Grethe Fossli (A) [14:44:43] (ordfører for saken): Den 12. juni 1997 bad Stortinget Regjeringen om å vurdere behovet for endringer i Sjøforklaringsinstituttet. Forslaget til vedtak fra næringskomiteen bifaltes enstemmig av Stortinget. Det ble fremmet som et flertallsforslag for å bedre sikkerheten til sjøs. Flertallet i komiteen uttalte bl.a. at
«med bakgrunn i den spesielle karakter og kompetansebehov sjømannsyrket har, er det viktig at sjøkyndige personer deltar i første instans i klarleggingen av årsaken til ulykker til sjøs. En ser imidlertid ikke bort fra at sjøforklaringene i dag ikke er utviklet i takt med de utfordringer utviklingen i næringen og ulykkesfrekvensen for skip, stiller myndighetene overfor. Flertallet vil på denne bakgrunn be Regjeringen vurdere behovet for endringer i Sjøforklaringsinstituttet».
Mellom dette vedtaket og dagen i dag ligger et godt stykke arbeid utført av flere, bl.a. av en komite som fikk i oppdrag å utarbeide en NOU. Det ble NOU 1999:30 Undersøkelse av Sjøulykker. Det er derfor med tilfredshet komiteen i dag understreker at det er en enstemmig innstilling som legges fram. Vi støtter både det arbeidet som er gjort i NOU 1999:30, og det arbeidet som Regjeringen har gjort når det gjelder å endre Sjøforklaringsinstituttet.
Forslaget innebærer at en legger ned den gamle ordningen med sjøforklaring i forbindelse med ulykker til sjøs og oppretter en fast undersøkelsesmyndighet, som det heter i lovforslaget.
De endringene som foreslås i sjøloven, er en oppfølging av de forslag som en finner i NOU 1999:30.
I tillegg til endringer i sjøloven foretas det også noen mindre endringer i lov om domstoler, sjømannsloven, lov om rettergangsmåten i straffesaker og lov om petroleumsvirksomhet.
De endringene vi har behandlet i sjøloven, medfører at vi nå får en fast undersøkelsesmyndighet. Bakgrunnen er at en ikke syntes at ordningen med Sjøforklaringsinstituttet fungerte hensiktsmessig. Sjølovkomiteen mente at kombinasjonen av ulykkesundersøkelser og plassering av sivilrettslig og strafferettslig ansvar, som de någjeldende reglene legger opp til, prinsipielt er uheldig og lite formålstjenelig.
En foreslår derfor at spørsmålet om sivilrettslig og strafferettslig ansvar bør behandles som på andre områder i livet. Dette betyr at den viktigste oppgaven til den nye faste undersøkelsesmyndigheten består i å jobbe med sjøsikkerhet.
Lovendringene sier ikke noe om hvilket organ den faste undersøkelsesmyndigheten skal legges til, men Regjeringen foreslår å legge den til en felles havarikommisjon for ulykker innen luftfart, jernbane og sjøfart. Det vil si at de utvider dagens havarikommisjon for sivil luftfart og jernbane. Dette synes komiteen er et fornuftig forslag. Det er ennå ikke foreslått i lovs form i proposisjonen. Regjeringen vil først, som den sier, samle erfaring med håndtering av de ulike transportområdene i samme kommisjon, før den utarbeider et lovforslag som samler reglene om dette i en felles lov.
Den største endringen som den nye loven vil medføre, er at vi nå vil få en fast havarikommisjon for sjøulykker som skal ha som oppgave å foreta undersøkelser av sjøulykker ved å kartlegge hendelsesforløp og årsaksfaktorer, og å utrede forhold av betydning for å forebygge sjøulykker og bedre sjøsikkerheten. Dette er det viktig å understreke. Undersøkelsen skal munne ut i en rapport med konklusjoner og tilrådinger om tiltak som bør gjennomføres for å bedre sjøsikkerheten i Norge. Når denne rapporten er avgitt, er Havarikommisjonens oppgave avsluttet.
Kartlegging av strafferettslig ansvar i forbindelse med en ulykke skal være en oppgave for politi- og påtalemyndigheter, mens privatrettslige spørsmål på tilsvarende måte skal være en oppgave for de berørte private parter. Dette er ryddig og klargjør oppgave- og ansvarsfordeling på en mye bedre måte enn ordningen med sjøforklaring, som vi har i dag.
