Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torbjørn Hansen (H) [13:54:41] (ordfører for saken): Bokføring er en grunnleggende og viktig funksjon i vårt økonomiske system, både for bedriftene, for bedriftenes eiere, for investorer, kreditorer, ansatte og også for offentlige myndigheter, særlig i forhold til skatte- og avgiftskontroll.

Bokføring danner grunnlaget for å lage årsregnskap, ligningsoppgaver, næringsoppgaver og omsetningsoppgaver og er derfor av stor interesse for en lang rekke eksterne kilder. Dette gjør at reglene for bokføring må sikre en tilfredsstillende registrering og dokumentasjon av de enkelte transaksjoner.

Samtidig er det ingen tvil om at arbeidet med bokføring er omfattende for landets tusenvis av bedrifter og medfører kostnader både ved utarbeidelse og ved oppbevaring.

Departementet fremmer i proposisjonen forslag til en egen lov om bokføring som erstatter kapittel 2 i regnskapsloven av 1998. Lovforslaget er basert på en utredning fra Bokføringsutvalget. Bokføringsarbeidet i næringslivet er omfattende og av stor betydning for en lang rekke instanser i samfunnet. En samlet finanskomite ser derfor positivt på at det foreslås at man vedtar en egen lov om det.

Det har vært mange innspill fra næringslivet i denne saken, særlig knyttet til de betydelige kostnader ved oppbevaring av regnskapsinformasjon. Regjeringen har på denne bakgrunn foreslått flere tiltak i loven som reduserer kostnadene ved oppbevaring.

Loven medfører at det skilles mellom primær og sekundær regnskapsinformasjon. Mens primær regnskapsinformasjon fortsatt vil ha en oppbevaringstid på ti år, som i dag, vil sekundær regnskapsinformasjon kun måtte oppbevares i tre år og seks måneder. Bokføringspliktige kan også som hovedregel velge fritt oppbevaringsmedium, herunder elektronisk oppbevaring. Dette gjør hverdagen enklere for mange bedrifter.

Komiteen understreker i merknadene til innstillingen at nytteverdien av en oppbevaringstid på ti år bør vurderes opp mot de samlede samfunnsøkonomiske kostnader ved en slik oppbevaringstid. Denne vurderingen må også omfatte forholdet til skatte- og ligningslovgivningen samt straffebestemmelser og foreldelsestid. Komiteen finner det naturlig at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en orientering om dette på egnet måte.

Komiteen mener også at dispensasjonsadgangen ved forskrift eller enkeltvedtak fra bestemmelsene om oppbevaringssted, oppbevaringstid og elektronisk tilgjengelighet bør brukes aktivt, med utgangspunkt i en fortløpende vurdering av samfunnsmessig kost-nytte.

Bokføringsloven trer i kraft 1. januar 2005. Komiteen viser til at nye regler vil kreve systemendringer i dataapplikasjoner og innretning av nye rutiner, investeringer mv. hos den regnskapspliktige. Implementeringstiden kan bli knapp for enkelte virksomheter, og komiteen ber derfor Regjeringen sørge for at de gjeldende bokføringsregler må kunne brukes i ett år parallelt med den nye bokføringsloven. Dermed sikres en smidig overgang til nytt regelverk.

Når det gjelder kravet fra enkelte hold om å unnta kassaruller fra oppbevaringsplikt i ti år, har flertallet ikke gått inn på dette. Dokumentasjon av den enkelte transaksjon er faktisk grunnlaget for dokumentasjon av virksomhetenes omsetning og resultat og dermed en helt sentral og viktig regnskapsinformasjon. Mulighetene for elektronisk oppbevaring og dispensasjonsadgangen som er gitt, vil imidlertid kunne bidra til at kostnadene ved oppbevaring av denne type dokumentasjon ikke blir urimelig høye for næringslivet.

Både Regjeringen og finanskomiteen har lagt stor vekt på balansen mellom nytteverdien av regnskapsinformasjonen og kostnadene ved bokføring i næringslivet. Bokføringsloven innebærer en klar forenkling og forbedring for bedriftene og sikrer høy kvalitet på en sentral og viktig informasjon om næringslivet i Norge.

