Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet og Høyre 15 minutter hver, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter hver, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Dette betyr i realiteten at hvis alle utnytter dette fullt ut, kommer vi til å holde på en tre timers tid.

Dagrun Eriksen (KrF) (ordfører for saken): La meg bare innlede med å si at komiteen har inngått et gentlemen"s agreement, og vi kommer antakelig til å plage bare statsråden med replikker, hvis det kan hjelpe litt på det hele.

Ja, så er det endelig tid for å debattere evalueringen av kontantstøtten. Denne evalueringen ble varslet av Bondevik I-regjeringen ved innføringen av kontantstøttereformen. Kontantstøtten ble innført 1. august 1998. Dette har antakelig vært den mest debatterte saken, og kontantstøttepengene er vel de som snart har rekord i å bli brukt opp, igjen og igjen, til alle verdens gode formål, av dens motstandere.

Evalueringen ble lagt fram av den forrige regjeringen og er en såkalt overligger som Samarbeidsregjeringen lot bli liggende i Stortinget.

Vi i Kristelig Folkeparti var spent da den forrige regjeringen kom med denne evalueringen. Ville Arbeiderpartiet ta omkamp? Motstanden var jo stor. Ville man ta på alvor at dette var en reform som var kommet for å bli, og dermed gjøre endringer på noen punkter som i hvert fall vi hadde fått tilbakemeldinger på? Vi var som sagt spent, og da Arbeiderpartiet og daværende statsråd Bekkemellem Orheim bare satt musestille og gjorde ingen ting, var undringen stor. Evalueringen som kom til Stortinget, var en melding uten en eneste endring. Når vi vet at dette har vært den saken som motstanderne har brukt mest energi på å være imot, gjorde ikke det undringen mindre. Håpet om at motstanderne ville være ansvarlige og gå reelt inn i evalueringen, slo ikke til. Undringen over dette var kanskje ikke like stor.

Denne evalueringen ble som sagt bestilt av oss som var forkjempere for at småbarnsforeldre skulle få ta egne valg allerede fra starten av. Grunnen til det er at denne saken ikke er en prinsippsak i seg selv. Vi i Kristelig Folkeparti er veldig opptatt av at når vi innfører en slik ny ordning, er det viktig å se om den fungerer etter hensikten. Det kan også oppstå utilsiktede virkninger under erfaringen med reformen, som bør føre til justeringer.

Evalueringen bygger på flere rapporter: Statistisk sentralbyrå har gjennomført to bredt anlagte undersøkelser, i 1998 og 1999, blant familier med barn i førskolealder om barnetilsyn, arbeidstider, arbeidstilknytning, arbeidsdeling i hjemmet, holdninger til ulike velferdstiltak for småbarnsfamilier og planlagt tilpasning til en eventuell kontanststøtteordning.

Norges forskningsråd har organisert gjennomføringen av evalueringen. De skulle i sin gjennomgang fokusere på følgende områder: konsekvenser for arbeidsmarkedet, for likestilling, for barnehagesektoren og for barn med spesielle behov, herunder minoriteters situasjon.

I tillegg har det vært mange prosjekter som har gått inn i spesielle områder for å kartlegge virkning og effekt av kontantstøtten. Jeg kan nevne et par eksempler for spesielt interesserte: «En dråpe, men i hvilket hav?» av Hanne Cecilie Kavli, som ser på konsekvenser for barnehagebruk blant etniske minoriteter. Sten-Erik Clausen har laget en studie, «Kontantstøtte blant barnevernsbarn». I meldingens vedlegg kan presidenten finne alle disse prosjektene listet opp.

En evaluering er å sjekke om hensikten med en reform er oppfylt. Jeg kan med en gang si at før vi har fått en full behovsdekning av barnehageplasser, er ikke Kristelig Folkepartis mål med kontantstøtten oppfylt, nemlig fritt å kunne velge omsorgsform for egne barn. Det er veldig skjønt å se at evalueringen viser at dette er en veldig vellykket reform, målt mot reformens hensikt. La meg si som statsråd Laila Dåvøy sa i går på en barnehagekonferanse: Vi gir oss ikke før vi har full behovsdekning innen barnehagesektoren, for da vil Kristelig Folkepartis hensikt med kontantstøtten være fullt ut oppfylt.

Kontantstøtten har vært vellykket. Ingen av skremselsbildene som ble malt i opposisjonens politiske diskusjon, er blitt til virkelighet. Det gleder meg. Det er ikke fordi jeg på vegne av eget parti da kanskje kunne hovere, men fordi jeg får utrolig mange tilbakemeldinger på at de som bruker ordningen, er veldig tilfredse med å ha fått mulighet til å ta noen egne grep i egen hverdag.

Jeg vil nå gå gjennom de endringer som komiteen har tatt stilling til. Jeg har tidligere nevnt at man i evalueringen skulle se spesielt på barn med spesielle behov, herunder minoritetenes situasjon. Etter dagens tidligere debatter om temaet, vet vi at dette er et viktig tema. Vi i Kristelig Folkeparti fikk tidlig en indikasjon på at det i undervisningen i noen norskopplæringstiltak med egne barnepasstilbud var en viss «drop-out» av kvinner. Årsaken var at de fikk trekk i kontantstøtten. Det var en utilsiktet og uheldig virkning av reformen. Derfor var dette en sak som vi ville se nærmere på.

Norskopplæring er en viktig faktor i en integreringsprosess. Kanskje er det ekstra viktig med norskopplæring for mødre. De kan nemlig være viktige i barns integreringsprosess. I tillegg kan et møte med et eventuelt barnepasstilbud være en måte for minoritetskvinner å bli kjent med og skape trygghet for en eventuell videre benyttelse av et slikt tilbud hvis familien ønsker det. Derfor var det for oss i Kristelig Folkeparti og Høyre viktig og gledelig at vi sammen med andre partier – alle unntatt Fremskrittspartiet – fikk flertall for at man nå skal finne en løsning på denne problemstillingen. Komiteen har ikke detaljregulert hvordan dette skal gjøres i praksis, men ber departementet finne en hensiktsmessig ordning.

Det er i evalueringen ikke registrert noen endring i minoritetenes bruk av barnehage kontra selv å ta vare på egne barn. Kontantstøtteinnføringen har ikke ført til at eldre søsken er blitt trukket ut av barnehagen på grunn av bruk av kontantstøtte for mindre søsken. Det er viktig for meg å understreke at det for våre nye landsmenn, på like linje med alle andre, er et behov for å være i stand til og ha rett til å velge egne omsorgsløsninger. Denne valgfriheten er viktig for alle småbarnsforeldre.

Et flertall bestående av Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet har også tatt opp problemstillingen knyttet til oppholdstid i barnehage og andelen utbetalt kontantstøtte. La meg bare kort referere, for det er komplisert å gå inn på detaljene i dette: Vi ønsker bare å fastslå at en kontantstøttedag skal være en barnehagedag. De som kjenner problemstillingen, vil skjønne hva komiteen mener med disse ordene.

Men nå kommer jeg til et punkt som jeg synes det er trist at vi ennå ikke har fått en flertallstilslutning til. Det gjelder situasjonen for adoptivforeldre. Jeg er glad for de signalene jeg har fått om at det ikke betyr at alle har konkludert negativt, men at man vil ta stilling til saken når den kommer til Stortinget. Vi ønsker at det også for adoptivforeldre skal være en mulighet til å benytte seg av en toårig kontantstøtteperiode. Deres barn kommer jo senere til Norge enn de barna som blir født her. Adoptivforeningene understreket under komiteens høring at det var behov for ytterligere kontantstøtte. De vil begrense den til to år, og at den skal være under førskolealder. Vi håper at Stortinget vil ta stilling til saken når den ligger på bordet.

