Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. –
Vi starter da med første hovedspørsmål,
fra representanten Carl I. Hagen.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til
statsminister Jens Stoltenberg, som i fjor høst gjorde
det til et særpreg i spørretimen å angripe
motparten i stedet for å svare på spørsmål.
Det skjedde en rekke ganger, bl.a. i forbindelse med distriktspolitikken,
hvor han kritiserte Fremskrittspartiets distriktspolitikk til tross
for at den ville være til gunst for distriktene.
Nå er det visstnok et folkeopprør
på gang i Finnmark. Jeg kunne tenke meg å la statsministeren
få anledning til å redegjøre for sin
egen distriktspolitikk og for hvorfor det gagner Distrikts-Norge
med skyhøye skatter og avgifter, særlig når
det gjelder drivstoff som bensin og diesel. Hvilke tiltak har Regjeringen
tenkt å treffe for å bedre forholdene, når
man i tillegg fra Regjeringens side gjeninnfører «det
brukne geværs»-politikk ved å nedlegge
og avvikle betydelige deler av det norske forsvar som har hatt arbeidsplasser
også i distriktene av nødvendighet for Forsvaret?
Jeg tenkte statsministeren kanskje kunne redegjøre
for hvorfor Regjeringens distriktspolitikk etter hans oppfatning
er god.
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg har ved flere anledninger i Finnmark de
siste to dagene redegjort for Regjeringens distriktspolitikk
og for hvorfor den er god. Og jeg kan gjerne gjenta noen hovedpunkter
for representanten Hagen.
Det er bl.a. slik at sammenliknet med så godt
som alle andre land, i hvert fall sammenliknet med de andre nordiske
landene, bruker Norge – og under skiftende regjeringer – vesentlig
mer penger på å opprettholde bosetting i utkantstrøk
enn man gjør i f.eks. Sverige og Finland. Det skjer dels
gjennom direkte overføringer – støtte
til transport, utbygging av infrastruktur, subsidiering av flybilletter – dels
skjer det gjennom ekstra tilskudd til kommunene, tilskudd som Fremskrittspartiet ønsker å fjerne, og
som vil ramme spesielt Finnmark og Nord-Norge svært hardt,
og dels skjer det gjennom lavere skatter og avgifter.
Arbeiderpartiet var en pådriver for å innføre
null arbeidsgiveravgift i Finnmark, Arbeiderpartiet var en pådriver
for å sørge for en kraftig avskrivning av studielån
i Finnmark, og Arbeiderpartiet var en pådriver for bl.a.
ekstra lønnstillegg til førskolelærere
og lærere i Finnmark og Nord-Troms. Investeringsavgiften
er fjernet, og det finnes særskilte skatteordninger som
Arbeiderpartiet så sent som i 1992 var med på å øke.
Dette beløper seg til mange tusen kroner pr. person og
pr. husholdning og har bidratt vesentlig til å dempe fraflyttingen
fra Finnmark og Nord-Troms.
Det er krevende å opprettholde bosetting.
Men vi har sterke virkemidler og ønsker en dialog om ytterligere opptrapping
av innsatsen for å opprettholde bosettingen i utkantstrøkene.
Carl I. Hagen (Frp): Når statsministeren tydeligvis er
så stolt og så – skal vi si – skrytende
av arbeiderpartiregjeringens distriktspolitikk i Finnmark, skulle
man tro at det naturlige hadde vært at Arbeiderpartiet
i hvert fall hadde langt over halvparten av stemmene i Finnmark – som
ikke er tilfellet. Det skulle i hvert fall vært mer tilslutning
til Regjeringen enn tendenser til et opprør. Er det befolkningen
i Finnmark det er noe galt med, som ikke forstår statsministerens
fortreffelige politikk?
Statsministeren snakker om utbygging av infrastruktur.
Hvorfor ville ikke arbeiderpartiregjeringen være med på betydelige
påplussinger i Nasjonal transportplan når det
gjaldt nettopp bygging av infrastruktur, i og med at vi har en svært
god økonomi? Hvorfor motsetter Regjeringen seg konsekvent
en dramatisk nedsettelse av drivstoffavgifter, som virkelig ville
være til hjelp for folk flest og for bedrifter i Distrikts-Norge?
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg har inntrykk av at det er ulike meninger
i Finnmark om mange politiske spørsmål, også om
distriktspolitikken – slik det er i resten av landet. Slik
sett skiller ikke finnmarkinger seg noe vesentlig fra alle andre
som bor i Norge, de har ulike meninger om politiske partier og om
distriktspolitikk. Derfor stemmer de på ulike partier,
og heldigvis er Arbeiderpartiet det klart største
partiet.
Det som er åpenbart, er at hvis man
gjorde det Fremskrittspartiet foreslår, ville man fått
en dramatisk nedbygging i bl.a. den kommunen jeg besøkte,
Vadsø, hvor det å fjerne Nord-Norge-tilskuddet
ville innebære 34 mill. kr mindre i inntekter
til kommunen.
Vi har satset på infrastruktur. I
Finnmark har vi brukt mye penger på bl.a. utbygging av
flyplasser. Norrbotten län er dobbelt stort som Finnmark
og har fem flyplasser. Finnmark er halvparten så stort
og har elleve flyplasser.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Siv
Jensen.
Siv Jensen (Frp): Jeg registrerer at statsministeren først
og fremst er opptatt av å fremheve subsidier for å opprettholde
bosetting i distriktene.
Flesteparten av de bedriftene som er lokalisert
i distriktene, gjentar gang på gang behovet for lavere
skatter og avgifter, slik at de kan beholde mer av verdiene de skaper,
pløye dem tilbake i bedriftene, styrke grunnlaget for bedriftenes
eksistens og dermed også arbeidsplassene.
For noen dager siden var det en klubbleder
ved en fiskeribedrift i distriktene som uttalte at han mye heller ønsket å fryse
lønnsveksten sin, gitt at avgiftene gikk ned slik at det
man satt igjen med i lommeboka etter at avgifter og skatter var
betalt, ble mer. Vil Regjeringen på noe tidspunkt vurdere
dette i forhold til lønnsoppgjørene, når arbeidstakere
på et gjennomsnittlig lønnsnivå gir uttrykk for
at det høres ut som en fornuftig tankegang, for å bidra til
at kostnads- og lønnsveksten ikke øker, slik at
vi kan få inflasjonen ned og dermed etter hvert også danne grunnlag
for en lavere rente?
Statsminister Jens Stoltenberg: Hvis representanten Jensen hørte
etter da jeg svarte på det forrige spørsmålet,
så la jeg da vekt på både tilskudd og
støtteordninger til bl.a. infrastruktur, utbygging av kommunene
og den type tiltak og lavere skatter og avgifter.
Det var en arbeiderpartiregjering som drev
igjennom null arbeidsgiveravgift i Nord-Troms og Finnmark. Det er
viktig for bosettingen. Bare den ene avgiftslettelsen utgjør
om lag 1,2 milliarder kr. I 1992 økte vi skattelettelsene,
både når det gjelder toppskatt og når
det gjelder skatt på nettoinntekt. Det er altså lavere
toppskatt og lavere skatt på nettoinntekt i Finnmark
enn i resten av landet. Vi har fjernet investeringsavgiften, og
vi har innført null elavgift og null moms på el
i Finnmark og Nord-Troms. Det er betydelige skattelettelser – om
lag 2,5 milliarder kr totalt – for Nord-Troms og Finnmark.
Det betyr at vi – i tillegg til å ha Nord-Norge-tilskudd,
regiontilskudd, støtte til veier, støtte til flyplasser
og kjøp av flyruter – bruker skatte- og avgiftspolitikken
for å stimulere bosetting i Distrikts-Norge.
Presidenten: Johan J. Jakobsen – til
oppfølgingsspørsmål.
Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg har en litt annen vinkling på spørsmålet
enn Carl I. Hagen hadde.
Jeg vil ta utgangspunkt i det faktum at det
folkeopprøret vi nå registerer i Distrikts-Norge
bl.a., har som utgangspunkt at det offentlige tjenestetilbudet
svekkes. La meg nevne tre eksempler: de såkalte Rattsø-taperne, småkommunene
som får kompensasjonen sin svekket med mange millioner
kroner neste år, kraftskatten, som Regjeringen nå har
iverksatt – et eksempel er Ulvik kommune, som mister 70
pst. av sine inntekter fra denne sektoren – og ikke minst
Regjeringens prestisjeprosjekt, nemlig moderniseringen av offentlig
sektor, som mer og mer framstår som et sentraliseringsprosjekt.
Innser statsministeren at en i forbindelse med budsjettet nå må la
de distriktspolitiske hensyn få større gjennomslag
i den praktiske politikk, inkludert spørsmålet
om videreføringen av det såkalte moderniseringsprogrammet
for offentlig sektor?
Statsminister Jens Stoltenberg: Arbeidet med å fornye offentlig sektor
handler om å få folk ut av kontorene og få flere
til å produsere tjenester og velferd for befolkningen.
Det er altfor mange ansatte i offentlig sektor som driver med administrasjon,
rapportering og kontroll. Vi ønsker mindre av det og mer
av velferdsproduksjon – helse og utdanning og de andre
viktige velferdsoppgavene. Derfor er vi i gang med helse, med forsvar,
med skole og mange andre sektorer. Det er en fordel for hele landet, også for
Distrikts-Norge.
Det er kanskje også verdt å merke
seg – jeg understreker at de som nå protesterer
i Finnmark, protesterer mot alle partier – at
befolkningsveksten i Finnmark, eller utviklingen i Vadsø spesielt,
var god i første halvdel av 1990-tallet. Det er faktisk
de siste årene – når Senterpartiet har
sittet i regjeringskontorene – at man har hatt den kraftigste
nedgangen i Vadsø kommune, der jeg var på besøk
nylig. Så jeg tror at alle partier, inklusiv Senterpartiet,
bør være litt varsomme med å forsøke å slå politisk mynt
på dette.
Presidenten: Inge Myrvoll – til oppfølgingsspørsmål.
Inge Myrvoll (SV): Vi har ikke fått prøvd oss
ennå, men hvis vi får det, er det ikke sikkert
de vil protestere mot oss.
Avstandsulempe og infrastruktur har vært
en viktig bit av denne dialogen så langt. Finnmark er vel
det fylket som er mest avhengig av fly, både for å komme
til sentrale strøk og også når det gjelder
intern kommunikasjon innenfor fylket. Og selv om det er offentlig
kjøp av kortbanenettet, er det meget dyrt. Da vi hadde
besøk i samferdselskomiteen av en liten delegasjon på tre – mens
vi behandlet Transportplanen – fortalte de at den timen
de fikk hos oss, kostet dem 23 000 kr i flybilletter.
Da er mitt spørsmål til statsministeren:
Neste gang man legger ut kortbanenettet til offentlig kjøp
på anbud, er man da villig til å legge inn en
reduksjon i flyprisene som en del av det anbudet? Er man også villig
til å vurdere å legge ut stamrutenettet innenfor
Nord-Norge og mellom nord og sør, til offentlig kjøp?
For det er det eneste som hjelper. En liten avgiftslette betyr ingenting.
Statsminister Jens Stoltenberg: Når man neste gang skal inngå avtale
med flyselskapene, vil vi også vurdere tiltak som kan bidra
til å redusere flyprisene. Det får vi komme tilbake
til da.
Det som er situasjonen, er jo at man i løpet
av de siste årene har doblet kjøp, eller utgifter
til kjøp, av flytjenester – dvs. subsidier til
flytilbud i Finnmark – fra 70–80 mill. kr
til ca. 140 mill. kr. Det betyr at hver enkelt billett
er subsidiert med 750 kr. Det er meget mulig at man bør
se på om det skal økes ytterligere, men innsatsen
er altså nylig fordoblet i forhold til å redusere
kostnadene ved flytilbudet i Finnmark. I tillegg brukes det store
penger på å drive flyplassene. Det kommer i tillegg
til det som går direkte på kjøp av flytjenester.
Jeg vil minne om at i Finnmark, som altså er
halvparten så stort som Norrbotten län, er det
elleve flyplasser – alle med statlige tilskudd og subsidier.
I Norrbotten län, som er dobbelt så stort, er
det fem flyplasser, hvorav én har tilskudd. Det sier noe
om at det satses mye på infrastruktur også i Norge.
Presidenten: Steinar Bastesen – til
siste oppfølgingsspørsmål.
Steinar Bastesen (TF): Det er vel for mye å forlange at
statsministeren skal være i stand til å legge
fram Arbeiderpartiets distriktspolitikk i en muntlig spørretime. Men
jeg har, i likhet med alle andre, registrert kystopprøret,
som startet ved at jeg kom inn på Stortinget. Jeg har stort
sett talt for døve ører. I går presterte
Stortinget å stemme ned et forslag om 10 milliarder kr
som skulle stille distriktene likt med Osloregionen.
Problemene i Finnmark og på kysten
er vel større enn at de kan løses her i en muntlig
spørretime, men: Hva har statsministeren tenkt å gjøre
for at fiskeriene i Finnmark skal få levert sine fangster
i Finnmark? Fiskeriene er det viktigste Finnmark har for å drive
næringsutvikling og for å berge bosettingen. Hva
har statsministeren tenkt å gjøre for å sikre
at de kvotene som er tildelt, blir ilandført her? Og forstår
statsministeren at folk i Finnmark har like stort behov både
for investeringer og like rammevilkår som den øvrige
del av landet?
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er opptatt av å sikre mer videreforedling
av fisk i Finnmark og i Kyst-Norge generelt – jeg presenterte
en del forslag om det da jeg var i Finnmark i går og i
forgårs. Jeg er opptatt av å utvikle havbruk og
oppdrett som en viktig næring også i våre
nordlige landsdeler. Der har vi mange konkrete forslag. Vi er i
gang med det, bl.a. når det gjelder bidrag til utvikling
av en ny næring, nemlig torskeoppdrett, i tillegg til lakseoppdrett.
Men jeg vil advare litt mot å kreve
like rammevilkår, for det er jo nettopp ulike forutsetninger
som gjør at vi må ha ulike rammevilkår
for å utjamne levekårsforskjeller. Det er f.eks. åpenbart
at hadde vi hatt 14 pst. arbeidsgiveravgift i Finnmark,
som man har i Oslo, ville det vært meget urimelig mot Finnmark.
Derfor må vi ha lavere skatt i Finnmark enn i
Oslo. Det er den type ulike rammevilkår som bidrar til
mer like levevilkår.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg har også et spørsmål
til statsministeren.
Selv om han nå ikke overraskende har
vært en del inne på Nord-Norge og Finnmarks-politikken,
er det grunn til å forfølge spørsmålet
om distriktspolitikk mer generelt, også fordi jeg har en
annen innfallsvinkel enn Carl I. Hagen hadde.
Det er nemlig ikke så underlig at
vi får et distriktsopprør nettopp under arbeiderpartistyre.
Det henger selvsagt sammen med den politikk Arbeiderpartiet, nå også Stoltenberg-regjeringen,
fører. Det henger også sammen med måten
en møter representanter fra distriktene på. Da Stoltenberg-regjeringen
overtok, satte den straks i gang nedbyggingen av en del distriktspolitiske
tiltak. Flere tilskuddsposter i revidert nasjonalbudsjett i fjor
ble kuttet: jordbruksoppgjøret, som tidligere var kommet
i havn i forståelse med landbrukets organisasjoner, gikk
mot brudd for første gang på flere år,
Nasjonal transportplan hadde en for dårlig distriktsprofil
osv.