På denne bakgrunn vil jeg anbefale innstillingen.

Heidi Grande Røys (SV) [13:58:35]: Saksordføraren har gjort greie for innhaldet i saka og komiteens behandling av ho, så eg skal konsentrere meg om dei punkta som har vore viktige for SV i saka.

Målsetjinga til bokføringslova er å sikre tilfredsstillande registrering og dokumentasjon av dei enkelte transaksjonar gjennom reknskapsåret, og med det sikre ulike interessegrupper påliteleg informasjon som kan etterkontrollerast.

Bokføringsreglane er m.a. sentrale i styresmaktenes skatte- og avgiftskontroll, og bokføringa bør difor kunne kontrollerast og verte kontrollert. I andre tilfelle kan det vere trong for innsyn, t.d. ved bubehandling og ved etterforsking av økonomisk kriminalitet.

For SV er det difor viktig at desse reglane legg til rette for innsyn og kontroll, og vi meiner at Regjeringa har balansert bra i avveginga mellom omsynet til å gi eksterne grupper informasjon og høve til å førebyggje økonomisk kriminalitet, opp mot dei plikter som vert pålagde den enkelte bokføringsansvarlege og dei kostnader som kravet til bokføring gir næringslivet.

Utgangspunktet til SV er at bokføringsreglane må vere tydelege og strenge nok til å sikre oss gode reiskapar til å hindre økonomisk kriminalitet, og difor er vi òg positive til forslaget frå Regjeringa.

Vi registrerer at NHO og ein del andre har hatt innvendingar mot forslaget, og då særleg punktet om oppbevaringstid på ti år for rekneskapsmateriale. Ein rekkje høyringsinstansar har peika på at dette ikkje har vore tilstrekkeleg greidd ut, og dei meiner difor at det er naudsynt å få ein nærare gjennomgang av nytta ved ei slik forlengd oppbevaringstid. SV forstår at lengre oppbevaringstid kan vere ei utfordring for ein del næringsdrivande, både når det gjeld administrasjon og lagringsplass. Vi har difor støtta kravet om ein ny gjennomgang av dette punktet – det står heile komiteen bak, som saksordføraren gjorde greie for, ved å be Regjeringa komme tilbake til Stortinget med ei slik orientering. Vi vil likevel streke under at vi er positive til eit regelverk som sikrar best mogleg utgangspunkt for moglegheitene til å førebyggje og avsløre økonomisk kriminalitet. Om ti års oppbevaringstid styrkjer dette, vil forslaget stå seg, sjølv etter ein slik gjennomgang.

Til slutt vil eg berre minne om, sidan komiteen er midt i budsjettarbeidet, at det å sikre skatteetaten auka ressursar til å føreta kontrollar er ei anna side av det viktige arbeidet i kampen mot økonomisk kriminalitet. Vi i SV har styrkt etaten i dei alternative budsjetta våre i mange år, og då er det kanskje på tide å be andre parti vurdere det same forslaget i tida som kjem.

Per Erik Monsen (FrP) [14:01:44]: Bokføringsloven bygger på kontinuitet med tidligere regelverk. Lovforslaget er utformet i nært samarbeid med næringslivet og i tilknytning til Norsk RegnskapsStiftelse. Slik sett kan man si at man har fått en bokføringslov som regnskapsprofesjonen i stor grad har kvalitetssikret. Dette er også viktig for en lov som berører så mange personer og økonomiske enheter i Norge. Dette er en viktig lov for bedriftenes interne kontroll, for regnskapsbrukere, for revisorstanden og for skatte- og avgiftsmyndighetene. Loven er også viktig med sikte på å avdekke og bekjempe økonomisk kriminalitet.

Resultatet av prosessen er blitt en lovtekst og en lovstruktur der næringslivets behov for videreføring nok er mer iøynefallende enn kontrollmyndighetenes behov, men her spiller selvsagt forskriftene en viktig rolle. Videreføringen representerer kjente mekanismer og kjente kontrolltiltak.

