Svein Flåtten (H) [11:21:43] (ordfører for saken): Komiteen legger nå frem sin innstilling til lov om endring i lov om Statens pensjonsfond. Flertallet i komiteen tilslutter seg det forslaget som kommer fra Regjeringen om å endre definisjonen av de såkalte netto finanstransaksjoner i lovens § 3, slik at definisjonen utvides til også å omfatte kjøp av aksjer i det sammenslåtte selskapet StatoilHydro AS.

Dette forslaget følger av sammenslåingen mellom selskapene Statoil og Norsk Hydro og av Regjeringens intensjon om å kjøpe seg opp i det fusjonerte selskapet. Som sagt, flertallet i komiteen tilslutter seg dette. Jeg regner med at de i den utstrekning de ikke synes at jeg argumenterer tilstrekkelig for deres syn, vil utfylle det. Jeg vil konsentrere meg om synspunktene til Høyre og mindretallet, som går imot.

I 2001 behandlet Stortinget eierskapet i det som den gang het Statoil. I flertallsinnstillingen, Innst. S. nr. 198 for 2000-2001 heter det fra et stort flertall, hvori opptatt dagens regjeringsparti, Arbeiderpartiet, at man bl.a. mener at målet om å bygge opp petroleumskompetansen i Norge var nådd. Man mente videre at statlig eierskap ikke var nødvendig for å videreutvikle fagkompetansen, og at de økonomiske og styringsmessige begrunnelsene for helstatlig eierskap ikke lenger var relevante. Så kom selve gullkornene, og da siterer jeg:

«Dels fordi et for omfattende statlig eierskap kan redusere incentivene til økt verdiskaping på sokkelen, og dels fordi styring av virksomheten bedre kan sikres gjennom andre virkemidler enn helstatlig eierskap i selskaper. Staten kan dessuten sikre sine inntekter på andre måter enn ved eierandeler i oljeselskaper. Med mindre omfang av direkte eierskap kan staten utføre sin oppgave som kontrollør og regulator på en mer effektiv måte.»

Dette er utmerkede formuleringer, forutseende og kloke.

Jeg mener at de grunnleggende forhold i norsk olje- og gasspolitikk er lite endret siden den gang. Argumentene i denne innstillingen er mer enn gyldige også i dag. Delprivatiseringen av Statoil har vært nyttig for landet. Senest under behandlingen av sammenslåingen av Statoil og Hydro gav næringsministeren i et brev til energi- og miljøkomiteen uttrykk for at delprivatiseringen har vært positiv for selskapet. Det å kjøpe seg ytterligere opp til 67 pst. i det fusjonerte selskapet virker derfor unødvendig, både av kommersielle, finanspolitiske og næringspolitiske hensyn.

Ved å gå imot lovendringen, slik som mindretallet gjør, vil de midlene som nå må brukes til oppkjøp – betydelige midler – kunne vært tilført Statens pensjonsfond – Utland.

Flertallet i saken gjentar i en merknad det som departementet skriver i proposisjonen, nemlig at motstykket til å investere i pensjonsfondet, er avkastning i form av utbyttebetalinger i fremtiden. Det er for så vidt en interessant merknad fra partier som man ikke vanligvis forbinder med å hylle utbyttebetalinger så veldig sterkt. Når et selskap som Statoil opererer på helt forretningsmessige vilkår, i et meget liberalt marked, i et knallhardt internasjonalt miljø, vil det selvsagt være usikkerhetsfaktorer i forhold til utbytte. Markedsverdier kan forandre seg. Det har vel ikke gått en uke ennå siden vi så Statoils verdier rase med flere titalls milliarder kr, basert på de fremtidige utsiktene. Det er enda kortere tid siden en betydelig oljelekkasje spredde usikkerhet rundt denne bransjen. Jeg tror at det neppe er grunnlag for å bruke ren matematikk på at pengene skal renne inn i statskassen senere. Jeg tror også at jeg nå har støtte for dette synet inn i noen av regjeringspartiene. Under en debatt i næringskomiteen for noen dager siden formulerte representanten Lundteigen fra Senterpartiet det slik i forbindelse med hva man skal satse på av næring i fremtiden:

«Vår olje- og gassdrevne økonomi vil eksistere en kort periode i norsk historie. Allerede nå faller oljeproduksjonen mer enn budsjettert, til tross for stor leiteaktivitet. Det er et klart varsku.»

Dette er neppe en uttalelse som vil gi analytikerne vann på mølla i forhold til altfor høye utbytter fremover. Jeg skal ikke være så pessimistisk som Senterpartiet. Det synes jeg ikke det er grunnlag for. Jeg tror ikke olje- og gassindustrien er noen solnedgangsindustri, men i hvert fall at vi har grunnlag for å gjøre som mindretallet gjør, nemlig å gå imot denne endringen i loven og på den måten kunne beholde pengene i Pensjonsfondet.

Alf E. Jakobsen (A) [11:28:33]: Lovforslaget som saksordføreren har redegjort for, er helt konkret en oppfølging av sammenslåingen av Statoil og petroleumsvirksomheten til Hydro, og av Regjeringens og flertallets klare intensjon om å kjøpe opp aksjer i det sammenslåtte selskapet.

