Ansgar Gabrielsen (H): Den saken som vi nå har til behandling
her i Stortinget, har ligget og godgjort seg siden før
sommerferien.
Jeg har registrert at stadig flere har uttrykt
sympati for dette Dokument nr. 8-forslaget vårt, og jeg
føler at tiden har jobbet for de synspunktene som ligger
bak. Tiden er nok moden for å gjøre en del av
dette – for ikke å si overmoden. Jeg er derfor
glad for at en enstemmig komite erkjenner behovet for en evaluering
av nettopp dette lovverket. Og noe av det mest interessante i den
utviklingen som man har sett, er det som har skjedd i Arbeiderpartiet på dette
området. Det jeg har registrert både fra interne seminarer,
i landsstyreinnstillingen og sågar ved landsmøtebehandlingen
av dette spørsmålet, og ikke minst formuleringen
fra landsstyret i Arbeiderpartiet hvor det snakkes om en flerdobling
av konsesjonsgrensen, er definitivt interessant. Den endrede holdningen
har vel skjedd gradvis og er vel ikke blant de holdningsendringene
som har skjedd i Arbeiderpartiet over natten på landsmøtet. Jeg
vil anta dette hører til det mer veloverveide.
Høyres hovedanliggende innenfor konsesjonslovgivningen
hva gjelder endringer, er først og fremst å gjøre
et eller annet med formålsparagrafen, og vi mener at det å eie
en bit av fedrelandet er et gode i seg selv. Derfor mener vi at
det i formålsparagrafen til denne loven bør tas inn
formuleringer som går på at flest mulig gis adgang
til å skaffe seg fast eiendom – at lovgivningen
rett og slett legger til rette for at en kan oppnå et slikt
mål.
Et annet område vi har tatt opp, er
det som går på statens forkjøpsrett.
I dag er det slik at Landbruksdepartementet og fylkeslandbruksstyret
har forkjøpsrett ved eiendomstransaksjoner. Vi mener
at den utviklingen vi har sett på dette området,
er slik at det aldri har vært mer aktuelt enn nå å stille
spørsmål ved hvorvidt denne forkjøpsretten
i det hele tatt bør videreføres, subsidiært
om den bør videreføres på den måten
som den praktiseres i dag.
Et annet punkt som vi har tatt opp i dette
forslaget, går på dette med statens rett til å fastsette
priser. Her er det mange uensartede eksempler som etter mitt skjønn
underbygger behovet for i det hele tatt å fjerne dette.
Den modellen og de forskriftene som gjelder for fastsettelse av
pris på eiendommer, har så mye merkverdig ved
seg at de ikke er til å forstå verken for politikere
eller dem det gjelder. Vi har sett så mange eksempler på enkeltsaker bare
i løpet av det siste året at det er helt utrolig,
der investeringer som er gjort, gjerne i de siste årene
før en eiendomsoverdragelse, i liten grad har fått
utslag ved prisfastsettelsen. Andre ting som i liten grad synes å påvirke prisfastsettelsen,
er eksempelvis hvorvidt skog på eiendommen er snauhogd
eller hogstmoden – dette avspeiler seg i liten grad i den
prisfastsettelsen det offentlige kommer fram til. Hele politikken
på dette området er innrettet på kjøper
og i veldig liten grad på hvilke interesser selger har.
I tillegg mener vi det er nødvendig
med presisering i loven om at de vilkårene som settes ved
konsesjonsbehandlingen skal ha en klar hjemmel i lov og ligge innenfor
de formål som loven angir. Dette har med flere forhold å gjøre,
ikke minst med det som gjelder rettssikkerhet for borgerne. De skal
vite at de betingelsene som settes, har hjemmel i vilje hos lovgiver.
Vi skal være klar over at den saksbehandlingen som finner
sted, uansett hvor det er – om det er på kommuneplan
eller på fylkesplan eller til slutt i departementet – i
stor grad går på skjønnsutøvelse.
Det er mange eksempler på at denne skjønnsutøvelsen
varierer sterkt fra kommune til kommune og fra fylke til fylke.
Og ikke minst innenfor et lovverk hvor det er så stor grad
av fullmaktslovgivning, er det viktig at man gjør hva man
kan i forhold til å sikre rettssikkerheten for borgerne.