Det er også viktig å understreke at den nye undersøkelsesmyndigheten skal ha en frittstående og uavhengig stilling, og at dette er viktig for at den skal oppnå tillit og respekt for sitt arbeid.
Siden dette er en enstemmig komiteinnstilling, skal jeg ikke gå i detalj inn på de enkelte paragrafer i lovendringene. Men jeg har lyst til å vise til de henvendelsene vi har fått fra bl.a. Stiftelsen Skagerrak, i behandlingen av denne odelstingsproposisjonen. De innspill de har gitt oss, og den korrespondanse vi har hatt med justisministeren, har vært nyttige for å klargjøre et par sider ved lovforslaget.
Blant annet har vi sjekket nærmere mulighetene for norske myndigheter til å undersøke alle sjøulykker hvor norske interesser er sterkt berørt, men hvor skipet seiler under fremmed flagg. Her er det ikke mulig å følge opp de ønsker vi har fått fra høringsinstansene, da dette strider mot folkeretten.
For øvrig er dette et lovforslag som får full støtte både fra høringsinstanser og fra næringskomiteen.
Statsråd Odd Einar Dørum [14:50:00]: Av hensyn til helse, miljø og sikkerhet er det viktig at vi har så god sikkerhet til sjøs som mulig. Vi har i Norge en kystlinje hvor mange lever av å høste av naturen eller av turisme, og hvor naturen er sårbar.
Svært mange nordmenn er også jevnlig passasjerer om bord på skip, enten som daglige fergepassasjerer til og fra jobb, eller som fritidsreisende. Og ikke minst har vi sjøfolkene om bord på skipene å tenke på.
Sikkerheten til sjøs er derfor av grunnleggende betydning for Norge, og i mitt arbeid med sjøloven er jeg opptatt av å fokusere på at regelverket bør bidra til å videreutvikle, sikre og befeste denne sikkerheten så langt som mulig.
Grundige undersøkelser av årsaksforholdene bak en sjøulykke er i denne sammenheng svært viktig, fordi det gir oss anledning til å lære av hva som gikk galt og førte til en sjøulykke, slik at vi kan forebygge for framtiden.
Det gleder meg derfor meget at komiteen har gitt sin enstemmige tilslutning til forslaget til nye regler om undersøkelse av sjøulykker i en felles havarikommisjon for transportulykker. Jeg mener at denne revisjonen, med et helt nytt system for undersøkelse av sjøulykker, vil gi en betydelig forbedring av vår innsikt i hvorfor sjøulykker skjer, slik at vi bedre kan forebygge slike ulykker.
Når undersøkelser av sjøulykker blir lagt inn i en felles havarikommisjon for transportsektoren, vil sjøulykkene bli undersøkt etter samme lest som man i dag undersøker luftfartsulykker. Det vil være snakk om grundige undersøkelser foretatt av eksperter på feltet, i en uavhengig kommisjon og i en sammenheng hvor vitner kan føle seg trygge. Undersøkelsene vil dreie seg om årsaksforholdene bak ulykken. Spørsmål om skyld og ansvar holdes helt utenfor.
Dette er en undersøkelsesform som er egnet til å bringe fram alle de relevante fakta knyttet til ulykken. Dagens system fungerer ikke godt nok i så måte.
I tillegg til denne betydelige forbedringen i selve undersøkelsesmekanismen vil jeg framheve at forslaget også innebærer at det vil bli fokusert mer på undersøkelse av nestenulykker med passasjerskip. Nestenulykker med passasjerskip, hvor det ikke skjer noen skade, men hvor det likevel var en betydelig fare for en alvorlig ulykke, blir ikke nødvendigvis undersøkt etter sjøloven i dag. Dette mener jeg det er viktig å endre på.
Av hensyn til det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet knyttet til passasjerskip tror jeg det er veldig mye å hente gjennom å undersøke nestenulykkene. Jeg har derfor foreslått en ny ordning som innebærer at alle nestenulykker med norske passasjerskip skal undersøkes, og jeg er glad for at komiteen har sluttet seg til dette.
