Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trine Skei Grande (V) [12:30:56] (ordfører for saken): Denne saken er en sak som ligger over fra Bondevik II-regjeringa, men det er bred enighet om den, noe som jeg som saksordfører er kjempeglad for. Det er en viktig sak, sjøl om den kan virke ubetydelig innad i regelverket. Det litt morsomme er at det er litt ulik begrunnelse for hvorfor den er viktig, fra de ulike partiene.

Hovedtyngden hos de fleste ligger nok både i en skolepolitisk begrunnelse og i en trygdepolitisk begrunnelse. Den trygdepolitiske begrunnelsen er først og fremst å ha et rettferdig, konsekvent system overfor alle. Det skolepolitiske står Stortinget som helhet bak, så alle partiene ønsker at opplæringsplikten blir ivaretatt, sånn at vi sikrer at alle barn får en god skolegang.

Uenigheten knyttet til argumentasjonen ligger i hvorvidt dette er et virkemiddel knyttet til tvangsekteskap. Høringsinstansene har ulik tilnærming til det. Jeg har bare lyst til å dra linjene tilbake til det første innlegget jeg holdt i dag, om virkemidler knyttet til tvangsekteskap, der jeg sa at det beste virkemiddelet mot tvangsekteskap er trygge ungdommer som er klare på sine valg. Trygge ungdommer som er klare og trygge på sine valg, er ofte også ungdommer som har fått en skolegang, en opplæring, en dannelse som gjør at de er i stand til å foreta valgene på en skikkelig måte. Sånn sett kan man si at dette er en indirekte effekt, knyttet til tvangsekteskap.

Det er en viss drøfting i saken, og høringsinstansene var også opptatt av meldeplikten som vi her pålegger skolen. Dette har jeg et personlig engasjement for, så det vil jeg gjerne bruke litt tid på. I dag er det sånn at det er veldig få systemer som egentlig registrerer barn. I dag er det sånn at barn så å si kan forsvinne fra jordas overflate uten at noen offentlige instanser legger merke til det. En del skoler, f.eks. i Oslo indre øst, som har hatt en stor andel minoritetsspråklige, altså en stor andel elever som har gått på skole i forskjellige land, for å si det enkelt, har utviklet veldig gode rutiner på dette. De har utviklet gode systemer, som også merker når ungene forsvinner, og gode varslingsrutiner, noe som komiteen også har bemerket i sine merknader. Dette er noe man bør ta med seg videre og se på om det også kan overføres til andre kommuner.

Meldeplikten kan utøves på mange forskjellige måter. Noen er redde for at dette kan rokke ved tilliten mellom skole og elev. Det avhenger fullt og helt av hvordan meldeplikten blir utøvd. For meg, som har reist mye rundt i skoleverdenen i denne byen, er det klart at f.eks. en skole som Tøyen, som følger opp sine elever ganske nøyaktig, følger opp så pass nøyaktig at det hender at læreren også banker på døra til familien og spør: Går barnet nå på skole et annet sted, eller er barnet hjemme? Det betyr at de bruker hele spekteret de har av lovgrunnlag, som er helt fram til døra.

Det er helt i orden for en lærer å banke på en dør, han kan ikke kreve å komme inn, men han har helt lovlig hjemmel for å banke på døra og spørre hvor barnet er. Og en slik utøvelse som det man ser at man har bygd opp i de indre østlige skolene i Oslo, er en utøvelse av meldeplikten og kontrollen som jeg mener uttrykker en forsvarlig holdning til det at man faktisk forvalter barns rettigheter, og at man faktisk også har mulighet til å oppdage det den dagen barna forsvinner.

Nå er det ikke sånn at komiteen på noen måte er kritisk til at barn oppholder seg i utlandet i deler av sin oppvekst. Den flerspråklige kompetansen og den flerkulturelle kompetansen er en kompetanse vi må ivareta, den er viktig i framtidas samfunn. Jeg tror at de aller fleste barn som vokser opp i framtidas Norge, vil forholde seg til flerspråklighet og flerkulturell bakgrunn på ulike måter. Derfor er det bare en styrke. Derfor er det også viktig i denne saken å følge med og se på hvilke virkninger denne innstramminga har på hele dette feltet, hvor det både er snakk om etnisk norske barns muligheter til å være i utlandet noen år og mulighetene for barn som har foreldre med en annen kulturell bakgrunn, til å være i utlandet noen år.

