Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torny Pedersen (A) (ordfører for saken): I dag er det andre gangen denne saken er oppe i Stortinget. Første gangen var i spørretimen den 20. februar i år, da representanten Olav Gunnar Ballo hadde spørsmål til statsråden om rekonstruksjon av bebyggelsen i Kautokeino anno 1852 i forbindelse med filminnspillingen av det religiøse opprøret som fant sted i Kautokeino samme år.

Svaret fra statsråden, som for øvrig var Laila Dåvøy, som svarte på vegne av kultur- og kirkeministeren, var som i dag, at skulle man definere dette som et nasjonalt kulturbygg, er tilskuddene til kulturbyggene prioritert fram til 2006.

I februar snakket man om 10 mill. kr. Nå snakker vi om 15–20 mill. kr, noe som flertallet, men også mindretallet, i komiteen finner vanskelig å imøtekomme over kulturbudsjettet.

Forslagsstillerne fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti presiserer at forslaget som fremmes, ikke gjelder midler til selve filminnspillingen, men kun til bygningene og etterbruken knyttet til disse. Finansieringen av filmen er på det nærmeste klar, selv om departementet i sitt svar til komiteen datert 8. mai 2002 ikke kan gå helt god for dette.

Hele prosjektet er meget interessant, selv om både jeg og de andre i komiteen mener prosjektet burde vært bedre utarbeidet og forankret både i forhold til økonomi og eierforhold.

Da Stortinget i juni 2000 hadde St.meld. nr. 50 for 1998-1999, utjamningsmeldinga, til behandling, sa alle partier bortsett fra Fremskrittspartiet at regjeringen skulle legge fram en sak for Stortinget om situasjonen og levekårene i indre Finnmark, da det var klart at indre Finnmark hadde samme levekårsproblemer som indre Oslo øst.

Stoltenberg-regjeringen fulgte dette opp, og sa i langtidsprogrammet for 2002-2005:

«Regjeringen vil særlig arbeide for å bedre levekårssituasjonen i de indre delene av Finnmark, og vil straks iverksette tiltak for å avhjelpe situasjonen gjennom et samarbeid med kommunene i indre Finnmark, fylkeskommunen og aktuelle næringsutviklingsmiljøer.»

En gruppe ble satt ned og kom med sin rapport 21. januar i år. Under tiltak 16 i denne rapporten er prosjektet Kautokeino anno 1852 tatt med som et viktig prosjekt, spesielt til etterbruk for turisme og reiselivsformål. Som Sunniva Juhls sa det under høringen: I dag er Nordkapp målet, men hele veien må være målet mellom Nord-Finland og Nordkapp.

Som stortingsrepresentanter skal vi heller ikke glemme at hele Kautokeinos bebyggelse ble brent ned under evakueringen i 1944, og at Kautokeino og resten av Finnmark har nærmest ingen historiske bygninger å vise omverdenen, selv om Finnmark har en lang historie. Således ville det å gjenskape deler av Kautokeino med bygninger fra 1852 være historisk, men også en start på en næringsutvikling som sårt trengs. Faktisk er arbeidsledigheten på over 10 pst. i Kautokeino.

Hvem skal så ta ansvaret for å følge opp dette prosjektet politisk?

Næringssjef Leif Halonen i Kautokeino sier at kommunen aldri har ansett gjenskapingen av Kautokeino anno 1852 som et kulturbygg, men derimot som en infrastrukturoppbygging i reiselivssammenheng, noe som kan ha stor betydning for sysselsettingen i reiselivsnæringen i Kautokeino – altså definert som en næringsvirksomhet. Flertallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, utfordrer derfor Næringsdepartementet, mens SV og Senterpartiet utfordrer Kommunal- og regionaldepartementet.

Jeg oppfordrer statsråden for kultur til å ta denne saken med inn i Regjeringen til drøfting, og finne ut hvor det er mest hensiktsmessig at arbeidet med å skape næringsutvikling i Finnmark må starte. Jeg er sikker på at det beste resultatet får man ved at flere departement går sammen om arbeidet der dette prosjektet er ett av flere.

Flertallet i komiteen ber således Regjeringen om en rask tilbakemelding, der prosjektet er nøye vurdert.

Karin S. Woldseth (FrP): Det er ikke gitt alle å få en bauta etter seg, selv om det nok er mange som skulle ønske det, både blant filmskapere og blant politikere i denne sal.