Så mitt spørsmål
er: Harmonerer denne nedbyggingen av distriktstiltak med det statsministeren
nå sier om ønsket om en satsing på distriktene?
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er uenig i at det foregår en nedbygging
av distriktstiltak. Det foregår en omlegging for å bli
mer målrettet og mer treffsikker i forhold til det vi mener
er hovedmålet, nemlig å opprettholde bosettingen.
Og jeg tror representanten Bondevik skal være veldig varsom
med å si at folkeopprøret i Finnmark er mot Arbeiderpartiet
og for sentrumsregjerings politikk. Problemene, ikke minst i Vadsø,
som er utgangspunktet for protestene, skjøt fart fra midten
av 1990-tallet og fram til i dag. Det er en periode hvor Bondevik
har hatt et vesentlig ansvar for politikken i Finnmark og distriktspolitikken
generelt.
Arbeiderpartiet har vært en pådriver
for de særskilte ordningene vi har i distriktspolitikken.
Vi skal fortsatt være det, og vi kommer til å fremme
nye forslag, men vi er opptatt av at de skal være mest
mulig treffsikre.
Når det gjelder landbruksoppgjøret,
mener vi at det var fullt ut forsvarlig, etter at vi hadde gått
med på en lettelse på 800 mill. kr
gjennom skattesystemet overfor landbruket, å bidra til
noen innstramning i selve landbruksoppgjøret. Det mener
vi ikke rammer distriktene. Det mener vi er en forsvarlig landbrukspolitikk
som bidrar til lavere priser, som er til fordel for forbrukerne.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg må gjøre statsministeren
oppmerksom på at mitt spørsmål ikke gikk
på Finnmark spesielt, som statsministeren nå fortsetter å svare
på, men det gikk på distriktspolitikken generelt,
for det er en uro, ikke bare i Finnmark, men utover i distriktene
generelt. Jeg sa heller ikke at dette var en aksjon mot Arbeiderpartiet
og for sentrum, men at det ikke er tilfeldig at dette kommer under
et arbeiderpartistyre.
Det er ikke lett å snu flyttestrømmen.
Sentrumsregjeringen satte inn en rekke tiltak som gjorde at den
faktisk ble avdempet, selv om den ikke ble snudd, hvis vi ser distriktene
under ett og ikke bare Vadsø spesielt. Jeg tror dette også har
noe med hvordan Arbeiderpartiet møter distriktene på.
Statsministeren sa ifølge avisen Finnmarken da han var
i Vadsø, at i indre Oslo øst er det mange som
synes vi bruker for mange penger i Distrikts-Norge.
Ser ikke statsministeren at dette kan virke
som en unnskyldning, at det kan virke som om man setter grupper
opp mot hverandre, og at en trenger tiltak begge steder, men på helt
ulike vis?
Og til slutt: Vi ble under budsjettforhandlingene
i fjor høst enige om en evaluering av tiltakssonen for
Nord-Troms og Finnmark. Hvor står den saken?
Statsminister Jens Stoltenberg: Vi skal evaluere tiltakssonen. Det jeg gjorde
i Finnmark når noen der sa – og det var ulike
meninger, man mente forskjellige ting – at staten ikke
gjør noen ting for å bidra til bosettingen i Finnmark,
var å si klart fra om at det er feil, og at det er uklokt
av dem som ønsker å ivareta Finnmarks interesser, å skape
et inntrykk av at man ikke gjør noen ting når det
er betydelige skattelettelser, null arbeidsgiveravgift og betydelige
overføringer fra staten til Finnmark og Nord-Troms.
Jeg vil også minne om at det er nettopp
det at det er ulike levekår som vi må ta utgangspunkt
i. Problemet i Finnmark og i en del andre deler av Distrikts-Norge
er høye flypriser. Problemet i f.eks. Oslo er høye
boligpriser. Da er vi nødt til å ta hensyn til
at det nettopp er ulikhetene som gjør at vi må ha
litt ulike virkemidler i ulike deler av landet for å opprettholde
bosettingen.
Vi skal nå evaluere tiltakssonen.
Den siste gangen vi gjorde det, gav evalueringsrapporten gode svar,
nemlig at de personrettede tiltakene har bidratt til å opprettholde bosettingen.
Jeg regner med at vi vil få noen av de samme svar ved den
nye evalueringen.
Presidenten: Det blir ett oppfølgingsspørsmål – Lars Sponheim.
Lars Sponheim (V): Etter åtte år med sammenhengende
vekst i norsk økonomi er det sterke krefter som virker
sentraliserende, og de kreftene er nok så sterke at selv om
vi legger alle gode hoder i bløt for å finne gode
virkemidler i distriktspolitikken for å motvirke dette,
så synes det å være vanskelig. Den erkjennelsen
tror jeg vi skal dele mellom flere regjeringer.
I denne fasen er det helt avgjørende
at de virkemidlene vi kjenner til, og som fungerer, brukes med den
kraft som ligger i dem. Jeg vil likevel bruke denne anledningen
til å fortelle statsministeren hvordan vi kan komme i gang
med å tenke nytt og smart i distriktspolitikken.
Vi vet at vedtak i denne sal fører
til en ny norsk østlandsby, Fornebu, og ny utbygging rundt
Gardermoen, og alt dette skal slåss om den samme knappe
ressursen: menneskene i dette landet. Hvordan kan vi tenke nytt
og smart der unge mennesker har andre resepter for hvordan og hvor
de ønsker å leve sine gode liv? Jeg tror mye av svaret
ligger i den nye informasjonsteknologien. Den forrige
regjeringen la fram stortingsmeldingen «IT-kompetanse
i et regionalt perspektiv». Vi vet at det skjer mye der
ute, men vekstkraften er så sterk i sentrale strøk.
Den drukner dessverre litt i Fornebu-debatten. Kan vi fortsette å ha
en dialog med Regjeringen på dette feltet?
Statsminister Jens Stoltenberg: Nå vil jeg rose representanten Sponheim.
Jeg synes det han nå sa, var veldig klokt, både
det at vi må erkjenne at det er en krevende oppgave å opprettholde
bosettingen i vårt langstrakte land – det betyr
ikke at vi ikke skal forsøke, men vi skal erkjenne at det
er en krevende oppgave selv om vi bruker mye ressurser for å få det
til – og det at vi skal forsøke å tenke «nytt
og smart», som Sponheim kaller det.
Jeg viste i Finnmark bl.a. til at jeg har vært
med på ganske krevende omstillinger i Kirkenes, hvor vi
nedla A/S Sydvaranger – 700 mann mistet arbeidet.
Nå er det framgang og vekst i Kirkenes-samfunnet, fordi
man har tenkt nytt og smart der. Jeg viste til Mo i Rana, hvor vi nedla
1 200 arbeidsplasser. Nå er det flere arbeidsplasser innenfor
jernverkstomten enn da vi hadde Jernverket. Jeg viste til Rena Karton – 200
arbeidsplasser gikk tapt. Nå går det bra i Åmot
og på Rena. Slik er det i Horten, og slik er det på Kongsberg.
Så det er mange gode eksempler i Norge på at vi
har greid å snu nedgang til framgang ved å tenke
nytt og smart, slik Sponheim gjør, og da er IT én
nøkkel. En av omstillingene vi har hatt i offentlig sektor
de siste årene, er fornyelse i telesektoren. Prisene er nå en
tidel av hva de var for ti år siden. Det er viktig for Utkant-Norge.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går
til statsministeren.
Statsråd Giske har med ryggdekning
fra statsministeren avslått søknaden fra den kristne
barneskolen Oasen i Songdalen. Det anfekter to meget viktige prinsipper.
