Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 30 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 20 minutter, Kristelig Folkeparti 20 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

I tillegg gis representanten Simonsen en taletid på inntil 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innleggene av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trine Skei Grande (V) (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for et konstruktivt og godt samarbeid i arbeidet med denne saken.

Forslaget til ny lov om frittstående skoler er et viktig bidrag for å sikre mangfold og valgfrihet i skolen. Loven er et bidrag for å belønne lokalt engasjement og et bidrag til å utfordre og dermed styrke den offentlige skolen. Den offentlige skolen vil fortsatt være grunnsteinen i norsk skolepolitikk, og det er innenfor den offentlige skolen det store flertallet av elever også i framtida vil finne sin plass.

Denne loven har som formål å medvirke til at det kan opprettes og drives frittstående skoler, slik at elever og foreldre kan velge andre skoler enn den offentlige. Flertallet ønsker også å slå fast at foreldreretten er grunnleggende i et demokrati, og at den vil bli styrket ved dette lovforslaget.

I all hovedsak er det Regjeringas forslag som ligger til grunn for komiteens innstilling. Flertallet i komiteen har imidlertid sett behov for å foreta enkelte justeringer, og vi har lagt inn noen bestillinger hos Regjeringa. For eksempel var det foreslått å avvikle tilskuddsregel nr. 1 og nr. 2 til privatskoler, § 26. Flertallet har ment at denne type skoler representerer et viktig tilbud for en utsatt gruppe i samfunnet, og har ønsket at finansieringen av de skolene som i dag ligger under tilskuddsreglementet, opprettholdes. Flertallet forutsetter videre at for de skolene som allerede er godkjent etter disse reglene, innebærer forslag til ny lov ingen endring i forhold til de vilkårene som er satt for godkjenning.

Komiteens flertall har ønsket å påpeke behovet for å sikre kontinuitet og likhet i godkjenningen av friskoler. Flertallet har derfor ment at denne godkjenningen må plasseres i en organisasjonsform utenfor departementet. Det vil være et viktig bidrag for å sikre faglig og ikke- politisk behandling av enkeltsaker. Flertallet ser behov for at en lovendring også skal omfatte videregående skoler. Flertallet har også merket seg at det har vært en økende interesse for private alternativer innenfor videregående opplæring, og flertallet ber derfor Regjeringa komme tilbake med et lovforslag om godkjenning med rett til tilskudd av private og videregående skoler i løpet av vårsesjonen 2004.

Flertallet har også foreslått enkelte justeringer knyttet til kompetansekrav for undervisningspersonell for å sikre at skoler som representerer et alternativ, kan godkjenne alternativ kompetanse. Vi er enig i at det skal være en spesialkompetanse med tillegg, at kompetansekravet er viktig for kvaliteten, og at man har en felles grunnholdning ved at det skal være lik kompetanse hos lærere i frittstående og offentlige skoler.

Komiteens flertall har gått inn for at den nye loven skal tre i kraft 1. oktober 2003. Det er for å sikre at de søknadene som i dag ligger i departementet, og som blir godkjent etter ny lov, vil kunne starte opp som planlagt. Dermed vil en rekke friskoler kunne ta inn elever fra høsten 2004.

Jeg vil ta opp spesielt en sak fra komiteens merknader. På ett punkt har ikke komiteen lyktes med å danne flertall for Regjeringas forslag. Det gjelder forslag til § 3-5, som omhandler særskilt opplæring for elever fra språklige minoriteter. Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre uttrykker støtte til det syn at elever fra språklige minoriteter skal ha lik rett til særskilt opplæring i frittstående skoler som i offentlige skoler. Vi er kjent med de problemene som har vært når det gjelder særskilt opplæring for elever fra språklige minoriteter i skoler godkjent etter privatskoleloven, og er derfor tilfreds med lovformuleringa fra Regjeringa på dette området.