Jeg anbefaler innstillingen, som er enstemmig.

Olav Gunnar Ballo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Britt Hildeng (A) [12:36:35]: Innstillingen som foreligger, innebærer innføring av meldeplikt for skolene i forbindelse med elevers fravær fra undervisning i grunnskolen samt en innstramming av dagens regler hva gjelder utbetaling av barnetrygd dersom barnet oppholder seg i utlandet i mer enn et halvt år, mot i dag, da utbetalingen stopper etter ett år.

Arbeiderpartiet går inn for disse endringene ut fra skolepolitiske og trygdepolitiske resonnementer. For Arbeiderpartiet har skolepolitikken vært en hjørnestein i velferdsstatens utvikling. Gjennom en allmenn og demokratisk tilrettelagt skole har vi villet sikre alle like muligheter til å utvikle evner og anlegg. Vi har gjennom alle år sett det som en verdi i seg selv å utvikle fellesskapsskolen der direktørens og industriarbeiderens sønner og døtre skal møtes og sosialt integreres og på den måten være rustet til å møte samfunnet på en likeverdig måte. På denne måten har vårt skolesystem bidratt til at barn fra ulike sosiale lag har fått de samme muligheter til å være rustet til å delta i samfunnet i ulike sammenhenger.

Gjennom opplæringsplikten skal barn som vokser opp i Norge, sikres retten til en opplæring som gir dem den nødvendige ballast for likeverdig deltakelse i det norske samfunn.

Arbeiderpartiet finner det ut fra disse vurderinger bekymringsfullt at skoler rapporterer om barn som gjennom lengre utenlandsopphold uteblir fra skolen. Arbeiderpartiet finner det bekymringsfullt ikke bare ut fra et skolesynspunkt, der viktig og nødvendig undervisning går tapt, men kanskje aller mest fordi barn fratas grunnleggende rettigheter, rettigheter som nettopp skal gi dem den starten som er en forutsetning for å kunne videreutvikle evner og anlegg og således på en fullverdig måte kunne delta i samfunnet.

Formålet med barnetrygden er at den skal bidra til å dekke utgifter ved forsørgelse av barn, og nivået og omfanget er vurdert ut fra hva det koster å vokse opp i Norge, og hva fellesskapet skal bidra med i den forbindelse. Dersom barn befinner seg utenfor landets grenser, er det slik Arbeiderpartiet ser det, ikke urimelig at barnetrygden faller bort etter et halvt år.

Det er ut fra slike resonnementer – skolepolitiske og trygdepolitiske – at vi støtter forslaget om å innføre en meldeplikt for skolene ved mistanke om uteblivelse fra skolen ved langvarig utenlandsopphold. Vi finner det ikke rimelig å innføre noen meldeplikt for den videregående skole, siden opplæringsplikten begrenser seg til grunnskolen.

Jeg finner det også nødvendig å knytte et par kommentarer til noen av begrunnelsene for de endringene som ble foreslått av Bondevik-regjeringen gjennom Ot.prp. nr. 13. Vi deler de skolepolitiske og trygdepolitiske begrunnelsene som gjøres her, men vi finner ikke å kunne slutte oss til den begrunnelsen at dette skal være tiltak for å forhindre tvangsekteskap. I så måte deler vi den skepsisen som mange av høringsinstansene kommer med, og flere av deres vurderinger av at en må nærme seg dette problemet på en annen måte. Og i så måte viser vi til det viktige arbeid som statsråden holder på med for å få et reelt bilde av omfanget av tvangsgifte og på den bakgrunn komme med målrettede tiltak som skal være mer treffsikre.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [12:41:23]: Fremskrittspartiet slutter seg til hovedtrekkene i Ot.prp. nr. 13 om lov om endringer i barnetrygdloven mv.

Som det fremgikk av debatten i Stortinget tidligere i dag, er Fremskrittspartiet svært opptatt av å forhindre tvangsekteskap. Dokument nr. 8-forslaget fra Fremskrittspartiet som forelå til behandling tidligere i dag, er bare ett av mange forslag som vi har fremmet på dette området.