Under behandlingen av bokføringsloven la Fremskrittspartiet vekt på følgende punkter:

• kostnadsnivået hos næringsdrivende

• evne til å tilrettelegge for tillitskapende kutymer i næringslivet

• tilpasning til digitalisering

• kontrollmuligheter

• tilpasning internasjonalt

Jeg vil framheve et par områder hvor jeg mener man kunne funnet bedre løsninger.

Flere av høringsinstansene tok til orde for redusert oppbevaringsplikt, men dette ble ikke tatt til følge, bl.a. fordi dette griper inn i både skatte- og avgiftslovgivningen og mulighetene for etterkontroll. Fremskrittspartiet ønsket en gjennomgang med sikte på å redusere oppbevaringsplikten ned mot seks til åtte år, men flertallet, bestående av regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og SV, ønsket kun en vurdering og orientering fra Regjeringens side. Fremskrittspartiet ønsker å prioritere og hensynta de merkostnader og det merarbeid lang oppbevaringstid innebærer for næringslivet. Oppbevaringsplikten er tyngende for bedrifter generelt, og jeg tror ikke en reduksjon i antall år man lagrer opplysningene ville redusert kontrollmulighetene nevneverdig.

Et annet omdiskutert punkt er hvorvidt ulike spesifikasjoner skal utarbeides løpende eller skal kunne utarbeides på forespørsel. Etter finanskomiteens behandling blir utarbeidelse av slike spesifikasjoner en plikt. Vi ønsket en valgadgang som gav den enkelte bedrift muligheten til å velge den løsningen som passet best. For store bedrifter vil det bli snakk om en så stor datamengde at ferdiglagde pliktige spesifikasjoner vil bli uoversiktlige. Dette vil dessuten være snakk om «døde» data, som en eventuell kontrollinstans ikke kan sortere eller gjøre utvalg fra. Derfor ville et skal-kunne-krav vært mer hensiktsmessig for både bedriftene og kontrollmyndighetene og ved en eventuell etterforskning.

Bokføring er et område der man framover vil møte betydelige utfordringer ettersom stadig mer dokumentflyt elektroniseres. Et fleksibelt regelverk er en forutsetning for å holde tritt med utviklingen. Likevel synes jeg forskriftsadgangen ble noe vid. Jeg frykter at kost-nytte-betraktninger kan bli fullstendig tilsidesatt av skattemyndighetenes kontrollbehov.

Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Erik Monsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Karin Galaaen (Sp) [14:05:47]: Bokføringsutvalget har enstemmig bedt departementet om å utrede spørsmålet om oppbevaringstid for regnskapsmateriale. Denne utredningen er ikke foretatt. Utvalget og samtlige høringsinstanser har påpekt at en slik forenkling ville gitt store fordeler og kostnadsbesparelser for næringslivet.

Uavhengig av om vi har fått denne utredningen vil Senterpartiet foreslå at vi innfører fem års oppbevaringstid for primærmateriale, likevel slik at departementet ved forskrift kan fastsette inntil ti års oppbevaringstid for bedrifter og bransjer der det anses å være et særlig behov ut fra kontrollhensyn. I Danmark har en praktisert fem års oppbevaringstid i mange år. Kontrollmyndighetene satte ikke fram noe ønske om forlengelse ved siste lovendring i 1999.

Ved å sette ned oppbevaringstiden til fem år gjør en alvor av ønsket fra næringslivet om forenklinger. Med dette forslaget gjør en det enklere for det store flertallet som driver lovlig og seriøst. En må heller skjerpe betingelser og kontroll der det er mistanke om juks. Senterpartiet har foreslått betydelig styrking av skatteetaten ved de senere års budsjettbehandlinger, og vi mener at en slik styrking ville gitt stor økonomisk gevinst for samfunnet. Det ser ut til at en samlet komite vil gi dispensasjoner når det gjelder oppbevaringstid. Hvorfor ikke da heller gå inn for en endring fra ti til fem år?

Etter det vi har fått opplyst, er det veldig sjelden at en går lenger tilbake enn fem år ved bokettersyn, og det er sjelden at ulovligheter over lengre perioder enn fem år gir seg utslag i den utmålte straff.

