikk, og det går ikke an å være så fri for folkeskikk at man gjør noe slikt som dette og tar bort en ordning som folk regner med.

Jeg har ikke stort mer å tilføye. Jeg vil støtte det framlagte forslaget fra Nordtun.

Statsråd Gudmund Restad: Innstillingen som i dag behandles, indikerer at denne saken nå sendes tilbake til Regjeringen for ytterligere bearbeidelse, og innleggene i debatten bekrefter at det vil skje. Derfor ser jeg ingen hensikt i nå å gå i dybden hva gjelder realiteten i saken, for det får vi komme tilbake til når saken igjen fremmes for Stortinget. Og det vil skje så snart vi overhodet kan.

La meg likevel komme med noen få kommentarer, og det er også stilt spørsmål til meg som jeg bør besvare. Jeg syns nok at det er brukt ganske sterke ord om hvor hårreisende denne saken skal være behandlet, bl.a. fra Djupedal. For det som er skjedd, er at Regjeringen fremmet et forslag om å avvikle den gamle ordningen, finansiert over statsbudsjettet, og erstatte den med en ny. Det viser at Regjeringen er sterkt opptatt av at det finnes en fraktutjevningsordning. Og vi mener at den ordningen som er foreslått i Ot.prp. nr. 22, av flere grunner ville være bedre enn den ordningen som vi foreslo avviklet fra årsskiftet. Den er bedre bl.a. fordi man sparer utgifter over statsbudsjettet. Den er først og fremst bedre fordi den medfører full fraktutjevning og ikke bare delvis fraktutjevning, som den ordningen vi har hatt fram til årsskiftet. Den har dessuten den fordelen at de drivstoffforhandlere rundt omkring i landet som forsøker å bortforklare at de tar høye priser på drivstoffet, ikke lenger vil kunne bortforklare det med at de har store fraktutgiffter. For det er slik at forskjellen i drivstoffpriser grunnet fraktutgiftene maksimalt bare kunne utgjøre 7 øre, altså ikke noe i nærheten av den 1-2 kroners forskjellen i drivstoffpriser som en har sett en rekke eksempler på. Så det er andre årsaker til at vi har disse forskjellene, først og fremst er det forskjell i konkurransen i de ulike deler av landet.

Regjeringen mener at saken var tilstrekkelig utredet til å fatte et lovvedtak. Det var en selvfølge at vi skulle ha en ytterligere utredning og høringsrunde før de endelige forskrifter ble fastsatt. Men det er ikke store endringer som foreslås i forhold til dagens ordning. I prinsippet er det bare én forskjell, nemlig at den nye ordningen istedenfor å bli finansiert ved en bevilgning over statsbudsjettet foreslås finansiert med et bidrag – ikke en avgift, men et bidrag – fra de fem-seks oljeselskapene vi har her i landet. Men det spiller ingen rolle hva Regjeringen mener, det er Stortingets ord som er avgjørende hvis det er uenighet mellom regjering og storting, og stortingsflertallet mener altså at saken var for dårlig utredet og sender den derfor tilbake og ber om en del ting spesielt. Det nevnes særskilt at det må avklares om og i hvilken grad tilskuddsordningen bidrar til faktisk utjevning av drivstoffprisene. Jeg går ut fra at det har sin bakgrunn i en uttalelse fra Konkurransetilsynet, som har reist tvil om hvorvidt tilskuddsordningen bidrar til en prisutjevning. Men jeg synes nok at det vi har sett fra 1. januar og fram til nå, er en god nok test på hvorvidt den bidrar eller ei, for vi ser jo at da fraktutjevningsordningen ble borte fra 1. januar, fikk man ganske dramatiske økninger i drivstoffprisene i distriktene. Det er etter min oppfatning et godt nok bevis for at fraktutvjevningsordningen virker, men at den selvfølgelig ikke virker så sterkt at man får like priser i hele landet.

Så har man bedt om at det må utarbeides forskrift for både inn- og utbetalingene, og det er en selvfølge. Det er varslet i odelstingsproposisjonen at det vil bli utarbeidet både en midlertidig forskrift, som man måtte hatt fra 1. januar hvis loven var blitt vedtatt, og en endelig forskrift, som man fikk fastsette med virkning allerede fra 1. januar, men etter at den hadde vært ute til høring. Når det gjelder utbetalingen, vil den i praksis være en videreføring av den ordningen man har hatt til nå og foregå etter nøyaktig samme system, og også fortsatt være administrert av Konkurransetilsynet. Som jeg sa, ville forskjellen bare bli at man istedenfor de årlige bevilgningsvedtak i Stortinget fikk en ordning hvor det skulle innbetales et beløp fra oljeselskapene. Det er ikke særlig komplisert å få til et bidrag fra oljeselskapene, så jeg føler ikke at det er behov for veldig mye utredning utover det. Det står også nevnt som et moment at organisering og forvaltning av fondet må avklares. Hvordan det har vært tenkt, har jeg for så vidt nå nevnt, og det er beskrevet i odelstingsproposisjonen hvordan det skulle organiseres, nemlig med en innbetaling av bidraget via Avgiftsdirektoratet med overføring til Konkurransetilsynet for utbetaling som før – en relativt liten endring.