Det er også på sin plass å understreke at flere friskoler alt i dag har valgt å gi et tilbud om særskilt opplæring til språklige minoriteter, og at de fleste høringsinstanser støtter Regjeringas forslag på dette punktet. At Fremskrittspartiet ikke finner å kunne støtte det punktet, syns jeg er uheldig, men ikke overraskende. Det kom derimot ganske overraskende at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ikke engang har tatt seg bryet med å skrive en merknad når det gjelder språklige minoriteter. Dette er et veldig viktig område, og i en by som Oslo gjelder dette ganske mange barn. Resultatet av at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ikke støtter Regjeringas forslag, kan bli at privatskoler godkjent etter dagens lov, der flertallet av elevene har behov for særskilt opplæring, ikke får støtte på samme måte. Jeg tror egentlig ikke at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker å bidra til det, og jeg håper at denne debatten kan bringe oss et hakk videre på det området.

Så vil jeg si litt om Venstres holdninger til loven. For Venstre vil den offentlige skolen alltid være den viktigste. Vi ønsker også å slippe den offentlige skolen fri, få inn mer valgfrihet og mer mangfold. Det er viktig å gjøre det nå. Det er viktig at de grepene som Regjeringa har tatt, med frihet for den offentlige skolen, kommer samtidig med denne loven. Men dette har også med menneskerettigheter å gjøre, sett fra to vinkler. For det første er det foreldreretten, retten for foreldre til å velge en annen utdanning til sine barn enn den offentlige, men det gjelder også barns rettigheter, kvalitetskrav og barns rettigheter i barnekonvensjonene. For oss er kvalitet det viktigste ved denne loven, det at man legger inn kvalitetskrav på en helt annen måte enn man gjorde i den gamle privatskoleloven. Derfor blir kontrollen veldig viktig, hvordan man ønsker å bruke denne loven. Jeg tror vi har veldig mye å lære av den svenske og den danske kontrollen. Man har i den svenske kontrollen med sine friskoler fokusert veldig på pengebruk, man kan nærmest garantere at det ikke tas én krone for mye i lunsjpenger, men man har ikke gått inn i sjølve innholdet, bakgrunnen, og hvilke tilbud som gis. Vi er også prinsipielt veldig skeptiske til den danske modellen for kontroll, som Fremskrittspartiet har tatt til orde for, der bare foreldre har kontrollen. Det er to begrep når det gjelder menneskerettigheter, som ligger til grunn her, både foreldreretten og barns rettigheter, og barns rettigheter skal ikke bare sjekkes av foreldre.

Jeg må si at jeg egentlig er veldig lei meg for den symbolkraften som er lagt i denne loven. I dag er det i underkant av 2 pst. av elevene som går i skoler godkjent etter privatskoleloven. Kanskje blir det flere nå, kanskje kan det bli en fordobling også, men da snakker vi fortsatt bare om 4 pst., og det er en grad av ulikhet som jeg bare tror er en styrke for et samfunn.

Da jeg var skolebyråd i Oslo, prøvde vi virkelig å få til større gjennomgripende forsøk i den offentlige skolen. Vi prøvde faktisk å få Mosse Jørgensens drømmeskole til å passe inn i det offentlige systemet. Det var umulig! Jeg tror at alle de tankene som gode pedagoger, gode pedagoger med store visjoner for framtida, har i ønsket om å utvikle skolen, må få dette rommet for å utvikle de nye arbeidsmåtene, for det klarer vi ikke i den offentlige skolen slik det er i dag. Det har også med foreldres rett til å kunne velge seg bort fra det som er litt rarere enn det andre, å gjøre – å få lov til å ha det normale.