Det er selvfølgelig fint at norske ungdommer kommer seg ut i verden og tar utdanning. Dette styrker oss i konkurransen i den globaliserte økonomien. Men dette gjelder i første rekke norske ungdommer som er ferdig med videregående skole, unge voksne som f.eks. tar økonomiutdanning i USA, markedsføringsutdanning i Australia eller legestudium i Tyskland. Dette er positivt for Norge som nasjon.

Det er imidlertid ikke positivt at man sender små barn på fundamentalistiske muslimskoler i innvandrerforeldres hjemland. Dette er negativt av tre grunner:

• 1. Det viderefører de antivestlige, udemokratiske og kvinnefiendtlige holdninger i fundamentalistisk islam.

• 2. Det er eksponering for tvangsekteskap.

• 3. Det gir dårligere forståelse av norsk språk og samfunn.

Fremskrittspartiet mener at det er åpenbart at det er viktig for minoritetsspråklige barn og unges integrering i det norske samfunnet at man deltar i undervisningen i Norge. Når man får meldeplikt for skoler til trygdekontoret ved fravær som kan skyldes utenlandsopphold, tror vi dette kan medvirke til at vi får stoppet noe av den negative utviklingen med at barn blir mer eller mindre tvangssendt ut av landet. Men vi er overbevist om at dette må gjelde alle skoler hvor elevene er under 18 år, ikke bare grunnskolen, slik flertallet har lagt til grunn.

Noen av de gruppene som f.eks. er mest utsatt for tvangsekteskap, er de som er 16 og 17 år – da øker presset. Vi er dypt skuffet over at flertallet svikter disse ungdommene, hvor det kanskje er viktigst med klare og tydelige vedtak og konkret handling.

Men dette avspeiler hvordan problemer i forhold til innvandrergruppen håndteres i Norge: Det prates, det synses, det utredes, det forskes, og det kartlegges, men det handles lite eller ingenting. Man er livredd for å tråkke muslimske miljøer på tærne, og da blir ofte de saker som man legger opp til, et slag i luften.

Vi har merket oss at det i høringene har kommet frem at noen av høringsinstansene er bekymret for tillitsforholdet mellom hjem og skole. Tillitsforhold er helt klart en viktig faktor mellom skole og hjem, men barns trygghet og sikkerhet er viktigere for Fremskrittspartiet.

Olemic Thommessen (H) [12:44:56]: Mange gode prinsipper har vært snakket om i denne sak. Jeg tror kanskje at denne sal også må spørre seg: Hvordan forholder vi oss til instrumentell lovgivning? Vi snakker altså om en trygderegel, en trygderegel som selvsagt må gjelde for alle norske borgere, hva enten de er blonde og blåøyde eller brunøyde og mørke. Vi snakker om en regel som er godt begrunnet som trygderegel. Det trengs ikke noen andre motiver, verken noen skolepolitisk, innvandringspolitisk eller tvangsgiftepolitisk grunn, for å vedta denne bestemmelsen. Den står godt på egne ben. Jeg føler at det er litt viktig å nevne det, fordi mange av innleggene har handlet om helt andre ting, utmerkede og viktige ting, og jeg skal også snakke litt om dem. Men det er altså ikke slik at vi kan begynne å tenke oss at vi skrur sammen en trygdelovgivning fordi det skal tjene alle mulige andre hensyn enn det trygdepolitiske. Tingenes rekkefølge må være i orden, hvis ikke er vi på farlige veier, på meget ville veier, i tenkningen rundt lovgivning.

Høyre og jeg synes også at det rettssikkerhetsmessige i dette er viktig. Det henger sammen med at barns rettssikkerhet som sådan er et viktig tema, og vi har få sammenhenger i vårt lovverk og i vår praktiske innretning av samfunnet som, hva skal jeg si, automatisk alarmerer om barns vanskeligheter. Vi har systemer på skolene, selvfølgelig, hvor det skal gis bekymringsmeldinger – det finnes noe. Men jeg tror nok det er viktig å se sammenhengene, se på om man ikke bør gå inn og styrke barns rettssikkerhet, se hvordan dette kan gjøres bedre. Jeg synes Oslo-skolenes tilnærming til dette, hvor fravær fra skole gjør at man ikke bare melder fra til trygdevesenet, men også til politiet og, jeg tror også, til barnevernet, er en god rutine. Den mistenkeliggjør ikke noen, men den gjør at de barn som trenger det, faktisk blir sett, og det er svært, svært viktig.