Endelig bes det om at de berørte interesser og forbrukerorganisasjoner må høres. Det ville ha blitt gjort ved forskriftsutarbeidelsen. Og det vil selvfølgelig også nå skje.

Så snart jeg ble kjent med innstillingen, sørget jeg for å sette i gang arbeidet i departementet med sikte på å utarbeide høringsmaterialet for ikke å kaste bort tid. Det arbeidet har kommet så langt at de nødvendige dokumenter i løpet av relativt kort tid, antakelig omkring månedsskiftet januar/februar, vil bli sendt ut til høring. Så vil det bli en seks ukers høringsfrist, og så snart den er over, vil Regjeringen bearbeide saken og lage en ny proposisjon som fremmes for Stortinget. Jeg er glad for de signaler som er gitt her i debatten, om at det tydeligvis er et flertall for en ordning, og jeg håper at den ordningen som da foreslås, blir tilfredsstillende, slik at et flertall her kan samles om den. Jeg har registrert at både Arbeiderpartiet og SV i tillegg til regjeringspartiene har signalisert positiv vilje til å få til en fraktutjevningsordning.

Så var det et par spørsmål og opplysninger. Først til Per-Kristian Foss. Han viste til at det i alle forhandlingene som både han og jeg deltok i før jul, ikke ble nevnt noe om fraktutjevningsordningen. Det er riktig. Den ble ikke nevnt, og det var mange andre ting som heller ikke ble nevnt. Det skyldes at i bunnen for forhandlingene lå Regjeringens og regjeringspartienes budsjettopplegg, og så lenge opposisjonen, altså Høyre eller Fremskrittspartiet, ikke fremmet noe som de ville ha endret på, antok vi at man aksepterte det som lå i kortene. Det ble verken fra Fremskrittspartiet eller Høyre nevnt at man ville gå imot den varslede – den var riktignok den gangen ennå ikke konkret fremmet, men varslet – selvfinansierende fraktutjevningsordningen. Hadde det blitt tatt opp, hadde det selvsagt blitt et forhandlingstema. Hvorvidt man hadde kommet fram til enighet eller ei, er det umulig å ha noen formening om. Men da hadde det i hvert fall blitt nevnt. Det som ble tema i forhandlingene, var jo det som de to partiene ønsket endringer i i forhold til Regjeringens og regjeringspartienes opplegg. Der kom vi heldigvis fram til løsninger, som jeg er veldig glad for.

Så spurte Per-Kristian Foss også om hvorfor ikke Regjeringen fremmer forslag om gjeninnføring av den gamle ordningen. Det er jo ikke slik at Regjeringen kan fremme et knippe forslag til behandling i Stortinget samtidig. Regjeringen må ha et opplegg, og Regjeringens opplegg var altså en ny ordning. Før man vet hva Stortinget – eller i dette tilfellet Odelstinget – mener om den foreslåtte ordningen, har man ingen foranledning til å fremme noe annet fra Regjeringens side. Det svarte jeg også i spørretimen – et apropos til det Tore Nordtun sa. Det er grunnen til at Regjeringen ikke foreløpig kunne ta noe initiativ. Det betyr, som jeg sa, ikke at Regjeringen ikke er opptatt av at man har en fraktutjevningsordning, og det er jo først nå ved voteringen at vi får endelig stadfestet hva Odelstinget mener. Men jeg synes det er konstruktivt av regjeringspartiene, som nå har sondert og fått bekreftet at denne odelstingsproposisjonen vil bli sendt tilbake, for å spare tid i dag har fremmet et Dokument nr. 8-forslag, slik at man ikke behøver å kaste bort tid som man ville ha gjort hvis Regjeringen på vanlig måte skulle fremme en ny stortingsproposisjon. Det tar som bekjent noen tid, og her sparer vi tid, slik at det nå er mulig å få gjeninnført den gamle ordningen fra 1. februar, forutsatt at det blir flertall for den, noe jeg regner med. Den vil da gjelde fram til man forhåpentligvis har fått vedtatt en ny ordning utpå vårparten.

Jeg tror det var det jeg behøvde å si.

Morten Lund hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Først et par kommentarer og så til slutt et spørsmål til finansministeren.

Ot. prp. nr. 22 ble lagt fram for Stortinget den 5. desember 1998, og Stortinget gikk fra hverandre før jul den 18. desember. Det sier seg selv at det på så kort tid er meget vanskelig å behandle en total omlegging av fraktutjevningsordningen, så det er meg helt ubegripelig at ikke denne regjeringen behandlet denne saken og ordnet opp i statsbudsjettet på en ryddig måte overfor Stortinget

Men så skal jeg òg gi noen signaler fra vår side: Vi er ikke imot fraktutjevning. Det har jeg sagt flere ganger. Men finansministeren må være klar over at vi ikke har tatt stilling til den såkalte selvfinansierende fraktutjevningsordningen som det er lagt opp til. Det synes jeg finansministeren skal merke seg.

Videre er vi heller ikke av den oppfatning at den prisøkningen som har skjedd på bensin, ene og alene skyldes fraktutjevningen. Nei, det er en prisjustering som har skjedd som kanskje skyldes mer enn akkurat fraktutjevningen, nemlig en avgift.