Saksordfører har gjort rede for de synspunkter som også Fremskrittspartiet har i denne saken, med unntak av ett punkt, der vi er uenige i flertallsmerknadene. Det gjelder det som går på at man skal få dette vurdert igjen i 2006.

Fremskrittspartiet mener at dette ikke er en statlig oppgave. Snarere tvert imot må dette være næringsutvikling. Og da bør det melde seg andre interessenter på banen enn staten. Her ligger en unik mulighet for eiendomsutviklere og næringslivet i Kautokeino til å få nettopp det som filmskaperen ønsker, en permanent bygningsmasse som kan tjene lokalsamfunnet på mer enn én måte.

Jeg er for så vidt enig i at det unektelig kan virke ganske meningsløst først å bygge opp kulisser for 5 mill. kr, antakelig av skattebetalernes penger, for så å rive det hele ned igjen etter at opptakene er ferdig. Men da blir Fremskrittspartiets oppfordring til filmskaperne at de finner en annen løsning på finansieringen.

Faren ved å gå inn i slike prosjekter er jo også at dette kan medføre ytterligere konsekvenser for staten, og ytterligere kostnader hvis det ikke blir lønnsom drift av bygningene.

At man argumenterer med at denne bygningsmassen erstatter tap av arbeidsplasser innenfor reindrift, blir noe søkt i mine øyne, fordi bygningsmassen i seg selv neppe vil medføre økt aktivitet. I alle fall ikke når man tenker seg hvem som skal bruke bygningene, og det er jo allerede eksisterende tiltak i stor utstrekning, som også er aktive uten denne bebyggelsen.

Et annet element må være at man kanskje for ettertid vegrer seg for å produsere filmer i Norge av historisk verdi, hvis det blir slik at det skal stå igjen et «museum» på alle nes og odder i alle regioner som trues av avfolking. Det finnes andre virkemidler som bør tas i bruk for å få høynet aktiviteten.

Det er dessuten allerede gjort, som vi hørte, prioriteringer for regionen, og vi bør derfor ta hensyn til disse og ikke la noen snike i køen. Det må være en viss forutsigbarhet i hva vi som politikere holder på med.

Sonja Irene Sjøli (H): Høyre slutter seg i hovedsak til saksordførers framstilling i denne saken, og jeg vil gi honnør til henne for et grundig arbeid.

Det å legge til rette for en etterbruk av filmkulissene til den planlagte filmen om Kautokeino-opprøret, er i og for seg en god idé. Ja, det er et godt prosjekt som kan tenkes å være et positivt bidrag til så vel det generelle bygningsmiljøet som for næringslivet i Kautokeino. Men slik vi ser det, er prosjektet litt lite utarbeidet. Det mangler løsninger på helt sentrale spørsmål. Det gjelder underbyggende kalkyler og finansieringsplaner, eier- og organisasjonsstruktur og ansvaret for drift, for å nevne noe. Vi vet fra lignende prosjekter, som f.eks. Jørundgard i Sel i Gudbrandsdalen, som ble bygd til filmatiseringen av Kristin Lavransdatter, at driften av slike anlegg kan by på store utfordringer i ettertid.

Et annet dilemma er at prosjektet ikke er sett i sammenheng med de andre satsingene som gjøres i forhold til samisk kultur. Dersom staten skulle gå inn med midler i dette, burde saken vært sett i sammenheng med de prioriteringer som Sametinget gjør for utviklingen av samiske museer og kulturbygg.

I saksframstillingen til Stortinget har det som nevnt vært uklarheter i forhold til omfanget av privat deltagelse, driftsansvar og eierforhold. Dersom prosjektet videreutvikles på en måte som gir tilfredsstillende løsninger for dette, og dersom kommunale og samiske myndigheter ønsker å prioritere satsingen, vil det være naturlig, synes vi, å vurdere saken på nytt, men da som et næringsprosjekt rettet mot Indre Finnmark. Høyre vil i lys av dette støtte anmodningen til Regjeringen om at dette gjøres.

Olav Gunnar Ballo (SV): Den 8. november 1852 fant det sted en oppstand på kirkestedet Kautokeino i Finnmark. Da oppstanden blant lokalbefolkningen var over, var lensmann Buch og kjøpmann Ruth begge døde. Fra den tida og helt frem til våre dager har det vært reist spørsmål om årsakene til opprøret. Man har lurt på om det var et religiøst opprør, om det også var knyttet til sosial motstand i befolkningen, ikke minst mot folk som kom utenfra, i forhold til den samiske kulturen og den konflikten som det bar med seg.

