Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Rune Henriksen (A) [20:21:25] (ordfører for saken): Sosial dumping har vært et hett tema i arbeidslivet siden vi fikk østutvidelsen av EU i 2004. Vi har sett at østeuropeiske arbeidstakere på oppdrag i Norge har blitt utnyttet på det groveste. Presseoppslag, rapporter fra Arbeidstilsynet og varsling fra fagbevegelsen har avdekket en side av norsk arbeidsliv som vi ikke ønsker: Folk som blir lurt på lønn, som blir tilvist helsefarlige og brannfarlige boforhold, som får sparken og blir deportert om de protesterer.

Bedrifter som behandler sine arbeidstakere på denne måten, har blitt gitt oppdrag av privatpersoner, av kommuner, av stat, av seriøse entreprenører og av useriøse aktører, særlig i bygg og i industri.

Arbeiderpartiet, de øvrige regjeringspartiene og fagbevegelsen er skjønt enige om at slike tilstander må motarbeides med de midler vi har til rådighet. Arbeid i Norge skal lønnes etter norske forhold – jobber du og skaper verdier i Norge, skal du tjene nok til å kunne leve her.

Seriøse norske håndverksbedrifter blir utkonkurrert av useriøse aktører, og hele vår arbeidslivsmodell har blitt truet.

Derfor utformet vi en handlingsplan mot sosial dumping i 2006. Denne ble fulgt opp av handlingsplan 2 i 2009-budsjettet.

• Vi har styrket tilsynsmyndighetene med flere stillinger og myndighet til å gjøre en jobb mot sosial dumping.

• Vi har gitt tillitsvalgte innsynsrett i lønns- og arbeidsvilkår for ansatte hos underentreprenører.

• Vi har pålagt oppdragsgivere plikt til å påse at lønns- og arbeidsvilkår er som de skal være – for å nevne noe.

Fagbevegelsen på sin side har stått på for de arbeidstakerne det gjelder. De har blitt organisert, fått hjelp, og de har blitt tatt inn i varmen i fagforeningene. Og bedriftene har bidratt. La det være klart at den store majoritet av norske bedrifter er seriøse og ønsker ikke å bli forbundet med sosial dumping. I byggebransjen har man hatt problemer med frynsete rykte også før sosial dumping dukket opp som tema. Bransjens eget seriøsitetsprosjekt i samarbeid med fagbevegelsen og myndighetene har ført til opprettelsen av StartBANK, som er en database over bedrifter som kan anses å være seriøse.

Byggeboomen er nå definitivt over. Den kraftige krisen i internasjonal økonomi bringer arbeidsledighetstallene opp mot det nivået vi hadde før regjeringsskiftet i 2005, og vi ser at ledigheten er størst og vokser fortest i de bransjer som i sterkest grad har opplevd sosial dumping. Betyr dette at vi nå får færre utenlandske arbeidstakere og dermed mindre problemer med sosial dumping? Svaret på det tror jeg er både ja og nei.

Arbeidstilsynet gjennomførte i fjor 1 500 tilsyn mot sosial dumping i byggebransjen, hvorav 79 pst. endte med reaksjoner.

Etterspørsel etter arbeidskraft synker, og markedet for arbeidskraftutleie blir mindre. Men dette kan også føre til at konkurransen blir hardere og presset mot seriøse bedrifter blir tøffere. Sammen med oppheving av overgangsreglene for arbeidstakere fra åtte EU-land fører dette til at Arbeidstilsynet frykter at det blir mer sosial dumping i 2009.

På lang sikt må vi ta i betraktning at vi vil ha bruk for mer arbeidskraft enn det vi selv rår over. Et fritt europeisk arbeidsmarked fører til mer grensekryssende arbeid, men harmoniseringen av lønns- og arbeidsvilkår i regionen vil ta lang tid. Det vil derfor i overskuelig framtid være nødvendig å ha virkemidler på plass for å sikre likeverdige lønns- og arbeidsvilkår og for å hindre usunn konkurranse som truer det norske arbeidsmarkedet.

Lov om allmenngjøring av tariffavtaler er uten tvil det viktigste lovverket vi har til rådighet i arbeidet mot sosial dumping. Denne loven hjemler muligheten til å forskriftsfeste lønns- og arbeidsvilkår. Den lovhjemler alle de kraftigste virkemidlene vi har tatt i bruk, så som påseplikt for oppdragsgivere, innsynsrett for tillitsvalgte og nå solidaransvar.

Loven er robust i forhold til EU-retten, og den er tilpasset norske arbeidslivstradisjoner ved at det er partsforhandlede lønns- og arbeidsvilkår som allmenngjøres, ikke politisk bestemte nivåer på dette. Lønnsnivåene som allmenngjøres, er minstesatser i tariffavtalene.

La meg illustrere dette: Jeg er medlem av Tømrernes Fagforening i Bergen og får utpå vårparten hvert år tilsendt informasjon om lønnssatser og lignende. I år er allmenngjort minste timelønn for byggfagene kr 142,75 for faglærte, mens gjennomsnitts timelønn i bransjen i henhold til Statistisk sentralbyrås lønnstatistikk er på kr 199,24. Det vil si at allmenngjort lønn er på vel 70 pst. av gjennomsnittet på landsbasis, mens den er på bare 60 pst. av lønnen for de tømrerne i Bergen som jobber på akkord, og i snitt tjener 241 kr i timen. Dette er etter min mening et klart bevis på at allmenngjøring først og fremst sikrer utenlandske arbeidstakere en noenlunde anstendig lønn. Det er på ingen måte et proteksjonistisk tiltak for å beskytte norske arbeidsplasser.

Allmenngjøringsloven fungerer i hovedsak godt, men det er nødvendig å gjøre noen presiseringer og tilpasninger for å gjøre loven mer effektiv.

Kravet til dokumentasjon på at det foregår sosial dumping for at vedtak om allmenngjøring skal kunne fattes, er omdiskutert. Det er først og fremst arbeidstakersiden som begjærer avtaler allmenngjort, og ettersom fagbevegelsen ikke har noen lovhjemmel for å få ut lønnsavtaler, lønnsslipper, ansettelseskontrakter osv., har dokumentasjonskravet vist seg å være et hinder for allmenngjøring. Det er derfor naturlig at vi nå i lovs form gjør det klart at dokumentasjonen som skal til for at tariffnemnden skal ta en sak til behandling, skal gi grunn til å tro at sosial dumping finner sted. Så er det opp til tariffnemnden å skaffe seg tilstrekkelig med dokumentasjon til at saken er så godt opplyst at vedtak kan fattes.

Videreføring av vedtak om allmenngjøring er også et tema hvor det er hensiktsmessig å presisere lovgivers intensjoner. I ny § 8 sier vi nå at nemnden kan treffe vedtak om videreføring av allmenngjøring uten at det framlegges ny dokumentasjon for lønns- og arbeidsvilkår i bransjen. Bakgrunnen for dette er at dersom et allmenngjøringsvedtak etterleves, vil det etter flertallets oppfatning ikke være mulig å oppfylle lovens krav til dokumentasjon,samtidig som det vil kunne være behov for fortsatt allmenngjøring for å unngå at det på nytt oppstår problemer. I høringssvaret til departementet om dette uttalte NHO at dette resonnementet etter NHOs syn en feilslutning.

«Dersom allmenngjøringsvedtaket etterleves, er det ikke lenger grunnlag for ordningen. I motsatt fall vil det være uproblematisk å oppfylle dokumentasjonskravet.»

Denne tolkningen av dokumentasjonskravet ved videreføring fra en så viktig aktør som NHO gjør det helt nødvendig å fastslå at vurderingstema ved videreføring av allmenngjøringsvedtak må være faren for at det på nytt skal oppstå problemer om allmenngjøringen oppheves. Det er klart at det ved første gangs videreføring vil være mindre behov for underbygging av disse vurderingene med dokumentasjon på tilstanden i bransjen enn ved senere videreføringsvedtak.

Komitéflertallet er av den oppfatning at ordlyden i Regjeringens forslag til annet ledd i § 8 vil kunne gi grunnlag for feiltolkning av intensjonen med første ledd og vi innstiller dermed ikke på vedtak av denne delen av Regjeringens forslag.

Vi har gjort mye for å sikre nivået på lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere på oppdrag i Norge, men vi har ikke hatt et godt nok legalt virkemiddel for disse arbeidstakerne når det gjelder å få utbetalt denne lønnen.

I notat til komiteen opplyser Fellesforbundet at Oslo Bygningsarbeiderforening i fjor førte saker om manglende utbetaling av lønn for 241 utenlandske arbeidstakere og at Fri rettshjelp i Oslo førte 123 saker. Det er med andre ord et stort omfang av slike saker, og for en arbeidstaker som er bosatt i f.eks. Polen, er det vanskelig å følge en normal rettsprosess i Norge for å få ut lønn, slik som en nordmann kan.

Solidaransvar for oppdragsgivere i en kontraktskjede vil gi disse arbeidstakerne rett til å få ut sin lønn fra enhver bedrift over egen arbeidsgiver i kontraktskjeden. Modellen som foreslås i proposisjonen, bygger på en tilsvarende tysk solidaransvarsordning som har fungert godt i ti år nå. Den bidrar til at arbeidstakerne får den lønn de har krav på, og den fører til at oppdragsgivere er nøye med å velge seriøse underleverandører. Flertallet mener det er all mulig grunn til å tro at en tilsvarende ordning vil få de samme virkninger i Norge.