Jeg har besøkt veldig mange skoler, også veldig mange skoler godkjent etter privatskoleloven, og når jeg hører folk uttale at dette øker forskjellene blant folk, tror jeg ikke at de har vært ute på disse skolene. De som plasserer barna sine i de privatskolene vi i dag har, om det er i steinerskolene, i montessoriskolene eller på St. Sunniva, gjør det fordi de ønsker å prøve noe som er annerledes for barnet sitt, fordi den skolen de gikk på før, ikke passer bra nok. Som rektor på montessoriskolen i Oslo sier, de føler seg nærmest som en spesialskole, fordi de har mye tilrettelagt undervisning til barn som ønsker å jobbe sammen med foreldrene sine på helt andre måter enn det de har fått til i det offentlige.

Jeg ønsker at denne loven langt fra skal øke forskjellene, men at den faktisk skal være med og bidra til nyskaping, nytenking og andre måter å jobbe på. Men skal vi virkelig få til det, har jeg et intenst ønske og en bønn til Arbeiderpartiet og SV om å snu i forhold til språklige minoriteter, som er et veldig viktig grep for ikke å øke forskjellene. Vi ser i Oslo i dag at en skole som St. Sunniva er kjempedyktig når det gjelder språklige minoriteter. Der er det en stor andel språklige minoriteter, men det er nesten ingen som tar norsk som B-språk. Det betyr at de har en tradisjon og har utviklet gode arbeidsmåter, fordi det har vært en flerspråklig skole helt fra starten av, noe som man i den offentlige skolen kan lære mye av, men de må også få muligheten til å utvikle dette videre. Og skal de klare det, må de få det økonomiske grunnlaget for å gjøre det.

Nå ser det ut til – gjennom kommentarer i Dagsavisen – at noen av mine bønner kanskje blir hørt. Og jeg blir kjempeglad hvis vi får til det, for da begynner vi å få et grunnlag for en friskolelov som kan gi alle elevene valgfrihet uten å øke forskjellene, og som faktisk kan gi barn en kvalitetsgaranti med hensyn til det som blir lagt fram, som gjør at Norge har en lov som er mye bedre enn det noen av våre naboland, f.eks., har.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A): Fra flertallet opphøyes frislepp av privatskoler med henvisning til menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner.

Kan representanten Skei Grande vise til sterkt internasjonalt påtrykk med krav om endring av dagens privatskolelov, som Arbeiderpartiet mener sikrer foreldreretten til alternativ undervisning og religionsfrihet?

Et sterkt og gjennomgripende argument framført av den politiske ledelsen i departementet og av Høyre er at konkurranse vil bedre kvaliteten i den offentlige skolen. Konkurranse er sunt, heter det.

Representanten Skei Grande uttaler i et intervju med bladet Utdanning at hun har liten tro på Høyres argumenter om mer konkurranse. Det er jo litt oppsiktsvekkende i seg selv. Men hva er i så fall begrunnelsen som gjør at Venstre har kvittert ut et forslag som Arbeiderpartiet oppfatter som utelukkende privatisering av den offentlige fellesskolen, uten engang krav om at det skal være et alternativt undervisningsopplegg?

Trine Skei Grande (V): Det trykket vi har utenfra, går vel kanskje på at vi har den mest gammeldagse sosialdemokratiske loven av i hvert fall våre naboland på dette området, at vi henger ganske mye etter i skoleutviklingen, og vi begynner også å få et ganske stort trykk når det gjelder både læreres og foreldres ønske om å prøve andre ting.

Venstres utgangspunkt her er ikke konkurranse. Vi har et annet utgangspunkt. Argumentasjonen vår er at vi har tro på at ved å slippe løs folk med nye ideer, nye arbeidsmåter og nye måter å tenke på, så får vi bedre produkter.

Høyre og Venstre er to forskjellige partier, og vi har ulik argumentasjon knyttet til standpunktene våre. Men for å dra linjene i dag, så er f.eks. foreldres rett til å starte friskole knyttet til en grendeskole som blir nedlagt, en av de viktigste grunnene for Venstre for å gå inn for en ny friskolelov.

