Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti 10 minutter hver, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) (ordfører for saken): Med stortingsmeldingen «Resept for et sunnere Norge» har Regjeringen satt samfunnets og den enkeltes ansvar for å forebygge helseproblemer og sykdom i fokus. Folkehelsemeldingen tar tak i de helseutfordringene vi står overfor i framtiden, og trekker opp mål og strategier for det neste tiåret.

En samlet komite synes at en politikk som tar ansvar for å påvirke framtidige behov og utfordringer, og som forsøker å redusere framtidige lidelser, er både nytenkende og nødvendig. Ved å forebygge mer kan vi reparere mindre. Komiteen slutter seg enstemmig til de overordnede målene for folkehelsearbeidet og støtter i hovedsak de viktigste signalene som denne stortingsmeldingen gir.

Som saksordfører vil jeg gi honnør for at en endelig satser på forebygging, og setter den virkelig store helsepolitikken på dagsordenen.

Jeg er også glad for at kvinnehelse har fått en så stor plass i meldingen, og jeg takker mine kollegaer i komiteen for konstruktive og viktige innspill i den sammenheng.

Selve meldingen er laget bra pedagogisk, med egne bokser for fakta og opplysninger, og er helt tydelig på hvilke tiltak og strategier Regjeringen vil satse på. Det gjør at den er enkel og god å finne fram i.

Før en gir noen en resept, bør en ha stilt en diagnose. En folkehelserapport som ble laget i 2002, sier litt om utgangspunktet og om hvordan det står til i Norge. Et lite tilbakeblikk viser at i det 20. århundre har vi hatt en bedring i vår helse uten sidestykke. Levealderen økte med 30 år. Ved forrige århundreskifte døde hvert tiende barn før det var fylt et år. Hvert andre dødsfall skyldtes epidemier og farsotter. Mange døde av infeksjoner, sult og fattigdom.

Ernæringen ble bedre. Vi fikk vaksiner, og det ble slutt på trekkfulle arbeidslokaler, harde gulv og dårlige ergometriske arbeidsstillinger og de tunge løftene. Men med velstanden kom livsstilssykdommene som kreft, hjerte- og karsykdommer og diabetes type 2 som de mest vanlige.

Utsiktene framover viser at psykiske lidelser og depresjoner blir viktige helseproblemer. Verdens Helseorganisasjon understreker også dette og slår fast at i vestlige, utviklede land er det tilstander som alle er nøye knyttet til livsstil og levevaner, som dominerer. Lidelser forårsaket av overvekt, fysisk inaktivitet og mistrivsel øker.

Tobakk, alkohol, fedme, høyt blodtrykk og høyt kolesterolnivå står alene for minst en tredjedel av sykdomsbyrden. Røyking er vår største enkeltårsak til sykdom og tidlig død. Fysisk inaktivitet er i ferd med å bli vårt nye store folkehelseproblem. Et av fire norske barn bruker mer enn fire timer foran data- og tv-skjermen hver dag.

Den siste diagnosen viser at det er sosiale skjevheter når det gjelder livsstil og helseatferd med konsekvenser for helsen. Mens levealderen på Vinderen ligger hele fem år over landsgjennomsnittet, har bydelene i Oslo øst fem år lavere levealder.

Når forskjellene følger tydelige sosiale mønstre, er det ikke først og fremst den enkeltes bevisste valg som ligger bak. Det er forholdene som folk lever under. Det er Regjeringens mål å redusere helseforskjeller mellom sosiale lag, etniske grupper, kvinner og menn. Det er første gang et norsk politisk dokument setter søkelyset på sosiale helseforskjeller. Det skal utarbeides en egen handlingsplan mot sosiale ulikheter i løpet av 2003.

Meldingen gir oss fire resepter. For det første skal det bli enklere å ta ansvar for egen helse ved at samfunnet legger til rette for sunne og viktige valg. Under høringen foreslo mange at elever i grunnskolen burde få minst en time fysisk aktivitet hver dag, men ikke som flere gymtimer, for å dempe kravet om mestring og prestasjon. En samlet komite ber Regjeringen legge til rette for mer daglig fysisk aktivitet for elevene.

Våre fysiske omgivelser bør innby til bevegelse, lek og aktivitet. Veianlegg og trygge skoleveier må gjøre det mulig å sykle og gå. En vet at en halv time med rask gange hver dag kan ha stor helseeffekt, som igjen kan gi nedgang i sykefravær og uførhet. Innstillingen viser mange gode eksempler på at kultur gir bedre livskvalitet og ikke minst bedre psykisk helse.

Dokument nr. 8-18 fra Senterpartiet inneholder et forslag om å innføre en ordning med gratis daglig utdeling av frukt og grønt til alle elever i grunnskolen. Komiteen ser viktigheten av at unge tidlig får sunne spisevaner. Flertallet viser til at det allerede er etablert en abonnementsordning. Den bør bli landsdekkende og evalueres før en støtter Dokument nr. 8-forslaget. På den bakgrunn foreslår en at Dokument nr. 8-forslaget vedlegges protokollen. Jeg regner med at partiene som fremmer mindretallets forslag, vil argumentere for innholdet selv.

Forebygging av tobakksskader retter seg mot å hindre passiv røyking, redusere rekruttering og redusere antall dagligrøykere.

En samlet komite ser det som viktig å heve debutalderen for bruk av alkohol og hindre at unge mennesker begynner med narkotika.

Den andre resepten er å bygge allianser og infrastruktur for folkehelse ved å mobilisere og samordne aktørene. Fordi hensyn til folkehelsen må inn i alle deler av samfunnsplanleggingen og i konsekvensutredningen, er det viktig å lage partnerskap mellom stat, fylkeskommune, kommune og ikke minst frivillige organisasjoner.

Den tredje resepten sier at helsetjenesten skal legge stor vekt på forebygging. Det innføres en grønn resept som alternativ eller supplement til medikamenter. Pasienten får et opplegg med fysisk aktivitet eller kosthold som er individuelt tilpasset.

Komiteen ber Regjeringen vurdere om også fysioterapeuter kan omfattes av å benytte denne livsstilstaksten. Denne yrkesgruppen har lang erfaring i å behandle med øvelser og annen aktivitet.

Siste resept handler om forskning. Det er viktig at alle tiltak er basert på kunnskap om hva som virker.

Komiteen er særlig opptatt av kvinnehelse og ber om at det lages en opptrappingsplan for forskning på kvinners helse. Komiteen ber også om at kvinnehelse prioriteres i styringsdokumentene til helseforetakene.

Fakta viser at all kunnskap er utviklet for å tjene en mannlig norm. Selv forsøksdyrene er av hankjønn! Siden menn og kvinner er forskjellige, reagerer vi ulikt på medikamenter, sykdommer og behandling. Her er et stort forskningspotensial.

Det bør også forskes på sykdommer der kvinner er overrepresentert, f.eks. tilfeller av ubestemte plager og kroniske smerter. Fibromyalgi er den diagnosen som i de senere år har ført til flest uføretrygdede kvinner. Kanskje bør en etablere et nasjonalt kompetansesenter for fibromyalgi.

Hvert år behandler vi 9 000 nye hoftebrudd og 15 000 nye håndleddsbrudd. Da over 80 pst. av disse bruddene skjer hos kvinner, er det viktig å stimulere til og prioritere ny forskning om årsakene til og mekanismene bak beinskjørhet og osteoporotiske brudd.

Spiseforstyrrelser rammer flest kvinner. Utdanningsprogrammet «Kropp og selvfølelse» er et tverrfaglig samarbeid som jeg tror vil være et godt redskap.

Brystkreft er den hyppigste kreftformen hos kvinner, med 2 300 nye tilfeller årlig. Derfor må mammografiscreeningen fortsette.

Komiteen har vært opptatt av de spesielle behov innvandrerkvinnene har. En undersøkelse som pågår i Oslo øst, kan gi oss viktig informasjon om hvordan vi kan bedre helsetilbudet til kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn. Mange har diabetes. Tall fra Aker Sykehus viser at 26 pst. av kvinnene med svangerskapsdiabetes fortsatt hadde det etter svangerskapet.

Norge er på verdenstoppen når det gjelder nyfødte med anlegg for diabetes type 1. En samlet komite ønsker at prosjektet «Miljøårsaker til type 1 diabetes» skal fortsette, slik at en finner ut hvilke miljøårsaker som utløser diabetes hos noen av disse barna.

Vold og overgrep er ikke fullt ut anerkjent helserisiko, men dette angår særlig kvinner og fører til høyt forbruk av helsetjenester. Det er opprettet et eget kvinnevoldsutvalg, og en handlingsplan, «Vold mot kvinner», skal bli ferdig neste år.

Følger vi resepten, er jeg overbevist om at vi får et enda sunnere Norge.

Gunn Olsen (A): I Arbeiderpartiet synes vi det har vært interessant å jobbe med den såkalte folkehelsemeldingen, Resept for et sunnere Norge. Vi mener at denne innstillingen nå bærer preg av at den absolutt viktigste resepten for et sunnere Norge, selve blåresepten, er utjevning av sosiale forskjeller og bekjempelse av fattigdom.

50 ganger i denne innstillingen har ulike konstellasjoner, ulike flertall og ulike mindretall fra regjeringspartiene og fra opposisjonen, riktignok med ulike valg av ord, påpekt og slått fast at utjevning av økonomiske og sosiale levekår er det viktigste for å få en bedre folkehelse. Fattigdom er den mest kjente risikofaktor for helseproblemer, sykdom og for tidlig død. Forskning viser oss sammenhengene mellom en rekke sosiale faktorer og helse. Nå hjelper det lite å si i folkehelsemeldingen 50 ganger at dette er en realitet. Og det kunne virkelig ha blitt et sterkt politisk arbeidsdokument dersom regjeringspartiene hadde støttet Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiets forslag om å utarbeide en langsiktig strategi for utjevning av de sosiale forskjellene i Norge for å bekjempe de sosiale ulikhetene i helse. Regjeringspartiene ville ikke støtte forslaget, på tross av at de selv hevder at meldingen bl.a. har som formål å redusere helseforskjeller mellom sosiale lag, etniske grupper og kjønn.

Folkehelsemeldingen viser oss veldig tydelig at ting henger sammen. Hvis vi vil ta folkehelsearbeidet på alvor, bør vi forplikte oss til å tenke på folks helse i all samfunnshandling og gjennom all politisk behandling, i sysselsettingspolitikken og i skattepolitikken, i bolig- og skolepolitikken, i miljø- og samferdselspolitikken, i integreringspolitikken og i kulturpolitikken.

Dermed blir folkehelsearbeid en krevende oppgave. Det er ingen ensartet gruppe å jobbe med. Det er alle aldre, det er begge kjønn, fra ulike land og kulturer, med både fysiske og psykiske tilstander. Men felles for alle er at de må ha noe å leve av.