Under behandlingen av saken har det vært stor uenighet mellom partene i arbeidslivet vedrørende frister for framsettelse av krav, og fra arbeidsgiverhold har det vært ønske om lengre frist for utbetaling av lønn. Flertallet i komiteen viser til at fastsettelsen av disse fristene bygger på en avveiing mellom flere hensyn og støtter Regjeringens forslag på henholdsvis tre måneder og tre uker.

I denne saken er det skarpe motsetninger mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti på den ene siden og de resterende opposisjonspartiene på den andre siden. Disse motsetningene avspeiler også de motsetningene som finnes i arbeidslivet på disse punktene.

Fra Arbeiderpartiets side tror vi at partene har de beste forutsetningene for å rydde opp i arbeidslivet. Skal de kunne gjøre det, må vi på den ene siden pålegge arbeidsgivere ansvar, og vi må gi tillitsvalgte rettigheter til å være med på å rydde opp i bransjen.

Debatten i dag kommer til å vise at disse motsetningene eksisterer også mellom de politiske partiene. Det var ikke mulig å komme til en enstemmig innstilling i denne saken, men det tror jeg vi kan leve godt med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [20:31:08]: Det er ikke tvil om at innføring av solidaransvar vil føre til en kostnadsøkning for både næringslivet og forbrukeren. En av grunnene til det er at jeg går ut fra at underleverandørene vil måtte stille bankgaranti overfor hovedentreprenørene. Det fører selvfølgelig til en økt kostnad.

I tillegg vil det være slik at de mindre bedriftene kan få likviditetsproblemer. Dermed kan de ikke fornye utstyr og maskiner slik de burde kunne gjøre. Dette vil selvfølgelig føre til at enkelte bedrifter ramler ut av konkurransen. De fleste av disse bedriftene er små seriøse bedrifter som gir arbeidstakerne ordentlige vilkår. Er det slik at Arbeiderpartiet er redd for at mange av dem som jobber på disse plassene kan miste arbeidet?

Per Rune Henriksen (A) [20:32:09]: Det vi ser på som kanskje den viktigste effekten av innføringen av solidaransvar, er det preventive. Det er at man rett og slett vil velge underleverandører som man har tro på vil oppføre seg på en slik måte at solidaransvaret ikke blir aktivert. Det kan f.eks. gjøres ved at innleiebedriftene eller den bedriften som engasjerer underleverandører, bruker sjekklisten, som bl.a. Fremskrittspartiet viser til i sine merknader, overfor sine underleverandører, eller på andre måter sørger for at de får underleverandører som de vet vil betale sine arbeidstakere den lønnen de har krav på.

Dersom det at arbeidstakerne får sin lønn skulle medføre et økt kostnadsnivå i bransjen, tror jeg det er en nødvendig økning.

André N. Skjelstad (V) [20:33:12]: Representanten Henriksen sier at partene må ordne opp. Et spørsmål som brant hele veien her, som jeg ikke egentlig har skjønt, er: Hvorfor ikke kjøre solidaransvaret helt til topps? Det offentlige er jo fritatt. Det skjønner jeg ikke helt.

Så vises det i innstillingen til at dette er sammenlignbart med det i Tyskland. Tyskland har en litt annen bedriftsstruktur enn det vi har i Norge. Er ikke Henriksen litt nervøs for at dette vil kunne ramme småbedriftene i veldig stor grad? For risikoen for konkurser vil i høyeste grad være der.

I et intervju den 6. mai på Arbeiderpartiets egen hjemmeside sier representanten Henriksen at målet er arbeid for alle. Mye av dette kan faktisk virke mot akkurat det. Deler Henriksen min oppfatning om det?

Per Rune Henriksen (A) [20:34:12]: Gjennom disse årene i denne stortingsperioden hvor jeg har vært stortingsrepresentant og har jobbet med disse problemstillingene, har jeg fått henvendelser fra mange småbedriftsledere og hørt mange småbedriftsledere som har uttalt at de klarer ikke å overleve i konkurranse mot useriøse aktører. Jeg tror det er viktig for småbedrifter og for næringene som det dreier seg om her, å sørge for at vi får ryddige konkurranseforhold. Seriøse norske småbedrifter som opptrer på en skikkelig måte, er absolutt konkurransedyktige, men de kan ikke konkurrere mot noen som ikke betaler ut lønn.

Så til dette med byggherreansvaret, eller skal vi si oppdragsgivers ansvar, hvor representanten Skjelstad sier at det offentlige er unntatt. Det er slik at alle bestillere eller oppdragsgivere øverst i kjeden, enten det er en byggherre eller det er en skipsreder for den saks skyld, er unntatt pr. i dag. Men det ligger i lovforslaget nå en forskriftshjemmel som gjør det mulig å innføre denne typen ansvar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Kenneth Svendsen (FrP) [20:35:45]: I denne saken er innføring av solidaransvar den viktigste forandringen som foreslås. Selv om regjeringspartiene i Stortinget ikke er enige med Regjeringen, er Fremskrittspartiet enig i alle punktene som Regjeringen har foreslått, unntatt de paragrafene som har med solidaransvar å gjøre.

Det er flere grunner til at vi ikke støtter solidaransvar. En grunn er virketiden for nye tiltak i allmenngjøringsloven, og mulighetene til å styrke tiltakene i den. Her vil jeg spesielt vise til alle tiltakene som NHO fremmet ved forrige behandling av allmenngjøringsloven, der de fremmet forslag om innføring av en sjekkliste. En slik liste kan bl.a. bygge på

• dokumentasjon for at underentreprenøren har avgitt løfte om å følge kravene til lønns- og arbeidsvilkårene i allmenngjøringsforskriftene

• dokumentasjon for at underentreprenørene er registrert og har sendt opplysninger til skattemyndighetene

• dokumentasjon for at underentreprenøren er registrert i Brønnøysundregistrene

• krav om framleggelse av skatteattest

• krav om framleggelse av firmaattest fra hjemlandet

Innføring av en slik oppfølging vil ikke skape de problemstillingene som et solidaransvar gjør. Oppfølgingen vil tvert imot sette press på arbeidsgiveren til å påse at alle nedover i kontraktskjeden følger arbeidsmiljølovens intensjoner.

Innføring av solidaransvar vil føre til stor risiko for at mellomstore og mindre underleverandører, entreprenører som ikke er store nok til å påta seg en hovedentreprise, vil kunne ramle ut av konkurransen om nye oppdrag. Det er helt innlysende at lovforslaget fører med seg store kostnader som til syvende og sist må betales av noen.

Grunnen til det er at hovedentreprenøren vil sikre seg mot et erstatningskrav fra eventuelle underbetalte arbeidstakere, noe som igjen fører til at underentreprenørene må stille bankgarantier for at rett lønn blir utbetalt. Det ene er selvfølgelig at dette er kostbart, men det som kan være vel så farlig, er at likviditeten til bedriftene blir forverret. I mange tilfeller vil man kunne risikere at pengene som skulle gå til innkjøp av nye maskiner og utstyr, går til å stille bankgarantier. Det betyr at arbeidstakerne i slike bedrifter risikerer å måtte arbeide i et dårligere arbeidsmiljø med gamle maskiner og utstyr, eller i verste fall å miste jobben på grunn av det nye regelverket som innføres. Spesielt er dette bekymringsfullt i kjølvannet av finanskrisen, der mange av disse bedriftene er inne i en vanskelig periode. Det blir ekstra bekymringsfullt når man vet at ca. 80 pst. av alle bedrifter i Norge har mindre enn fem ansatte. Resultatet av dette kan føre til en overgang fra organisert arbeidsliv til mer svart arbeid, hvor alt er utenfor kontrollmyndighetenes rekkevidde. Dette vil i stedet for mindre sosial dumping kunne føre til mer.

Jeg tror at alle i Stortinget ønsker ordnede forhold for arbeidstakere. Derfor ser jeg at det er stor enighet om hovedpunktene i allmenngjøringsloven og tiltak for å sikre arbeidstakernes arbeidsforhold, og for å sørge for at det ikke utbetales lønninger som er så lave at det kalles for sosial dumping.

Det store flertallet av norsk næringsliv er seriøse bedrifter med hardt arbeidende eiere og arbeidstakere. Det er betenkelig at man for å ta en liten gruppe useriøse aktører, velger å ramme en hel næring. Innføring av en ordning som solidaransvar, vil i tillegg til å ramme norske arbeidsplasser, føre til at bygging og vedlikehold blir langt dyrere. For det er ikke slik at entreprenørene selv kommer til å betale bankgarantier eller kostnader som kommer i kjølvannet av solidaransvaret. Nei, det kommer til å bli videresendt til oppdragsgiverne, enten det er fylkeskommune, stat, bedrifter eller enkeltpersoner, dvs. at et allerede høyt prisnivå i Norge stiger ytterligere.

For en hovedentreprenør å kunne ha full kontroll over alle underentreprenørene vil være en umulighet, og useriøse aktører vil alltid finnes i markedet. For å komme det til livs er ikke svaret et solidaransvar, men heller en styrking av allmenngjøringsloven og håndheving av denne.

Jeg registrerer at regjeringspartiene ikke støtter Regjeringens forslag om innføringen av ny § 8 i proposisjonen. I den grad det er noen trøst gjør Fremskrittspartiet det, og fremmer forslag om ny § 8 som er identisk med det Regjeringen har foreslått.

