Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå
at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til
statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med
svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den
fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Ine Marie Eriksen Søreide (H) [13:31:53] (komiteens leder og ordfører for saken): Først vil jeg benytte anledningen til å
takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid om enigheten rundt
formålsparagrafen, og ikke minst det jeg oppfatter som et veldig godt resultat.
Bostad-utvalget la et godt grunnlag for komiteens arbeid med den nye
formålsparagrafen med tanke på hvilke verdier undervisningen i skolen og
virksomheten i skolen skal bygge på, som respekt for menneskeverdet, åndsfrihet,
nestekjærlighet, likeverd og solidaritet. Bostad-utvalget fant sin enighet, og da
var det også viktig at Stortinget og komiteen fant sin enighet.
Høyre er glad for at partiene på Stortinget kunne enes om formålsparagrafens
innhold. Det er viktig med stabilitet og ro rundt skolens formål, slik at det ikke
blir gjenstand for løpende politiske svingninger i partitilslutning.
Paragrafen vi vedtar i dag, er solid, og den er praktikabel. For det er et
vesentlig poeng at en formålsparagraf anno 2008 har en så stor gjenkjennelighet at
den blir relevant i skolens arbeid.
Det er en gledelig utvikling sett fra Høyres side at debatten om skolens
formålsparagraf i løpet av ganske kort tid har gått fra å være en debatt om vi
skulle ha en formålsparagraf eller ikke, til å bli en debatt om paragrafens
innhold. Jeg mener at komiteen har lyktes med å utforme en formålsparagraf som vil
oppleves som tydelig og inkluderende, samtidig som den sier noe om hvilke verdier
og tradisjoner vårt samfunn bygger på.
Det har vært en lang prosess i komiteen. Jeg syns det var et poeng at komiteen tok
seg litt ekstra tid da vi skjønte at det var mulig å komme fram til en enighet.
Vi er fra Høyres side veldig godt fornøyd med resultatet. Det var særlig to
forhold Høyre var opptatt av da vi gikk inn i diskusjonene om formålsparagrafen.
For det første ønsket vi at formålsparagrafen skulle ha en tydeligere
verdiforankring enn det lå an til. Det andre var at vi ønsket en tydeliggjøring av
foreldrerollen og skolens samarbeid med hjemmet.
I den nye formålsparagrafen er verdier som respekt for menneskeverdet og naturen,
åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet sentrale. Det
presiseres i den formålsparagrafen vi skal vedta i dag, at undervisningen i skolen
skal bygge på verdier i kristen arv og tradisjon og humanistisk arv og tradisjon.
Disse verdiene kommer også til uttrykk i ulike religioner og livssyn og i
menneskerettighetene.
Vi legger i formålsparagrafen vekt på det som forener oss som samfunn.
Formålsparagrafen skal ikke bare gi et øyeblikksbilde av dagens samfunn. Det er
viktig å kjenne sin historie og sin kultur for å vite hvem man er. Jo tryggere man
er på sin egen forankring, jo åpnere er man i møte med det som er nytt, annerledes
og kanskje også av og til utfordrende for en selv.
Kulturarven er ikke noen statisk størrelse. Den utvikles og forandres. Men en
levende kulturarv er avhengig av å bygge på noe, bygge på de forestillinger,
tanker og røtter som har formet den. Hvis ikke, gir det ikke mening å snakke om
kulturarv. Samtidig er det viktig at formålet angir verdier som skal være viktige
i dag og i tida framover.
Det er en viktig presisering at skolen ikke skal gi «ei kristen og moralsk
oppseding», som det står i dagens formålsparagraf. Men det er heller ikke her
uenigheten mellom partiene har ligget. Det har ikke vært noe tema. Alle partiene
ønsket den formuleringen bort, og det gir etter vår oppfatning en god mening.
For Høyre er det viktig å framheve vår nasjonale kulturarv. En formålsparagraf må
i dagens samfunn ivareta behovet for en trygg verdiforankring for elevene,
samtidig som den vektlegger de mulighetene og utfordringene som vi har når det
gjelder mangfold og pluralisme.
Det økte mangfoldet i samfunnet stiller nye krav til å leve i gjensidig respekt og
toleranse. Det er nettopp i en slik sammenheng det er viktig å kjenne sin
historie. Det er misforstått toleranse dersom man hele tida arbeider for å nedtone
sin kulturarv. Det skaper bare økt verdiforvirring i samfunnet. I et pluralistisk
samfunn er det viktig å kjenne sin egen identitet og tilhørighet, fordi man da har
langt bedre forutsetninger for å forholde seg til det nye.