Det ene er foreldreretten, at foreldrene skal sikres at barna får gå i
den skolen de ønsker, og det andre er toleransebegrepet.
Jeg aksepterer at statsministeren ikke er enig i det grunnlaget
Oasen bygger på, men er det ikke slik at toleranse nettopp
dreier seg om å akseptere andre standpunkter enn dem man
selv står for? Og hvorfor har ikke statsministeren fulgt
opp dette i praksis?
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er enig i at toleranse også handler
om å akseptere andre standpunkter enn dem man selv har.
Samtidig er det slik at privatskoleloven fullt ut hjemler at når
det er et undervisningsopplegg som man mener strider mot viktige
prinsipper i forhold til norsk utdanningspolitikk, f.eks. mot grunnleggende
ting når det gjelder syn på likestilling, forholdet mellom
kvinne og mann, om kvinnen skal være underordnet mannen
osv., er det et fullt grunnlag for å avslå en søknad.
Det er en vurdering som kirke- og undervisningsministeren har gjort,
og som har min støtte.
Jan Petersen (H): Denne beslutningen har skapt stor uro og er
kritisert fra mange kretser, bl.a. av generalsekretæren
i Human-Etisk Forbund, som nettopp sier:
«Toleranse
handlar nettopp om å kunne leve med meiningar og haldningar
ein sjølv er djupt usamde i.»
Det er en viktig ting.
Samtidig har seks kristne ledere, og det dekker
alt fra syvendedagsadventister og Misjonssambandet til Oslo katolske
bispedømme, skrevet et sterkt kritisk åpent brev nettopp
om dette spørsmålet. De reiser nå faktisk
spørsmål om det er slik at de kristne skolene
etter privatskoleloven virkelig kan få lov å være
kristne skoler med de begrunnelsene som altså statsråden
har gitt.
Mitt spørsmål er: Hvordan
har statsministeren tenkt å sikre at de kristne skolene
skal få lov å være kristne skoler?
Statsminister Jens Stoltenberg: Vi har lang erfaring i Norge for at vi i all
hovedsak har et offentlig skoleverk, en fellesskole for alle. Så har
vi lang erfaring for at vi har hatt et supplement til det norske
skoleverket gjennom privatskoler, der ulike retninger, ulike skoler,
har fått offentlig støtte, det være seg
Steinerskoler, ulike kristne skoler og andre skoler. Det lov- og
regelverket har Arbeiderpartiet forvaltet gjennom mange tiår.
Vi har gitt offentlig støtte til privatskoler, og vi kommer
fortsatt til å gjøre det – og vi kommer
fortsatt til å godkjenne dem.
Men privatskoleloven innebærer samtidig
at det skal foretas en vurdering av om det pedagogiske tilbudet
er slik at man mener det grunnleggende sett strider mot noen viktige
prinsipper for norsk utdanningspolitikk. Det mener vi er tilfellet
her, og derfor har vi sagt nei til den skolen. Det betyr selvsagt
ikke at vi skal si nei til skoler som Arbeiderpartiet tidligere
har sagt ja til, det være seg kristne eller andre skoler
som har fått støtte, og som er private.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Kjell Magne
Bondevik.
Kjell Magne Bondevik (KrF): Vi kjenner gjennom mange år til Arbeiderpartiets
motvilje mot private skoler. De har gått mot at de skulle
få en skikkelig økonomisk støtte, som
ville ha gjort at ikke bare barn med rike foreldre ville kunne gå der.
Nå har de akseptert å styre på basis
av loven, men gjør så godt de kan for å hindre
private skoler.
Når det gjelder den konkrete skolen
som Jan Petersen tok opp spørsmål om, har skolen
faktisk gjort det klart at den vil følge norsk lov, også norsk
likestillingslov og eventuelt fjerne det som måtte være
i strid med den, fra undervisningsmateriellet.
Det er ikke selve avslaget, men begrunnelsen
fra kirke- og undervisningsministeren som er mest oppsiktsvekkende.
Han sier at han antar at skolens læreplan strider mot FNs
barnekonvensjon. Hva bygger han det på? Han sier at skolen
legger for stor vekt på individuelt arbeid, noe vi forsøker å stimulere
til i den offentlige skole. På samme måte er det
når det gjelder tverrfaglig arbeid, som det er en skepsis
mot, ifølge departementets begrunnelse, når det
dreier seg om religion. Begrunnelsene er oppsiktsvekkende. Ser statsministeren
at dette er så dårlig og ugjennomarbeidet at det
bør tas opp på nytt?
Statsminister Jens Stoltenberg: Først litt til historieskrivningen
til representanten Bondevik. Han gir inntrykk av at Arbeiderpartiet
nærmest er tvunget til å akseptere at vi skal
ha privatskoler her i landet som et supplement til det viktige felles
offentlige skoletilbudet, og at det at de får statsstøtte,
også er noe Arbeiderpartiet er tvunget til. Det er åpenbart
feil.
Vi har hatt skoler, som f. eks. Steinerskolen,
helt tilbake til 1950-tallet. Da hadde Arbeiderpartiet rent flertall på Stortinget,
og det er ingen tvil om at statsstøtten til, og tillatelsen,
godkjenningen av en privatskole som Steinerskolen tilbake på 1950-tallet
ikke skjedde fordi Kristelig Folkeparti presset Arbeiderpartiet
til det, for den gangen hadde vi flertall alene på Stortinget.
Så jeg tror at det å forsøke å fremstille
det som at Arbeiderpartiet er for et monolittisk skolesystem
uten mangfold, uten supplement, er feil. Men vi er for en sterk offentlig
skole til alle. Vi har åpnet for et privat supplement,
men vi er uenig i og redd for at det private supplementet kan skape
et todelt skolesystem eller et skolesystem som strider mot viktige
prinsipper. Det er begrunnelsen.
Presidenten: Odd Einar Dørum – til
oppfølgingsspørsmål.
Odd Einar Dørum (V): Nå er det slik at Arbeiderpartiet
ikke har vært med på alle endringer i privatskoleloven,
de stemte bl.a. mot siste endring.
Som representant for et parti som i sin tid
her i salen hadde saksordføreren for privatskoleloven,
er det som vekker min bekymring som liberaler, at statsråd
Giske i løpet av håndteringen av Oasen-saken har
klart å bruke tre sett ulike argument. Først kom
et argument om trusselen for grendeskolen. Så har Stortinget
funnet en løsning på hvordan man kan sikre det.
Så kom argumentet om likestilling. Så sier
skolen at man skal følge likestillingsloven. Så kommer
et tredje sett nye argumenter, slik som representanten Bondevik
viste til.
Det som blir det forunderlige, og som i hvert
fall skaper uro hos meg, er at istedenfor å si at hva vil
nå skolen svare på utfordringene fra oss, dette
er våre vilkår, så tar man med tredje
sett argumenter og kjører igjennom. Da skapes det etter
min mening en type rettsvilkårlighet som man ikke kan ha,
selv innenfor det forvaltningsskjønn som Regjeringen har,
hvis man skal bli oppfattet å være fair. Derfor
har vi selvfølgelig fått denne uvante alliansen mellom
Human-Etisk Forbund, syvendedagsadventistene og Den katolske kirken,
og Venstre.
Statsminister Jens Stoltenberg: Enten har vi en lov som sier at enhver som
søker om å danne privatskole, kan få lov
til å få statsstøtte, uansett – den
loven tror jeg ingen her i salen er tilhenger av – eller
så har vi en lov som sier at etter søknad basert
på vurdering etter nærmere kriterier der det utøves
et skjønn, et forvaltningsskjønn, skal man eventuelt
kunne få støtte. Det skjønnet må utøves
i departementet. Det er mange enkeltsaker, mange læreplaner,
mange enkeltelementer å vurdere.