Jeg tar opp de forslagene som Fremskrittspartiet står alene eller sammen med andre om i innstillingen.

Presidenten: Representanten Kenneth Svendsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Per Rune Henriksen (A) [20:40:36]: Fellesforbundet registrerte i fjor til sammen 364 saker der utenlandske arbeidstakere ikke hadde fått utbetalt lønn, bare i Oslo. Fremskrittspartiet har ikke nevnt disse arbeidstakernes interesser i sine merknader og heller ikke Kenneth Svendsen i sitt innlegg. Det er bedriftenes ve og vel som bekymrer partiet. Denne enøydheten fra Fremskrittspartiet viser jo tydelig hvilken side partiet står på.

Men er det nå riktig at solidaransvaret vil føre til konkurser og elendighet for norske bedrifter? I debatten for to år siden om påseplikt og innsynsrett viste jeg til malermester Harald Askautrud i Oslo, som kunne fortelle at han måtte si opp folk fordi han ikke klarte å konkurrere mot alle de useriøse aktørene i bransjen.

Tror ikke representanten Svendsen at trusselen om at man kan bli stilt til ansvar for manglende lønn, kan føre til at oppdragsgivere vil velge seriøse underleverandører, og at solidaransvaret i så måte faktisk vil styrke seriøse norske småbedrifters situasjon i konkurransen om oppdrag?

Kenneth Svendsen (FrP) [20:41:34]: Først til det at jeg ikke nevnte arbeidstakerne i innlegget mitt. Jeg la betydelig vekt på arbeidstakernes interesse, og derfor nevnte jeg også arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven. Vi er selvfølgelig redde for at det skal føre til en økning av konkursrammede bedrifter, og vi er også ute etter å ta useriøse bedrifter som driver på kanten av det arbeidsmarkedet vi har i Norge. Men da mener vi, som vi har sagt flere ganger, at man får ta alle andre midler i bruk, bl.a. den listen som NHO har lagt fram, for det vil ikke føre til noen økning av konkurser i andre bedrifter.

Karin Andersen (SV) [20:42:36]: Fremskrittspartiet og Kenneth Svendsen hevder at håndheving av allmenngjøringsloven er viktigere enn solidaransvar. Da er det jo litt interessant å se hva Fremskrittspartiet gjør med det apparatet som skal bedrive håndheving. I årets budsjett har Fremskrittspartiet kuttet 58 mill. kr i Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet. Da er det jo grunn til å spørre om hvordan denne kontrollen med allmenngjøringsinstituttet, eller de andre tiltakene mot sosial dumping, skal kunne foregå, når det tiltaksapparatet som skal passe på at vanlige folk ikke utnyttes, utsettes for slike øksehogg. Vi kan også lese i innstillingen hva Fremskrittspartiet mener om budsjettiltakene mot sosial dumping: Det står der:

«Arbeidet mot sosial dumping har dessverre like mye vært et arbeid for å forhindre konkurranse på lønn»

Kanskje representanten også kunne forklare renholdere og bygningsarbeidere hvor mye de skal gå ned i lønn for å være med på den konkurransen Fremskrittspartiet synes er nødvendig?

Kenneth Svendsen (FrP) [20:43:42]: For det første er det konkurranse om lønn i dag i Norge, og det er en sunn konkurranse. Det er derfor vi har forskjellige lønnsnivåer i de forskjellige yrkene. Det er en del av det norske arbeidssystemet.

Når det gjelder kuttene i Petroleumstilsynet og i Arbeidstilsynet, så er det slik at vi kutter på veldig mange områder der vi legger press på effektivisering. Det er også en av grunnene til at vi har satt ut mange oppdrag på anbud. Jeg vil bare nevne det som skjedde i Mesta. Da Mesta ble gjort om til aksjeselskap og fikk delta aktivt i konkurransen, ble det produsert langt mer vei for færre kroner. Det er akkurat det samme som vi ønsker å gjøre i Arbeidstilsynet og i Petroleumstilsynet. Vi skal ikke sette dem ut på anbud, men vi skal sette krav til effektivisering. Det betyr at med mer effektiv drift kan de kanskje gjøre mer med de samme pengene enn de gjør i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Per-Kristian Foss (H) [20:44:55]: I dag vil Odelstinget vedta en lovendring som vil være til skade for norsk næringsliv, som vil gjøre det vanskeligere for bedriftene å være på riktig side av loven, og som til syvende og sist også vil være til skade for arbeidstakerne, ved å innføre, som flertallet går inn for, såkalt solidaransvar.

Det er et paradoks når det hevdes at Regjeringens formål med saken er å sikre gode lønns- og arbeidsvilkår i Norge. I 2007, forrige gang Odelstinget behandlet tiltak mot sosial dumping, mente Regjeringen at et solidaransvar for oppdragsgivere ville være et svært inngripende tiltak som «kan komme til å påføre virksomhetene betydelige økonomiske og administrative byrder». Det ble lagt vekt på at dette særlig ville komme til å ramme små og mellomstore virksomheter som ofte ikke vil ha den samme likviditeten som større virksomheter, eller ha de samme administrative ressurser til å undersøke hvorvidt oppdragstaker er en seriøs virksomhet. I dag, to år senere, er denne holdningen totalt snudd. Før de endringer som ble gjort i 2007, har fått anledning til å sette seg, altså blitt praktisert og data om praktiseringen blitt innsamlet på en seriøs måte, foreslår man det tiltaket som Regjeringen tidligere har ment har vært for inngripende. Man kan jo stille seg spørsmål om hvorfor det skjer. I 2007 ble det vektlagt at solidaransvar var et krav fra fagbevegelsen. I 2009 er det valg. Her er det åpenbart en sammenheng.

Høyre er for sin del for arbeidsinnvandring og mot sosial dumping. Norske bedrifter har i lang tid nytt godt av at mennesker fra andre land kommer hit for å jobbe. I tiden før finanskrisen slo inn, var det behov for å stimulere til økt arbeidsinnvandring. Derfor tok Høyre initiativ til tiltak for å gjøre Norge til et mer attraktivt arbeidsmarked for arbeidsinnvandrere, et initiativ der flere av forslagene i ettertid også er fulgt opp av Regjeringen.

Ett av konkurransefortrinnene i Norge er at vi har et ryddig arbeidsliv. Vi har ordnede forhold i arbeidslivet, med lønns- og arbeidsvilkår som gjør at de som kommer hit som arbeidsinnvandrere, får anledning til å tjene gode penger til seg og sin familie. Arbeidsinnvandring er slik sett den beste form for sosial utjevning over landegrensene. Likevel er det dessverre ikke til å komme utenom at det finnes en rekke eksempler der utenlandsk arbeidskraft ikke gis de lønns- og arbeidsvilkår som vi alle er opptatt av skal gjelde i Norge. Useriøse aktører i arbeidslivet skal tas. For å få til det må vi ha et sterkt arbeidstilsyn, noe Høyre har lagt inn ressurser til i alle sine alternative statsbudsjetter. Måten vi skal sørge for å ta useriøse aktører som profiterer på å gi dårlige arbeidsvilkår til arbeidsinnvandrere på, skal være målrettet. Da er det avgjørende at de reguleringer som gjøres, er gjennomarbeidet og ikke svekker rammevilkårene for det samme næringslivet og arbeidslivet. Når flertallet i dag trumfer gjennom solidaransvar, er det nettopp det som skjer. Selv om formålet er mindre sosial dumping, kan resultatet lett bli mer sosial dumping. Når reguleringene blir så omfattende at mange virksomheter ikke vil ha likviditet til f.eks. å stille de lønnsgarantier som forventes, vil mange komme i den situasjonen at man har valget mellom å legge ned virksomheten eller å drive på kanten av loven. I sin iver etter å komme fagbevegelsen i møte på et av deres sterkeste krav inn mot en viktig valgkamp for de rød-grønne partiene, går Regjeringen uanfektet i strid med tidligere holdning til solidaransvaret.

I 2007 ble konsekvensene av solidaransvaret av Regjeringen beskrevet slik:

«Tiltaket vil også kunne ramme små virksomheter som opererer som oppdragstakere/underentreprenører, fordi tiltaket trolig vil innebære at større, etablerte oppdragstakere med stor kapitalbeholdning blir favorisert i en anbudskonkurranse. Innføring av et solidaransvar for forpliktelser etter allmenngjøringsloven krever derfor at det foreligger tungtveiende allmenne hensyn og et klart dokumentert behov.»

Vi har altså ikke bare å gjøre med et tiltak som kan virke skadelig for næringslivet, men som i tillegg er konkurransevridende. Når vi vet at flertallet av norske arbeidsplasser i privat sektor er i små og mellomstore bedrifter, er dette bekymringsfullt. I den odelstingsproposisjonen som i dag ligger til behandling, skulle man forvente at det forelå slike tungtveiende allmenne hensyn og et klart dokumentert behov, slik Regjeringen la til grunn i 2007. Jeg kan ikke se at det gjør det. Tvert imot virker det som om Regjeringen og flertallet i denne sal lever i den villfarelse at flere avdekkingstilfeller av sosial dumping utelukkende må bety at det foregår mer sosial dumping i dag enn det gjorde for noen år siden. Da er det grunn til å minne om at Stortinget og partene i arbeidslivet i mange år – også utover inneværende periode – har hatt et sterkt fokus på å avdekke og forebygge sosial dumping. Mange tiltak som alle partiene er enige om, er alt innført. Høyre har på sin side tatt til orde for og prioritert i sine alternative budsjetter en styrking av Arbeidstilsynet, noe som Regjeringen også selv etter hvert har lagt inn.