I Regjeringas forslag til nytt formål var samarbeidet mellom hjem og skole
plassert helt sist. Vi ble i diskusjonene ganske raskt enige om at vi ønsket det
tydeligere vektlagt. Det var derfor viktig for Høyre å synliggjøre at foreldre er
en viktig aktør, en verdifull og nær samarbeidspartner til skolen, noe som vi
sammen med de andre opposisjonspartiene og regjeringspartiene lyktes å få
tydeliggjort bedre i innstillingen.
Det er etter min oppfatning en stor og gledelig dag når vi nå klarer å vedta en
formålsparagraf som alle partier stiller seg fullt og helt bak.
Torfinn Opheim (A) [13:37:10]: Dette er en gledens dag. Når komiteen kan legge fram en enstemmig innstilling til
Stortinget om en ny formålsparagraf i skolen, var ikke det helt åpenbart for kort
tid siden.
Jeg kunne lese i avisene for en tid tilbake at jeg som rød-grønn politiker
tilsynelatende var med i et prosjekt som hadde som mål å avkristne Norge, og at
det neste målet i dette prosjektet var å fjerne korset i det norske flagg. Dette
var det tillitsvalgte i Kristelig Folkeparti som hadde skrevet i leserbrev. Det er
jo skivebom. Av og til må en legge slike utfall bak seg, men jeg må innrømme at
det ikke alltid er like enkelt å gå i forhandlinger når slike antydninger ligger
til grunn.
Men det er spesielt gledelig at alle de politiske partiene klarte å komme til
enighet i en så viktig sak som nettopp formålsparagrafen er.
Komiteens leder og sakens ordfører har for så vidt vært inne på de elementer som
omfattes av formålsparagrafen. Jeg vil dessuten henvise til selve innstillingen,
som er velformulert og gir en veldig god beskrivelse av hva komiteen vektlegger i
denne saken.
Utgangspunktet for komiteens behandling av saken var særdeles godt. Vi var alle
enige om at paragrafen burde endres, vi hadde et solid forslag fra Bostad-utvalget
på bordet, og forslaget fra Regjeringen hadde vært på bred høring. I tillegg
gjennomførte også komiteen en høring.
Vi erkjenner alle at det er på høy tid at vi endrer eller fornyer
formålsparagrafen, særlig fordi det som gikk på å gi elevene en kristen og moralsk
oppseding, på mange måter var gått ut på dato. I tillegg synes jeg på generelt
grunnlag at den gamle paragrafen hadde et mer tilbakeskuende preg enn den vi har
til behandling i dag. Den nye paragrafen er mer framtidsrettet i form og har nye
elementer som i stor grad bekrefter dette.
La meg ta et par eksempler. Den kanskje aller viktigste grunnen til at vi nå var
kommet til et punkt i historien der vi måtte endre formålsparagrafen, er at det
samfunnet vi er en del av, i vesentlig grad er blitt endret ved at vi nå er blitt
et såkalt pluralistisk samfunn – flerkulturelt, flerreligiøst og spennende. Dette
måtte vi gi plass til i den nye paragrafen.
Med den – jeg hadde nær sagt – naturlige fokuseringen miljøspørsmål har fått i
dag, der vi daglig blir minnet på hvor viktig det er å ta var på naturen, er det
bra at også dette har fått sin plass i paragrafen.
Vi må ikke frata framtidige generasjoner kjennskap til den kristne kulturarven,
heter det, og det er sant. Den er innvevd i historien, i litteraturen, i kunsten
og i filosofien. Dette er vanskelig å unngå og noe vi ikke bør gi slipp på.
Kristen kulturarv lærer vi om i fag som norsk, historie og, ikke minst,
samfunnsfag og kanskje også i språkfag og til og med i naturfag. Og det er disse
fagene som behandler den vide kulturen i historisk lys.
Jeg håper at ikke minst barna eller elevene setter pris på at det er bred enighet
om de grunnleggende mål og verdier som skolen skal bygge sin virksomhet på. La meg
minne om at denne paragrafen egner seg veldig godt som diskusjonstema i skolen.
Etter min mening bidrar paragrafen i seg selv til muligheter for refleksjon.
Vi må ha en formålsparagraf som inkluderer alle elevene, og som er i takt med det
samfunnet vi lever i. Det har vi nå fått.
Skole–hjem-samarbeidet har hatt en sentral plass i den gamle paragrafen. Dette
ønsker vi å videreføre i den nye, men poengterer samtidig at vi ønsker at skolen
må skaffe seg mer kunnskap om den ressursen som foreldrene er, og selvsagt benytte
seg av denne. Dette er til alles beste.