Videre vil jeg også framheve at den nye havarikommisjonen vil foreta undersøkelser av flere ulike typer ulykker med fiskebåter enn det som er tilfellet under dagens system, med en særskilt undersøkelseskommisjon for visse ulykker innen fiskeflåten. Erfaringer fra disse undersøkelsene vil på sikt kunne bidra til økt sikkerhet innenfor denne næringen, som er så viktig langs kysten vår.
Til slutt vil jeg framheve de nye reglene om undersøkelser av ulykker i Norge med fremmede skip. I dag er det et krav etter loven at norske myndigheter bare har rett til å foreta undersøkelser av ulykker med fremmede skip i Norge når skipet ligger i norsk havn. Det er ingen grunn til å opprettholde denne begrensningen.
I proposisjonen foreslår jeg derfor regler som innebærer at norske myndigheter skal ha rett til å foreta undersøkelser av alle sjøulykker med fremmede skip i norske farvann, slik som f.eks. ulykken med «Rocknes». Etter de nye reglene vil Havarikommisjonen, om den ønsker det, ha rett til å undersøke alle sjøulykker med skip under fremmed flagg som inntreffer i Norge.
La meg bare slutte med å si at jeg tror at dette lovforslaget vil føre til en forbedring av kompetansen i Norge når det gjelder innsikt i hvilke faktorer som er de mest sentrale for å hindre ulykker til sjøs. Det vil derfor være en milepæl for det generelle sjøsikkerhetsarbeidet i Norge når den nye havarikommisjonen kommer opp og går.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se side 193)
Ågot Valle gjeninntok her presidentplassen.
Votering i sak nr. 3
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre
slikt vedtak til
lov
om endringer i lov 24. juni 1994
nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) og i enkelte andre
lover
I
I lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten
(sjøloven) gjøres følgende endringer:
Overskriften i kapittel 18 skal
lyde:
Undersøkelse av sjøulykker, sjørettsskjønn
og skipsbøker.
Kapittel 18 nytt avsnitt II med § 472
til § 486 skal lyde:
II Undersøkelse av sjøulykker
§ 472 Virkeområde
Bestemmelsene i avsnitt II gjelder, når ikke
annet fremgår av den enkelte bestemmelse, for sjøulykker
med:
a) norske skip, herunder
fiskefartøy og fritidsbåter,
b) utenlandske skip når ulykken
inntreffer i riket, eller utenfor riket når flaggstaten
samtykker eller
det i henhold til folkeretten kan utøves norsk
jurisdiksjon.
Sjøulykke foreligger
når det ved driften av skip er omkommet mennesker eller
voldt betydelig skade på person, skip, last, eiendom
utenfor skipet eller miljø. Som sjøulykke
regnes også hendelse som inntreffer i forbindelse
med driften av et skip som har medført en umiddelbar fare
for skader som nevnt i første punktum eller
for sjøsikkerheten ellers.
For sjøulykker med roroferger og hurtiggående
passasjerfartøy som går i rutetrafikk til eller
fra havn i en EØS-stat, gjelder avsnitt II når ulykken
inntreffer utenfor norsk sjøterritorium dersom Norge
var den siste EØS-staten skipet besøkte før ulykken.
For skip som nevnt i første punktum regnes som
sjøulykke tilfelle som nevnt i annet
ledd, samt enhver grunnstøting eller kollisjon
som involverer skip, at et skip forsvinner eller blir
forlatt i sjøen, miljøskade, samt hendelser som
har medført umiddelbar fare for tilfelle som
nevnt. Med roroferger menes her et sjøgående passasjerskip
som er utstyrt med innretninger som gjør det mulig å kjøre
vei- eller skinnegående kjøretøyer
på og av skipet, og som kan transportere flere enn tolv
passasjerer. Med hurtiggående passasjerfartøy menes
her et hurtiggående fartøy som definert i regel
X/1 i SOLAS-konvensjonen av 1974 som endret pr.
1. mai 1999, og som kan transportere flere enn 12 passasjerer.
Bestemmelsene i avsnitt II gjelder ikke
for sjøulykker som bare involverer militære
fartøy.