I hvert fall preges Kautokeino fortsatt av den konflikten som oppstod den gang, og familier identifiserer seg også med det som skjedde etterpå, der to av dem som kom, var fra Kautokeino, og to år senere ble henrettet på det som kalles Galgeberget i Alta. Det betyr at det knytter seg en helt unik historie både for Finnmark og den samiske befolkning til det som skjedde i Kautokeino i 1852. Det har i veldig lang tid vært forventninger til at det skulle lages film om det som skjedde, og jeg tror at befolkningen i Finnmark generelt og befolkningen i Kautokeino spesielt er svært glad for at det er Nils Gaup som skal lage den filmen, fordi man føler trygghet for at han har den nødvendige kompetanse og innsikt om det som skjedde.

Nå er det forslaget som er fremmet, ikke et forslag om støtte til filmen. Men det er klart at i et samfunn som opplevde at hele bebyggelsen, med veldig få unntak, ble totalt nedbrent i forbindelse med evakueringen i 1944 – det står knapt et bygg igjen som befolkningen kan se – ser man en unik mulighet i å gjenskape et lokalsamfunn slik det var i 1852, med de videre bruksmuligheter som måtte eksistere i forlengelsen av det når filmen er skapt. Det er klart at det vil oppleves som ganske meningsløst hvis man bygger opp en bebyggelse som den som var i 1852, for så å skulle rive den ned igjen etterpå.

Jeg registrerer at man i komiteen har atskillige motforestillinger, fordi man synes at prosjektet er for dårlig forarbeidet. Men jeg registrerer også at Kautokeino kommune har gjort en betydelig innsats. Man har fått satt av arealer, man har i regi av filmskaperne fått tegnet de aktuelle byggene, man har lagt planer som nå blir mer og mer konkret. Og utfordringen for Stortinget må jo være å akseptere at det underveis i prosesser oppstår nye uforutsette muligheter man ikke kunne ha tatt høyde for i en langtidsplanlegging, nettopp slik som i dette tilfellet, fordi det nå skal lages en film. Det kan jo ikke være slik at norske filmskapere skal se på langtidsplanleggingen til Stortinget for så å koordinere sitt prosjekt med det, slik at Nils Gaup skulle ha laget denne filmen i 2007, i stedet for i 2003. Det betyr altså at Stortinget også må vise vilje til omstilling, til å tenke nytt og til å gripe mulighetene, ikke minst når det samme Stortinget gjennom utjamningsmeldingen nettopp har vedtatt tiltak for Indre Finnmark som ledd i å skape nye arbeidsplasser, nye muligheter og nye utviklingstrekk der. Det er klart at det vil være langt vanskeligere både for Stortinget og for Regjeringen på egen kjøl å skulle komme opp med de ideene hvis de ikke er forankret i et lokalsamfunn og har aksept der.

Jeg må nok si at jeg har jobbet mye med denne saken. Jeg tror ikke det er noen enkeltsak siden jeg ble valgt inn på Stortinget i 1997, som har engasjert meg så sterkt som denne. Og jeg har noen ganger revet meg i håret når jeg har sittet utenfor og har skullet følge kulturkomiteens prosess, og tenkt at man skulle ha vært der, man skulle ha overbevist dem, man skulle ha stått mer på, jeg har ikke gjort nok. Jeg må likevel si at når sinnet har roet seg litt, og jeg begynner å lese gjennom det som står – merknaden knyttet til utfordringen til Regjeringen om å komme tilbake, se på det som et næringsprosjekt og benytte mulighetene – ser jeg det som en åpning for at man kan få gjort noe med dette.

Det jeg vil be statsråden om i dag, er å svare på merknaden når det gjelder hva slags muligheter statsråden ser nettopp gjennom å utløse næringsmidler, eventuelt i et samarbeid mellom flere departementer, slik at filmskaperne kan få et signal om mulighetene for at dette bygges permanent. For hvis vi ikke griper den muligheten, hva skal da en del tenke om Stortingets evne til å ta det som byr seg, når det er der? Å tenke seg at dette skal realiseres i 2007, vet egentlig også komiteens medlemmer er helt urealistisk. Det kan ikke være slik at fem år etter at Nils Gaup har mottatt Oscar for filmen, skal man på nytt skape det miljø som han i mellomtiden har måttet rive ned. Det kan ikke være riktig. Det må være når filmen realiseres, at dette også skal realiseres. Derfor vil jeg be om statsrådens syn på den merknaden som her foreligger, når vi nå i mindretallet ikke får flertall for et vedtak om en bevilgning for å få det realisert. Ser statsråden muligheter for at Regjeringen på en eller annen måte kan bistå her, i tråd med flertallet, for at dette prosjektet blir realisert?