La meg så slutte der jeg begynte, med å uttrykke glede over den enighet vi har
klart å oppnå i denne saken. Det viser seg gang etter gang at vi klarer å få brede
forlik i denne sal. Eksempler er miljøpolitikk, eldreforliket, stat og kirke og
nå: skolens fundament. Dette viser godt politisk håndverk, men det viser også at
regjeringspartiene til tross for det flertallet som er i Stortinget, ønsker å få
til brede forlik, slik at sakene er godt fundamentert og signaliserer ro og
stabilitet.
Anders Anundsen (FrP) [13:41:55]: Jeg vil først få benytte anledningen til å takke saksordføreren for et godt utført
arbeid. Det har vært en lang vei frem til det vedtaket Odelstinget skal fatte
senere i dag, og mange grundige prosesser treffer sin beslutning i dag.
Det har vært tverrpolitisk enighet om at den gjeldende formålsparagrafen for
skolen er moden for en viss modernisering, men det har vært stor politisk uenighet
om hvor omfattende paragrafrenoveringen skulle bli.
Vi kjenner alle sammen til sammensetningen av og konklusjonene i Bostad-utvalget.
At konklusjonene i Bostad-utvalget ble enstemmige til slutt, var nok resultatet av
et omfattende oppdrag hvor forventningen til enighet var veldig stor. Det er
imidlertid ikke slik at enstemmige utredningsutvalg automatisk medfører at den
politiske prosessen abdiserer.
Det har likevel vært viktig å forsøke å finne en formålsbestemmelse for skolen som
kan stå seg over tid, slik at en kan forvente stabilitet rundt skolens formål.
Det så vanskelig ut i starten, men etter hvert åpnet det seg nye dører for
samtaler mellom partiene for å søke å komme frem til en omforent løsning.
Jeg vil i den forbindelse tillate meg å takke særlig Kristelig Folkeparti og Høyre
for det samarbeidet vi har hatt, hvor vi først har gått noen runder internt oss
imellom, og deretter hatt samtaler med regjeringspartiene. På den måten tror jeg
vi fikk til bevegelse som var svært viktig for skolens verdiforankring.
Jeg synes også det er på sin plass å takke regjeringspartiene og statsråden for
samarbeidet, for det er helt åpenbart at til tross for at det i ny og ne var tøffe
tak, var reell vilje til bevegelse fra regjeringspartienes side en åpenbar
forutsetning for å finne frem til den løsningen som ligger på bordet i dag.
For Fremskrittspartiet var det viktig å sikre en fortsatt klar verdiforankring i
den kristne og humanistiske arv og tradisjon. Det har vi fått til ved at
premissleverandøren for de verdiene som skolen skal bygge på, tydelig er den
kristne og humanistiske arv og tradisjon.
Det er samtidig viktig å sikre at formålsbestemmelsen ikke er ekskluderende, og
derfor pekes det på at man finner igjen disse verdiene også i andre religioner og
livssyn.
Fremskrittspartiet mener helt generelt at det er noe positivt i det å snakke om
hvordan vår nasjon er blitt som den er, ikke bare i forhold til kristendommens
betydning for samfunnet vi ser rundt oss i dag, men også gjennom at den nasjonale
kulturarven er sikret en fremtredende plassering i formålsparagrafen. Selv om
Norge i dag ser annerledes ut enn for bare noen få sekel siden, er det fortsatt
viktig å fokusere på det som forener oss som nasjon; i første rekke den nasjonale
kulturarven, ispedd internasjonal påvirkning over tid.
Det har også vært veldig viktig for oss å være tydelig på viktigheten av samarbeid
mellom hjem og skole. Fremskrittspartiet vil ikke ha en skole som skal leve sitt
eget liv uten hjemmets innflytelse. Det er fortsatt en grunnleggende premiss at
det er foreldrene som har ansvaret for sine barn. En forutsetning for at foreldre
og foresatte tas på alvor, er en systematisk samarbeidsprosess mellom hjem og
skole. Dette samarbeidet er nå helt sentralt i den nye formålsbestemmelsen. Slik
sett er det et konkret pålegg om faktisk samarbeid, men det må også ses på som en
del av verdigrunnlaget til skolen. Det er viktig for å etablere varige systemer,
hvor foreldrene har en naturlig inkludert plass.