§ 473 Undersøkelsesmyndigheten
Undersøkelse av sjøulykker
skal skje ved den myndighet Kongen bestemmer.
Undersøkelsesmyndigheten skal klarlegge
hendelsesforløp og årsaksfaktorer, utrede forhold
av betydning for å forebygge sjøulykker og bedre
sjøsikkerheten, og avgi og offentliggjøre en rapport
med sine eventuelle tilrådinger når
undersøkelsen er avsluttet. Undersøkelsesmyndigheten
skal ikke vurdere sivilrettslig eller strafferettslig skyld
og ansvar.
Kongen kan gi nærmere regler for gjennomføringen av
undersøkelsene og om undersøkelsesmyndighetens organisasjon
og sammensetning.
Kongen kan bestemme at
undersøkelser av rene arbeidsulykker om bord
på skip som har voldt døden eller betydelig
skade på person, skal legges til et annet organ som undersøkelsesmyndighet,
enn det organ som ellers er undersøkelsesmyndighet i medhold
av første ledd. Kongen kan ved forskrift
gi utfyllende bestemmelser om gjennomføringen av slike
undersøkelser.
§ 474 Særlig berørte
staters rett til å delta i undersøkelsene
Undersøkelsesmyndigheten skal gi særlig
berørte fremmede stater rett til å delta i undersøkelsene.
Med særlig berørt stat forstås
en stat:
a) der skipet er registrert,
b) der ulykken skjedde innenfor sjøterritoriet,
c) der miljø eller eiendom
er blitt alvorlig skadet eller utsatt for fare
for alvorlig skade,
d) som har borgere som har omkommet eller kommet
betydelig til skade som følge av sjøulykken,
e) som har informasjon som kan være av
sentral betydning for undersøkelsen, eller
f) som på annet vis har vesentlig interesse
i undersøkelsen.
§ 475 Meldeplikt
Skipsføreren eller rederiet
skal straks gi undersøkelsesmyndigheten, nærmeste
politimyndighet eller Hovedredningssentralen melding om
sjøulykke. I utlandet kan melding i stedet gis til nærmeste
norske utenriksstasjon. Det skal også gis
slik melding når skipet har grunnstøtt eller
har støtt sammen med et annet skip, selv om tilfellet ikke
er å anse som sjøulykke etter § 472.
Meldeplikt etter første
ledd har også enhver som blir vitne til en sjøulykke, eller
som blir oppmerksom på vrakrester eller andre
forhold som gir grunn til å frykte at det har inntruffet
sjøulykke, dersom vedkommende ikke etter
forholdene har grunn til å anta at slik melding
er unødvendig.
Undersøkelsesmyndigheten og politiet
skal varsle hverandre når
de mottar melding om sjøulykke eller
hendelse som nevnt i første ledd. Også annen
norsk myndighet som mottar melding om sjøulykke etter
første ledd skal straks varsle undersøkelsesmyndigheten.
Ved arbeidsulykke som rammer arbeidstaker om
bord på skipet skal melding i stedet skje etter
reglene gitt i og i medhold av sjømannsloven 30. mai 1975
nr. 18 § 40. Den myndigheten som mottar melding etter
første punktum, skal varsle undersøkelsesmyndigheten
om arbeidsulykke som har medført død eller
betydelig personskade.
Kongen kan ved forskrift fastsette
nærmere regler om meldeplikten.
§ 476 Iverksetting av undersøkelse
Når undersøkelsesmyndigheten
har mottatt melding om en sjøulykke, skal den straks avgjøre
om den skal foreta undersøkelser av ulykken, og skal i
så fall iverksette undersøkelsene
så snart som mulig. Undersøkelsen skal bringes
til avslutning uten ugrunnet opphold. Undersøkelsesmyndigheten
avgjør selv omfanget av undersøkelsen og hvordan
den skal gjennomføres.
Det skal iverksettes undersøkelser
ved:
a) sjøulykker med norsk skip
der mannskap, skipsfører eller noen
annen som følger med skipet har eller antas å ha
mistet livet eller kommet betydelig til skade,
b) sjøulykker med norsk passasjerskip.
