Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter og en av de uavhengige representantene 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå – under sterk tvil – at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Ivar Kristiansen (H) (ordfører for saken): Føringene for dagens debatt om vederlag for oppdrettskonsesjoner ble i realiteten lagt under fjorårets budsjettforhandlinger og budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. Det er derfor disse partiene som står bak flertallsinnstillingen. Her foreslås det at det skal tildeles 35 konsesjoner i første tildelingsrunde, med mulighet for å øke tallet til 40 dersom departementet finner det forsvarlig. Flertallet mener videre at det skal innkasseres et vederlag på i utgangspunktet 5 mill. kr pr. konsesjon, og legger til grunn at en nytildelt konsesjon ikke kan overdras i løpet av en 10-årsperiode.

Flertallet legger flere føringer i innstillingen hva angår hvilke kriterier som skal benyttes ved tildeling av konsesjoner. Det samme flertallet ber i innstillingen departementet utrede nærmere en ordning med arealavgift. Det samme gjelder spørsmålet om produksjonsavgift. Departementet blir også satt til å utrede nærmere avgiftsspørsmål ved videresalg av konsesjoner.

Fra Høyres side er det bare å slå fast at vi er skuffet over så vel proposisjonen som flertallsinnstillingen fra komiteen. Årets tildelingsrunde er den første siden 1989. Høyre mener at flertallspartiene legger seg på en linje med svært beskjedne ambisjoner på vegne av næringen. Høyre ønsker som et minimum å øke antallet nye konsesjoner til 50. Tallet 35, som Arbeiderpartiet og sentrumspartiene legger seg på, tilsvarer knapt halvparten av den årlige lakseproduksjonsvekst. Rent bedrøvelig mener Høyre det er når Arbeiderpartiet og sentrum har plukket ut norsk oppdrettsnæring som en næring der aktørene fra nå av må forvente å betale en høy pris på inngangsbilletten. Norsk oppdrettsnæring må videre fra nå av belage seg på å bli utsatt for nye avgifter. Høyre går mot at det skal innkasseres et vederlag til statskassen for nye konsesjoner. Vi er også imot at norsk oppdrettsnæring skal bli utsatt for særnorske, nye avgifter, som vil ha det som resultat at næringen risikerer å redusere sin internasjonale konkurransedyktighet. Vederlag og høye avgifter vil heve den finansielle terskelen for å etablere seg i næringen. Særlig for de mange hundre gründere og mindre oppdrettere med begrenset egenkapital som ønsker å komme i gang med oppdrettsvirksomhet eller å utvide et lite anlegg, kan det bli vanskelig å skaffe tilstrekkelig finansiering.

Jeg tror hele norskekysten i dag vil legge merke til sentrumspartienes fullstendige knefall for Arbeiderpartiets avgifts- og reguleringspolitikk. Etter Høyres oppfatning vender man blikket bort fra de muligheter norsk oppdrettsnæring har til å kunne bli en solid vekstnæring i deler av Norge som preges av tilbakegang i befolkningen, og som sårt trenger stimuli til ny næringsvirksomhet.

Høyre ønsker i utgangspunktet å innføre full etableringsfrihet i oppdrettsnæringen og går derfor imot å ta vederlag for nye konsesjoner. Så lenge konsesjonssystemet består, går Høyre imot å nedfelle ikke-kommersielle kriterier ved tildeling av nye konsesjoner, som kjønn, etnisk tilhørighet og hvor mange konsesjoner søkeren har fra før osv. Ved fri etablering kan alle med tilgang til en godkjent oppdrettslokalitet drive oppdrett. Derfor vil Høyre erstatte dagens konsesjonssystem med en godkjenningsordning der det stilles krav til miljø, dyrehelse og faglig kompetanse. En slik politikk vil sørge for at det er markedet og tilgangen på egnede kystarealer som setter grenser for vekstmulighetene i næringen.

Inntil markedsadgangen til EU er forbedret, er vi inntil videre bundet opp til produksjonsbegrensninger for laks. Spørsmålet som vi før eller siden må stille oss, er hvor lenge vi skal binde oss opp til de begrensninger som lakseavtalen med EU innebærer. Dagens norske oppdrettspolitikk som føres i regi av Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, gir som resultat at veksten i lakseproduksjonen er langt større utenfor landets grenser enn innenfor. En svært stor del av veksten i utlandet er det faktisk norske aktører som står bak. Selv den norske stat, med tidligere Statkorn i spissen, investerer med det samme stortingsflertalls velsignelse i disse tider milliardbeløp utenfor landets grenser.

Jeg er redd for at dagens stortingsbehandling neppe vil redusere norske aktørers interesse for å satse ute. I dag ser det ut til at oppdrett på verdensbasis vokser med rundt 10 pst. pr. år. Til sammenligning har den årlige veksten i Chile de siste årene vært på hele 25 pst. En av grunnene til at mange norske selskaper vender blikket mot Chile og Canada, er de langt enklere systemene for tildeling av produksjonstillatelser. Den chilenske fiskeriministeren sier bl.a. at landets eksportpotensial innen oppdrett i løpet av en tjueårsperiode vil komme opp imot 180 milliarder kr pr. år. I år 2000 utgjorde den chilenske eksporten rundt 9 milliarder kr. Til sammenligning vet vi at Norge eksporterte laks og ørret for vel 13 milliarder kr siste år. Chile har nå en målsetting om at en søker bør ha svar på sin søknad i løpet av tre til seks måneder. Målsettingen i Chile er at det i prinsippet skal bli fritt frem for oppdrett, unntatt i områder der det eksplisitt er nedlagt forbud. Her hjemme går det ti til tolv år mellom tildelingsrundene, med det utfall at konsesjoner er blitt de reneste verdipapirer, som kan omsettes med betydelige milliongevinster.

Få land har de klimatiske og miljømessige mulighetene for havbruk som Norge. Imidlertid vil norsk laks i stadig større grad komme til å møte hardere internasjonal konkurranse i markedet, og i stor grad fra laks som norske eierinteresser står bak. Skadevirkningene av Arbeiderpartiets og sentrums politikk er videre at de skyhøye ambisjonene som vi har på vegne av norsk fiskerinæring, må reduseres så lenge mulighetene i markedet er begrenset, etableringene er begrenset, og videreforedling av norsk fisk i hovedsak skjer utenfor landets grenser. For andre fiskeslag enn laks bør det så raskt som mulig åpnes for full etableringsfrihet.

Høyre har i utgangspunktet sluttet seg til prinsippet om å opprette nasjonale laksevassdrag. Høyre vil gå noe mer nennsomt til verks enn forslagene fra Villaksutvalget. Dette gjelder spesielt mulighetene for oppdrett i Øst-Finnmark. Det er stillstand i utviklingen av lakseoppdrettsnæringen i Øst-Finnmark i påvente av behandlingen av Villaksutvalgets innstilling. Høyre ber derfor Regjeringen i kommende tildelingsperiode om å sørge for at det tildeles konsesjoner i Øst-Finnmark.

Vi vet at det i år produseres rundt 500 000 tonn oppdrettslaks i Norge. Det er nær det dobbelte av den totale norske kjøttproduksjonen. Til sammenligning vet vi at det totale kyllingoppdrett i Europa ligger på anslagsvis 35 mill. tonn. For norsk laks er mulighetene enorme, og markedet likeså. Det er stort – det er enormt. La derfor ikke norsk reguleringsiver dempe tempoet, ambisjonene og mulighetene for denne suksessfulle næringen, som skal gire opp livet langs norskekysten.

Til slutt tar jeg opp de forslag som Høyre er med på og står bak, som er referert i innstillingen.

Presidenten: Ivar Kristiansen har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Rita Tveiten (A): Det er fint om me får litt temperatur i denne salen i dag, for i næringskomiteen er me i den heldige situasjonen at me er einige om det meste. Så ein slik debatt kan friska opp. I den samanheng vil eg ha ein liten replikk til den talaren som nettopp var på talarstolen.

Ivar Kristiansen var inne på at moglegheitene i marknaden er avgrensa. Det har han heilt rett i. Det er slik at Noreg har valt å stå utanfor EU, som er hovudmarknaden vår. Difor har me måtta ta innover oss ein del reguleringar som det er vanskeleg for oss på eigen kjøl å komma forbi. Eg vil gjerne spørja representanten Kristiansen om korleis han vil få til full etableringsfridom og samtidig overhalda dei avtalane som me har med EU når det gjeld produksjon av laks.

Representanten Kristiansen var òg inne på at det no vil verta ein høg pris på inngangsbilletten for å koma inn i oppdrettsnæringa, og at det er ti-tolv år sidan det sist vart tildelt nye konsesjonar. Meiner representanten Kristiansen at det er ein låg pris på inngangsbilletten for å koma inn i oppdrettsnæringa i dag? Det er slik at skal nokon nye koma inn, må dei kjøpa eit selskap som har ein konsesjon. Etter det eg kan lesa i fiskeripressa, kostar eit slikt løyve lett mellom 20 mill. kr og 30 mill. kr, kanskje opp i 40 mill. kr. Eg går ut frå at med det nivået som me no legg oss på, vil det vera moglegheiter for fleire. Det er viktig at Kristiansen svarer på desse spørsmåla. Kva vil konsekvensen vera av Høgre sin politikk med full etableringsfridom? Trur han at det er noko oppdrettsnæringa i Noreg ynskjer seg på det noverande tidspunktet?

Ivar Kristiansen (H): Jeg tror nok at man vil kunne risikere å få litt ulike svar alt etter hvem man spør. Spør man de som er inne i næringen i dag, som har fått sine konsesjoner, i hovedsak i utgangspunktet uten noen form for vederlag, og som også får glede av den årlige tildelte vektsten i fôrkvoten, vil nok de muligens synes at det er greit at de nye som skal inn, betaler en inngangsbillett for å komme inn i denne næringen.

Men spør vi de mange, mange hundre som bor i lokalsamfunn langs kysten, og som har en forventning og en tro på at de kan bidra til å skape næringsvirksomhet langs kysten, som vi alle sammen vet det er et sterkt behov for, og som må kunne få lov til å utvikle seg, særlig i de områdene av landet som er mest velegnet til å drive oppdrettsvirksomhet – det er jo et paradoks at disse mer eller mindre er de områdene som har den største tilbakegang eller gal alderssammensetning i utgangspunktet – vil nok disse gi et annet svar, vil jeg tro, enn at det skal være nødvendig å betale 5 mill. kr for å komme inn og få tildelt konsesjon før man starter med de øvrige anleggsinvesteringer, som ganske sikkert vil kunne komme opp i flere titalls millioner. I hvert fall snakker vi om 15-20 mill. kr før man er i gang.

Vi ønsker å slippe denne næringen fri. Vi har en stor tro på aktørene innenfor denne næringen. Vi har tro på at de i like stor grad er i stand til å forvalte vekst, utvikling og markedskunnskap som norske politikere er til å styre denne næringen og denne veksten.

Vi ser også at sågar muligheten som vi i denne sal har til å øke antall konsesjoner, ønsker man heller ikke å bruke. Derfor er dette blitt en sak som preges mer av begrensninger enn av å se på muligheter.

Randi Karlstrøm (KrF): Vi i denne salen har store forventninger til norsk havbruk. Vi har sågar ved veldig mange anledninger sagt at vi forventer at havbruksnæringa skal overta etter oljen. Da må også denne næringa være innstilt på at når den tid kommer, må den være med og gi et tilsvarende verdibidrag til samfunnet. Men det er ennå langt fram før denne næringa skal overta etter oljen. Vi er i starten av et eventyr.

Det som denne saken gjelder, er: Hva vil vi med norsk havbruk? Hva vil vi med kystsonen? Hva gjør vi med alle interessekonfliktene, og hva gjør vi med de raske strukturendringene som skjer? Hva gjør vi for å sikre det lokale eierskapet?

Markedssituasjonen er ikke så enkel. Vi har lakseavtalen som skal forhandles. Vi har begrensninger på fôr som vil inntre i ganske nær framtid. Da er det helt uforståelig for meg at Høyre vil oppheve oppdrettsloven og relevante lover og sikre full etableringsfrihet innenfor oppdrett av marine fiskeslag. Jeg kan ikke skjønne at den etablerte næringa er interessert i et slikt frislepp. Det kan trekke ut botnen i det som denne næringa, disse aktørene har vært med og bygd opp gjennom de siste 20-30 år. Mener Høyre virkelig at vi i dag kan oppheve oppdrettsloven, og at næringa kan leve med den markedssituasjonen vi da vil påføre dem?