Det siste punktet vi har tatt opp i vårt
forslag, går på en nedre konsesjonsgrense. Konsesjonsgrensen
på 5 dekar har vel stått uendret siden konsesjonsloven
ble innført tidlig på 1970-tallet. Vi foreslår
at denne bør endres til 50 dekar. Den tid må definitivt
være forbi da 5 dekar er den eneste fornuftige og logiske
grensen. Når grensen er så lav, er konsekvensen
at et utrolig stort antall saker som gjelder konsesjon, skal behandles
av saksbehandlere og politiske organer i kommunene. Det er store
samfunnsmessige kostnader knyttet til dette, både ved at
det offentlige har store utlegg til saksbehandlingen og ved de privatøkonomiske
ressurser som settes inn for at en skal oppnå det ønskede
resultatet. De av oss som har hatt en lokalpolitisk karriere – hvis
en skal kalle lokalpolitikk for karriere – har opplevd,
og det til overmål, det engasjementet som både
kjøpere og selgere viser for å nå sine mål,
og det gjelder også alle dem som ønsker tilleggsjord i
forbindelse med enhver jordlapp som skal selges. Jeg tror det ødes
altfor mye ressurser på dette. Jeg tror vi må heve
grensen for fri omsetning av en eiendom.
Det er derfor spesielt interessant å se
at Arbeiderpartiet har flyttet seg – jeg vil si mange hakk
i fornuftig retning – og jeg ser fram til den behandlingen
som saken vil få etter evalueringen i landbruksmeldingen
til våren. Og på bakgrunn av hva som står
i innstillingen, og ikke minst på bakgrunn av hva jeg har
sett av politisk behandling i andre partier og en del eksempler
man har sett på enkeltsaker, som jeg antar har gjort inntrykk
på andre politikere enn dem fra Høyre og Fremskrittspartiet,
føler jeg meg overbevist om og ser fram til at det blir
en endring i den nåværende tilstand som tiden
rett og slett har gått fra.
Øystein Hedstrøm (Frp): Det er i dag en altfor restriktiv lovgivning
som gjelder for landbrukseiendommer. Dette representerer en alvorlig
trussel mot den enkeltes frihet – altså frihet
til å eie og råde over egen eiendom.
Fremskrittspartiet vil fjerne de fleste av
disse restriksjonene, bl.a. på salg av jord- og skogbrukseiendommer, samt
oppheve statens forkjøpsrett og fjerne nåværende bestemmelser
vedrørende bo- og driveplikt. Vi mener den enkelte gårdbruker
selv må bestemme utnyttelsen av egen jord og forme investeringene
deretter.
Fremskrittspartiet har fremmet en rekke forslag
i den hensikt å redusere myndighetenes muligheter til å skalte og
valte med menneskers eiendom, noe som kan forårsake personlige økonomiske
problemer. Så tidlig som i 1990 fremmet vi et forslag om å oppheve
lov om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige
ved erverv av fast eiendom. Dette er fulgt opp med liknende forslag ved
behandlingen av forslag til ny jordlov og endringer i bo- og drivepliktsbestemmelsene
etter odelsloven og konsesjonsloven.
Dagens konsesjonslovgivning innebærer
i prinsippet en klar tilsidesettelse av eiendomsretten. Dette er
svært betenkelig fordi eiendomsretten er en av de mest
fundamentale bærebjelker i vårt demokrati, samtidig
som den representerer den beste garantien for å oppnå en
riktig nasjonal ressursforvaltning. Konsesjonsloven skal i henhold
til sin formålsparagraf tilgodese et behov for regulering
av og kontroll med omsetningen av fast eiendom. Med dette regulerings-
og kontrollsystemet har en nok lyktes i å holde prisene
kunstig lave på en del eiendommer, men fordi loven medfører
utvekster, særlig ved anvendelse i bynære områder,
har den stimulert og dels fremtvunget betalingsformer under bordet.
Konsesjonsloven er snart 25 år, og
mye har forandret seg i samfunnet siden den gang den ble vedtatt.
Nå må denne loven oppheves, mener vi, slik at
lave priser og forgubbing i eierskapet kan avløses av muligheten
for høyere priser, mer effektiv ressursbruk og flere bosatte på landet.
Vi forstår ikke at det skal være så vanskelig å samle
et flertall for å liberalisere lovgivningen på dette området.
Hvorfor kan ikke kjøper og selger selv få bestemme
prisen ved omsetning av landbrukseiendommer? Jeg bare spør.
Vi trenger da ikke et prisforstanderskap til å avgjøre
spørsmålet! Hvis kjøper og selger blir
enige om prisen, så handler de. Slik er det også når
en kjøper en bil eller en bolig. Derfor bør markedsprisen
legges til grunn også for landbrukseiendommer.