Vi har gjennomført en hel rekke ulike tiltak for å avdekke sosial dumping. Da kan det jo ikke være noen overraskelse for noen at vi faktisk også ser at tilsynsoppgavene er mer effektive, og at det avdekkes mer. Når vi har hatt som mål å avdekke sosial dumping gjennom tilsyn og andre tiltak, og har foreslått å bevilge penger til dette, er det et eksempel på at vi har gjort en god jobb i forebyggingsarbeidet, ikke at det nødvendigvis foregår sosial dumping i mer utstrakt betydning nå enn tidligere.

I høringsrunden til odelstingsproposisjonen har det kommet en rekke innspill fra arbeidsgiversiden, som nettopp peker på de vanskeligheter jeg har nevnt. Men næringslivet vet tydeligvis hva slags regjering de forholder seg til. De er pragmatikere, iallfall deres organisasjoner, og skjønner nå at når Regjeringen har bestemt seg for å innføre solidaransvar, blir det slik. Pragmatisk nok har det kommet innspill om endringer som i det minste ville gjøre det lettere å etterleve loven for næringslivet. For eksempel har dette kommet i forbindelse med hvor mange ledd en oppdragsgiver er solidaransvarlig for. Det har kommet frister for å levere lønnskrav til solidaransvarlig, og frister for solidaransvarlig til å utbetale lønn. Men ingen av disse innspillene er lyttet til. De tungtveiende vurderingene som Regjeringen var opptatt av i 2007, er altså ikke så viktige lenger.

Høyre ønsker at et arbeidsliv der useriøse bedrifter som utnytter arbeidstakerne, skal tas, men man skal ikke legge opp til et system der det store flertall av norske bedrifter, som er seriøse, skal betale for at det finnes noen få useriøse aktører. Jeg konstaterer at man med Regjeringens politikk derimot legger seg på en linje der rammevilkårene for det overveldende flertall av seriøse norske bedrifter forverres, fordi det finnes useriøse aktører. Vi mener dette er et dårlig forslag, og at det er lite målrettet, for å bruke et begrep som regjeringspartiene har brukt meget aktivt tidligere i den delen av revidertdebatten som foregikk i Odelstinget for en time siden, et forslag som i tillegg også vil gjøre det vanskeligere for norske bedrifter å være på riktig side av loven. Derfor vil Høyre stemme imot forslaget om solidaransvar, og vi kan selvsagt heller ikke ta ansvaret for de lovendringer som flertallet i dag presser igjennom. Jeg viser, som tidligere taler fra Fremskrittspartiet, til at opposisjonen tidligere har lagt frem forslag til alternativer, en sjekkliste som inneholder de forhold som det er viktig å dokumentere, og som i sin praktisering og administrering for bedriftene vil være en atskillig lettere byrde.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [20:53:08]: Det er feil når Høyre sier at flertallet og Regjeringen har snudd i denne saken. Tvert imot ble det varslet at utviklingen skulle følges nøye og nye tiltak komme om nødvendig. Det ble nødvendig.

Solidaransvar skal forebygge problemet med manglende utbetaling av lønn. Konsekvensene ved å bruke useriøse underleverandører skal slå tilbake på dem som velger å bruke dem framfor å bruke en seriøs, som betaler sine arbeidstakere det de har rett på, og som også må ta høyde for det i sine priser.

At Høyre ikke har noen sans for solidaransvar og i andre debatter om sosial dumping også har demonstrert at Høyre heller ikke har sans for rettigheter for tillitsvalgte og plikter for arbeidsgivere for å bekjempe sosial dumping, overrasker oss derfor ikke. Derimot har de en nærmest rørende tiltro til at en uforpliktende sjekkliste skal gjøre susen hvor underleverandøren gir løfter.

Men tror da ikke Høyre på at et solidaransvar vil føre til at oppdragsgiver, i alle fall av hensyn til eget ve og vel, vil sjekke sine underleverandører nøye før han hyrer dem inn, og på den måten oppnå en enda bedre og mer målrettet effekt i kampen mot sosial dumping?

Per-Kristian Foss (H) [20:54:24]: Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner hva representanten legger i begrepet «snu». Jeg trodde det var når man har en annen oppfatning enn sist. Men det er mulig at det i og for seg, med den nåværende koalisjon, er et foreldet begrep. Man har nå et forslag som man ikke hadde sist, og som man sist advarte mot, fordi de ville påføre virksomheten «betydelige økonomiske og administrative byrder», fordi det ville føre til konkurransevridning, osv. Hvis det ikke er å snu å nå ha et forslag av samme type, skjønner jeg heller ikke hvordan man i løpet av to år kan fremlegge data som dokumenterer hvordan virkningene har vært. I hvert fall inneholder proposisjonen ikke noen slike overbevisende data.

Og selvfølgelig er det ikke der det ligger. Dette er politikk, og det er presset utenfra som har gjort dette nødvendig. Jeg skjønner at det er valgkamp. Jeg pekte jo selv på at vi ante hvor det bar hen.

Når det gjelder kostnadene for bedriftene, vil mange sikkert ta høyde for at disse kostnadene må de legge inn. Sakens ordfører sa da også i et tidligere replikkordskifte at hvis det førte til kostnadsøkninger, var det riktige kostnadsøkninger.

Karin Andersen (SV) [20:55:40]: Vi får bare registrere at Høyre ikke er interessert i å svare på spørsmålet om de ikke tror at seriøse norske entreprenører vil velge seriøse underleverandører når de risikerer ansvar for lønn, slik som representanten nå unnlot å svare på. Men da kan jeg kanskje isteden utfordre Høyre til å svare på hva de mener med det de skriver i innstillingen til budsjettet for dette året:

«Arbeidet mot sosial dumping har dessverre like mye vært et arbeid for å forhindre konkurranse på lønn».

Det må jo bety at de som jobber i disse utsatte bransjene som sliter med sosial dumping, f.eks. norske bygningsarbeidere, eller for den saks skyld de som jobber i hotell- og restaurantbransjen, eller renholdere, skal konkurrere mer på sin lønn. Det betyr for alle vanlige arbeidsfolk å gå ned i lønn.

Kan Høyre forklare at dette er årsaken til at Høyre er imot tiltakene mot sosial dumping, nemlig at de ønsker større forskjeller i lønninger, og at norske arbeidsfolk skal ned i lønn?

Per-Kristian Foss (H) [20:56:46]: Nei, det er ikke det. Men for å svare direkte på siste spørsmål: At det foregår konkurranse på lønn i Norge, er vel ikke representanten ukjent med? Lønnsnivået er ikke det samme i et pressområde som i et utkantområde. Det er kanskje ikke det samme i Oslo og Bergen heller, eller i representantens hjemfylke, som det, i alle fall i pressårene vi nå har vært igjennom, har vært i Oslo-området. Så jo, konkurranse på lønn foregår, og det skal vi sannelig være glade for, for det er til fordel for arbeidstakerne at man kan by opp høyere lønn der presset er stort, og dette har arbeidstakere utnyttet til sin fordel mange, mange steder. Det er jeg glad for.

Ja, jeg tror man vil velge seriøse underleverandører, men det er ikke alltid så lett å se det, og da må man ta forsikringer som har kostnader, for å unngå den risikoen som ligger i solidaransvaret.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Karin Andersen (SV) [20:57:58]: SV er veldig glad for den saken vi har til behandling i dag, fordi det er behov for å sikre både at norske arbeidstakere har skikkelige lønns- og arbeidsvilkår, at alle som jobber i Norge, skal ha det, og at norske bedrifter ikke blir utsatt for useriøs konkurranse fra folk som ikke betaler lønn og gir gode arbeidsvilkår. Det er derfor utrolig viktig at vi har ordninger som sikrer at folk faktisk får den lønna de har krav på.

Regjeringen har gjennomført mange tiltak mot sosial dumping, og partene i arbeidslivet har også brukt allmenngjøringsinstituttet, som kanskje er det mest kraftfulle virkemidlet vi har mot sosial dumping. Solidaransvar blir også et virkemiddel som skal brukes under allmenngjøringsinstituttet. Det betyr at det er dokumentert i utgangspunktet at det foregår sosial dumping, før man får en slik avtale allmenngjort. Og så er det minstelønna innafor dette tariffområdet som blir golvplanken i hele systemet, slik saksordføreren la vekt på.

Det er uhyre viktig at vi sikrer at man ikke får en negativ spiral og en negativ konkurranse på lønn, slik jeg forstår at både Fremskrittspartiet og Høyre er opptatt av at vi skal få. For det er nok ikke slik at en konkurranse på lønn mellom arbeidstakere som skal ta oppdrag i disse bransjene, ville gå ut på at man får mer i lønn.

Konkurranse på lønn i disse bransjene går jo ut på at man betaler altfor lav lønn, og at man også har et ønske om å presse lønnsnivået til norske arbeidstakere ned gjennom denne type konkurranse. Det er jo innenfor dette systemet både Høyre og Fremskrittspartiet har sagt at man anser at disse tiltakene er virkemidler for å hindre konkurranse på lønn – altså ikke når det gjelder andre arbeidstakere, men i de områdene der tariffavtaler er allmenngjort. Vi vet at det er usosial og ulovlig konkurranse på lønn, som går ut på at folk faktisk ikke får utbetalt det de har tjent, av sin egen arbeidsgiver.