Når det gjelder om det omtalte dokumentet er dårlig eller godt, så er det på ett punkt meget godt, og det er hvordan pengene skal bringes inn. Men det er ikke godt nok i forhold til hvordan disse pengene skal fordeles. Det er vårt ankepunkt. Det er klart at det aller meste av utjevningsmidlene går til sentrale strøk der volumet av bensinsalget er størst, og det vil ikke vi være med på.

Til slutt: Mener virkelig finansministeren at den finansieringsordningen som lå inne fra Regjeringens side, i første omgang skal komme de sentrale strøk til gode?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg skal gi representanten Nordtun rett i at Stortinget ikke hadde veldig lang tid til å betenke seg, men det var i hvert fall slik at odelstingsproposisjonen forelå den 5. desember, og det var før Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett ble behandlet, så hvis man reagerte veldig sterkt, hadde man ved behandlingen av det budsjettet anledning til å videreføre den ordningen man hadde fra før. Det skjedde altså ikke, og derfor får vi dele litt på ansvaret for at man nå i en måned ikke har hatt noen fraktutjevningsordning.

Nordtun karakteriserer videre Regjeringens forslag som en total omlegging av fraktutjevningsordningen. Det syns jeg er å overdrive. Den omleggingen som skjer, er altså at man etter forslaget i odelstingsproposisjonen finansierer dette, ikke ved en bevilgning foretatt av Stortinget, men ved en innkreving av bidrag fra fem–seks oljeselskaper. Det er ingen total omlegging, for bruken av disse pengene er forutsatt å skje som før, etter den gamle ordningen.

Så er det nok riktig at det meste i kroner og ører går til relativt sentrale områder. Det skyldes jo at det er der de fleste drivstoffbrukerne bor, og at det er der mest drivstoff selges. Likevel er det ingen tvil om at effekten er mye større ute i distriktene, for det er jo fraktutgifter utover sju øre pr. liter som har vært kompensert etter den ordningen vi hadde før. Fraktutgiftene øker selvfølgelig med avstanden fra tankanleggene, så effekten har åpenbart vært størst i distriktene, selv om mye av de ca. 100 mill. kr i året som fraktutjevningsordningen har kostet, har gått til relativt sentrale områder. De mest sentrale områdene får jo ingen ting, for de har fraktutgifter under sju øre pr. liter.

Jeg får ikke tid til å si noe særlig mer enn dette, men poenget mitt er at vi har ikke planer om å omlegge selve utbetalingsordningen, det er finansieringen som det er foreslått skal skje på en annen måte.

Siv Jensen (Frp): Det er veldig fristende å be både statsråden og i og for seg sentrumspartiene om å tenke seg om to ganger, for det er ikke slik at Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett ikke var ferdigbehandlet, og at det kunne trekkes inn igjen i en forhandlingssituasjon. Det forelå en budsjettavtale mellom sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet som var undertegnet av alle de fem partiene. Så kan man jo sette spørsmålstegn ved hvorvidt fraktutjevningsordningen var en del av den. Det vil i hvert fall Fremskrittspartiets stortingsgruppe drøfte mer inngående før behandlingen av både det nye Dokument nr. 8-forslaget og forslaget fra Arbeiderpartiet som er lagt fram i dag. Men jeg syns at det må være grunn til å ha litt større respekt for avtaler som er inngått, knyttet til et budsjett. Det var faktisk slik at Regjeringen selv foreslo å fjerne den gamle fraktutjevningsordningen i budsjettet for 1999. Det aksepterte både Høyre og Fremskrittspartiet, og vi kom ikke med noen innvendinger til det under forhandlingene, fordi vi syntes det var greit. Og når statsråden står på denne talerstolen og sier at hvis vi mente at det var grunnlag for noe annet, så ville vi varslet det, vil jeg si: Ja, nettopp, vi aksepterte fullt ut at den gamle ordningen ble fjernet. Og selv om Regjeringen hadde varslet at den ville komme med en ny sak, var den ikke lagt fram, og det var ikke kjent for Stortinget hva den ville inneholde. Ergo er verken Høyre eller Fremskrittspartiet etter mitt skjønn bundet opp til en proposisjon som ennå ikke var gjort kjent for Stortinget slik at man visste hvordan den ville se ut og hva den ville inneholde. Så jeg syns man skal tråkke litt varsomt. Fra vår side vil det i hvert fall være god grunn til å se nøye igjennom hvorvidt vi mener at denne håndteringen er et brudd på budsjettavtalen eller ikke, men det vil vi komme tilbake til.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg beskyldte i mitt innlegg verken Høyre eller Fremskrittspartiet for avtalebrudd, men sa at forklaringen på at man ikke i forhandlingene tok opp spørsmålet akkurat om en selvfinansierende fraktutjevningsordning, var at verken Høyre eller Fremskrittspartiet tok opp det temaet til tross for at ordningen var varslet. Det stod i dokumentene som var grunnlag for forhandlingene, at vi ville erstatte den gamle ordningen med en ny. Men jeg går ikke lenger på den veien, for jeg har tillit til at det kan bli et flertall for en ny ordning likevel her i Stortinget, uavhengig av hva konklusjonene måtte bli i f.eks. Fremskrittspartiet.