Det er ingenting som tyder på at konsesjonsloven
er et tjenlig redskap til å fremme fornuftig ressursutnyttelse
i en helhetlig landbrukspolitikk. Enten vi liker det eller ikke,
vil de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen
i tiden fremover bli tvunget til å ta større ansvar
for egen inntekt, derfor burde man legge forholdene til rette istedenfor å tviholde
på et uhensiktsmessig lovverk. Dette kan gjøres
gjennom å redusere omfanget av de reguleringer som hindrer
landbruket i å være rasjonelt og effektivt, og
jord- og konsesjonslovgivningen står sentralt i dette.
Det dokumentforslaget vi behandler i dag, er
et skritt i riktig retning, og de foreslåtte endringer
vil motvirke noen av de mest uheldige utslag av dagens lovgivning. Den
varslede landbruksmeldingen vil være en egnet anledning
for å komme videre med dette. Jeg vil på den bakgrunn
ta opp forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet som er
referert i innstillingen.
I den senere tid har spørsmål
angående eiendomsforhold i landbruket vært i fokus.
På den ene side står de som mener lovgivningen
er et stengsel for aktive jord- og skogbrukere som kan øke
verdiskapingen hvis et fritt marked blir realisert. På den
annen side står sentrale krefter, bl.a. i landbruksorganisasjonene,
som kjemper imot enhver liberalisering av landbrukslovgivningen.
I den forbindelse er det prisverdig at Norskog har tatt initiativ
til et prosjekt som skal se på hvordan lovverket er med
på å styre verdiskapingen i norsk landbruk. Det
legges vekt på å analysere hvordan aktiviteten
kan økes. Hovedmålet med prosjektet er å klarlegge
den betydning det har for verdiskapingen å få et fungerende
marked for jord- og skogbrukseiendommer i Norge. Forskningsprosjektet
er allerede i gang og utføres av Institutt for økonomi
og samfunnsfag ved Norges landbrukshøgskole. Den endelige
rapporten fra prosjektet forventes å foreligge i august
1999. Dette vil kunne gi Stortinget verdifulle innspill, som kan
få betydning når saker om offentlig regulering
av eiendomsmarkedet og verdiskaping i norsk landbruk skal behandles
på et senere stadium og i samband med behandlingen av landbruksmeldingen.
Presidenten: Øystein Hedstrøm har tatt
opp det forslag han refererte til.
Torstein Rudihagen (A): Det har vore mykje fokusering på det
som blir kalla landbrukets multifunksjonelle rolle. Med andre ord:
Landbrukets oppgåver er ikkje berre å produsere
naudsynt mat, men det er eit viktig verkemiddel i distriktspolitikken
for å bevare levande bygder og busettinga rundt omkring
i dette landet. Det er klart at skal ein oppnå dei målsettingane,
må ein ha eit regelverk for styringa. Utan planøkonomi
og regelverk for landbruket, men med overlating til den frie marknaden,
ville vi hatt heilt andre bygdemiljø enn vi har i dag. I
så måte har konsesjonslovgivinga, odelslovgivinga
og jordlova vore nyttig, men det inneber ikkje at ein ikkje nå har
behov for å gå inn og sjå om denne lovgivinga
nå imøtekjem våre landbrukspolitiske
målsettingar og verkar i riktig retning.
Arbeidarpartiet har opna opp for evaluering
og gjennomgang av dette. Vi har òg gått så langt,
seinast i samband med landsmøtet vårt i helga,
at vi seier at ein kanskje bør opne for ei høgare
grense når det gjeld konsesjonsbehandling. Vi meiner at
ein kanskje bør stramme inn odelslovgivinga og i det heile
føreta ei sterkare prioritering av overføringane
til landbruket, og har ymta frampå om ei mogeleg nedre
grense når det gjeld omsetting i landbruksverksemd, som
ei grense for om ein skal prioriterast med statlege overføringar.
I alle fall er dette noko vi må gjere
på ein grundig måte, i ein prosess som må gå føre
seg i hop med næringsutøvarane. Eg meiner det
rette høvet til å gå inn i dette er når
landbruksmeldinga som statsråden har varsla skal kome i
løpet av 1999, ligg føre. Vi har gitt nokre signal og
vink om i kva retning vi vil gå. Dermed er vi ikkje ueinige
i framlegget her om at det er behov for å sjå på lovgivinga,
men vi vil gjere dette i ein større samanheng, slik at
vi er sikre på at vi gjer dei riktige vedtaka og har innsikt
i dei konsekvensane som måtte kome.