Ved sjøulykke
med skip som omfattes av § 472 tredje ledd kan
undersøkelsesmyndigheten etter enighet med annen
særlig berørt stat innenfor
EØS-området overlate ansvaret for undersøkelsene
til den staten.
Sjøulykker med fritidsbåter
omfattes ikke av annet ledd. Kongen kan gi forskrift
om at visse sjøulykker som omfattes av annet ledd i stedet
skal følge bestemmelsene i fjerde ledd.
For andre sjøulykker enn
dem som omfattes av annet ledd, avgjør undersøkelsesmyndigheten
selv om den vil foreta undersøkelser. Ved avgjørelsen
skal det legges vekt på behovet for å klarlegge
forholdene vedrørende sjøulykken, hvilket bidrag
undersøkelsene kan gi til sjøsikkerhetsarbeidet,
forventet ressursbruk ved en undersøkelse, om nødvendige
undersøkelser kan gjennomføres på annen
måte, og om en særlig berørt stat mener
undersøkelser bør skje. Særlig berørte
stater bør om mulig gis anledning til å uttale
seg om ulykken bør undersøkes. Det skal også legges
vekt på at antallet undersøkelser generelt bør
være av et slik omfang at det kan gi et tilfredsstillende
grunnlagsmateriale for det generelle sjøsikkerhetsarbeidet.
Undersøkelsesmyndigheten kan uten
hensyn til tidligere avgjørelse beslutte å undersøke
forhold vedrørende en eller flere sjøulykker.
Undersøkelsesmyndighetens avgjørelser etter
denne paragraf kan ikke påklages. Når
allmenne hensyn tilsier det, kan departementet gi undersøkelsesmyndigheten
pålegg om å undersøke en sjøulykke.
§ 477 Opplysningsplikt mv.
Enhver plikter på forlangende og uten
hensyn til taushetsplikt å gi undersøkelsesmyndigheten
de opplysninger vedkommende sitter inne med om forhold
som kan være av betydning for undersøkelsen
av en sjøulykke, og å utlevere dokumenter og annet
som kan bidra til å klarlegge de faktiske forhold. Enhver
som forklarer seg for undersøkelsesmyndigheten har rett
til å la seg bistå av advokat eller
annen fullmektig.
Skipsføreren eller rederiet
skal fremlegge utskrift av hva skipsbøkene inneholder om
sjøulykken, og gi opplysninger om skipets besetning, hvem
som antas å kunne gi opplysninger om sjøulykken
og hvilke personer og foretak som berøres av den, og skal
på oppfordring gi en utfyllende skriftlig redegjørelse
for sjøulykken.
Forklaringer som nevnt i første
og annet ledd kan bare brukes til sjøsikkerhetsmessige
formål. Opplysninger fremkommet under forklaringene kan ikke
brukes som bevis mot den som har avgitt forklaringen i en senere straffesak
mot vedkommende.
§ 478 Forbud mot å fjerne
vrakrester mv.
Skip som er forulykket, vrakrester, og annet
fra skipet må ikke fjernes eller røres
uten samtykke fra undersøkelsesmyndigheten eller
politiet, med mindre det er nødvendig for å avverge fare
for person, eiendom eller miljø eller
for å hindre at noe som kan ha betydning for
undersøkelsen går til grunne eller forsvinner.
§ 479 Tiltak for å fremskaffe
opplysninger
Undersøkelsesmyndigheten har rett
til å nytte privat grunn og kan kreve å få undersøke
og ta i besittelse skip som er forulykket, vrakrester, dokumenter
og andre ting i den utstrekning den trenger det for å kunne
utføre sitt verv. Den kan påby legeundersøkelse etter
reglene i § 145. Om nødvendig kan myndigheten
kreve hjelp av politiet.
Vitneforklaringer og annen informasjon innhentes
i slikt omfang og på den måten som undersøkelsesmyndigheten
selv finner hensiktsmessig.
§ 480 Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller
arbeid for undersøkelsesmyndigheten har taushetsplikt etter
forvaltningsloven om det som de får kjennskap til under
utførelse av sitt arbeid. Når taushetsbelagte
opplysninger mottas fra noen som etter norsk
lov har en strengere taushetsplikt enn det som følger av
forvaltningsloven, skal tilsvarende strenge taushetsplikt gjelde
for personer nevnt i første punktum, med mindre
tungtveiende offentlige interesser tilsier at
opplysningene bør kunne gis videre eller opplysningene
er nødvendige for å forklare årsakene
til ulykken.