Arbeid og en inntekt å leve av er en av reseptene for et sunnere Norge. Det er en av de reseptene vi vet virker inn på folks hverdag og dermed folks helse.

For Arbeiderpartiet er arbeid til alle og et inkluderende arbeidsliv grunnleggende viktig. Det er for mange som går uten arbeid, og som opplever arbeidslivet ekskluderende. De føler seg utstøtt, det er for krevende, og de strekker ikke til. Altfor mange forlater arbeidslivet for tidlig. Det har vi på ingen måte råd til. De som ikke har muligheten til lønnet arbeid, må ha en trygd de kan leve av.

I denne meldingen har helsestasjoner og skolehelsetjeneste samt lavterskeltilbud til ungdom fått oppmerksomhet. Det er Arbeiderpartiet glad for. For gjennom deres observasjoner og tilgjengelighet kan mange barn og unge med fysiske og psykiske lidelser få hjelp på et tidlig tidspunkt.

I Arbeiderpartiet er vi fornøyd med at vi i folkehelsemeldingen har kommet et stykke videre på veien ved å fokusere på kvinners helse. Det er på høy tid at alminnelige kvinnesykdommer også blir satt på den politiske dagsordenen. Vi vil at våre sykdommer skal forskes på, og at de skal få en annen status enn de til nå har hatt. Jeg tror de fleste kvinner opplever at vi har et godt helsevesen når det oppstår akutte og/eller alvorlige lidelser eller sykdommer.

Det er verre med de langvarige lidelsene, de kroniske smertene i muskler og skjelett, de psykiske lidelsene, depresjonene – plager som ikke har status, som ikke blir tatt på alvor, som ikke blir lindret, lidelser som kan vare livet ut, lidelser som ofte ender med uførhet og piller. Og vi trenger å holde et våkent øye på kvinners rusproblemer og på kvinners drikkevaner. Dette gjelder ikke minst de yngre kvinnene. Vi vet noe om hvilke skader alkohol og andre rusmidler gjør på kvinner, men vi trenger forskning også på dette området.

Det er en seier for kvinnene at hele komiteen stiller seg bak disse kjensgjerningene. Det er trist at vi ikke får flertall for forslaget om at Jeløy Kurbad kan bli et kompetansesenter for kroniske muskelsmerter. Men det er likevel et håp når resten av komiteen erkjenner at vi trenger et kompetansesenter.

Gjennomsnittsalderen for kvinner er fortsatt høyere enn hos menn. Men sjøl om kvinner lever lenger, er vi altså sykere. Vi har andre plager enn menn og andre symptomer, og for alt vi vet, er det kanskje helt andre årsaker til sykdommene våre. Nå må vi kreve mer kjønnsbasert forskning. Vi vil vite årsakene og sammenhengene.

Kvinner har ofte vært tause om sine lidelser. Det kan vi nå slutte med.

Det vi vet, er at nesten all forskning er utført på menn, at medisiner stort sett er utprøvd på menn og tilpasset for kvinner. Det er etter vår oppfatning en stor seier i forslaget om at forskning på kvinners helse skal prioriteres. Men vi trenger å opprette forsker- og stipendiatstillinger tilknyttet sentra for kvinne- og kjønnsforskning. Det er hele komiteen enig i, men flertallet vil ikke støtte det konkrete forslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Det er synd, for vi trenger pådrivere i kvinneforskningen.

Da vil jeg ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet er alene om eller har sammen med andre partier.

Presidenten: Representanten Gunn Olsen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Med denne meldingen har regjeringspartiene gitt folkehelsearbeidet et løft, der det endelig blir satt søkelys på kvinnehelse. Ved å fokusere på kvinners helse har Regjeringen erkjent at kvinner og menn har blitt og blir behandlet ulikt i Helse-Norge.

Med St.meld. nr. 16, Resept for et sunnere Norge, er målet at flere av oss skal oppleve økt levealder med god helse og reduserte helseforskjeller. Sjøl om den norske befolkningen generelt har god helse, viser meldingen at det er økende helseforskjeller i samfunnet.

De utbredte folkesykdommene er særlig relatert til livsstil, der vi i dagens moderne samfunn tilegner oss stadig flere livsstilsrelaterte sykdommer som fører til redusert livskvalitet, tapte leveår og store kostnader for samfunnet. Stadig flere røyker mer og mosjonerer mindre, samtidig som kostholdet ikke alltid er det beste. «KOLS-kvinnene kommer», stod det å lese i Dagens Medisin 27. mars 2003. Overlege Anne Naalsund ved Rikshospitalets lungemedisinske sengepost viser til at KOLS tradisjonelt har vært en mannssykdom, men at de siste ti årene har antallet kvinner som har mistet livet som følge av KOLS, økt med 85 pst. Hun viser til at antallet unge kvinnelige KOLS-pasienter er et klart uttrykk for at røyking er mer skadelig for kvinner. Folkehelsemeldingen fokuserer derfor både på den enkeltes ansvar for egen helse og det offentliges ansvar spesielt i det forebyggende folkehelsearbeidet. Røykeloven som flertallet i Stortinget nettopp har vedtatt, bidrar et godt stykke på vei.

Innsatsen skal nå særlig rettes inn mot forskning på kjønnsforskjeller i helse. Kunnskapen om kvinnehelsen skal styrkes, og det skal forskes på årsakene til sykdommer som særlig rammer kvinner. Som eksempler kan nevnes beinskjørhet, muskelsykdommer og kreft. For å sikre kvinner tryggere og bedre behandling ved f.eks. brystkreft ber flertallet fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti om at brystkreftbehandling sentraliseres til færre sykehus for å få bedre tjenester.

Til tross for at kvinner og menn er forskjellige, har forskning og medisinsk utvikling gjennom historien vært ensidig basert på menns premisser. Kunnskapen om feildiagnostisering og bivirkninger grunnet feilmedisinering som særlig rammer kvinner, skal nå endelig bli bedre. I Dagbladet har vi kunnet lese om hjertesyke kvinner som har fått feil diagnose fordi de ikke har samme symptomer på hjerteinfarkt som menn. I artiklene hevdes det at leger ikke kan kvinnekroppen, og at hjertesyke kvinner av den grunn blir medisinert for lungebetennelse, eller de blir rett og slett avvist. En hjertespesialist ved Feiringklinikken har uttalt i Dagbladet 8. mai:

«Menn er lettere å «lese», for de har symptomer som står i læreboka. Kvinner har ofte andre symptomer.»

Samme dag i samme avis kunne vi også lese om en ung kvinne på 35 år som døde av sitt tredje hjerteinfarkt. Legene sjekket aldri kvinnens hjerte, til tross for at hun oppsøkte lege flere ganger og klaget over vondt i brystet.

Som kvinnelig helsepolitiker i Høyre er jeg derfor svært tilfreds med at det skal utarbeides en opptrappingsplan for forskning på kvinnehelse, som skal sikre at kvinner også kan få sine symptomer beskrevet i læreboken for leger.

Jeg er svært tilfreds med at det skal startes egne forskningsprosjekter om muskel- og skjelettsykdommer, som særlig og i svært stor grad rammer kvinner. Komiteens flertall mener at fibromyalgi bør tas inn som et spesifikt satsingsområde i kvinnehelsepolitikken, og at det norske helsevesen trenger skolering og oppdatering på feltet. For denne gruppen syke er det en milepæl at en samlet sosialkomite ber om at det opprettes et nasjonalt kompetansesenter for fibromyalgi. Arbeiderpartiet foreslår Jeløya. Flertallet overlater til fagfeltet å finne ut hvor et slikt senter bør ligge.

Folkehelsemeldingen er et historisk løft for kvinnehelsen, og flertallet ber Regjeringen følge opp tiltakene i St.meld. nr. 16 gjennom de årlige statsbudsjettene.

John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder): Folkehelsearbeid er samfunnets totale innsats for å opprettholde, bedre og fremme folkehelsen. I dette ligger nødvendigheten av å styrke verdier som gir det enkelte individ og grupper mulighet for ansvar, delaktighet, mestring og kontroll over eget liv og egen livssituasjon.

Den foreliggende melding gir et godt stykke på vei støtte til dette.

Volumet på den foreliggende innstilling viser at sosialkomiteen har kreative medlemmer, noe som har resultert i en betydelig spennvidde når det gjelder merknader og forslag som en mener kan forbedre folkehelsen i tiden fremover. De fleste merknadene i innstillingen er likevel etter mitt skjønn ikke særlig nytenkende i forhold til den nåværende og fremtidige folkehelse. For eksempel er man urolig for at norske borgere ved bruk av importert mat ikke skal kunne føle seg trygge – men norsk landbruk produserer god mat. Videre kan snømåking og manglende sandstrøing om vinteren være helsefarlig, vi skal ha mangel på folkehelserådgivere, og kultur og hestesport skal være særdeles helseforebyggende. Jeg savner imidlertid Fedon Lindbergs helsekostregime i merknadene.

St.meld. nr. 16 er også preget av en god del selvfølgeligheter. Der meldingen er mer konkret i forhold til utvikling av folkesykdom og livsstilssykdom, er forslagene imidlertid etter min mening av svært god karakter, og vi må følge dem opp i fremtiden. Dessverre antyder som vanlig heller ikke denne meldingen hvor ressursene til de mange gode tiltak som er anført, skal komme fra. Det er liten politisk uenighet i komiteen om meldingens konklusjoner og forslag.

Fra Fremskrittspartiets side vil jeg understreke at det er viktig å forbedre folkehelsen innenfor flere områder, men en bør også være forsiktig med å etablere et hysteri som på mange måter gjør seg gjeldende i disse dager, og som skaper uro og kanskje gir det stikk motsatte resultat av det en hadde ønsket seg. Livet er ikke bare helse. Livet har også andre kvaliteter som enkeltmennesket ønsker å ha selvråderett over, og det er derfor viktig at tiltak for en bedre folkehelse og kampen mot livsstilssykdommene skjer i forståelse med befolkningen, basert på grundighet, troverdighet og ikke minst på forskning.

Jeg er ganske overrasket over at stortingsmeldingen overhodet ikke berører de folkehelsegevinster som den nye gen- og bioteknologien kan fremskaffe de nærmeste år, særlig i forhold til påvist genfeil som kan gi alvorlig sykdom, men som også kan forebygges ved endring av livsstil, ernæring og miljøpåvirkning. Det hele genom er nå avdekket, og forskningen er nå intenst opptatt av samhandlingen genene imellom, som etter hvert vil gi oss kunnskap om hvilken betydning eksempelvis miljø, kost og fysisk aktivitet har for å unngå alvorlig sykdom som hjerte- og karsykdom og kreft som feil i genet disponerer til. Det er derfor også sett fra et folkehelseperspektiv ganske bekymringsfullt at denne regjeringen legger opp til å stanse genetisk veiledning til nærmeste familie, som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet gikk inn for for ganske kort tid siden.

