Siv Jensen (FrP) (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg må gjøre oppmerksom på to feil i komiteens tilråding. Kap. 5800 post 50 skal forhøyes med 28 043 000 000 kr til 62 844 000 000 kr. Det er i samsvar med komiteens merknader og forslag under punkt 3.6.1 i innstillingen. Videre skal kap. 5999 post 90 i samsvar med komiteens merknader og forslag under punkt 3.6.2 i innstillingen nedsettes med 12 290 500 000 kr til 13 379 000 000 kr. – En liten teknisk feil på tampen av året, president, men det går sikkert bra.

Jeg vil bare kort bemerke at dette jo er nysalderingen av 2003-budsjettet. Denne gang, i motsetning til flere av de forutgående årene, er avvikene betydelige. Det oljekorrigerte underskuddet er økt med 27, 7 milliarder kr siden saldert budsjett. Da er det fristende bare å konstatere at den såkalte handlingsregelen i hvert fall ikke er til hinder for en faktisk bruk av oljepenger i et betydelig større omfang enn det vi ender opp med å diskutere når budsjettet blir behandlet om høsten. Når man ser at de samlede skatte- og avgiftsinntektene har sviktet med om lag 17,5 milliarder kr, altså et betydelig avvik, så rinner det i hvert fall meg i hu at budsjettforhandlingene og alt det styret som oppstår i forbindelse med å dekke inn endringer krone for krone, at selv små endringer omtrent skal velte børsen og svekke tilliten til et samlet storting og regjeringen, blir litt søkt, når man da ser utviklingen i budsjettet gjennom året, særlig når avvikene er av denne størrelse. Det er bare en kort bemerkning til de faktiske forhold. Jeg anbefaler med dette komiteens tilråding.

Presidenten: Da har komiteens leder redegjort for endringer i den trykte innstillingen. De endringene vil det bli tatt hensyn til under voteringen.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil kort kommentere to forhold i nysalderingen. Det ene er hvordan dette året faktisk har vært. Det nysalderingen forteller mest om, er at det har vært et svært vanskelig år på mange ulike felt. Når skatte-, avgifts- og renteinntektene sprekker med over 20 milliarder kr, sier det at aktiviteten i Norge har vært lav. Det betyr også at mange har vært arbeidsledige, og det vi forventet, har altså ikke kommet inn.

Først og fremst er dette trist fordi det betyr at vi på et tidspunkt i vår, da SV tok til orde for dette, burde økt aktiviteten i Norge, slik at flere hender hadde kommet i arbeid. 110 000 mennesker er uten arbeid. Det er nysalderingen dessverre et uttrykk for, når statens inntekter svikter med hele 20 milliarder kr i skatte-, avgifts- og renteinntekter.

Det viser seg også i et helt annet forhold, nemlig at dagpengeposten har økt med mer enn 3 milliarder kr i forhold til det som var stipulert. Det betyr altså at det har vært lavkonjunktur i Norge i 2003. Vi burde ha økt farten denne våren for å få flere hender i arbeid. Dette hadde også gitt utslag i nysalderingen.

Det andre dette forteller, er at man overfokuserer på budsjettbalanse i økonomisk politikk. Det er helt riktig at man skal ha kontroll med økonomien, og budsjettbalanse som sådan er fornuftig. Men når budsjettbalansen sprekker med 27,5 milliarder kr – man har altså faset inn i norsk økonomi 27,5 milliarder nye oljekroner, for å bruke det begrepet – går det helt greit bare man ikke snakker høyt om det. Det betyr at å overfokusere på budsjettbalanse virker meningsløst også som styringsdokument og styringsmål. Vi er tilhengere av at man skal ha kontroll med økonomien, men det nysalderingen forteller, er at situasjonen i Norge har vært ganske laber gjennom hele året.

Dette vises også i et annet forhold som jeg ønsker å kommentere, og det er kommunenes inntekter. Da statsbudsjettet ble gjort opp i fjor, lå det inne i en forutsetning om hva kommunene skulle ha, både i overføringer fra staten og i skatteinngang. Men skatteinngangen har også på dette feltet sviktet. I svaret til SVs gruppe vises det til at skattetapet for kommunene har vært 1,75 milliarder kr. Etter at vi mottok dette brevet, er det vel grunn til å tro at tallene har gått enda mer opp, i hvert fall hvis man skal tro det som står i pressen, og kanskje er det dobbelte av 1,75 milliarder kr.

