Presidenten: Etter ynske frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten føreslå at debatten blir avgrensa til 45 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 10 minutt og dei andre gruppene 5 minutt kvar.

Vidare vil presidenten føreslå at det ikkje blir gjeve høve til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Per Sandberg (Frp) (ordfører for saken): Regjeringen Bondevik la i Ot.prp. nr. 97 for 1998-99 fram en rekke forslag til endringer i konkurranseloven, men det ble også presisert at det ville komme forslag om ytterligere endringer senere i en større lovrevisjon. Komiteen har derfor kun omtalt og behandlet de endringer man mente var av prinsipiell karakter.

Det er et stort flertall i komiteen som støtter Regjeringens forslag til endringer, her kan man vel si de gamle regjeringspartiene og det nye regjeringspartiet står sammen med SV. Fremskrittspartiet og Høyre slutter seg også til komiteen når det gjelder de fleste endringsforslagene, slik at man oppnår en enstemmig komite.

Fremskrittspartiet har imidlertid fremmet noen endringsforslag, f.eks. når det gjelder å innføre hjemmel for inngrep mot bedriftserverv, hvor Fremskrittspartiet i utgangspunktet er noe skeptisk.

Fremskrittspartiet og Høyre har også i denne saken omtalt den såkalte klageordningen.

Komiteen støtter uten noen videre merknad forslaget til ny § 1-7 da dette bare bringer ordlyden i overensstemmelse med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Det er også et stort flertall i komiteen som støtter Regjeringens forslag vedrørende § 3-1 annet og fjerde ledd, som skal likestille forbudet mot fastsetting og påvirkning av priser for vare- og tjenesteleverandører. Fremskrittspartiet mener imidlertid at behovet for endringer her er lite dokumentert, og mener det bør fremskaffes en konsekvens- og behovsanalyse før dette vedtas.

Det er en enstemmig komite som mener at det bør innføres en hjemmel for Konkurransetilsynet til å vedta midlertidig forbud mot gjennomføring av bedriftserverv. Her er det viktig at tilsynet foretar kritiske vurderinger av behovet for inngrep i den enkelte sak før hjemmelen benyttes. En enstemmig komite presiserer at slike saker behandles raskt, og at hjemmelen ikke benyttes unødvendig.

Fremskrittspartiet og Høyre gjør oppmerksom på at det allerede i dag er etablert tidsfrister for saksbehandling i Konkurransetilsynet. Disse partier ser at det på grunn av faren for å påføre bedriften unødvendige kostnader og eventuelle tap av positive synergieffekter bør innføres stramme tidsfrister. Fremskrittspartiet går litt lenger her og foreslår i denne sammenheng at saker av denne karakter bør behandles og avklares innenfor tre måneder.

Komiteen er i utgangspunktet skeptisk til at det innføres en hjemmel for å overlevere opplysninger underlagt taushetsplikt til utenlandske konkurransemyndigheter. Det er åpenbart en fare her for at opplysninger av mer hemmelig karakter havner på feil hender. På den annen side vil også en slik hjemmel føre til et bredere kontaktnett for norske bedrifter i utlandet.

Et bredt og tett samarbeid mellom konkurransemyndighetene i de forskjellige landene, med adgang til å utveksle opplysninger av felles interesse, kan være en forutsetning for at norsk næringsliv blir konkurransedyktig i den fremtidige internasjonaliseringen. Komiteen forutsetter selvsagt at det her stilles strengere krav for å motta slike opplysninger, og at det etableres systemer eller kvalitetssikring som sikrer forsvarlig behandling av denne type opplysninger.

Når det gjelder Regjeringens vurderinger om senere å innføre hjemmel for å pålegge ervervsdrivende å innføre internkontroll, vil Fremskrittspartiet påpeke at dette vil føre til ytterligere kostnader for bedriftene gjennom økt byråkrati. Særlig vil små og mellomstore bedrifter få føle dette. Her vil jeg minne om de tidligere regjeringspartienes motto om et enklere Norge og et mindre skjemavelde. Jeg vil derfor allerede nå signalisere stor skepsis fra Fremskrittspartiet, og at partiet med stor sannsynlighet vil gå imot innføring av en slik hjemmel.