Leif Helge Kongshaug (V): Når en vil få en landbruksmelding
om relativt kort tid og arbeidet faktisk allerede er i gang, er
det rett å vurdere denne saken i et større perspektiv
og i en mer overordnet landbrukspolitisk sammenheng.
Årsaken til at jeg nå tar ordet, er
at jeg vil gi uttrykk for at Venstre har sympati for mange av de
tankene Høyre har på dette området. Jeg
vil ikke gå i detaljer, men vil allerede her si at vi vel
ikke går så langt som Høyre vil gjøre.
En nedre konsesjonsgrense på 50 mål er å gå altfor høyt.
Men at grensen justeres, er vel noe tiden er moden for.
Videre tar Venstre avstand fra formuleringer
som at statens forkjøpsrett åpenbart har vært
til skade for bosetting i distriktene. Jeg tror at hvis markedet
hadde fått styre dette helt fritt, hadde bygdene sett annerledes
ut, og vi hadde også hatt et annet kulturlandskap enn det
vi har i dag.
Jeg vil bare kort få uttrykke forståelse
for at Høyre ønsker å gi signal gjennom
eget forslag i denne saken. Som sagt vil vi åpent være
med og drøfte mange av de tingene som Høyre fremsetter.
Men jeg formoder at både Høyre og Fremskrittspartiet
på dette tidspunktet innerst inne synes at det må være
rett å vurdere forslagene i forbindelse med den kommende
landbruksmeldingen.
Karin Andersen (SV): I motsetning til foregående taler
tar SV ordet i denne debatten for å uttrykke litt mindre
sympati for det Høyre og Fremskrittspartiet står
for av synspunkter i denne saken.
Vi ønsker også en gjennomgang
av lovverket, fordi vi ønsker utvikling og ikke avvikling
av landbruket. Vi ønsker å fokusere mer på bolyst enn boplikt,
vi tror at det er en rett vinkling. Men hvis eiendomsrett og markedsmekanismer
skal være de eneste rettesnorene for landbrukspolitikken
heretter, blir det avvikling. Vi ønsker en gjennomgang
av både odelslov og konsesjonslov. Vi ønsker en
gjennomgang og en omfordeling av ressursene innenfor landbruket,
da med motsatt innfallsvinkel av den Arbeiderpartiets taler hadde
da han var oppe her og snakket om en nedre grense. Derimot synes
vi det er på tide å få en øvre
grense for overføringer til store bruk.
Vi ønsker også at gjennomgangen
må ha som hovedsiktemål en gjennomgående økologisering
av norsk landbruk. Vi må ha en politikk for å produsere
mat i Norge. Det er et multifunksjonelt siktemål, som Rudihagen
sa. Men hvis vi ikke holder steinhardt fast på at det skal være
matproduksjon, kommer landbruket til å tape. Norsk landbruk
er nødt til å være noe annet enn den
store masseproduksjonen som foregår i andre land, vi taper uansett
hvis vi legger oss på den linja. Derfor må en økologisering
av landbruket generelt, men også spesielt, være
en hovedmålsetting i alle de politikkgjennomgangene som
vil komme i stortingsmeldinga. Dette vil vi komme tilbake til når
stortingsmeldingen kommer. Vi kommer til å gå inn
i det med det siktemål å reformere, men da i en
motsatt retning av det Høyre og Fremskrittspartiet i dag
har snakket om.
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg hadde vel i utgangspunktet trodd at det
skulle bli relativt få innlegg om denne saken, for et flertall
i komiteen har sagt at man ønsker å drøfte
dette spørsmålet i sammenheng med den varslede
landbruksmeldingen som vil bli framlagt.
I og med at Senterpartiet er med på flertallsinnstillingen
har vi sagt oss positive til å få en evaluering
av loven, men det betyr ikke at vi har sagt oss positive til å foreta
endringer i loven. Den evalueringen som skal foretas, skal selvsagt
danne grunnlaget for om det vil være fornuftig å foreta
visse endringer i den.