Ivar Kristiansen (H): Jeg er redd for at Høyre ikke kan dele det utall av bekymringer som enkeltrepresentanter og partier er i stand til å fremføre i denne sak i denne sal. Det vil overhodet ikke være aktuelt for Høyre å skulle ha en slik utvikling langs kysten innenfor en næring som så til de grader har potensial og er skjeftet for en sunn og god vekst, at vi skal kjøre med handbremsen på, attpå til med så fullt kjør på bremsen og så mange bekymringer at man ser at norske aktører i dag, med den norske stat i spissen, finner større og bedre muligheter for vekst, utvikling og satsing utenfor landets grenser.

Det blir ikke noe annet enn de reneste festtaler når man snakker om det store potensialet denne næringen har og skal ha, hvis man ikke er villig til å åpne for de muligheter som flere hundre, kanskje tusen dyktige folk langs norskekysten har forventninger til. Høyre mener at har man de miljømessige forholdene på plass, hvor kvalitet på lokalisering, kunnskap og veterinærmessige forhold er på plass, må folk få lov til å sette i gang.

Det motsatte, som jeg ser mellompartiene gjør, er å binde seg fast til EU-masten. EU skal få lov til å bestemme veksten i fôrkvote. EU skal få lov til å bestemme antall nye konsesjoner. EU skal få lov til å bestemme minstepris. Jeg er redd for at da blir det med ambisjonene som med festtalene. De kan gjentas med suksess nokså mange ganger, men jeg er ikke sikker på at de som står i køen av søknader for å komme i gang, synes dette er noe særlig gøy å høre på i det uendelige.

Morten Lund (Sp): Å høre Høyre beskrive situasjonen for havbruksnæringen er som å høre Høyre beskrive situasjonen for Norge utenfor EU. Alle andre ser at utviklingen i næringen er positiv. Den er rett og slett eventyrlig – på samme viset som at det ikke er noe problem for Norge at vi ikke ble medlem av EU, tvert imot.

Hvis vi beholder den veksten i omsetning som vi har i dag innenfor havbruksnæringen, når vi lett målet på 200-300 milliarder kr i 2020. Så sterk vekst er det faktisk. Jeg tror at det vil være andre begrensninger enn det at det er det offentlige som styrer, som vil bestemme hvor langt vi når innenfor denne næringen, bl.a. hva naturen kan tåle, og hva vi kan komme borti av sykdommer.

Næringskomiteen har hatt mye kontakt med næringen, med utøvere innenfor næringen, i de årene jeg har vært med her. Jeg har ikke møtt noen som deler Høyres bekymringer, og som deler Høyres ønske om at ingen skal regulere denne næringen. Jeg har ikke møtt noen. Jeg vil da spørre Ivar Kristiansen: Hvem er det innenfor næringen som ønsker at det han har uttrykt fra denne talerstolen, skal skje?

Så har jeg et spørsmål i tillegg. Det gjelder situasjonen vi har hatt, der et gratis konsesjonspapir har blitt utdelt, og så har det vært anledning til å selge det for 20-30 mill. kr så snart en har fått anlegget på beina. Synes Høyre det er greit at det nå blir innført en ordning som begrenser mulighetene til å selge videre et gratis papir, et konsesjonspapir som skal gi rett til å drive oppdrett, slik at det blir lettere for dem som etablerer seg i næringen, at det blir mindre behov for kapital i næringen enn det hadde blitt hvis en skulle hatt fritt salg av dette?

Ivar Kristiansen (H): Noen ganger gjøres det gode forsøk på å rette baker for smed. Jeg føler meg ikke så veldig truffet i denne sammenheng i dag. Men jeg tror man bommer på skiva når man mener at Høyre må ta et slags ansvar for at vi i dag har et system hvor oppdrettskonsesjoner fremstår som de reneste gavebrev. Vi har vært mot konsesjonssystemet. Hadde Høyres politikk fått lov til å gjelde på dette området, hadde vi ikke hatt disse utvekslingene og salg av gavebrev eller oppdrettskonsesjoner, som har gjort det umulig for de små, lokale gründerne å komme inn i næringen. For en må ha sterk finansiell ryggrad for å være i stand til å komme inn i næringen, rent bortsett fra de tiårsperiodene som går mellom hver tildelingsrunde.

Jeg har en mistanke om og tror egentlig at sentrumspartiene i utgangspunktet har hatt veldig god lyst til langt på vei å følge Høyre i dagens innstilling og dagens debatt. Men det vil sikkert bli nye spill og nye sjanser etter hvert som tiden går.

Jeg har bare lyst til å replisere til representanten Lund at det vil være umulig i løpet av en kort replikk å svare på de tusen spørsmål og bekymringer som fremsettes. Jeg er ganske sikker på at de 6 000-8 000 arbeidsplassene hvor det bearbeides norsk fisk i EU-sonen, er arbeidsplasser som nokså mange kystsamfunn heller kunne tenkt seg å ha i sving i sine lokalsamfunn til glede og inntekt for dem som bestyrer de samme lokalsamfunn. Men vi får nok sjansen til nye omkamper og nye diskusjoner om disse spørsmålene. Jeg håper bare at man ser at veksten innenfor denne næringen nå er mye større utenfor landets grenser enn innenlands. Det bør bekymre flere enn Høyre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rita Tveiten (A): Oppdrettsnæringa har potensial til verkeleg å verta ei stornæring. Eg tenkjer då ikkje berre på laks og aure, men på oppdrett av mange ulike marine artar i tillegg til dyrking av skjel. Det er viktig at Stortinget har ei aktiv og pådrivande haldning for at oppdrettsnæringa skal kunna veksa seg stor og kraftig. For Arbeidarpartiets vedkomande har me eit brennande ynske om at dette skal skje, og me vil arbeida aktivt for at det skal skje.

Formålet med oppdrettslova er å medverka til at oppdrettsnæringa kan få ei balansert og berekraftig utvikling og verta ei lønsam og livskraftig distriktsnæring.

Me kan slå fast at oppdrettsnæringa er inne i ein fase der den er erfarings- og kunnskapsbasert, og næringa har som sagt eit enormt produksjonspotensial. Utløysinga av dette potensialet er heilt avhengig av utviklinga på marknadssida, ikkje minst når det gjeld EU og deira nye søkjarland. Det er nemleg slik at sjølv om me har eit stort produksjonspotensial, har me ein liten marknad her heime hjå oss.

Produksjonsveksten er kontrollert av styresmaktene for å gje meir stabilitet og høve til planlegging for næringsutøvarane. Dette skjer i fyrste rekkje ved hjelp av fôrkvotar og avgrensa vekst når det gjeld nytildelingar av konsesjonar. Det er derfor heilt på sin plass å seia at risikofaktorane ved å etablera seg i næringa i dag er monaleg mindre enn ved tidlegare konsesjonstildelingar.

Konsesjon for matfiskoppdrett av laks og aure gjev i realiteten ein verna rett til næringsutøving. Dei seinare åra har det i tillegg vore høve til å overdra oppdrettsselskap med konsesjonar mellom næringsutøvarar mot betaling. Dette er konsesjonar som i si tid er tildelt vederlagsfritt. Derfor er det slik at konsesjonen ikkje lenger berre har verdi som ein produksjonsmoglegheit, men òg som eit reint verdipapir. Då er det etter mi meining, etter Arbeidarpartiet si meining og etter fleirtalet si meining heilt rimeleg at også fellesskapet får sin rettmessige del av denne verdien. Likevel vil dei fleste av innbyggjarane langs kysten aldri få ein konsesjon som dei kan driva næringsutøving på, eller eventuelt omsetja på eit eller anna tidspunkt.

Fleirtalet har sett vederlaget pr. konsesjon til 5 mill. kr, men samstundes kan ulike objektive kriterium resultera i frådrag på denne summen. Dette kan m.a. vera binding til lokale vidareforedlingsverksemder, plikter i høve til utvikling av oppdrett av nye artar, lokalisering langt frå marknadene og mangelfull infrastruktur. Dette vil for nokre sitt vedkomande kunna bety at prisen på ein konsesjon vert tilnærma null.

Fleirtalet legg til grunn at nytildelte konsesjonar ikkje kan overdragast i løpet av dei ti fyrste åra etter tildelingsvedtaket, men at det i dette tidsrommet skal vera høve for Fiskeridirektoratet til på bakgrunn av søknad i særlege tilfelle å gjera unntak. Eg vil likevel presisera her at det er viktig at Fiskeridepartementet lagar reglar som stoppar kreative forsøk på å omgå Stortinget sin klare intensjon på dette området, og eg ber om at fiskeriministeren eventuelt kommenterer det på eit seinare tidspunkt i debatten.

Fleire har i media i den seinare tida gitt uttrykk for at dei er redde for at oppdrettsnæringa skal verta eit avgiftsoffer. Når fleirtalet i innstillinga ber departementet utgreia nærmare ei ordning med arealavgift eller avgift på produksjon som skal leggjast fram for Stortinget, er det ikkje dermed sagt at dette er avgifter som skal innførast. Eg vil her og no signalisera sterkt at i ei slik vurdering må ein sjå nærmare på kva slags verknad slike avgifter vil ha på konkurransekrafta til norsk oppdrettsnæring. I tråd med at det no vert innført eit vederlag for konsesjonane, må me rekna med at det er aktuelt at departementet utgreier nærmare ei avgift ved vidaresal av konsesjonar.

Eg vil gjenta at oppdrettsnæringa ikkje treng å mista nattesøvnen av redsel for at nettopp dei skal verta det nye avgiftsofferet. Nei! Me skal ha vekst, og me skal ha utløysing av det potensialet som me alle ser. Det er den klare meldinga frå Arbeidarpartiet si side.

Fleirtalet er samd i at det skal delast ut nye konsesjonar med jamne mellomrom framover, og i ein takt som høver til marknadsutviklinga, og meiner det er rimeleg at den årlege veksten vert delt med om lag like stor vekst i dei eksisterande konsesjonane ved auke i fôrkvoten, og ved at det vert utdelt nye konsesjonar.

Det er grunn til å minna om at oppdrettsnæringa er ein vesentleg bidragsytar i arbeidet med å sikra næringsaktivitet og busetnad på kysten, og me meiner derfor at det er prinsipielt rett at konsesjonane skal bindast til den kommunen der dei er tildelte. Likevel må det finnast ei opning for at ei eventuell flytting kan godkjennast av Fiskeridirektoratet. Tildelinga av konsesjonar skal ha eit lokalt forankringspunkt ved at dei verksemdene som har den beste integrasjonen med anna næringsverksemd i området, skal prioriterast.

Fleirtalet er altså samde i at det skal tildelast 35 konsesjonar i fyrste tildelingsrunde, men med høve for departementet til å auka talet til 40 om dei finn det forsvarleg. Dette gjer me for at det skal vera ein fleksibilitet og eit høve til å møta ei eventuell utvikling på marknadssida i løpet av det fyrste året.

Det har vore viktig for oss at me får til ei fordeling av dei nye konsesjonane som gjer at me får tatt i bruk produksjonspotensialet også i område av landet der havbruk i dag er lite utbygt. Det betyr, slik eg ser det, at ingen av landsdelane er utelukka frå å få tildelt konsesjonar, for det er mange område i dei ulike landsdelane som har lita utbygging av oppdrettsnæring, men som har produksjonspotensial.

Eg har personleg vore opptatt av å få kvinnedelen opp på eigarsida i oppdrettsnæringa, og eg er glad for at det har vorte fleirtal for at dette skal takast omsyn til ved tildeling av konsesjonar. Dette har også mykje å seia i eit distriktsperspektiv, for dersom det ikkje er kvinnelege arbeidsplassar, vert ikkje karane verande lenge heller.

Eg vil minna om at det har vore semje om at dei med ein til to konsesjonar og nyetablerarar skal prioriterast ved tildelingane. Eg har lyst til å presisera at me har ei rekkje aktørar som sit med denne mengda konsesjonar i dag, men som tidlegare har hatt ei vesentleg større mengd konsesjonar og har selt seg ned, og eg finn grunn til å minna om at det ikkje er slik at desse kan rekna med å få spesiell prioritet.