Jeg vil sette fram følgende forslag:

«Lov om bokføring § 13 andre ledd første punktum skal lyde:

Regnskapsmateriale som nevnt i første ledd nr. 1 til 4 skal oppbevares i Norge i fem år etter regnskapsårets slutt.»

Presidenten: Representanten Karin Galaaen har tatt opp det forslaget hun refererte.

May Britt Vihovde (V) [14:08:12]: Forslaget til ny bokføringslov er Venstre veldig fornøgd med. Vi har vore opptekne av å få til ei monaleg forenkling for næringslivet, få redusert kostnadene for næringslivet, og det har vi fått. Men likevel må ein ha to tankar i hovudet samtidig og sjå dei forenklingane ein gjer, opp imot andre lovvedtak knytte opp til det som fleire har vore inne på: omsynet til økonomisk kriminalitet og det å kunna sjekka f.eks. skatt, moms og andre ting.

Vi er veldig glade for at eit samla storting nå går inn for å få dette vurdert skikkeleg, få vurdert alle desse lovvedtaka opp mot kvarandre. Eg reknar med at hovudmålsetjinga først og fremst er forenkling og kostnadsreduksjon for næringslivet, men òg å ta omsyn til at vi har ein stadig aukande økonomisk kriminalitet, og sjå det i samanheng. I motsetning til Framstegspartiet stoler faktisk Venstre på Regjeringa, stoler på at ho gjer det som Stortinget no ber ho om.

Så blir eg litt forundra over Senterpartiet, for i den førre regjeringa som Venstre var med i, var Gudmund Restad oppteken av ei monaleg innskjerping av tiårsregelen, og han var ikkje til å rikka når deg galdt å gå lenger enn det. Så når Senterpartiet no går inn for fem år, er eg veldig glad for at dei er på glid, og at vi då får ei monaleg forenkling av rekneskapslova, slik at ein òg kan få kostnadsreduksjon og forenkling for næringslivet.

Torstein Rudihagen (A) [14:10:19]: Eg kan sikkert stort sett vise til innlegget til saksordføraren, da Arbeidarpartiet står i hop med regjeringspartia i denne innstillinga. Men at vi har funne i hop i innstillinga, er på grunn av at innstillinga varetek nokre område på ein langt betre måte enn det som var gjort i proposisjonen frå Regjeringa.

For det første er det eit pålegg om at Regjeringa vurderer nytteverdien av ei oppbevaringstid på ti år mot dei samla samfunnsmessige kostnadene ved ei slik oppbevaringstid, og at Stortinget blir orientert om denne vurderinga.

Vidare bør høvet til dispensasjon frå vedtaket om oppbevaringstid og elektronisk tilgjengelegheit brukast aktivt.

Det tredje punktet er at den så vidt vide forskriftskompetansen som her ligg, blir brukt varsamt, iallfall i forhold til å stille krav som ytterlegare aukar byrdene for bedriftene, for næringslivet.

Til slutt, det fjerde punktet er at ein opnar for at gjeldande reglar kan nyttast parallelt med ny bokføringslov i eitt år framover.

Eg ser det som sjølvsagt at Regjeringa følgjer opp desse punkta.

Grunngivinga for ønsket om overgangsordning er at det kostar, og at det tek tid å leggje om system og rutinar for å tilfredsstille nye krav.

Dei andre punkta er sjølvsagt eit uttrykk for eit ønske om å avgrense kostnad og arbeid – i det heile ressursbruken – for næringslivet så mykje som mogleg. Når eg seier «så mykje som mogleg», er det ut frå at ein ikkje på nokon måte må ta frå skatte- og likningsmyndigheitene kontrollmoglegheiter og eventuelt heller ikkje politiet etterforskingsmoglegheiter. Derfor må ei vurdering nødvendigvis vege omsyna opp mot einannan, og må, som òg andre har peikt på her, sjåast i samanheng med skatte- og likningslovgiving, straffeføresegner og foreldingstid. Så eg har ikkje problem med å sjå dei ulike omsyna som Regjeringa her må ta med, og at det er vanskelege avvegingar som her må gjerast.