Men la meg nå si at når man
gjør konsesjonsloven til et spørsmål
om markedsmekanismer og fri prisdannelse på landbrukseiendommer,
har man med respekt å melde ikke skjønt mye av
dynamikken i norsk landbrukspolitikk. Spesielt i de områder
representanten Gabrielsen representerer, vil et slikt system kombinert
med en dramatisk hevning av konsesjonsgrensen medføre en
rasering av landbruket. En overgang til markedspris kombinert med
en høyere konsesjonsgrense vil føre til at det
ikke vil være mulig å omsette landbrukseiendommer
til landbruksformål, verken som selvstendige bruksenheter
eller som tilleggsjord. Og når dette forslaget kommer fra
de partier som samtidig ønsker et sterkt press både
på prisutvikling, på inntektsutvikling og på bruksstørrelse
i landbruksnæringen, blir et annet paradoks at man skal bruke
det eneste virkemidlet man har for å regulere prisene på landbrukseiendommer,
i en retning som gjør det økonomisk forsvarlig å drive
landbruk. De mekanismene skal man fjerne – la markedet
rå – samtidig som man har tro på at man
skal klare å få til større og mer rasjonelle enheter
som i tillegg skal bli billigere i drift. Men la gå med
det – den stortingsmeldingen som kommer, vil vise dette,
og vi skal ha en mer grundig debatt da.
Jeg har bare lyst til å signalisere
at vi selvsagt er positive til en evaluering, selv om jeg for min
del har begrenset tro på hvilke muligheter som ligger for å foreta
endringer i det systemet vi har i dag. Jeg er særdeles
glad for det representanten Rudihagen har sagt i sitt innlegg. Jeg slutter
meg fullt ut til det han har sagt, at dette er et viktig fundament
i landbrukspolitikken, at bosettingen i mange bygder vil bli dramatisk
endret hvis man foretar vesentlige forandringer i dette regelverket.
Iallfall Arbeiderpartiet har skjønt at dette er et sentralt
element i norsk landbrukspolitikk.
Ivar Kristiansen (H): Jeg synes det har vært en positiv
debatt. Selv om det siste innlegget fra representanten fra Senterpartiet,
kanskje bidrog til å redusere det som kunne ha blitt en
særdeles vellykket avslutning på denne debatten,
tror jeg det likevel er grunn til å se litt optimistisk
på oppfølgingen, for her uttaler den ene etter
den andre at man er villig til å foreta en revisjon av
dagens konsesjonslov. Jeg kan ikke skjønne annet enn at
dette må ha spor i seg til å kunne ende positivt.
Jeg tror ikke vi i en debatt som denne skal
blande inn alskens andre forhold og lover som er gjeldende innenfor landbruket.
Jeg tror man må skille klart mellom eksempelvis konsesjonsloven
og odelsloven, dette bør ikke nødvendigvis være
noe som helt nøye henger sammen når man skal diskutere
den generelle landbrukspolitikken videre. Men jeg synes dette spørsmålet,
som etter hvert begynner å bli nokså overmodent,
også handler om levende bygder – siden dette har
vært trukket fram av nokså mange i debatten.
Hva er egentlig distriktspolitikk? Jo, det
må jo være myndighetenes aktive politikk for å bidra
til vekst og utvikling i Distrikts-Norge. Og det er ingen tvil
om at Landbruks-Norge er en vesentlig del av det såkalte
Distrikts-Norge. Hva angår bosettingen i Distrikts-Norge,
på landsbygda, er det ikke tvil om at hvis vi tar oss bryet med å se
litt bakover i tiden og utover i landet, ser vi at de gamle kjøpmenn
som var til stede på landsbygda, finner vi i historiebøkene.
Skolene er nedlagt, fordi det ikke lenger er skolebarn nok til å fylle
klasserommene. Vi ser rett og slett at det stadig er færre å levere
varer og tjenester til i Distriks-Norge. Vi ser sågar
at de som hører hjemme på landsbygda, landbrukets
egne organisasjoner, også har tatt den samme ferden som
de andre og flyttet fra Landbruks-Norge med sine virksomheter.
Det betyr at hvis man ikke er villig til å se på praktiseringen
av konsesjonsloven, som, hvis man endrer den, kan være
et bidrag til å snu strømmen litt, har man etter
min oppfatning ikke tatt denne debatten tilstrekkelig på alvor.
Dette handler ikke, slik SV er inne på, om stordriftens
fordeler. Jeg tror kanskje man forkludrer landbruksdebatten ved å si
at en enhet på 10, 20, 30, 40 eller 50 dekar har noe med stordriftfordel å gjøre
innenfor norsk landbrukspolitikk. Men hvis man ikke tar seg bryderiet
med å se på hvordan vi kan gjøre Distrikts-Norge
mer attraktivt, hvordan vi kan få folk til å prioritere å ha
10, 15, 20, 30 eller 50 dekar å pusle med, og se det som
mer attraktivt enn å være i byen, hvor det finnes
diverse tilbud for å utnytte fritiden på en fornuftig
måte, ja, da tar man ikke denne debatten helt på alvor.