Jeg er helt overbevist om at dette tiltaket vil føre til at man får luket ut de useriøse bedriftene. Jeg forstår at dette oppleves som en byrde for en del bedrifter, men det er ikke veldig annerledes enn det ansvaret de i dag har for skatter og avgifter i forhold til sine underleverandører. Jeg er aldeles overbevist om at det verste for norske småbedrifter er å bli utkonkurrert av useriøse bedrifter som ikke følger norsk tariffavtale, og som ikke følger norsk lov. I den konkurransen er norske småbedrifter totalt utslåtte og hjelpeløse. Veldig mange småbedrifter forteller oss at det er slik.

Det har kommet opp et spørsmål knyttet til hvorfor ikke store oppdragsgivere, som f.eks. det offentlige, skal ha det samme ansvaret. I proposisjonen og i vedtaket som legges fram nå, gis Regjeringen adgang til å ha en forskrift på dette temaet. Jeg mener det er grunn til å se på det, særlig i forhold til offentlig sektor. Men jeg vil også minne om at et av de tiltakene som Regjeringen har innført, er at ILO-konvensjon nr. 94 er gjort gjeldende for både staten og kommunesektoren. Det betyr at de som oppdragsgivere har ansvar for å påse at det er norske lønns- og arbeidsvilkår som gjøres gjeldende i de kontraktene som de inngår. Denne forskriftshjemmelen har Regjeringen gitt adgang til, og vi skal ikke se bort fra at det kan være behov for å bruke den, for det kan vises til tilfeller av sosial dumping der oppdragsgiver burde ha skjønt at det anbudet man antok på et oppdrag, må basere seg på at noen ikke får lønn. I mitt eget hjemfylke har det nettopp vært en slik større sak. Den er nå løst, men det er ingen tvil om at den store oppdragsgiveren, som er en offentlig oppdragsgiver, burde ha forstått at det var noen som ikke fikk lønn.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [21:03:28]: Jeg oppfattet det sånn at representanten Andersen var veldig opptatt av dette med konkurranse på lønn, og at hun ikke hadde fått med seg at det er konkurranse på lønn i samfunnet. I tillegg oppfattet jeg at representanten Andersen mener at når Fremskrittspartiet ønsker konkurranse, er det negativ konkurranse, og når SV ønsker konkurranse, så er det positiv konkurranse. Det hadde vært interessant å få høre hva som er forskjellen på de to måtene å konkurrere på.

Jeg oppfattet kanskje representanten slik at hun ønsket lik lønn for likt arbeid uansett. Betyr det at representanten er imot lokale forhandlinger? Betyr det at man ønsker et fast lønnsnivå, som ligger omtrent midt på treet, der det ligger i dag? Ønsker hun da å sette ned lønnen til dem som har høyere lønn? Hvordan har man tenkt å organisere det når man nå er helt imot konkurranse på lønn?

Karin Andersen (SV) [21:04:26]: Denne replikken viser vel at Fremskrittspartiet er på rimelig tynn is i denne saken.

Jeg har også henvist til en merknad som Fremskrittspartiet og Høyre har skrevet i budsjettet, der det står at tiltakene «mot sosial dumping har dessverre like mye vært et arbeid for å forhindre konkurranse på lønn». Vi snakker altså om sosial dumping, og hvis man skal konkurrere på lønn med dem som driver med sosial dumping, kan ikke det bety annet enn at man ønsker at lønnsnivået for norske arbeidstakere skal gå ned. Det mener SV er feil. Det systemet vi har med lønnsforhandlinger i Norge, og med gode lønns- og arbeidsvilkår for norske arbeidstakere, er SV opptatt av å forsvare. Hvis vi ikke har tiltak mot sosial dumping, truer det lønns- og arbeidsvilkår for alle arbeidstakere i Norge. Det er SV sterkt imot. Derfor ønsker vi tiltakene – både av hensyn til dem som i dag utsettes for sosial dumping, og av hensyn til flertallet av norske arbeidstakere.

André N. Skjelstad (V) [21:05:36]: I et oppslag på SVs nettsider sier representanten Andersen at det er viktig å «luke ut useriøse bedrifter og skape trygghet for at folk får den lønna de har krav på». Det tror jeg ingen i denne salen er uenig i. Så sier representanten at alle må følge norsk lov. Ja, selvfølgelig! Det er vi da alle enige i, men det interessante som representanten kommer med, er at dette kan bli problematisk for småbedriftene. Ja, det tror jeg. I Fellesforbundets krav til solidaransvar ønsker de seks måneder i stedet for tre måneder. Jeg kunne godt tenke meg å høre representanten Andersens prinsipielle mening om det, om det hadde vært en bedre ordning enn det vi med stor sannsynlighet vedtar i dag.

Karin Andersen (SV) [21:06:36]: Jeg mener, som jeg sa i mitt innlegg, at den største trusselen mot norske småbedrifter er at vi ikke greier å luke ut de useriøse, som underbetaler folk og driver med arbeidsvilkår som er farlige, men billige. Sosial dumping er jo ekstremt lønnsomt. Derfor er vi nødt til å ha skarpe tiltak mot det.

Jeg står fullt ut inne for den løsningen med hensyn til frister som Regjeringen har valgt i denne saken, og jeg tror at en bivirkning av å innføre det vi gjør i dag, kanskje er at en del bedrifter vil velge å ansette flere folk i sin faste stab, framfor å leie inn mange småleverandører. Det er en bieffekt som SV er veldig glad for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [21:07:39]: Regjeringen foreslår at det innføres en form for solidaransvar der oppdragsgiver hefter på objektivt grunnlag for forpliktelsene til oppdragstaker og dennes oppdragstakere nedover i kontraktkjeden til å betale lønn etter allmenngjøringsforskrifter. Tiltaket, som er foreslått innført som en ny § 13 i allmenngjøringsloven, skal sikre at utenlandske arbeidstakere får utbetalt lønn etter allmenngjøringsforskrifter.

Den framlagte modellen for solidaransvar er basert på reguleringen i det tyske regelverket om utsendte arbeidstakere. Tyskland har hatt regler om solidaransvar siden 1999. Ordningen bidrar ifølge departementet til at oppdragsgivere i større grad velger seriøse underleverandører. Da komiteen var i Berlin, fikk vi understreket fra både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden at dette var noe de ville anbefale Norge. Dagens lov bygger på denne positive erfaringen med loven. I 2007 ble ordningen i Tyskland utvidet til også å gjelde renholdsbransjen og særlige posttjenester, og ytterligere utvidelser til seks nye bransjer er nå vedtatt.

Det er flere tiltak som skal motvirke sosial dumping knyttet opp mot allmenngjøringsordningen, bl.a. Arbeidstilsynets tilsynskompetanse, påseplikten og innsynsrett for tillitsvalgte. Selv om påseplikten kun har fått virke i kort tid, er tilbakemeldingene positive.

Etter en totalvurdering har imidlertid Kristelig Folkeparti kommet til at vi vil anbefale å støtte forslaget, siden det fortsatt er saker knyttet til sosial dumping i Norge, og siden det kan bli flere slike saker etter at overgangsordningene for bevegelse av arbeidskraft i EØS blir opphevet. Innføringen av et solidaransvar kan etter vårt syn effektivisere og utfylle påseplikten, fordi muligheten for å kunne komme i et økonomisk ansvar kan være en motivasjon til å foreta de undersøkelser og kontroller av oppdragstakere som påseplikten legger opp til. Erfaringene fra Tyskland viser at oppdragsgivere velger seriøse underleverandører. Jeg ser ingen grunn til at ikke dette også blir resultatet i Norge. Dette vil føre til ryddige konkurranseforhold i de bransjer hvor tariffavtalene er allmenngjort.

Oppfyllelse av lønnsforpliktelsene er en grunnleggende rettighet for arbeidstakere. Alle har økonomiske forpliktelser og behov og er helt avhengige av å få betalt lønn for utført arbeid.

Kristelig Folkeparti er generelt opptatt av at bedriftene skal ha best mulige rammevilkår og et enklest mulig regelverk å forholde seg til. På denne måten legges grunnlaget for verdiskaping, velferd og trygge arbeidsplasser. Samtidig er det helt avgjørende for Kristelig Folkeparti å sikre arbeidstakernes rettigheter. Vi ser gode sosiale rettigheter som en sentral del av den nordiske modellen og en vinn-vinn-situasjon for arbeidstakere og bedrifter i det lange løp.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [21:11:33]: Jeg vil først sette søkelyset på noe som har avgjørende betydning for at vi skal kunne bekjempe de uverdige forholdene i arbeidslivet som fører til økende grad av sosial dumping i stadig flere bransjer, og det er at vi opplever en fri flyt av vikar- og bemanningsselskaper innenfor EØS-området som skaper stadig flere midlertidige jobber, dårligere arbeidsvilkår og sosial dumping. Vi har regler for å kontrollere bemanningsselskapene, bl.a. krav til registrering i Arbeidstilsynet, og dette fungerer, så langt jeg kjenner til, ikke etter forskriften. Det er mer enn 1 800 bemanningsselskaper i Norge i dag. Bare drøyt 600 er registrert i Arbeidstilsynet. De øvrige 1 200 driver ikke etter Arbeidstilsynets krav, og det er noe av hovedårsaken til de store utfordringene med uverdige arbeidsforhold.