Vi kjenner dessverre mange eksempler på at norske barn flyttes til utlandet. Det gjelder ikke bare innvandrerbarn. Vi kjenner fra forrige stortingsperiode debatter rundt norske barn i Spania, barn som levde under meget vanskelige omstendigheter, hvor det rundt hjelpeapparatet i Spania, norsk hjelpeapparats forhold til Spania og skolemyndighetenes muligheter for å håndtere de forskjellige skoletyper der nede i forhold til skolegang her, sannelig var et sammensurium av vanskeligheter, som jeg ikke er så sikker på om vi kom helt til bunns i. Det er i mine øyne like viktig som de mer innvandringspolitiske temaene som har vært brukt som begrunnelse for det vi nå snakker om.

Jeg er også enig i at det å gå på skole i Norge er en viktig integreringsarena, og vi skal arbeide for å styrke det. Slik sett er det en positiv virkning av denne bestemmelsen: Det er åpenbart at når man tar trygden vekk, dukker barna opp igjen. Det tror jeg man har erfaring fra i skolen. Men det er altså ikke den egentlige begrunnelse for at denne regelen vedtas, og det står slik sett – representanten Knudsen var jo inne på det selv – litt i sammenheng med det Dokument nr. 8-forslaget som ble behandlet i Stortinget tidligere i dag, der man altså ville bruke ekteskapslovgivning som et virkemiddel i forhold til tvangsgifte som tema. Det er ikke noe lett spørsmål å forholde seg helt prinsipielt til tvers igjennom, men jeg tror altså det er viktig at man her, for å si det litt folkelig, skiller snørr og barter når man arbeider med lovgivning, slik at man til enhver tid vet hva som er hovedhensynet og grunnlaget for de bestemmelser man slutter seg til.

Høyre støtter innstillingen.

Presidenten: Presidenten aksepterer folkelige uttrykk.

May Hansen (SV) [12:50:14]: Gjennom endringene i lov om barnetrygd blir det nå mulig for skolene å ha en meldeplikt overfor trygdekontoret når barn og unge har et langt fravær utover vanlig ferie som skyldes utenlandsopphold. Hjemmelen for en slik meldeplikt blir inntatt i folketrygdloven. Det er av praktiske grunner at hjemmel for meldeplikt legges til folketrygdloven. Det betyr at meldinger som gis til trygdens organer, vil være til generell bruk og ikke bare begrenset til barnetrygdsaker. Trygdeetaten vil også kunne bruke meldinger til kontroll i forhold til ytelser etter folketrygdloven. Barnetrygdmottakere etter gjeldende rett har plikt til å melde fra ved utenlandsopphold utover vanlige ferieopphold, men trygdeetaten opplever at denne meldeplikten ikke alltid overholdes, og at feilutbetaling av barnetrygd dermed kan forekomme.

Dagens lovgivning gir ikke noen mulighet for å pålegge skolene en meldeplikt dersom barn og unge uteblir fra undervisningen over lengre tid. Derfor er det viktig å få igjennom lovendring og iverksette tiltak som kan hjelpe i forhold til å ivareta opplæringsplikten, noe som er meget viktig for integreringen av minoritetsspråklige barn i det norske samfunn.

Det bør være opp til skoleetaten og skolene i den enkelte kommune å komme fram til hvordan meldeplikten best kan ivaretas og organiseres. Det blir viktig å sørge for effektive rutiner som gjør at det raskt kommer fram melding til trygdeetaten om fravær, slik at etaten kan vurdere retten til barnetrygd og andre trygdeytelser, og om de er rettmessig utbetalt. Det er viktig å utvikle rutiner som forhindrer feilutbetalinger.