Bakgrunnen for lovendringsforslaget er at Stortinget allerede – og jeg understreker allerede – har vedtatt at statens eierandel i det sammenslåtte selskapet over tid skal økes fra 62,5 pst. til 67 pst. Med dette har Stortinget fulgt opp intensjonene i forbindelse med børsnoteringen av Statoil i 2001 om minst 67 pst. eierandel i Statoil.

Når det gjelder denne saken, er det viktig å understreke at i dag er inntektene til Statens pensjonsfond definert i pensjonsfondsloven. I inntektene til Statens pensjonsfond – Utland inngår salg av aksjer i Statoil, fratrukket eventuelle statlige kapitalinnskudd i selskapet.

Det lovforslaget som Regjeringen har fremmet gjennom denne proposisjonen, sikrer en symmetrisk behandling av kjøp og salg av aksjer. Lovens definisjon av netto finanstransaksjoner utvides til også å omfatte statens kjøp av aksjer i den sammenslåtte StatoilHydro.

Regnskapsteknisk vil kjøp av aksjer i det sammenslåtte selskapet defineres som finanstransaksjoner og dermed være en formuesplassering som ikke påvirker overskuddet for Statens pensjonsfond – Utland, slik det framkommer i regnskapet. Etter vår mening er det viktig og riktig at staten over tid øker sin andel i StatoilHydro til 67 pst.

Jeg viser til at kjøp av aksjer i StatoilHydro i henhold til lovforslaget finansieres av midler som ellers hadde vært overført til Statens pensjonsfond – Utland. Motstykket til denne investeringen er en avkastning i form av utbytteutbetalinger i framtiden. Dette er etter loven en del av kontantstrømmen som overføres til Statens pensjonsfond – Utland.

Opposisjonen bruker bred plass i sine merknader på å fokusere på at forslaget og vedtaket om å kjøpe seg opp til 67 pst. i det fusjonerte selskapet er unødvendig, både av kommersielle, finanspolitiske og oljepolitiske hensyn. Dette er ikke tema i det framlagte lovforslaget, da dette, som opposisjonen kjenner veldig godt til, allerede er grundig drøftet og ikke minst debattert og vedtatt av Stortinget. Det framstilles nesten slik at vi nå skal behandle spørsmålet om å kjøpe seg opp. Dette vedtaket er fattet, enten opposisjonen liker det eller ikke.

Fremskrittspartiet peker bl.a. på at et så høylytt kommunisert kjøp av aksjer vil presse aksjekursen ytterligere opp, slik at de reelle kostnadene vil kunne bli høyere. Det hevdes videre at inntil 25 milliarder kr vil kunne bli sprøytet inn i norsk økonomi på relativt kort tid. De gjør et stort nummer av at det ifølge Regjeringens egen retorikk i andre sammenhenger vil skape inflasjon, høyere rente, press på kronekursen og på sikt føre til utflagging av norske arbeidsplasser. Til dette vil jeg bemerke at Regjeringens intensjon som kjent er at kjøp av aksjer i StatoilHydro skal skje i markedet over tid. Videre vil virkningene for økonomien av at staten kjøper aksjer i det sammenslåtte selskapet, etter alt å dømme være små. Aksjonærlister viser at det foruten staten i hovedsak er utenlandske investorer som eier aksjer i StatoilHydro. Om staten kjøper aksjer fra disse investorene, vil virkningen være at de vil justere sammensetningen av sin formue ved å redusere sine investeringer i StatoilHydro. Samtidig vil kjøp av aksjer i selskapet innebære omplassering av en svært liten del av statens formue. Ser vi disse to forholdene i sammenheng, vil de samlede virkningene på norsk økonomi trolig bli veldig, veldig små.

Jeg har også lyst til å fokusere på et oppslag i Dagsavisen på forsommeren i år. Fremskrittspartiets næringspolitiske talsmann Øyvind Korsberg uttalte seg da til Dagsavisen om et annet oppkjøp. Representanten Korsberg uttalte at Fremskrittspartiet ville gi Hydro 10 pst. av Statens pensjonsfond – Utland til et mulig oppkjøp av den kanadiske energigiganten Alcan. Dette kunne dreie seg om den nette sum av 180 milliarder kr. Så redegjør representanten Korsberg for at Fremskrittspartiet i utgangspunktet ønsker å redusere statens andel i Hydro til 34 pst. Så langt er det i god FrP-ånd.

Så kommer det interessante, og det er følgende uttalelse:

«(…) om Regjeringen vil beholde 44 pst., vil vi støtte også det.»

Beløpet som vil medgå til dette, er ifølge Korsberg ikke så veldig interessant – det skal ikke stå på penger.

Så er jeg ikke dummere enn at jeg ser at det også er et annet syn i Fremskrittspartiet, bl.a. uttrykt gjennom representanten Christian Tybring-Gjedde. Her tales det i tunger, iallfall med to tunger.