Jeg husker godt den intense debatten om mødre kontra fedre før og etter kontantstøttens innføring. Noen prøvde å si – og jeg velger å si velmenende: Her, Dagrunn, er du lurt av de grå menn i mørke dresser. Dette var en del av deres hemmelige plan for å holde oss kvinner vekk fra samfunnsdeltakelse. Det er mulig at de var vant til å anta at kvinner var lettlurte, men jeg kan forsikre presidenten og alle andre eksterne rådgivere om at jeg verken er lurt eller lettlurt. Det skal mer enn én grå mann i mørk dress til for å påvirke meg. Min holdning er, i tillegg til at jeg støtter prinsippet om like overføringer, et svar på de utfordringer som mine jevnaldrende småbarnsforeldre strever med, nemlig mulighet til å finne fleksible, egne valgte løsninger. Foreldre vil ikke sine egne barn vondt. De setter tvert om sine barns behov meget høyt. For en god del var dette et svar som gav gode muligheter til egne valg.

Det er en viktig sak for oss å få flere fedre til å benytte seg av ordningen. I snitt var det under evalueringen 4 pst. som benyttet seg av ordningen, men jeg synes det er interessant at undersøkelsen viste at Oslo var et unntak. Der var det nemlig 8 pst. som benyttet seg av ordningen, altså en dobling. Det har vist seg tidligere at trenden i endringene i familiemønstrene ofte skjer først i hovedstaden, og at det sprer seg ut til oss andre i distriktene etter hvert. Det er ikke alt jeg synes det er positivt å bli påvirket av fra hovedstaden, men denne strømningen hilser vi gjerne velkommen. (Presidenten hoster.)

Etter å ha stupt ned i detaljenes verden vil jeg nå avslutte med å ta et oppsummerende overblikk: Jeg registrerer at evalueringen ikke viser at det er behov for de store endringene i kontantstøtten. Evalueringen viser at målsettingene med ordningen – mer tid, større valgfrihet og rettferdighet i overføringer til småbarnsfamilier – har slått til. Jeg er glad for at vi med dette kan konstatere at vårt prosjekt, å gi småbarnsforeldre valgfrihet, er vellykket. Jeg anbefaler dermed innstillingen.

Presidenten: Presidenten må først få beklage hostingen. Presidenten håper ikke det var for forstyrrende.

Dernest må presidenten si at det var godt at representanten ikke henviste til «en grå mann i grå dress».

Eirin Faldet (A): Formålet med kontantstøtteordningen var å gi småbarnsforeldre mer tid til barna, bidra til større valgfrihet og likhet i de statlige overføringene. Det er dette som er blitt evaluert.

Under evalueringen har man sett på ordningens konsekvenser for sysselsetting, arbeidstilbud og likestilling, og man har sett på konsekvensene for barnehagesektoren og for utsatte barn. I tillegg er de økonomiske fordelingsvirkningene av kontantstøtten blitt analysert.

En hovedkonklusjon er at kontantstøtten har hatt liten innvirkning på foreldrenes atferd i forhold til omsorgsvalg og yrkesdeltakelse. Forskningsrådet skriver i konklusjonen:

«Et av de mest interessante spørsmål å besvare blir nettopp hvorfor effektene av en slik ordning er blitt så mye mindre enn på forhånd antatt.»

For mor har det blitt noe mer tid til barna – et sted mellom én til to timer per uke – men fedrene bruker ikke mer tid til barna.

I forhold til valgfrihet har ordningen gitt større handlefrihet for dem som ikke etterspør barnehageplass, mindre for dem som etterspør dette. Det er allikevel ikke flere som velger bare å være hjemme med barna. Det er vanskelig å se at ordningen har rokket ved familienes holdning til at barnehage, hvis mulig, er førstevalget når de skal ha tilsyn til barnet utenfor hjemmet.

Likhetsprinsippet – i forhold til at det skal være like statlige overføringer – er oppfylt. En kan til en viss grad si at kontantstøtten har en økonomisk fordelingsprofil, i den forstand at familiene som mottar kontantstøtte, i gjennomsnitt har mindre inntekt enn familiene som bruker barnehage. Men på sikt vil et sementert kjønnsrollemønster kunne føre til større økonomiske forskjeller. Dette kan gjelde både for barnefamiliene etter småbarnsfasen, og f.eks. for kvinner som ikke opparbeider tilknytning til arbeidslivet, med rettigheter som sykelønn og pensjonspoeng, på samme måte som de som arbeider.

Kontantstøtten er ikke en del av Arbeiderpartiets familiepolitikk. Evalueringen har vist at ordningen ikke har ført til omfattende endringer i småbarnsfamilienes tilpasninger.

Arbeiderpartiets familiepolitikk bygger på at vi skal tilrettelegge for god omsorg for barna, samtidig som foreldre gjennom et likestilt foreldreskap og aktiv tilrettelegging fra det offentliges side skal kunne kombinere foreldrerollen og yrkesarbeid. Vi vil ha rettigheter for foreldre i form av permisjoner og adgang til fleksibilitet i arbeidet, spesielt i den perioden barna er små. Videre: Vi vil ha en arbeidslivspolitikk der belønningssystemer og kultur på arbeidsplassene ikke motarbeider foreldreskapet og familielivet, en arbeidslivspolitikk som vektlegger menns muligheter til å øke sin deltakelse i forhold til barn og familie, og en barnehagepolitikk som vektlegger full behovsdekning og billigere barnehager til dem som trenger dette. Sist, men ikke minst: Vi vil ha en likestillingspolitikk som fremmer kvinners og menns like muligheter til å nytte sin utdanning, som gir begge kjønn samme betingelser for livslang læring, for utvikling og omstilling i arbeidslivet. På denne måten er målet at flest mulig av familiene skal kunne kombinere begge foreldres yrkesliv med familieliv på en god måte, både for barn og foreldre. Kontantstøtten bryter med Arbeiderpartiets politikk på dette området.

Kontantstøtten synes å ha bidratt til bråstopp i barnehageutbyggingen for barna i kontantstøttealder. Mangel på barnehageplasser gir også mangel på det beste forebyggende tiltak det offentlige har til utsatte barn i denne aldersgruppen. Det burde bekymre saksordfører svært mye, for det bekymrer nemlig Arbeiderpartiet. For disse barna er barnehagen faktisk det eneste stedet de føler trygghet.

Da regjeringen Stoltenberg la fram resultatene av evalueringen, ble det ikke foreslått endringer i ordningen. Men jeg vil understreke at selv om man ikke gjorde det, vil vi ikke utelukke at Arbeiderpartiet vil komme tilbake til eventuelle endringer i kontantstøtten i budsjettsammenheng. Jeg skjønner jo av det saksordfører sier, at det er behov for litt spenning i Kristelig Folkeparti, og hvis Arbeiderpartiet kan bidra til å gi Kristelig Folkeparti litt spenning i hverdagen, gjør vi gjerne det!

Afshan Rafiq (H): Det er jo slik at kontantstøtten har gitt mer valgfrihet, og den har gitt mer tid tilbake til familien. Én til to timer mer tid til barn og foreldre kan man jo gjerne flire av, men jeg synes faktisk det er ganske mye.

Når det gjelder kvinner og opptjening av pensjon, vil jeg minne arbeiderpartirepresentanten om pensjonsordningen for mødre som er hjemme med barn. De har nemlig mulighet til å få tre pensjonspoeng i året, noe som tilsvarer en årsinntekt på ca. 200 000 kr. Denne ordningen gjelder til barnet er sju år.