Det var resultatet av Blaalid-utvalgets innstilling, som i sin tid åpnet opp for fri flyt av vikar- og bemanningsselskaper. Det var et av mange tiltak for å tilpasse norsk arbeidsliv til EUs regler på grunn av EØS-avtalen. Tilhengere av EØS-avtalen støttet disse tiltakene i sin tid. Det er på tide vi tar et oppgjør med denne negative utviklingen og ser på hva vi kan gjøre for å få dette under kontroll. Det kom klare signaler fra LO-kongressen i mai til storting og regjering om å rydde opp i forholdene. Det er opp til de rød-grønne partiene å sette disse sakene på plass til beste for norsk arbeidsliv, for arbeidstakerne og dermed for å bedre produktiviteten og bevare og utvikle arbeidsplasser.

Det er allmenngjøring av tariffavtaler og solidaransvar som står på dagsordenen i dag, men jeg vil gjerne høre statsråden utdype den negative utviklingen med bemanningsselskaper og sosial dumping, som utvilsomt er en utfordring for den rød-grønne alliansen når det gjelder tillit blant breie lag av fagorganiserte og arbeidstakere i vårt land. Dette er en stadig mer krevende utfordring, for mens det blir mer interessant for baltere å arbeide i Norge, blir det samtidig færre jobber å tilby.

Sikring av norske lønns- og arbeidsvilkår gjennom allmenngjøring av tariffavtalene er en viktig sak. Det å effektivisere allmenngjøringsadgangen er viktig, og det er sentralt at flere bransjer kommer inn under det, når vi ser hvordan behovet presser seg på.

Når det gjelder sosial dumping, er bakgrunnen lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere fra utenlandske virksomheter som er midlertidig i tjenesteoppdrag i Norge. Det blir viktig nå når overgangsordningene for østeuropeiske EU-land, unntatt Romania og Bulgaria, er opphevet fra 1. mai, og det ikke lenger kan stilles krav til lønns- og arbeidsvilkår for innvilgelse av arbeidstillatelse.

Jeg ønsker å konsentrere meg om solidaransvaret, altså krav hos arbeidstaker overfor arbeidsgiver i kontraktkjeden for lønn og feriepenger. Erfaringer har vist at risikoen for at utsendte arbeidstakere ikke får utbetalt allmenngjort lønn, er større enn for arbeidstakere ansatt i norsk virksomhet. Lovendringen skjer altså ut fra erfaring, og jeg vil presisere at den jobben som Oslo Bygningsarbeiderforening har gjort her, er en stor innsats for å få ryddigere forhold på arbeidsmarkedet, noe jeg tror alle i ettertid vil erkjenne.

Solidaransvaret er altså særlig viktig for arbeidstakere som er utsendt fra en utenlandsk virksomhet. Solidaransvar er et nødvendig virkemiddel for å skape ryddigere forhold innenfor aktuelle bransjer, og vil virke som en sterk motivasjon for oppdragsgivere til å velge underentreprenører som driver seriøst og etterlever norsk lov. Og det vil jeg understreke: Det vil også gi mer rettferdig konkurranse for oppdragsgivere, ikke minst vil norske selskaper dra stor nytte av det. Jeg har en rekke henvendelser som peker på at dette er sentralt å realisere.

Det er en interessant allianse vi ser i denne saken. Det er prisverdig at regjeringspartiene har fått støtte fra Kristelig Folkeparti, som ser behovet for en tydeliggjøring av det ansvaret som ligger i alle ledd i kjeden. Det gir ryddigere forhold, mer rettferdig konkurranse.

Frist for framsetting av krav overfor solidaransvarlig og for utbetaling fra solidaransvarlig bygger på en avveining av flere hensyn. Frist for framsetting av krav er foreslått til tre måneder, og utbetaling fra solidaransvarlig er tilsvarende tre uker. Til dette vil jeg be departementet gå inn for en presisering i forskriften, slik at varsel om krav innenfor tremånedersfristen betyr at fristen holdes. Arbeidstaker gis så en frist på tre uker for å underbygge varslet med et konkret krav til dekning av manglende utbetalt lønn og feriepenger. Dermed vil arbeidstaker få nødvendig tid til å framskaffe dokumentasjon, noe som i mange tilfeller er svært krevende.

Jeg er glad for at allmenngjøringsinstituttet og solidaransvar retter opp noen av problemene med stadig større omfang av vikar- og bemanningsselskaper, selskaper som ikke har tradisjon i norsk arbeidsliv. I norsk arbeidsliv har vi jamnbyrdige forhold, og de som har vært innleid, har vært innleid til selskaper som har egen aktivitet.

André N. Skjelstad (V) [21:16:48]: Det er litt underlig å høre debatten her i dag. Regjeringspartiene har tydeligvis stor interesse av å dyrke motsetninger når de angriper det de kaller høyresiden, for ikke å ta avstand fra sosial dumping. La oss derfor fastslå det med én gang: Venstre er imot sosial dumping i alle former. Å utnytte folk fra andre land ved å gi dem dårlige arbeidsvilkår eller lav lønn, er et uvesen som må bekjempes.

Vi er heller ikke en del av de såkalte høyrepartiene. Vi er et borgerlig sentrumsparti. Men vi aksepterer ikke at man ved å være imot det vi mener er symbolpolitikk, dermed blir stemplet for å ville utnytte andre lands arbeidskraft. Vi vil bekjempe sosial dumping, men vi har tatt inn over oss at det vi har mest av i dette landet, er små og mellomstore bedrifter. For dem vil ikke denne loven fungere.

I utgangspunktet høres solidaransvar fint ut. Ifølge loven vil et solidaransvar innbære at også den som setter ut et oppdrag, oppdragsgiver, skal være ansvarlig for de forpliktelsene oppdragstakere nedover i kontraktskjeden har til å betale lønn etter allmenngjøringsforskriftene. I praksis innebærer det et byråkrati som vi tror det blir helt umulig å følge, og vi tror også at andre og bedre løsninger og allerede eksisterende ordninger kunne fungert bedre. Derfor står vi sammen med mindretallet om et forslag om en sjekkliste i stedet.

Vi deler Regjeringens syn på allmenngjøringsordningens betydning for å sikre lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere på oppdrag i Norge. Det er også viktig å framheve allmenngjøringsordningens betydning for å hindre konkurransevridning til ulempe for seriøse virksomheter som tilbyr sine ansatte anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Sosial dumping er både hvis utenlandske arbeidstakere utsettes for brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, og tilbys lønn som er uakseptabelt lav.

Arbeidsinnvandring er positivt. Det bidrar til sosial utjevning; mennesker fra andre land kommer til Norge for kortere eller lengre perioder for å tjene penger, noe som igjen bidrar til vekst og velstand i deres hjemland. Derfor er det viktig at arbeidet mot sosial dumping har som utgangspunkt å sikre arbeidsinnvandrere gode arbeidsvilkår.

Vi tar avstand fra en definisjon som beskriver alt som ikke er allmenngjort, som sosial dumping.

Det er åpenbart slik at det offentlige må kunne stille krav om at oppdragsgivere foretar en god og ordentlig vurdering før de inngår kontrakter, og at oppdragsgivere stiller krav om at deres kontraktører retter seg etter gjeldende lover og forskrifter. Det er likevel slik at dersom oppdragsgivere skal være i stand til å påse at underleverandører/leverandører utbetaler lønn, dekker et visst antall hjemreiser, kost og losji samt overholder allmenngjøringsforskriftenes arbeidstidsbestemmelser osv., innebærer det at oppdragsgiver må gå inn i bedriftene og foreta kontroll. Dette er etter vårt syn en sak for Arbeidstilsynet. Derfor har vi også i våre alternative budsjetter prioritert flere ressurser til Arbeidstilsynet for å gi dem bedre mulighet til å utøve sin kontrollmyndighet.

Resultatet av å innføre solidaransvar overfor lønnsmottakere fra underleverandører kan føre til det motsatte resultat, nemlig at underleverandører ikke tar sitt ansvar for lønnsutbetaling alvorlig og overlater til oppdragsgiver å løse problemet overfor underleverandørens ansatte. Det vil være nærmest umulig å forholde seg til, fordi oppdragsgiver i de fleste tilfeller vil ha små muligheter for å kontrollere forholdene nedover i kjeden av underleverandører.

Venstre er bekymret for at mange bedrifter med få ansatte vil bli pålagt store ekstra arbeidsbyrder og ansvar som vi frykter vil føre til et økt antall konkurser og nedleggelser av virksomhet i norske bedrifter. Skal det stilles krav til oppdragsgivere om at de skal inneha nødvendig kompetanse for en slik kontroll? Spesielt problematisk vil det være for små bedrifter og oppdragsgivere å ha krav om en slik kontrollutførelse. Manglende kompetanse og økonomi er to store problemområder i så henseende. Vi tror at denne Regjeringen i liten grad forholder seg til virkeligheten, og at de tror at Norge består av kjempebedrifter, på lik linje med det man har bl.a. i Tyskland. Flere har pekt på at Langemyhr-saken ikke ville blitt forhindret med solidaransvar. Der var det det offentlige som var oppdragsgiver.