Arne Sortevik (FrP): Det gjelder to ting: Jeg kan utløse spenningen rundt § 3-5. Fremskrittspartiet ønsker å opptre romslig. Vi støtter subsidiært § 3-5, slik at frittstående skoler får de samme rammevilkår som offentlige skoler.

Innlegget fra representanten Skei Grande er også et innlegg fra Venstre. Hun refererer til at kontroll er viktig, og fokuserer på at vi må se på ordninger både i Danmark og i Sverige.

Fra Fremskrittspartiets side er vi opptatt av å kunne gjøre flere ting samtidig. Vi ønsker også et offentlig tilsyn, vi er tydelige på at vi ønsker det på en spesiell måte, men vi foreslår også å gi foreldretilsyn til valgte representanter, slik det gjennom mange år har vært praktisert i Danmark, altså en både–og-løsning.

Venstre uttaler i sitt program at de ønsker at skolene skal være selvstyrt «i samspill mellom lærere, foreldre, elever og folkevalgte». Hvorfor vil ikke Venstre være med på å prøve ut en ordning som gir foreldrene mer innflytelse i skolen også på den måten at de får tilsynsfullmakt?

Trine Skei Grande (V): Nå ble jeg skikkelig glad for at Fremskrittspartiet kan vise romslighet når det gjelder § 3-5. Jeg skjønner ikke primærstandpunktet deres, men § 3-5 sikrer en veldig viktig rettighet for veldig mange barn.

Så til dette med foreldretilsyn. Vi i Venstre ønsker sjølstyrte skoler. Vi gjennomførte det i Oslo, men gav ingen av partene flertall alene. Vi mener at når lærere, foreldre, elever og kommunen sammen skal sette seg ned, så kan ingen av dem ha vetorett. De gode løsningene finner man når disse gruppene setter seg ned sammen. Jeg mener at erfaringer i Danmark og til dels også i Sverige har vist oss at foreldretilsyn ikke nødvendigvis er en god løsning. Vi, som representerer fellesskapet, har også noen ønsker om hva utdanning skal gi – ikke bare foreldrene.

Det er i samarbeidet mellom foreldre og fellesskapet at man finner de gode løsningene for barna. Når det gjelder noen av de erfaringene vi har fra f.eks. etniske minoriteter som bygger opp skoler, syns jeg at foreldretilsyn ikke viser at vi får gode løsninger for de barna.

Rolf Reikvam (SV): Hovedinnlegget til saksordføreren var merkelig.

For det første sa vedkommende at privatskolene vil styrke den offentlige skolen. En må ha ganske mye fantasi for å kunne si at de vil styrke den offentlige skolen, når vi vet at de skal finansieres ved uttrekk fra de kommunale skolene.

Saksordføreren sa at hun ikke tror dette vil skje i så veldig stort omfang. Men deretter sa hun at denne loven må iverksettes fra 1. oktober, slik at en rekke skoler kan etableres fra 1. august 2004. Så sa hun videre – i svar på en replikk fra Vidar Bjørnstad – at dette er drevet fram av foreldrene og lærerne. Hvor har hun det fra? Under høringer er det er ingen av oss som har fått den oppfatning at det er lærere og foreldre som har drevet dette fram, snarere tvert imot.

Hovedinnlegget bestod altså av en masse merkelige påstander, og mitt spørsmål er: På hvilken måte vil privatskoleloven kunne styrke den offentlige skolen? Hvilke argumenter finnes for dette? Jeg vet jo at hun ser dem – og man må ha masse fantasi for å kunne det.

Trine Skei Grande (V): Jeg vet ikke hvem av oss som er merkelig, for Rolf Reikvam har begynt alle sine replikker i dag med at det innlegget han tar replikk på, er merkelig. Så jeg vet ikke hvem som til slutt blir merkelig.