Når det er sagt, vil jeg understreke at for Høyre er det viktig at det føres en familiepolitikk som gir alle foreldre reell frihet til selv å velge omsorgsløsninger for sine barn. Derfor mener vi at kontantstøtte er et verdifullt bidrag, og det er verdt å legge merke til at 76,6 pst. av barn i aldersgruppen ett–tre år her i landet har vært omfattet av kontantstøtteordningen. Vi kan konstatere at det er en populær ordning. I perioden fra 1998, da kontantstøtten ble innført, til våren 2001, er det blitt gjennomført en bred evaluering av denne ordningen. Denne stortingsmeldingen vi i dag behandler, er et resultat av det.

Kontantstøtteevalueringen som foreligger, viser at nesten to tredjedeler av barna til dem som mottar kontantstøtte, i hovedsak blir passet av en av foreldrene. En tredjedel av dem som er hjemmearbeidende med kontantstøtte, sier det var kontantstøtte som gjorde det mulig å realisere dette valget. Dette understreker bl.a. at venstresidens skrekkvisjoner om kontantstøtte ikke har slått til. Kontantstøtten gir valgfrihet og fleksibilitet og gjør hverdagen enklere for veldig mange. En forutsetning for økt valgfrihet og økt likestilling for småbarnsforeldre er at barnefamiliene har økonomi til å velge omsorgsform, samtidig som det finnes tilbud om flere og rimeligere barnehageplasser.

Ett av prosjektene i evalueringen gikk ut på å trekke konsekvenser for likestilling. Det er interessant å konstatere at kontantstøtten ikke har ført til store endringer i foreldrenes arbeidstilpasninger, og flere mødre har ikke i spesiell grad blitt hjemme på heltid. Dette betyr at ordningen isolert sett har hatt små konsekvenser for likestillingsutviklingen, noe evalueringsrapporten fra Forskningsrådet også konkluderer med.

Når det gjelder evalueringen av hvilken effekt kontantstøtten har hatt i forhold til integreringspolitiske målsettinger, synes jeg det er viktig å understreke at i et flerkulturelt og moderne samfunn må vi sørge for å ha fremtidsrettede omsorgsløsninger for alle foreldre og barn. Men det er ikke til å legge skjul på at minoritetskvinner som har små barn, og som trenger barnepass for å delta på norskopplæring, får et problem med dagens kontantstøtteordning. Under komitehøringene kom det fram at det var et frafall på norskopplæringskursene for minoritetskvinner med barn i kontantstøttealder. Denne uheldige virkningen av kontantstøtte ønsker samarbeidspartiene å gjøre noe med. Derfor er det gledelig at et flertall i komiteen går inn for at departementet ser på en ordning som kan være hensiktsmessig for å gjøre noe med denne problemstillingen.

Når det gjelder hvilke konsekvenser kontantstøtten har hatt for minoritetsbarn, har vi visst at foreldre med minoritetsbakgrunn valgte forskjellige tilsynsordninger for sine barn før kontantstøtteordningen ble innført. Vi vet at terskelen for å velge barnehage for mange av disse var høy, og det er ulike årsaker til det. Én årsak er at de har mindre behov for barnetilsyn når en av foreldrene er hjemme. En annen årsak er at de har liten forståelse for at førskoletilbud har skoleforberedende verdi. Og ikke minst finnes det lite differensierte barnehagetilbud. Vi vet at 80 pst. av barnehageplassene er heltidsplasser, og det gjør at valget for mange foreldre blir enten å ha barna hjemme hele dagen eller sende dem i en heldagsbarnehage. I en slik situasjon blir valget for mange foreldre, ikke minst de med minoritetsbakgrunn, å ha barna hjemme. Så her trengs det rett og slett et mer differensiert barnehagetilbud.

Undersøkelser fra Oslo, hvor ca. 40 pst. av barn med minoritetsbakgrunn er bosatt, viser at disse barna som oftest starter i barnehage først i 4–5-årsalderen. Dette bekrefter at vår antakelse om at en innføring av kontantstøtte for 1- og 2-åringer ville få liten innvirkning på barnehageetterspørselen i familier med minoritetsbakgrunn, var riktig.

For å gjøre det lettere å kombinere barnehage og kontantstøtte vedtok Stortinget i 1999 å dele kontantstøtten inn i fem satser, ut ifra ukens fem dager. Til og med 8 timer i barnehage skulle tilsi 80 pst. kontantstøtte. Til og med 16 timer skulle tilsi 60 pst. osv. Men det har vist seg at dette ikke helt har fungert. Dette skyldes bl.a. at barnehager med en åpningstid fra 8 til 17 definerer barnehagedagen til 9 timer, og ikke 8. Dermed fører én dag i barnehagen til bortfall av kontantstøtte i to dager. Dette mener vi er urettferdig. En barnehagedag skal være lik en kontantstøttedag. Vi forutsetter derfor at departementet legger opp til en bedring når det gjelder å kunne kombinere deltidsplass i barnehage med kontantstøtte.

Jeg vil presisere at for Høyre står ikke valget mellom kontantstøtte eller barnehage. Vi vil i motsetning til Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ha begge deler, slik at småbarnsforeldre har ulike omsorgstilbud å velge mellom.

Vi vil satse på fortsatt barnehageutbygging. Jeg viser til Samarbeidsregjeringens storsatsing på dette området og bl.a. den nye finansieringsmodellen for barnehager som familieministeren nå for tiden jobber med, som innebærer at alle midler samles i en pott som deretter går direkte til den enkelte barnehage uavhengig av om det er en privat eller offentlig barnehage. Dette vil være med på å sikre like rammevilkår for kommunale og private barnehager, et mer mangfoldig tilbud i tråd med familienes ulike behov, og ikke minst flere barnehageplasser og lavere foreldrebetaling på sikt. Jeg tror dette vil være med på å dekke det behovet som veldig mange foreldre har. Men fordelen med en kontantstøtteordning i tillegg vil være at barnehagekøen blir reell, ved at alle som ønsker andre løsninger, får økonomisk mulighet til å velge.

Helt til slutt ønsker jeg å minne om at vi politikere ikke bør tvinge barnefamilier over i A4-løsninger. Vår oppgave bør være å gi foreldrene mulighet til å innrette hverdagen på den måten som passer familien best.

Vi ser på kontantstøtte som et viktig skritt i retning av et samfunn hvor en setter foreldre og barn i sentrum, der foreldrene foretar valg, og de ut fra sin hverdag og livssituasjon kan skreddersy de tiltakene som passer dem best.

Karin S. Woldseth (FrP): Det er svært gledelig å se at intensjonen med kontantstøtten er blitt oppfylt. Kontantstøtten har faktisk satt en rekke familier i stand til å gjøre reelle valg i forhold til det å ha mer tid sammen med barna sine.

Nå ville Fremskrittspartiet egentlig gå mye lenger og gi foreldrene denne valgfriheten helt fram til barna begynte på skolen. Dessverre er ikke tiden moden for dette ennå blant de andre partiene, men det kommer vel om en stund, når modningsprosessen har fått tid til å virke, slik vi har sett med en rekke andre av de forslagene Fremskrittspartiet har fremmet i årenes løp.

Tilbake til kontantstøtten. Arbeiderpartiet understreker gang på gang at dette ikke er del av deres familiepolitikk og greier derfor å trekke ut det som måtte være negativt, av evalueringen. Når de bruker argumentet at kontantstøtten påvirker mødrenes atferd i forhold til arbeidslivet, men ikke fedrenes, og at dette er negativt, blir jeg ganske provosert. Det er faktisk ingen andre som har gjort disse valgene enn foreldrene selv, og kanskje er det slik at mødrene har behov for og lyst til å være mer sammen med barna sine det andre og tredje året. Det er som sagt foreldrenes egne valg, og jeg tror at også Arbeiderpartiet bør ha respekt for enkeltmenneskets valg.