Langs kysten vår ser me at det er ein god del vidareforedlingsverksemder som er sårbare på grunn av svingingar i prisar på råstoffet på laksesida. Dette gjer at det kan verta ustabile arbeidsplassar for dei som skal jobba i vidareforedlingsindustrien. Derfor er fleirtalet opptatt av at det vert sett nærmare på om desse verksemdene kan verta tildelt konsesjonar, slik at dei kan ha tilstrekkeleg råstoff til rasjonell drift. Det er faktisk eksempel på at ein arbeidsplass på merdkanten kan generera ti arbeidsplassar i vidareforedlingsindustrien. Det vil det vera veldig mange lokalsamfunn som vil setja pris på.

Det har vore fleire rundar om kva for kriterium som skal leggjast til grunn for at ein kommune skal komma på tale når det gjeld å få konsesjonar, og fleirtalet har funne grunn til å leggja vekt på dette med godkjende kystsoneplanar ved tildeling av konsesjonar. Det er ikkje eit absolutt krav, men det er viktig for oss ut frå at det har vore interessekonfliktar langs kysten mellom dei som har meir tradisjonell nytte av kysten, og dei som no vil auka på gjennom meir oppdrett.

Eg har til slutt lyst til å minna om at når det knip som verst i spørsmålet om vederlag for konsesjonar på laks og aure, skal ein ikkje gløyma å minna dei som nødvendigvis må bli skuffa når dei ikkje får konsesjon i denne omgangen, om at det finst høve når det gjeld andre artar, og at det er ei målsetjing for oss at me skal lykkast med fleire artar i oppdrett. I den samanhengen kan me kanskje læra noko av Austen, som faktisk har opptil 200 ulike artar i oppdrett, mens me har lykkast stort sett med to. Så me har eit potensial. Me har ein lang veg å gå, me har store moglegheiter, me kan læra andre noko, men jammen kan me læra noko av andre også.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H): Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talskvinne avsluttet i Østen – og det synes jeg var ganske interessant – med henvisning både til antall arter og muligheter innenfor havbeite og oppdrett. Kan det tyde på at noen av de signalene som hun har fått med seg fra Østen, kan overføres til Norge? Eksempelvis når det gjelder nye arter innen marin sektor – jeg tenker ikke på laks, men på hvitfisk/skalldyr – vil det kunne være aktuelt for Arbeiderpartiet å vurdere å fjerne dagens konsesjonsordning for disse typer oppdrettsarter og gjøre som Høyre foreslår og innføre en godkjenningsordning der de miljømessige forholdene er på plass? Jeg går ut fra at man er godt kjent med at det er mange som ønsker å komme i gang og som har ambisjoner og tiltakslyst også på dette området.

Det andre jeg vil spørre om, går på representanten Tveitens forsøk på å berolige dagens oppdrettere med at man ikke behøver å frykte de avgiftene som denne næringen kommer til å bli pålagt. Én ting er at flertallet innfører et vederlag på 5 mill. kr for å få oppdrettskonsesjon, men man skal utrede spørsmålet om produksjonsavgift, om arealavgift og om omsetningsavgift, i tillegg til det finurlige – sannsynligvis ikke gjennomførbare – begrepet om ti års bindingstid. Er det slik at man ikke mener noe med å la departementet sette i gang utredningene av alskens nye avgifter, som oppdrettsnæringen etter min oppfatning har all grunn til å frykte?

Rita Tveiten (A): Eg vil begynna med å seia at Arbeidarpartiet meiner alvor når me seier at me vil ha ei oppdrettsnæring opp og stå, med moglegheiter til å utvikla seg og ta i bruk det potensialet som ligg langs kysten vår. Det har me vore ein pådrivar for, kanskje den viktigaste pådrivaren på myndigheitssida i det heile, me meiner noko med det, og det vil oppdrettsnæringa òg oppleva i framtida. Derfor vil eg roa oppdrettarane med at det ikkje med Arbeidarpartiet si hjelp kjem til å verta innført avgifter som gjer at oppdrettsnæringa skal måtta utvikla seg med store konkurranseulemper.

Det er likevel sånn at me har fleire som ynskjer å bruka arealet langs kysten. Me har reaksjonar på at konsesjonar som har vorte tildelte gratis, kan seljast med stor forteneste for dei få som har vore så heldige å få denne konsesjonen i si tid. Så det har noko med at me skal forvalta dette på vegner av fellesskapet, og at fellesskapet skal ha sin del. Men eg vil halda på at dei som driv med norsk oppdrettsnæring, ikkje treng å liggja vakne om natta fordi dei er redde for at Arbeidarpartiet vil knusa dei med avgifter.

Så til spørsmålet om me vil fjerna dagens konsesjonsordningar når det gjeld kvitfisk. Det er svært viktig for oss at me får ei balansert utvikling òg når det gjeld kvitfisk, og at aktørane er seriøse og kan vera med lenge og verkeleg skapa stabile arbeidsplassar. Derfor meiner me at det må vera konsesjonsordningar som f.eks sikrar at dei som søkjer, kan visa til at dei har yngel som dei kan ala opp. Det vil me halda på – det er ikkje for å leggja ein dempar, men for å ha ei berekraftig utvikling.

Øystein Hedstrøm (Frp): Representanten Tveiten var inne på at fellesskapet måtte få tilbake sin andel. Men det er vel slik at oppdrettsnæringen alt i dag betaler sine skatter og avgifter på lik linje med annen næringsvirksomhet? Vi har også en rekke særordninger som virker i norsk oppdrettsnærings disfavør. Jeg skal nevne noen av dem. De betaler 2 pst. toll til EU på fersk og frossen fisk, og 13 pst. på gravet og røkt laks. Vi har en eksportavgift på 3 pst., og vi har særnorske produksjonsbegrensninger, som fôrkvoter og tetthetsbestemmelser. Vi har altså særnorske konkurransevridende rammebetingelser alt i dag. Det går bra det, nå når vi har oppgangstider i denne næringen. Men alle som har fulgt den, vet at det går opp og ned, og at våre konkurrenter, som har langt bedre rammebetingelser, nå er i ferd med å posisjonere seg.

Det er da jeg må spørre representanten Tveiten, når man ønsker å utrede en arealavgift, eventuelt en produksjonsavgift, og sier at dette ikke skal belastes oppdrettsnæringen: Er det slik at når vi får en nedgangskonjunktur i oppdrettsnæringen i Norge og marginene blir svært små, så ønsker representanten Tveiten å fjerne eller redusere denne produksjonsavgiften, i en periode der det blir beintøft for oppdrettsnæringen, altså en fleksibel produksjons- eller arealavgift?

Rita Tveiten (A): Det stemmer at oppdrettsnæringa òg betalar skatt og avgifter. Det stemmer òg at det er særavgifter for Noreg i den forstand at me ligg utanfor EU. Norske styresmakter brukar mykje krefter og midlar på å skaffa oss betre marknadstilgang. Så veldig mykje av svaret til representanten Hedstrøm går på at dette er avhengig av kva slags vilkår me kan få i forhold til det som skal vera marknaden for fisken vår. Eg ser at det er land som har betre rammevilkår enn Noreg, bl.a. fordi dei er del av ein marknadsfellesskap som me står utanfor. Det er noko som Arbeidarpartiet har gjort ganske mykje for å retta på, nemleg å leggja til rette for aktive EU-søknader, som det dessverre ikkje har vorte eit ønskt resultat av.

Når det gjeld spørsmålet om desse avgiftene skal gå opp og ned i forhold til kva situasjon oppdrettsnæringa er i til kvar tid, så er det fleirtalet sitt ynske at desse spørsmåla skal utgreiast akkurat med det for auge å få alle fakta på bordet. Eg trur det er ein generaltabbe berre å sjå på at oppdrettsnæring i løpet av dei siste åra har hatt god inntening. Me har hatt mange magre år. Eg gler meg stort over at oppdrettsnæringa tener gode pengar i dag, det har den bruk for for å kunna møta ei vanskeleg tid framover. Og det er ikkje slik at Arbeidarpartiet legg til rette for at tener dei ei krone, så skal halvparten inn til oss, f.eks. Men me ynskjer å få spørsmålet utgreidd, og eg føler meg trygg på at Fiskeridepartementet, som kjenner denne næringa særs godt, vil gjera det på ein skjønsam og grei måte.

Jon Lilletun (KrF): Når representanten Rita Tveiten seier at ho har eit brennande ynske om at denne næringa skal gå godt framover, så er det eigentleg lett å tru henne. For det er stor tyngd bak engasjementet i forhold til det. Og ein har då i innstillinga skrive seg saman ut frå ynsket om å få det til. Og slik som representanten Tveiten sa no, er det òg Kristeleg Folkeparti si haldning at vi ikkje skal tilføre store skattebyrder, men samstundes skal ein sjå både internasjonalt og nasjonalt på ein heilskap. Nokre har då ei arealavgift eller ei produksjonsavgift, derfor skal det utgreiast. Eg har i tilknyting til det to spørsmål til representanten Tveiten med tanke på korleis vi skal sjå det framover, for sjølvsagt har vi ikkje teke standpunkt i dag i forhold til om ein skal innføre det som skal utgreiast eller ikkje.

Dersom det skulle bli ei produksjonsavgift, ville då representanten Tveiten synast det var naturleg at den i så fall kom lokalsamfunnet og infrastrukturen lokalt til gode? Det er det fyrste spørsmålet. Og det andre er: Er representanten Tveiten samd i at vi skal sjå alle desse avgiftene i samanheng, inkludert det vederlaget som vi i dag vedtek å innføre – at det òg skal sjåast i den større samanhengen når vi har fått desse utgreiingane?

Rita Tveiten (A): No har eg alltid syntest at det har vore nyttig å ha ei viss tyngd, og den ynskjer eg å leggja på òg i denne samanhengen.

Når det gjeld spørsmålet om eventuelle avgifter kan gå til lokalsamfunnet, så vil eg seia at me har ordningar i Noreg der staten samordnar inntektsmoglegheitene for kommunane, slik at dersom ei slik avgift kjem kommunane direkte til gode, vil det få den konsekvensen at det blir samordna her i huset på eit seinare tidspunkt, og det veit eg at det er nokså brei semje om, og at ulike regjeringar gjer.

Eg synest det er viktig akkurat ut frå dei spørsmåla som representanten Lilletun stiller, at me får ei total vurdering av kva som er fornuftig å gjera, kva konsekvensane av dei ulike grepa vil vera, slik at me ikkje rushar med å leggja avgifter på denne næringa som me alle vil skal veksa og blomstra og utvikla seg, at det vert gjort lausrive og kvar for seg. Eg synest det er heilt naturleg at me i ein slik samanheng må sjå alle dei avgiftene som vil bli utgreidde under eitt. Det må vera føremålet her. Derfor har eg lyst til å gjenta at oppdrettsnæringa treng ikkje å mista nattesøvnen av redsel for at Arbeidarpartiet, og eg vil òg drista meg til å seia dei som står bak fleirtalet her, vil knusa denne næringa med eit urimeleg nivå når det gjeld avgifter. Det er det ikkje grunn til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Randi Karlstrøm (KrF): Oppdrettsnæringa er en av våre viktigste vekstnæringer. De mest optimistiske spår at inntektene fra denne næringa om en del år skal overstige inntektene fra petroleumsvirksomheten. I tillegg er denne næringa, i motsetning til petroleumsnæringa, basert på forvaltning av en fornybar ressurs – ja, den er ei tusenårsnæring.

Slik næringa er organisert i dag, reguleres omfanget av produksjonen i Norge gjennom antall konsesjoner og gjennom fôrkvoter. Kristelig Folkeparti mener det fortsatt er behov for å regulere produksjonen i næringa. Vi ønsker en vekst, men ikke en ukontrollert vekst. Vi ønsker ikke at næringa på ny skal oppleve økonomiske problemer, som den gjorde for noen få år siden.

Det er ikke gitt at økonomien i denne næringa vil forbli som i dag. Vi registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å fjerne begrensninger på antall konsesjoner og gi fri etableringsrett. Vi tror ikke dette er veien å gå. Det vil ramme alle de som allerede er i næringa, og ikke minst de som de siste årene har betalt en høy pris for å komme inn.

Så lenge antall konsesjoner er begrenset, vil den som har en konsesjon, sitte med et verdipapir. Verdien vil variere med markedet. Forventet inntektspotensial vil være avgjørende.