Det er konstatert at det står heller dårlig til med den fysiske tilstanden både hos barn og voksne, og vi har en sterk økning av diabetes type 2. Meldingen tar derfor til orde for en sterkere fysisk fostring i våre skoler, noe som Fremskrittspartiet i og for seg støtter, men på én betingelse, nemlig at dette ikke på noen måte skal gå ut over fagene verken i grunnskolen eller den videregående skole. Jeg vil også bemerke i denne sammenheng at her burde foreldrene ha et langt større ansvar enn det de synes å ta i våre dager. Det bør ikke være et offentlig anliggende å sørge for at barn og unge får nødvendig fysisk aktivitet. Det offentlige bør kanskje i enda sterkere grad enn tidligere stimulere idretten, idrettslag og frivillige organisasjoner til større innsats på dette felt.

En annen gruppe som det etter min mening er særdeles viktig å holde i fysisk form, er våre eldre, som blir flere og flere og også eldre og eldre. For disse er det særdeles viktig å holde seg i god fysisk form, og mange av dem trenger både individuell og kollektiv støtte til dette. Her finnes det også frivillige tilbud, ikke minst innen idrettsorganisasjonene, som har spesielle opplegg for fysisk fostring og oppfølging av eldre. En rekke alvorlige folkesykdommer som er behandlet, trenger ikke bare å følges opp med rehabilitering, men også i høyeste grad habilitering i forhold til fysikk og ernæring. Underernæring og feilernæring er et stort problem blant eldre.

Så langt jeg kan vurdere, har fastlegeordningen ikke ført til noen videreutvikling av folkehelsetjenesten og samfunnsmedisinen, snarere tvert om. Driften av våre helsestasjoner er langt fra det en skulle ønske seg, og det samme kan sies om skolehelsetjenesten, som kanskje er enda viktigere når det gjelder fysisk fostring og fysisk utvikling hos barn og unge. Dette er en sak jeg vil henstille til helseministeren å se nærmere på når det føres forhandlinger med Den norske lægeforening om oppgavefordeling innen samfunnsmedisin og smittevern i den enkelte kommune. Samtidig må en få på plass en legevaktsordning på dagtid i kommunene.

Fremskrittspartiet synes meldingen og innstillingen er gode når det gjelder kvinnehelsetjeneste, og vi støtter både Regjeringen og de merknadene som ligger i innstillingen om å bedre forskningen på kvinnehelse – en spesiell forskning som åpenbart har vært forsømt de seneste år. Jeg kan imidlertid ikke støtte Arbeiderpartiets forslag om å gjøre brystcancerkirurgi til en egen spesialitet innen bløtdelskirurgien, men jeg støtter fagekspertisen, som mener at cancer mammae-kirurgi bør sentraliseres til færre sykehus med større pasientvolum enn tilfellet er i dag.

Astma og allergi er dessverre voksende lidelser i Norge, og tiltak mot forurensning både innendørs og utendørs i forhold til dette er selvfølgelig nødvendig. Men så langt jeg er i stand til å vurdere, er den ytre miljøforurensningen et globalt problem og må løses globalt. Den vesentligste luftforurensningen i Norge er skapt utenfor Norges grenser. Fremskrittspartiet kan ikke godta at vi nasjonalt ikke skal kunne foreta den nødvendige utbygging av strømforsyningen både når det gjelder vann og gass, for å løse interne problemer for enkeltmennesket i vårt eget land og vårt eget næringsliv.

Sluttelig vil jeg henstille til Regjeringen å finne frem til metoder for å påvirke den norske befolkningen til en mer positiv innstilling til vaksinasjon av barn mot ulike sykdommer. Dette har dessverre i dag et negativt fortegn i store deler av befolkningen. Dette er bekymringsfullt.

Sigbjørn Molvik (SV): Det er viktig at Stortinget på bred basis kan få diskutere et så viktig politisk tema som den norske folkehelsa.

Dersom sentrale myndigheter klarer å legge til rette for at både samfunnet og den enkelte i større grad kan forebygge sykdom og helseplager, vil det ha betydelige og langsiktige positive konsekvenser. En generell bedring av folkehelsa og større innsats på forebygging ville kunne bety til dels store innsparinger for samfunnet. På den måten er dette god samfunnsøkonomi. Denne positive effekten kommer i tillegg til den aller viktigste, nemlig det at enkeltmennesker kan bli spart for lidelser og på den måten får et kvalitativt bedre liv. Dette er hovedmålsettinga for arbeidet med folkehelsa.

Skal vi lykkes med det, er det avgjørende viktig at det settes inn betydelig større midler på det forebyggende området i vid forstand, og at folkehelsa blir satt inn i et helhetlig samfunnsperspektiv. Det er dette som er SVs hovedfokusering i denne saken.

Det er mye både nasjonal og internasjonal forskning som entydig peker på svært klare sammenhenger mellom en rekke sosiale faktorer på den ene siden og enkeltmenneskers helse på den andre. Derfor forutsetter en generell bedring av folkehelsa at det settes et kritisk søkelys på samfunnsutviklinga på en rekke områder, at sammenhengen mellom folkehelse og samfunnsutvikling blir tydeliggjort, og at denne sammenhengen også får konsekvenser for de politiske valg Stortinget og andre besluttende organer skal ta, ikke bare i helsepolitikken, men i enda høyere grad på andre politikkområder.

Det er noen utviklingstrekk som har store konsekvenser for folkehelsa, som SV er særlig opptatt av. Det gjelder:

• utviklinga av stadig større sosiale og økonomiske forskjeller i landet vårt

• et stadig tøffere og mer ekskluderende arbeidsliv

• et økende press fra sterke økonomiske interesser, rettet særlig mot barn og unge

• økende miljøproblemer både lokalt og globalt

Jeg vil sette hovedfokus på de store ulikhetene i helse som har sammenheng med økonomiske og sosiale ulikheter. La meg være helt konkret. Når norske undersøkelser viser at den gjennomsnittlige levealderen for menn i bydelene i Oslo indre øst er ti år lavere enn den gjennomsnittlige levealder for menn i bydelen Vinderen, er dette dramatiske tall. Forskning viser andre slike systematiske sammenhenger mellom sykelighet og dødelighet knyttet til utdanningsnivå, sosial status og inntekt. Det viser seg f.eks. at i barns første leveår varierer omfanget både av langvarig sykdom og sykehusinnleggelser helt systematisk med hvilken sosial gruppe foreldrene tilhører.

Derfor er SVs klare konklusjon følgende: Det største potensialet for en bedret folkehelse i Norge i de kommende åra ligger i å utjevne sosiale og økonomiske levekår. Kampen for en bedre folkehelse er fast og uløselig knyttet til kampen for større utjevning og mer rettferdig fordeling. Derfor er det etter SVs oppfatning en svakhet ved Regjeringas strategi i stortingsmeldinga – som ellers inneholder veldig mye bra – at det ikke varsles noen tiltak for å utjevne disse sosiale og økonomiske forskjellene. Et flertall i komiteen, inkludert regjeringspartiene, sier da også i innstillinga at når de sosioøkonomiske ulikhetene i helse har økt de siste 30 årene, henger dette sammen med at de økonomiske og sosiale forskjellene har økt i den samme perioden. Videre sier det samme flertallet at dette fordrer at det settes i verk tiltak som gjør noe med disse forskjellene, og at det hjelper lite å forsøke å behandle symptomene. Derfor har SV i innstillinga fremmet forslag om at Regjeringa må utarbeide en langsiktig strategi for å utjevne de sosiale og økonomiske forskjellene i Norge, for på den måten å bekjempe ulikhetene i helse. Dette forslaget har fått tilslutning fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og det er jeg glad for, men regjeringspartiene vil ikke være med. Disse partiene sverger heller til den symptombehandlinga som de sjøl i merknadene sier er nytteløs. Når regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i sine merknader under kapitlet om utjamning av de sosiale ulikhetene når det gjelder helse, sier at de tre viktigste byggesteinene på dette området er økt innsats på helseovervåking, styrking av forskningen og å bygge opp kompetansen i forvaltninga på dette området, synes jeg at det er veldig tafatt. Vi har god nok forskning på dette området, og jeg tror at vi også har god kompetanse, men det som mangler, er politisk vilje og handlekraft til å sette inn tiltak som virker.

Et annet svært viktig område for SV i denne meldinga er barns og unges psykiske helse, der utviklinga de seinere åra er svært bekymringsfull. Også her er vi nødt til å se på ulike sider ved samfunnsutviklinga for å finne årsaker, og vi må angripe disse årsakene dersom det skal være mulig å snu de tendensene som gjør oss urolige. Et stadig mer konkurransepreget samfunn i skole, arbeidsliv og på andre arenaer bidrar til at stadig flere barn og unge opplever ikke å strekke til og utvikler svært dårlige sjølbilder. Dette er et dårlig utgangspunkt for helse. Når det politiske flertallet i denne salen f.eks. gjennomfører en skolepolitikk som bidrar til å øke konkurransepresset i skolen, er dette med på å forsterke en slik negativ utvikling.

Jeg vil også peke på den kraftige økningen av ulike typer spiseforstyrrelser, spesielt hos unge jenter. Her er reklameindustriens massive påvirkning i forhold til et perfekt utseende, kroppsfiksering, slanking og kosmetisk kirurgi sterkt medvirkende. Flertallet i komiteen frykter at dersom ikke reklameindustrien og de kapitalinteressene som ligger bak den, blir pålagt restriksjoner på sin kyniske virksomhet, vil disse negative konsekvensene for barns og unges psykiske helse komme til å øke. Jeg vil derfor be helseministeren følge nøye med i denne utviklinga. Jeg minner i denne sammenheng om et Dokument nr. 8-forslag fra SV om forbud mot reklame for kosmetisk kirurgi, som ble behandlet her i Stortinget for noen måneder siden.

Jeg regner også med at helseministeren vil merke seg at Stortinget både i forbindelse med fattigdomsmeldinga og nå i forbindelse med folkehelsemeldinga ønsker en vurdering av om andelen på 20 pst. av psykiatrimidlene til kommunene til barn og unge bør heves, og at Stortinget får mulighet til å komme tilbake til dette på en eller annen måte.

For å forebygge og ivareta barns og unges helse, både den psykiske og den somatiske, er skolehelsetjenesten helt sentral. Mange steder er denne tjenesten dessverre altfor dårlig utbygd og tilrettelagt, ikke minst gjelder det i de videregående skolene. I et målrettet arbeid for en bedre folkehelse må det derfor satses betydelig større midler både på skolehelsetjenesten og på helsestasjoner for ungdom, som i mange byer og lokalsamfunn er et godt lavterskeltilbud som spiller en viktig rolle i helseforebyggende arbeid blant barn og unge.