Når vi diskuterer spørsmålet
om levende bygder, tror jeg man må stille spørsmål
om hvor mye dokumentasjon som må til for å se
på den utviklingen vi har hatt innenfor Distrikts-Norge,
før man alvorlig griper fatt i også å gjøre
omsetningen av landbrukseiendommer mer hensiktsmessig for å bidra
til å styrke bosettingen. I dag virker konsesjonsloven
stikk motsatt. Den reduserer rekruttering, den er et hinder for
investering/kapital. Kredittinstitusjonene har
rett og slett ikke noe å ta pant i, og så går
jobben via Stortinget for å øke rammen til landbruksbank
osv.– og jeg ser at det samme flertallet som utgjør flertallet
i dag, ikke har vært villig til å ta de nødvendige løft.
Det skal ikke jeg kritisere dem for, men vi må i hvert
fall skape arenaer som gjør at kapitalen kan komme inn
og bidra til vekst og utvikling også innenfor denne næringen.
Og bare for å klargjøre,
siden enkelte ønsker å angripe Høyre
for at vi vil landbrukspolitikken til livs, vil jeg få lov å sitere
hva vi sier i forslaget:
«Det
presiseres i loven at vilkår som settes for konsesjon skal
ligge innenfor de formål loven skal fremme.»
Jeg vil tro at det skulle være tilstrekkelig
til å forstå at det ikke er landbrukspolitikken
generelt vi vil til livs, snarere tvert imot.
Helt til slutt: Jeg går ut fra at
når det forslaget som er fremmet av komiteen, i dag blir
vedtatt, vil dette bli en sentral del av landbruksmeldingen. Jeg
håper at statsråden, som er den neste som skal
ha ordet, kan bekrefte at dette vil bli gjort på en grundig
og selvfølgelig effektiv måte, uten at konklusjonen
blir fremmet her og nå.
Presidenten: Presidenten vil bemerke at statsråden nok
ikke er den neste. Derimot blir det replikkordskifte.
Karin Andersen (SV): Jeg er ikke helt sikker på om representanten
Kristiansen fikk med seg at SV var for en gjennomgang av både
konsesjonslov og odelslov, og at vi ikke har uttrykt noe spesielt
om grenser i denne sammenhengen.
Grunnen til at jeg tok ordet, var nettopp innlegg
fra Høyre og Fremskrittspartiet som trakk opp linjer som kunne
resultere i et slikt bilde som jeg var oppe og beskrev. Det var
ikke noe spesielt ønske fra vår side om å begynne
en debatt her og nå om akkurat hvor denne grensen skal
gå. Men det var tydelig at de representantene som har
fremmet dette forslaget, ønsker en landbrukspolitikk som
går i stikk motsatt retning av det vi ønsker.
Derfor er det viktig for oss å markere hva vi mener om det,
og også si litt om etter hvilke linjer vi ønsker
dette skal gå.
Ivar Kristiansen (H): Nå har jeg jo hørt de innleggene
som har vært holdt av representanter fra Høyre
og Fremskrittspartiet. Jeg tror det bare er positivt for debatten
og for den videre drift, både i landbrukspolitikken og på landsbygda,
at en finner andre innlegg og en annen politikk enn det en finner
i SVs programmer.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til
replikk.
Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg vil si meg tilfreds med innstillingen
og for så vidt også med den debatten som nå har
vært i salen. Jeg skal bekrefte at dette naturligvis vil bli
tatt opp til drøfting i landbruksmeldingen, med den plass
det fortjener. Det er helt opplagt at lov og regelverk i stor grad
styrer mye av utviklingen i landbruket, og derfor vil det være
helt unaturlig om ikke disse temaene blir en del av det som drøftes
i meldingen. Men jeg vil samtidig gi uttrykk for at å endre
en del av disse lovene klart vil ha sidekonsekvenser som man vil
måtte drøfte like seriøst. La oss ta
et eksempel: Hever vi f.eks. arealgrensen for konsesjon opp til
50 dekar, vil det vel måtte bety at en da definerer det
som er under 50 dekar, ut av jordbrukspolitikken, og det vil også bety
at en definerer disse brukene ut av det som eventuelt går
på prisregulering. Det vil si at markedet for den delen
av Moder Norge blir et annet. Det blir naturligvis andre krefter,
med mye større kjøpekraft, som da kan gå inn
og f.eks. kjøpe et bruk på 50 dekar, som ikke
er så rent lite i norsk bruksstruktur slik den er i dag.