Uavhengig av hvem som tilbringer mest tid sammen med barnet, er det barnet som nyter godt av denne ordningen. Det er ganske typisk at Arbeiderpartiet fremdeles mener at alle barn har det best i barnehage, der enhet og solidaritet læres fra bleiestadiet. Det ser ut som om Arbeiderpartiet fullstendig har glemt at alle barn er egne individer, og at kanskje for noen barn er det å være omgitt av sin egen familie, hvor man kan dyrke fram individuelle egenskaper i trygge former, det beste grunnlaget for et godt voksenliv. Fremskrittspartiet har tro på familien, og at foreldrene gjør de beste valgene for barna sine. Men straks vi snakker om kontantstøtte, er det for Arbeiderpartiet en trussel mot likelønn, likestilling og voksenutvikling.

Jeg trodde i min naivitet at kontantstøtten var til for barna, for deres utvikling og for å skape et trygt fundament for disse på foreldrenes premisser og ikke på politikernes.

Så til dette med innvandrerkvinner som ikke får fullført sin norskopplæring fordi det blir trekk i kontantstøtten ved barnetilsyn. Dette er for Fremskrittspartiet en helt annen sak og en helt annen problemstilling. Det er klart det er viktig at innvandrerkvinner lærer norsk, men slik vi ser det, bør dette gjennomføres ved at man innfører tvungen norskundervisning straks en innvandrer har fått opphold i Norge, og det er for så vidt på trappene og kommer til votering senere i dag. At en spesiell gruppe skal få særbehandling når det gjelder kontantstøtte, ser Fremskrittspartiet som svært uheldig. Man kan også ane at så snart dette blir praksis, vil en rekke andre stå på barrikadene, f.eks. arbeidsløse og enslige forsørgere som tar kurs pålagt av Aetat. For Fremskrittspartiet er det viktig at kontantstøtten og trekk i denne skal praktiseres likt, uavhengig av hvor du kommer fra, og hvilke kurs du deltar på. Nå kan jeg altså vise til debatten tidligere i dag, da det ser ut som om denne problemstillingen faller bort av seg selv gjennom innføringen av introduksjonskursstønad når man har fått opphold i Norge.

Det forbauser oss heller ikke at ulike etniske grupper velger ulike tilsynsordninger for barna sine. De som forskrekkes over at langt flere foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn enn etniske nordmenn prioriterer å være hjemme med barna, er de som har glemt at vi snakker om ulike kulturer. Faktisk er det i svært mange land fremdeles en hovedoppgave for mange kvinner å ta vare på familien sin. Og jeg kan med skam bekjenne at jeg synes dette er helt all right. Hva er det som får enkelte partier til å tro at det er en straff å være hjemme og ta seg av barna sine? Hva er det som er så forferdelig galt med det? Realiteten i disse partienes syn på å være hjemmeværende er jo at de samtidig fordømmer det deres egne mødre og bestemødre gjorde. Jeg forutsetter at det er kvinnens eget valg, og at ikke alle er av den oppfatning at det eneste saliggjørende er å være ute og tjene penger. Man gjør faktisk en utrolig viktig samfunnsøkonomisk jobb ved å være hjemme med barna sine, eller i det minste tilbringe mer tid sammen med barna sine, uavhengig av om man er norsk eller har innvandrerbakgrunn.

Med disse ord vil jeg også si at vi slutter oss til innstillingen.

May Hansen (SV): Kontantstøttens evaluering ble varslet ved innføringa av kontantstøtten, og hensikten med evalueringa var å se om kontantstøtten har virket slik hensikten var. Jeg vil påpeke at SV stemte mot kontantstøtteordninga, og jeg tror vi har et helt annet syn når det gjelder om den har vært vellykket eller ikke, enn foregående talere.

Evalueringa har tatt for seg konsekvenser for sysselsetting og arbeidsmarked, likestilling, barnehagesektor, barn med spesielle behov og fordelingsvirkning. De fleste som får kontantstøtte, får full støtte. Statistikken for 2000 viser at dette gjelder vel 85 pst. av kontantstøtte-barna. Det er bare 15 pst. som får delvis kontantstøtte. Jeg har merket meg at kontantstøtten har gitt en og en halv time mer tid mellom foreldre og barn. Dette gjelder som et gjennomsnitt for alle som mottar kontantstøtte, inkludert de som var hjemme fra før.

SV mener at intensjonen med kontantstøtten ikke er oppnådd. Når Fremskrittspartiet sier at barn får være sammen med sin familie, viser jo akkurat denne evalueringa at det kun er 6 pst. av mødrene som er hjemme på heltid, og 11 pst. har redusert arbeidstid. 85 pst. mottar altså full støtte – 6 pst. er hjemme på heltid.

Kontantstøtten har ført til en negativ utvikling når det gjelder likestilling mellom småbarnsmødre og -fedre, småbarnsforeldres yrkesdeltakelse og benyttelse av barnehager. Vi ser med bekymring på at særlig mødre ansatt i helse- og sosialsektoren, arbeider mindre. Helse- og sosialsektoren, skolesektoren og barnehagesektoren er sektorer med stor mangel på kvalifisert arbeidskraft. Det er også et trekk ved utviklinga at kontantstøtten fører til mer deltid og mindre heltid i arbeidslivet for kvinner. SV syns ikke dette er en ønsket utvikling, fordi det sementerer kvinner som lavtlønte, med dårlig tilknytning til arbeidslivet og dårligere muligheter til å opptjene seg likeverdig pensjon som menn. Undersøkelsen viser at det er mødrene som har tilpasset arbeidet i form av redusert arbeidstid.

Det har vært hevdet at det finnes et ubrukt omsorgspotensial blant fedre. Kontantstøtten mobiliserer ikke til dette. Det jeg har erfart, som har arbeidet med familier i etableringsfasen, er at far jobber overtid for å få økonomien til å strekke til. Det blir som i min egen oppvekst, hvor mor var hjemme, mens far jobbet dobbelt og var fraværende.

Sosialistisk Venstreparti mener at vårt forslag med en maksimalpris i barnehagen på 1 500 kr, lovhjemlet rett til barnehage og forsøk med sekstimersdagen gir større valgfrihet, og det gir også begge foreldrene mer tid sammen med barn. Det å gi begge foreldre mulighet for mer tid sammen med barn er også et viktig virkemiddel i likestillingsutviklinga, og likestillingsloven skal vi jo diskutere senere i dag.

Jeg har registrert at argumentene mot maksimalpris på barnehage på 1 500 kr er at etterspørselen etter barnehageplasser vil øke, og at vi må bygge ut barnehageplasser før vi kan gi foreldrene en maksimalpris på barnehageplass. Dette stortinget har vedtatt full barnehagedekning innen 2003. Det er i dag lange ventelister i noen kommuner, mens andre kommuner har full dekning. Vi kommer ikke til å nå målet om full barnehagedekning innen 2003, selv ikke med kontantstøtte, men dette kan ikke brukes som et argument mot en barnehagepris som vil gi foreldre som ikke har økonomi til det, mulighet til å velge det som for deres barn og dem kanskje er den beste løsningen. Jeg har aldri hørt dette politiske argumentet før i hele mitt politiske liv, og jeg har vært politiker ganske lenge. For eksempel er det ingen som sier at ikke noen kan få sykehjemsplass fordi vi ikke har dekning til alle, eller at ingen kan få billig bolig fordi vi ikke har nok billige boliger til alle som ønsker det.

Kontantstøtten ble innført over natten, uten at man tenkte på alle de negative konsekvensene, som f.eks. at kvinner i omsorgsyrker, som vi har så bruk for i dette landet, taper 6 500 kr på å jobbe i eldreomsorgen når de velger å ha barnet sitt i barnehage. Maksimalpris på barnehage kan man ikke argumentere imot når man snakker om valgfrihet, integrering og viktigheten av norskkunnskaper. Dette er et godt virkemiddel for mange barnefamilier og deres barn, og et godt arbeidsmarkedstiltak for å rekruttere kvinner til yrkesaktivitet, som dette samfunnet er avhengig av.