Til slutt tar jeg opp forslaget fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Olav Gunnar Ballo har tatt opp det forslaget han refererte til.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Denne saka handlar etter Senterpartiet sitt syn om forholdet mellom det Stortinget seier, og det Stortinget seinare gjer.

I utjamningsmeldinga har Stortinget spesifikt bedt om eigne målretta tiltak for indre Finnmark, og ei gruppe har då arbeidt vidare med akkurat det. Det no å gjenskapa permanent eit samfunn i Kautokeino frå 1852 er eitt av dei tiltaka som er føreslegne frå denne gruppa.

Stortinget har no høve til å gi stønad til eit prosjekt som det er stor interesse for i indre Finnmark, eit prosjekt som openbert vil gi store ringverknader både i Kautokeino og i området rundt.

Kommunalkomiteen var i februar i år på besøk i nokre av dei sterkaste samiske områda. Vi fekk ei grundig orientering om dei spesielle utfordringane som er i indre Finnmark. Vi var i Kautokeino. Vi fekk innsyn i dei spesielle utfordringane som ligg der, og som saksordføraren ryddig har gjort greie for. Det gjorde inntrykk. Det vi snakkar om, er langt meir enn eit kulturbygg. Det er eit omstillingsprosjekt som har mykje å seia for reiselivet, for arbeidsplassar og for næringslivet i indre Finnmark. Eg synest at det er veldig positivt med dei signala som no er komne både frå Arbeidarpartiet og frå Høgre i salen i dag. Lat meg seia: Det ville faktisk vore fjernt frå Senterpartiet sin måte å arbeida på å gripa inn og ta 15–20 mill. kr til dette prosjektet frå kulturbudsjettet. Vi veit noko om kor mange tiltak det er som det der skulle vore plass til, men som det ikkje er plass til i dag. Vi arbeider systematisk for å få styrkt kulturbudsjettet. Vi meiner – og det er òg understreka i merknadene – at dette ikkje er eit spesifikt kulturprosjekt, men eit prosjekt som gir ringverknader i forhold til næringslivet og må sjåast på som det.

Når fleirtalet finn å gi ein så positiv omtale, men samtidig ikkje finn å vilja gå så direkte til verks som SV og Senterpartiet gjer i dag, er eg veldig glad for den klare merknaden som står i spalte 2 på side 2 i innstillinga, som lyder:

«Dette flertallet vil peke på muligheten å se dette prosjektet som et næringsprosjekt, rettet mot indre Finnmark, jf. St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga, og ber Regjeringen komme tilbake med en vurdring på egnet måte så raskt som mulig.»

Senterpartiet og SV er einige med dette fleirtalet. Det er berre Framstegspartiet som finn det føremålstenleg å stå utanfor.

Eg vil oppfordra statsråden til å svara på denne merknaden. Eg veit at ho har eit engasjement for kulturprosjekt, og eg veit at ho i denne samanhengen har ei utfordring i forhold til andre statsrådar som må inn i biletet, men her har storting og regjering eit godt høve til å bidra til noko som vi alle må vera einige om kan gi ringverknader. Vi har no eit høve til å visa at det er samsvar mellom det vi seier, og det vi gjer. Tilbakemeldinga både til Stortinget, til dei som jobbar med denne filmen, og til Kautokeino kommune og området der, er ei tilbakemelding som det hastar med.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Med så klare utfordringar frå to av representantane må eg ta ordet i saka.

For det fyrste vil eg understreka at handsaminga av denne saka ikkje inneber eit nei til filmen. Filmprosjektet bør gå vidare i den forstand som alle andre filmprosjekt. Mitt svar til komiteen er altså ikkje noko nei til filmen. Det er ikkje filmsøknaden vi handsamar her i dag.