§ 481 Bevisopptak
mv.
Undersøkelsesmyndigheten kan kreve
bevisopptak utenfor rettssak etter
reglene i tvistemålsloven kapittel 20, uten hensyn til
de vilkår som etter tvistemålsloven § 267
ellers gjelder for adgangen til å kreve bevisopptak.
Ved sjøulykker med skip som hører
hjemme i Danmark, Finland eller Sverige, kan vedkommende
lands myndigheter kreve bevisopptak etter
reglene i første ledd. Er ulykke som nevnt i
første punktum inntruffet i utlandet, kan bevisopptak
foretas ved norsk konsulrett etter reglene i domstolloven § 50.
For skipsføreren, rederen, skadelidte
og andre berørte gjelder tvistemålslovens
alminnelige vilkår for bevisopptak
utenfor rettssak. Bevisopptak i utlandet kan
foretas ved norsk konsulrett etter reglene i domstolloven § 50.
Begjæring om bevisopptak
kan fremsettes for den tingrett som følger av tvistemålsloven § 268.
Begjæringen kan også fremsettes for
tingretten for en havn skipet oppholder seg i eller kommer
til, eller tingretten for en havn mannskapet oppholder
seg i.
I Danmark, Finland og Sverige holdes
sjøforklaring for norsk skip for den domstol
som er kompetent etter lovgivningen der.
§ 482 Internasjonale undersøkelser
Skal undersøkelsesmyndigheten undersøke
en sjøulykke inntruffet utenfor riket, kan deler av undersøkelsen
gjennomføres i samarbeid med norsk
utenriksstasjon. Undersøkelsesmyndigheten kan også anmode
om bistand fra utenlandsk undersøkelsesmyndighet.
Ved sjøulykke
med norsk skip som inntreffer innenfor fremmed
stats territorium, bør undersøkelsesmyndigheten
så langt dette er hensiktsmessig søke å samarbeide med
kyststaten i undersøkelsene. Ved undersøkelser
innenfor fremmed stats territorium gjelder bestemmelsene i
avsnitt II bare så langt norske myndigheters
kompetanse rekker etter folkeretten, og så langt
kyststatens lovgivning ikke er til hinder.
Med mindre undersøkelsesmyndigheten etter § 476 annet
ledd eller § 476 sjette ledd annet punktum er
pliktig til å undersøke en ulykke selv, kan den
helt eller delvis overlate ansvaret for undersøkelsene
til myndighetene i en annen særlig berørt stat.
Undersøkelsesmyndigheten kan delta i undersøkelser
av sjøulykker utenfor riket som gjennomføres av
utenlandsk undersøkelsesmyndighet. Ved sjøulykke
som omfattes av § 476 annet ledd, kan undersøkelsesmyndigheten
overlate ansvaret for undersøkelsene til en særskilt
kommisjon som er opprettet av flere berørte stater i fellesskap
for å undersøke årsakene til ulykken.
Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser
om undersøkelse av sjøulykker som inntreffer utenfor
riket.
§ 483 Sakkyndig bistand mv.
Undersøkelsesmyndigheten kan benytte
sakkyndig bistand ved gjennomføringen av undersøkelsen,
og kan også be om bistand fra politiet
og andre myndigheter.
§ 484 Rettigheter for dem som saken
angår.
Underretning til særlig berørte
stater
Når undersøkelsesmyndigheten
beslutter å iverksette undersøkelse,
skal den så vidt mulig underrette skipets eier, rederiet,
skipsføreren, brukere og assurandører av skipet
og andre som saken angår om dette. Slik underretning
skal gis så snart som mulig, og skal opplyse
om rettighetene etter annet ledd i paragrafen her og etter § 485 annet
ledd.
Innen undersøkelsen avsluttes,
skal de som er nevnt i første ledd gis adgang
til å fremkomme med opplysninger og synspunkter om sjøulykken
og dens årsaksfaktorer. De bør også gis
adgang til å være til stede ved undersøkelsene
og har rett til å gjøre seg kjent med dokumentene,
i den utstrekning undersøkelsesmyndigheten finner at dette
kan skje uten hinder for undersøkelsen. Annet punktum gjelder
med de begrensninger som følger av taushetsplikten, jf. § 480.