I dag brukes kontantstøtten i stor grad til betaling av dagmamma og andre barnepassordninger. Dette er meget urettferdig for dem som velger barnehage fordi de mener det er det beste barnepasstilbudet for deres barn. Hvis en da, som sagt, har en barnehageplass til 3 500 kr, som prisen er i mange kommuner, taper en 6 500 kr på å jobbe i et lavlønnsyrke hvor personellmangelen er stor. Dette mener jeg er en av de mest negative konsekvensene av innføring av kontantstøtten.

Kontantstøtten fører også til at utsatte barn og barn med minoritetsbakgrunn ikke får barnehagetilbud, fordi mange foreldre ikke har råd til ikke å motta kontantstøtte. Barnehagetilbud gir disse barna et omsorgstilbud ved siden av foreldrene og et integreringsfortrinn i det norske samfunn. Det er også viktig når vi vet at de barna som har et barnehagetilbud, får bedre norskkunnskaper. Det gjelder også for norske barn. Norskopplæring er en viktig faktor i integreringsprosessen, og det må ikke lages ordninger som hindrer at minoritetskvinner med småbarn tar norskundervisning. Det er en klar tendens til dette i dag, fordi man blir trukket i kontantstøtte når barna er på barnepass mens kvinnen får undervisning. Møtet med et barnehagepasstilbud kan også være en måte å bli kjent med hvordan et slikt tilbud fungerer, og kan skape trygghet for en eventuell videre benyttelse av barnehage. Denne utilsiktede uheldige virkningen av kontantstøtten må departementet finne en løsning på.

Allerede før kontantstøtten ble innført, viste undersøkelser at ulike etniske grupper valgte forskjellige barnepassordninger for sine barn. Terskelen for minoritetsgrupper for å velge barnehage for sine barn er mye høyere. Dette har også bruken av kontantstøtte vist. Andelen kontantstøttemottakere er langt høyere blant foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn enn blant foreldre som er etniske nordmenn. Dette er selvsagt uheldig når vi vet at norskkunnskapene til barnehagebarn er langt bedre enn norskkunnskapene til dem som ikke har barnehageplass. Som jeg har sagt flere ganger, er norskkunnskap viktig for en vellykket integrering, og her er også en av kontantstøttens alvorlige konsekvenser.

Regjeringas mål er først og fremst å utvikle en politikk hvor barnehagen spiller en viktig rolle som læringsarena, ikke minst i forhold til språk. Jeg er glad for at signalene i innstillinga om at utviklinga av barnehagebruken i familier med minoritetsbakgrunn må følges nøye i tida framover.

SV fremmet i budsjettet for 2001 forslag om at vi ønsket å avvikle kontantstøtten, og vi vil gjøre det samme i revidert budsjett og i neste års budsjett, fordi vi mener at hensikten ikke er oppnådd, og at det er mange uheldige konsekvenser. Vi håper at de andre partiene i denne sal etter hvert også innser at maksimalpris på barnehager og mer fleksibel arbeidstid for småbarnsforeldre, som gir begge foreldrene mulighet til å være like mye sammen med sine barn, er til det beste for familier og barn, og gir dem større valgfrihet.

Det er et problem at far ofte må jobbe mer når man lever av kontantstøtte. Dette er i et likestillingsperspektiv helt feil, og gir far mindre mulighet til tilknytning og omsorg. Ved samlivsbrudd kan dette være negativt for far og støtte opp under at kvinner i dag i større grad får omsorg for barnet.

Jeg tror SVs politikk med avvikling av kontantstøtte, maksimalpris på barnehage, mer fleksibel arbeidstid, lovhjemlet plass til barnehage og full barnehagedekning gir mer valgfrihet og mer likestilling for mor og far når det gjelder muligheten for omsorg for barn. Dette tror jeg er en viktig og riktig utvikling. Vi har mange samlivsbrudd i Norge, og tendensen er helt klar. Fedre med omsorg for barn blir færre. Og kontantstøtten har vært med på å sementere dette fordi det er mor som reduserer sin arbeidstid, ved siden av at det også er hun som i stor grad tar ut hele permisjonen etter fødselen. Dette gir kvinner og menn ulikt utgangspunkt for tilknytning til barn, og det er uheldig for både foreldre og barn.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Evalueringa av kontantstøtta viser at kontantstøtta stort sett har fungert etter den intensjonen som vi hadde ved innføringa av ordninga. Foreldre har blitt ein viktigare del av tilsynet for eitt- og toåringane i 1999 enn året før. For Senterpartiet er det viktig at kontantstøtta er målretta, slik at det blir ei reell moglegheit for småbarnsforeldre å få meir tid saman med barna sine. Men det er også viktig at småbarnsforeldra har ei reell moglegheit til å velje om dei ønskjer ein barnehageplass til barnet, eller om dei vil prioritere meir tid saman med barnet.

Etter mi meining har ikkje dagens småbarnsforeldre ei reell valmoglegheit så lenge det ikkje er full behovsdekning innanfor barnehagesektoren. Og det er særleg småbarnsplassar det er stor mangel på. Det kan også synast som om det er ein samanheng mellom tilbod eller rettare sagt mangel på tilbod på ein barnehageplass og bruk av kontantstøtte. Statistikk viser at dei fylka som har den lågaste barnehagedekninga for barn mellom eitt og tre år, også har den største bruken av kontantstøtte. Som eit eksempel kan det visast til at dei tre fylka som har under 30 pst. barnehagetilbod til barn i gruppa 1–2 år, også toppar bruken av kontantstøtte. For meg er dette ein tankevekkjar, og det er urovekkjande når vi snakkar om valfridom for småbarnsforeldre.

Etter Senterpartiet sitt syn er den viktigaste oppgåva no å sørgje for full behovsdekning innanfor barnehagesektoren. Først då kan vi snakke om full valfridom for småbarnsforeldre når det gjeld val av omsorgsform.

Eit fleksibelt barnehagetilbod er svært viktig, både for barna og for foreldra. At departementet no legg opp til ei betre tilpassing av kontantstøtta til bruk av deltidsplass i barnehagen, er positivt, og det vil kome brukarane til gode. Eg vil samstundes understreke betydninga som opne barnehagar kan ha for t.d. familiar med innvandrarbakgrunn, med tanke på norsktrening. Senterpartiet støttar ei stimulering av denne typen barnehagar.

Likeså støttar vi at regelverket ikkje må bidra til at minoritetskvinner avsluttar norskopplæringskurs av økonomiske årsaker. Eg har tiltru til at departementet her vil finne ordningar som vil hindre dette.

Senterpartiet bidrog til at dagens kontantstøttemodell vart innført. Men eg vil også understreke at skal ein ha ein reell valfridom, må ein ha reell valmoglegheit. Og det har ein neppe så lenge ein manglar fleire tusen barnehageplassar. Difor vil eg åtvare mot ei opptrapping av kontantstøtta. Full behovsdekning når det gjeld barnehageutbygging, må nå vere jobb nr.1!

Trond Giske (A): Når en leser evalueringen av kontantstøtten, er det for enkelte av oss fristende å begynne med å si: Hva var det vi sa! Men jeg tror vi skal la evalueringen tale for seg selv.

Evalueringen viser at ordningen så langt ikke har ført til omfattende endringer i småbarnsfamilienes tilpasninger. De virkningene som kan observeres, peker ikke uten videre i riktig retning. Det som var det overordnede målet med kontantstøtten, nemlig å sørge for at foreldre fikk mer tid med barna sine, viser seg i liten grad å være oppnådd. Jeg tror at det med den pengesummen som er brukt, hadde funnes andre og bedre måter å nå det målet på.