Arbeiderpartiregjeringen har opp gjennom årene
utøvet det skjønnet, sagt ja til en lang rekke
privatskoler. Her er vår vurdering at dette strider mot
viktige prinsipper, og derfor er svaret nei.
Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg er klar over at Arbeiderpartiet og arbeiderpartiregjeringen
ikke er så stor tilhenger av valgfrihet som andre og derfor
er mer skeptisk til privatskoler, selv om man aksepterer et visst
supplement.
Men denne saken har også en annen
prinsipiell problemstilling, nemlig det rent skjønnsmessige
som skal utøves av en regjering, og særlig av
en mindretallsregjering. Det vil jo ofte også være
et politisk skjønn. Hva er da den prinsipielle holdningen
til mindretallsregjeringen Stoltenberg i en sak hvor det i lovgivningen
i utgangspunktet er lagt til departementet å vurdere en
sak? Vil Regjeringen ta hensyn til at det kanskje er et flertall
i Stortinget som vil legge en del andre føringer på utøvelsen
av et slikt skjønn? Og vil da Regjeringen være
lydhør overfor Stortingets flertall, eller er det Regjeringens holdning å gå i
krig med stortingsflertallet? Her er det helt åpenbart
at flertallet i den relevante komite har gitt uttrykk for at man
skulle basere seg på det som forelå, når
vi hadde regjeringsskifte. Det har Regjeringen nektet.
Statsminister Jens Stoltenberg: Det er åpenbart at en regjering ikke
bør gå i krig med stortingsflertallet. Det gjelder
uansett, men det gjelder spesielt når vi har mindretallsregjeringer,
hvilket vi har hatt i Norge i svært mange år.
Samtidig er Regjeringen i henhold til lovverket som Stortinget har
vedtatt, forpliktet til å utøve et skjønn.
Det skjønnet er utøvd i denne saken, og vi har kommet
til at basert på de retningslinjer og de kriterier som
er satt for loven og forarbeidene, er det riktig å avslå den
søknaden som har kommet.
Presidenten: Rolf Reikvam – til oppfølgingsspørsmål.
Rolf Reikvam (SV): Det er grunn til å gi ros til Regjeringen
for det arbeidet som er gjort med denne skolen. Det virker som om
det er gjort et grundig og skikkelig arbeid.
Men det som gir grunn til bekymring, er at
vi har ganske mange skoler som driver med det samme pedagogiske
materialet, som står i den samme tradisjonen, og som tilhører
den samme organisasjonen. Vi vet også at den organisasjonen
som driver disse skolene, har ambisjoner om å etablere
ganske mange skoler i løpet av et visst antall år – vi
har jo sett planen deres.
Mitt spørsmål til statsministeren
blir: Vil statsministeren gå inn og se på det?
Vi vet jo at skolene innenfor denne religiøse bevegelsen
bruker stort sett det samme undervisningsmateriellet, som er oversatt
fra amerikansk og sørafrikansk. Og mitt spørsmål
til statsministeren er: Vil statsministeren gå inn og vurdere
de øvrige skolene som har fått statstilskudd,
og som bruker dette materiellet, slik at de eventuelt skal behandles
likt som Oasen?
Statsminister Jens Stoltenberg: Først vil jeg si at er jeg glad for
støtten til Regjeringens beslutning. Dernest vil jeg si
at denne debatten illustrerer – og det er ikke noen kritikk
av spørsmålsstilleren – hvor viktig det
er at vi nå ikke starter en prosess der vi ender opp med
saksbehandling av enkeltsøknader i Stortinget, for det
krever et helt annet beslutningsgrunnlag i hver enkelt sak – når
det gjelder hver enkelt søknad, hver enkelt læreplan,
lærebøker og læreopplegg – for
at man så kan ta stilling til det. Og det vil bli et stortingsregjereri
som jeg ikke tror noen vil være tjent med – heller
ikke de som er opptatt av å sikre privatskolene, slik også Arbeiderpartiet
har vært opp gjennom svært mange år.
De skolene som har fått godkjent sine
søknader, har fått dem. Det kan vel hende at arbeiderpartiregjeringen har
utøvd et annet skjønn i enkelte konkrete saker
som den forrige regjering vurderte annerledes – det har
jeg ikke forutsetning for å ta stilling til. Hvorvidt det
skal foretas ny vurdering av de sakene, er avhengig av vilkårene
i tillatelsene som er gitt. Det er ikke mulig å frata noen
en tillatelse dersom vilkårene som står i den,
er oppfylt, og det betyr at man skal være veldig varsom,
tror jeg, med å skape usikkerhet rundt de godkjenningene som
allerede er gitt. For framtiden får vi utøve vårt
eget skjønn og håndtere de sakene som måtte
komme.
Presidenten: Inge Lønning – til
oppfølgingsspørsmål.
Inge Lønning (H): Det er første gang i fredstid at
en norsk regjering i løpet av så kort tid har
klart å fremskaffe en allianse av alle livssynssamfunn
i hele Norge, som henvender seg til Stortinget og uttrykker sin
bekymring for livssynsfriheten. Jeg konstaterer at det ikke bekymrer statsministeren – det
burde det gjøre.
Mitt spørsmål går
på den konkrete kgl. resolusjon av 9. februar d.å.
Den innfører en ny og tredje begrunnelse for det samme
standpunkt som statsråd Giske har inntatt hele veien. Men
den begrunnelsen som er brukt for å gi avslag på klagen,
er av det samme departement tidligere brukt – i nøyaktig
samme form – som vilkår for godkjenning. Det er,
så vidt jeg kan skjønne, ganske kontant i strid
med det grunnleggende rettsprinsipp likhet for loven – like
saker skal behandles likt. Bekymrer ikke det heller
statsministeren?
Statsminister Jens Stoltenberg: Hvis noen mener at det her er fattet en beslutning
som er i strid med loven, er det en helt ordinær sak – da
får det være en sak for rettsvesenet. Her tror
jeg hele debatten illustrerer viktigheten av at vi er litt ryddige
i forhold til hvilken myndighet som ligger hvor. Hvis man mener
det er tatt et beslutning i strid med privatskoleloven, så er
det domstolene som tolker loven, eller som tar stilling til spørsmålet
om det er begått et lovbrudd.
Hvis det er slik at Stortinget mener at loven
er gal, kan selvfølgelig Stortinget endre loven – uten
at jeg anbefaler det. Hvis det er slik at Stortinget ønsker å frata
Regjeringen utøvelsen av det skjønn som Regjeringen
er tillagt i henhold til loven, vil jeg fraråde det på det
sterkeste, for da ender vi i en situasjon der Stortinget skal behandle
enkeltsøknader og utøve et krevende skjønn
i enkeltsaker. Det vil jeg fraråde generelt, men også selvsagt
innenfor privatskoleloven.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Kristin Halvorsen (SV): Statsminister Stoltenberg bodde tidligere
i det borettslaget som jeg nå bor i, og jeg kan opplyse
om at den siste leiligheten som var til salgs – 100 m2 enkel
OBOS-standard – ble solgt for 2,3 mill. kr. Det sier bare
noe om hva slags press det er i Oslo-området. I mange distriktskommuner
vil ikke folk engang klare å få det det koster å bygge
et hus, hvis de skulle prøve å selge en gedigen
enebolig. Sier ikke det noe om hvor dårlig vi stiller oss
samfunnsøkonomisk sett, når man fører
en politikk som øker presset i de områdene av
landet der det er stort press fra før, mens det blir fraflytting
der det er god plass fra før?
Og det er vel egentlig kjernen i denne distriktsdebatten,
at SND Invest bruker mer penger i Oslo-området enn de gjør
f.eks. i Finnmark, at Telenor flytter arbeidsplasser fra Vadsø,
slik at IT-arbeidsplasser reduseres med 70 til 20, at dette presset
vil føre til betydelig økt press på flere
investeringer i Sør-Norge. Er det lurt å stille
seg sånn?