Ved undersøkelse av sjøulykker
som omfattes av § 472 tredje ledd skal også myndighetene
i særlig berørte stater innenfor
EØS-området gis underretning om undersøkelsene.
Ved undersøkelse av andre sjøulykker
bør myndighetene i særlig berørte stater
gis underretning om undersøkelsene. Underretningen skal
opplyse om de rettigheter særlig berørte
stater har etter § 474 første
ledd og § 485 annet ledd.
§ 485 Undersøkelsesrapport
Undersøkelsesmyndigheten skal utarbeide
en rapport som redegjør for hendelsesforløpet
og inneholder undersøkelsesmyndighetens uttalelse om årsaksforholdene. Rapporten
skal også inneholde undersøkelsesmyndighetens
eventuelle tilrådinger om tiltak som bør treffes eller vurderes
med henblikk på å hindre lignende sjøulykker
i fremtiden.
Før undersøkelsesmyndigheten
sluttbehandler rapporten, skal et utkast til rapport etter
anmodning forelegges for dem som er nevnt i § 484 første
ledd, samt for særlig berørte stater, med en rimelig
frist for vedkommende til å gi uttalelse, med mindre
særlige forhold tilsier at dette ikke gjøres. Retten etter
første punktum gjelder bare de delene
av utkastet til rapport som vedkommende på grunn av sin
tilknytning til saken eller undersøkelsene har
særlige forutsetninger for å uttale seg om.
Undersøkelsesmyndighetens utkast til
rapport er ikke offentlig.
For sjøulykker som omfattes av § 472
tredje ledd skal rapporten meddeles EFTAs overvåkingsorgan
(ESA).
Undersøkelsesmyndighetens avgjørelser etter
denne paragraf kan ikke påklages.
§ 486 Sjøfartsdirektoratets
undersøkelse av sjøulykker eller andre
hendelser
Bestemmelsene i avsnitt II er ikke
til hinder for at Sjøfartsdirektoratet undersøker
sjøulykker som undersøkelsesmyndigheten beslutter å ikke
undersøke, eller hendelser som faller utenfor
undersøkelsesmyndighetens ansvarsområde.
Ved andre sjøulykker enn
dem som omfattes av første ledd, kan Sjøfartsdirektoratet bare
foreta ulykkesundersøkelser etter undersøkelsesmyndighetens
godkjennelse. Undersøkelsesmyndigheten kan begrense sin
godkjennelse til nærmere spesifiserte tiltak for informasjonsinnhenting.
Kongen kan i forskrift gi nærmere
regler om Sjøfartsdirektoratets undersøkelser
av sjøulykker og andre hendelser.
Undersøkelsesmyndigheten skal gi Sjøfartsdirektoratet
melding om alle sjøulykker som inntreffer, samt
om alle grunnstøtinger og sammenstøt,
jf. § 475 første ledd tredje
punktum. Så snart undersøkelsesmyndigheten har avgjort
om den vil iverksette undersøkelser
av en sjøulykke eller ikke,
skal Sjøfartsdirektoratet underrettes om denne avgjørelsen.
I avsnitt III i sjøloven
kapittel 18 skal § 489 lyde:
§ 489 Berammelse og varsling
Skjønnet holdes snarest mulig etter
at begjæringen er mottatt. Skjønnsretten varsler
saksøkeren og skipsføreren og så vidt
mulig rederen samt befraktere, lasteeiere, assurandører
og andre interesserte om berammelsen. Er det skjellig
grunn til mistanke om at reglene om sjødyktighet eller
sikkerhet til sjøs er overtrådt, skal også vedkommende politimester varsles. Skjønnet
kan holdes selv om noen som er eller skulle
ha vært varslet, ikke møter.
I avsnitt IV i sjøloven
kapittel 18 skal § 493 lyde:
§ 493 Utfyllende forskrifter
Kongen kan gi nærmere forskrifter
til utfylling og gjennomføring av reglene i dette kapittel.