Så sier representanten Siv Jensen at avtalen var i hvert fall inngått. Det er riktig, men det var en avtale om rammer. Og hvis nå Stortinget hadde ment at å avvikle den gamle fraktutjevningsordningen var så uakseptabelt, var det mulig innenfor de rammer som lå i avtalen, å omdisponere slik at man kunne videreføre en fraktutjevningsordning. Det var det som var mitt poeng, at man hadde hatt muligheten, men jeg innrømmet som svar på replikken fra representanten Nordtun at Stortinget nok hadde kort tid.

Jeg tror ikke det tjener noen særlig hensikt å dvele lenger ved dette. Det viktigste er nå at vi forhåpentligvis får gjeninnført den gamle ordningen fra 1. februar. Og jeg har tillit til at vi skal kunne overbevise om at den nye ordningen er bedre enn den gamle, bl.a. fordi den gir full fraktutjevning i motsetning til den vi har hatt fram til årsskiftet, og som vi gjeninnfører midlertidig fra 1. februar.

Per-Kristian Foss (H): La meg i all vennskapelighet si at jeg synes ikke finansministeren har noen god dag i dag. Når han står på Stortingets talerstol som finansminister og i grunnen sier at det er det samme hvem som fremmer bevilgningsforslag – om det er Regjeringen eller partier på Stortinget, det er bare spørsmål om hvem som kommer først – da må jeg si at man har vel egentlig gitt opp å regjere. Jeg har faktisk sjelden hørt en regjeringsrepresentant ta representanten Carl I. Hagen så på ordet ved å si at i grunnen kan Stortinget godt styre ved å foreslå bevilgninger.

Jeg er enig i at rent formelt kan en regjering godt vente til dens forslag er tilbakesendt etter flertallsvedtak i Stortinget – skjønt det var vel ikke mye tvil om innstillingens skjebne. Men det er jo et statsråd i morgen også, og det er statsråd neste fredag, og det ville gått enda fortere enn behandling av et Dokument nr. 8-forslag. Faktisk kunne Regjeringen ligget foran hvis den hadde villet det, men jeg forstår at det vel ikke er poenget.

Så står finansministeren på toppen av det hele og sier at etter at man er blitt enig om rammene i en budsjettavtale, kan man i grunnen godt sprenge rammene. Det er ikke korrekt det finansministeren opplyste i sin siste replikk, at rammene ikke inneholdt enighet om hva man skulle gjøre. Det var ingen drøftelser på noe tidspunkt om fraktutjevning i forhandlingene, derfor var det heller ikke en del av avtalen. Og hvis finansministeren altså forutsetter at man etter vedtak i slutten av november om bindende rammer plutselig skal gå til omfordeling av rammene fordi Regjeringen finner det for godt å fremme en hittil ukjent proposisjon 5. desember – og jeg må si at finansministeren vel har rekord i understatement når han sier at å fremme den 5. desember kanskje gav en rimelig kort behandlingstid – må det kunne sies at ingen forslag, bortsett fra forslag om tvungen lønnsnemnd, blir behandlet på så kort tid, så Regjeringen kunne ikke ment for alvor at en skulle få behandlet dette som en del av budsjettet.

Ellers etterlyser jeg et svar på mitt spørsmål om den nye fraktutjevningsordningen i forhold til EØS-avtalen.

Statsråd Gudmund Restad: For ikke å glemme å svare på det siste spørsmålet igjen: Det er antatt at den ordningen vi har hatt, er i tråd med EØS-avtalen, og mitt embetsverk antar at den nye ordningen derfor også vil være det.

Så sier representanten Per-Kristian Foss at jeg har uttrykt meg som om det er det samme hvem som fremmer forslag. Nei, det er ikke slik, men Regjeringen må forholde seg til det formelle, og selv om en innstilling foreligger, er ikke et forslags skjebne, i dette tilfellet Ot.prp. nr. 22s skjebne, avgjort før voteringen nå snart avholdes her i Odelstinget. Da først vet vi.

Så sier representanten Per-Kristian Foss at det er et statsråd allerede i morgen. Men det er slik at saker som behandles i statsråd i morgen, allerede i dag er behandlet i forberedende statsråd. Så det er for sent å få fremmet et forslag i statsråd i morgen, siden det forberedende statsråd allerede er avholdt.

Så er det en total misforståelse av det jeg sa, hvis representanten Per-Kristian Foss oppfattet det slik at man kan sprenge rammer eller forflytte mellom rammene. Det var ikke det jeg sa. Jeg pekte på at man kan omdisponere innenfor de enkelte rammer. Når det gjelder Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett, kunne man altså, hvis man fant forslaget om en ny ordning uakseptabelt og ønsket å videreføre den gamle, innenfor rammen – som da riktignok Stortinget hadde fastsatt – omdisponere penger slik at det ble plass til en fraktutjevningsordning, men da selvfølgelig på bekostning av andre kapitler innenfor den samme rammen.