Etter at det ble kjent at alle partier på Stortinget hadde kommet til enighet om
formålsparagrafen, ble det fra enkelte medlemmer av Bostad-utvalget uttrykt
kritikk og nærmest en form for indignasjon over at politikerne gjorde noe annet
enn det offentlige utredningsutvalget hadde håpet, eller foreslått. Det viser
tydelig at det er skjedd vesentlige endringer i formålsbestemmelsens innhold og
innretning etter de politiske forhandlingene. Jeg mener imidlertid å huske et
utsagn i forbindelse med høringen om ny formålsparagraf i skolen. Det gikk omtrent
som dette: Nå har Bostad-utvalget funnet sin enighet, nå må politikerne finne sin.
Det er vel det vi har gjort. Selv om jeg har stor respekt for det arbeidet som ble
gjort at Bostad-utvalget, tillater jeg meg og Fremskrittspartiet, å mene at
resultatet av denne politiske enigheten ble langt bedre enn Bostad-utvalgets
innstilling.
Lena Jensen (SV) [13:46:27]: Fra og med byskoleloven av 1848 har den norske skolen vært pålagt å hjelpe hjemmet
med å gi elevene en kristen oppdragelse. Dagens formålsparagraf, som snart vil
være historie, begynner på følgende måte:
«Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi
elevane ei kristen og moralsk oppseding.»
Tilbakemeldinger fra skoler har vært at dagens formålsparagraf har vært sovende i
mange skoler. Den har ingen eller liten funksjon for skolens virksomhet. I andre
skoler har den fungert motsatt, som en legitimering av en klar kristen innflytelse
på virksomheten. Formålsparagrafen har gitt rom for ulik praksis, både fra skole
til skole, og innenfor den enkelte skole. SV er svært glad for at alle partier på
Stortinget har blitt enige om å erstatte den kristne formålsparagrafen med et
livssynsnøytralt grunnlag for opplæringen, som bygger på felles verdier – det som
knytter oss sammen, det som inkluderer, og det som viser at alle har felles
verdier som vi bygger på. Dette kommer til uttrykk både i kristendommen og i andre
religioner og livssyn, og det bygger på menneskerettighetene våre.
I den nye formålsparagrafen sier man:
«Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv
og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom,
nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til
uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.»
Siden den nye formålsparagrafen er et forlik mellom alle partiene på Stortinget,
er det viktige prinsippet med dette at livssynsnøytralitet vil bli stående inn i
framtiden, og vil gi et tydelig signal til alle kommuner og skoler om at dette er
en formålsparagraf som blir værende, og som skal følges opp.
Bostad-utvalget la fram sin innstilling – Formål for framtida – i juni 2007.
Utvalget var bredt sammensatt med representanter fra mange ulike tros- og
livssynssamfunn. De kom fram til en enstemmig innstilling om en livssynsnøytral
formålsparagraf. Dette har vært viktig for det forliket som vi har kommet fram
til, og vært førende for det forliket som alle partiene på Stortinget har blitt
enige om. Det er en åpen og inkluderende formålsparagraf.
Jeg vil også henvise til det som står i den nye formålsparagrafen som vil bli
vedtatt nå, som omhandler klima. Klimautfordringen er den største utfordringen vi
står overfor. I den nye formålsparagrafen er man veldig tydelig på den
utfordringen, og at det er skolens oppgave å gripe fatt i den. Det står i
innstillingen at elever og lærlinger skal lære å tenke kritisk og handle etisk og
miljøbevisst, og at man skal ha et medansvar og rett til medvirkning.
Dette er en formålsparagraf der alle lærere, elever og foreldre kan si at dette er
min formålsparagraf. Det er en formålsparagraf som er relevant i forhold til det
arbeidet skolen gjør, og relevant for framtiden.
Dagrun Eriksen (KrF) [13:50:17]: Kristelig Folkeparti er strålende fornøyd med at formålsparagrafen i skolen har
fått en tydelig forankring i kristne og humanistiske verdier, og at foreldrenes
avgjørende rolle for oppdragelsen av egne barn har fått en sterkere vektlegging.
Samtidig er det også viktig for oss at paragrafen inkluderer alle barn, uansett
bakgrunn. Det er en krevende balansegang, men det har stortingspartiene nå klart i
fellesskap. Det er et godt arbeid som er utført av komiteen, selv om vi kom litt
sent i gang.
Bakteppet for denne saken er at det de siste tre årene var skapt mye uro og
usikkerhet om hvilken plass den kristne kulturarven skulle ha i vårt samfunn. Nå
er denne uroen ryddet av veien både i Grunnloven og i skolens formålsparagraf.
Stortinget har tatt jobben med å bestemme hvilken formålsparagraf vi skal ha for
framtiden, og slått fast at opplæringen skal bygge på grunnleggende verdier i
kristen og humanistisk arv og tradisjon. Det står det respekt av.