Det er viktig å poengtere at endringen gjøres i hovedsak ut fra skolepolitiske og trygdepolitiske begrunnelser. Opplæringsplikten må følges opp av skolemyndighetene. Meldeplikten gjelder ikke for videregående skoler, siden de ikke omfattes av opplæringsplikten. Men det forekommer at barn har blitt borte fra skoler, uten at myndighetene vet hvor de befinner seg, og dette skjer også i videregående skoler. Oslo kommune har utarbeidet rutiner for å registrere dette.

Det er positivt at det står en samlet komite bak merknaden om å be Regjeringa vurdere egnede tiltak mot denne gruppen. Slik Sosialistisk Venstreparti ser det, deler vi høringsinstansenes tvil om at det er noen hensiktsmessige tiltak for å bekjempe tvangsekteskap. Sosialistisk Venstreparti mener at andre virkemidler og krisetiltak må til ved denne problematikken. Dette vil Regjeringa komme spesifikt tilbake til gjennom ny utlendingslov i løpet av 2006.

Avslutningsvis er det viktig for Sosialistisk Venstreparti å poengtere at det å kunne gå på skole i utlandet kan være en berikelse for barn og ungdom og tilføre en kulturell og språklig nytte og forståelse for egen og andres kulturelle og etniske bakgrunn. Vi lever i en globalisert verden der kunnskap om språk vil være en viktig faktor for å kunne klare seg. Det blir viktig at departementet foretar en evaluering for eventuelt å kartlegge utilsiktede negative konsekvenser av denne endringen.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:54:15]: Alle barn som er bosatt i Norge, har plikt til grunnskoleopplæring. Gjennom en slik opplæring skal alle barn få del i et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag. Elevene skal gis en likeverdig og tilpasset opplæring med sikte på gode allmennkunnskaper. Jeg synes det er flott at det i Norge ikke bare er en rett til skolegang, men det er en plikt, fordi det er så avgjørende viktig for hvert barn.

Når vi i dag vedtar å stramme inn retten til barnetrygd under opphold i utlandet og innfører meldeplikt for skoler, er hovedhensikten både å styrke integreringen av minoritetsspråklige barn i det norske samfunnet og å innføre tiltak mot feilutbetaling av barnetrygd.

Det er et mål at etterkommere av innvandrere i samme grad som barn av foreldre som er født og oppvokst i Norge, skal få utdanning og arbeid som gjør det mulig for dem å ta aktivt del i det norske samfunnet. Lange utenlandsopphold kan gjøre dette vanskelig og i enkelte tilfeller medføre tvangsekteskap. Bortfall av barnetrygd og meldeplikt for skoler kan bidra til å hindre at slike situasjoner oppstår.

Trygdeetaten er avhengig av gode virkemidler for å unngå feilutbetaling av trygdeytelser. Når skolen nå får meldeplikt, vil flere av feilutbetalingene kunne unngås. Å hindre feilutbetaling er viktig ikke bare for å unngå at staten påføres tap. Det er også viktig for stønadsmottakeren. Dersom en person har mottatt store beløp urettmessig, kan et tilbakebetalingskrav være en stor økonomisk belastning.

Kristelig Folkeparti erkjenner at det er en fare for at tillitsforholdet mellom hjem og skole kan svekkes når skolen skal ha meldeplikt hvis elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Samtidig vet vi at både Oslo og Drammen i flere år har hatt rutiner for melding om ugyldig fravær til andre instanser. Jeg vet fra mitt eget arbeid i mange år i skolen at det å ha gode rutiner for å følge med på det enkelte barns fravær er med på og bidrar sterkt til å ivareta denne rettigheten eller plikten den enkelte elev har. Når dette svikter rundt den enkelte elev, skal skolen sørge for at barnet får den opplæring det har krav på.

Vi erkjenner også at en innstramming i barnetrygdlovens regler for utenlandsopphold vil kunne ha negative konsekvenser for eksempelvis foreldre til utvekslingselever, enkelte utenlandsstudenter med barn og familier som har et lengre ferieopphold i utlandet. Kristelig Folkeparti har vurdert de ulike hensyn mot hverandre og kommet til at de positive konsekvensene forslaget har, må veie tyngst.

Samtidig er det viktig å understreke at alle partier, bortsett fra Fremskrittspartiet, er enige om at det å gå på skole i utlandet kan være en berikelse for barn og ungdom og tilføre en kulturell og språklig nytte og forståelse for egen og andres kulturelle og etniske bakgrunn. Vi ber derfor departementet evaluere hvordan innstrammingene fungerer i forhold til det når de har fått virke en stund.