Øystein Djupedal (SV): Med all respekt: Denne replikkrunden har ikke vært spesielt oppklarende sett fra finansministerens ståsted. Og vi har i dag også fått høre noe meget spennende, det kan kanskje kalles den restadske parlamentarisme, for hvis jeg hørte rett, sa han følgende i sitt innlegg: Det er likegyldig hva Regjeringen mener, det er Stortinget som bestemmer. Og vi har også sett i forbindelse med budsjettet at det faktisk er likegyldig hva Regjeringen fremmer fordi man lar seg herse med i Stortinget.

La det ligge. Jeg synes dette er blitt mer og mer uklart etter som replikkordskiftet har gått frem. Hvis det var viktig for sentrumspartiene å få på plass en fraktutjevningsordning, hvorfor ble den ikke tatt opp i de interne budsjettdrøftingene som var før budsjettbehandlingen? Det er interessant å legge merke til at man på den ene siden fjerner en ordning, og så på den andre siden ikke viser muskler tross alt i forhandlingene for å få en ordning på plass.

Det er heller ikke gitt noen god forklaring på hvorfor man ikke i det opprinnelige statsbudsjettet fremmet forslag om den nye ordningen samtidig med at man fjernet den gamle. Det logiske ville vært at man i samme proposisjonen sa at vi har nå et forslag til en bedre ordning, vi tar bort den gamle ordningen og kommer med et forslag til erstatning av denne, og fremmer det i en odelstingsproposisjon i forbindelse med statsbudsjettet. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det ikke har skjedd. Om det skyldes rot eller har andre grunner, har vi i hvert fall ikke fått det forklart gjennom dette replikkordskiftet.

Et spørsmål til som er interessant, og som vi ikke har klart å få svar på, er: Hvis Regjeringen mener at man i en periode fram til sommeren skal gjeninnføre det som nå kalles den gamle ordningen, som da har en prislapp på noen titalls millioner kr, hvordan skal man få til det i en budsjettallianse med Høyre og Fremskrittspartiet? Begge de partiene har vært oppe på talerstolen her i dag og sagt at de ikke var interessert i å bidra med statens penger til den type avtale, men at man kanskje var villig til å se på andre ordninger. Og så vidt jeg har forstått, har sentrumsregjeringen inngått en bindende budsjettavtale for hele perioden, som gjør at Høyre og Fremskrittspartiet ikke bare sitter med en hand på rattet, men faktisk i førersetet, og det kunne da vært interessant å høre fra finansministeren hvordan de nesten 50 mill. kr som dette skal koste, skal finansieres.

Statsråd Gudmund Restad: Når jeg i mitt innlegg sa at det er likegyldig hvorvidt Regjeringen mener at en sak er godt nok utredet eller ei, hvis Stortinget mener noe annet, var det fordi det da er Stortingets ord som er det avgjørende. Slik er det for enhver mindretallsregjering. Hvis det ikke er en mindretallsregjering, risikerer den ikke at stortingsflertallet har en annen oppfatning. Det har vært slik i ganske lang tid at vi har hatt mindretallsregjeringer som selvfølgelig må finne seg i at det er Stortinget som bestemmer. Det var ikke noe mer enn det som lå i det jeg sa om det spørsmålet.

Så spør Djupedal: Hvorfor tok vi ikke nettopp denne saken opp i forhandlingene? Det var en rekke forslag som lå i Regjeringens og regjeringspartienes opplegg, som ikke ble tatt opp i forhandlingene, og som heller ikke har skapt noe problem i ettertid. Det skyldes at Regjeringens og regjeringspartienes opplegg lå til grunn for forhandlingene, og det var endringer i Regjeringens og regjeringspartienes opplegg som var forhandlingstema. Og når det ikke ble tatt opp av dem vi forhandlet med, var det ikke naturlig at regjeringspartiene skulle ta opp én av veldig mange saker som vi gjerne ville ha gjennomført.

Videre mener Djupedal at budsjettavtalen med Høyre og Fremskrittspartiet gir de to partiene vetorett. Det er ikke riktig. Det som står i avtalen, er at i den grad det er behov for endringer i det økonomiske opplegg, skal man konsultere avtalepartene. Men det er ikke slik at hvis Regjeringen føler sterkt behov for å gjøre en endring, i den grad det ikke angår akkurat de punktene som man har konkret avtale om, så kan Høyre og Fremskrittspartiet motsette seg det. Men vi har forpliktet oss til å konsultere, og så vidt jeg vet, er det allerede foretatt slike konsultasjoner her i Stortinget. Og jeg vil ikke være så pessimistisk at jeg allerede på forhånd forutsetter at Høyre og Fremskrittspartiet vil motsette seg den nye ordningen. Det får vi i hvert fall vente med til saken forelegges Stortinget.

Dag Terje Andersen (A): Denne finansministeren har gjort seg bemerket noen ganger med å uttale at han syns det er beklagelig at han så til de grader blir misforstått i forskjellige sammenhenger. Etter å ha hørt denne replikkvekslingen burde ingen være forundret over at det han sier, kan misforstås. For det vi her ser, er at Regjeringen ikke i det hele tatt tar ansvar for at den får gjennomslag for det den foreslår, men prøver å skylde på andre partier, som bl.a. Per Kristian Foss og Siv Jensen har vært inne på.