Da Regjeringen la fram sitt forslag til ny formålsparagraf, mente Kristelig
Folkeparti at denne måtte få en tydeligere forankring i kristne og humanistiske
verdier. Dessuten måtte foreldrenes avgjørende rolle for oppdragelsen av egne barn
vektlegges. Sagt på en annen måte, siden vi nærmer oss jul: Vi vil ha en sterkere
vektlegging av både Jesus og foreldrene Josef og Maria.
Uten dette på plass kunne det ikke bli noen bred enighet i Stortinget om skolens
formålsparagraf.
I Regjeringens forslag var det ramset opp en rekke verdier som skolen skulle bygge
på – gode verdier – og så nevnte man en del retninger der disse verdiene var
kommet til uttrykk. På den måten gjenspeilte ikke paragrafen kristendommens
sentrale og spesielle plass for vårt land.
For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å fastholde kristendommen som
tolkningsnøkkel for de verdiord som ellers brukes i paragrafen. Først sier vi at
man skal bygge på «grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og
tradisjon», og så nevnes verdiene, at en også finner disse i ulike religioner, og
at de er forankret i menneskerettighetene.
Vi er ikke uenig i at andre religioner har i seg viktige verdier som har vært med
på å forme vårt samfunn. Men i vår nasjon har disse verdiene fått sin tolkning og
begrunnelse gjennom kristendommen. Denne historiske realitet kommer nå til uttrykk
i skolens formålsparagraf. At vi også har utvidet verdiene med respekt for
naturen, som Lena Jensen nevnte, og tilgivelse, er vi glad for. Dette er to
verdier som har stått sterkt i vår tradisjon.
I tillegg til dette er det også kommet inn en ytterligere forsterkning av vår
nasjonale kulturarvs rolle:
«Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den
nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon.»
Og samtidig:
«Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den
einskilde si overtyding.»
Vi mener paragrafen dermed ikke er et brudd med, men en forlengelse av, dagens
verdier.
Den andre forskjellen handler om foreldrenes rolle når det gjelder egne barns
oppdragelse. I Regjeringens forslag var samarbeidet mellom hjem og skole plassert
helt sist, slik at det mer framstod som en saksbehandlingsregel. Men nå er dette
flyttet helt fram og forsterket med ordet «forståing», som et grunnlag for skolens
virksomhet:
«Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen,
opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og
kulturell innsikt og forankring.»
Dermed er forankringen i kristne og humanistiske verdier tydeliggjort, og
foreldrenes rolle når det gjelder oppdragelsen av egne barn, er løftet opp og
vektlagt.
Kristelig Folkeparti ønsker ikke at Norge skal være nøytralt når det gjelder
sentrale elementer i vår egen arv. En av skolens oppgaver er å forvalte en
nasjonal kulturarv som alle barn og unge skal få del i. Det dreier seg om å bygge
opp og videreutvikle en felles kulturell identitet, samtidig som en viser åpenhet
og toleranse overfor ulike kulturelle og religiøse grupper og individer. Skal
skolen kunne forvalte den nasjonale kulturarven, er det viktig med en tydelig
formålsparagraf.
Det har vært en diskusjon om dette er en livssynsnøytral paragraf eller ikke.
Etter Kristelig Folkepartis mening er den livssynsnøytral på den måten at alle
barn, uansett bakgrunn, skal kunne finne sin plass og sin rolle i den skolen som
vi skal stå sammen om. Men livssynsnøytral i forhold til vår arv mener vi at denne
paragrafen ikke er. Den er klar med tanke på den kristne og humanistiske
kulturarven som har vært med på å forme vårt samfunn gjennom generasjoner.
Jeg vil takke alle samarbeidspartnerne for et konstruktivt og godt samarbeid. Vi
tror at skolen nå får et verktøy som vil kunne brukes på en god og hensiktsmessig
måte.
Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over
presidentplassen.
Erling Sande (Sp) [13:55:35]: Senterpartiet er oppteke av verdiar. Vi meiner det er rett at samfunnet skal ha ei
verdiforankring, ei forankring som strekar under respekten for menneskeverdet, og
som samtidig seier noko om relasjonane mellom oss menneske, i form av åndsfridom,
nestekjærleik, likeverd og solidaritet. Vi må ha eit verdianker som sikrar at vi
som samfunn ikkje driv rundt med vind og vêr i skiftande tider, men at vi har noko
som står fast, og som er varig, ei forankring som plasserer oss inn i historia i
tid og rom, der vi som enkeltmenneske blir fødde, lever liva våre og døyr – og det
kjem nye til – men der nokre verdiar overlever oss, verdiar som samlar oss om noko
som er større enn oss sjølve, og som gjev livet meining.