Og disse sidevirkningene synes jeg det nå er riktig av
meg som statsråd å be samtlige tenke gjennom i
forbindelse med den debatten vi vil få, der vi skal drøfte
dette i en større sammenheng. Eventuelt å oppheve prisreguleringen
vil bety at en får en annen rekruttering i landbruket,
i den grad det da er eiendommer som går på fritt
salg. Og en del av bærekraften i norsk landbruk er jo at
prisen på eiendommer ikke er større enn at en
skal greie å forrente et bruk gjennom den inntjeningen
en har av det. Det betyr vel at inntjeningen vil måtte
bli større hvis investeringen som må til for å erverve
disse enhetene, også blir større. Dette er noen
av de paradokser som vi er nødt til å forholde
oss til når vi skal gjennom dette.
Når det gjelder rekrutteringen til
norsk landbruk, håper jeg en i framtiden vil rekruttere
folk med stor kreativitet for å nå målet
om levende bygder, som en her har vært inne på.
Men da må vi samtidig greie å ha en landbrukspolitikk
som for det første gjør at det er interessant å bli
rekruttert inn i denne næringen. Det betyr at en må ha
en inntjening i denne næringen som gjør at f.eks.
ungdom som vil inn i næringen, har mulighet til å eksistere der.
Her ligger det kjempeutfordringer i norsk landbrukspolitikk som
vi vet vi vil møte i løpet av et par års
tid, kanskje på en ganske ubehagelig måte – i
hvert fall ut fra det mange av representantene i denne sal ønsker å se,
eller tenker seg, når det gjelder landbruk i framtiden.
Jeg har ellers bare lyst til kort å nevne
at også de partiene som vi har hørt representanter
fra i dag, også i tidligere innstillinger har uttalt seg
om på hvilken måte disse lovene skal brukes. Også fra
Høyres side er det sagt at lovanvendelsen skal ivareta
hensyn til bosetting og næringsutvikling, samtidig som
en fremmer et ønske om strukturutvikling. Hvis en skal
oppnå alt det som f.eks. lå i St.prp. nr. 8 for
1992-93, som var et uttrykk for et ønske om et robust landbruk,
kan en si: Vil en målet, må en ville midlene – og
midlene i en slik sammenheng har jo også i stor grad noe
med lovverket å gjøre. Så jeg ønsker at
en kommer så langt at en nå begynner å få konkretisert ting.
I forbindelse med meldingen må vi naturligvis forholde
oss til alle disse bitene. Men en løser ikke utfordringene
i norsk landbruk ved å avvikle lovverket, vi må heller
se på justering, som eventuelt betyr bedre måloppnåelse.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Øystein Hedstrøm (Frp): Statsråden var i sitt innlegg inne
på spørsmålet om levende bygder. Det
vi i hvert fall med 100 pst. sikkerhet kan konstatere,
er at dagens konsesjonslovgivning har betydd det motsatte. I etterkrigstiden
har vi med konsesjonslovgivningen opplevd den største folkeflyttingen
fra distriktene til sentrale strøk i norgeshistorien. Det
mener Fremskrittspartiet bør være en hovedgrunn
for å se på alternative løsninger. Han
var også inne på spørsmålet
om konsesjonsgrenser og prisregulering. Jeg har her et oppslag fra
Aftenposten av 25. mars i år der Norsk Bonde- og Småbrukarlag
sier: «Hold fingrene unna småbrukene.» Det
står så:
«Når
selgeren av et småbruk inngår en frivillig avtale
med en kjøper som vil bosette seg og drive bruket, må politikerne
holde fingrene av fatet.»
Videre:
«Departementet
overkjører så vel kommunale som fylkeskommunale
organer, som heller vil benytte de mange småbruk på salg
for å lokke til seg folk som ønsker å slå ned
i distriktene.»
Og assisterende generalsekretær i
Bonde- og Småbrukarlaget sier:
«Vi
trenger å bevare de små bruk for barnefamilier og
andre som ønsker å slå seg til i bygdene.
Småbrukene ligger ofte idyllisk til med barnevennlige og
trivelige tun.»
Så mitt spørsmål
til statsråden blir: Er landbruksministeren enig i at dagens
praksis med statlig bruk av forkjøpsrett er til skade for
distriktsbosetting, lokalt selvstyre og den private eiendomsrett?
Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg har vel nå uttrykt noen ganger – og
jeg mener det faktisk fremdeles – at av og til blir politikk
retorikk. Ut fra den analysen har jeg forsøkt å gå inn
på hva jeg selv frambringer gjennom politiske innlegg.