De frivillige organisasjonene spiller en viktig rolle i arbeidet for å bedre folkehelsa, både i forhold til kultur og fritidstilbud og mer direkte i helserettet arbeid og virksomhet. Forskning slår fast at kultur og kulturell deltakelse gir bedre livskvalitet og bedre helse. Derfor blir det viktig å legge til rette for at både det frivillige og det mer profesjonelle kulturlivet får gode arbeidsvilkår.

Mange frivillige organisasjoner utfører også verdifullt arbeid på helse- og sosialområdet på oppdrag fra kommunene. Men i denne konkurransens tidsalder opplever vi at lov om offentlige anskaffelser og konkurranseutsetting presser de ideelle frivillige organisasjonene ut til fordel for rent kommersielle aktører, der økonomisk profitt er en overordnet målsetting for virksomheten. Dette er så alvorlig at denne loven må endres, slik SV ser det. Vi har dessverre ikke fått flertall for det i forbindelse med behandlinga av denne meldinga, men dette er noe vi vil komme tilbake til.

Alle er enige om at kosthold er viktig for helsa. For å legge et godt grunnlag for gode spisevaner i tidlig alder støtter derfor SV Dokument nr. 8-forslaget fra Senterpartiet om gratis frukt og grønt til alle elever i grunnskolen.

SV er glad for at kvinnehelse har fått en så brei plass både i stortingsmeldinga og ikke minst i komiteinnstillinga. Jeg vil gjerne gi honnør både til saksordfører og til representanten Gunn Olsen for det viktige bidraget de har gitt til dette området i innstillinga fra komiteen.

Jeg tar så opp de forslag som SV alene eller sammen med andre har fremmet i innstillinga. Jeg varsler også at SV subsidiært vil støtte innstillingas forslag til vedtak I og VII dersom våre primærforslag faller.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Molvik har tatt opp de forslag han refererte til.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er veldig positivt at vi kan diskutere helseutviklingen i landet vårt. I min første periode her i Stortinget tok jeg til orde for at vi egentlig burde hatt en generaldebatt om rikets helsetilstand hvor dette temaet som vi nå diskuterer inngikk.

Det slås fast i meldingen at det er veldig mange sosioøkonomiske forhold som har betydning for helseutviklingen, og at det er utenforliggende årsaker i forhold til det vi definerer som det tradisjonelle helseapparatet, som har størst innvirkning når det gjelder en sunn utvikling av befolkningens helse. Inntekt, arbeid eller arbeidsløshet, styrken av et sosialt nettverk, bosted og den sosiale kapitalen som er rundt den enkelte, økologiske forhold osv. påvirker helsen til folk over hele landet. Dette synes vi er viktig å følge videre opp. Derfor mener vi at ikke minst den økonomiske delen av dette perspektivet burde utredes nærmere, og vi ber Regjeringen utrede tiltak om utjamning av inntekter og arbeidsforhold i et folkehelseperspektiv i løpet av den neste langtidsprogramperioden. Dessverre får vi ikke flertall for dette. Det er bare Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet som støtter det. Det er synd.

Det er sagt av andre enn meg at fattigdom er all sykdoms mor. Jeg mener at det er ikke bare et spørsmål om en materiell fattigdom, med de økonomiske aspekter som jeg nevnte, men det er også spørsmål om en ikke-materiell fattigdom – f.eks. følelsen av utstøting i forhold til arbeidsliv, skole og utdanning, i forhold til det å lykkes totalt sett i samfunnet, og også ensomhet, som ikke minst plager store deler av den eldre befolkningen. Jeg har lyst til å komme litt tilbake til det.

Jeg synes også det er synd at det ikke i større grad legges opp til henvisning av virkemidler i denne folkehelsemeldingen. Jeg mener også at vi kanskje med fordel kunne hatt et bredere perspektiv på det, en generaldebatt større enn den vi har i dag, en generaldebatt som kunne gått mer på tvers av fagfelt, sektorer og forvaltningsnivåer enn det det legges opp til.

Et mindretall hvor Senterpartiet er med, fremmer dette forslaget:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at ansvaret for påpeking av folkehelseperspektivet i politikkutformingen ivaretas, og sørge for kunnskapsutvikling for slik konsekvensutredning.»

Dessverre blir det ikke flertall for det, men jeg mener at dette er noe av det viktigste og mest grunnleggende hvis vi nå skal følge opp denne meldingen og utvikle den til å bli en total plan for et sunnere Norge.

Representanten Alvheim raljerte litt over en del områder som er omtalt i meldingen, synes jeg. Det er greit nok. Mange er ikke nevnt, og dermed kan det bli litt feil. Men jeg synes at mange av disse elementene som er trukket inn i meldingen, også fra Regjeringens side, er positive. Men noen områder mangler i stor grad, og i den sammenheng er jeg enig med representanten Alvheim i at bl.a. helse og livskvalitet for eldre er lite omtalt i denne meldingen. Vi har prøvd å rette litt på det, og viser bl.a. til helsestasjonenes viktige rolle. Vi mener også at eldresenter og frivillighetssentraler har en viktig rolle i å ivareta et samarbeid mellom offentlig og privat sfære i denne sammenhengen.

Å investere i en bedre folkehelse er investering til inntekts ervervelse; både den materielle inntekten og den ikke-materielle vil kunne styrkes på denne måten.

Jeg har til slutt lyst til å vise til det Dokument nr. 8-forslaget som Senterpartiet har fremmet om å utdele frukt og grønt til alle elever i grunnskolen. Dessverre får vi ikke flertall for dette. Det er bare SV som ønsker å støtte oss. Jeg synes det er synd, for her har vi et konkret forslag hvor vi kunne legge inn konkrete virkemidler, men da svikter flertallet. Det er viktig med et bedre kosthold. Vi har internasjonale og nasjonale rapporter som viser at ungdommen i dag har et usunt kosthold, bl.a. er sukkerforbruket altfor stort. Hvis vi hadde klart å få inn dette med frukt og grønt i skolen, ville en del av dette sukkerforbruket vært eliminert. Den Norske Kreftforening bl.a. påpeker at en slik gratisordning i skolen kunne gi store helsegevinster i form av mindre hjertesykdom, mindre overvekt, lavere blodtrykk, mindre diabetes 2 og mindre kreft. Dette er svært viktig. Vi er derfor skuffet over at vi ikke klarer å samle et flertall for en slik ordning i dag.

Trine Skei Grande (V): Det er bred enighet i denne saken om folkehelsas betydning og viktigheten av å ha en politikk for å ta vare på og forbedre den.

Det kan likevel være nyanser i synet på tiltak og på fokus. Venstre er opptatt av samfunnets ansvar for de store linjer og styring av viktige forutsetninger. Men like viktig er det å styrke enkeltmenneskets makt og ansvar for eget liv. Frivillig arbeid i nærmiljøet, deltakelse, idrett, kultur og lokaldemokrati er grunnleggende elementer i et samfunn som dyrker fram positivitet og livsglede. Den enkelte må spille førstefiolin i sitt eget liv, og det oppmuntres ikke primært gjennom sentral styring, lovverk og tendenser til moralisering.

Det sosialliberale grunnsynet er et mellomstandpunkt mellom et kollektivistisk, sosialistisk menneskesyn og et liberalistisk frihetsbegrep som undervurderer fellesskapet, som Fremskrittspartiet står for.

I innstillingen er det er par eksempler på rendyrket sosialistisk forståelse og retorikk, som grovt undervurderer enkeltmenneskets betydning. Vi i Venstre er mest overrasket over at Senterpartiet er med på disse merknadene, men det er bare ett av flere eksempler på at Senterpartiet er i ferd med å forlate sin tradisjonelle ikke-sosialistiske plattform og mer og mer ukritisk slutter seg til det sosialistiske grunnsynet. Et eksempel på det er merknaden på side 13:

«Lover og andre overordnede tiltak på samfunnsnivå er det viktigste verktøyet i folkehelsearbeidet.»

Venstre er opptatt av en nasjonal politikk, men tar avstand fra en slik neglisjering av det lokale, frivillige mellommenneskelige arbeidet, som er det mest grunnleggende for å utjevne sosiale forskjeller og styrke dem som har mest behov for å bli styrket.

Staten skal sørge for sykdomsforebyggende arbeid, f.eks. gjennom smittevern, vaksinasjonsprogrammer, matkontroll, fysisk fostring i offentlige institusjoner osv. Men det helsefremmende arbeidet er i like stor grad det gledespregede arbeidet som bygger på den enkeltes lyst, evner og anlegg. Helse og trivsel handler om å bruke seg selv og å gi seg selv betydning – for seg selv, for andre og for fellesskapet. Vi må skape et samfunn som har bruk for alle, på den enkeltes egne premisser.

Folkehelsearbeidet må derfor vise tillit til enkeltmenneskets egen skaperkraft, engasjement og evne til å styre sitt eget liv og sin egen livssituasjon. Derfor må dette skje nedenfra, ikke bare gjennom statlige pålegg og lover. Folkedypets sterke kvaliteter må ikke ødelegges i troen på statskontrollerte systemer og formynderi – uansett om dette utføres i den beste hensikt.

Til slutt vil jeg si noe om barne- og ungdomshelse, som jeg sjøl har jobbet mye med. Her syns jeg debatten er preget av en feil og et feilvalg. Feilen er at man har som utgangspunkt at dagens barn ikke vil. Og det er feil å tro at det er bare det offentlige som kan gjøre jobben.

Jeg tror det er en feiloppfatning at barn ikke syns det er morsomt å klatre i trærne og være oppe i lufta og leke, og jeg tror at vi må gjøre noe med den måten vi i dag organiserer fysisk fostring for barn på. Dagens gymfag er i ferd med å dele barna i to grupper – de som syns det er gøy, og de som ikke syns det er gøy. Og de som ikke syns det er gøy, blir stilt utenfor alt. Skal vi klare å få gjort noe med barnas fysiske aktivitet, må vi integrere dette arbeidet mer i alle skolefag, slik at man er ute i skogen i mattetimene, og også er ute i forbindelse med alle de andre fagene. Da må man ha en bredere toleranse for at barn kan gjøre spennende ting som ikke bare er knyttet til 60 m og liten ball. Jeg tror at man blir bedre til å lære seg god balanse hvis det ikke er så artig å dette. Og derfor gjør den tryggheten som vi for sterkt prøver å etablere rundt barn, at det heller ikke blir noe spennende å klatre opp i trærne.