Fra Kristelig Folkepartis side mener vi at det er riktig at den som får et slikt verdipapir, og som får disponere arealer som i utgangspunktet tilhører fellesskapet, betaler noe for det. Vi har hatt som utgangspunkt at vi vil se en betaling ved tildeling av konsesjon i sammenheng med eventuell avgift på produksjon, en avgift på videresalg og en arealavgift. Vi ønsker ikke at næringa skal skattes i hjel. Vi vil gi næringa vilkår slik at den kan utvikle seg videre, også i internasjonal konkurranse. Vi er stolt av at norsk havbruksnæring hevder seg så godt internasjonalt. Men vi har den oppfatning at det er en stor fordel å kunne se ulike skatteformer i sammenheng før en trekker en endelig konklusjon om hvilken skatteform en mener er tjenlig for denne framtidsnæringa.

Det var bakgrunnen for at vi i budsjettavtalen med Arbeiderpartiet bad om å få utredet vederlag ved tildeling og produksjon. Når proposisjonen vi har fått i denne omgang, konsentrerer seg om vederlag ved tildeling, har det komplisert forhandlingene mellom oss. Derfor er vi fornøyd med at vi er enig med Arbeiderpartiet om å få utredet også andre skatteformer. Og la meg gjenta: Det skal ikke bety at vi skatter i hjel denne næringa. Dette bør også ses i sammenheng med det tilretteleggingsarbeidet som både kommune og stat må være villige til å stille opp med framover for denne næringa.

Til høsten skal det deles ut konsesjoner. De som får konsesjonene, får et verdipapir. Og som en representant tidligere sa, vil det være mange som vil bli skuffet over at de ikke får konsesjon. Det er i og for seg rimelig at de som får konsesjon, betaler. Fra Kristelig Folkepartis side har vi vært opptatt av at vederlaget ikke skal bli en så dyr inngangsbillett at en rekke aktører settes på sidelinja. Derfor er vi glad for at vi har fått en maksimalpris på 5 mill. kr. Og enda viktigere for oss er det at vi har fått slått fast at det på særskilte, objektive kriterier skal gis en lavere pris. Dette vil f.eks. kunne gjelde aktører som får forpliktelser i forhold til leveranser til lokal videreforedlingsindustri. Med videreforedlingsindustri forstår jeg her slakteri eller videreforedling av fiskeråstoffet på annen måte. Kriteriet for lavere pris kan også gjelde dersom konsesjonen er lokalisert slik at det i seg selv gir redusert markedsverdi. Det kan gjelde dersom en får forpliktelser i forhold til oppdrett av nye arter. Dette vil gi et ekstra incentiv i arbeidet med å utvikle oppdrettsnæringa videre fra laks og ørret til andre arter. I kombinasjon med andre kriterier kan også nyetablering vektlegges som et argument for redusert pris. Og dersom vi mener at denne næringa skal være ei framtidsrettet næring, må det være svært viktig å få flere kloke hoder og flere gründere inn i næringa. Vi har i dette spillet i prinsippet prioritert den gruppen som har lav egenkapital, og vi har viktige distriktspolitiske argumenter for å gjøre det.

Disse kriteriene for reduksjonene i pris er viktige momenter for Kristelig Folkeparti. Det gir oss mulighet til å sikre de små familiebedriftene i denne næringa. Det gir oss mulighet til å styrke den lokale forankringen og legge til rette for lokal verdiskaping. Primært ønsket vi ikke noen inngangsbillett. Vi ønsket primært en avgift på produksjon og videresalg – eller en arealavgift eller et grunnrentebeskatningssystem – og at en del av dette skulle tilfalle kommunene, som etter hvert nå får et betydelig ansvar for å legge til rette for denne næringa. De begrensningene og rabattkriteriene vi har fått på plass, har imidlertid gjort vederlaget ved tildeling akseptabelt for oss. Det havbrukspolitiske kompromisset prioriterer de små aktørene og det lokale eierskapet og gjør det lettere for bedrifter med lav egenkapital å få konsesjoner.

Det som var avgjørende for Kristelig Folkeparti når vi aksepterte vederlag ved tildeling, var restriksjonen på videresalg. Det at ikke konsesjonene – og heller ikke eierandeler i selskap som eier konsesjonene – skal kunne omsettes de første ti årene etter tildeling, var utrolig viktig for oss, ja faktisk avgjørende. Vi er overbevist om at det vil sikre større diversitet i næringa, og at det vil styrke den lokale tilhørigheten, særlig når en holder dette sammen med det som sentrumspartiene og Arbeiderpartiet er enige om at skal vektlegges ved tildeling.

Vederlaget for konsesjon skal betales inn til staten i første omgang. Vi mener dette forplikter staten ytterligere til i større grad å tilrettelegge for denne næringa med hensyn til infrastruktur som veier og mobiltelefonnett, som faktisk for mange i denne næringa er et stort problem.

Fra Kristelig Folkepartis side har vi pekt på bl.a. arealavgift som en mulig skatteform i framtida. Vi har i den sammenheng ønsket å se på mulighetene for at også de kommunene og lokalsamfunnene som stiller areal til disposisjon, skal få noe igjen. Det ville f.eks. kunne bidra til utvikling av næringslivet i kommunen dersom inntekter fra en eventuell arealavgift gikk til et kommunalt eller regionalt næringsfond. Dette er bare ideer som vi vil sende med Regjeringen når dette oppdraget skal utføres.

Vi ønsker ikke et system der en avgift som vil svinge med markedssituasjonen, skal gå inn som et ordinært tilskudd til kommunens drift. Det ville være svært uheldig. Men vertskommunene vil få et stort ansvar når det gjelder tilrettelegging for havbruksnæringa. De vil også få et stort ansvar når det gjelder å avklare de brukskonfliktene vi nå får i kystsonen i stadig økende grad. Og det vil også i stadig større grad være behov for å samordne bruk av sjøarealene mellom kommunene.

Vårt utgangspunkt og vår skepsis til vederlag ved tildeling er bl.a. knyttet til at det gir en inngangspris for de nye i næringa, mens det for dem som allerede har en konsesjon, er forutsatt at de får tildelt økning i fôrkvote vederlagsfritt. Dette innebærer en forskjellsbehandling mellom de etablerte og de nye som vi ikke var begeistret for.

I og med det sentrum og Arbeiderpartiet nå er enige om, har vi redusert denne forskjellsbehandlingen vesentlig. Vi har også slått fast andre viktige prinsipper knyttet til tildeling av konsesjonene og til utviklingen i næringa. Vi er derfor tilfreds med det som i dag får flertall, og tror at de kommende konsesjonsrunder kan bidra til økt verdiskaping, og at de kan være med og styrke det lokale eierskapet langs kysten. Og vi er svært enig i at veksten framover i denne næringa må styres med nye tildelinger og fôrkvoter i forholdet 50–50. Vi synes det er utrolig viktig at vi sikrer det lokale eierskapet når det gjelder denne ressursen.

Så vil jeg bare helt til slutt komme med noen kommentarer til de forslagene som er lagt fram fra SV.

Når det gjelder forslag nr. 4, vil vi stemme for det, selv om det i prinsippet er med i utredningsoppdraget som vi har vært med og gitt Regjeringen, der grunnrentebeskatning er en del av utredningen om produksjon.

Når det gjelder forslag nr. 5, synes vi det hadde vært veldig greit å få en utredning om hjemfallsrett. Vi har diskutert det i prosessen. For en viss andel av disse konsesjonene f.eks. kan en hjemfallsbetingelse være en mulig måte.

De andre forslagene har vi mer problemer med å stemme for, dem vil vi stemme imot.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H): I virkeligheten hadde representanten Karlstrøm et sterkt engasjement i sitt innlegg mot innføring av vederlag, og jeg forstår godt argumentene bak hennes engasjement.

Jeg tror at også representanten Karlstrøm må ha stilt seg selv spørsmålet: Hva vil Kristelig Folkeparti si til en gründer eksempelvis i en eller annen utkantkommune i Finnmark, eller en annen kommune, som kunne ha tenkt seg å søke konsesjon – i , som sagt, en typisk fraflyttingskommune, som dog er meget velegnet miljømessig til oppdrett – men som ikke har 5 mill. kr på innerlomma og heller ikke er i stand til å tilfredsstille de mange muligheter for å få rabatt, ut fra kjønnshensyn, etnisk hensyn, eller en som vil sette i gang med annen type oppdrettsvirksomhet, enn si starte videreforedling? Hva svarer representanten Karlstrøm en som kanskje istedenfor å ha 5 mill. kr på innerlomma sitter med et studielån?

Dette er et system som avler det motsatte av det representanten Karlstrøm er inne på, å snakke om behov for lokalt eierskap. Dette er et system som dyrker finurlige bakspill på eierskap.

Og hva er det som er magisk med tallet 35? Hvorfor kan man ikke legge seg på tallet 50, som Høyre har foreslått som et minimum? Det ville kunne åpne for litt større muligheter, bl.a. i hennes eget hjemfylke, hvor vi vet at det er mange med kunnskap og velegnede lokaliteter som kunne ha tenkt seg å sette i gang med oppdrett av laks.

Randi Karlstrøm (KrF): Nå er det slik at mange av dem som søker, mange av dem som ønsker å få konsesjon, vil bli skuffet, fordi det faktisk bare er noen få konsesjoner som skal deles ut, i forhold til hvor mange som er interessert. Og selv 50 vil mange oppleve som for få.

Når det gjelder avveiningen mellom om man skal øke volumet med konsesjoner eller fôrkvote, har en også det hensyn å ta at hvis en deler ut for mange konsesjoner, vil interessen hos de sterke i næringa være stor for å kjøpe opp små selskap, fordi de da vil få mindre produksjonsøkning gjennom fôrkvoter. Så dette bør man balansere.

Når det gjelder valget vi hadde mellom Arbeiderpartiets opplegg, der vi fikk et tak på 5 millioner, og Høyres frislepp, var valget greit når vi fikk bindingstida på ti år.

Den som har et godt hode og en konsesjon i handa og går i banken, kan få lån til å kjøpe en slik konsesjon. Prisfastsettingen av den konsesjonen skal også vurderes opp mot hva det er mulig å skaffe kapital til.

Jeg har veldig tro på at når det gjelder disse avveiningene og vurderingene som skal skje når de få konsesjonene skal deles ut, er man interessert i å dele dem ut på en slik måte at man skaper mest mulig i de lokalsamfunnene som man prioriterer. Og jeg har tiltro til at man i de avveiningene og de vurderingene som skal gjøres, prioriterer dem med en og to konsesjoner, man prioriterer gründere, man prioriterer dem som driver med lokalforedling i dag.

Øystein Hedstrøm (Frp): Representanten Karlstrøm var inne på at selv om man var en liten gründer innenfor denne næringen lokalisert til distriktene og hadde studielån eller hva det var, kunne man jo bare gå i en bank og låne penger – 5 millioner! Representanten Karlstrøm vet sikkert også at det er en god del andre ting som må investeres. Man skal ha dette fram, det skal opp og stå og gjøres konkurransedyktig. Man skal ha en avkastning av investeringene. Vi vet at næringen, selv om den i dag og i noen år har gått meget bra, kan komme inn i lavkonjunkturer, og det er klart at dette vil bli en ekstra barriere som den lille gründeren eller industrialisten ute i distriktene må over, og det vil selvfølgelig være mye vanskeligere.

Jeg setter spørsmålstegn ved hvordan dette er i forhold til Kristelig Folkepartis distriktsprofil. Man gjør det jo her – i hvert fall slik jeg ser det, og mange vil se det – vanskeligere for gründerne i distriktene, og særlig de små, å kunne etablere seg. Vi vet også at Kristelig Folkeparti i hvert fall har gitt uttrykk for at man vil ha en variert struktur i denne næringen. Vil det ikke nå bli lettere for de større og ressurssterke å utvikle seg, og at man da ikke vil få de ringvirkningene som Kristelig Folkeparti ønsker i distriktene? Det er det ene.

Jeg er også litt forbauset over det linjeskiftet som Kristelig Folkeparti har gjort i saken, for tidligere, slik jeg oppfattet det, var de relativt sterkt imot en vederlagsordning. Nå forfekter de den, de snakker om 5 mill. kr og også om å utrede arealavgifter. Jeg vil gjerne ha en forklaring på hva som er grunnlaget for det linjeskiftet.

Randi Karlstrøm (KrF): Det må være en logisk brist her, for etter det jeg leser av innstillingen, vil jo representanten Hedstrøm oppheve hele konsesjonsordningen og dermed virkelig legge til rette for de store og de sterke.