Statsminister Jens Stoltenberg: Først vil jeg si at vi hadde det
hyggelig i Valdresgata Borettslag, Kristin Halvorsen og jeg. For
det andre vil jeg si at det er med delt glede jeg hører
hva boligprisene er nå, sammenlignet med hva de var da
jeg flyttet derfra. For det tredje vil jeg si at hvis det var slik
at det Regjeringen gjorde, var å øke presset på Valdresgata
Borettslag og andre boliger i Oslo-området og det ble bevisst
fraflytting fra Distrikts-Norge, så hadde det selvsagt
ikke vært klok politikk. Men det er ikke det Regjeringen
gjør. Regjeringen bruker et betydelig antall milliarder
kroner på å opprettholde bosetting i Norge, vesentlig
mer enn det man gjør i Sverige og i Finland, og det har
bidratt til å dempe en utvikling med sentralisering som
vi har sett i svært mange land.
Vi vil gjerne ha en dialog med alle gode krefter – SV er
inkludert blant dem – om hvordan vi kan gjøre
enda mer. Det handler om økonomiske bidrag fra staten i
form av lavere skatter, økte tilskudd til veiutbygging
og den typen tiltak, men det handler ikke minst om at disse samfunnene
i større grad må utvikle egne bedrifter og eget næringsliv.
Jeg nevnte eksempler, Kirkenes, Mo i Rana og Åmot kommune, der omstillinger
har vært vellykket. Der har vi greid å stanse
en dramatisk fraflytting. Det er viktig, og da skal vi lære
av de gode erfaringene, bl.a. for å bidra til lavere boligpriser
i Valdresgata Borettslag.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg konstaterer at statsministeren innser at
han solgte for tidlig. –
Ellers så betyr det ikke så mye
til eller fra for dem som allerede er inne på boligmarkedet.
Det er de som er førstegangsetablerere, som virkelig får
denne smellen. Men jeg synes at noe av kjernen i problemet her er
distriktspolitikken i all politikk og ikke om vi klarer å klatte på noe
distriktspolitikk som bøter på en politikk som
i det store og hele er en sentraliseringspolitikk. Hvis det er slik
at SND fører en politikk som sentraliserer, at arbeidsmarkedsetaten
gjør det samme, at likningskontorene gjør det
samme, og det samme skjer når det gjelder politi osv.,
da fører man en strukturpolitikk som fører til økt
sentralisering, og da kan vi drive og bøte på det
i eninga, men uten at det hjelper. Hadde det ikke vært
lurt å tenke motsatt, f.eks. at IT-arbeidsplasser, det
er arbeidsplasser der avstand er mindre viktig enn på andre områder,
og da må man stimulere til at det etableres i distriktene.
Burde det ikke vært slik at man sa at SND ikke skal investere
først og fremst i Oslo-området, men i distriktene?
Det kunne jo snudd utviklingen.
Statsminister Jens Stoltenberg: Her må vi rydde litt opp i hva SND
driver med og ikke driver med.
SND Invest er overhodet ikke noe distriktspolitisk virkemiddel.
Stortinget har vedtatt at det skal være helt vanlige forretningsmessige
investeringer for å bidra til egenkapital i norske bedrifter
over hele landet uten noen distriktspolitisk profil. Det er null
subsidier, det er forretningsmessige investeringer. Det kan man
være for eller mot, men det handler ikke om distriktspolitikk,
det handler ikke om subsidier, rentestøtte eller tilskudd.
De subsidierte ordningene i SND, som er billige lån, risikolån eller
tilskudd, har en veldig klar fordelingsprofil og distriktsprofil.
Hver sjette bedrift i Finnmark har fått en eller annen
form for støtte fra SND. Det er knapt noen bedrifter i
Oslo som har fått støtte fra SND i betydningen billige
lån, risikolån eller direkte tilskudd. Så det
er ett eksempel på en klar distriktspolitikk som vi fører
gjennom SND, og å blande inn SND i SND Invest blir veldig
feil.
Bredbånd, IT, er veldig viktig for
Distrikts-Norge. Det gir mange muligheter. I Vågå har
de fått flyttet ut arbeidsplasser bl.a. ved å bruke
informasjonsteknologi. Men da må det være billig,
og ved å omstille Telenor er kostnadene nå en
tiendedel av hva de var for ti år siden.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg tror faktisk jeg blir nødt til å følge
opp i samme gata med å si at den debatten vi nå har
hatt omkring utfordringene i Distrikts-Norge, blir ganske surrealistisk
når Carl I. Hagen, som for få år siden
gjorde det til en valgkampsak å kalle finnmarkingene for «latsabber»,
er den første som går på banen og gjør
seg til deres fremste forsvarer.
Jeg er ikke helt sikker på om statsministeren
har tatt innover seg de utfordringer, de problemer og de følelser man
nå sliter med rundt omkring i utkantsamfunn. Vi snakker
ikke om Mo i Rana, hvor man har hatt en vellykket omstilling med
betydelige statlige midler, men om utkanter. Jeg tror det opprøret
som statsministeren møtte i Finnmark, dessverre kan komme
til å spre seg til langt større deler av Distrikts-Norge.
Vi må ikke gjøre dette til
et verdensmesterskap i å bruke mest penger, og krangle
om hvem som foreslår flest milliarder til disse områdene.
Det det dreier seg om, er at de som bor i disse områdene
føler at næringsgrunnlaget og selve livsgrunnlaget
er i ferd med å forsvinne. Myndighetene fjerner offentlig
infrastruktur som man har sett på som en selvfølge,
og som man føler at man er avhengig av. Det er langs disse
linjene vi må føre debatten.
Mitt spørsmål til statsministeren
er: Er statsministeren oppriktig villig til å forlate en
argumentasjon om hvor store de statlige overføringer er,
og gå inn i en konstruktiv debatt i forhold til hvordan
vi skal løse disse spørsmålene?
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg vil gjerne gå inn i en konstruktiv
debatt, jeg, fordi dette er vanskelig. Det er ikke åpenbart
hvordan vi skal bidra til å opprettholde bosettingen, selv
om vi er villige til å satse betydelige summer på det,
så den debatten hilser jeg velkommen, og jeg deltok i den
debatten også i Finnmark.
Men begrepet «bygge ned» statlig
infrastruktur mener jeg er feil. For eksempel det som har skjedd
i Posten, har ført til at vi nå har flere poststeder
enn på mange år. Det blir flere steder hvor man
kan gå på postkontor og hente og levere post og
betale regninger, enn før, men det er en omstilling. Når
det gjelder telestrukturen, er det riktig at det er færre
ansatte, men det er et vesentlig bedre teletilbud.
Finnmark var det fylket som først
ble digitalisert. Vi jobber nå med en voldsom utbygging
av bredbånd, og kostnadene for en ti minutters telefonsamtale
fra Hammerfest til Oslo, som for ti år siden kostet ca.
23 kr, koster nå 2,94 kr. Det er veldig
viktig for Finnmark og for hele Utkant-Norge at kostnadene med å bruke
den nye informasjonsteknologien, Internett og andre typer ny informasjonsteknologi
er gått dramatisk ned. Men det er en utbygging av den offentlige
infrastrukturen, ikke en nedbygging, og det er gjort ikke minst
av hensyn til Distrikts-Norge.
Det er riktig at det er nedlagt postkontor,
men det ble også nedlagt et betydelig antall postkontorer
da – ja, jeg skal ikke være polemisk, men bare
si at det er mange som har ansvaret for det som har skjedd innenfor
Posten. Men alt i alt er det flere poststeder nå enn før.