Avslutningsvis vil jeg anbefale finanskomiteens innstilling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:35:04]: Beklager å måtte si det, men representanten Sandal viste ikke særlig mye økonomisk innsikt i sitt innlegg.

Jeg skal stille konkrete spørsmål. Når man øker statens andel fra 62,5 til 67 pst., vil det innebære 143 millioner aksjer. Det er ut fra en kurs på 180 kr 25 milliarder kr. Det sier representanten Sandal ikke får noen konsekvenser for norsk økonomi. I sitt innlegg i dag sier han at han har sjekket aksjonærlisten. Han fant heldigvis ut at en del av disse aksjene er på utenlandske hender. Det er korrekt. Men hvordan kan representanten mene at inntil 25 milliarder – la oss si det er 15 milliarder kr – ikke skal få noen konsekvenser for norsk innenlandsøkonomi, når man driver og debatterer 100 millioner og 10 millioner i salen som en absolutt grense når det gjelder statsbudsjettet?

Alf E. Jakobsen (A) [11:36:07]: Først vil jeg si at representanten Sandal står ikke på talerstolen her. Han står en annen plass i salen. Det som representanten Jakobsen sa, er at hvis vi ser flere forhold i sammenheng, kan – jeg holdt på å si – virkningen bli svært liten. Og det er ikke bare en del investorer som er utenlandske. Den listen er egentlig veldig lang. Jeg bare gjentar det jeg har sagt tidligere: Fremskrittspartiet snakker med to tunger i denne saken.

Det er også andre oppkjøp, som ble diskutert her om dagen, der Fremskrittspartiet hadde et litt annet syn på statens eierskap. Så det er nok et stykke mellom liv og lære også i Fremskrittspartiet når det gjelder oppkjøp.

Presidenten: Svein Flåtten til replikk – og replikken går til representanten Alf E. Jakobsen!

Svein Flåtten (H) [11:37:30]: Representanten Jakobsen hadde synspunkter på hvordan vi skriver våre merknader for å begrunne vårt syn i denne saken. Det kommer vi til å fortsette med å gjøre slik det er nødvendig for å begrunne vårt syn, og jeg håper at makthaverne kan finne seg i det også fremover.

Det var interessant å høre Jakobsens vurderinger av hvordan aksjemarkedet kommer til å ta imot oppkjøpet. Det var meget interessant å høre at det ikke kommer til å influere særlig i det hele tatt. Men selve spørsmålet mitt er følgende: Hvorfor mener representanten Jakobsen at han kan være sikker på at utbyttet i selskapet kommer til å motsvare investeringen, når han ser hvilke problemer som rammer selskapet i øyeblikket, og hvilket vanskelig marked en arbeider i?

Alf E. Jakobsen (A) [11:38:38]: La meg nå først si at jeg har ingen intensjon om å påvirke representantene fra Høyre når det gjelder hvordan de skal skrive sine merknader. Men det jeg sier, er at denne saken er debattert og vedtatt, og nå er det et annet spørsmål vi konsentrerer oss om, nemlig lovforslaget.

Når det sies at investeringen kommer til å samsvare med utbyttet, var det ikke det jeg sa. Jeg sa at motposten var aksjeutbytte. Jeg sa ikke at det kom til å tilsvare det som ville kunne bli situasjonen. Det går opp og ned. Men når vi ser på den norske oljeformuen og hva vi nå har i Statens pensjonsfond – Utland, tror jeg de fleste vet at det er en sikker og trygg investering, selv om det i denne sammenhengen er sånn at det er ting som påvirker situasjonen, eksempelvis det som har skjedd med Snøhvit.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:39:56]: Jeg er så heldig å få stille replikk både til Sandal og til Jakobsen i samme runde!

Representanten Jakobsen nevnte at dersom aksjonærlisten hadde vært utelukkende norsk – det er iallfall konsekvensen av det han sier – ville Regjeringens innstilling vært annerledes. Er det da slik at dersom aksjonærlisten i StatoilHydro ikke tilfeldigvis hadde hatt mange utenlandske aksjonærer, ville Regjeringen utgiftsført kjøpet av 143 mill. aksjer over statsbudsjettet?

Alf E. Jakobsen (A) [11:40:39]: Det er ikke slik. Men det er en argumentasjon for å motvirke det som dere faktisk har sagt om hvordan realiteten er når det gjelder aksjonærlisten. Saken om oppkjøp hadde dagens regjering kommet med uansett, uten å ta det over statsbudsjettet.

Svein Flåtten (H) [11:41:17]: Jeg ber om ordet til nok en replikk for å få utdypet det som Jakobsen svarte på den forrige, om utbyttet i forhold til investeringen. Jeg oppfattet det forrige svaret slik at han ikke var så sikker på dette allikevel, og sier at dette har jeg egentlig ikke sagt. Det står i merknaden fra flertallet:

«Motstykket til denne investeringen er avkastning i form av utbyttebetalinger i framtiden»,

altså at dette skal gå opp i opp. Da blir spørsmålet mitt følgende: Forstår jeg representanten slik at han nå er usikker på om det blir slik?