I det siste svaret her hører vi det om igjen, at finansministeren sier at når dette ikke ble tatt opp i forhandlingene, var det fordi man regnet med at det var på plass, fordi det var Regjeringens forslag til budsjett som lå til grunn for forhandlingene. Men så sa han i svar i stad til Tore Nordtun at Stortinget kunne ha sørget for å ta inn igjen denne bevilgningen i Administrasjonsdepartementets budsjett. Da var allerede rammene vedtatt, så finansministeren snakker altså mot seg selv! Han sier på den ene siden at han i forbindelse med avtalen med Høyre og Fremskrittspartiet var sikker på at saken var på plass, altså i forbindelse med vedtakelsen av rammene, men så skulle noen allikevel i forbindelse med Administrasjonsdepartementets budsjett ha sørget for å gjeninnføre en bevilgning som man var trygg på at det var flertall mot. Dette henger absolutt ikke på greip. Hvem skulle i så fall dannet det flertallet når finansministeren gir uttrykk for at han stolte på at både Høyre og Fremskrittspartiet aksepterte grunnlaget for enigheten? Jeg skjønner godt at både Høyres og Fremskrittspartiets representanter har vanskelig for å akseptere den fortolkningen.

I tillegg til det sier finansministeren her at det er oljeselskapene som nå skal betale for hans foreslåtte inntektsside i fraktutjevningsfondet. Da må jeg spørre finansministeren: Er det ikke slik at det er forbrukerne i de områdene som ikke får fraktutjamning, som kommer til å få en prisøkning på bensin for å finansiere finansministerens påfunn?

Statsråd Gudmund Restad: Hvorvidt noen misforstås eller ei, kan jo skyldes budbringeren, at uttalelsen er utydelig, men det kan også skyldes mottakeren, at en enten ikke forstår eller kanskje ikke ønsker å forstå.

Så sier Dag Terje Andersen at Regjeringen ikke tar ansvar. Jeg har nå forsøkt å si det to ganger før, men jeg får prøve en tredje gang: Det var veldig mange ting Regjeringen ville ha gjennomført, men som vi ikke fant det nødvendig å ta opp så lenge ikke forhandlingsmotparten tok det opp som et forslag til endringer i Regjeringens opplegg. Første punkt i avtalen er at det er Regjeringens og regjeringspartienes opplegg som ligger til grunn, og ut fra det gjøres det følgende spesifiserte endringer. Vi hadde f.eks. sterke ambisjoner når det gjaldt helsesatsingen. Det ble ikke nødvendig å ta opp det spørsmålet, og det har heldigvis ikke medført noen problemer senere, fordi det har vært enighet om at man burde satse mer.

Så kommer Dag Terje Andersen igjen tilbake til at rammene var vedtatt. Ja, rammene – delrammene og totalrammen – var vedtatt, men fordelingen av de enkelte rammene var ikke avgjort. Hva skulle fagkomiteene i Stortinget drive med, hvis de ikke kunne ha anledning til innenfor de vedtatte delrammer å foreta omrokeringer i forhold til Regjeringens opprinnelige opplegg? Så muligheten var der hvis man hadde funnet det veldig påkrevd, å videreføre den gamle fraktutjevningsordningen.

Videre er det slik at etter forslaget er det oljeselskapene som skal foreta selve innbetalingen av bidraget til det selvfinansierende fraktutjevningsfondet. Men de har selvfølgelig ingen sareptakrukke å ta av, så det blir forbrukerne som til sist må betale, det er skattebetalerne eller drivstofforbrukerne som skal betale, og det er det som ligger i selve utjevningsordningen. Det er også slik i dag at fraktutgiftene betales av noen – delvis av oss alle sammen ved det bidraget som har vært bevilget over statsbudsjettet, de ca. 100 mill. kr, og resten av brukerne. Så blir det en omfordeling – hvor mye som belastes de forskjellige brukere. Det er riktig at utslaget blir at det blir noe mindre å betale for dem som bor lengst ute i distriktene, og noe mer å betale for dem som bor sentralt, men det er ikke store og dramatiske beløp det dreier seg om – kun noen få øre pr. liter drivstoff.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Tor Nymo (Sp): Engasjementet her i dag synliggjør helt klart at det er mange som har svært dårlig samvittighet for at bensinprisen i Distrikts-Norge har nådd nye høyder. Men det er ingen som gjennom sin argumentasjon har klart å fraskrive seg ansvar.

Etter å ha hørt representanten Foss" første innlegg må jeg si at det er ingen tvil om at han la til grunn et prinsipp om at angrep er det beste forsvar. Høyres ledelse er vel ikke den politiske grupperingen som ivrer mest for solidariske ordninger, som Regjeringens fraktutjevningsordning så avgjort må sies å være.

Jeg kunne tenke meg å spørre representanten Foss" om han har fått med seg det unisone kravet fra Høyres fotfolk i Distrikts-Norge – ikke minst fra mitt fylke, Troms – om lik bensinpris i hele landet. Eller er det kanskje slik at representanten Foss definerer sitt fotfolk i partiet på samme måte som han definerte Finansdepartementet: den intellektuelle delen, som jeg går ut fra er synonym med partiets ledelse, og de ikke-intellektuelle – i Finansdepartementet representert ved finansminister Restad?