Poenget med å styrke den offentlige skolen er at den må utvikles. Det må prøves ut nye ting. Innenfor rammene for den offentlige skolen får man ikke alltid prøvd ut nye ting. Når Mosse Jørgensen har en drøm om en klasseløs skole, er ikke den mulig å gjennomføre innenfor det offentliges rammer. Jeg har prøvd! Og det er de kravene vi har møtt – som kanskje ikke SV har møtt. Vi har hatt telefoner fra Mosse Jørgensen. Jeg har snakket med foreldregruppene, med dem på Skagerak og med dem på Kongsberg. Der har de en drøm om å få til en skole som er internasjonal, som gjør at de kan tiltrekke seg kompetanse, slik at Kongsberg kan utvikle seg som industriby. Det syns jeg de skal få lov til.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Da representanter for flertallet holdt pressekonferanse etter at saken var avgjort i komiteen, ble det uttrykt glede over at minoritetene nå endelig var blitt hørt, og at valgfriheten endelig kunne bli reell. Dette er svært beskrivende for hva som har vært flertallets mål når det gjelder endringer av privatskoleloven.

Det er sjelden jeg har opplevd så sterke prinsipielle motsetninger og så forskjellige virkelighetsoppfatninger som i denne saken. For første gang etter krigen har vi fått en skolepolitikk som er på full fart bort fra en inkluderende skole. Og jeg spør: Hva har vært drivkraften bak flertallets engasjement for å åpne opp for frislipp av privatskoler? Er dette et ønske fra folkedypet?

Ifølge Regjeringen vil de endringene som nå vedtas, åpne for konkurranse mellom private og offentlige skoler – og dermed skape en bedre kvalitet i den offentlige skolen. Dette er et syn som Arbeiderpartiet er sterkt uenig i. Dagens fellesskole er en av de få arenaer der flesteparten av dagens elever møtes. Den har en viktig funksjon som møteplass for barn med ulik bakgrunn. Bare en felles offentlig skole kan sikre et slikt fellesskap og mangfold og gi alle en god og likeverdig utdanning, uavhengig av bakgrunn. Vi har ingen tro på at konkurranse mellom skoler og elever vil kunne danne grunnlag for høyere kvalitet.

Politikk handler i bunn og grunn om å velge. Vi opplever omfattende kutt på utdanningsområdet: i skolefritidsordningen, i voksenopplæringen, i norskopplæringen for asylsøkere, i helsetjenester for studentene – for bare å nevne noen. Frislipp av privatskoler skjer dermed på bekostning av opprustningen av vår felles, offentlige skole, og det er en erkjennelse som flertallet er nødt til å ta innover seg. Jeg tror i hvert fall at velgerne våre begynner å få den virkelighetsoppfatningen som etter hvert også vil melde seg gjennom klare resultater ved valg.

Det er nok å ta fatt i når det gjelder forbedringer i den offentlige skolen. Dette løses ikke ved å etablere flere privatskoler, overføre bedriftskultur til skolen og ensidig fokusere på konkurranse, effektivitet og resultater. Vi kan lære mye av næringslivet, men skolen er ikke en bedrift og kan ikke gjøres til en arena der man tjener penger.

Vi ønsker å velge fellesskolen, der flesteparten av elevene går. Flertallets privatiseringsiver overskygger arbeidet med å få bukt med de store utfordringene i utdanningspolitikken. I siste instans får vi et Skole-Norge som er todelt, avhengig av elevenes sosiale bakgrunn, bosted og religion. Dette er også erfaringen i Sverige, Regjeringens utstillingsvindu for privatskoler. Undersøkelser viser at økningen av antall elever i privatskoler medfører sortering av elever etter bakgrunn og religion, og at flesteparten av foreldrene har høyere utdanning. Et annet moment er at under halvparten av lærerne i privatskolene ikke har pedagogisk utdanning.