Presidenten: Presidenten vil understreke at hun
ikke vil tilrå statsministeren å polemisere mot
andre representanter.
Carl I. Hagen har fremført en klage
over at det ble polemisert mot ham fra representanten
Enoksen. Han vil gjerne beriktige en påstand Enoksen kom
med.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg beklager, men det er noen som har laget
et rykte og en myte og tillagt meg at jeg en eller annen gang skulle
ha kalt finnmarkinger for «latsabber». Det har
jeg aldri gjort. Jeg har benektet det utallige ganger, og jeg ber
Odd Roger Enoksen beklage at han kom i skade for å komme
med en slik påstand fra Stortingets talerstol.
Odd Roger Enoksen (Sp): Dersom Carl I. Hagen har trukket tilbake det
utsagnet, så er jo det vel og bra. Det har aldri vært
noen grunn til å kalle finnmarkingene for «latsabber»,
og det er godt at heller ikke Carl I. Hagen nå lenger ser
noen grunn til å gjøre det.
Men la meg gå over til mitt tilleggsspørsmål.
Statsministeren demonstrerer på nytt at vi snakker om litt
ulike ting når han igjen tar opp hva staten bruker av midler
til offentlig infrastruktur. For å beskrive noe av situasjonen: Det
som skjer nå, er at vi har en enorm eierkonsentrasjon innenfor
oppdrettsnæringen, hvor det lokale eierskapet forsvinner.
Man sitter i store deler av Distrikts-Norge igjen med rene røkterjobber
innen f. eks. oppdrett som gjør at kompetanse og arbeidsplasser
forsvinner ut av lokalsamfunnene. Vi ser det samme i forhold
til fiskeressursene, hvor Kjell Inge Røkke nå eier
over 10 pst. av de samlede norske fiskeressursene. De samles
på færre og færre hender, og det utarmer
Distrikts-Norge. Vi ser det i forhold til tilgang på kapital,
at de store bankene nå faktisk mer eller mindre sier nei
til å finansiere bygging av bolighus, rett og slett ut
fra postnummer. Det er disse utviklingstrekkene som er
med på å forvitre disse samfunnene.
Hva vil statsministeren gjøre med
det?
Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg mener at det ikke er helt åpenbart
at f.eks. eierstrukturen i bankene har noen direkte påvirkning
i forhold til om distriktene greier seg eller ikke. Jeg tror det
som er avgjørende for Distrikts-Norge, er at man har gode
banktilbud, billige banktjenester og banktjenester over hele landet.
Jeg tror akkurat det samme i forhold til f.eks.
viktige deler av fiskeindustrien. Det viktige er at det kommer inn kapital,
at noen vil investere og utvikle virksomhetene. Enten det har vært
Frionor, Nestlé, Kjell Inge Røkke eller andre,
har utlånskapital – det man kan kalle sentral, norsk
kapital fra Oslo-området – vært viktig
for utviklingen av Distrikts-Norge. Og jeg tror ikke at man uten
videre kan si at det er negativt for Distrikts-Norge at den type
kapital finnes.
Det avgjørende er å se på mulighetene.
Det er mange kystsamfunn nå som har framgang, bl.a. gjennom
oppdrettsnæringen. Jeg tror, i likhet med mange i Finnmark, at
oppdrett, i tillegg til tradisjonelle fiskerier, er en stor mulighet
som Finnmark ikke har utnyttet godt nok ennå.
Presidenten: For å få plass
til ytterligere to hovedspørsmål vil presidenten
nå ikke tillate oppfølgingsspørsmål.
Vi går til neste hovedspørsmål.
Hans J. Røsjorde (Frp): Mitt spørsmål går
også til statsministeren og dreier seg om konflikten mellom
Israel og Palestina.
I store deler av norsk presse og de billedgivende
media fremstilles forholdet mellom Israel og Palestina ensidig negativt
til fordel for Palestina, mens man nærmest fremstiller
Israel som den som har skylden for det meste. Norske statsråder
opptrer svært ofte slik at det gjennom media dannes et
bilde av at også norske regjeringsmedlemmer på besøk
i området og for øvrig har en klar holdning til
at Palestina er den som i denne konflikten trenger mest støtte.
Med andre ord: Det dannes altså totalt sett et bilde der
Israel fremstilles som den som har skylden for at det aller meste
går galt i denne konflikten.
Mener statsministeren at dette bildet er riktig?
Statsminister Jens Stoltenberg: I vinter og før jul ble Regjeringen,
utenriksministeren og jeg kritisert for at vi ikke var kritiske
nok overfor Israel og Israels håndtering av opptøyene
i de okkuperte områdene på Vestbredden. Nå kritiserer
Røsjorde oss for at vi ikke er kritiske nok til palestinerne
og har stor nok forståelse for israelerne.
Jeg tror den debatten, og det at kritikken
kommer fra begge sider, illustrerer to ting: for det første
at det er en komplisert og vanskelig konflikt, der det ikke er enkelt å si
at den ene parten har alt ansvaret og den andre parten ikke har
noe ansvar, og for det andre at Regjeringen har prøvd å føre
en linje som tar innover seg at det nettopp er to parter, at vi
alle har et ansvar for å bidra til fred, og at Norge ønsker å spille
en rolle i forhold til det å bringe partene sammen, bidra
til dialog, og dermed ikke alltid kan ha en like høy profil
i offentligheten som man kanskje kunne ønske, fordi vi
mener det er viktigere å spille en rolle i forhold til
i konflikten og i forhold til partene.
Når det gjelder medienes dekning,
vil det være veldig galt av meg å gi karakteristikker
i forhold til om jeg mener at den er objektiv eller ikke.
Hans J. Røsjorde (Frp): I Israel har det nettopp foregått
et regjeringsskifte, og i den forbindelse har også den nye
regjeringen fått et innslag av medlemmer fra det israelske
arbeiderpartiet.
Mitt spørsmål er: Vil deltakelse
av det israelske arbeiderparti i en ny regjering få innvirkning
på Stoltenberg-regjeringens politikk overfor
Israel?
Statsminister Jens Stoltenberg: Det avgjørende for oss er hva slags
politikk som føres. Nå er vi i den situasjon at
det ennå ikke er dannet en regjering. Det ser ut til at
det blir en regjering der også arbeiderpartiet kommer til å delta,
og der det bl.a. har vært spekulert i at Shimon Peres kan
bli utenriksminister. Det er klart at en bred samlingsregjering
med Sharon som statsminister og Shimon Peres, fredsprisvinneren,
som utenriksminister vil være en regjering man vil ha store
forventninger til, men jeg vil også si en regjering med
en del usikkerhet i forhold til hva som vil bli den faktiske politikken.
Jeg tror vi skal vurdere en israelsk regjering
på grunnlag av hva de faktisk gjør. Arbeiderpartiet
og Regjeringen vil selvsagt også gjøre det, uavhengig
av hvilke partier som til enhver tid sitter i regjeringen.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Are Næss (KrF): Jeg skal være original nok til å stille
et spørsmål til sosialministeren.
Vi har i det siste fått skremmende
opplysninger om norsk ungdoms alkoholvaner. Norge er nå i
tet i Europa når det gjelder ungdomsfyll. I løpet
av det siste år har hver femte 18-åring med førerkort
fyllekjørt minst to ganger. Amerikanske undersøkelser
viser at begrensninger med hensyn til skjenking og salg av alkohol
bortimot kan halvere volden. Og norsk forskning viser at en økning
av totalforbruket med 1 liter ren alkohol i året vil gi 25 pst.
flere drap blant menn. Det økende alkoholforbruket er altså ikke
bare et helseproblem eller et sosialproblem, men også et
trafikkproblem og et voldsproblem. Forskningen viser at restriktive
tiltak er den mest effektive alkoholpolitikk. Pris og tilgjengelighet
er blant de viktigste faktorene.