Fremskrittspartiet har også i denne sammenhengen valgt å peke på den uheldige klageordningen som eksisterer mellom staten og Konkurransetilsynet. Vi har tidligere fremmet et Dokument nr. 8-forslag med intensjoner om at tilsynets avgjørelser ikke skal kunne ankes til departementet og Kongen. Siste eksempel på dette var Administrasjonsdepartementets tilsidesettelse av Konkurransetilsynets vedtak vedrørende bokbransjeavtalen. Det er nå viktig at man ser grundig på de forviklinger dette skaper i styringen av det norske samfunnet, da særlig med vekt på sammenblanding av forvaltning og forretningsmessige interesser. Vi håper at det skal gå an å skape et flertall for vårt forslag i denne salen i dag, slik at den nye statsråden kan ta med seg dette i sin signaliserte moderniseringsprosess når det gjelder offentlig sektor.

Jeg fremmer de forslagene som Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har teke opp dei forslaga han sjølv refererte til.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg konstaterer med tilfredshet at de forslag til endringer i konkurranseloven som ble fremmet av den forrige regjering, har fått tilslutning fra et bredt flertall i Odelstinget. Fremskrittspartiet og Høyre har i egne merknader gitt til kjenne uenighet på noen punkter og også fremmet forslag. Dette har saksordfører Per Sandberg redegjort grundig for, og jeg skal ikke komme noe særlig inn på det, bare komme med noen få merknader.

I påvente av en bredere og mer omfattende gjennomgang av konkurransepolitikken var de forslag til endringer Regjeringen fremmet denne gang, av mer begrenset teknisk karakter, og noen ble betegnet som nødvendige for å gjennomføre en effektiv konkurransepolitikk.

Det viktigste var forslaget om å få til en hjemmel for inngrep mot bedriftserverv for å kunne forby midlertidig at slike erverv blir gjennomført mens Konkurransetilsynet foretar en vurdering av ervervet. Fremskrittspartiet foreslår å lovfeste en tidsfrist på tre måneder for behandling av Konkurransetilsynet. Vi kan imidlertid ikke se at det er behov for å tidsbegrense det midlertidige vedtaket, fordi fristen for å gripe inn etter hovedbestemmelsene i § 3-11 er tidsbegrenset til seks måneder etter at det er inngått endelig avtale om bedriftserverv. Et midlertidig vedtak er dermed allerede tidsavgrenset innenfor denne rammen. Dessuten er det understreket i proposisjonen at tilsynet vil oppheve et midlertidig vedtak så snart det finner at det ikke vil gripe inn mot bedriftservervet.

Et annet forslag går ut på å endre ordlyden i § 3-1 slik at forbudet mot fastsetting eller påvirkning av bl.a. priser, avanser og rabatter skal inkludere både vare- og tjenesteleveranser. Forslaget synes så innlysende i en tid da det blir stadig vanskeligere å trekke grenser mellom varer og tjenester, at vi ikke kan se behovet for den brede dokumentasjon som Fremskrittspartiet ønsker seg gjennom sitt forslag.

Så tar Fremskrittspartiet og Høyre opp tidligere fremsatte synspunkter på klageordningen i innstillingen. Dette er jo blitt debattert tidligere, og vi ser ingen grunn til å ta opp igjen en diskusjon om dette her. Og som sagt, det er bebudet en bred gjennomgang av konkurransepolitikken og lovverket som jeg antar at den nye regjeringen også vil gjennomføre i takt med det arbeidet som foregår innenfor EU på dette området. Vi viser bare til innstillingen og våre merknader.

Trond Helleland (H): Jeg vil vise til de varslede lovendringene som ifølge departementet skal komme i år 2002, og derfor vil jeg i dette innlegget konsentrere meg om klageordningen. Det er riktig som representanten Lånke nettopp sa, at dette har vært diskutert før. Når vi finner grunn til å ta det opp igjen, er det fordi den forrige regjeringen i den første proposisjonen de behandlet, varslet at det var mange hensyn som talte for å endre klageordningen. Så langt er det altså ikke skjedd noe, og vi vil vise til at det har vært en pågående debatt om hvorvidt det er riktig at departementet er klageinstans.