Alf E. Jakobsen (A) [11:42:01]: Representanten er ikke usikker på om det blir slik over tid. Hvis du har lest meg på en annen måte, er ikke det korrekt. Men det er klart at det svinger i dette markedet, og det har også representanten fra Høyre sagt. Men jeg er ganske trygg på at dette kommer til å bli en god investering, som også vil tilbakeføre penger til Statens pensjonsfond – Utland.

Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal gå via presidenten.

Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:43:00]: Innstillingen vi nå behandler, er en av de mest kuriøse sakene Regjeringen har lagt frem denne sesjonen – ikke fordi det er overraskende at Regjeringen ønsker å øke det statlige eierskapet i norsk industri, men fordi den later som om transaksjonen ikke får noen konsekvenser for noen av de involverte partene. Da er det viktig å informere samtlige aktører om hva denne saken faktisk dreier seg om.

Regjeringen planlegger å bruke 25 milliarder kr – 25 milliarder kr – på å kjøpe ytterligere 143 mill. aksjer i StatoilHydro for å øke eierandelen fra 62,5 pst. til 67 pst. Disse aksjene vil Regjeringen kjøpe fra store eksisterende aksjonærer i selskapet. Da StatoilHydro også har utenlandske aksjonærer, som representanten Jakobsen var inne på, vil en del aksjer kjøpes av utenlandske eiere – men en del aksjer vil bli kjøpt av norske aksjonærer, og på det tidspunktet man velger å kjøpe, hvis man skal kjøpe over tid, vil kanskje enda flere være norske aksjonærer. Det har man ingen forsikring om. De store norske aksjonærene er folk som finansministeren i alle andre sammenhenger karakteriserer som «de som har mest fra før».

At bruken av disse 25 milliarder kr står i grell kontrast til Regjeringens retorikk om bekjempelse av fattigdommen, er en ting, men at bruken av disse pengene ikke får noen innvirkning på norsk innenlandsøkonomi, er direkte galt. Dersom man skal tro på retorikken Regjeringen presenterer i enhver annen sammenheng, vil det ikke være mulig å sprøyte inntil 25 milliarder kr inn i markedet uten at disse får ringvirkninger for det generelle aktivitetsnivået i norsk økonomi.

For hva vil skje i det øyeblikket en stor norsk forvalter velger å selge sin eierpost i StatoilHydro? Ifølge Regjeringen skjer overhodet ingenting. Men det er med respekt å melde beviselig galt. Denne forvalteren ville informert eierne av aksjene, og noen eiere ville valgt ikke å reinvestere pengene i aksjemarkedet, men tvert imot å ta pengene ut og benytte disse til forbruk. Hvor stor andel av de 25 milliarder kr dette gjelder, kan man ikke vite, men at beløpet er betydelig, er sannsynlig. Representanten Jakobsen sa jo at uansett hvem som eier disse aksjene, ville Regjeringen gjort nøyaktig det samme. Det er jo interessant å merke seg.

Regjeringen forsøker også på en svært naiv måte å fremstille det som om bruk av penger fra Statens pensjonsfond til kjøp av aksjer i StatoilHydro er bytting av formue. Ja, i regjeringspartienes merknad hevdes det sågar at Regjeringen ikke bruker pengene, fordi den angivelig vil få økte utbytteutbetalinger senere som da vil bli plassert i Statens pensjonsfond.

La oss akseptere Regjeringens fremstilling, at det er et bytteforhold med hensyn til formue. Da er det jo bemerkelsesverdig at et slikt bytteforhold ikke eksisterer når Fremskrittspartiet ønsker å bytte noe av finansformuen vi har i Statens pensjonsfond, til infrastruktur for fremtidig verdiskaping i Norge. Nei, da hevder Regjeringen at Fremskrittspartiet bruker opp pensjonspengene til barnebarna våre, samtidig som vi får inflasjon, høyere rente, høyere kronekurs og utflagging av arbeidsplasser.

Sannheten er dessverre at Regjeringen i denne saken utviser en forbløffende inkonsekvent holdning til økonomiske sammenhenger. I denne saken sier Regjeringen rett ut at det er mulig å bruke langt mer penger i norsk økonomi enn det Regjeringen selv foreslår over statsbudsjettet – for det er det en del av disse pengene vil bli brukt på – fordi Regjeringen velger å late som om penger som brukes i aksjemarkedet, forsvinner i løse luften, selv om sannheten er at deler av disse pengene indirekte vil gå til personlig forbruk innenlands.

Dette er interessant. Regjeringen vil bruke mer penger bare formålet er viktig nok – representanten Jakobsen sa jo det, formålet er viktig nok. Og det å øke det statlige eierskapet i StatoilHydro til 67 pst. er åpenbart et tiltak som Regjeringen prioriterer høyere enn f.eks. utbygging av veinettet, utstyr til våre forskningslaboratorier, materiell til Forsvaret eller PC-er til våre skoleelever. Det er en legitim politisk prioritering, men da får man være åpen og ærlig og si det rett ut.