Arbeiderpartiet mener at vår jobb som politikere er å tilrettelegge for god omsorg for barna, samtidig som foreldre gjennom et likestilt foreldreskap og aktiv tilrettelegging fra det offentliges side skal kunne kombinere foreldrerollen og yrkesarbeid. Internasjonale og norske erfaringer viser oss at det trengs en aktiv offentlig politikk for å oppnå dette.

Familiene tar utgangspunkt i det de mener er det beste for barnet når de skal organisere dagliglivet. Vi har sett at et stort flertall av foreldrene foretrekker barnehage når de mener at barnet har kommet i en alder der tilsyn utenfor familien noen timer om dagen er et gode. Det varierer mellom familiene på hvilket alderstrinn de ønsker et slikt supplement til familieomsorgen, men for mange skjer dette en gang mellom barnets ett- og toårsdag. Da blir kombinerte omsorgsløsninger, foreldre og barnehage, det mest etterspurte.

Tallene for barnehageutbyggingen siden kontantstøtten ble innført er lite hyggelig lesning for foreldre som fortsatt sier de vil velge barnehageplass til sine barn hvis de hadde hatt mulighet til det, men ikke minst er det lite hyggelig lesning for oss politikere som har hatt høye ambisjoner på barna og barnehagens vegne.

Den gangen kontantstøtten ble innført, visste vi her i salen at det manglet ti tusenvis av barnehageplasser for at alle foreldre skulle få det reelle valget som regjeringspartiene snakket så varmt for. Det hjelper lite med et reelt valg mellom å ta kontantstøtte eller la være å ta kontantstøtte hvis barnehagen ikke finnes, eller hvis barnehageplassen er så dyr at man ikke har råd til den.

Da statsråd Valgerd Svarstad Haugland den gang bad kommunene vente og se på virkningene av kontantstøtten, stoppet hele utbyggingen opp. Man kan vel si at det er den mest synlige virkningen av kontantstøtten. Forhåpentlig vil satsingen på barnehager som Stoltenberg-regjeringen la inn i statsbudsjettet for 2002, føre til en økt utbygging og lavere priser. Vi hadde lovet at vi skulle nå full barnehagedekning innen år 2000, men det regjeringsskiftet vi fikk i 1997, den kontantstøtteordningen vi fikk innført, og den politikken Bondevik-regjeringen la opp til, gjorde at det målet ble umulig å nå.

Som vi har sett av evalueringsresultatene, oppfatter familiene kontantstøtten som en morsordning, og den tilpasningen som har skjedd, skjer på disse premissene til tross for en kjønnsnøytral utforming. Det fører til økte ulikheter mellom mødres og fedres yrkesaktivitet. Endringene er små, men det kan argumenteres for at det vil kunne akkumuleres over livsløpet som helhet, og motarbeide det som er oppnådd når det gjelder likestilling mellom kjønnene i arbeids- og samfunnsliv.

Det hjelper lite med tre pensjonspoeng når de pensjonspoengene er så små at man med dagens ordning likevel blir minstepensjonist når man går ut i pensjon. Vi har fortsatt et for kjønnsdelt arbeidsmarked. Arbeidsplassene har interesse av i rekrutteringsøyemed å tilpasse seg det kjønn de ser på som hovedtyngden av sine arbeidstakere, og vil på den måten ofte tilby betingelser som indirekte motarbeider utradisjonelle valg. På samme måte vil arbeidsdelingen i hjemmet også når det gjelder andre oppgaver enn barneomsorgen, bli påvirket i retning av kvinnene som hovedansvarlige når de likevel er hjemme, og fedrene må ta hovedansvaret som forsørgere.

Et flertall på Stortinget bestående av fem partier har inngått en avtale om kontantstøtten. Det tar vi til etterretning. Vi mener prinsipielt at det er galt å basere en offentlig støtteordning på at man ikke benytter seg av et offentlig velferdstilbud. Etter Arbeiderpartiets vurdering kunne de midlene som i dag brukes på kontantstøtte, finansiert et bedre tilbud til barn og småbarnsforeldre enn det kontantstøtteordningen gjør, og gitt foreldre et reelt valg for hva de ville gjøre.

Helt til slutt: Arbeiderpartiet ser ikke på kontantstøtten som hellig, og selv om vi ikke nå går inn for avvikling eller endringer i ordningen, vil vi fortsatt forbeholde oss retten til å komme med eventuelle endringer i kontantstøtten i senere budsjettsammenheng.

Statsråd Laila Dåvøy: Kontantstøtteordningen ble innført høsten 1998 og har vært i full drift fra januar 1999, da både ett- og toåringer fikk rett til kontantstøtte. I de tre årene, 1999, 2000 og 2001, har så mye som tre fjerdedeler av ett- og toåringene fått kontantstøtte hvert år. Det høye antallet som velger og får kontantstøtte, viser at dette er en reform som er viktig for svært mange småbarnsfamilier. Målsettingene om mer tid, større valgfrihet og mer rettferdighet ble innfridd. Kontantstøtten er kommet for å bli.

Jeg synes det er gledelig å kunne konstatere at det fortsatt er flertall for kontantstøtten i Stortinget. Vi trenger barnehager, men familiene skal også ha frihet til å velge andre løsninger. Kontantstøtten bidrar til at flere ulike behov kan imøtekommes. Men valgfriheten er ikke god nok før alle som ønsker det, kan få en hel- eller deltidsplass i barnehagen til en overkommelig pris, noe også flere talere har påpekt. Dette jobber vi aktivt for.

Da kontantstøtten ble innført, var det mange som var skeptiske til hvilke utilsiktede og uheldige virkninger ordningen kunne få. Det ble derfor igangsatt en bred evaluering av ordningen. Statistisk sentralbyrå gjennomførte to store spørreundersøkelser hos småbarnsforeldre, før og etter innføringen av kontantstøtten. I regi av Norges forskningsråd ble en rekke forskningsprosjekter igangsatt for å finne ut av kontantstøttens virkning på likestilling, arbeidsmarkedet, barnehager i distriktene og for barn med særlige behov. Resultatene fra evalueringen viser at kontantstøtten ikke har hatt de uheldige virkningene som noen fryktet. Mange store overskrifter i kampen mot kontantstøtten viste seg ikke å ha rot i virkeligheten.

Undersøkelsene har vist at så mye som to tredjedeler av barna som får kontantstøtte, hovedsakelig blir passet av foreldre. Foreldrene har også fått mer tid sammen med barna. I gjennomsnitt har alle ett- og toåringer fått nesten to og en halv time mer med foreldrene pr. uke enn før kontantstøtten ble innført. Men da er det også regnet inn de som var hjemme fra før. Dette er ingen liten gevinst når tid er en så knapp ressurs. Jeg mener at dette viser at kontantstøtten har oppfylt intensjonen om å gi foreldre større mulighet til pass av og samvær med egne barn.

Mange var bekymret for at barnevernsbarn, som ville hatt stort utbytte av å være i barnehage, i stedet skulle bli holdt hjemme. Jeg er spesielt glad for at evalueringen har vist at det ikke var grunnlag for denne skepsisen når det gjelder virkninger for barnevernsbarn. Før kontantstøtten ble innført, var det rundt 40 pst. av barnevernsbarn som hadde barnehage som hjelpetiltak, og dette har ikke endret seg etter innføringen av kontantstøtten. En oppfølgingsundersøkelse som nylig er gjennomført, bekrefter det samme.

Selv om jeg generelt er fornøyd med kontantstøtten, kan ordningen bedres på enkelte punkter. Jeg er langt på vei enig i flere merknader som komiteen har kommet med.