Vi har også merket oss at OECD i 1997 i sin landrapport om Norge gav uttrykk for at Norge burde vurdere sin klageordning etter konkurranseloven.

I forbindelse med behandlingen av Innst. O. nr. 49 for 1997-1998 mente departementet at det var flere grunner til å drøfte klageordningen etter konkurranselovgivningen.

Jeg har også lyst til å vise til de forslag som Norman-gruppen har fremmet, og forslagene i NOU 1991: 27. Her ble det bl.a. sagt:

«… det er en fare for at en sektormyndighet som skal ivareta både konkurransehensyn og andre hensyn vil legge uforholdsmessig stor vekt på de andre hensynene.»

Norman-gruppen anbefalte videre at det etableres et skille mellom saker der klageadgangen skal åpne for en politisk avveining mellom konkurransemessige og andre hensyn, og saker der klageadgangen bare skal ivareta de forvaltningsrettslige krav til saksbehandling.

Høyre bad da om at det ble arbeidet videre med ulike modeller for å sikre at man får en ankeinstans som er uavhengig av departementet.

Høyre vil understreke at det er viktig at man utarbeider regler som sikrer at de politiske myndigheter i så liten grad som mulig skal delta direkte i enkeltsaksbehandlingen. Vi mener at de politiske myndigheters ansvar for konkurransepolitikken først og fremst skal ivaretas av de rammer loven setter, gjennom årlig budsjettbehandling og de forskrifter Regjeringen utarbeider.

Vi finner det utvilsomt at konkurransehensyn ofte blir skadelidende ved at klagesakene behandles på politisk nivå, og at klagebehandlingen minimum burde vært lagt til en uavhengig klagenemnd.

Det er etter vår mening uheldig at departementet er klageinstans i forhold til Konkurransetilsynets vedtak. Vi mener det er viktig å utarbeide regler som sikrer at politiske myndigheter i så liten grad som mulig deltar direkte i behandlingen av enkeltsaker.

De politiske myndigheters ansvar for konkurransepolitikken bør, som før sagt, først og fremst ivaretas gjennom lovverk og forskrifter, og gjennom budsjettbehandlingen.

Politisk omgjøring av Konkurransetilsynets vedtak vil i hovedregelen bidra til å svekke konkurransen og rammer dermed forbrukerne. Et eksempel på dette er departementets omgjøring av Konkurransetilsynets vedtak vedrørende bokbransjeavtalen, som også representanten Sandberg viste til, der man hindret priskonkurranse på skolebøker – et tema som mange i denne salen har vært opptatt av, men som få har vært villig til å gjøre noe konkret med.

Høyre viser til § 28 i forvaltningsloven, som gir påbud om toinstansbehandling for enkeltvedtak, og understreker at prinsippet om toinstansbehandling i forvaltningen er viktig for å sikre en forsvarlig behandling av enkeltsaker.

Jeg vil derfor ta opp følgende forslag på vegne av Høyre:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å endre klageordningen etter konkurranseloven ved at det opprettes en uavhengig klageinstans.»

Presidenten: Representanten Trond Helleland har teke opp det forslaget han refererte.

Jon Olav Alstad (A): Jeg tenkte jeg skulle holde kjeft i denne saken, men de borgerlige partienes stadige kjør på ankesystemet etter konkurranseloven fikk meg til å ta ordet.

La meg først omtale et par andre saker. Flere var inne på dette med tidsfrister, som er den saken vi antakeligvis brukte mest tid på når det gjaldt komitebehandlingen. Nå må vi si oss veldig godt fornøyd med de presiseringene som har kommet inn i innstillingen, og er trygge på at samfunnsøkonomien blir godt ivaretatt med de føringene som nå ligger der.

Representanten fra Fremskrittspartiet var inne på dette med internkontroll og hjemmel for pålegg, og avviser allerede nå en mulig fremskrittspartistøtte til det forslaget, hvis det kommer. Noe av hensikten med det forslaget var jo nettopp å gjøre det enklere for bedriftene, slik at man skal slippe det stadige kjøret med kontroll og sjekking fra Konkurransetilsynet, men at man i utgangspunktet kan få etablert en sikkerhet og trygghet for at konkurranseloven blir fulgt. Og jeg vil tro at også de fleste bedriftene vil se det som en fordel å få innført denne internkontrollen.