Det er ingen tvil om at skolens framtid er avhengig av felles løft og prioriteringer. Kampen for en god skole skal føres på tvers av alle politiske skillelinjer. Men dette handler om ressurser. Statsråden påpeker til stadighet at Norge er det landet som bruker mest ressurser på skole, og velger dermed å satse på et frislepp av privatskoler, med slagordet: «Mer igjen for pengene». Det blir rettesnoren i utdanningspolitikken.

Departementet og statsråden sier at det ikke er noen motsetning mellom det å satse på private skoler og det å satse på offentlige skoler. Samtidig vet vi at hele 56 pst. av kommunene i år reduserer ett eller flere tjenestetilbud for å få økonomien til å gå i hop – 55 pst. kutter i grunnskolen. Dette skjer ikke fordi våre lokalpolitikere ønsker å kutte i skolen.

Det er ingen tvil om at målet til alle partier er en bedre skole, men vi er veldig uenige om veien til målet. Vil valgfriheten skape en bedre skole for barna? Neppe, snarere tvert imot. Vi vil få en inndeling i A- og B-skoler. Men det vil ta tid før vi merker de endelige resultatene.

Regjeringen har i mange vendinger argumentert for endringer i Skole-Norge på bakgrunn av at kommunene skal få større frihet til å velge som de selv vil. Men reflekteres dette i Regjeringens lovutkast? Jeg vil påstå at flertallets forslag svekker kommunedemokratiet. Det blir strengere krav til dokumentasjon for hva slags følger etablering av privatskoler vil få, og kommunene får ikke lenger den samme muligheten til å føre tilsyn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ine Marie Eriksen (H): Jeg kunne ikke unngå å legge merke til representanten Bekkemellem Orheims forkynnelse av at ressurssituasjonen i skolen nå er vesentlig annerledes enn den har vært tidligere. Det har vært en stabil ressurssituasjon i skolen de siste fem åra, og jeg lurer på hvor tallmaterialet hennes kommer fra.

Det andre og mer prinsipielle spørsmålet er hvorfor Arbeiderpartiet nå plutselig har blitt en varm forkjemper for den eksisterende privatskoleloven, som gir valgfrihet kun til dem som har en spesiell religiøs eller pedagogisk oppfatning. Hvorfor kan man ikke åpne for at også andre skal ha mulighet til å velge andre skoler enn den offentlige skolen? Og hvorfor foreslo Arbeiderpartiet nå seinest ved behandlinga av budsjettet for 2003 å kutte over 400 mill. kr i overføringer til privatskoler hvis man er for den loven som er, når de pengene rett og slett var nødvendige for å oppfylle loven?

Karita Bekkemellem Orheim (A): Det er mulig at Høyre ikke liker det, men sannheten er at Arbeiderpartiet har vært for dagens privatskolelov, som faktisk innebærer at foreldrene har mulighet til å gjøre et valg.

Situasjonen er jo den at så lenge flertallet på Stortinget ikke er villig til å legge inn mer penger i den totale potten, er vi nødt til å velge. Og gjennom de disponeringene som er gjort i den tiden regjeringen Bondevik II har sittet, ser vi at det er gjort et veldig klart valg – man velger bort å gi mer til kommunene, som skal satse på den offentlige grunnskolen, og man velger å legge mer penger inn i potten til de private skolene med den begrunnelse at dette må vi fordi det er lovpålagt.

I valget mellom hva vi skal satse på i framtiden, mener Arbeiderpartiet at det er viktig å gi de nesten 600 000 barna som går i en offentlig skole, en bedre skolehverdag. Vi er da nødt til å gjøre en vridning til fordel for denne gruppen. Det er på mange måter forskjellen mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet er opptatt av foreldreretten til alle de foreldrene som har barn i den offentlige skolen, i motsetning til Høyre, som kun er opptatt av foreldreretten til foreldre som har barn i den private skolen.