Carl I. Hagen (Frp): La meg begynne i det vennlige hjørnet og si at finansministeren har helt rett i at det er en pliktig konsultasjonsordning som ligger i avtalen, at man først skal søke å finne frem til enighet med Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder eventuelle endringer i det vedtatte statsbudsjett for 1999. Hvis det ikke er mulig, kan man gå andre steder.

Men for å forlate det vennlige hjørnet: Det må være noe riv ruskende galt med finansministerens forståelse av punkt 1 i avtalen når han later som om det dreier seg om andre ting enn bevilgningsmessige tall. Referansen til at det er regjeringspartienes finansinnstilling som ligger til grunn, dreier seg utelukkende om de tallmessige forslag til bevilgninger i kroner og ører og selvsagt ikke om det som disse partiene skrev i finansinnstillingen på alle andre områder, i hvert fall ikke at det skulle bety noe som helst i nærheten av tilslutning til ukjente forslag som Regjeringen varslet at den kanskje ville fremme ved senere høve. Det har ingenting med avtalen å gjøre i det hele tatt. – Nå har jeg litt problemer, hr. president. Jeg har ikke tenkt å snakke en halv time, så jeg lurer på om klokka kunne korrigeres litt. Det står at jeg har 28 minutter igjen, mens jeg har 3 minutters taletid.

Presidenten: Det er ikke begrenset taletid.

Carl I. Hagen (Frp): Ikke begrenset! Det var fint – jeg trodde det var 3 minutter. Glimrende, da kan jeg ta det litt mer med ro!

Tilbake til forståelsen av avtalen, punkt 1, og tallene. Jeg synes det er riktig å si dette fra talerstolen, i og med at jeg tror statsministeren har gjort seg skyldig i den samme misforståelsen. Jeg kan godt føre bevis for det, for det ble også, slik finansministeren var inne på, klarlagt at man i de forskjellige komiteer stod fritt til å forhandle med alle partier om endringer, så lenge de tallene som eksplisitt var nevnt i avtaleteksten og vedleggene, var på plass. Så lenge de tallene var på plass, kunne man altså endre andre ting. Hadde det vært slik at det var regjeringspartienes politikk på alle områder som lå til grunn, slik den var presentert i finansinnstillingen, ville det selvsagt ikke vært mulig med en slik frihet for de enkelte komiteer. Dette dreier seg altså utelukkende om at vi aksepterte tallstørrelser på bevilgninger på inntekts- og utgiftssiden i finansinnstillingen samt de endringer som ble gjort eksplisitt i avtalen med vedlegg, og ikke noe annet. Så man må fra Regjeringens side slutte å tro og hevde offentlig at Høyre og Fremskrittspartiet har gitt sin tilslutning til eventuelle planer og fremtidige forslag fordi vi ikke eksplisitt tok dem opp i forhandlingene. Vi tok dem ikke opp, for de var ikke tema for forhandlingene. Det var kroner og ører i forbindelse med rammene som skulle være retningsgivende for komiteene, vi forhandlet om. Det synes jeg er viktig å si.

Når det gjelder sakens realitet, må jeg få lov til å si, som jeg har sagt i forhåndskonsultasjonene som har vært, at nå begynner Fremskrittspartiets gruppe å bli fristet til å utarbeide et Dokument nr. 8-forslag om å innføre noen fondsordninger og andre utligningsordninger slik at vi får like boligpriser eller like tomtepriser over hele landet. Dette utgjør langt større utgifter for de fleste familier enn akkurat bensinprisen, og der er det faktisk, stort sett, omvendte forhold som gjør seg gjeldende. En råtomt på ett mål i Oslo-området kan komme opp i 1 mill. kr – bare råtomten. Det skyldes selvsagt det politiske flertall som har begrenset de områder man kan bygge på, enda det er mer enn nok plass fra naturens side. I andre deler av landet kan man få en råtomt for 10 000 – 40 000 kr pr. mål. Hvis man først skal begynne å utjevne, finnes det altså andre områder som det kunne være fristende å legge frem Dokument nr. 8-forslag om. Vi skal følge utviklingen og vurdere om vi skal lage en konstruksjon nettopp for å anskueliggjøre den planøkonomien og tenkningen som gjør seg gjeldende i Regjeringen på dette området.

Presidenten: Neste taler er Per-Kristian Foss, og i henhold til § 36 i forretningsordenen må han begrense seg til 10 minutters taletid i dette innlegget.

Per-Kristian Foss (H): Den siste tanken, utjevning av tomtepriser, altså at man skulle ha lik tomtepris for hyttegrunn uavhengig av hvilke infrastrukturinvesteringer kommunene hadde gjort på heiser og andre anlegg, vil jo gi interessante signaler til kommunene. Da tror jeg det ville reise seg en storm av protester fra kjente deler av Distrikts-Norge, og jeg er faktisk enig med dem i så fall.