Når det gjelder dette med ankesaker, er bokbransjeavtalen et veldig godt eksempel. Jeg synes det blir innmari lettvint av politikerne å si at her skal bare konkurranseloven gjelde. Halve poenget med at vi har dette ankesystemet, er nettopp at dette er politiske avgjørelser, der vi som politikere er avhengige av å ta et langt mer helhetlig ansvar for de vedtakene som fattes, enn det Konkurransetilsynet skal ta. Konkurransetilsynet skal gjøre jobben sin i forhold til konkurranseloven og konkurransepolitikken, så er det politikernes ansvar å ta et mer helhetlig grep om disse sakene. Dermed blir det også veldig merkelig når Høyre er villig til å ha en uavhengig klagenemnd, når det faktisk er politiske vedtak som skal gjøres. At departementets vedtak skal flyttes ut til uavhengige klagenemnder, er ikke det vi i Arbeiderpartiet ser for oss i denne saken. Tvert imot anser vi det som en svekkelse av Konkurransetilsynets stilling, i og med at Konkurransetilsynet da ikke lenger bare kan vektlegge konkurransepolitikken og konkurranseloven, slik som i dag, men er nødt til å ta langt mer helhetlige og overordnede vurderinger og legge dem til grunn for de vedtakene de gjør. Man svekker de mulighetene politikerne har til å gripe inn i etterkant og gjøre disse helhetlige vurderingene. Konkurransetilsynet skal gjøre den jobben de har gjort, og skal fortsette å gjøre det, så får vi politikere ta ansvaret for de mer helhetlige og overordnede vurderingene.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg vil bare kort vise til innstillingen og Senterpartiets synspunkter slik de kommer fram der.

Grunnen til at jeg bad om ordet, var også knyttet til den ensidige vektlegging på konkurranse, som om konkurranse var et overordnet, sentralt mål i alle sammenhenger. Jeg reagerer negativt på det, og mener at vi skal ha sunn konkurranse, og legge vekt på å få fram mange forhold for å få til sunn konkurranse. Men hvis man ikke skal ha mulighet for å ha helhetlige politiske vurderinger og politisk skjønn, er vi på feil spor. Og når alle talerne før meg – spesielt de to første, saksordføreren og representanten fra Høyre – tok opp bokbransjeavtalen, er det etter min mening et klart eksempel på betydningen av at man har virkemidler for å gripe inn mot konkurranse for å sikre andre politiske mål, som lik pris og tilgang til tilbudet i hele landet.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Trond Helleland (H): Det er nok riktig at det er litt ulike oppfatninger av hvordan konkurransebegrepet skal tolkes, og jeg må nok si meg uenig med representanten Lahnstein når hun prøver å redusere konkurranse til ett av mange element. Konkurranse er viktig – i hvert fall for Høyre – for å oppnå et bedre tilbud for forbrukerene, et bedre tilbud i distriktene, osv. osv.

Når det gjelder bokbransjeavtalen, skal vi ikke ta en ny debatt om den, men det som er det besynderlige i den saken, er jo at det eneste elementet av bokbransjeavtalen som ble opprettholdt, gjaldt skolebøkene. Den kulturpolitiske begrunnelsen om å spre skjønnlitteratur til hele landet ble borte, fordi bokbransjeavtalen ble opphevet for alt unntatt skolebøker. Det eneste argumentet for bokbransjeavtalen var nettopp å sikre at distriktsbokhandlere skulle ha det samme tilbudet som andre bokhandlere, og at det skulle være lik pris. Realiteten er at i dag er Internett oppfunnet, og det fins mulighet for å kjøpe seg bøker, plater osv. I den minste bygd i Norge har en i dag verdens største bokhandel tilgjengelig via Internett. Jeg håper den nye statsråden, som har åpnet friskt, også vil vurdere disse hensynene når konkurranseloven skal revideres – jeg tror det er på tide.