Fremskrittspartiet er ikke enig i dette. I sin tilsvarsmerknad sier de bl.a. følgende:

«(…) disse medlemmer er derfor helt imot at barn sendes alene til andre kontinenter, selv om det gjøres i globaliseringens navn.»

En blir fristet til å spørre: Gjelder dette også for skoleutveksling til USA eller Australia?

I denne debatten er det viktig å være nyansert. Hvis vi tør å utsette oss for inntrykk fra andre kulturer og religioner, ja til og med oppleve selv å være en minoritet i et annet land i en periode, tror jeg vi bidrar til økt forståelse. Det samme gjør interreligiøs dialog. Vi har nylig sett gode eksempler på betydningen av det i Norge i forbindelse med konflikten rundt Muhammed-karikaturene.

Statsråd Karita Bekkemellem [12:58:16]: Odelstinget har i dag til behandling forslag om å innføre meldeplikt for skoler til trygdekontoret når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold, og forslag om å stramme inn barnetrygdloven når det gjelder retten til barnetrygd under utenlandsopphold.

En av begrunnelsene for forslaget har vært at dette kan bidra til å forebygge tvangsekteskap. Jeg er i likhet med komiteens flertall usikker på hvor treffsikkert dette tiltaket vil være i forhold til å hindre tvangsgifte, men er glad for at komiteen understreker viktigheten av å følge opp arbeidet på dette området. Departementets arbeid med å kartlegge omfanget av tvangsekteskap er i så måte viktig.

Jeg vil innledningsvis understreke at det kan være positivt for barn å gå på skole i utlandet, som representanten May Hansen også var inne på i sitt innlegg.

Samtidig kan det være uheldig, sett fra et inkluderingsperspektiv, at et barn som skal leve sitt voksne liv i Norge, tilbringer store deler av barne- og ungdomstiden i et annet land. Dette kan gjelde personer som har sin etniske opprinnelse i andre land, så vel som etnisk norske barn av rom-folket. Barn som har hatt lange utenlandsopphold, kan ha glemt sine norskkunnskaper og mistet kontakten med venner og det norske samfunnet for øvrig.

Jeg tror at de endringene Odelstinget vedtar i dag, kan bidra til at utenlandsoppholdet for en del barn og unge vil bli kortere, og at de dermed lettere kan integreres i det norske samfunnet.

Forslaget om meldeplikt for skoler har også en annen begrunnelse. Plikten foreldrene har til å melde fra til trygdekontoret om sine barns utenlandsopphold, blir ikke alltid overholdt. Det betyr at barnetrygd feilaktig kan bli utbetalt. Når trygdeetaten får melding fra skolen om at et barns fravær kan skyldes at barnet er i utlandet, kan trygdeetaten undersøke om retten til barnetrygd er i behold og eventuelt stanse utbetalingen. Slik kan feilutbetaling hindres.

Jeg har for øvrig merket meg at komiteens flertall ikke ønsker at videregående skole skal omfattes av meldeplikten. Jeg merker meg imidlertid komiteens videreformidling av opplysninger om at noen barn blir borte uten at myndighetene vet hvor de befinner seg, og at dette også skjer i den videregående skolen.

Jeg har lyst til å si til det representanten Skei Grande var inne på i sitt innlegg, at dette bekymrer også meg. At barn i vårt samfunn forsvinner uten at vi vet hvor de er, er alvorlig. Jeg vet ikke helt hva vi har av svar på dette, men det jeg i hvert fall kan love, er å sette i verk et arbeid for å se om det er noe vi kan gjøre av ulike typer tiltak på dette feltet.

Jeg har også merket meg komiteens uttalelse om at det er viktig at det uformes gode og effektive rutiner, slik at skolene ikke blir pålagt unødvendig mye administrasjon. Jeg viser her til at odelstingsproposisjonen legger opp til at skoleetaten og skolen i den enkelte kommune skal komme fram til hvordan meldeplikten best kan ivaretas.