Jeg må få gjenta at sosial dumping er, og vil være, et uvesen. Men det finnes allikevel alternativer som vil være mye bedre enn dagens lovforslag. Sjekklisten som jeg nevnte i stad, har jeg tro på ville kunne fungert og vært en langt mer ubyråkratisk modell enn det som flertallet i dag kommer til å gå for. Langt bedre løsninger finnes. Om lag 80 pst. av norske bedrifter har mindre enn ti ansatte. For disse, og derved det store flertallet av næringsvirksomheter i Norge, vil lovforslaget om solidaransvar føre til store utfordringer. Vi er særlig redd for at resultatet vil være mer sosial dumping og ikke mindre, mer svart arbeid og ikke mindre.

Statsråd Dag Terje Andersen [21:21:57]: Regjeringen er opptatt av at alle arbeidstakere i Norge skal ha gode og trygge arbeidsplasser og skikkelige lønns- og arbeidsvilkår. Siden vi tiltrådte høsten 2005, har vi arbeidet systematisk med å få på plass gode tiltak mot sosial dumping. Dette er viktig både for den enkelte berørte arbeidstaker, for seriøse bedrifter i konkurranse med useriøse, og for å sikre videreføring av den norske arbeidslivsmodellen.

Regjeringens første handlingsplan mot sosial dumping har hatt god effekt, særlig for store bedrifter i byggebransjen. Samtidig ser vi at utenlandske arbeidstakere fortsatt blir utnyttet ved at de tilbys lavere lønninger og dårligere sikkerhets- og arbeidsmiljøstandard enn det som er akseptabelt på det norske arbeidsmarkedet.

Når flertallet i dag går inn for solidaransvar, mener jeg dette er en reform som vil få stor betydning i norsk arbeidsliv. I dag er det arbeidsgiver som har ansvar for å utbetale lønn etter allmenngjøringsforskriften. Lovendringen vil innebære at også leverandører som setter ut oppdrag, skal være ansvarlig for lønnspliktene til underleverandører nedover i kontraktkjeden. Solidaransvaret skal inntre når arbeidstakers lønn ikke blir utbetalt som den skal. Arbeidstaker kan da rette krav mot en valgfri leverandør oppover i kjeden.

Ikke minst utenlandske arbeidstakere vil få større sikkerhet for at de får utbetalt den lønnen de har krav på, når lønnskravet også kan rettes mot en oppdragsgiver i Norge. Solidaransvar vil dessuten virke som en sterk motivasjon for oppdragsgivere til å velge underleverandører som driver seriøst og etterlever norsk lov. Reguleringen vil ikke minst treffe sosial dumping i de mindre og useriøse bedriftene.

Mindretallet er bekymret for hvilke konsekvenser solidaransvaret kan få, særlig for små og mellomstore virksomheter. Jeg mener solidaransvaret først og fremst vil bidra til å luke ut useriøse underleverandører. Seriøse virksomheter vil dermed få mer rettferdige konkurransevilkår.

Det er riktig at små virksomheter som benytter underleverandører, vil få økte kostnader dersom de får lønnskrav rettet mot seg. Men det er opp til bedriftene selv å minimalisere den risikoen ved å sørge for å velge seriøse oppdragstakere. Erfaring tilsier at det er større fare for useriøsitet i bunnen av lange kontraktkjeder. Solidaransvar innebærer at leverandører skal være ansvarlig for lønnspliktene til underleverandørene nedover i hele kjeden. Etter mitt syn er det ikke urimelig at leverandører som velger å sette ut deler av et oppdrag, og som således har direkte nytte av at jobben utføres, får et slikt ansvar.

Mindretallet mener at fristen for å fremme krav overfor solidaransvarlig er for lang. Etter mitt syn innebærer fristen en hensiktsmessig avveining av hensynet til at arbeidstaker må få tid til å områ seg, og f.eks. kan avvente en ren betalingsforsinkelse fra arbeidsgiver, og hensynet til solidaransvarlig behov for at kravets størrelse begrenses.

Allmenngjøringsordningen er sentral i Regjeringen arbeid mot sosial dumping. Det er derfor avgjørende at ordningen fungerer godt. Jeg er glad for at det er så bred enighet om endringene, som vil føre til en mer effektiv ordning.

Samlet betyr lovendringene at allmenngjøring som virkemiddel i kampen mot sosial dumping nå vil bli enda viktigere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [21:25:52]: Statsråden startet med å si at Regjeringen ønsket gode og trygge arbeidsplasser. Det er jeg helt enig med han i. Men etter mitt syn ville arbeidstakerne kanskje få mer utrygge arbeidsvilkår i små og mindre seriøse bedrifter på grunn av de kostnadene som følger med det. Jeg er ikke redd for at man får kostnadsøkning i forbindelse med at man får rett lønn, men i forbindelse med bankgarantier.

Det heter i proposisjonen at konsekvensene av et solidaransvar for de seriøse bedriftene antagelig ikke vil bli så store. I 2007 sa samme regjering at det ville føre for langt å pålegge oppdragsgiver et solidaransvar. Det ville føre til for høye administrative kostnader og risiko for konkurransevridning å innføre solidaransvar.

Mitt spørsmål er: Hva er det som er forandret, og hvilke tiltak er det som er satt inn for at kostnadene for bedriftene og konkurransevridningen blir redusert?

Statsråd Dag Terje Andersen [21:26:55]: Ved behandlingen av saken i 2007 knyttet opp mot påseansvaret bl.a., var det, som representanten refererer til, en begrunnelse for at det på det tidspunkt ikke ble innført solidaransvar. Men det går klart fram av både Regjeringens dokumenter den gang og innstillingen fra Stortinget at det kan være aktuelt å vurdere solidaransvar på et senere tidspunkt. Så ble det altså argumentert for hvorfor det ikke var aktuelt den gangen.

Det som har skjedd i mellomtiden, er at vi har sett – og der er jeg for så vidt enig med representanten Foss i det han sa i stad – at de tiltakene vi har satt inn, avslører at det er juks å avsløre en del av jukset. Men samtidig har vi altså sett at det ikke i tilstrekkelig grad begrenser sosial dumping. Det som saksordføreren refererte til om erfaringene bare fra Oslo, med eksempler på 431 personer som ikke har fått utbetalt lønnen sin det siste året, burde være bevis godt nok på at vi trenger å gjøre mer, i tillegg til det vi har gjort, som allerede virker.

Kenneth Svendsen (FrP) [21:28:08]: Jeg føler ikke at jeg fikk svar på det spørsmålet. Jeg fikk en begrunnelse for hvorfor man ønsket å innføre solidaransvar, men ikke noe svar på hva slags tiltak som er gjort for å få ned kostnadene.

Det er jo faktisk slik at Regjeringen på det tidspunktet, i 2007, sa at det var administrative kostnader. I dag sier man at kostnadene vil være en lønnsøkning for dem som bryter solidaransvarsloven. Men det er jo ikke det som er tilfellet. Det vil være kostnader i forbindelse med bankgarantier, med binding av likviditeten for disse bedriftene. Det er da jeg spør: Hva er det som er forandret i forhold til konkurransevridningen? Hva slags tiltak har Regjeringen satt i gang for at bedrifter som er seriøse, kan overleve i den videre konkurransen?

Statsråd Dag Terje Andersen [21:28:57]: Et eksempel på det er tiltak som har blitt satt i verk allerede. Det er f.eks. det som gjelder større seriøsitet knyttet til utleie av arbeidskraft, som representanten Lundteigen var inne på. Der inntrådte fristen for å registrere seg 1. januar, og fristen var satt til 1. mai. Det er en måte å skille seriøse utleiere av arbeidskraft fra useriøse utleiere av arbeidskraft.

Mange saker har både argumenter imot og argumenter for. Det ble drøftet i 2007 med hensyn til solidaransvar. Men så ser vi altså at en lang rekke personer, og særlig arbeidskraft fra andre land, opplever å ikke få utbetalt sin lønn. Og når vi ser at de virkemidlene vi har satt inn, ikke er gode nok, setter vi inn flere virkemidler. Det som vil være det mest lønnsomme for bedriftene framover, er selvfølgelig å forsikre seg om at underleverandører er seriøse, slik at de ikke kommer i en solidaransvarsposisjon i forhold til sine underleverandører.

Per-Kristian Foss (H) [19:30:10]: Statsrådens gjengivelse av mitt innlegg var ukorrekt på den måten at mitt poeng ikke var å si at det er avdekket ulovlig eller irregulær virksomhet, men at vi ikke vet om det som er økt avdekking, skyldes økt kontroll eller illegal virksomhet. Det foreligger den ingen dokumentasjon på. Så det at man er overrasket over at det er avdekket mer, kan jo ha sammenheng med at det rett og slett er satt inn mer konkrete tiltak, med bred støtte i Stortinget.

Så var det et spørsmål til statsråden: Ser ikke statsråden det prinsipielle i at man nå langt på vei også privatiserer kontrollvirksomhet? Den virksomhet som Arbeidstilsynet driver, skal jo ha rett til å gå inn i bedrifter og kontrollere at riktig lønn utbetales. Men nå skal altså andre innen bransjen ha rett til å gå inn hos en konkurrent og kontrollere at rett lønn utbetales. Det vil jo være den sikreste måten å forsikre seg på at underleverandører oppfyller sine plikter. I realiteten vil vel dette bare føre til kostnadsøkninger for hovedentreprenøren fordi man må forsikre seg mot den type krav som kommer senere.