Jeg har vært veldig opptatt av at gründerne skal få mulighet til å slippe inn i næringa, og jeg mener at vi også har lagt opp til å åpne for at nettopp det vil skje. Vi har nå for andre gang klart å stoppe forslaget om auksjonering – det er nå dødt og begravet – og vi har fått en pris. Jeg har snakket med en del i næringa som sier: Ja, vi kan betale 5 mill. kr, det er ikke noe problem, men vi vet om noen som bor lenger ut, som vil få problemer. Men så sier jeg: Ja, men vi har jo prioritert de og de kriteriene, vi har faktisk prioritert gruppa med lav egenkapital. Ja vel, men da er faktisk denne ordningen distriktspolitisk godt spiselig!

Vi må være klar over at det som lå på bordet, og det som har vært diskusjonen, har vært en utdeling av disse konsesjonene til priser på titalls millioner kroner, og vi har nå fått et system der vi faktisk målrettet kan tildele disse konsesjonene som kan skape mest mulig distriktspolitikk og gi mest mulig lokal verdiskaping. Vi har også sikret at de verdiene som vi investerer i disse samfunnene, blir i disse samfunnene i ti år framover. Og den tida trenger vi til å tenke oss om og finne ut hvordan vi skal styre denne ressursen på en best mulig måte for samfunnet Norge og for Kyst-Norge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Øystein Hedstrøm (Frp): Regjeringen vil endre oppdrettsloven slik at det kan innføres en ordning med vederlag ved tildeling av nye oppdrettskonsesjoner for laks og ørret. Bakgrunnen for forslaget er å gi muligheter for nye aktører til å etablere seg innenfor oppdrettsnæringen gjennom tildeling av 30–35 nye oppdrettskonsesjoner for laks og ørret til høsten.

Fremskrittspartiet vil motsette seg Regjeringens forslag om vederlag ved tildeling av tillatelse til matfiskoppdrett av laks og ørret. Det betyr at vi er uenig i Arbeiderpartiets og sentrumspartienes føringer i innstillingen om dette. Vi ønsker heller ikke å åpne for areal- og produksjonsavgifter. Siden det ikke foreligger knapphet verken på lokaliteter eller ressurs for disse arter, vil det på lang sikt ikke være noen form for ressursrente på dette området. Oppdrettsnæringen betaler tilbake til samfunnet på samme måte som andre næringer, og det er ikke grunnlag for innføring av vederlag eller ytterligere beskatning.

At det eksisterer en betalingsvillighet og en markedspris for konsesjoner for oppdrett, er ikke et særnorsk fenomen. Det har sammenheng med en rekke forhold, som f.eks. bedriftsøkonomiske vurderinger, strategi og prisforventninger. Det er også av betydning at det foreligger begrensninger i tildelingen av nye tillatelser, og at antallet operative selskaper for oppdrett av laks og ørret er synkende. Men dette gir ingen begrunnelse for å innføre et vederlag. Eksempelvis har ingen av konkurrentlandene, som Chile eller Skottland, innført den type vederlag det her er snakk om – selv om de også har noen ordninger, men totalt sett er rammebetingelsene langt bedre. Et vederlag vil kunne bidra til å holde de høye konsesjonsprisene oppe i Norge slik at de forblir på et særnorsk nivå, noe som vil svekke konkurranseevnen på lang sikt. Det vil også bidra til å tappe næringen for viktig egenkapital.

Fremskrittspartiet mener det er for strenge vilkår for tildeling av konsesjon for oppdrett, og at det virker negativt for næringen. Da vil det være langt bedre å avvikle eller liberalisere denne lovgivningen. Både i år og i fjor har de selskaper som har tillatelse til oppdrett av laks og ørret, fått over 20 pst. høyere produksjonskapasitet på grunn av økte fôrkvoter, tilsvarende mer enn 150 nye konsesjoner – på to år. Jeg skal ikke komme inn på om dette er en fornuftig og ansvarlig produksjonsvekst i henhold til våre internasjonale forpliktelser i denne sammenheng, men det viser at det er rom for ekspansjon, og at det er mulig å endre politikk og praksis.

Nye etableringer av et visst omfang vil kunne ha positive effekter, ikke minst når det gjelder å bedre den internasjonale konkurranseevnen. Å ta vederlag for et begrenset antall nye tillatelser kan få en motsatt effekt. Fremskrittspartiet ønsker primært å få opphevet oppdrettsloven og få den erstattet med en liberal godkjenningsordning. Begrensningene skal kun være de som følger av forurensning og veterinære hensyn.

Vi har hele tiden vært imot å ha et konsesjonssystem for fiskeoppdrett. Her er vi på linje med Næringslovutvalget, som foreslo å oppheve oppdrettsloven. Noen av begrunnelsene for utvalget var at dette kunne gjøres uten å komme i konflikt med ønsket om næringsaktivitet i distriktene. For det første er næringen allerede etablert mange steder langs kysten. For det annet vil naturlige forhold tilsi etablering i distriktene, uten regulering. For det tredje vil andre reguleringer, f.eks. sykdomslovgivningen, ikke tillate en uheldig konsentrasjon av næringsaktiviteten. Vi føler derfor at vi er på trygg grunn når vi har et forslag om å oppheve denne loven. Hensikten må være å etablere liberale ordninger som gjør det attraktivt å satse arbeidskraft og kapital i denne vekstnæringen – det er det dette dreier seg om – og da vil den komme styrket ut. Det vil ikke være flertall i denne sal for å oppheve oppdrettskonsesjonsloven. Vårt subsidiære standpunkt er å få liberalisert konsesjonsvilkårene og overføre konsesjonsmyndigheten til den enkelte kommune. I den forbindelse bør det vurderes om kommunene bør gis en stimulans for å legge til rette for oppdrettsvirksomhet gjennom en kompensasjonsordning.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag, referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Hedstrøm har tatt opp det forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Rita Tveiten (A): No er det ein gong slik at me har ei konsesjonsordning i Noreg når det gjeld oppdrett av laks og aure. Representanten Hedstrøm viste til at det ikkje vil vera fleirtal i denne salen for å oppheva ordninga. Det har han rett i, den vil nok stå ved lag ganske lenge. Representanten Hedstrøm var òg inne på at marknadssituasjonen vil vera vanskeleg for oss i ganske lang tid framover.

På bakgrunn av desse to erkjenningane kunne det vera interessant å høyra representanten Hedstrøm si vurdering av korleis ein skal kunna forsvara og forklara for dei som bur langs kysten, som aldri vil kunna få ein oppdrettskonsesjon, at den som er så heldig å få nærast ein lottokupong med garantert gevinst frå staten, ikkje skal måtta betala noko for den endå det faktisk er slik at dei kan selja den og kassera inn gevinsten. Er det etter representanten Hedstrøm si meining ei rettferdig ordning? Eg stiller ikkje dette spørsmålet ut frå eit bakteppe av misunning, men ut frå at det må vera nokolunde rettferd for dei som bur i dette landet, for eit konsesjonspapir er trass alt eit gode som nokre få får av oss alle for å drifta på eit område som i utgangspunktet er fellesskapet si eige.

Øystein Hedstrøm (Frp): Dette spørsmålet er det for meg relativt enkelt å svare på.

Enhver regulering, enhver begrensning eller innskrenkning, enhver avgift, enhver kostnad vil selvfølgelig være lettere å overkomme for dem med ressurser. Man kan være aldri så dyktig, bo i distriktene, ha kunnskaper osv., men man vil aldri kunne klare å overkomme det i forhold til de store når det gjelder kompetanse, kapital og andre verdier – innsatsfaktorer som må settes inn for å utvikle en oppdrettskonsesjon – så lenge man har den ordningen. Jo flere slike ordninger Arbeiderpartiet og andre partier går inn for, jo vanskeligere gjør de det for den lille kvinne og mann i distriktene som ønsker å etablere seg som gründer eller industrialist innenfor oppdrettsnæringen.

Jeg leste noe interessant i Aftenposten i går, skrevet av professor Ottar Brox. Det er ikke så ofte Fremskrittspartiet og jeg er enig med Ottar Brox, men her er vi faktisk enige, og jeg vil gjerne sitere det han skriver:

«Det er stor uenighet i Stortinget om prisen på nye havbrukskonsesjoner. Men våre folkevalgte burde heller benytte sjansen til å kaste hele det pillråtne konsesjonssystemet på historiens skraphaug. … Det er svært sannsynlig at mange unge med solid praksis i havbruk ville finne det lønnsomt å starte for seg selv om konsesjonssystemet blir plassert der det hører hjemme – på historiens skraphaug. I dag klager næringens organer over dårlig rekruttering til oppdretteryrket. Det er lett å tenke seg at årsaken er den samme som i kystfisket: Når muligheten til å få egen båt eller egne mærer er stengt av det statlige byråkrati, går interessen for fisker- eller havbrukskarrièrer mot null.»

Her er faktisk Brox og Fremskrittspartiet enige.

Leif Helge Kongshaug (V): Fremskrittspartiet går primært inn for en avvikling av konsesjonsordningen, som da skal erstattes av en liberal godkjenningsordning. Det kan ikke herske tvil om at dette må føre til at en får en ganske stor etablering av oppdrettsaktivitet langs kysten, noe som i sin tur vil føre til økt oppdrettsvolum – selvfølgelig – og mer fisk på markedet. Er det slik at dette forslaget er framsatt under gitte forutsetninger, f.eks. den forutsetningen at vi er medlem av EU og dermed kan gjøre det på den måten? Eller er det slik at den lakseavtalen som vi har i dag, er en avtale som en ikke skal ta hensyn til? Vi kjenner godt til i historien hva som hendte, med dumpinganklager som skyldtes overproduksjon i forhold til markedet og lave priser, og som da førte til tiltak mot Norge.

Ser representanten Hedstrøm at nettopp en fri etablering kan få slike konsekvenser? Eller er forslaget hans fremmet under den forutsetning at vi er medlem av EU?

Øystein Hedstrøm (Frp): Som jeg tidligere har nevnt, er vi i Fremskrittspartiet ikke bare enig med Ottar Brox i denne saken, men også med Næringslovutvalget, som mente at det var på sin plass å oppheve denne konsesjonsloven. Det sa de for en god del år siden, med vektige begrunnelser. Jeg rekker ikke å komme mer inn på det i et kort replikksvar. Men jeg synes representanten Kongshaug i sin replikk til meg som Venstre-mann og liberaler ser veldig store problemer og ikke muligheter.

Lakseavtalen vet vi utgår neste år, og da bør jo norske myndigheter ha en offensiv holdning til å få markedet til å fungere. Vi kan ikke se bort fra at det er visse proteksjonister innenfor EU som ønsker å videreføre en viss begrensning, men da mener jeg – og har synspunkter på det på vegne av Fremskrittspartiet – at vi gjennom forhandlinger bør få markedet til å fungere. Vi kan f.eks. forhandle om å bytte markedsadgang for europeiske matvarer mot markedsadgang for norsk fisk og norsk oppdrettslaks.

Jeg har fulgt med i Venstres økonomiske politikk gjennom mange år, og jeg skjønner ikke at man mener at en tilpasning når det gjelder produksjon og omsetning av oppdrettsfisk gjennom offentlig myndighet, ikke er dømt til å mislykkes. Myndighetene vil aldri kunne ha sikker kunnskap eller bedre forutsetninger for å vurdere markedsutviklingen enn næringen selv. Derfor ønsker vi å fremme forslag i tråd med det Næringslovutvalget bl.a. har sagt, om å oppheve denne loven og overlate det til ekspertene. De reguleringene og mekanismene myndighetene har tilført næringen gjennom mange år, har ikke virket i riktig retning, og derfor bør vi prøve noe annet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Morten Lund (Sp): Jeg har kalt det som legges fram i innstillingen i dag, for et gjennombrudd for en ny havbrukspolitikk.

Jeg er så optimistisk at jeg tror det blir slik at vi framover kommer til å fokusere på lokalt eierskap og på lokal verdiskaping som grunnlag for bosetting langs kysten, der vi har de fenomenale ressursene, for det er kystsonen som er ressursen. Denne omleggingen av havbrukspolitikken burde ha skjedd for fem år siden. Jeg har fått mange positive reaksjoner på det vi har fått til i næringskomiteen i denne saken. Jeg er sikker på at vi kommer til å få en lang kø av søkere blant de prioriterte gruppene som vi har sagt skal få disse konsesjonene. Vi kommer til å få en lang kø, ikke fordi så mange har spart seg opp 5 mill. kr eller 10 mill. kr, men fordi de ser mulighetene her, og fordi de som kan skaffe dem finansiering, ser de gode mulighetene.