Presidenten: Ingen har tegnet seg til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Trine Skei Grande (V) [13:02:12]: Det var representanten Knudsen som fikk meg til å ta ordet igjen. Han kom med uttalelser om at vi svikter disse barna, og at vi er redde for å tråkke den pakistanske befolkningen på tærne ved å si at den videregående skole er en del av opplæringsplikten i henhold til norsk lov. Det må på det peneste kunne karakteriseres som kunnskapsløst. Det er veldig få ungdommer som blir sendt til Pakistan for å gå på videregående skole. Den delen er ganske mikroskopisk. Det som er utfordringa, er noe helt annet.

Jeg syns Thommessen hadde noen gode prinsipielle avveininger. Vi må lage lovene våre ut fra allmenngyldige prinsipper, og det er klart at det allmenne her må være at samfunnets rettigheter og samfunnets plikter henger sammen. Jeg mener at det er en klar sammenheng mellom barnetrygden og opplæringsplikten, men den sammenhengen oppheves ved videregående skole. Det er her ikke mulig å framvise at den virkningen som Fremskrittspartiet ønsker, kan føre til noe sånt.

Det er viktig å merke seg at det kanskje også er andre ting som kan føre til at foreldrene ikke ønsker å ha barna sine i norsk skole lenger, og som går langt inn i skolepolitikken, bl.a. at Regjeringa nå har tatt bort 2. fremmedspråk, som ville ha gitt foreldrene muligheten til å ha morsmålet som fremmedspråk for barna. Nå sender foreldrene barna til sitt opprinnelsesland for å lære seg det språket som de kunne ha lært i norsk skole med like stor lykke.

Som byråd for skole i Oslo tok jeg initiativ til å samle politi, barnevern, trygdekontor og skoleetat rundt samme bord for å lage like rutiner. Når det forsvinner ca. hundre barn fra norsk skole, er ikke det bare barn med annen etnisitet enn norsk. Det er også etnisk norske barn som forsvinner, og det er barn knyttet til etniske minoriteter som f.eks. sigøynerbefolkningen. Det er et ganske mye bredere og vanskeligere felt enn det dette er. Jeg vil oppfordre statsråden til å sørge for at også andre kommuner gjør det grepet å samle alle de viktige etatene for å sikre barns rettssikkerhet. Jeg syns det er skremmende at vi lever i et land der barn bare kan forsvinne, samme hvilken etnisk bakgrunn de har, uten at noen kan gjøre rede for hvor de er. Hvis vi skal klare det, trengs det en del kreativitet i å se ulike sammenhenger mellom alle de ulike statsinstitusjonene vi har for å ivareta barns rettssikkerhet. Men da må de klare å sitte rundt samme bord og samarbeide.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [13:05:27]: Når man har noen mulige tiltak man kan sette inn mot noe som åpenbart er svært negativt, altså tvangsekteskap, og man velger ikke å sette dem inn, er det helt åpenbart at det er å svikte en gruppe.

Som det også fremgikk av debatten i Stortinget tidligere i dag, er det en del av dem som blir tvangsgiftet, bl.a. i Pakistan, som er under 18 år, og som er ungdommer som pr. i dag er i den videregående skolen, bl.a. i Oslo og i min hjemby Drammen, som er nr. 2 på innvandringsstatistikken.

For øvrig en liten presisering: Når jeg snakket om at man var livredd for å tråkke enkelte på tærne, sa jeg ikke at det gjaldt de pakistanske miljøene, men de muslimske miljøene. Det er faktisk flere muslimske miljøer i Norge enn akkurat det pakistanske. Men dette kan selvfølgelig dreie seg om det pakistanske som det største muslimske miljøet i Oslo, så vidt jeg er kjent med.

Jeg føler at denne debatten og den debatten vi hadde tidligere i dag, er litt symptomatisk for en misforstått snillisme og dialog som kjennetegner en del norske samfunnstopper. I forhold til fundamentalistisk islam, som ideologisk sett er nærmest kommunismen, fascismen og nazismen, og som prediker vold, undertrykkelse og ufrihet, tror jeg ikke det er mulig med dialog. Der må det til konfrontasjon. Og som jeg var inne på i spørretimen i går, i en ordveksling med kulturministeren, har bl.a. den kjente forfatteren Salman Rushdie tatt til orde for at Vesten nå må ta et oppgjør med fundamentalistisk islam. Andre, mer moderate deler av de muslimske menigheter er det mulig å ha en dialog med.