Statsråd Dag Terje Andersen [21:31:23]: Det er mulig det er en skuffelse for representanten Foss, men det var det han nå sa, som jeg sa at jeg var enig i, at vi har avdekket flere forhold med de tiltakene som er iverksatt. Men etter mitt syn er det likevel for mange tilfeller. Vi har ikke klart å redusere sosial dumping nok, og det er begrunnelsen for at vi nå setter inn et nytt tiltak.

Så er jeg ikke enig i beskrivelsen av privatisering. Det er en vanlig ansvarsfordeling i norsk arbeidsliv mellom de tre partene at alle har et ansvar for et sosialt arbeidsliv. Det gjelder innenfor HMS-området, det gjelder innenfor alle de områdene som omfattes av arbeidslivet. Jeg ser at det vil føre til nye forpliktelser for selskapene å sørge for at de har seriøse underleverandører. Men opp mot det må vi holde det faktum at regningen for at mange i dag blir underbetalt eller ikke får sin lønn utbetalt, betales av den enkelte arbeidstaker. Jeg tror representanter bør se at det er en stor økonomisk utfordring for dem ikke å få lønnen sin.

André N. Skjelstad (V) [21:32:37]: Jeg vil litt tilbake til det representanten Svendsen var inne på når det gjelder kostnadene for småbedrifter. Det er ingen tvil om at dette med likviditet og det å sette av penger i tre måneder vil kunne være en kostnadsdrivende faktor i hele næringen og på mange måter gjøre at småbedrifter enten vil kollapse eller ha store problemer med å kunne være i det markedet. Det synes jeg er lite ivaretatt.

Det vi er helt enig om, er at vi ønsker et marked som skal fungere, og der det skal være seriøse aktører. Men det har kanskje også noe utilsiktet ved seg ved at det blir en relativt stor kostnadsdriver som ligger der ved at du er nødt til å sette av såpass mye likvider som det er behov for, samtidig som mange av de minste bedriftene vil kollapse på grunn av det som vil være gjeldende.

Statsråd Dag Terje Andersen [21:33:35]: I den grad det er en faktisk kostnad etter at anbudet er gjennomført eller i løpet av anbudsperioden, er det den kostnad som refererer seg til at det fins arbeidstakere i systemet som ikke har fått lønnen sin, som vi nå prøver å gjøre noe med. Men det jeg frykter mest for småbedrifter i Norge, som jeg, i likhet med Venstre og representanten, er opptatt av, er at useriøse bedrifter utkonkurrerer de seriøse. Jeg er overrasket over den motstanden dette forslaget har fått fra NHOs side, for jeg har snakket med mange småbedriftsdrivere som føler som den største trusselen mot sin framtid i norsk arbeids- og næringsliv at de blir utkonkurrert av useriøse aktører som underbetaler sine ansatte og driver med sosial dumping. Derfor er det viktig å stoppe sosial dumping nettopp av hensyn til de små og de svake bedriftene, som er de som blir utkonkurrert.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Eva Kristin Hansen (A) [21:34:56]: At vi skal ha et anstendig arbeidsliv, er en sentral verdi i det norske samfunnet. For Arbeiderpartiet er kamp mot sosial dumping en del av det å bygge opp rundt den verdien. Vi aksepterer ikke at utenlandske arbeidstakere får dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn de norske.

Regjeringen har kommet med en rekke virkemidler mot sosial dumping som vi har behandlet i denne salen tidligere, og som er satt ut i livet. Det er jeg veldig glad for. Jeg er også glad for at man nå går enda videre.

Å innføre solidaransvar for allmenngjort lønn er et av de nye virkemidlene. Det handler om, som også saksordføreren har gjort rede for, at arbeidstakere som ikke får lønn av sin egen arbeidsgiver, skal kunne rette et krav oppover i kontraktkjeden, og at oppdragsgiver blir ansvarliggjort overfor underleverandøren. Dette betyr at man kan sikre at folk får lønnen sin.

Da komiteen hadde høring i saken, var det en klar anbefaling fra bl.a. LO om at det er helt riktig å innføre solidaransvar nå. Ikke overraskende mente NHO og HSH i den samme høringen at det ikke var en god idé. Flertallet støtter anbefalingene fra LO, mens Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre støtter NHO. Det er kanskje ikke så overraskende det heller.

Arbeiderpartiet mener at ved å innføre solidaransvar vil man støtte oppunder de seriøse bedriftene og bidra til å hindre at de useriøse får herje og utkonkurrere dem som driver anstendig.

I spørretimen 6. mai i år tok Fremskrittspartiets parlamentariske leder, Siv Jensen, opp spørsmålet om solidaransvar med statsministeren. Hun argumenterte mot å innføre det og sa at Regjeringen isteden

«heller burde fokusert på lavere skatter, lavere avgifter og færre byråkratiske hindre som hadde gjort det mulig å overleve og klore seg fast gjennom disse vanskelige tidene».

Dette handler ikke om å innføre byråkrati og gjøre ting vanskelig for dem som driver med seriøs virksomhet. Dette handler heller ikke om ikke å støtte oppunder næringslivet i en vanskelig tid. Dette handler om hvorvidt vi skal ha et anstendig arbeidsliv eller ikke.

Jeg mener Siv Jensens tilnærming til sosial dumping som hun hadde i spørretimen, godt illustrerer forskjellen mellom flertallet og mindretallet i denne saken. I innstillingen fra komiteen skriver da også mindretallet at de mener det er uansvarlig å innføre solidaransvar nå på grunn av finanskrisen og oppdragstørke.

For Arbeiderpartiet er kampen mot sosial dumping viktig både i oppgangstider og i nedgangstider. Vi vil aldri slutte å slå ring om arbeidstakernes vilkår og rettigheter, selv om vi er inne i en krevende tid. Useriøse aktører vil heller aldri hjelpe oss ut av en krise – tvert imot. Jeg mener også det er feil å tro at solidaransvar vil ødelegge for små og mellomstore bedrifter. Jeg tror faktisk at de bedriftene som velger å være seriøse, vil få styrket sin posisjon nettopp ved at de useriøse aktørene vil bli lite attraktive for oppdragsgiverne. Jeg tror også at oppdragsgiverne ikke ønsker å velge underleverandører der man risikerer å få et lønnskrav fra de ansatte mot seg, for gambler man med det, er sjansen ganske stor for at det faktisk bare slår tilbake på en selv.

I mange debatter om sosial dumping, og også i dag i innlegget fra representanten Skjelstad, kan man få inntrykk av at enkelte tror at det er Arbeidstilsynet alene som skal ta opp kampen mot de useriøse aktørene, at de alene bare skal rydde opp i sosial dumping. Ja, Arbeidstilsynet er åpenbart veldig sentralt i det arbeidet, og Regjeringen har da også økt bevilgningene kraftig til tilsynet i løpet av denne perioden, men Arbeidstilsynet vil aldri kunne klare å følge opp – og vi vil aldri få bukt med problemene – hvis vi ikke lager lover som setter klare grenser for hva vi tillater.

For Arbeiderpartiet har det alltid vært viktig at arbeidstakerne skal ha gode rettigheter, at de skal oppleve trygghet på arbeidsplassen sin, og at de skal ha en lønn å leve av. Derfor har vi alltid kjempet for å ha en arbeidsmiljølov som beskytter arbeidstakerne, at fagbevegelsen skal være sikret innflytelse, og vi aksepterer ikke at folk blir utnyttet på jobben sin. Jeg er glad for de forslagene som Regjeringen har kommet med, som flertallet støtter, og som vil bli vedtatt her i dag.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Steinar Gullvåg (A) [21:39:40]: Hva kan det egentlig komme av at høyrepartiene hver gang det fremmes et forslag om å sikre arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår, er imot det? Da vi for litt over én uke siden behandlet stortingsmeldingen om Entra Eiendom der regjeringspartiene bad om at det statlige eiendomsselskapet som byggherre skulle sørge for at lønns- og arbeidsvilkårene til arbeidstakerne ble sikret, var høyresiden imot. Når vi i morgen skal behandle offentlige innkjøp og stille krav om at offentlige instanser må se til at anbud ikke baseres på en konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår, går høyrepartiene imot. Da vi nylig sørget for at transportarbeiderne som tvinges til å skifte arbeidsgiver i forbindelse med anbudskonkurranser, skal få ta med seg lønns- og arbeidsbetingelser over i det nye selskapet, var høyrepartiene imot.

Regjeringspartiene aksepterer ikke noen form for sosial dumping, ei heller at rederier som opererer i det statseide oljeselskapet StatoilHydros tjeneste på norsk kontinentalsokkel, kaster norske sjøfolk på land og erstatter dem med underbetalte filippinske mannskaper. Jeg skulle ønsket at solidaransvaret også ble trukket ut på sokkelen.

Det forbauser meg at det fra høyresiden argumenteres med at innføring av solidaransvar vil føre til kostnadsøkninger både for kjøpere og leverandører. Det må i så fall bety at lønns- og arbeidsvilkårene er et viktig konkurranseelement i dagens næringsliv. Dessverre finnes det en del selskaper der ute som i realiteten undergraver norske arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår. Og problemet er kanskje større enn vi vil innrømme, men da skal vi huske at solidaransvaret faktisk også er et forsvar for de bedriftene som er seriøse, og som i dag har vanskeligheter med å konkurrere med useriøse selskaper.

Så synes jeg at representanten Kenneth Svendsen skal være meget forsiktig med å referere til konkurransens velsignelser i veisektoren. Han bør nok oppdateres seg kraftig, særlig hva angår Mestas situasjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.