Så vil jeg si noe om at også voksne har et ansvar. Ikke bare det offentlige, men også foreldre har et ansvar. Jeg mener at foreldrene til alle disse barna som spiser to porsjoner honeycorn, og så blir kjørt i bil fram til skolen, må skjønne at det kanskje ikke er noe skup for barnas helse, for det er lettere å sitte i ro etter to pakker honeycorn når man faktisk har gått 2 km til skolen. Det bør være like naturlig som å ta opp i foreldresamtalen at barnet trenger litt hjelp til å lære å bli god til å skrive, å ta opp at man faktisk også trenger litt hjelp når det gjelder barnets fysiske aktiviteter.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Arbeiderpartiet er glad for at Regjeringen i folkehelsemeldingen gjør det klart at den ønsker å få til en nasjonal mobilisering for å bedre folkehelsen gjennom fysisk aktivitet. Dette vil Regjeringen oppnå gjennom en samlet strategi for fysisk aktivitet.

Jeg mener at fysisk inaktivitet er blant vår tids og framtidens største helseutfordringer. Vi må konstatere at en rekke sykdommer som nå øker betydelig i forekomst, har direkte sammenheng med manglende fysisk aktivitet blant folk flest.

Vi ser at stadig flere slanker seg. En eller annen slankekur er konstant i medias og folks fokus. Veldig ofte fører slik slanking til at kroppens forbrenning ødelegges, og langtidsvirkningen for den enkelte blir derfor ofte det motsatte av vektreduksjon.

Selv om det norske folk spiser færre kalorier enn noen gang, øker gjennomsnittsvekten. Vi spiser «lett», men blir tyngre. Årsaken til dette er selvsagt at folk rører seg stadig mindre. Det er behov for å endre folks fokus – fra slanking til fysisk aktivitet. Og det er viktig å få fram at det ikke er snakk om at folk flest må starte med knallhard daglig trening for at folkehelsen skal opprettholdes. Undersøkelser dokumenterer – som flere har vært inne på – svært stor helseeffekt av en halv times daglig fysisk aktivitet, med en intensitet som tilsvarer rask gange. Et folk som går en halv time hver dag, vil være et mye sunnere folk. Dette ville føre til sterk reduksjon av problemer som f.eks. høyt blodtrykk, høyt kolesterol, hjerte- og karsykdommer, overvekt og diabetes. Det igjen ville føre til en betydelig nedgang i sykefravær, i antall uføretrygdede og i antall førtidspensjonerte. Det ville videre føre til betydelige innsparinger i forhold til medisinering og sykehusinnleggelser.

Spørsmålet er imidlertid: Hvordan skal vi få til dette som vi alle sammen er så enige om at vi burde få til?

Mye handler selvsagt om at den enkelte av oss oftere må ta valg som innebærer fysisk aktivitet. Men det handler også om kreative løsninger som kan stimulere oss til å ta et slikt valg. Jeg har selv lansert en idé om et prøveprosjekt der f.eks. en større bedrift kan utprøve ulike tiltak. En idé i den sammenhengen er at arbeidstakere som går eller sykler til og fra jobben, får den tiden det tar, inkludert i arbeidstiden. Det vil selvsagt ikke passe for alle ansatte, fordi mange har lang arbeidsvei. Og det må selvsagt være en tidsbegrensning på ordningen. Andre igjen må være på plass på arbeidsstedet til et bestemt tidspunkt. Det er mange en slik ordning ikke vil passe for, men den vil passe for noen. Så må en rekke andre tiltak supplere denne ideen på den aktuelle prøvebedriften.

Med en gang jeg lanserer denne ideen, blir jeg møtt med spørsmål om hvem som skal betale for dette. Det viser etter min mening en grunnleggende mangel på forståelse for det problemet vi står overfor. Arbeidstakere med god helse representerer en besparelse for næringslivet. Redusert sykefravær, økt effektivitet, mindre uføretrygding og flere år i arbeidslivet betyr reduserte kostnader. Det er det å ikke gjøre noe som er dyrt. Jeg tror at et forsøk kunne ha dokumentert noen av disse sammenhengene.

Som jeg startet med å påpeke innledningsvis, sier Regjeringen at den ønsker å utforme en strategi for økt fysisk aktivitet i tilknytning til folkehelsemeldingen. Begrepet «strategi» synes jeg er noe uklart. Derfor har Arbeiderpartiet sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i innstillingen fremmet et konkret forslag om å be Regjeringen utarbeide en handlingsplan for økt fysisk aktivitet. Så kan man spørre: Er det noen forskjell på begrepene «strategi» og «handlingsplan»? Ja, begrepet «handlingsplan» har en klar betydning i norsk offentlig forvaltning. Jeg er derfor skuffet over at det ikke er flertall for det forslaget, tatt i betraktning de utfordringene vi står overfor.

Beate Heieren Hundhammer (H): Folkehelsemeldingen setter et nødvendig søkelys på folkehelsearbeidet. Dette arbeidet må omfatte alle grupper i befolkningen. Det er likevel nødvendig å fokusere særlig på barn og ungdom.

En samlet sosialkomite støtter Regjeringens strategi om å forebygge mer for å reparere mindre. Det er avgjørende at barn utvikler gode vaner i forhold til kosthold og fysisk aktivitet for å forebygge helseproblemer i voksen alder. Dette gir gode helsegevinster for den enkelte og betydelige samfunnsøkonomiske besparelser.

Når vi fokuserer på barn og ungdom, mener Høyre det er viktig at vi også inkluderer foreldre og familieperspektivet. Vi er fornøyd med at stortingsmeldingen legger vekt på at det skal tilrettelegges for at den enkelte kan ta ansvar for egen helse. Vi ønsker ikke å rette en moraliserende pekefinger mot foreldre og barn, men å påpeke de positive helsegevinstene ved gode vaner. Vi voksne må være gode rollemodeller, ikke minst i forhold til rusbruk, matvaner og kroppsidealer.

I likhet med den voksne befolkningen i Norge har barn generelt god helse. Man finner imidlertid de samme sosioøkonomiske helseforskjeller blant barn og unge som hos befolkningen for øvrig. På samme måte preger livsstilssykdommene også våre barn, eksempelvis med et økende antall overvektige. Det er slående at så mange som 70–80 pst. av alle barn og unge er for lite fysisk aktive. Vi er derfor fornøyd med at regjeringspartiene, sammen med Fremskrittspartiet, har bedt om en utredning av hvordan det kan tilrettelegges for mer fysisk aktivitet i skolen. Aktiviteten bør ikke nødvendigvis være lagt til en bestemt time på timeplanen, men kan integreres i hele skoledagen.

Sukkerinntaket hos ungdom har økt og er nesten dobbelt så høyt som anbefalt. Inntaket skriver seg hovedsakelig fra brus og godterier. Inntaket av frukt og grønt minsker behovet for denne formen for sukkerinntak, og antas å ha gunstig effekt på læring og atferd. Vi vil derfor berømme helseministeren, som sammen med landbruksministeren har sørget for en abonnementsordning med frukt og grønt i skolen, og at denne foreslås subsidiert i form av prisnedskriving og tilskudd til administrasjon av ordningen. Abonnementet tilbys i alle fylker med unntak av Finnmark, som vil inkluderes i løpet av 2003–2004.

Når det gjelder de aller minste, vet vi at et godt kosthold i sped- og småbarnstiden er svært viktig for barnets vekst og utvikling. Vi kan være stolte av at amming er langt mer utbredt i Norge enn i andre land, og i tråd med de faglige anbefalingene. Nasjonalt ammesenter på Rikshospitalet er viktig for å koordinere den nasjonale innsatsen på dette området. Selv om jeg ikke forventer at alle mødre skal gjøre som meg, ammet jeg mine tre barn i til sammen sju år.

Dessverre rammes også barn av psykiske problemer. Mellom 10 og 20 pst. av alle barn har så store psykiske problemer at det går ut over deres daglige fungering. Av disse er om lag 4 pst. behandlingstrengende. Blant ungdom er andelen som har behov for profesjonell hjelp, om lag 10 pst.

Opptrappingsplanen for psykisk helse representerer en historisk satsing og innholder øremerkede midler til tilbud for barn og ungdom. Flertallet i sosialkomiteen har også tatt ansvar i forhold til det økende behovet for psykisk helsevern for barn og ungdom, og har vedtatt at en økt andel av de totale midlene i psykiatriplanen skal gå til tiltak for denne gruppen.

Innenfor psykiske problemer representerer spiseforstyrrelser en spesiell utfordring. Man anslår at 1 400 ungdommer mellom 15 og 19 år har behandlingstrengende anoreksi. Selv om spiseforstyrrelser ofte har komplekse forklaringer, er det forebyggende helsearbeidet i denne sammenheng et ansvar som hviler på hver og en av oss. Vi må formidle til våre barn og ungdommer at deres verdi ikke er knyttet opp til snevre kriterier som vekt og utseende. Vi må avlive myter om at syltynne modeller representerer et kroppsideal. Som voksne må vi være en motvekt til en kroppsfokusert kultur.

På behandlingssiden er pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser en prioritert målgruppe for årets bevilgninger til utlandsbehandling. Pasientbroen er et viktig supplement til det innenlandske behandlingstilbudet for å gi en raskere hjelp til denne gruppen.

I innstillingen til St.meld. nr. 16 har en samlet komite også påpekt at helsestasjon for ungdom er et viktig lavterskeltiltak for denne gruppen. På disse helsestasjonene gis ungdom råd og veiledning i forhold til prevensjon, samliv og andre spørsmål av helsemessig betydning. Disse tiltakene må være lett tilgjengelige for ungdom og bør være gratis å benytte.

Narkotikamisbruket blant ungdom økte sterkt på slutten av 1990-tallet. Utviklingen preges av endringer i misbruksmønsteret, eksperimentering og kombinasjonsmisbruk. Ungdom er mer liberale i forhold til bruk av narkotiske stoffer. Regjeringen har sagt klart nei til en legalisering av narkotika, og dette er et verdistandpunkt som har en viktig signaleffekt.

Avslutningsvis vil jeg imidlertid også påpeke noen positive tendenser, nemlig at den sterke økningen i bruk av alkohol og narkotika blant ungdom synes å ha stoppet opp de siste årene. Dette gir et godt utgangspunkt for et folkehelsearbeid i forhold til barn og ungdom. Stortingsmeldingen Resept for et sunnere Norge markerer ikke avslutningen, men begynnelsen på dette viktige arbeidet.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er gledelig at sosialkomiteen gir sin tilslutning til hovedlinjene i Regjeringens politikk for å bedre folkehelsen, og at komiteen mener det er nytenkende og nødvendig med en politikk som har som mål å påvirke framtidige behov og utfordringer. Det samme gjelder den brede enigheten om at offentlig innsats i større grad skal rettes inn mot forebygging.