Så mens Regjeringen velger å tilgodese aksjeeiere med 25 milliarder kr, avspises de «som har minst fra før», som Regjeringen sier, med den tilfredsstillelsen det er å vite at de gjennom staten er blitt enda større deleiere i StatoilHydro. Det setter de sikkert veldig stor pris på.

Jeg har nå fått større forståelse for hva statsminister Stoltenberg mente da han hevdet at denne regjeringen bruker de store pengene på de store oppgavene. For kjøp av aksjer i StatoilHydro koster flesk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Alf E. Jakobsen (A) [11:47:50]: Jeg tillot meg i innlegget mitt å stille noen spørsmål med hensyn til Fremskrittspartiet og det delte synet som kommer til uttrykk mellom representanten Øyvind Korsberg og representanten Christian Tybring-Gjedde. Hva er Fremskrittspartiets syn når det gjelder det mulige oppkjøpet, og at det var penger nok etter Fremskrittspartiets syn til å kjøpe seg opp til 44 pst.? Det er jo ikke småpenger, det heller. Og hva er f.eks. Fremskrittspartiets syn når det gjelder det oppkjøpet som nå skjedde i forhold til Aker Kværner? Tyder ikke det på at det er et litt delt syn også innenfor Fremskrittspartiet når det gjelder statlige oppkjøp av viktige bedrifter?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:48:46]: Jeg legger ikke skjul på at vi har debatter innen Fremskrittspartiet når det gjelder statlig eierskap. Men Fremskrittspartiet står samlet bak at vi bør ha et visst eierskap i strategisk viktige næringer for Norge, og StatoilHydro representerer en av dem. Vi har argumentert for å selge oss ut av selskaper som overhodet ikke er å anse som strategisk viktige, men som faktisk opererer i konkurranse med andre selskaper ute. Man har f.eks. SAS og en rekke andre selskaper, hvor vi ikke trenger å eie selskapene, men de konkurrerer faktisk med andre bedrifter. Vi har foreslått i forbindelse med eierskapsmeldingen hvilke selskaper vi vil selge oss ut av. Så vi vil holde oss på et lavt nivå når det gjelder statlig eierskap. Vi skal ikke opp på 67 pst. for å få vedtakskompetanse – det har vi ikke noe behov for. Når man har negativt eierskap i et selskap på 33 pst., har man tilstrekkelig med makt i selskapet til at ikke beslutninger blir fattet som er i strid med det man ønsker å prioritere som eier.

Rolf Terje Klungland (A) [11:49:51]: Fremskrittspartiet fører en retorikk som er å bygge opp sin egen ideologi, og som ikke henger sammen med virkeligheten i det hele tatt. Når Tybring-Gjedde snakker om innsikt i økonomi, ble jeg veldig overrasket over at han viste så liten innsikt som han har vist i denne debatten. Vi har jo f.eks. Pensjonsfondet og Folketrygdfondet. Fremskrittspartiet foreslår selv å lage fond på mange hundre milliarder kroner i forhold til samferdselsfond, petroleumsfond, og det er jo ikke slik at de fondene som går inn, og de som har ansvar for de fondene, inntektsfører om de bytter fond, eller om de selger/kjøper aksjer. Hver dag foregår det altså en milliardhandel på Oslo Børs som ikke blir lagt inn i budsjettet. Det er jo avkastningen fra fondet som kommer som inntekt i forhold til staten. Derfor er dette en formuesplassering og har ingenting med den retorikken som Tybring-Gjedde brukte, å gjøre.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:51:02]: Fremskrittspartiet ønsker et infrastrukturfond på 300 milliarder kr som bygges opp over fem år. Grunnen til at vi ønsker det, er at Regjeringen sultefôrer samferdselssektoren i Norge. Vi ønsker en garantert avkastning og bruker den 4 pst.-regelen som ligger i Statens pensjonsfond, for avkastning til infrastruktur. Da får vi brukt tilstrekkelig med penger til å få bygd ut veinettet i Norge, få rustet opp jernbanen, og vi får bredbånd over hele landet. Istedenfor den somlehastigheten til Regjeringen velger Fremskrittspartiet å garantere at avkastningen til dette går til det. Da flytter man penger fra Statens pensjonsfond til et annet fond, eller man kan bruke visse deler av Statens pensjonsfond, la det stå der det er i dag, men bruke 4 pst. på det. Det er fornuftig. Det samme gjør vi på petroleumsforskning. Det er også fornuftig. Vi garanterer slik at vi bruker penger på forskning der det er viktig. Det er fordi Regjeringen ikke er villig til å bevilge det som trengs for å ruste opp infrastrukturen i Norge. Da er vi nødt til å foreslå drastiske tiltak, og vi ser andre partier kommer etter og også ønsker å etablere fond. Det er vi glad for.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:52:05]: Det er en interessant debatt. Fremskrittspartiet har jo mer penger enn alle andre til sine formål. Vi har jo i diskusjonen nå fått avklart at Fremskrittspartiet aksepterer at olje- og gassektoren er et område som en definerer som viktig for et strategisk eierskap, og videre at en ønsker å ha en betydelig eierpost og mener at 33 pst. er dekkende.