For øvrig sa presidenten at det ikke ble noe replikkordskifte fordi ingen hadde tegnet seg. Vi fikk opplyst fra sekretæren at det ikke var mulighet for å tegne seg til replikk. Men hvis det hadde vært replikkordskifte, tror jeg muligens jeg ville stilt statsråden et spørsmål. Vi registrerer at statsråden i media svært aktivt påpeker kvinnenes vanskelige situasjon i innvandrermiljøene. Hun sa bl.a. i november i fjor at imamer må ta avstand fra vold mot kvinner og ikke komme med utsagn som kan legitimere dette, og at hun ville bruke statsstøtten som pressmiddel overfor disse gruppene. Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden hva hun konkret har gjort når det gjelder å styrke kvinnenes stilling i innvandrermiljøene – og da tenker jeg ikke på forskning, utredning og kartlegginger, men på konkrete handlinger. På det området føler jeg at det så langt er svært tynt.

Presidenten: Mens presidenten var ute, ble det opplyst at det ikke var anledning til replikkordskifte, og det er det heller ikke. Så presidenten tar det han sa, på sin kappe.

Ellers vil presidenten anmerke at karakteristikkene som ble brukt i forhold til muslimske miljøer, som fascisme og nazisme, kan oppfattes som sterke karakteristikker, og presidenten advarer mot så sterke karakteristikker.

Trine Skei Grande (V) [13:08:53]: Det forrige innlegget til Knudsen fikk meg til å ta ordet, men dette burde virkelig føre til at alle i salen tok ordet, for det Knudsen nå framførte av meninger om dialog mellom ulike kulturer og religioner, var ganske sjokkerende.

Jeg har gått gjennom livet og alltid trodd det beste om alle, og det har spart meg for mye bråk. Jeg velger da også å tro det beste om hr. Knudsen. Jeg vil derfor be Knudsen si hva han mener med konfrontasjon. Hva legger representanten Knudsen egentlig i at muslimske land bør møtes med «konfrontasjon»? Hva legger han i det ordet? Det hadde det vært veldig oppklarende for oss å få vite.

Det er tydelig at Fremskrittspartiet aldri har vært i nærheten av å ha makt. De har en fascinerende tro på denne salens mulighet til å lovregulere seg ut av ethvert problem, til å lovregulere seg ut av ethvert moralsk dilemma og til å lovregulere seg ut av enhver kulturell konflikt. Det er faktisk ikke sånn at vi klarer å lovregulere oss ut av det. Av og til er det snakk om politisk kreativitet. Av og til er det snakk om å få instanser til å sette seg ned sammen, gjøre et politisk håndverk og lage samarbeidsrutiner. Vi kan vedta regler her til vi blir blå, grønne eller røde, men det kommer faktisk ikke til å hjelpe oss ut av de store utfordringene vi her har. Her er det de gode, hardt arbeidende byråkratene som på vegne av det norske samfunn kan gjøre jobben. Her er det faktisk læreren på Tøyen skole, som går fra familie til familie og banker på dørene, som kan få til holdningsendringer, og som kan bedre integreringen. Det klarer aldri Knudsen å lovregulere seg bort fra.

Presidenten: Ulf Erik Knudsen får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [13:11:00]: Hvorvidt Fremskrittspartiet har vært langt unna makt, kan man jo se ved å ta en titt på forrige regjeringsperiode, hvor vi faktisk lagde hele tre budsjetter sammen med bl.a. Venstre. Lenger unna makt har Fremskrittspartiet altså ikke vært.

Når det gjelder måter å konfrontere fundamentalistisk islam på, kan det gjøres gjennom klare og konkrete lovreguleringer, gjennom å dra inn penger fra trossamfunn som prediker holdninger vi ikke ønsker å ha i Norge, som terror og vold, eller ved å stanse pengeoverføringene til terroristorganisasjonen Hamas osv., ved å være klar og tydelig overfor fundamentalistisk islam på at vi ikke ønsker disse holdningene i en sivilisert vestlig verden. Men som jeg også sa: Det finnes moderate muslimske miljøer det går an å ha dialog med.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.