Statsråd Per-Kristian Foss [14:13:06]: Jeg er glad for den brede enighet som er bak innstillingen om ny bokføringslov. Det er en lov som forenkler. I tillegg til at teknologien også i betydelig grad forenkles, gjør loven også teknologien mulig. Men det er en lov som skal ta ulike hensyn. Og når kontrollhensyn er fremhevet, er ikke det bare av hensyn til statlige kontrollinstanser, men det er også av hensyn til kunder, underleverandører og andre som ønsker at regnskapet gir en korrekt innsikt. Det har noe med risiko for mange små og mellomstore virksomheter å gjøre at regnskapet skal være korrekt. Vi har jo nok av saker som viser at det ikke alltid har vært slik. Og det er altså private som også taper stort hvis ikke regnskap og bokføring er korrekt. På dette området er også de internasjonale bestemmelser i stadig økende grad, ikke minst gjennom EU, forpliktende for oss, og det er bra, for da er innsikten også til stede i forhold til om man handler med utlandet og vice versa.

Jeg kan forsikre at vi vil følge opp de anmodninger som komiteen har gitt, i tråd med enhver konstitusjonell praksis. Den tilbakemelding man ønsker i forhold til oppbevaringstid, må selvfølgelig også ha et visst antall år som basis. Og skal man veie kostnader og oppbevaring mot andre hensyn, må man også ha en viss erfaring for hva de kostnadene eventuelt utgjør. Jeg minner om at kassarullenes tid snart er forbi. Man ser for seg voldsomme mengder her i ti år i en dagligvarevirksomhet f.eks., men det er nå ikke helt slik lenger. Dataen er litt mer oversiktlig og er mindre plasskrevende. Så vi skal følge dette opp og komme tilbake til Stortinget, som sagt.

Jeg kan også forsikre at forskrifter ikke skal utarbeides av underliggende etater, men av Finansdepartementet, hvor ulike interesser selvfølgelig skal avveies.

Jeg har lyst til å kommentere to konkrete forslag som er tatt opp, fra partier som allerede har konkludert. Særlig Senterpartiets merknader er underlige. Her gir man altså departementet en fullmakt til å utpeke enkeltbransjer der kontrollhensyn ikke er så viktig, iallfall skal oppbevaring bare skje i fem år. De bransjer som da måtte bli igjen, må jo da være en slags kriminell utgave av enkeltbransjer og  bedrifter. For å si det sånn: En sånn fullmakt til å utpeke potensielle kjeltringer vil jeg ikke ha. Jeg undrer meg over at man vil gi en slik fullmakt til et departement uavhengig av regjering.

Fremskrittspartiet har også konkludert med at kassaruller ikke er primærdokumentasjon. Det er også basert på, må jeg si, mangel på innsikt. Den tidligere finansminister Gudmund Restad fra Senterpartiet hadde en viss innsikt her – jeg vil si en ganske betydelig innsikt – som tidligere lensmann. Jeg tror han hadde en viss erfaring for faktisk å mene at kassaruller ikke var så dumt å kunne bruke for å sjekke mulig økonomisk kriminalitet, enten det var bedrageri i forhold til eier eller bedrageri i forhold til offentlig myndighet ved unndragelse av moms f.eks. Så kassaruller – ikke i ordets nødvendigvis bokstavelige forstand, men som dokumentasjon på hva som er slått inn på kassa – er sannelig en primærdokumentasjon. Jeg behøver ikke å bruke eksempler her, men for å si det sånn: Fra en del av Oslos og andre byers og andre steders utesteder, også kalt puber, er faktisk det å kunne sjekke at det stemmer med telleapparatet på tapperiet en ganske viktig måte å kontrollere det daglige på, enten det er i forhold til eier, eller det er i forhold til offentlige myndigheter. Så denne type konklusjoner hvor man flytter kassaruller fra primær- til sekundærdokumentasjon, vil jeg si faktisk svekker muligheten for samfunnsmessig kontroll og for eierkontroll, hvilket for Fremskrittspartiet, antar jeg, er like viktig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.