Samtidig hører vi gjentatte ganger at det også er kommersielle hensyn som ligger bak Fremskrittspartiets politikk. Da er spørsmålet: Når det gjelder det nedsalget som skjedde i Statoil i sin tid, kunne vi få høre Fremskrittspartiets talsperson med klare ord gi uttrykk for om det har vært fordelaktig økonomisk for det norske folk å selge seg ned i Statoil – fra det tidspunktet det skjedde, og fram til i dag?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:53:02]: Lundteigen er sikkert ute etter at jeg skal si at det ikke var lønnsomt å selge seg ned. Det kan man bare regne seg frem til. Poenget er at hvis man skal ha en tilnærming til hvor mye staten skal eie, på tvers av private eiere, så ønsker vi en nøktern tilnærming til det.

Representanten Lundteigen kunne bruke akkurat samme argument, og da burde han f.eks. nevne kommuner som eier kraftselskaper i dag, som nå har tre–firedoblet seg i verdi på børs. Da burde man jo selge i dag hvis man ikke solgte for fem år siden. Det er et like meningsløst argument.

Vi har en prinsipiell tilnærming til dette. Vi ønsket eierskap, begrensede eierskap i strategiske selskaper, men vi vil ikke spekulere på børsen – om man skal selge da, om det var galt eller det var riktig. Det er en uklok tilnærming. Vi ønsker å ha en prinsipiell tilnærming til det. Vi har begrenset eierskap, og 31 pst. er begrenset eierskap. Vi ønsker ikke å dominere Oslo Børs og eierskapet på Oslo Børs.

Rolf Terje Klungland (A) [11:54:06]: Jeg skal prøve meg igjen, og jeg forventer faktisk at representanten Tybring-Gjedde svarer på mitt spørsmål.

Mener Fremskrittspartiet at når en kjøper aksjer for 300 milliarder kr, som samferdselsfondet skal gjøre, har det ikke innflytelse, men når en velger å kjøpe aksjer i Hydro, som også dette samferdselsfondet til Fremskrittspartiet kan gjøre, har det virkning på norsk politikk? Eller mener Fremskrittspartiet at det er plassering i fond, altså en formuesplassering, og at det dermed ikke har innvirkning på økonomien?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:54:54]: Det er åpenbart at representanten Klungland ikke har forstått poenget med Fremskrittspartiets fondsavsetninger.

Når man setter penger i fond, hvis det er 2 500 milliarder kr på Statens pensjonsfond, kan man øremerke 300 milliarder kr av disse og få avkastning av disse til infrastruktur i Norge. Det man bruker av avkastningen fra et infrastrukturfond, vil selvfølgelig få innflytelse på innlandsøkonomien i Norge, dersom man velger å bruke det på innlandsøkonomien i Norge, hvis man bruker arbeidskraft i Norge osv. Det er helt korrekt. Da har jeg angivelig svart på spørsmålet fra representanten Klungland, at disse tingene er helt forskjellige. Hvis jeg har misforstått spørsmålet, hvis han klarer å utdype spørsmålet lite grann bedre, kan jeg godt svare en gang til, men jeg antar det var det som det ble spurt om, nemlig om vårt fond hadde konsekvenser for norsk innlandsøkonomi. Det har det kun når man tar avkastningen fra fondet, for fondet kan fortsatt være en del av Statens pensjonsfond – Utland. Men avkastningen av dette fondet, de 4 pst. på de 300 milliarder kr over fem år, vil vi bruke til å bygge infrastruktur i Norge og ruste opp veinettet i 20 år i stedet for å vente, som Regjeringen gjør, i 50 år.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Heikki Holmås (SV) [11:56:22]: Det er spennende å følge debatten, men jeg tenkte jeg skulle forholde meg til det som er sakens kjerne her, nemlig at vår regjering åpner for – som følge av den sammenslåingen som har skjedd mellom Statoil og Hydro – å kjøpe seg opp til 67 pst., og det skal gjøres fra statens side. Det mener vi er viktig for våre nasjonale og strategiske interesser.

StatoilHydro er i dag et selskap som fullstendig dominerer norsk sokkel, og vi synes det er riktig å ha det strategiske eierskapet. Staten eier jo oljen når den ligger i bakken, men ved å sikre oss to tredjedels flertall over StatoilHydro, vil vi også eie og ha en strategisk kontroll over hele løpet til oljen, fra den ligger i bakken og til den kommer på bensintanken til de forskjellige bilene i Norge eller eksporteres ut av landet.

Det er viktig for staten å ha kontroll over dette. Det er strategisk for oss å ha den kontrollen over StatoilHydro. Vi ser det i forhold til nordområdene og den utviklingen som skjer der, den politikken som føres. Det er en fordel for StatoilHydro å ha staten som eier, som en trygg og dominerende eier. Selv om det ikke kommenteres bredt, verken i norske eller internasjonale medier, legger den observante, samfunnsengasjerte borger merke til at det er Russlands president som ringer til den norske statsminister og gir beskjed om at vi får delta i utviklingen av Sjtokman på russisk sektor.