Arne Sortevik (FrP): Arbeiderpartiet er overtydelig i sin avvisning av at foreldre og barn skal få styrket sin rett til fritt å velge skole. Arbeiderpartiet begrunner sine angrep med redselsbeskrivelser fra situasjonen i Sverige, og bruker angivelig svensk LO som kildemateriale.

Det svenske skoleverkets undersøkelser blant 4 700 svenske foreldre viser at 90 pst. mener at foreldre og barn selv må kunne velge skole. Selv sosialdemokratene i Sverige sier: «Vi tyckar at alla elever skall få välja skola». Tar de feil? Tar de feil de svenske foreldrene som er så opptatt av å kunne velge skole? Tar svenske sosialdemokrater feil, som også er opptatt av at foreldre og elever skal få velge skole fritt?

Karita Bekkemellem Orheim (A): Først: Kanskje jeg skal ta det som en kompliment fra representanten Sortevik hvis han mener at Arbeiderpartiet er overtydelig i sitt syn på de private skolene.

Men så til spørsmålet: Det er ulike undersøkelser om de erfaringene som er gjort i Sverige. Vi har sett veldig tydelig og klart at flertallet i komiteen velger å ikke se på de erfaringene. Om det er sosialdemokrater eller konservative som mener det, er knekkende likegyldig for meg hvis det betyr at vi ikke klarer å lage løsninger som er til beste for det store flertallet. Da må vi kunne endre og korrigere kursen. Jeg synes at departementet, men også flertallet i komiteen, som har instruert statsråden på punkt etter punkt – det ser vi jo av forslagene – faktisk har latt være å gå inn i en del av de realitetene som svenske myndigheter og forskere etter hvert kan vise til.

Arne Lyngstad (KrF): Noe overraskende presenterer Arbeiderpartiet seg som en tilhenger av dagens privatskolelov. Det er på mange måter bra. Troverdigheten i denne omvendelsen kan det imidlertid settes spørsmålstegn ved.

Historisk har Arbeiderpartiet gått mot loven. Arbeiderpartiet har også nektet å godkjenne flere skoler. Økonomiske tilskudd har en måttet dra ut av ulike arbeiderpartistatsråder. Og i sin argumentasjon her i dag viser Arbeiderpartiet tydelig sin skepsis til prinsippene i dagens privatskolelov ved å bruke begreper som: Mangfoldet er en trussel, ikke etablere flere friskoler, fare for inndeling i A- og B-skoler. Dette er også mulige farer ved dagens privatskolelov. Tror dermed Arbeiderpartiet på sin egen argumentasjon? Arbeiderpartiet vil nå godkjenne skoler basert på alternativ pedagogikk. Er Arbeiderpartiet rede til å godkjenne nye skoler, som bygger på Freinet-pedagogikk, på Reggio Emilia-pedagogikk og på Waldorf-pedagogikk?

Karita Bekkemellem Orheim (A): Først har jeg lyst til å si at det er ingen omvendelse fra Arbeiderpartiets side. Tvert imot har jeg lyst til å si at i den grad noe parti har stått for en omvendelse, må det være Kristelig Folkeparti.

Det er mulig at representanten Lyngstad ikke husker sitt eget landsmøte for få uker siden, men jeg tror at veldig mange fikk med seg de oppsiktsvekkende uttalelsene som kom fram i media, og også de klare resolusjonene som ble vedtatt på hans eget landsmøte. Dette handler om at hans eget landsmøte ville ha en sterk politikk for den offentlige skolen. Da er det oppsiktsvekkende at Arne Lyngstad i behandlingen av denne saken faktisk har gått lenger enn Kristin Clemet selv har gjort. Jeg tror at den virkeligheten etter hvert vil melde seg med full tyngde i forhold til Kristelig Folkepartis egen grunnorganisasjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Den reglementsmessige tid for formiddagsmøte er også omme. Odelstinget avbryter forhandlingene, og nytt møte settes kl. 18.

Behandlingen av sak nr. 1 fortsatte på kveldsmøtet.