§ 507 annet ledd nr. 5
skal lyde:
Det kan foretas undersøkelser
etter reglene i kapittel 18 avsnitt II dersom det ikke
er truffet annen bestemmelse om undersøkelser
i lov eller i medhold av lov.
II
I lov 14. juni 1884 nr. 3 om beskyttelse
av undersjøiske kabler og rørledninger
utenfor sjøterritoriet oppheves § 4 femte og sjette
punktum.
III
I almindelig borgerlig Straffelov
22. mai 1902 nr. 10 skal § 414 lyde:
Hvis noen overtrer det som i norsk
lov eller med heimel i norsk lov er bestemt
om legeundersøking og mønstring av skipsmannskaper,
om hyrekontrakt og avregningsbok, om anmeldelse, frammøte eller
forevisning av dokumenter for noen myndighet i sjøfartsforhold eller om
plikt til å gi opplysning til slik
myndighet, eller om avholdelse av
bevisopptak, straffes han med bøter eller fengsel
inntil 3 måneder.
På samme måte straffes
den som unnlater å oppfylle meldeplikten i sjøloven 475 første
ledd, å fremlegge dokumentasjon i samsvar med sjøloven 477 annet
ledd, eller å etterkomme krav fra undersøkelsesmyndigheten etter
sjøloven 479 første ledd, eller som fjerner gjenstander i strid
med sjøloven 478.
IV
I lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol
med Skibes Sjødygtighed mv. gjøres følgende
endringer:
§ 3 tredje ledd
skal lyde:
Til å bistå Sjøfartsdirektoratet
opprettes et sakkyndig råd. Rådet skal ha formann
og så mange andre medlemmer som departementet
bestemmer, alle med personlige varamenn. Formann, medlemmer
og varamenn oppnevnes av departementet for 3 år om gangen.
Departementet gir nærmere regler om rådet, dets
oppgaver, saksbehandling og samarbeidet med myndigheter som undersøker eller etterforsker
arbeidsulykker om bord på skip.
§ 4 første ledd
bokstav a oppheves. Nåværende bokstav b til g
blir nye bokstav a til f.
§ 5 oppheves.
§ 7 første
ledd første punktum skal lyde:
Tjenestemenn i Sjøfartsdirektoratet
og skipskontrollen må ikke være
interessert i skip som er underlagt
deres tilsyn.
Ny § 16 skal lyde:
Sjøfartsdirektoratet kan
foreta undersøkelse av sjøulykker og andre hendelser i samsvar med
bestemmelsene i sjøloven 486.
§§ 17 til 23 oppheves.
V
I lov 13. august 1915 nr. 5 om
domstolene skal § 51 annet ledd lyde:
Til rettsmøter tilkalles et rettsvitne. Det kan tilkalles ett eller
to sakkyndige rettsvitner når særskilt kyndighet finnes
påkrevd.
VI
I sjømannsloven 30. mai 1975 nr. 18
gjøres følgende endringer:
§ 10 annet ledd skal lyde:
Skal sjøulykken undersøkes
av undersøkelsesmyndigheten, jf. sjøloven 473, plikter sjømannen,
mot hyre og underhold, å møte for undersøkelsesmyndigheten.
§ 18 første
ledd skal lyde:
Når skipet går tapt ved sjøulykke, eller
når det etter sjøulykke
blir uistandsettelig, plikter sjømannen å ta del
i bergningen. Skal sjøulykken undersøkes av
undersøkelsesmyndigheten jf. sjøloven 473, plikter sjømannen, mot
hyre og underhold, å møte for undersøkelsesmyndigheten.
§ 30 tredje
ledd skal lyde:
Undersøkelser i
anledning av dødsfallet holdes etter reglene
i sjøloven § 472 til 486.
VII
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker skal § 55 første ledd
nr. 4 lyde:
VIII
I lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet
skal § 10-10 siste ledd lyde:
Reglene i sjøloven om undersøkelse
av sjøulykker og forskrifter gitt med hjemmel i sjøloven kapittel 18 II gjelder tilsvarende så langt
de passer.
IX
Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Presidenten: Det voteres over lovens overskrift
og loven i sin helhet.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstemmig.Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt
Lagtinget.