Jeg er veldig opptatt av måloppnåelse, og det betyr
at retorikken da må resultere i et mål. Jeg tror – for å uttrykke
meg såpass forsiktig – at konsesjonsloven på ingen
måte er grunn for den folkeflyttingen som vi har hatt i
Norge fram til i dag. Det vil være helt andre forhold som
kommer til å få stå i fokus hvis man
skal ha en analyse omkring det spørsmålet. Det
kan være grunn til å tenke over på hvilken
måte dette skal justeres ut fra en ny tid og nye utfordringer,
det er det klart vi alltid skal gjøre. Men fram til i dag
har ikke konsesjonsloven vært årsaken til dette.
Jeg har også lyst til å si
at når representanten Hedstrøm bruker Bonde- og
Småbrukarlaget som sin fanebærer når
det gjelder å holde fingrene unna fatet, at det vel ligger
en del ting i den politikken – som organisasjonen gir uttrykk
for, som betyr ganske mye større uttellinger enn hittil
på en del av de budsjettene som Stortinget skal behandle – som
jeg egentlig ikke synes har fått prioritet hos enkelte
politiske partier i så måte. Så når
man plukker fram én blomst, bør man kanskje ta
med hele buketten for at bildet skal bli relevant.
Når det gjelder bruk av statlig forkjøpsrett,
er det etter lov som Stortinget har vedtatt, og jeg tror at den
brukes med skjønnsomhet i dag. Det er klart at en finner
ikke én sak som er lik en annen. Og i og med at en her
er inne og behandler en sak i forhold til to parter, er det alltid
en part som taper. Den parten vil være misfornøyd.
Men det kan være at det er et mål å bruke
statens forkjøpsrett for å styrke et annet bruk,
rett og slett bidra til å opprettholde bosetting, og ikke
det motsatte.
Presidenten: Det er ingen flere blomster til
statsrådens bukett – replikkordskiftet er dermed
omme.
Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg vil gjerne diskutere dette litt på statsrådens
egne premisser. Jeg skal ikke da blande inn markedsøkonomi
og fri prissetting for eiendommer, men dvele litt ved den praksis
som følges.
Jeg har et konkret eksempel: Det gjelder en
konsesjonseiendom, hvor arealet er fordelt på syv teiger.
Det er en stor andel gammel skog på eiendommen. Et langsiktig anslag
på årlig uttak er ca. 300 – 320 m3. Kjøpesummen var
500 000 kr – dette var i Grue. Han som
søkte om konsesjon, var meget godt skikket til å drive
denne konsesjonseiendommen. Han hadde også slektsmessig
tilknytning til eiendommen. Det er ikke noen bolig på konsesjonseiendommen,
men den kan drives på en tilfredsstillende måte
fra søkerens bolig på Kirkenær. Hans kompetanse,
tror jeg jeg kan forsikre, ville være en berikelse
av skogmiljøet i bygden. Og det er meget god veiforbindelse
til alle teigene på konsesjonseiendommen. Teigene ligger
innenfor et begrenset område. Bonitet, topografi og driftsforhold
gjør det mulig å drive skogen hele året.
Her ser man at det er en rekke positive ting
som kanskje kunne bli tilført miljøet gjennom
en slik konsesjonssøker. Men når departementet
skal ta standpunkt til denne saken, velger de altså fullstendig å se
bort fra disse tingene og bare konsentrere seg om en eneste ting.
Det står her at departementet er enig i at eiendommen kan drives
på tilfredsstillende måte fra søkerens
bolig på Kirkenær. Bonitet, topografi og driftsforhold
gjør det mulig å drive i skogen hele året.
En kan imidlertid ikke se at dette forhold på en avgjørende
måte taler mot bruk av forkjøpsrett.
Så jeg har inntrykk av at denne forkjøpsretten
brukes på en veldig absolutt måte. Man ser først
og fremst på arronderingen av arealer, men man ser helt
bort fra det initiativ som våre bygder meget godt trenger
når det gjelder folk som er såpass interesserte
at de vil kjøpe en slik eiendom – og har kvalifikasjoner
for å drive den.
Dette var ment som et innspill i den debatten
som jeg forstår statsråden er interessert i. Det
gjelder anvendelsen av gjeldende lov, og dreier seg altså ikke
om spørsmålet om prisfastsettelse osv.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til
sak nr. 5.
(Votering, se side 495)
Det voteres først over dette forslaget.
Dokument nr. 8:113 (1997-98) – forslag
fra stortingsrepresentantene Ansgar Gabrielsen, Oddvard
Nilsen og Ivar Kristiansen om endringer i konsesjonsloven og andre
berørte lover – oversendes Regjeringen til vurdering
i forbindelse med landbruksmeldinga.