Det er behov for å styrke dette arbeidet. For selv om den norske befolkningen gjennomgående har god helse og utviklingen er positiv, står vi overfor store utfordringer. Den positive utviklingen går tregere i Norge enn i land det er naturlig at vi sammenligner oss med, de sosiale ulikhetene i helse er betydelige, og det er tegn som tyder på at ulikhetene har økt de siste tretti årene. Flere utviklingstrekk gir grunn til bekymring. Det fysiske aktivitetsnivået er redusert, nordmenn røyker mye, og det er et stort forbedringspotensial når det gjelder kosthold. Dersom vi skal klare å forbedre folkehelsen ytterligere, må vi få til en endring i retning av en sunnere livsstil.

Regjeringen har som mål at folkehelsepolitikken skal bidra til

• flere leveår med god helse i befolkningen som helhet

• reduserte helseforskjeller mellom sosiale lag, etniske grupper og mellom kvinner og menn

I stortingsmeldingen rettes søkelyset mot de mange påvirkningsfaktorene som bidrar til å skape helseproblemer, og faktorer som bidrar til å beskytte mot sykdom. En av flere slike faktorer er helsetjenestens egen reparerende, rehabiliterende og pleiende virksomhet. Denne viktige innsatsen, som naturlig nok får mye oppmerksomhet, ikke minst i Helsedepartementet og i sosialkomiteen, er likevel ikke det mest avgjørende for utviklingen i folkehelsen. Våre egne valg og hvordan vi sammen innretter samfunnet og samfunnsstrukturene på en rekke områder, spiller en langt viktigere rolle. Det er denne «store» helsepolitikken som er tema for stortingsmeldingen.

Ved å fokusere på faktorer som påvirker helsen, blir det synlig at det ikke bare er helsesektoren som er ansvarlig – det er en rekke samfunnssektorer som har «eierskap» til faktorer som påvirker helsen. Fra et folkehelseståsted må vi f.eks. bry oss om hvordan samfunnet er tilrettelagt for sykling og sunne matvaner, hvordan skolen håndterer mobbing, hvordan arbeidslivet kan være helsefremmende og ikke helsenedbrytende, og ikke minst hvordan vi kan motvirke og jevne ut sosiale forskjeller og kjønnsforskjeller i helse.

Selv om en lang rekke sektorer i samfunnet er ansvarlig for folkehelsearbeidet, er jeg som helseminister opptatt av at også helsetjenesten skal gjøre sitt. Forslaget om å innføre en grønn resept som ledd i behandlingen av pasienter med bestemte diagnoser, er ett eksempel på dette. En slik livsstilstakst er parallell til dagens røykeavvenningstakst og skal gi legene økonomiske incentiver for å drive livsstilsveiledning som alternativ til medikamentell behandling. Fastlegene vil være en viktig aktør i folkehelsearbeidet gjennom sin kontakt med store grupper av befolkningen, men også andre helsepersonellgrupper bør trekkes sterkere inn i dette arbeidet. For eksempel er det i sammenheng med den grønne resepten aktuelt å gjennomføre forsøk med oppfølgingstiltak – et apparat å henvise til – for spesielle pasientgrupper. Helseforetakene må også fokusere sterkere på sin rolle i det forebyggende arbeid.

Det kanskje viktigste perspektivet for den statlige politikken vil likevel være å skape gode rammebetingelser for det lokale folkehelsearbeidet og sikre at helsehensyn trekkes sterkere inn i samfunnsplanleggingen. For å bidra til dette foreslår Regjeringen at det etableres et partnerskap for folkehelse mellom stat, fylker og kommuner som skal bidra til en sterkere infrastruktur og sikre lokal og demokratisk forankring i dette viktige arbeidet.

Vi må videre ta i bruk virkemidler for å sikre at helsespørsmål blir satt på dagsordenen utenfor helsesektoren. Regjeringen går derfor inn for at hensynet til folkehelsen skal gå fram av formålsparagrafen i plan- og bygningsloven. Vi må også i langt større grad ta i bruk helsekonsekvensutredninger som verktøy for å sikre at helsehensyn blir lagt på vektskålen også i andre sektorer. Skal vi få dette til, må vi tydeliggjøre kravene i planregelverket og bygge opp nasjonal kompetanse på området. Helseprofiler er et annet viktig verktøy når folkehelsespørsmål settes på dagsordenen. Vi ønsker at helseprofiler skal videreutvikles som verktøy i samfunnsplanleggingen og gjøres tilgjengelig for alle kommuner.

De som hevder at denne regjeringen bare er opptatt av individet og individets valg, tar feil. De har ikke lest meldingen skikkelig, eller de har lest den med fordomsfulle briller. Jeg har nevnt her en rekke eksempler på at vi nettopp setter de sosiale utfordringene på dagsordenen, og vi peker på en rekke strukturelle tiltak som er nødvendige for å bedre folkehelsen. Målet er å bygge opp et systematisk og helhetlig folkehelsearbeid. Skal vi lykkes med det, må mange aktører i samfunnet mobiliseres. Frivillige organisasjoner vil være viktige alliansepartnere, både i lokale og regionale partnerskap og for sentrale myndigheter. Utfordringen er å få kreftene til å trekke i samme retning.

Jeg er ganske fornøyd med at vi denne våren har hatt en ganske heftig og omfattende debatt om folkehelsespørsmål i Norge. Den har dreid seg om fysisk aktivitet, om tobakk, om ernæringsspørsmål, om sosial ulikhet og om helse. Og det har vært noe av hensikten med denne meldingen: å sette denne debatten på dagsordenen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunn Olsen (A): Nå sa ikke helseministeren så veldig mye om kvinnehelse i sitt innlegg, det er jo grenser for hva man kan rekke på 5 minutter.

Men komiteen har nå sagt at den ønsker et kompetansesenter for muskel- og skjelettlidelser, fibromyalgi. Når vi har foreslått at Jeløy Kurbad skal bli et slikt kompetansesenter, er det fordi vi mener å vite at de der har høy kompetanse på området. Det nest beste er at komiteen iallfall sier at den er enig med oss i at vi trenger et slikt kompetansesenter.

Kan helseministeren antyde noe om hva slags tempoplan man kan tenke seg i forhold til å vurdere et slikt kompetansesenter?

Når det gjelder mammakirurgi, har vi ikke tatt opp merknaden vår i forslags form. Det er det god grunn til. Det ville ha vært trist om det forslaget ble nedstemt i Stortinget – for vi har ikke fått noe flertall for at mammakirurgi skal bli en subspesialitet.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg lyttet oppmerksomt til representanten Gunn Olsens hovedinnlegg og til replikken nå. La meg si at jeg synes både innlegget og replikken bar preg av beklagelser over hva slags forslag som det ikke er blitt flertall for under behandlingen av denne meldingen. Jeg synes faktisk det er ganske viktig at behandlingen av meldingen viser stor enighet om hovedspørsmålene og hovedstrategien i folkehelsearbeidet. Så er det klart at det kan være uenighet om enkeltspørsmål, som f.eks. hvor i Norge man skal ha et kompetansesenter for muskel- og skjelettlidelser for kvinner. Det synes ikke jeg er noe hovedspørsmål i denne saken, men jeg har merket meg det komiteens flertall sier om denne saken, og jeg vil komme tilbake til det i budsjettsammenheng.

Når det gjelder brystkreftbehandling, er jeg enig i det som komiteens leder sa om det spørsmålet. Jeg mener at det av kvinnehelsehensyn er et klart behov å få en mer sentralisert funksjon når det gjelder brystkreftkirurgi, men jeg ønsker ingen ytterligere oppsplitting av kirurgifaget.

Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.

John I. Alvheim (FrP): Som jeg nevnte i mitt innlegg, er jeg ganske bekymret for den manglende interesse for vaksinasjoner i barnealderen som det nå er, og jeg er også kjent med at våre fagmyndigheter har den samme bekymringen.

Det jeg kunne tenke meg å spørre helseministeren om nå, er: Har man i departementet eller i Folkehelseinstituttet noen oversikt over hvordan situasjonen er pr. dags dato? Er det en økende praksis at man lar være å vaksinere sine barn mot en rekke sykdommer som faktisk er utradert i Norge i dag, men som fort kan komme tilbake hvis disse såkalte kvasifagfolkene skal få større innflytelse i forhold til vaksinasjon?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg deler representanten Alvheims bekymring for de tilløp vi kan se til at foreldre lar være å bruke de vaksinasjonsprogrammer vi har, som er et viktig ledd i folkehelsepolitikken og i det forebyggende helsearbeidet her i landet. Jeg mener at det er svært viktig at myndigheter og fagmiljøer på alle plan bidrar til god, saklig, nøktern og sann informasjon om betydningen av vaksinasjon, og om risikoene ved vaksinasjon. Det har både Helsedepartementet og Folkehelseinstituttet et klart fokus på. Folkehelseinstituttet overvåker situasjonen når det gjelder tilslutning til vaksinasjonsprogrammene, og setter inn informasjonstiltak når det er nødvendig. Det er riktig at det i enkelte deler av landet har vært tilløp til en lavere tilslutning enn tidligere.

Sigbjørn Molvik (SV): Regjeringa sier i stortingsmeldinga at et overordnet mål for arbeidet med folkehelsa er å redusere helseforskjeller som har sin årsak i sosiale og økonomiske ulikheter. Dette er en viktig målsetting som SV sjølsagt deler. Vi ser ut til å være enige om diagnosen og om målet for behandlinga, men vi er nok uenige om resepten.

Spørsmålet til helseministeren blir derfor: Tror helseministeren det vil være mulig å oppnå målet om reduserte helseforskjeller uten først, eller samtidig iallfall, å redusere de sosiale og økonomiske forskjellene i seg sjøl?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Representanten Molviks innlegg og replikk er igjen et eksempel på at man tar utgangspunkt mer i eget ståsted enn i meldingens faktiske fokusering på disse spørsmålene. For første gang settes det i en folkehelsemelding bredt søkelys på de sosiale ulikheter i helse. For første gang legges det fram i en slik sammenheng klare tiltak for å bidra til å redusere helseforskjellene. Det burde man kanskje tatt som et utgangspunkt for debatten.

Så kan jeg akseptere at det kan være uenighet om virkemidler. Men for å svare direkte på representanten Molviks spørsmål, mener jeg at man må ha for øye både den alminnelige, sosiale og økonomiske utjevning og utjevning i spesifikke helsefaktorer. Disse forholdene henger sammen. Det er en klar sammenheng mellom sosiale statusfaktorer og helse.

Ola D. Gløtvold (Sp): Når det gjelder bruk av rusmidler, er det i meldingen vist til handlingsplanen mot rusmiddelproblemer, og at det der satses på økt forebygging, spesielt med ungdom som målgruppe.