Så er det eit par av representantane som snakkar om den genuine sjansen vi har i dag til å seia ja til eit flott kulturprosjekt. Den sjansen har eg faktisk mange gonger i månaden. Eg har besøk av ulike delegasjonar som har akkurat eitt prosjekt som vi må ta før alle dei andre prosjekta som er prioriterte frå Stortinget si side. Eg skal ikkje begynna å nemna dei, men det er veldig mange genuine prosjekt rundt omkring i landet som har mykje å seia for akkurat den forfattaren, for akkurat den bygda og for akkurat den delen av kulturlivet. Eg må seia til dei alle saman, slik eg òg har måtta svara her, at vi har prioritert fram til 2006 – dessverre. Det er ikkje auka midlar på den posten som gjer at ein kan flytta prosjekt fram i køen. No svarar eg på vegner av Kulturdepartementet og som kulturminister.

Så er det nok òg ein del spørsmål som eg synest det er viktig å sjå på i forhold til dette prosjektet. Dersom det skal få stønad, må det eventuelt bli frå andre departement. Det er veldig klart frå mi side. For det andre er det viktig at vi går nøye gjennom dette, for no ser vi at berre på nokre få månader har heile prosjektet fordobla seg i pris – frå 10 mill. kr i februar til 20 mill. kr i dag. Det bør i seg sjølv få ei varselklokke til å ringja hos nokon kvar når det gjeld korleis vi løyver pengar.

Eg er klar over indre Finnmark sin situasjon. Eg er òg svært klar over kva som står skrive både i velferdsmeldinga og i langtidsprogrammet osv. Eg tar sjølvsagt med meg desse merknadene til Regjeringa, men eg kan ikkje frå talarstolen i dag – og eg vonar det heller ikkje er venta av meg – svara på vegner av næringsministeren og kommunalministeren. Så langt er vi ikkje komne i diskusjonen, men vi tek sjølvsagt merknader frå Stortinget på alvor. Så må vi i neste omgang koma tilbake til korleis dette skal jobbast vidare med.

Eg vil understreka det som representanten Sjøli sa i samband med dei erfaringane vi har bl.a. med Jørundgard. Her er det viktig at vi òg tenkjer lenger enn filmen, lenger enn til bygging av ein by, men òg tenkjer i forhold til drift, korleis vi skal få økonomi til det. Her er det mange ting ein må undersøkja før vi kan seia ja. Det å laga ein film om historia frå Kautokeino har eg stor sans for. Om vi ikkje handsamar søknaden om film her i dag – det er heller ikkje vi som skal handsama ein slik søknad – blir det ikkje nokon dårleg film om ein eventuelt må bruka kulissar, dersom dei eventuelt får støtte til å laga filmen. Og så får vi koma tilbake etter at Regjeringa og dei statsrådane som eventuelt blir involverte i det, har gått gjennom heile prosjektet meir grundig enn det er gjort så langt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg oppfatter at alle i denne sal er enig i at i et presset kulturbudsjett vil det være vanskelig å utløse disse midlene, og at det er enighet om at man derfor må se på andre løsninger hvis det ikke skal finansieres via Kulturdepartementet.

Men, og det synes jeg er et viktig men: Stortinget har allerede sagt at man skal se på tiltak for indre Finnmark, hvor man skal søke å finne erstatning for tap av arbeidsplasser. Dette er en slik mulighet. Man har altså i regi av departementet nedsatt en gruppe i Finnmark som skal se på prosjekter. Den gruppen har også med nettopp dette prosjektet.

Jeg synes at statsråden blir for passiv og for negativ i sin tilnærming. Hun burde i stedet komme opp med synspunkter på hvordan man alternativt kan løse dette hvis man ikke skal ta det fra Kulturdepartementets budsjett. Det betyr jo ikke at man her skal forplikte seg. Men når det er en merknad som flertallet står bak, om at Regjeringen så raskt som mulig skal komme tilbake, så er det en direkte oppfordring det må gå an å svare på. Det er klart at man kan ikke komme tilbake før sommeren, det vil alle her skjønne. Men man vil kunne komme tilbake i begynnelsen av oktober, man vil ha hele sommeren på seg, og man vil kunne være konkret i oktober med hensyn til hvordan man stiller seg til dette prosjektet. Så vidt jeg har forstått, vil det være aktuelt å gå i gang i januar med selve filmen. Det er da man vil være avhengig av å ha avklart disse svarene, ellers vil det være kulisser som blir brukt. Statsråden må kunne svare på vegne av Regjeringen om det er mulig for Regjeringen å gi et svar til Stortinget når Stortinget trer sammen igjen 1. oktober, eller i dagene umiddelbart etter det.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil på det sterkaste avvisa at det er passivitet som er drivkrafta her i forhold til prosjektet. Eg har sagt positivt at Regjeringa skal koma tilbake. Men eg håpar òg at representanten forstår at det er vanskeleg for meg å svara på vegner av to andre statsrådar. Det er ikkje blitt sendt noko brev til andre departement for å utfordra dei i den prosessen som har vore i kulturkomiteen. Det er sendt brev til Kulturdepartementet, og vi har svart.