Det er gledelig at vi nå har avklart at det skal deles ut inntil 40 nye konsesjoner. Det har mange ventet på svært lenge. Vi har en flott kyst med mange muligheter, vi har dyktige folk som har lært seg dette med oppdrett, og vi har folk med optimisme. Vi har en situasjon der fisken som produseres, er velkommen på de store markedene, og vi har et godt salgsapparat som virkelig lykkes med å selge oppdrettsfisken vår.

Det er gledelig at det ikke blir fritt fram å selge disse konsesjonspapirene videre med stor fortjeneste, med det resultatet at eierskapet flyttes bort fra fjæresteinene til blankpolerte fasader i store byer. En konsesjon årgang 2001 gir rett til å drive oppdrett på en lokalitet, ikke en rett til å selge den videre som et verdipapir for flere titalls millioner. Dette sikrer lokalt eierskap. Vi har satt en tiårsgrense for videresalg av en konsesjon og av andeler i de selskapene som blir involvert.

Systemet med lokalt eierskap fører gevinsten tilbake til å skape annen virksomhet eller enda mer av den samme. Den skaper nye arbeidsplasser, og forhåpentligvis kommer vi i gang med oppdrett av flere arter ved at disse pengene reinvesteres. Og kommunene vil få sine skatteinntekter fra arbeidsplassene. Så er det slik at det er stor konkurranse om disse verdifulle arealene. Derfor er det viktig at det kommer skatteinntekter tilbake til kommunene, og at innbyggerne der ser at dette blir det noe igjen av.

Dette med lokal eiertilknytning skal være et varig krav til de nye konsesjonene. Jeg kommer fra en kommune der vi har fått nye eiere inn i de siste årene av den perioden da det har vært om å gjøre å få kjøpt mest mulig til de store selskapene, og det har ikke på noe vis – ikke på noe vis –vært positivt. Vi har mistet mange, mange arbeidsplasser, holdningen til oppdrettsnæringen har blitt annerledes, den har blitt mer negativ, og det har blitt langt dårligere resultater i oppdrettsnæringen.

Det er gledelig at de som nå skal få disse konsesjonene, er de som ikke har gjort det til levebrød å kjøpe og selge konsesjoner. Det er de som har avslått tilbud, og som har nektet å selge seg ut og slutte med det som de har vært så engasjert i, som nå skal få disse konsesjonene. Og de kommer til å melde seg for å få flere – det er jeg sikker på. De har drevet godt, de har gått kveldsrundene sine for å passe på at det går bra i anlegget, og de har drevet sammen med familien sin. Noe av det vi må få gjort framover, er å få gjort generasjonsskiftet lettere for dem som sitter med verdifulle anlegg. Å få bort arveavgiften ved slike generasjonsskifter bør være et mål i den kommende perioden. Det at det er de som får de nye konsesjonene, er den beste garantien mot de smarte videresalg som motstanderne av denne ordningen skriver om i avisene om dagen. Og jeg vil understreke overfor statsråden at det er viktig at Stortingets intensjoner om at konsesjonene ikke skal selges videre i den første tiårsperioden, følges opp.

Så skal det gis konsesjoner til noen nyetablerte. Og det trengs rekruttering, og det trengs en mulighet for dem som starter på skolen, til å få sine egne anlegg og kunne starte for seg selv. Det vil kanskje bli de små foredlingsbedriftene som får en konsesjon i tillegg til anlegget sitt, som skaper de fleste nye arbeidsplassene.

Karin Andersen (SV): Først vil jeg få ta opp de forslagene som er omdelt i salen.

SV ser også at det er store muligheter i oppdrettsnæringa framover, og derfor er vi veldig opptatt av å ta vare på miljøet som denne oppdrettsnæringa skal leve i, slik at den har framtidsmuligheter, og slik at ikke noe skade skjer. Vi er glade for det meste av det som kommer fra flertallet i saken, og vi støtter flertallets innstilling. Vi er enig i at nytildelt konsesjon ikke skal overdras de ti første åra. Sjøl om vi ser at det absolutt er problemer knyttet til eiendomsoverdragelse og overdragelse av konsesjon i denne næringa, ønsker vi å gi departementet oppdraget med å forsøke å få dette til.

Når det dreier seg om diskusjonen om hva det er som skal avgiftsbelegges – de fleste er vel enige om at man her på en eller annen måte skal dra inn noe av merverdien til fellesskapet, og at man her beslaglegger fellesskapets areal og områder som man kan få lov til å dra nytte av – er det i innstillingen reist forslag om at det skal foretas en utgreiing av en arealutgift og også en utgreiing av avgift på videresalg av konsesjon. SV har et forslag der vi ber Regjeringen om å legge fram en analyse av omfanget av grunnrenteinntekt i oppdrettsnæringa. Representanten Karlstrøm sa i sitt innlegg at hun mente at dette var komiteens oppdrag til Regjeringen, og at dette lå inne i tenkinga. Hvis det er slik, er selvfølgelig SV veldig fornøyd med det, og kommer til å trekke forslaget. Men det hadde vært fint å få kommentarer på det f.eks. fra andre representanter for flertallet eller fra statsråden, slik at vi får klarhet i dette spørsmålet.

SV ser det slik at hvis man får utredet dette grundig og får sett på de ulike mulighetene, kan det også på sikt være mulig å gå vekk fra en ordning med vederlag, altså at man ser på det å ta ut inntekter når det er et overskudd, og ikke på forhånd. Da får man også mindre problemer i forhold til det som har vært nevnt her om at noen kan ha vanskeligheter med å reise kapital nok til å komme inn i næringa.

Vi har også fremmet et forslag om å få utredet hjemfallsretten, noe vi mener er nødvendig. Hvis man har en ordning med vederlag, så må man også ta konsekvensen av det når man utreder en slik hjemfallsrett. Vi ønsker at det vurderes, for vi tror at man da kan håndtere situasjonen med videresalg og hvem det er som skal dra nytte av disse konsesjonene, på en bedre måte enn det man kan med dagens system.

SV har ikke noe ønske om nå å ta stilling til antall nye konsesjoner som skal tildeles. Vi ønsker at det først skal foreligge en miljøkonsekvensanalyse for de områdene hvor man skal drive oppdrett. Ut fra det synes vi det er mer riktig å ta stilling til det. Da kan det, som flertallet sier, både bli færre og faktisk også flere konsesjoner. Det er etter SVs mening miljøet som skal sette grenser for dette.

Når det gjelder åpning for å kunne drive lakseoppdrett i Neiden og Tana, er SV svært skeptisk til det. Vi har behandlet saken før. Vi ønsker å sette en bremse på det og avvente tildeling inntil lakseutvalgets innstilling har blitt endelig behandlet.

Vi fremmer også forslag til § 6 nytt tredje ledd. Det gjør vi fordi vi mener at en miljøkonsekvensanalyse av tillatelsene skal gjennomføres før det kan åpnes for matfiskoppdrett. Vi er klar over at det skal foreligge godkjente kystsoneplaner for disse områdene, og har sett litt på hva som ligger i det. Etter vårt syn ser det ut til at man tar god høyde for miljøstatus for tiden, men at det er vanskelig å se at slike kystsoneplaner, slik de er nå, tar høyde for den eventuelle merbelastning oppdrett kan medføre. For at dette skal gå bra, ønsker vi å ha et slikt tillegg.

Presidenten: Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Leif Helge Kongshaug (V): Norge har verdens beste naturgitte forutsetninger for å produsere ren, sunn mat fra havet på bærekraftig vis. Vi eksporterer sjømat til mer enn 150 land, og ingenting tyder på at vi har nådd toppen. Verdiskapingspotensialet i de marine næringene er sannsynligvis på flere hundre milliarder kroner.

Venstre og de andre partiene i sentrumsregjeringen tok mange viktige initiativ for å utvikle havbruket. Havbruk ble blinket ut som et av våre fire viktige forskningsområder. Et godt havmiljø er en grunnleggende forutsetning for vekst i havbruksnæringen. Næringen selv har gjort fantastiske miljøframskritt det siste tiåret, men det gjenstår ennå viktige miljøutfordringer som rømming og utslipp av kobber. Likevel er det de ytre truslene som er klart mest alvorlig. Venstre forventer av hensyn til hele Kyst-Norge at Regjeringen gjør sitt ytterste for å hindre at det åpnes for transport av radioaktivt avfall langs norskekysten, og for å stoppe de radioaktive utslippene fra det britiske gjenvinningsanlegget Sellafield. Ikke bare er disse miljøtruslene alvorlige i seg selv, men de kan også skade Norges renommé som eksportør av ren mat.

I forbindelse med budsjettbehandlingen var Venstre med på å si nei til oppdrettsauksjoner i frykt for at det bare skulle være de kapitalsterke som nådde opp i tildelingen. For Venstre er det viktig at havbruksnæringen har et spredt og variert eierskap og rammevilkår som sikrer nyetableringer, nye ideer og nye driftskonsept. Oppdrettsnæringen må fortsatt ha rom for gründere som brenner for nye ideer, og hvor eieren er aktiv og knyttet til lokalsamfunnet. Oppdrettsnæringen er en av våre viktigste distriktsnæringer, ja kanskje den aller viktigste.

Oppdrettskonsesjoner skal brukes til lokal verdiskaping, og skal ikke være spekulasjonsobjekt. Det har vært en overordnet målsetting for flertallet i komiteen. Ved denne nye tildelingen, opptil 40 konsesjoner om departementet finner det forsvarlig, er det mulighet for både å sikre eksisterende virksomhet og få en betydelig lokal verdiskaping. Det kan skje ved at konsesjoner blir gitt til dem som har binding til lokale videreforedlingsbedrifter. Én konsesjon nå, i tillegg til den ene eller de to som de har fra før, vil kunne føre til en rasjonell bedriftsstørrelse, dette med tanke på stabilitet for de ansatte og en jevn råstofftilførsel for en eventuell tilknyttet videreforedlingsbedrift.

Ved tildeling er det også viktig å ta hensyn til søkere som har ønske om utvikling av oppdrett av nye arter, og søkere som vil være med og drive næringen framover gjennom stå på-vilje og gode ideer.

Når flertallet legger opp til en bindingstid på konsesjonene, er det ut fra at når en søker har fått en eksklusiv rett fra storsamfunnet til å drive oppdrett, skal ikke denne retten selges videre som et forretningsmessig spekulasjonsobjekt.

Jeg registrerer at et mindretall ønsker å tildele 50 nye konsesjoner. Ingen kan med sikkerhet si hva som er det riktige tallet sett i forhold til framtidig marked og framtidig produksjon. Problemet er at konsesjoner som tildeles i dag, vil gi fisk på markedet først om nærmere tre år. Derfor er det viktig å vise ansvarlighet. Ingen er tjent med en ny situasjon med overproduksjon, fall i priser og dumpinganklager. Den som ikke lærer av historien, står i fare for å få den repetert, er det et ordtak som heter. Flertallet har lært av historien og viser ansvarlighet i antall nye tildelinger.

Det er og vil bli et sterkt press på våre kystområder. Det må være en klar forutsetning før tildeling av nye konsesjoner at lokaliteten er avklart gjennom kommunens arealplan for sjøområder. Det kan i mange tilfeller være konflikter i arealbruken på sjøen. Det norske folk har kultur for og tradisjonelle rettigheter i forbindelse med relativ fri ferdsel til sjøs. Kommuner som tilrettelegger for oppdrett og har konsesjoner i sitt sjøområde, bør kunne få en kompensasjon for det. Dette må utredes nærmere, som flertallet går inn for. For Venstres del signaliseres det at den kompensasjonen skal være lav, ja så lav at den er underordnet i konkurransemessig sammenheng. Videre er det viktig at den kompensasjonen går til kommuner, og slik sett er en drivkraft for tilrettelegging av gode oppdrettslokaliteter og gode planer som fører til engasjement i lokalmiljøet.

Presidenten: Neste taler er statsråd Otto Gregussen. Presidenten gjør oppmerksom på at i henhold til presidentens papirer har statsråden en taletid på 5 minutter. Arbeiderpartiet har flere minutter igjen av sin tildelte taletid, og presidenten vil derfor foreslå at statsråden får 10 minutter. – Det anses vedtatt.