Jeg vet at sosialministeren er bekymret over økende alkoholforbruk
og fyll blant norsk ungdom. Men er hun villig til å fremme
tiltak som kan være upopulære, men som virker
på dette området?
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det er all grunn til å bekymre seg
for ungdommens økende forbruk av alkohol. Den rapporten
som nå er lagt fram fra Verdens Helseorganisasjon,
viser at vi fortsatt, heldigvis, holder oss i det nedre sjikt når
det gjelder hyppigheten av alkoholbruk blant de unge. Ikke desto
mindre er det en økning også der. Det synes altså som
det typisk norske drikkemønsteret med flatfyll, har et
større grep på ungdommen, beklageligvis. Vi har
altså ikke endret drikkekultur i Norge; det synes som om
de unge tar etter den gamle måten å drikke på.
Representanten Næss trekker også fram
at restriktive tiltak synes å være det som hjelper,
og det er det ingen uenighet om blant fagfolk. Norges alkoholpolitikk
er også en av verdens mest restriktive. Det tror jeg vi
skal være glade for, og det arbeider vi for å opprettholde.
Vi må også ha en alkoholpolitikk som har gjenklang
i befolkningen, og vi må avveie disse forholdene.
Det som også kom fram på den
FN-konferansen hvor disse tallene ble lagt fram, var at reklamen,
slik den nå bedrives fra næringen, er aggressiv
og går veldig mye på livsstil. Det norske alkoholreklameforbudet
overholdes ikke lenger i så måte, for reklame
overføres jo gjennom TV-kanaler fra utlandet, som vi ikke
har kontroll med. Jeg vil, i tillegg til at Regjeringen skal legge
fram en handlingsplan mot rus, også samarbeide med den
svenske sosialministeren om hvordan vi kan gå videre på det internasjonale
feltet for å se om vi kan gjøre noe også med
reklamen.
Are Næss (KrF): Jeg merket meg at statsråden refererer
til WHOs ministerkonferanse i Stockholm, og jeg tolker henne slik
at hun vil følge opp den kampen mot alkoholindustrien
som Gro Harlem Brundtland der gav signaler om. Det synes jeg er
positivt.
Så må man også ha
gjenklang i befolkningen, ja, det er riktig, men det finnes også forslag
om tiltak som kan gjennomføres. Blant annet har Avholdsfolkets
Landsråd kommet med fem konkrete råd: styrking
av kontrolltiltakene ved butikksalg av øl, høyere
avgifter på øl, fortsatt forbud mot rusbrus i
norske dagligvarebutikker, strengere reaksjoner mot utesteder med
narkotikaomsetning og styrking av forebyggingstiltak og opplysningsarbeid
rettet mot ungdom.
Vil sosialministeren kunne følge opp
disse rådene fra Avholdsfolkets Landsråd, som
innehar en viss kompetanse på dette området?
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Dette er gode råd, og jeg tar dem
med meg, hvert eneste ett. Særlig omsetningen i forhold
til unge bekymrer meg faktisk voldsomt. Det er ikke lov å drikke
alkohol før man er 18 år i dette landet, og da
må vi sørge for at vi får gjort noe rundt
dette. Det vil jeg komme tilbake til i den ruspolitiske handlingsplanen.
Når det gjelder rusbrus i butikkene,
er det vel kjent for representanten Næss at vi der har
protestert mot ESAs påbud om å ta det ut i butikkene,
så der fører vi i aller høyeste grad
en aktiv politikk.
Presidenten: Vi går videre til siste
hovedspørsmål.
Odd Einar Dørum (V): Mitt spørsmål går
til sosialministeren.
I dagens utgave av Dagsavisen resonnerer bl.a.
generalsekretæren i Kirkens Bymisjon over den elendighet som
narkomane lever under i Oslo sentrum. Hun, sammen med en fagansvarlig,
resonnerer rundt det om vi ikke nå bør være åpne
for å drive forsøk med sprøyterom, ikke
fordi vi skal gi opp kampen for å berge folk mot stoff,
ikke fordi vi skal gi opp kampen mot kriminelle, men fordi vi overfor
folk i elendighet kanskje har en plikt til å sørge
for at elendigheten blir mindre.
Vil statsråden vurdere en hjemmel
som gjør at man kan få utprøvd forsøk
under betryggende rammer, bl.a. i rammer hvor man kan sørge
for at det finnes et utvalg av være- og møtesteder,
hvor sprøyterommet ikke er det eneste, men er en del av
en større helhet?
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Opiatmisbruket i Norge har bestått
i mange år, og vi har fått en gruppe med svært slitne
narkomane i Oslo, men også i store deler av resten av landet.
Det gjør også at vi ser høye dødsfallrater
i denne gruppen på grunn av overdoser, men også andre
dødsfall. Dette bekymrer meg svært.
Når det gjelder sprøyterom,
har jeg sett på den problematikken. Norge har tilsluttet
seg de internasjonale konvensjonene som FNs kontrollorgan – INCB– har.
Danmark bad om å få en tolking av dette fra INCB,
og fikk avslag, og det ble klart sagt at sprøyterom ikke
er tillatelig innenfor disse konvensjonene. Så ser vi at
det er noen land som likevel etablerer sprøyterom, og de
har da valgt å tolke konvensjonene selv.
Jeg er også opptatt av at Norge skal
ha en betydelig troverdighet internasjonalt når det gjelder
narkotikapolitikken, for nettopp narkotikapolitikken har et så sterkt
internasjonalt tilsnitt. Men vi må likevel, med den virkeligheten
vi står overfor, se på alle de mulighetene som
ligger i forebygging av ytterligere helseskade og død blant narkomane.
Feltpleien i Oslo er et godt eksempel på noe som har virket,
og vi må se på hva slags andre tiltak vi kan legge
til der.
Odd Einar Dørum (V): Jeg har den dypeste respekt for konvensjoner.
Min utgangsideologi er i grunnen at det dør
flere i Norge av mangel på tro på at det nytter å hjelpe,
enn av heroin. Vi er i en situasjon som også handler om
veldig slitne mennesker, bokstavelig talt slitne, som lever i elendighet.
I hjertet av den store byen vi er i, må det også være plass
for de utstøtte. Når bl.a. Kirkens Bymisjon i
dag reiser debatten om sprøyterommet, er ikke det for å gi
avkall på strengheten og striksheten i norsk narkotikapolitikk,
men det er for å stille spørsmål om en
ikke skal gå et stykke på veien for å lindre
hverdagen for noen som er i en så krevende situasjon at
livet deres bare er forferdelig. Det var bakgrunnen for mitt spørsmål.
Vi er i ferd med å få overdosedødsfall
i et antall i Norge som passerer tallet på trafikkdrepte.
Vi vet hvor sterkt vi reagerer på trafikkdrepte, men overdosedødsfallene må vi
nå begynne å se på. De kan ikke ligge
så høyt som de gjør, det kan de ikke
fortsette med.
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg er helt enig med representanten Dørum
i at dette er et stort og vanskelig spørsmål.
For et par uker siden var jeg på Plata og snakket med en
del av de menneskene som ofte oppholder seg der. Jeg ble godt tatt
imot, og jeg fikk en del råd fra dem om hvordan vi skal
gå videre med narkotikapolitikken. Det som de særlig
tok opp med meg, var behandlingssiden, ikke så mye sprøyterom.
Men det jeg sier, er at jeg vil vurdere ethvert tiltak som kan bidra
til at vi får ned antallet dødsfall. Vi skal være
klar over at i Oslo er det ingen økning i overdosedødsfall
på gata. De skjer nå i private hjem eller i hospitser,
og da må vi se særlig nøye på tiltak
som gjelder nettopp disse stedene, hvordan vi kan nå folk
også der.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er nå omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.