Senterpartiet la inn en merknad når det gjelder dette med helsevesenets ressurser, og at de i stor grad brukes til sykdom og skader som er relatert til rusmiddelbruk, og da i særlig grad alkohol. Så sier vi noe om at det er viktig å se sammenhengen mellom tilgjengelighet og sykdomsutvikling, og det må være slik at både prispolitikk og tilgjengelighetstilrettelegging vurderes som viktige virkemidler i vår alkoholpolitikk fortsatt.

Jeg har merket meg at regjeringspartiene ikke kunne være med på denne merknaden, og jeg lurer på om det varsler en ny retning i alkoholpolitikken fra Regjeringen. Spesielt har vi bl.a. nevnt problemer med rusbrus i denne sammenhengen. Jeg ønsker at helseministeren redegjør for hvorfor man ikke lenger kan slutte seg til at prispolitikk og tilgjengelighet er viktige virkemidler.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg kan svare for Regjeringen, og for meg som helseminister, og så får andre svare for prosessen i komiteen. Det synes jeg ikke det er riktig at jeg går inn på.

Det er min klare oppfatning at alkoholbruk er årsak til store helseproblemer. Det er en av de viktige årsakene, og det har vi også gitt klart uttrykk for. Det er også godt forskningsmessig belegg for at hvis man ønsker å påvirke totalforbruket i et samfunn, er tilgjengelighet og pris viktige virkemidler. Det mener jeg også at vi fra Regjeringens side har pekt på.

Så er det selvfølgelig mange avveininger når man skal utforme den konkrete politikken på disse områdene, men det er et annet spørsmål.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Som jeg sa i mitt innlegg, synes jeg at det er synd at vi ikke får et flertall for forslag 5 i innstillingen, om å få utarbeidet en handlingsplan for fysisk aktivitet. Men det går jo fort i slike komiteavgivelser, og det er aldri for sent å tenke seg om en gang til, i hvert fall ikke før voteringen. Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om ikke han fra denne talerstol kan være med på å anbefale representantene fra regjeringspartiene å tenke seg om en gang til, slik at vi kan få et flertall for et viktig og fornuftig forslag.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er helt enig med representanten Bjarne Håkon Hanssen i at en målrettet og handlingsorientert satsing på økt fysisk aktivitet i samfunnet er noe av det viktigste vi kan gjøre for å spare enkeltindivider og samfunnet for den tunge sykdomsbyrde som er knyttet til fysisk inaktivitet, og de store samfunnsøkonomiske konsekvenser det har at enkeltmennesket pådrar seg disse sykdommene, og dermed sykefravær og uføretrygding og lidelser.

Så i sak er vi helt enige. Vi er også så enige at vi faktisk sammen med Sosial- og helsedirektoratet arbeider med slike handlingsplaner. Så blir det et spørsmål om Stortinget synes det er nødvendig å vedta det. Det vil jeg overlate til Stortinget.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Jeg takker for en konstruktiv debatt. Jeg er enig med helseministeren i at vi føler at det var litt som å slå inn åpne dører – det var grunnen til at vi ikke støttet det forslaget.

Til Senterpartiet kan jeg si at grunnen til at vi ikke støttet forslaget fra Senterpartiet, var at vi syntes at de hadde sterkere fokus på kommuneøkonomi enn på rusproblematikken.

Til representanten Alvheim vil jeg si når det gjelder den enstemmige komitemerknaden med ønske om at prosjektet Miljøårsaker til type 1 diabetes skal fortsette: Det bygger på at det skal tas en DNA-test av alle nyfødte. Når en vet at en kan gjøre noe med eventuelle funn, er dette en god måte å forske på.

Mange har vært inne på kvinnehelse, og i innstillingen beskrives flere tiltak til forbedringer av kvinners helse. Men innstilingen understreker samtidig at kvinner i Norge har gode forutsetninger for bra helse, og lever lenger enn de fleste andre kvinner i verden. Jeg håper kvinnehelseforskningen nå får et løft, at ikke all forskning baseres på menns premisser og at kjønnsperspektivet blir sentralt overalt i helsetjenesten.

Vi vet også at relativt små endringer i kosthold og mosjonsvaner kan gi oss flere leveår med god helse. Det er viktig at vi lever opp til dette i praksis, og det er fristende til slutt å sitere en som hadde oppdaget dette alt i 1859, nemlig Søren Kierkegaard. Jeg siterer:

«Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og går fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.»

Så nå håper jeg at vi går mot et sunnere Norge.

Signe Øye (A): Jeg vil bruk mine tilmålte minutter på kvinneperspektivet i helsepolitikken.

Det er veldig bra at Stortinget i dag tar kvinnehelse på alvor, og at det nå ser ut til at man ønsker å gjøre noe på området. At det nå skal forskes mer på kvinnesykdommer, er på tide. Vi har dårlig tid.

Derfor er det bra at et flertall i komiteen, alle utenom Fremskrittspartiet, er enige om at det skal vurderes om det skal opprettes et nasjonalt kompetansesenter for fibromyalgi, og ber Helsedepartementet vurdere dette. Men hvor lang tid skal vi nå bruke på å vurdere dette?

Stortinget burde allerede i dag ha gått et skritt lenger. Det kan da ikke være noen grunn til å ha nye runder for å vurdere om vi virkelig trenger et slikt nasjonalt senter eller ikke. Vi må nå ta inn over oss at sykdommer innen muskel/skjelettsystemet og fibromyalgi er sykdommer som slår tungt ut, både når det gjelder langtidssykmeldinger, og på uførhet. Det er statistikker som bekymrer oss. Derfor er viten om kvinnesykdommer som muskel- og skjelettsykdommer viktig.

Derfor er det skuffende at Arbeiderpartiet ikke får flertall for sitt forslag om å allerede i dag vedta at det skal etableres et kompetansesenter innen kroniske muskelsmerter/fibromyalgi på Jeløy Kurbad i Østfold. Vi har ingen tid å tape. Det er på høy tid å få et slikt senter etablert, og jeg vil hevde at Jeløy Kurbad peker seg ut på mange måter til å ivareta det vi etterspør. Kurbadet har stor erfaring og kunnskap innenfor rehabilitering av pasienter med kroniske muskelsmerter/fibromyalgi, og har utviklet en spisskompetanse innenfor området. Kurbadet er etterspurt til veiledning og undervisning av kollegaer og annet helsepersonell innenfor sitt spesialfelt.

Men i en ellers meget knapp økonomi er det ikke lett for Kurbadet å prioritere dette arbeidet med å undervise andre. Det betyr at kompetansen blir på Kurbadet og kun tilfaller dem som er så heldige å få komme dit. Det er faktisk ventelister fram til 2005.

Vi konstaterer at spisskompetansen på dette området er dårlig, selv om vi vet at svært mange av alle uføre lider av muskel- og skjelettsmerter. Vi må få vite mer om dette skal vi få ned tallene i de dårlige statistikkene innenfor sykmelding og uførhet. Det er også slik at Norge er et land som har flest kvinner som rammes av fibromyalgi, og vi burde finne ut hvorfor det er slik. Det er mye vi ikke vet på dette området som det er presserende å finne ut av.

Nå sier helseministeren at han lover å komme tilbake allerede i budsjettbehandlingen. Jeg håper han mente det var budsjettet til høsten, for da skal vi være fornøyd.

Gunn Olsen (A): Når helseministeren sier i sitt innlegg at jeg har vært gjennomgående preget av å være misfornøyd med forslag vi ikke fikk igjennom, må jeg si at jeg stiller meg helt uforstående til det. Da tror jeg ikke at helseministeren og jeg har vært i samme sal. Jeg har tvert imot gitt uttrykk for at jeg er svært fornøyd med mye av det vi har fått til på kvinnehelse, og uttrykte bl.a. at jeg synes at deler av denne meldinga er en stor seier for kvinner.

Så hørte jeg hva ministeren svarte når det gjaldt Jeløy. Som jeg prøvde å si – replikkene er jo blitt veldig korte nå – mente vi å vite at Jeløy Kurbad har den kompetansen vi trenger for å få til det kompetansesenteret. Det er grunnen til at vi har foreslått Jeløy Kurbad konkret.

Jeg synes også, for å gjenta det, at det er bra at det nå skal vurderes om det skal opprettes et slikt kompetansesenter, for vi tror det er helt nødvendig.

Vi har ikke tatt opp noe forslag, det er kun i merknadsform det vi sier om mammakirurgi som en subspesialitet. Vi har ikke tatt det opp, for vi vil ikke ha det nedstemt – vi visste at det ville bli nedstemt. Men når flertallet i komiteen sier at de vil ha en sentralisering av brystkreftpasienter, vet vi at det selvfølgelig gir et volum. Det er imidlertid noe helt annet enn en subspesialitet, og jeg synes det er litt leit at mammakirurgi fortsatt skal være venstrehåndskirurgi.

Sigbjørn Molvik (SV): Jeg tok ordet for å si litt mer om psykisk helse, særlig knyttet til barn og unge og den økninga og de utfordringene vi ser der. SV er sterkt bekymret for denne økninga. Ventetida for behandling i spesialisthelsetjenesten er uakseptabelt lang, det vet jeg også helseministeren er enig med meg i, og den er betydelig lengre for barn og unge enn for voksne.

Også i kommunene ser det ut til å være store mangler flere steder, både når det gjelder ressurser og kompetanse. Dette rammer barn og unge veldig hardt, for jo lengre tid som går før tiltak blir satt inn, jo vanskeligere blir behandlinga av disse lidelsene. SV har derfor i ulike sammenhenger foreslått tiltak for å forsøke å rette opp noe av dette. Blant annet har vi foreslått en behandlingsgaranti for barn og unge under 18 år, og vi har foreslått økninger til psykiatrien i våre alternative budsjetter. Vi har også vært spesielt opptatt av situasjonen i kommunene, for å sikre at barn og unge får sin rettmessige del av de psykiatrimidlene som kommunene får. I dag er det vel slik at 20 pst. av disse psykiatrimidlene skal gå til barn og unge.

Ved behandlinga av tiltaksplanen mot fattigdom fikk SV – og det er vi glade for – et enstemmig storting med på å vurdere om denne 20 pst.-andelen bør heves. Iallfall er det viktig å sikre at minst 20 pst. går til tiltak som er spesielt rettet mot barn og unge. Stortingsflertallet gjentar nå denne vurderingen i folkehelsemeldinga, som vi behandler i dag.

Det kunne vært greit å høre helseministerens vurdering av det som Stortinget her gir uttrykk for, og om en oppfølging av dette ønsket vil komme til Stortinget, enten gjennom budsjettet eller på andre måter.