Så til representanten Alstad, som ikke kunne skjønne behovet for en uavhengig klagenemnd. Nei, det beviser nettopp poenget vårt, at her skal det være en slags politisk overprøving av konkurranseloven! Og i mitt innlegg understreket jeg sterkt at rammene for konkurransepolitikken, og også rammene for den øvrige politikken, bør fastlegges gjennom lover og forskrifter og gjennom budsjettbehandlingen. Her er det åpenbart at en ønsker å fortsette med et system der en har en lovgivning på konkurransesiden som er klar og god, men som stadig kan overprøves politisk fordi det akkurat på den sektoren ikke passer å ha konkurranse. Jeg føler at det ikke gir noe spesielt tillitvekkende inntrykk. Jeg føler også at det er et problem at det ofte er det samme departementet som skal sitte og behandle saker, som da på en måte kommer i strid med konkurranseloven. Det bidrar til å svekke Konkurransetilsynet, og jeg håper det er enighet i denne salen om at vi trenger et sterkt konkurransetilsyn som har gjennomslag. Derfor ber jeg om, når en skal gå gjennom dette på nytt – om vi ikke får gjennomslag i dag – at det blir vurdert å få en mer uavhengig klageordning som gjør at en ikke kan stille spørsmål ved den politiske overprøvingen, som tydeligvis Alstad ønsker å videreføre.

Per Sandberg (Frp): Ja, forskjellene kommer jo til uttrykk her avslutningsvis i representanten Hellelands innlegg. Arbeiderpartiet og Alstad har altså ikke intensjoner eller ønske om å fjerne den overprøvingen som eksisterer i dag. Og det er akkurat det som er litt urovekkende, for representanten Helleland kom med en hel rekke signaler som har kommet i retning av ønske om å endre denne klageordningen. I tillegg kan jeg også nevne at Olav Kolstad ved Senter for Europarett ved Universitetet i Oslo gav uttrykk for det samme. Helge Stemshaug, juridisk direktør i Konkurransetilsynet, gir også uttrykk for det samme. Så det er bare Arbeiderpartiet som på en måte holder fast ved at den overprøvingen skal få lov til å fortsette. Og det er det som er politikken –Arbeiderpartiet ønsker en politisk overprøving for å bruke sin politikk til å få gjennomslag, uansett hva som skjer.

Så vil jeg også si noe rundt det Alstad sa om internkontroll. Vi har bare på en måte sagt det som har kommet til uttrykk fra næringslivet. Næringslivet er veldig skeptisk, i motsetning til de signalene Alstad gav her fra talerstolen – han tror at næringslivet står med åpne hender og vil ta imot enda mer byråkrati og enda flere skjemaer. De gir i høringsuttalelsene sine klart uttrykk for at de er redde for og skeptiske til å innføre en slik internkontroll. Fordi om NHO og LO gir sitt samtykke til dette, berører ikke det de 90 pst. små og mellomstore bedriftene som sliter med byråkratiet og de pålagte oppgavene de får stadig vekk. Det er de som får problemene ved at man stadig innfører nye skjemaer og nye lover og regler.

Tilbake til dette med klageordningen. Det er ikke nødvendigvis nødvendig å opprette en uavhengig ankeinstans. Man kan også gå i andre retninger. Det kan f.eks. være å skille ut de selskapene der staten eier aksjer. En annen metode er å selge alle aksjene, som Fremskrittspartiet ønsker, og å få det mer i samsvar med aksjeloven. En annen mulighet er å skille den som forvalter det statlige eierskapet, fra det departementet og den statsråd som har det reguleringsmessige ansvaret på området. Men poenget er i hvert fall å ta de signalene som nå kommer fra alle hold om at denne klageordningen ikke er sunn for konkurransen.

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg skal bare kort kommentere to ting – det ene er dette med klage.

Nå er det jo slik at konkurranse er et virkemiddel for å tjene forbrukernes interesser. Men det kan i enkelte sammenhenger være andre ting i samfunnet som har større betydning for forbrukerens interesser enn akkurat konkurranse. Vi må derfor ikke se på Konkurransetilsynets rolle i forhold til forbrukervernet og det å være med på å legge til rette for best mulig vilkår for forbrukerne som absolutt. Men når vi nå i fremtiden skal vurdere klageordningene, er det en rekke hensyn som må ivaretas, bl.a. dette: Er det riktig at det departement som på mange måter har instruksjonsmyndighet overfor Konkurransetilsynet, er det rette organ til å behandle klagene? Derfor må vi ta alle de elementene som i og for seg berøres her i debatten, opp til en samlet vurdering når vi skal trekke konklusjonene. Men jeg har lyst til å understreke at i denne prosessen må vi altså ikke bli så markedsorientert at vi ikke ser at det er en del andre samfunnsmessige hensyn som må tas hensyn til.