Så tek vi sjølvsagt desse fleirtalsmerknadene på alvor. Men det er òg viktig at prosjekt som skal støttast i indre Finnmark, er prosjekt som er gode for indre Finnmark. Dersom det viser seg at dette er eit prosjekt som kanskje vil vera ei belastning for indre Finnmark i forhold til drift, så har vi kanskje gjort dei ei bjørneteneste. Dette må vi òg ta med når vi vurderer om dette er eit av dei beste tiltaka vi kan gi indre Finnmark. Som ansvarleg minister er det på vegner av Regjeringa òg heilt nødvendig for meg å streka under det i forhold til heile prosjektet. Dei prosjekta som skal til indre Finnmark, må vera gode for befolkninga, dei må vera framtidsretta, og det må vera tak i dei. Så får vi sjå om dette er eit av dei prosjekta som kan lykkast. Men vi må iallfall ikkje påføra indre Finnmark noko som kanskje på sikt blir tungt å bera, for då har vi gjort dei ei bjørneteneste.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg deler statsråden si oppfatning om at denne saka ikkje handlar om ja eller nei til filmen. Eg deler òg hennar oppfatning om at når det gjeld ein søknad for eit så stort prosjekt, så er det mange ting ein må undersøkja nærare. Men eg er overraska over at statsråden eigentleg brukar si taletid til å lista opp berre problem, i staden for å sjå dei moglegheitene som ligg i dette prosjektet.

Når ho no svarte Olav Gunnar Ballo, høyrdest det ut som om dette var noko som andre enn indre Finnmark har kome på. Det er faktisk her eit sterkt engasjement frå Kautokeino kommune for å få til permanente kulissar, fordi dei ser dei ringverknadene som kan vera der. Og så er det slik at statsråd Svarstad Haugland ikkje berre er kulturminister, ho er òg leiar i Kristeleg Folkeparti. Og ho og andre frå Kristeleg Folkeparti sender for tida ut brev og skal prøva å forklara at dei står for ein offensiv distriktspolitikk – og det har eg stor forståing for at dei har behov for. Det er i den samanhengen at ho no har ei unik moglegheit til å sjå at ved eit samarbeid mellom Næringsdepartementet, Kommunalødepartementet og Kulturdepartementet kan ho her både styrkja kulturen, arbeida for fleire arbeidsplassar og gi ny optimisme i indre Finnmark. Eg forventar ikkje at Høgre-statsrådane i Regjeringa skal vera så sterkt opptekne av akkurat det, men eg forventar faktisk at leiaren i Kristeleg Folkeparti gjer noko meir enn det ho har sagt til no.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg brukte taletida mi til å svara på ei utfordring frå Olav Gunnar Ballo. Eg har då prøvd å streka under at eg ikkje i dag kan seia på vegner av andre statsrådar når svaret kan liggja føre her i salen. Eg har òg brukt taletida mi til å seia at eg trur det vil vera verdifullt å få ein film om Kautokeino-historia. Eg har dessutan brukt taletida mi til å seia at vi handsamar ikkje filmsøknaden her, men ser veldig positivt på prosjektet. Dersom dette prosjektet òg kan vera eit positivt prosjekt for indre Finnmark, så er det sjølvsagt bra, men det er viktig at forarbeidet er så grundig at vi veit at det vil bli eit positivt prosjekt. Berre den sanninga at prosjektet er blitt fordobla frå februar og fram til i dag, viser at her er det ein del som ikkje er svara på, ein del som ikkje er grundig nok undersøkt, til at ein kan konkludera at dette er bra for Indre Finnmark, eller at det ikkje er det.