Ola D. Gløtvold (Sp): Man rekker ikke mye på 5 minutter, og man rekker heller ikke mye på 3 minutter, men jeg skal i hvert fall ta noen tema som jeg ikke rakk i det første innlegget mitt.

Fysisk aktivitet og dette med at elevene skal ha fysisk aktivitet én time pr. skoledag, er viktig. Det har vi fått bekreftet fra ulike sterke organisasjoner som kan mye om dette. Jeg synes også at et samarbeid med idrettslivet må være positivt og ikke negativt, slik undervisningsministeren delvis var inne på her om dagen.

Jeg synes også det er synd at man ikke kunne enes om å få utarbeidet en handlingsplan for økt fysisk aktivitet, en handlingsplan som omfattet flere samfunnsområder, f.eks. samferdsel, arealplanlegging, skole og arbeidsliv. – Så langt om det.

Så til dette med trygg mat, kosthold, ernæring og føre var-prinsippet: Vi har påpekt at man må være føre var når det gjelder bl.a. tilsetningsstoffer i mat og drikke. Vi sier også at det er viktig å sikre trygg mat og rent drikkevann til befolkningen, både kvalitativt og kvantitativt. Det er også viktig, som vi har en merknad om i innstillingen, men der vi bare har fått støtte fra SV, at man sikrer nok mat for befolkningen. Med de utviklingsperspektiv som vi ser i dag, med økt fare for smittespredning, økt fare for økokatastrofer og forurensning, er det viktig at vi har en matvareberedskap i dette landet slik at selvforsyningsgraden, som i utgangspunktet er lav, er best mulig, og at det er kort vei mellom produsent og konsument, noe som også bedrer folkehelsen gjennom mindre transport og mindre forurensning.

Så til grønn omsorg og grønn resept: Grønn resept var en av de store nyhetene i forbindelse med framleggelsen av denne stortingsmeldingen. Jeg synes derfor det er rart at man ikke har tatt mer tak i hva grønn omsorg skal være. Jeg stusser også over at ingen har støttet Senterpartiet når det gjelder dette. Skal vi ha grønn resept, må vi også ha et apparat som kan gi grønn omsorg, både innenfor somatikk, psykiatri og på de helseområdene som vi regner som aktuelle med hensyn til forebygging og rehabilitering. Ikke minst i forhold til psykosomatiske lidelser vil grønn omsorg være svært aktuelt og interessant for framtiden.

I forbindelse med psykiatrien er jeg enig med representanten Molvik i at det er viktig med ressurser.

Så en liten visitt til Venstre, som sier at Senterpartiet ligger langt til venstre. Jeg er glad for at helseministeren også kom inn på lovverk, og hvordan vi kan komme inn med overordnede tiltak. Han sa at hvordan vi innretter samfunnet og samfunnsstrukturen, er veldig viktig for folkehelsen. Det er det vi sier i den merknaden. Jeg synes at de overordnede tiltak er viktige, sammen med ressursene. Da er det nok slik at Senterpartiet sosialpolitisk ligger til venstre for høyrepartiet Venstre.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er åpenbart positivt at man får en folkehelsemelding med retning på tiltak som kan tenkes å ha effekt. Likevel vil det være slik at Regjeringen først og fremst må måles ut fra hva slags vilje man har til å igangsette tiltak som også utløser kostnader.

Jeg har lyst til å trekke fram én sak som absolutt har med selve kvinnehelseperspektivet å gjøre, og som man har en tilleggsmelding på her, og det er begrepet «yrkessykdom» spesielt rettet inn mot kvinner. SV fremmet i 1998 et forslag om at man skulle utrede mulighetene for å godkjenne yrkessykdommer også hos kvinner i omsorgsyrkene, slik at man kunne vurdere om det også var å anse som yrkessykdom. I dag er retningslinjene og forskriftene innenfor folketrygdlovgivningen såpass finurlige at de ekskluderes. Jeg har registret at til tross for flere henvendelser til ulike regjeringer om dette har denne saken ikke kommet videre. Det har, så vidt jeg forstår, funnet sted en utredning, men Regjeringen har ikke tatt tak i saken for å bringe større klarhet i den. Man kan godt tenke seg at en grunn til det nettopp er at det vil utløse kostnader, eller i hvert fall at det vil være vanskelig å kartlegge årsakssammenhenger hos kvinner i omsorgsyrkene, og om hvorvidt plagene som har oppstått, har skjedd i en arbeidssituasjon eller på fritiden. Men det framstår i dag som klart urimelig at mens menn i tradisjonelle mannsyrker, eksempelvis en som driver med trykkluftsbor, lett vil få godkjent sine plager ved leddforandringer som en yrkessykdom, vil kvinner ikke få det, nettopp fordi det kan reises tvil om det er gjennom husmorarbeidet man har fått plagene og ikke på jobben. Dobbeltarbeidende kvinner kommer dårligere ut nettopp fordi de har en arbeidsdag som er mye lengre og mye mer krevende.

Jeg synes at denne saken nettopp kunne ha vært et godt eksempel på at Regjeringen også synliggjør i enkeltsaker at man vil noe i et folkehelseperspektiv. For det er klart at hvis man i hvert fall får på plass muligheten for en godkjenning, gjør man også noe med arbeidslivet og de krav som i dag stilles innenfor omsorgsyrkene. Det vil kanskje også gjøre noe i forhold til de ulike arbeidsgivere med hensyn til å tilrettelegge yrket på en bedre måte. Det kan være med tekniske hjelpemidler, det kan være i forhold til vaktordningen på sykehjem, det kan være med ulike tiltak som i sum skal redusere belastningen for den enkelte kvinne i omsorgsyrkene, og som på den måten kan få ned sykefraværet og også redusere muligheten for framtidige yrkessykdommer.

Jeg vil utfordre statsråden på akkurat det temaet jeg nevner nå. Jeg synes det er synd at ikke Regjeringen på en eller annen måte har kunnet valgt en tilnærming som gjør at man kunne ha løst denne saken, når et klart flertall i Stortinget har bedt Regjeringen utrede dette for å komme fram til en løsning.

John I. Alvheim (FrP): Jeg ønsker å stresse litt mer dette med vaksinasjon. Jeg har forståelse for at helseministeren ikke sitter inne med all detaljkunnskap om hvordan den utviklingen er i øyeblikket, og om den går videre i negativ forstand sett fra vårt ståsted. Jeg vil også si at vaksinasjonsprogrammene de siste 50 årene kanskje har vært det viktigste enkeltvedtak for å begrense og også utrydde en del barnesykdommer og andre sykdommer som tbc og poliomyelitt. Det er ganske bekymringsfullt at enkelte såkalte profeter nå har fått gjennomslag for og fått innpass hos foreldregenerasjonen med at vaksinasjon av barn skal man ikke lenger foreta.

Distriktslegen var jo i gamle dager et fyrtårn i dette med forebyggende helse, og han hadde også ansvar for helserådene og sørget for denne informasjonen som var nødvendig til foreldrene om de ulike vaksinasjonsprogrammene. Den ordningen er nå borte, og jeg vet konkret at flere kommuner har problemer med å få fastleger til å påta seg oppgaver innen samfunnsmedisinen, som skulle komme i stedet for distriktslegeordningen på dette feltet. Det er direkte farlig, tror jeg. Den trenden som er på gang, må vi derfor på alle mulige og umulige måter prøve å stanse, ellers så får vi et alvorlig tilbakeskritt. Vi ser det allerede når det gjelder tbc, for det er økende i befolkningen. Nå vet jeg ikke om det skyldes at man ikke har foretatt BCG-vaksinasjon og fulgt opp dette slik som vi pleide å gjøre i gamle dager, det har jeg ikke kunnskap om. Men dette må overvåkes ganske ettertrykkelig, og det forstod jeg også at både departementet og Folkehelseinstituttet gjør.

Om statsråden skal ha ordet senere i debatten, vil jeg gjerne at han kommer litt nærmere inn på dette og hva som i dag gjøres for å opprettholde de vaksinasjonsprogrammene som har vært så effektive gjennom 50 år, minst, og som har vært en betydelig forebyggingsfaktor for alvorlig sykdom hos både barn og voksne.

Når det gjelder forslag nr. 5, skulle det være unødvendig å stemme for det forslaget, for statsråden har nå redegjort for hvilket arbeid som er på gang i så måte. Men vi kommer til å stemme for forslaget fra vår side.

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først takke for en debatt som jeg synes har gitt et godt, avklart og bredt grunnlag for de framtidige strategier når det gjelder folkehelsen i Norge. Jeg skal kort kommentere noen spørsmål som har vært reist av enkelte representanter i debatten.

Representanten Gunn Olsen sier at mammakirurgi fortsatt er venstrehåndskirurgi. Jeg er helt uenig i at det skal være slik, og at det er slik. Det jeg har påpekt, er at det er for mange sykehus i dag som har denne oppgaven. Det fører til at for mange kirurger utfører denne oppgaven for sjelden, og det er et kvalitetsproblem. Derfor er nettopp det at færre sykehus for framtiden bør gjøre dette, et grep for å sikre høyere kvalitet på denne viktige kvinnehelsetjenesten.

Representanten Molvik spurte konkret om barn og unges psykiske helse, og prioriteringen av det framover. Vi arbeider nå sammen med en rekke andre departement med en strategiplan for barns og unges psykiske helse, som jeg regner med å legge fram over sommeren. Når det konkret gjelder spørsmålet om andelen av de øremerkede midlene til kommunene som bør gå til barn og unge, har jeg allerede i rundskriv for inneværende år sagt til kommunene at jeg mener at minst 20 pst. av disse øremerkede midlene bør gå til barn og unge. I så måte mener jeg at vi allerede er i gang med å følge opp det som flertallet her har bedt om. Men vi er ikke framme i forhold til 20 pst. ennå.

Så spør representanten Ballo om oppfølgingen av et vedtak som er knyttet til utredning av regelverk når det gjelder yrkessykdommer for kvinner. Det er et spørsmål som ligger under sosialministerens konstitusjonelle ansvarsområde, og som hun har svart for her i stortingssalen tidligere, bl.a. med å henvise til den utredningen som er på gang når det gjelder yrkesskadeordningen i folketrygden. Jeg viser til det sosialministeren har sagt, og vil henvise ytterligere spørsmål til henne som ansvarlig for dette regelverket.

Avslutningsvis vil jeg si til representanten Alvheims spørsmål om vaksinasjonsprogrammene at jeg er helt enig i at de også for framtiden bør være helt sentrale virkemidler i folkehelsearbeidet. Vi kommer til sammen med Folkehelseinstituttet å overvåke utviklingen og sette inn nødvendige tiltak både av informasjonsmessig karakter og på annen måte, ikke minst overfor helsestasjonene, som er sentrale aktører i dette arbeidet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.