Så ganske kort til dette med inngrep mot bedriftserverv. Det er klart at det er et vidtgående og alvorlig inngrep overfor næringslivet. Og når det gjelder et slikt virkemiddel, er det åpenbart at når Konkurransetilsynet finner det nødvendig av hensyn til forbrukeren, av hensyn til den frie konkurransen og for å unngå private monopoler, må saken behandles raskt. Jeg tror ikke det er nødvendig med noen andre tidsfrister enn det som framgår av de alminnelige bestemmelser, men det er helt åpenbart at Konkurransetilsynet vil gjøre det de kan for å behandle saken raskest mulig, nettopp av hensyn til det næringslivet som berøres. Det tror jeg ikke man skal behøve å bekymre seg noe særlig over.

Så til slutt dette med et eventuelt fremtidig pålegg om internkontroll. Hvis man skal ha en ambisjon om å styre politikken gjennom en bedre internkontroll, må det være av hensyn til næringslivet og av hensyn til den enkelte forbruker. Vi har ingen ambisjoner om å innføre store, tunge regelverk som skal pålegge næringslivet unødvendig arbeidsbyrde, men vi har ambisjoner om å legge til rette for en næringsutvikling og en regelutvikling som gjør at man kan ta flest mulig beslutninger innenfor overordnede hensyn lokalt. Det gjelder også den enkelte bedrift.

Ivar Kristiansen (H): Det er når en hører begrep som helhetlig tankegang, samfunnsmessige hensyn og det at man må ta større overordnede hensyn i bruk og legge til grunn for den videre politikk, at det er all grunn til å bli i tvil om hvor man egentlig vil.

Det er helt åpenbart, når en hører representanter fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet som klart gir uttrykk for begreper som politisk styring, at man vil akselerere tempoet ytterligere i forhold til de mange gråsoner vi har på dette området i dagens situasjon, som til de grader preges av oppkjøp, av fusjoner og færre aktører, som gir det resultat at det departement som har tilsynsmyndighet i Konkurransetilsynet, stadig vekk driver og overprøver Konkurransetilsynets status og på mange måter har bidratt den senere tid til å undergrave dette viktige tilsyns status. Sånn bør det ikke fortsette særlig lenger. Og når jeg hører innleggene fra dem som ønsker å rendyrke den såkalte helhetlige politiske, samfunnsorienterte tankegang videre, tror jeg vi skal være glad for og sette pris på at vi tross alt har en del avtaler, internasjonale sådanne, som gir oss relativt klare forhold å navigere etter.

Mitt råd til den nye statsråden er at han bidrar nettopp i denne situasjon, av hensyn til forbrukerne, på de mange områdene hvor vi ser at det blir færre aktører. På noen områder, spesielt innenfor transport, innenfor finans og ikke minst innenfor landbrukssektoren, at vi får private monopoler også – og det er langt fra noe bedre enn offentlige monopoler – som får en markedsmessig dominans som gjør at hensynet til kundene, til forbrukerne, blir satt til side. Så mitt råd til den nye statsråden er at han tar tak i disse tingene, at han bidrar til å gjenreise Konkurransetilsynets status.

Jon Olav Alstad (A): Jeg skjønte nok hva jeg gjorde da jeg prøvde å fortelle markedsliberalistene i Høyre og Fremskrittspartiet at konkurranse ikke alltid er det eneste saliggjørende, men at det av og til også kan være andre faktorer som bør vektlegges. Jeg registrerer at de ikke skjønte det denne gangen heller, men jeg skal love å fortsette med det. Helhet, samfunnsinteresser og samfunnsøkonomi registrerer jeg er ord Høyre har problemer med, men jeg skal love at Arbeiderpartiet heller ikke vil ha problemer med de ordene i framtida.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.