Til selve forståelsen av budsjettavtalen. Den er det litt nødvendig for meg å bringe frem nå, i likhet med representanten Hagen, fordi finansministeren har gal forståelse av budsjettavtalen, og det må oppklares. Det er ikke slik at Regjeringens opplegg ligger til grunn uten tanke på om det er det tallmessige innholdet eller kjente eller ukjente tanker fremført i f.eks. nasjonalbudsjettet eller innstillingen om nasjonalbudsjettet. Det er det tallmessige innholdet det er enighet om. Kjente og ukjente tanker, varslede og ikke-varslede forslag er det bare enighet om dersom disse er tatt opp. Det er jo en del forslag av den type som ble tatt opp, og som det ble flertall for. Holdningen til Telenor er ett eksempel, holdningen til privatisering av Arcus er et annet eksempel, osv.

Finansministeren gir også den anvisning at man kunne jo godt i administrasjonskomiteen funnet plass til 100 mill. kr mer. Det forutsatte i første rekke at det var enighet om at man skulle gjøre det, og dernest enighet om hvordan man skulle dekke det inn. Jeg vet ikke om finansministeren tenkte på at man innenfor den komite kunne funnet muligheter for å kutte i pressestøtten ytterligere 100 mill. kr. Det er mange som har antydet det i sine alternative budsjetter. Men jeg syns kanskje ikke det var det mest velegnede området for å oppnå enighet de fem partier imellom. Meg bekjent kom det aldri noe slikt initiativ fra regjeringspartiene, og det var kanskje der behovet ville vært størst.

Til slutt til representanten Nymo. Jeg har ikke gått inn i noen realitetsdebatt om en statlig fraktutjevningsordning. Han mente at angrep var det beste forsvar. Man skal lytte til en representant som Nymo, som vel nylig har varslet avsettelse av Regjeringen. Det er en teknikk som Nymo med stor intensitet har brukt.

Jeg er klar over at det ligger et stort krav fra alle deler av Distrikts-Norge, også fra Høyre-politikere, om lavere bensinpriser. Det ville vært interessant om Senterpartiet i tidligere tider hadde fulgt våre forslag om å sette ned avgiften på bensin, men jeg har ikke registrert representanten Nymos støtte til noe sånt forslag noen gang. Uttrykket «lik bensinpris i hele landet» er et uttrykk jeg ikke har sett brukt som beskrivelse verken av den gamle ordningen og konsekvensen av den eller den nye ordningen og konsekvensen av den, kfr. finansministerens innlegg i denne debatten.

Bare for ordens skyld: Jeg har ikke brukt uttrykket den «ikke-intellektuelle» delen av Finansdepartementet med henvisning til den politiske ledelse. Det er en tanke som bare Nymo har hatt.

Ranveig Frøiland (A): Det er mogleg at det er litt dumt å blanda seg inn no på slutten når ein skal ha ei oppklaring av korleis desse forhandlingane mellom Framstegspartiet og Høgre og regjeringspartia har gått føre seg, og forståinga av det. Det skal eg halda meg heilt borte frå. Eg bad om replikk til finansministeren, men det var ikkje mogleg med fleire replikkar.

Det er mogleg at finansministeren har rett i at vi som sit og høyrer på, heller ikkje alltid forstår det som vert sagt. Eg tar på meg det – det er ikkje alt eg forstår. Derfor lyt eg koma tilbake til det same som Per-Kristian Foss var inne på i sitt siste innlegg – eg kunne ikkje spørja når replikkordskiftet var slutt.

Det finansministeren gjer når han seier at ein kan omdisponera innanfor ramma til administrasjonskomiteen 100 mill. kr, som var fraktutjamninga på fjorårets budsjett, er å skyva ansvaret frå seg. Dersom ein skulle vidareføra denne ordninga til inneverande år, ville det bety 100 mill. kr, som då Arbeidarpartiet skulle finna kuttforslag for å dekkja inn! Når sentrum hadde fleirtal i lag med Høgre og Framstegspartiet for rammene, var det Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre som burde teke det initiativet, når ein altså såg at ein ikkje hadde fleirtal for ei ny ordning.

Her synest eg igjen finansministeren prøver å skyva ansvaret over på andre. Her måtte ein finna kutt dersom det skulle vera mogleg å vidareføra den gamle ordninga til inneverande år. Det visste ein at ikkje var mogleg. Då må ein ta ansvaret for at Regjeringa i lag med Høgre og Framstegspartiet sa nei til å halda fram med den gamle ordninga. Den låg i budsjettet, alle visste det. Dersom ein ville ha ei ny ordning som var betre, måtte ein ha kome med framlegg innanfor tida for handsaming av rammene for budsjettet i Stortinget. Det gjorde ikkje Regjeringa.

Så vil eg gjenta det som har vore sagt frå Arbeidarpartiets side, at vi er for ei ordning med fraktutjamning, men vi vil sjå på kva slags ordning som vert gjord gjeldande. Når vi no ikkje har noka ordning, viser det seg faktisk at bensinen vert dyrare for dei som bur i distrikta, og det er stilt mange spørsmål ved om det er oljeselskapa som vert råka, eller om det ikkje vert den einskilde kjøparen av bensin. Dette vil vi sjå konkret før vi tar stilling til innhaldet i ei ny fraktutjamningsordning. Den må verta betre enn det framlegget som i dag blir sendt attende til Regjeringa.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.