Det er en omplassering av kapital. Vi flytter penger fra andre aksjer over til StatoilHydro-aksjer. Det er en eiendel, en viktig eiendel, å ha for Norge. Med de endringene vi gjør nå, sikrer vi oss det som jo lenge har vært et SV-ønske. Vi sikrer oss igjen en sterk kontroll over StatoilHydro i årene som kommer. Vi vet at dette er populært hos det norske folk. Vi behøver ikke gå langt tilbake i tid for å huske debatten om nedsalget i Statoil, da vi i sin tid solgte oss ned. Det er kjent hva SVs holdning var den gangen, og vi vet at det norske folk er glad for at vi har et sterkt og godt eierskap i StatoilHydro.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:59:19]: Jeg vil også kommentere den økte statlige eierposten i StatoilHydro fra 62,5 pst. til 67 pst. 67 pst. – to tredjedels flertall – er en viktig grense i ethvert selskap.

Senterpartiet er glad for flertallet i dag. Ikke bare regjeringspartiene, men også Kristelig Folkeparti støtter opp om flertallsinnstillingen. Ved stortingsbehandlinga av statens eierskap i Statoil i 2001 var det, som SVs Heikki Holmås sa, et mindretall, og det mindretallet bestod den gangen av Senterpartiet og SV. De partiene er i dag i et flertall, og det er svært gledelig.

Det er riktig at jeg på vegne av Senterpartiet i forbindelse med næringskomiteens behandling sa at olje- og gassektoren i dag er slik at vi har en olje- og gassdrevet økonomi som har en kort historisk periode. Jeg sa det fordi det er viktig å ha fokus på at oljeproduksjonen nå faller mer enn det som er budsjettert. Det gjelder også i kommende år. I den sammenhengen som det ble sagt, var imidlertid fokuset å satse på framtida – i betydningen fornybar energi.

Det er imidlertid ikke slik å forstå at en ikke må husholdere med sitt eierskap til olje og gass på den klokeste måten, for en står sjølsagt overfor mange rike år, ikke minst på gassektoren, i det norske samfunnet. Det utvikler seg her en kultur fra opposisjonen, kanskje klarest anført av Høyre, at det å plassere overskudd av nasjonal kapital ved å kjøpe deler av utenlandsk virksomhet er mer høyverdig og mer trygt enn å kjøpe deler av norsk virksomhet – her snakker vi om olje- og gassressurser. Fra mindretallets side, Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, blir det pekt på at dette er en mer usikker aksjeinvestering, som om en har noe mer grundige vurderinger av i hvilken grad investeringer eksempelvis i Citibank skulle være mer sikre aksjeinvesteringer i framtida. Det er sjølsagt ikke grunnlag for det.

Det som flertallet, med Kristelig Folkeparti, nå gjør, er – som det tidligere er sagt – klart i tråd med sterke folkelige strømninger, at dette er viktig nasjonalt anliggende, hvor en kombinerer både et kommersielt og et strategisk eierskap.

Det blir sagt at det statlige eierskapet ikke er klokt, ikke er framtidsrettet. Da vil jeg peke på at det som skjer internasjonalt nå, er det motsatte. Det som er moderne, det som er framtidsrettet hos en rekke statsledere rundt om, er å sikre, dersom en har økonomisk evne til det, et strategisk nasjonalt eierskap.

Det er derfor veldig gledelig at vi er kommet til det som vi nå får vedtatt, nemlig at vi retter opp en svakhet fra 2001, da en solgte seg ned. Vi i Senterpartiet er svært fornøyd med det.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Rolf Terje Klungland (A) [12:03:00]: Den norske historien har vist at de politikerne som har gjort vedtak for å ta vare på olje- og gassindustrien, i all hovedsak har gjort veldig fornuftige vedtak. De har tenkt langsiktig, og de har tenkt at samfunnet skal få noe igjen for investeringene. Norge blir altså sett på som et eksempel når det gjelder hvordan vi har håndtert både selskapsstruktur, eierstruktur og skattepolitikk i oljesektoren.

Så er det slik at det har innebåret at Norge har blitt et velstående land, et av verdens rikeste land, noe som fører til at den norske økonomien ikke kan absorbere de økte inntektene som gjennom politiske vedtak har sikret norsk økonomi. Derfor har vi opprettet et fond som skal være med og betale for framtidige pensjonsutgifter. Det fondet har en andel med aksjekjøp i sin portefølje. Det har også vært en diskusjon om hvor stor den andelen skal være, men det har altså en aksjeandel i sin portefølje. Vi har Folketrygdfondet, som er det samme, som er et fond som skal være med og finansiere folketrygden, pensjon/uførepensjon, som også er viktig for velferdssamfunnet.

De fondene kan altså velge å kjøpe aksjer i Hydro. Da er det helt i orden for Fremskrittspartiet. Men når Stortinget sier at vi ønsker at StatoilHydro skal være et redskap for nasjonen Norge, slik som det har vært fram til i dag, og at vi på sikt ønsker å styrke eierandelen der med de pengene som eventuelt hadde stått i et fond, brukes det plutselig en retorikk som at dette vil ødelegge norsk økonomi. Selvfølgelig vil det ikke det. Dersom det hadde vært slik at vi hadde sett at nasjonen Norge og norsk økonomi hadde tapt på at vi investerte i StatoilHydro, hadde vi selvfølgelig ikke gjort det. Men vi ser altså helst at vi får mest mulig ressurser og best mulig avkastning av de investeringene vi gjør, for samfunnet Norge.