Ei slik forankring har vi i den kristne og humanistiske verdiarven som også
lovverket vårt er tufta på, og i menneskerettane. Vi finn òg dei same verdiane att
i andre livssyn og religionar. Saksordføraren, som la fram saka på ein god måte,
sa det veldig korrekt. Tryggleik for eigen kultur, eigen arv og eigne verdiar gjer
oss òg sterkare i møte med andre og meir tolerante og opne når det gjeld andre
sine verdiar og livssyn.
Vi sikrar i dag at skulen òg i framtida har eit slikt ankerfeste. Barn og unge
skal lære og vite at verdiar er noko meir enn dei pengane vi må ha for å kjøpe det
vi treng og ikkje treng: aksjar som stig og fell i verdi på verdas børsar, nye
kjøpesenter, sparing, skattelister, lønskamp og pensjon. Det er særleg viktig i
vår del av verda, der vi har opplevd ein enorm velstandsauke, og der mange av oss
har så store materielle verdiar at vi kan ha eit forbruk som er meir enn det store
delar av jorda si befolkning nokon gong vil kunne ha. Jorda har ikkje ressursar
nok til at alle menneske kan ha like stort forbruk som oss. Derfor er
miljøperspektivet i paragrafen også viktig. Verdiforankring er viktig for akkurat
oss, for akkurat Noreg og for vår del av verda.
Paragrafen rommar vidare viktige prinsipp som demokrati og likestilling og fremmar
viktige verdiar som skaparglede, engasjement og utforskartrong. Ikkje minst er det
viktig at ansvaret vårt for den naturen vi lever i, er streka under. Forståing av
prinsipp som berekraft og økologisk balanse er viktig for alle i den tida vi lever
i, akkurat slik det har vore for menneske i alle tider. Viktig er det òg at
forholdet mellom heim og skule er tydeleggjort. Foreldra sitt engasjement i barna
sin skulegang er viktig for at barna skal lukkast med utdanninga.
Det var rett å endre denne paragrafen no. Vi må ta høgd for at vi er eit samfunn
der menneske med ulike livssyn, religionar og kulturbakgrunn skal leve side om
side. Og det er viktig å ha ein ordlyd i paragarafen som ein kan identifisere seg
med, men det er likevel viktig at kjernen står fast, nemleg verdiankeret.
Det er særleg gledeleg at ein samrøystes komité går inn for eit samla framlegg til
Stortinget. Det gjer den nye paragrafen robust og i stand til å stå seg over tid.
Grunnlaget for den nye paragrafen blei lagt i Bostad-utvalet. Utvalet var breitt
samansett med tanke på både politisk ståstad og livssyn, og det har lagt ned eit
stort arbeid. Medlemene av utvalet var villige til å leggje sine prinsipielle
standpunkt til side og samlast om eit omforent framlegg. Førearbeidet har vore
avgjerande viktig for det arbeidet som seinare har vore gjort i komiteen. Komiteen
har ført vidare tradisjonen med samarbeid, noko som har ført til tverrpolitisk
semje om det som er lagt fram for Stortinget i dag, ein inkluderande og robust
formålsparagraf, med eit tydeleg verdianker, ein paragraf som står seg for
framtida. Det er ein viktig siger, ikkje minst for oss som er sterke tilhengarar
av ein god offentleg skule.
Odd Einar Dørum (V) [14:00:05]: Det norske samfunnet er preget av kristne og humanistiske verdier og tradisjoner.
Ut av slike tradisjoner kommer verdier som står i forslaget til endret
formålsparagraf, som vi behandler i dag: respekt for menneskeverdet,
forvalteransvar overfor naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd
og solidaritet. Disse verdiene finner vi også i andre religioner, og vi finner dem
i menneskerettighetene.
Når komiteen nå har blitt enig om å samles om denne paragrafen med alle sine ledd,
er det fordi man har hatt en vilje til å gjøre det. Det er grunn til å takke dem
som har jobbet med dette, inkludert Regjeringens representanter og statsråden, for
det blir aldri et kompromiss uten at alle vil.
Jeg tror at noe av bakgrunnen for at det ble et kompromiss, er at vi hadde en
krevende diskusjon om religionsfaget som nesten kom i mål, der vi kom tett på
hverandre. Og det er et faktum at vi oppnådde et kompromiss på bred basis i
Stortinget om statskirkeordningen og veien videre.