Statsråd Otto Gregussen: Takk, president! Verdier fra havet er Norges fremtid. Med felles innsats skal vi realisere verdiskapingspotensialet i havbruksnæringen. I dette arbeidet har Regjeringen og Stortinget et felles ansvar for å sikre at havbruksnæringen får stabile, langsiktige og forutsigbare rammebetingelser.

Innstillingen fra næringskomiteen bidrar på flere måter til nettopp å gi forutsigbarhet for næringsutøverne. Spesielt vil jeg trekke fram prinsipputtalelsen om at den årlige veksten bør deles cirka likt mellom økning i fôrkvoten og tildeling av nye konsesjoner. Dette er en viktig avklaring som gir større forutsigbarhet med hensyn til mulighet for vekst i eksisterende konsesjoner i årene som kommer.

Næringskomiteens innstilling gir uttrykk for en fortsettelse av gjeldende havbrukspolitikk. Som ved tidligere tildelinger av konsesjoner følger hoveddelen av tildelingskriteriene av bestemmelsen i oppdrettsloven § 6 a, nemlig at virksomheten skal medvirke til en positiv utvikling i distriktet og for næringen. De rammer for tildeling som komiteen har trukket opp, er i hovedsak en fortsettelse av tidligere praksis, både når det gjelder kriterier for tildeling og binding av konsesjoner til den enkelte kommune.

Jeg tør påstå at satsing på havbruk gjennom forskning og næringsutvikling er den beste investeringen vi kan gjøre for å utvikle næringslivet og sikre livskraftige samfunn langs kysten. I denne sammenhengen gir nye lakse- og ørretkonsesjoner mulighet for nyetablering og utvikling av eksisterende næringsliv.

Jeg tar sikte på at utkast til tildelingsforskrift kan sendes på høring i slutten av juni. Dersom alt går etter planen, kan forskriften vedtas i månedsskiftet august/september, og konsesjonene utlyses i løpet av september.

De aktuelle fylkeskommunene vil spille en viktig rolle når det gjelder den geografiske fordelingen av konsesjonene i det enkelte fylke. Jeg tar sikte på at vi i tiden fram til utlysing av konsesjonene vil ha en dialog med de aktuelle fylkene med sikte på at konsesjonene skal tildeles til områder hvor de vil gi størst samfunnsmessig nytte.

Vederlag ved tildeling av konsesjoner er et nytt element i havbrukspolitikken. Dette gir nye utfordringer for forvaltningen i den kommende tildelingsrunden.

Krav om bindingstid vil sikre at konsesjonene ikke blir spekulasjonsobjekter, men tildeles aktører som har intensjoner om aktiv drift og videreutvikling av havbruksnæringen. Bindingstid knyttet til konsesjoner må antas å være et effektivt hinder for strukturtilpasninger i næringen knyttet til disse konsesjonene. Komiteen har gitt anvisning på en bindingstid på ti år. Dette er en innstramming av de vilkår om binding som tidligere har vært praktisert. Ved retildelingen i Troms og Finnmark ble f.eks. bindingstiden satt til tre år.

Ti år er imidlertid relativt lang tid for en næring som denne. Hvis vi går ti år tilbake i historien til lakse- og ørretoppdrett, vil vi se at det har vært både svært gode og også svært magre år. Dersom den senere utvikling fører til problemer knyttet til f.eks. kapitaltilgang, tilsvarende den situasjonen som foranlediget lovendringen i 1991, legger jeg til grunn at dette vil være slike særlige forhold som gjør at Fiskeridepartementet kan gjøre et unntak fra bindingstiden. Dette er imidlertid ikke et signal om noen form for svekkelse av den bindingen som Stortingets flertall går inn for.

Vederlaget skal være på 5 mill. kr pr. konsesjon. Fra dette skal det gjøres fradrag ut fra objektive kriterier. Næringskomiteen nevner som eksempel på slike kriterier bl.a.:

• binding til lokale videreforedlingsvirksomheter

• plikter i forhold til utvikling av nye arter

• lokalisering

For næringsutøverne vil det være av stor betydning at vederlaget er kjent allerede ved søknad om konsesjon. Jeg vil derfor legge opp til at differensiering av vederlaget gjøres ved utlysing av konsesjonene ut fra at næringsutøverne for å komme i betraktning må oppfylle gitte objektive kriterier som også gir grunnlag for redusert vederlag. På denne måten kan vi sikre at prisen pr. konsesjon blir objektivt riktig i forhold til en utgangspris på 5 mill. kr, samtidig med at næringsutøverne gis forutsigbarhet med hensyn til prisen pr. konsesjon.

Jeg vil for øvrig benytte anledningen til å informere Stortinget om at jeg i dag – i formiddag – mottok et nytt såkalt åpningsbrev fra ESA vedrørende oppdrettsloven og den lokale tilknytningen. I det nye åpningsbrevet opprettholder for så vidt ESA sitt tidligere standpunkt, men med en noe annen begrunnelse. Denne gangen hevdes det at dette er et brudd på artikkel 40, dvs. reglene om fri bevegelse av kapital. Vi vil også denne gangen få to måneder på oss til å besvare dette brevet.

Jeg er opptatt av at nye laksekonsesjoner skal bidra til at vi kan ta hele kysten i bruk. Konsesjonene vil derfor gå til områder av Norge der det er stort potensial for havbruk, men liten virksomhet i dag. Allerede i St.meld. nr. 33 for 1999-2000 ble det uttalt at Regjeringen ikke ville følge Villaksutvalgets innstilling om å legge forbud mot oppdrett av laks og ørret i hele Øst-Finnmark. Villaksutvalgets forslag om en oppdrettsfri sone i hele Øst-Finnmark vil bli foreslått erstattet av to soner, i Tanafjorden og i fjordsystemet utenfor Neidenvassdraget. Dette er i hovedsak sammenfallende med dagens såkalte sikringssoner. Dette innebærer at det både vil være mulig og høyst sannsynlig at Øst-Finnmark blir tilgodesett med nye konsesjoner for oppdrett av laks og ørret.

Næringskomiteen ber departementet om å utrede nærmere en ordning med arealavgift eller avgift på produksjon samt avgifter ved videresalg av konsesjoner. Slike særavgifter for havbruksnæringen reiser flere prinsipielle juridiske, økonomiske og politiske spørsmål. Jeg mener at spørsmålet om næringens avgiftsbelastning bør undergis en helhetlig gjennomgang, hvor en ser på den totale avgiftsbelastningen for havbruksnæringen. I dette arbeidet må en også ta i betraktning eksisterende særavgifter som eksportavgift og FoU-avgift. Jeg mener at en slik utredning best kan gjøres i regi av et offentlig utvalg. Et helt naturlig utgangspunkt for en slik utredning vil være en vurdering av hvorvidt det oppstår såkalt grunnrente i næringen.

Odelstinget behandler i dag forslag om endring i oppdrettsloven for å gi hjemmel til å ta vederlag ved tildeling av konsesjoner for matfiskoppdrett av laks og ørret. Selv om tildeling av nye lakse- og ørretkonsesjoner er en viktig sak, må vi også fokusere på at havbruksnæringen omhandler mye mer enn lakse- og ørretoppdrett.

Det skal tildeles om lag 35 nye konsesjoner i inneværende år. Det sier seg selv at dette ikke er nok til at alle kystkommuner kan tilgodeses i første omgang. Selv om det i årene framover vil komme jevnlige konsesjonstildelinger, bør ingen sette seg passivt ned og vente på neste konsesjonstildeling. Jeg er overbevist om at skjell og marine fiskearter som kveite, torsk og steinbit i framtiden vil utgjøre en stadig viktigere del av havbruksnæringen. I disse delene av havbruksnæringen er det, som jeg har gjort rede for i en interpellasjonsdebatt den 19. mai i fjor, tilnærmet fri etablering. Når jeg sier tilnærmet fri etablering, skyldes dette bl.a. at hensynet til helse, miljø og annen bruk av området skal vurderes før konsesjon til havbruksvirksomhet kan tildeles. Jeg vil oppfordre kommuner og næringsaktører til å gjøre krafttak sammen for å få i gang næringsvirksomhet i nye områder. Vi har nye havbrukseventyr i vente – det gjelder å gripe mulighetene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Randi Karlstrøm (KrF): Det er et kriterium for rabatt når det gjelder lokal foredling, og jeg har lyst til at ministeren utdyper litt sin forståelse av det. Jeg sa i mitt innlegg at innbefattet i dette, slik jeg forstår det, er også slakteri, som for mange regioner kanskje vil være den eneste muligheten til å drive foredling.

Når det gjelder spillet mellom det som bør gi grunnlag for rabatt, og det som er den prioriterte målgruppen, blir jeg litt usikker når ministeren sier at utlysinga skal skje i forhold til de objektive kriteriene, der bl.a. den gruppen som har én til to konsesjoner, ikke er nevnt. Så hvis ministeren kunne utdype litt mer spillet mellom de to faktorene, den ene som går på kriteriet for rabatt, og den andre som går på hvilken målgruppe som er prioritert. For vi har i flere saker her i salen prioritert gruppen med én til to konsesjoner, de som driver bearbeiding og gründere, dvs. den gruppen med lav egenkapital. Jeg ville gjerne ha hatt en utdyping av de to punktene.

Statsråd Otto Gregussen: Det poenget jeg ville ha fram når det gjaldt koblingen mellom kriterier og verdi, var at hvis man vil være ryddig i denne prosessen, må man være enig om hvilke kriterier man skal prioritere, og hvilke kriterier som skal kunne gi en rabatt på prisen; de tingene bør henge rimelig sammen. Og da mente jeg – og mener fortsatt – at det er riktig at man på forhånd sier fra at kriterium slik og slik bør gi grunnlag for en rabatt slik og slik. Et kriterium kan være, slik representanten Karlstrøm sa, at man driver annen lokal foredling. Det kan være et slakteri, som hun sier, men det kan også helt klart være annen fiskerivirksomhet, f.eks. en filetbedrift, et skjelloppdrettsanlegg eller andre ting. Dette må på en måte kunne tillegges vekt. Det samme gjelder det forhold at man har én eller to konsesjoner fra før. Hvis man kommer til at dette objektivt sett er noe som også betinger at prisene på disse konsesjonene bør være lavere, bør man avklare dette på forhånd, grunngi det objektivt, slik at dette er kjent når utlysingen finner sted.

Ivar Kristiansen (H): Man kan kanskje ikke konkludere med at statsråden har lidd noe totalt nederlag på veien fra å være aktiv pådriver for å innføre et auksjonssystem i forbindelse med tildeling av oppdrettskonsesjoner – på den måten at den som betaler mest, får gevinsten – til på mange måter nærmest å bli reddet av gongongen ved at Opseth får dradd mellompartiene inn i folden ved å henvise til den ulykksalige budsjettavtalen som sier at man ender opp med et såkalt vederlag. Pikant blir det nesten når man nå i dag får redegjort for at ESA på nytt igjen henviser til artikkel 40, hvor de tildelingsprosedyrer som flertallspartiene har lagt opp til, nærmest blir visket ut med et pennestrøk hvis ESA får det som de vil. I utgangspunktet var det jo fra før av lagt opp til såpass mange kryssende hensyn som hadde som sluttsum at det ikke lot seg forene. Så på den måten kan man si at det ville ha vært umulig å nå målet.

Jeg har to spørsmål til statsråden.

Det første går på at flere talere fra sentrum og Arbeiderpartiet har henvist til at oppdrettsnæringen ikke skal skattes og avgiftsbelegges i hjel. Nå er det som kjent en grense et sted, fra at man er høyst oppegående til at man ikke er i stand til å trekke pusten mer. Men hvor setter statsråden grensen for hvor oppdrettsnæringen skal møte sitt pustebesværsproblem? Det var punkt 1.

Punkt 2: Lakseavtalen med EU renner ut om ca. et års tid. Hva slags strategi har Regjeringen lagt opp til i møtene/forhandlingene med EU i forbindelse med lakseavtalen?

Statsråd Otto Gregussen: Først til spørsmålet om det nye som er kommet fra ESA. Dette er på en måte en prosess som er formell. Man har hatt én innvending – som ikke er den samme som denne – basert på artikkel 31. Nå har man kommet med en annen innvending basert på artikkel 40. Vi kan ikke på forhånd trekke den konklusjonen at ESAs vurdering av dette er riktig. Det forrige de kom med, har vi bestridt, og vi har to måneder på oss til å svare på dette.