Eg skal elles la vera å kommentera merknadene frå Meltveit Kleppa om distriktspolitikken. Men eg vil forsvara dei som eg samarbeider med i regjeringa, når det gjeld Regjeringa si satsing på distriktspolitikken. Eg kan jo leggja til at vi m.a. har fått eit landbruksoppgjer som vil gi nye krefter også til distriktspolitikken. Heile landbruket er svært glad for oppgjeret. Eg skal ikkje ta den debatten i dag, og heller ikkje ein distriktspolitisk debatt, men berre seia at det Regjeringa står for, står òg Kristeleg Folkeparti og Høgre for – og til og med Venstre.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er et uttrykk som heter: Der det er en vilje, er det også en vei.

Når statsråden fremstiller det som om man her er i ferd med å ta fullstendig av når det gjelder kostnader, er det – jeg vet ikke om det er et uparlamentarisk utrykk – tendensiøst. Jeg oppfatter det som tendensiøst.

Det man gjør, er at man søker å skape en fremstilling som om dette er økonomi ute av styring. Det er jo helt feilaktig. Man har fått innhentet anbud. Man vet hva det vil dreie seg om av kostnader, og man har fått en skisse som skiller seg fra den opprinnelige, som ikke var så ambisiøs. Man er helt konkret på hva det dreier seg om, og hva man ønsker. Det er ikke noe avvik eller noen utvikling i tallene i det hele tatt. I stedet for å si at vi skal se på mulighetene, at vi ikke kan gi noe svar nå, men at vi skal se hvilke muligheter som byr seg, fremstiller statsråden dette i denne sal som om det er et prosjekt uten økonomisk styring. Slik oppfatter jeg at denne fremstillingen er ment å virke på forsamlingen – og på eventuelle andre.

Jeg synes Magnhild Meltveit Kleppa faktisk har et godt poeng. Statsråden er leder for Kristelig Folkeparti, som i Finnmark skal stå for et syn som skal skape ny sysselsetting i indre Finnmark. Randi Karlstrøm i Langfjord må forstå – ut fra den type innlegg – at veien tilbake til Stortinget nå er lang.

Man må kunne forvente av statsråden et noe større engasjement i forhold til å løse disse problemene.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har i innlegget mitt berre peikt på det som fleirtalet i komiteen peiker på i merknadene sine om økonomi. Dette synest eg er viktig at vi undersøkjer nærmare før vi trekkjer nokon konklusjon, og det synest eg alle politikarar med ein smule ansvarskjensle burde vera samde i.

Eg veit – ut frå 20 mill. kr i forhold til 50 og 70 mill. kr – at ein her har eit forholdsvis lite prosjekt. Men pengar skal til likevel. Sjølv om det ikkje er snakk om milliardbeløp eller om hundrevis av millionar kroner, er det viktig at vi har styring på økonomien. Det trur eg det vil bli òg – dersom vi går inn for det.

Eg vil understreka at utviklinga i indre Finnmark er noko som både Regjeringa og – for den saks skuld – Kristeleg Folkeparti er opptekne av. Difor er det viktig at vi vel dei rette verkemidla, og det er det vi vil leggja til grunn når vi skal ta ei avgjerd på om dette er eit godt prosjekt eller ikkje. Det er det beste for indre Finnmark som altså vil vera utgangspunktet vårt – likså sterkt som utgangspunktet til Ballo og Meltveit Kleppa er det.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Denne saka har vore behandla av kulturkomiteen. Med rette har ein stilt spørsmålet om ikkje både Næringsdepartementet og Kommunaldepartementet skulle ha vore meir involverte i denne saka.

På side 2, spalte to, oppmodar eit fleirtal, Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti og Høgre, Regjeringa om å «komme tilbake med en vurdering på egnet måte så raskt som mulig». På den same sida, same spalte, står den same ordlyden hos Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Det vil seie at alle partia, med unntak av Framstegspartiet, står bak denne oppfordringa til Regjeringa.

Mitt enkle spørsmål til kulturministeren er: Sidan denne saka er behandla i kulturkomiteen og det er kulturministeren som stiller for Regjeringa i saka, ville det ikkje då vere naturleg at statsråden svarte frå denne talarstolen, etter dei oppfordringane som ho her har fått, at ho vil ta initiativ til eit samarbeid, til møte, med Næringsdepartementet og Kommunaldepartementet – med tanke på å leggje det fram for Stortinget på ein eigna måte så snart som mogleg?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det trudde eg var sjølvsagt.

Det er klart eg vil gjera det; det står jo i ein fleirtalsmerknad. Og dette har det ikkje vore tvil om i dei svara eg har gitt frå denne talarstolen – faktisk ganske mange gonger tidlegare i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 4.