Jeg tror ikke det er mange i verden som kan si at norske politikere fram til i dag har gjort det veldig feil. Fremskrittspartiet kan nok si det, men det henger vel sammen med at det de har bygd seg store på, er å kritisere de mest riktige politiske vedtak i verden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte, begrenset til tre replikker.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:07:10]: La oss akseptere – for denne replikkens skyld – at det er fornuftig å kjøpe seg opp fra 62,5 pst. til 67 pst. i Hydro, som representanten Klungland var veldig opptatt av.

Jeg vil stille det spørsmålet til Klungland som jeg stilte til Jakobsen: Hvor blir de 25 milliarder kronene av som staten kjøper aksjer for?

Rolf Terje Klungland (A) [12:07:40]: De er med og bidrar til at en kan drive selskapet StatoilHydro. Hvor de blir av, er jo avhengig av hvor selskapet får oppdrag, En grunn for det valget vi gjorde da vi delprivatiserte Statoil, var nettopp at vi skulle få inn kapital, for vi så at det var en sammenslåing i petroleumssektoren som førte til at selskapene ble større og større. Vi så da at oljeproduksjonen i Norge var nedadgående, og dersom en skulle sikre arbeidsplassene i Statoil – nå StatoilHydro – måtte en altså inn med mer kapital.

Men til slutt: Det er jo ikke sånn som representanten Flåtten sa, at det går opp i opp. Nei, vi investerer penger for å få avkastning på den kapitalen. Det blir samfunnet som får igjen de pengene, for det er sånn denne markedsøkonomien fungerer.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:08:54]: Dette er relativt oppsiktsvekkende. Det er altså ikke en emisjon som gjøres i StatoilHydro, som ville bety kapital til StatoilHydro. Det er et kjøp av aksjer som ikke eies av bedriften StatoilHydro, men som eies av privatpersoner og institusjoner rundt omkring. Derfor spør jeg representanten Klungland en gang til: Hvor blir de 25 milliarder kronene av? Hvem kjøper Regjeringen disse aksjene fra? Altså: Hvem eier aksjene i dag, og hvor blir disse pengene av?

Rolf Terje Klungland (A) [12:09:27]: Jeg blir i det hele tatt veldig overrasket over representanten Tybring-Gjeddes argumentasjon. Jeg vet selvfølgelig ikke hvem staten kommer til kjøpe aksjene av. Det vi sier, er at vi ønsker å få en større eierandel i StatoilHydro. Hvor vi kjøper dem fra, skal vi jo ikke gjøre vedtak om nå. Vi skal sikre en større eierandel. Jo mer jeg hører av retorikken – eller praten – til representanten Tybring-Gjedde, jo mer vil jeg oppfordre ham til å gå tilbake til sine røtter, offentlige horehus og pitbullterrier – for innenfor økonomi har han i dag strøket med glans. Det er sånn at dersom man kjøper aksjer og selger aksjer, er verdien på formuen den samme, og dermed gir det ikke utslag i forhold til den norske økonomien.

Svein Flåtten (H) [12:10:39]: Dette er en interessant formiddag når det gjelder belæring om aksjemarkedet.

Replikken min kommer fordi representanten Klungland har avlagt meg en visitt i et av sine svar til Tybring-Gjedde, hvor han sier at jeg snakker om at dette skulle gå opp i opp. Nå sier representanten Klungland at det er ikke slik, det er samfunnsmessige gevinster. Da blir mitt enkle spørsmål – som jeg har stilt en gang før i dag – om det som står i den merknaden han er med på, den korte setningen om at motstykket til denne investeringen er avkastning i form av utbyttebetaling i fremtiden: Er det slik, eller er det ikke slik? Eller er det et eller annet samfunnsøkonomisk regnskap representanten Klungland skal presentere for å vise at dette går opp i opp?

Rolf Terje Klungland (A) [12:11:41]: Selvfølgelig har vi tro på at vi skal få større økonomisk avkastning når vi har investert i de bedriftene som vi politisk har valgt å investere i. Dette er jo en ideologisk diskusjon, for Høyre har jo aldri vært noen forkjemper for at staten skal gjøre de store investeringene. Det er private som skal gjøre det. Representanten Flåtten bør ta seg en tur til Nigeria og se hvordan effekten er av det.

Vi har vist at Hydro gjennom snart 100 år – og også Statoil – har vært utrolig viktige for det norske samfunnet, både i forhold til økonomisk avkastning og i forhold til utviklingen av industri i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Vi går tilbake til den ordinære talerlisten. – Presidenten gjør oppmerksom på at det ble klubbet tre replikker. Ønsker da Lars Sponheim ordet i debatten?

Lars Sponheim (V) ( fra salen): Nei.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.