Det er selvfølgelig umulig å svare på et spørsmål om hvor grensen går for når noen blir skattet i hjel. Det blir også nærmest uinteressant når man ikke har intensjon om å gjøre det, men at intensjonen helt sikkert er å sørge for at man gjennom alle virkemidler i næringen får en levende og livskraftig næring.

Jeg vil også si at man ikke uten videre skal forutsette at alle offentlige inngrep og tiltak er til næringens disfavør, f.eks. de pengene man krever inn i såkalte markedsføringsavgifter. Her har man nettopp fått publisert undersøkelser som går på effekten av dette, effekten av at fellesskapet tar et tak. Og effekten er god, den er positiv. Man får 2 kr igjen til næringen for hver krone man har investert i markedsføring gjennom en pålagt avgift.

Vår strategi for å bli kvitt lakseavtalen er at vi skal skape de beste mulige, de best mulig forutsigbare, vilkår for næringen. Vi kjører en prosess hvor vi analyserer effekten av det som har skjedd, hvor vi ser på hvilke tiltak som eventuelt kan komme istedenfor dette. Ingen må tro at lakseavtalen er inngått frivillig, det var en tvang. Nå skal vi lete etter konstruktive måter å komme oss videre i denne prosessen på.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg vil fortsette i samme spor som Kristiansen og der han slapp når det gjaldt lakseavtalen som utløper neste år.

Det positive med denne avtalen har vel vært, ut fra de signalene jeg har fått, at den har gitt en viss arbeidsro og visse forutsigbare rammebetingelser, og fôrkvotene har vært den regulerende mekanismen. Men det har vært ganske formidable kostnader for næringen totalt sett, bl.a. med innrapportering. Vi vet også at minsteprisene har vært i utakt med verdensmarkedet, og vi har hatt den berømmelige eksportavgiften på 3 pst.

Nå er det mange i næringen som håper – også statsråden og Regjeringen – at vi kan nulle ut denne avtalen til neste år og få et mest mulig fritt marked for våre produkter, konkurranse på mest mulig like vilkår, og jeg forstår jo at Regjeringen gjør visse forpostfektninger for å få et mest mulig gunstig resultat for Norge til neste år. Men det som kunne være interessant å få høre, er om man har mottatt noen signaler fra EU om man fortsatt ønsker en avtale, og om det er visse «ting» man kunne gjøre for å blidgjøre dette etablissementet for at vi skal kunne bedre markedsadgangen for norsk laks.

Statsråd Otto Gregussen: Jeg tror det er riktig å si at de fleste i norsk laksenæring er tilfredse med at de fikk lakseavtalen, fordi den faktisk har virket positivt for oss. Vi har i avtalens levetid maktet å øke både volumet fra norsk oppdrettsnæring og prisen samtidig. Det er ekstraordinært, og det skal vi være svært tilfredse med. Minsteprisen har i en veldig kort periode vært i utakt, men vi har faktisk – gjennom lakseavtalen – vært i stand til å heve prisen.

Vi har selvfølgelig diskutert med EU hva fortsettelsen på dette skal være. Men situasjonen er rent faktisk at man har et formelt regelverk som på en måte styrer hva fortsettelsen kan bli. Vi er dømt for dumping, og lakseavtalen er en erstatning for dette. Man foretrakk lakseavtalen framfor ca. 14 pst. toll. Når dette regimet, som gjelder i fem år, utløper, kommer det automatisk en såkalt «review», hvor man gjennomgår situasjonen og ser om dumping har funnet sted.

Som jeg har sagt før i denne salen, er det en litt merkelig logikk i dumpingsaker. Den er nemlig slik at dersom tiltaket har virket, er det bevist at det har vært dumping. Det er ikke rimelige vilkår for den anklagede, men slik er det. Men det er klart: Vi må kjøre en prosess med EU-kommisjonen og med de partene som la denne saken på bordet, nemlig skotske og irske fiskeoppdrettere. Jeg kan forsikre om at vi er i god dialog med dem. Jeg kan også forsikre om at de er klar over hvilke kort de har på hånden. Vi må da gjøre de forberedelsene vi kan for å få nåværende ordning erstattet med noe som er friest mulig for norsk havbruksnæring.

Morten Lund (Sp): Jeg synes Gregussen er en meget heldig statsråd. Det er optimisme i havbruksnæringen, og det fins spennende muligheter langs kysten. Selv om det er lite fisk igjen i det tradisjonelle fisket, er det verre i andre land som vi ligger i nærheten av.

Og så er han så heldig at han har et storting som passer på at han ikke skal få ordet på seg for at det var han som innførte auksjoner når det gjelder laksekonsesjoner! Han er nå kommet i en situasjon der han er på parti med dem som bor i fjæra, og som ønsker å få starte på nytt, de som har strevet litt, men som ikke har solgt konsesjonene sine, som har kommet i gang, og som er veldig glade for det som har skjedd. Jeg vil spørre statsråden om det er noen som har henvendt seg til ham blant dem som hører til de prioriterte gruppene, og sagt at nå trekker vi oss; vi vil ikke stå i den køen på grunn av det som næringskomiteen har sagt i denne saken.

Så litt over til det vederlaget som skal fastsettes relativt fort før denne tildelingen skal skje. Det er objektive kriterier som skal kunne gi en rabatt, og det er vel bl.a. fordi ESA passer på oss, at vi må være nøye med hva det skal legges vekt på, og hvor stor den rabatten skal være. Jeg vil tro det er helt nødvendig også å utnytte spillerommet slik at en i andre tilsvarende saker senere kan si at det er objektive kriterier vi bygger på. Jeg vil tro at de som mest fortjener en rabatt, og som bør ha det, er de som starter helt på nytt. Det er de som tar den største risikoen, de som ikke er i gang fra før, som har en liten egenkapital, og som starter på en ny plass. Er statsråden enig i det? Og kan han da antyde noe om hvor stor rabatt en slik nykommer bør kunne få?

Statsråd Otto Gregussen: Jeg vil gjerne bemerke at jeg alltid har følt meg på parti med dem som er født og bor i fjæra. Og dem synes jeg det er fint at også Stortingets flertall føler et ansvar for.

Jeg har ikke registrert at noen har trukket seg fra sin interesse for å få nye havbrukskonsesjoner som følge av den flertallsinnstillingen som ligger her. Og ærlig talt – det skulle bare mangle!

Så over til hvilke kriterier som skal gi hvilken rabatt. Det er svært viktig det som representanten Lund peker på, at disse skal være objektive, slik at de ikke representerer noen risiko for at noen skal blande seg inn i dette. Jeg er enig med representanten Lund i at nyetablering kanskje vil være det som er forbundet med størst risiko. Men så vil risikoen variere med hvor nyetableringen finner sted. Den vil også kunne variere med hvilke andre kriterier som er knyttet til dette. Hvis en f.eks. både er lokalisert langt fra øvrig virksomhet, er nyetablerer og f.eks. vil påta seg en forpliktelse til å komme i gang med oppdrett av andre arter, burde det gi grunnlag for en ganske stor rabatt. Men for meg på dette tidspunkt å påta meg å angi rabattene i kroner eller prosenter, det er dessverre ikke mulig.

Karin Andersen (SV): Først vil jeg få takke statsråden for avklaringa i forhold til spørsmålet om grunnrenteinntekt, at det blir en naturlig del av det utregningsgrunnlaget som ligger hos Regjeringen. Derfor er det grunn for meg til å trekke forslag nr. 4.

Men jeg har behov for å stille statsråden noen spørsmål. Det dreier seg om det han tok opp om nytildeling av konsesjoner, og at de nå skulle komme dit som de samfunnsmessig ville ha mest nytte. Jeg kunne da tenke meg å spørre statsråden om han deler SVs syn på at det er naturlig at Nord-Norge blir tilgodesett på en særskilt måte, fordi de har både forutsetning og også et stort behov for å få en stor andel av de nye konsesjonene?

Så vil jeg også be om statsrådens vurdering av de miljøkrav som er stilt til kystsoneplanene, om statsråden vurderer det slik at de er gode nok og vil være det i framtida når antallet konsesjoner øker. Ser statsråden at det på noen områder er behov for å styrke miljøsida i oppdrettsnæringa framover?

Til slutt, hvis statsråden får tid, vil jeg be han gå litt nærmere inn på situasjonen i Øst-Finnmark og si litt om Regjeringens planer for å utvikle oppdrettsnæringa der. SV er veldig bekymret for situasjonen der og har i prinsippet vært enig med Villaksutvalget. Det var ikke helt tydelig for denne representanten i hvert fall hva som egentlig lå i statsrådens utgreiing av hvordan Regjeringen tenker seg at oppdrettsnæringa i Øst-Finnmark skal utvikles?

Presidenten: Representanten Karin Andersen har trukket forslag nr. 4, fra Sosialistisk Venstreparti.

Statsråd Otto Gregussen: Som jeg sa i mitt innlegg, vil vi legge vekt på at konsesjoner skal tildeles der det er få fra før, og der de gjør stor samfunnsmessig nytte. Slike områder fins over alt, i alle deler av landet, men de fins altså faktisk spesielt i Nord-Norge. Der har vi de største områdene som ikke er tatt i bruk i det hele tatt. For å presisere dette, så er også litt av grunnlaget for dette det forslaget fra Rieber-Mohn-utvalget om at hele Øst-Finnmark skulle fredes. Vi er kommet fram til at dette ikke er nødvendig. Det kan etter vår oppfatning ikke forsvares av hensyn til villaksbestanden, og det blir da irrasjonelt å pålegge en fremtidsnæring denne type restriksjoner. Derfor ligger det an til at det blir restriksjoner i Tanafjorden og i et område rundt Neiden, som det også går fram av mitt skriftlige svar til komiteen. For øvrig vil det bli fritt.

Når det gjelder miljøkrav, stilles det miljøkrav til hver enkelt konsesjon, til hver enkelt lokalitet, som tillates. Man gir en utslippstillatelse basert på hva man forventer at konsesjonen vil ha av påvirkning på det omliggende miljøet.

Jeg sa også i min havbrukspolitiske redegjørelse for en tid siden at vi skal endre systemet etter hvordan vi utnytter konsesjonene, ved at vi i hovedsak skal ta hensyn til de miljømessige belastninger som et oppdrettsanlegg medfører. Dette kan enkelt måles i anlegget, rundt anlegget og langt fra anlegget. Det gjør man ved at man ser på bunnfaunaen, hvilke livsbetingelser den har. Det er et bedre system enn dagens system, som avgrenses ved et volum. Det vil også gi fiskeoppdretterne en bedre mulighet til å sørge for at hver enkelt fisk har den plassen den trenger for å trives og ha det godt i fangenskap.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Modulf Aukan (KrF): Til liks med mange i denne salen er Kristeleg Folkeparti interessert i at oppdrettsnæringa skal ha gode levelege vilkår for ei sunn utvikling i tida framover. Det er ikkje slik som enkelte har hevda i denne debatten, at Noreg skal ha dårlegare rammevilkår enn andre land. Norskekysten er unik frå naturen si side når det gjeld naturvilkår for akvakultur.

Næringskomiteen var på besøk i Canada for tre år sidan. Der hadde komiteen m.a. møte med norske aktørar i denne næringa. Ein sa det slik: Kysten av Canada og Alaska kunne eigna seg godt til oppdrett, men der bur ikkje folk, og det er ikkje vegar på kysten vår, slik som i Noreg! På dette området er Noreg unikt. Det bur folk på kysten, og her er det infrastruktur.

Framstilling av fôr er i ferd med å verta ein av nøkkelfaktorane for at næringa skal kunna ha ei naturleg utvikling. Utviklinga med dyrking av fiskefôr på norsk jord er i startgropa. Dette kostar pengar, men det gjev eit utruleg stort utviklingspotensial.

At ein no opnar for nye konsesjonar, er eit fornuftig standpunkt. Men nær fortid har vist oss at ein konsesjon ikkje automatisk er lik suksess. Dette er krevjande, og fallgruvene er mange.

Denne saka er eit godt døme, synest eg, på at ei sak finn si løysing i Stortinget. Auksjon vert avvist, og rammevilkåra vert til å leva med for produsentane.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.