Noen mener at slike kompromisser er en svakhet ved det norske demokratiet. Jeg
mener ikke det. Jeg mener at det er en måte å skape et fellesskap på som gjør at
vi kan leve med en bevissthet om at vi vet hvor vi kommer fra, men at vi samtidig,
der vi går, har et mangfold.
Det er noen – jeg tror kanskje ikke de sitter her i salen – som har den
oppfatningen at det å vedkjenne seg til de grunnleggende verdiene i den vestlige
idétradisjonen, i den vestlige kristne og humanistiske verditradisjonen, er det
samme som å være i en slags glansbildeaktig tilværelse. Det er det ikke. Alle som
kjenner den kristne og humanistiske kulturtradisjonens utvikling, vet at den er
skapt med spenning og i spenning. Det er med og i disse spenningene det f.eks.
gjennom denne tradisjonen var mulig å få knyttet sammen antikkens idealer gjennom
kristendommen, som kom inn gjennom Romerriket, med renessansen, og gjennom
renessansen var det mulig å få en reformasjon som i vår del av verden gjorde det
helt mulig for religion og vitenskap å leve side om side. Hele den historien er en
historie som er vanvittig sterk, om å tore å stå i spenninger, leve i spenninger,
fordi det nettopp bygger de verdiene jeg listet opp i sted.
Venstre er klar over at vi finner disse verdiene i andre religioner. Derfor står
det helt naturlig i paragrafen. Vi er også klar over at de er i
menneskerettighetene. Men det er grunn til å minne om, i en tid da ikke alle er
like glad i historie og historiefaget, at menneskerettighetene – som jeg har sagt
tidligere i denne salen – ikke kom dalende ned i en fallskjerm på Manhattan i
slutten av 1940-årene. Det er røtter bak dette.
Til dem som i denne paragrafen vil lete etter hva man skal gjøre, vil jeg gi et
bidrag. Jeg vil si at denne paragrafen er en ganske sterk tilslutning til en
kraftig opprustning av historiefaget i den norske skolen. Det er en ganske kraftig
oppfordring om å ta vare på historiefaget, med sin mangfoldighet. Enhver
framstilling av f.eks. nasjonal arv i historiefaget vil gi kunnskap om at vi har
hatt minoriteter i Norge gjennom lange tider, at vi hadde tyskere på Røros, at vi
hadde folk på Finnskogen, at vi hadde svensker på Sagene omkring 1900, og at disse
fenomenene som vi ser rundt oss i dag, har vi hatt i norsk historie hele tiden.
Den som tror at kulturarv er en endimensjonal størrelse, forenkler hele
norgeshistorien. Det ufattelige har skjedd at i et land som har hatt spenninger
mellom høykirkelige og lavkirkelige og mellom ulike språktilhengere – og det
finnes land nær oss i Europa som ikke har taklet det like greit – klarte man i
disse spenninger samtidig å finne fellesskapsinstitusjonene. Det finnes mange
linjer i det norske samfunnet som begrunner hvorfor man i Norge klarer å leve med
spenning og i spenning innenfor rammen av det samme samfunnet.
Det er grunn til å minne om at Norge er et land hvor det faktisk er et råd for
tros- og livssynssamfunn. Det er ikke mange land i den vestlige verden som har
det. Og vi har faktisk noe så spesielt som et kristent råd som samler omtrent alle
variasjoner av den kristne livssynsretning og den praktiske organisering av den.
Det er heller ikke helt vanlig. Men jeg tror det er uttrykk for noe av det som
ligger bak og i tilknytning til dagens debatt, nemlig at vi i Norge ofte klarer å
skape møteplasser med styrke uten å viske ut det folk står for, men samtidig viske
ut nok til å kunne møtes.
Etter Venstres oppfatning er det nettopp det som er noe av tilleggsforklaringen
for at vi møtes i denne paragrafen. Jeg vil gi den dimensjonen til det. På samme
måte som vi er oss bevisst at vi har røtter, kan vi med frimodighet møte andre i
en krevende dialog. Og komiteen har sagt at en må vite hvor en står, for å møte
andre. Men vi har tort å gjøre det før, vi tør å gjøre det på nytt igjen, og det å
lage denne paragrafen er et uttrykk for det.
Nok en gang som en oppsummering: Dette er ikke bare et kraftig innlegg for det
faget i skolen som nå heter RLE – religion, livssyn og etikk. Dette er også et
kraftig slag, en kraftig innsats for at også historiefaget må få en forsterket og
betydelig plass i den norske skolen. Vi kan ikke vandre inn i en ny tid uten
røtter, men med røtter kan vi møte mange.
Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:05:28]: Kva skal ein seie som ikkje er sagt?
Det er ei sjeldan brei einigheit, og eg finn grunn til å gratulere komiteen, alle
partia, med at ein har klart å verte einig om ein ny formålsparagraf.
Eg trur det er riktig å seie at det er betydeleg frustrasjon i norske skular over
at skulen av og til kan verte ein politisk kamparena for konfliktar som eigentleg
handlar om forhold som ligg utanfor skulen, og som ikkje er til beste for elevar
og for dei som jobbar og verker i skulen. Eg trur det er viktig at ein klarer å
verte einig om grunnleggjande spørsmål, som dette eigentleg dreier seg om, nemleg
kva som er poenget, formålet, med skulen og grunnopplæringa vår. Det er viktig.
Eg trur eg vil leggje til at eg òg meiner at det nok hadde vore svært vanskeleg å
kome fram til eit sluttresultat med eit samrøystes storting og ein samrøystes
komité, dersom ikkje det såkalla Bostad-utvalget hadde klart å leggje fram eit
samrøystes forslag i første runde. For rundt spørsmålet om formålsparagrafen har
det vore betydeleg strid tidlegare, og ein kunne sett for seg at det som hadde
skjedd, var at det vart lagt fram ein NOU-rapport som berre representerte dei
mange ulike, forskjellige syna og sementerte konfliktane. Men det skjedde ikkje.
Gjennom betydeleg arbeid vart det lagt fram ei samrøystes innstilling som klart
viste ei retning. Det gjorde Regjeringa sitt arbeid lettare, og eg er heilt
overtydd om at det er ein vesentleg grunn til at vi no òg har ein samrøystes
komité.
Eg vil berre kort seie at eg er veldig glad for at vi har fått ein ny
formålsparagraf. Eg meiner at den på mange område peikar framover og er ein
moderne og oppdatert formålsparagraf.
Eg synest det er verdt å nemne at det no står veldig klart at «elevane og
lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar» – det er eit breitt syn
på kva som er nødvendig å lære i skulen – «for å kunne meistre liva sine og for å
kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet». Altså er poenget med skulen at
ein skal kunne utvikle eit breitt sett av holdningar, dugleik og kunnskap for å
kunne fungere som menneske, og for å kunne delta bra i arbeidslivet og i andre
fellesskap som er viktige i samfunnet.
Det er òg verdt å merke seg at i det same sentrale avsnittet står det at dei «skal
få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.» Eg vil leggje veldig sterk
vekt på at det er eit syn på elevar som aktive, handlande menneske allereie frå
dei begynner på skulen. Det er viktige verdiar som ein må ta med seg inn som
vaksen.
Så er det sjølvsagt òg heilt nødvendig at vi byter ut den gamle kristne
formålsparagrafen med ein livssynsnøytral formålsparagraf. Vi skal ikkje lenger
tilbake enn til 1950, då berre litt over 1 pst. av befolkninga i Noreg var fødd i
eit anna land – så seint som i 1950 var det tilfellet. I dag er
innvandrarbefolkninga i Noreg på ca. 10 pst. I den byen vi er i no, er det rundt
ein av fire som har innvandrarbakgrunn. Mange språk, mange kulturar og mange ulike
religionar finst og møtest i den norske skulen. Og livssynsnøytral betyr ikkje det
same som verdinøytral, for dette er ein formålsparagraf som byggjer på verdiar – på allmenne verdiar som det er brei einigheit
om, som er forankra i menneskerettane, som òg er ein del av dei grunnleggjande
verdiane i kristen og humanistisk arv og tradisjon, og som kjem til uttrykk i
ulike religionar og livssyn.
Det er denne einigheita som gjer at vi frå no av kan seie at vi har ein
formålsparagraf som det er brei politisk einigheit om, som er moderne og
oppdatert, som har eit moderne syn på kva det er elevar skal lære, på kva som er
formålet med skulen, og som er livssynsnøytral. Det er eg glad for, og eg vil
igjen gratulere komiteen med eit godt utført arbeid, som eg trur er viktig for
skulen.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet i sak nr. 1.
(Votering, sjå side 166)
I lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa gjøres
følgende endringer:
Rektor skal organisere skolen i samsvar med første leddet og forskrifter etter
tredje leddet og i samsvar med § 1-1 og forskrifter
etter § 1-3.
Rektor skal organisere skolen i samsvar med forskrifter etter første leddet og
i samsvar med §§ 1-1 og 3-3 og forskrifter etter §
1-3.
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser kan settes i
kraft til ulik tid.