Mange som har deltidsplass i barnehage, får et lavere kontantstøttebeløp enn det de mener er riktig. For eksempel vil de som har barnehageplass tre dager i uken, forvente å få 40 pst. kontantstøtte. De fleste for i stedet 20 pst. Jeg vil arbeide for å gjøre det lettere å kombinere en deltidsplass i barnehage med delvis kontantstøtte. Å få dette til vil kreve en endring i kontantstøtteloven, og det kan derfor ta noe tid. I dag er det heller ikke nok deltidsplasser i barnehagene til dem som ønsker det, og vi må derfor også jobbe for å øke deltidstilbudet.

Det er et viktig mål at innvandrere i større grad skal delta i samfunnet. Å kunne norsk godt er en forutsetning for å kunne delta. En del kvinner har barna i barnehage mens de er på norskkurs, og de får derfor ikke kontantstøtte. Jeg ser at det er et problem dersom flere velger å sløyfe norskkurset for ikke å miste kontantstøtten, og vi arbeider for å finne en løsning på dette. Her må flere departementer arbeide sammen.

Jeg har også stor forståelse for at mange familier som adopterer små barn, ønsker mye tid sammen med barnet for å gi det mest mulig trygghet, selv om barnet skulle være fylt tre år. Dette vil kreve en endring av kontantstøtteloven og vil måtte utredes nærmere.

Kontantstøtten dekker et behov. Man trenger ikke ha samme behov for å glede seg over at flere behov blir dekket.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Faldet (A): Jeg skulle så veldig gjerne ønske at vi hadde et ideelt samfunn der mor og far var snille mot barna sine, at kvinner fikk en reell valgfrihet, og at foreldrene kunne gi den gode omsorg som barn har krav på. Det skulle vi alle ønske oss. Det er ikke slik, faktisk. Det er ikke alle barn som har det godt og som har foreldre som reelt tar seg av dem. Jeg vil be statsråden si litt om hvorvidt hun er bekymret for disse barna, som trenger trygghet og som ikke kan få det hjemme, men som faktisk skulle trenge noen voksne til å ta seg av dem. Det er dessverre slik at veldig mange av disse barna har foreldre som mottar kontantstøtte i stedet for å la barna få trygghet i en barnehage.

Statsråden sa at det var reell valgfrihet først når det var blitt full barnehagedekning, og at Regjeringen jobber aktivt for dette. Det er jeg glad for å høre, for det er jo trist å registrere at utbyggingen av barnehagene fikk en bråstopp da vi innførte kontantstøtten. Jeg lurer på hvordan statsråden tenker seg at vi skal nå full barnehagedekning innen den tid som Stortinget faktisk har bestemt.

Så er det slik at det høres forlokkende ut. Jeg hadde et eksempel på halvannen time mer i uken. Det gir altså en tid sammen med barna på nesten 13 minutter pr. dag. Statsråden hadde to og en halv time. Det gir nesten 22 minutter. Er statsråden fornøyd med det?

Statsråd Laila Dåvøy: Representanten Faldet peker på et stort problem for mange barn i det norske samfunn. Det er faktisk slik at ikke alle foreldre er like snille med barna sine. Det er ikke alle barn som har det godt. Vi har mange utsatte barn. Men jeg er likevel glad for å kunne konstatere at kontantstøtten som sådan ikke har – som jeg også sa i mitt innlegg – ført til endringer i barnehagebruken for barn som vurderes å ha et spesielt behov for barnehageplass. At så skulle skje, har nok mange av oss vært bekymret for. Både når det gjelder barn med minoritetsbakgrunn, barnevernsbarn og funksjonshemmede barn, er det ikke nedgang i bruken etter innføringen av kontantstøtten.

Vi foretar også nå en ny undersøkelse i regi av Statistisk sentralbyrå som vil gi oss nye tall innen 2003. Det blir også viktige tall, og tallene blir jo enda bedre når kontantstøtten har vart lenger.

Så til spørsmålet om hvordan få full barnehagedekning. Det er klart at det er en stor utfordring, og har vært det de siste 15 årene for ulike regjeringer. Det vi har konstatert i denne regjeringen som det største problemet, har vært mangel på de riktige virkemidlene. Det har jo vært stor mangel på barnehageplasser også for de små barna de siste årene, og vi har kjent til dette. Likevel har vi ikke klart – og her tror jeg vi alle kanskje skal ta et ansvar – å finne de gode virkemidlene.

Representanten er kjent med regjeringen Bondeviks nye finansieringsmodell for barnehager, som vi ønsker å innføre raskt. Vi tror at det kanskje er det beste virkemidlet akkurat nå.

May Hansen (SV): Jeg var i mitt innlegg inne på at en av de negative konsekvensene var at f.eks. kvinner i omsorgsyrker, som vi trenger i eldreomsorg osv., taper 6 500 kr på å jobbe og å ha barnet sitt i barnehage istedenfor å være hjemme og ta imot kontantstøtte. Mener statsråden at dette er rettferdig? Mange av disse kvinnene trenger faktisk å jobbe fordi vi har et boligmarked som er såpass kostbart at de 3 000–4 000 kr de har igjen netto, trenger de for å få økonomien til å gå i hop. Jeg kan ikke skjønne at dette kan være valgfrihet. Jeg kan heller ikke skjønne hvordan man kan forsvare å ikke senke barnehageprisene, slik at det er muligheter for disse familiene til å velge.

En annen ting: Hvordan vil man se på rekrutteringsbiten til en del av de viktige yrkene, som f.eks. barnepassere og assistenter i barnehager, som tjener under 200 000 kr?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er riktig at mødrene, etter de tallene vi har fra 1998–1999, har redusert sin ukentlige arbeidstid med 1 ½ time. Men det som jeg også har lyst til å påpeke, er at en ikke finner flere mødre uten arbeidstilknytning overhodet som følge av kontantstøtten. Det betyr at en del av dem har gått ned i stillingsbrøk, men de jobber noe likevel.

Av og til når vi har debatt om kontantstøtten, skulle man tro at kontantstøtten ble tvunget på noen. Men den blir jo ikke det. Kontantstøtten er et valg foreldrene tar selv. Det har jo også vært poenget med kontantstøtten. Selv om vi vet at svaret kan være at det er mange som velger det fordi de ikke får barnehageplass, finnes det jo også andre omsorgsløsninger som mange foreldre velger når de har fått kontantstøtte, f.eks. dagmamma.

Jeg tror at når det gjelder kvinner og likestilling og arbeid, er det nok veldig mange årsaker til at det kanskje nettopp er kvinner som velger å være hjemme med kontantstøtte, hvis familien ønsker at en skal være hjemme med barna. Det går både på likelønn og mangel på sådan. Mange av oss har nok vært gift med menn som tjener veldig godt, og da er det faktisk slik at hvis man velger at en skal være hjemme med barna, er det ofte kvinnen – dessverre også i disse dager – som må være hjemme av hensyn til familiens økonomi.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Statsråden snakka igjen om stykkprisfinansiering og at det no skal gå direkte til barnehagane og ikkje, slik dagens ordning er, til kommunane.

I dagens utgåve av Kommunal Rapport opnar statsminister Kjell Magne Bondevik for at barnehagepengane skal gå til kommunane, og «ikke rett fra staten til barnehagene, slik ordførerne har fryktet».

Dette er ifølgje Kommunal Rapport ein modell som er skissert av KS. Etter mi meining vil ei slik ordning der ein spelar på lag med ordførarane – det er jo kommunane som har ansvaret for barnehagane – få fart på barnehageutbygginga. Det meiner eg, og det meiner Senterpartiet, er utruleg viktig.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Stør statsråden det som kjem frå statsministeren her no? Meiner også statsråd Dåvøy at den modellen som er skissert frå KS, er vegen å gå, eller vil statsråden framleis gå inn for at det skal vere ei stykkprisfinansiering som skal gå direkte til barnehagane?

Statsråd Laila Dåvøy: Så vidt jeg husker, står det også i Kommunal Rapport at Regjeringen ennå ikke har konkludert når det gjelder selve modellen; den vil bli presentert i revidert nasjonalbudsjett.

Hvordan pengene skal formidles til barnehagene rent teknisk, har vi ennå ikke tatt stilling til. I dag går jo statstilskuddet via fylkesmennene, og så går det til kommunen for videre utbetaling. Så i dag er det opp til kommunene om de vil bruke egne midler på de private barnehagene. Men statstilskuddet skal gå uavkortet til de private og de kommunale barnehagene.

Hvorvidt vi skal ha samme ordningen også etter en ny innføring, har vi ennå ikke tatt stilling til, men poenget med den nye finansieringsmodellen er jo at pengene skal gå til barnehagene. De pengene som vi setter av til barnehager, skal gå til barnehager. Og det er jo nettopp det som har vært problemet i dag, ved at kommunene har stått veldig fritt til å bruke penger på barnehager eller ikke. Dessverre er det årsaken til at vi har så lav barnehagedekning i dag. Vi har rett og slett ikke hatt de gode virkemidlene.

Torny Pedersen (A): Kristelig Folkeparti mener kontantstøtten «er en veldig vellykket reform». Slik sa representanten Dagrun Eriksen det i sitt åpningsinnlegg. Det skulle da bare mangle at Kristelig Folkeparti skulle si noe annet – det partiet som er kontantstøttens mor. Jeg sier mor, for dette dreier seg veldig mye om mor og barn.

Jeg vil spørre Kristelig Folkeparti og statsråden om man ikke har noen betenkeligheter med videreføring av kontantstøtten i dens nåværende form, når evalueringen bekrefter bare 10 – 15 minutter mer samværstid pr. dag med barna – selv om det der er litt uenighet i Kristelig Folkeparti, noen har sagt 1 ½ time pr. uke, og noen har sagt 2 ½. Der har vi en del uenighet som jeg tror Kristelig Folkeparti må rydde opp i. Var det et reelt ønske om at bare mamma skulle være hjemme, og var det et ønske fra Kristelig Folkeparti at mange av barna ikke engang skulle være hos mamma, men hos en tilfeldig dagmamma? Og er det riktig at man får penger for en tjeneste man ikke bruker?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg ønsker også å slå fast, i likhet med andre fra Kristelig Folkeparti, at kontantstøtten er en vellykket reform fordi den gir større valgfrihet for foreldrene. Det er også svært mange som bor i kommuner der man har full barnehagedekning i dag, som velger kontantstøtten. Vi har langt over 100 kommuner i dag med full barnehagedekning, dvs. de har barnehagedekning ut fra foreldrenes behov. Også i disse kommunene utbetales det kontantstøtte. Det sier meg at det er en god reform. Så jeg har ikke betenkeligheter med å videreføre kontantstøtten i den formen den har, men vi skal jo gjøre en del justeringer.

Tiden er faktisk knapp. Jeg leste på nytt i odelstingsproposisjonen i går, og 2 ½ time er i hvert fall det tallet som står der – jeg husker ikke akkurat sidetallet.

Det er klart at det er ønskelig at også fedre i mye større grad er hjemme med barna. Det skulle jeg også ønske. Sånn sett var det gledelig å høre at man i storbyen Oslo er i ferd med å se en trend der også fedre i større grad velger å være hjemme med barna. Det ønsker også vi, men som jeg prøvde å si i et tidligere innlegg, er det også andre forhold enn kontantstøtten som kanskje gjør at det er mor som fortsatt må være den som er hjemme, eller at man velger at det er mor som er hjemme.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Torny Pedersen (A): Da kontantstøtteordningen var ute på høring i forbindelse med innføringen i 1997, ble det varslet at den skulle evalueres helt fra starten. Dette arbeidet er gjort og ble lagt fram av regjeringen Stoltenberg.

Arbeiderpartiregjeringen har gjort et grundig arbeid med evalueringen, og det man nå vet om konsekvensene på ulike felter av kontantstøtten, har ikke gjort at Arbeiderpartiet har endret sin motstand mot denne. Vi mener fortsatt at kontantstøtten bryter med grunnleggende trekk i den familiepolitikken som Arbeiderpartiet står for.

Arbeiderpartiet har som målsetting i sin familiepolitikk å tilrettelegge for god omsorg for barna, samtidig som det skal bli lettere for foreldre å kombinere det å være foreldre med det å ivareta en jobb. Det er feil å basere en offentlig støtteordning på at man ikke benytter seg av et offentlig tilbud.

Arbeiderpartiet ønsker fortsatt bedre permisjonsordninger med vekt på fedrenes rettigheter, og vi ønsker selvfølgelig en raskere barnehageutbygging enn det regjeringen Bondevik nå har signalisert. Vi vet at kontantstøtten har skapt usikkerhet ute i kommunene og nesten stoppet planlagte barnehageutbygginger.

Med reduksjoner i foreldrebetalingen som alle partier ønsker, men med ulike tidsperspektiver, vil det selvfølgelig bli enda større etterspørsel etter barnehageplasser. Om da de foreldrene som i dag ikke gidder å søke på grunn av kampen om plasser, eller om flere av dem som mottar kontantstøtte, velger å søke plass, gjenstår å se. Men én ting er helt sikkert: Skal foreldre ha reell valgmulighet, så må tilbudet om barnehageplasser være til stede.

Evalueringen forteller oss også at intensjonen om at foreldrene skulle få mer tid sammen med barna, ikke har hatt den virkningen som enkelte parti argumenterte for. Så lenge ordningen ikke er knyttet opp til at far eller mor skal være hjemme, får vi fortsatt ca. 15 minutter mer tid pr. dag til barna. Det er også bekymringsfullt at barn med minoritetsbakgrunn, som så absolutt trenger å være i barnehage, blir tatt ut for at foreldrene skal få disse pengene. Disse barna trenger å lære det norske språk så tidlig som mulig for senere å takle en tøff ungdomstid.

Arbeiderpartiet mener at de nesten 3 milliarder kr som brukes til kontantstøtteordningen, burde vært brukt til andre og bedre tiltak rettet mot barn og ungdom.

Kontantstøtten har ikke hatt noen god virkning med hensyn til arbeidet med likestilling. Det kan se ut som kontantstøtten bare virker inn på mødrenes atferd i forhold til arbeidslivet. Det viser seg at det i hovedsak er mødrene som er hjemme med barna. Med denne ordningen hadde man vel et håp om at også far skulle finne dette attraktivt, men kontantstøtten har ikke ført til at fedre med små barn arbeider mindre enn før. Kanskje er det for tidlig å konkludere med at bare mors atferd påvirkes av kontantstøtten, men det er viktig å være oppmerksom på dette, slik at likestillingsmålene ikke blir motarbeidet og kjønnsrollene sementert.

Men det som har bekymret meg mest med innføringen av kontantstøtten, er problemene og konsekvensene for barn med spesielle behov. Heldigvis ser det ut som om de familiene som har størst behov for barnehageplass, fortsatt tar imot dette tilbudet fra barnevernet. Dette barnehagetilbudet er forebyggende barnevernsarbeid og helt nødvendig.

Med denne evalueringen av kontantstøtten kan ikke vi i Arbeiderpartiet se at dette er en riktig måte å dele ut skattebetalernes penger på. Vi mener at det på et tidspunkt vil være riktig med endringer i dagens ordning, og vi vil selvfølgelig arbeide fram modeller for bedre måter å anvende disse pengene på som kommer barn, unge og foreldre til gode.

Foreløpig tar vi til etterretning at det er flertall for kontantstøtteordningen i denne sal.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.