Siden situasjonen er såpass prekær og dramatisk i mange kommuner, har vi fremmet et forslag om at disse pengene etterbevilges kommunene. Vi tar i dag opp forslag om at kommunene skal få tilført 1,75 milliarder kr for å få kompensert for det skattetapet og den aktivitetsnedgangen dette har medført i norske kommuner. Vi mener det er helt rimelig, ikke som et prinsipp, men som en engangsøvelse, simpelthen fordi kommunene har bruk for disse pengene. Aktiviteten er justert såpass betydelig ned fordi disse pengene har vært borte.

Jeg tar opp SVs forslag i innstillingen og har for øvrig ingen kommentarer til nysalderingen.

Presidenten: Representanten Øystein Djupedal har tatt opp det forslaget han refererte til.

Morten Lund (Sp): Da budsjettet ble vedtatt for ett år siden, ble det sterkt advart mot å bruke mer oljepenger enn Regjeringens forslag. Ble det gjort, ville renten fyke i været og kronekursen likeså. Det ville være ødeleggende for næringslivet og samfunnsøkonomien. Mange forslag til økte bevilgninger for å bedre situasjonen for næringslivet og øke aktiviteten i kommunesektoren ble avvist. Senterpartiet foreslo f.eks. å bevilge knapt 4 oljemilliarder kr ekstra. Nå ser vi at det i løpet av året ble brukt 27,7 oljemilliarder mer, uten at kronekurs og rente føk i været – tvert imot.

Den sterke økningen i ledigheten og enda sterkere nedgang i deltakelse i arbeidsstyrken er et resultat av en feilslått økonomisk politikk siden denne regjeringen tiltrådte. Vi har hatt en meget gjerrig finanspolitikk, der stimulanser til næringslivet i milliardklassen er fjernet, og kommuneøkonomien har vært for trang i forhold til de forventninger som vi har vært med på å skape. Vi har hatt en feilslått rentepolitikk, som har ført til enorme tap for konkurranseutsatt sektor, både i inntekter og antall arbeidsplasser. Vi har hatt skattefritak for aksjeutbytte, noe som fører til at nødvendig egenkapital forsvinner fra bedriftene.

Statens inntekter er blitt 20 milliarder kr lavere enn forventet. Utgiftene er blitt 10 milliarder kr høyere. Årsakene er økt ledighet, mindre aktivitet og dårligere lønnsomhet for bedriftene. Tapene for nasjonen Norge er nok større enn de tall som nå nevnes. De virkelige tapene i form av nedlagte og utflaggede bedrifter, tapt egenkapital og tapte markedsandeler, tapt kompetanse, forsømt vedlikehold, økte sosiale og helsemessige problemer hos dem som rammes av ledighet og utrygghet, vil måtte begrense verdiskapingen i Norge i lang tid framover.

En viktig lærdom av årene 2002 og 2003 må være at det erkjennes at stabil kronekurs er den viktigste rammebetingelsen for næringslivet og også for den offentlige økonomien.

De enorme tapene det siste året er en ny bekreftelse på at arbeidskraften er vår suverent viktigste ressurs. Oljeformuen må etter Senterpartiets mening brukes langt mer aktivt for å stimulere til full sysselsetting og foredle arbeidskraften vår. En slik strategi vil best sikre inntektene som trengs for å dekke framtidens pensjoner. Jeg mener bestemt at 5 milliarder kr plusset på for et år siden til å stimulere næringslivet ville redusert tapene vi nå registrerer, med minst 10 milliarder kr og gitt oss 15 000–20 000 færre ledige.

Vi har nettopp avsluttet enda en budsjettbehandling der hovedhensynet har vært ikke å tråkke over krittstreken for tillatt bruk av oljepenger. To års erfaringer viser at skråsikkerheten om hva økonomien tåler, burde ha vært langt mindre. Hvor mange år skal det ta før media avslører at handlingsregelen for bruk av oljepenger er «Keiserens nye klær» i ny versjon?

Senterpartiet har gjort et nytt forsøk på å invitere til å oppfylle de løfter som alle partier gav under valgkampen, om bedre vilkår for kommunene til å tilby velferdstjenester.

Kommunenes Sentralforbund har beregnet en skattesvikt på 2,75 milliarder kr fra saldert budsjett for 2003. Dette er et ekstraordinært tap og en ekstraordinær situasjon. Så vidt jeg husker, har det ikke skjedd de siste ti årene at skatteinntektene har gått så mye ned. Senterpartiet foreslår at det bevilges 2 milliarder kr som kompensasjon for skattesvikten. En slik bevilgning vil gå til å redusere underskudd på årets regnskap, om det vedtas.

Jeg vil da få ta opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Morten Lund har tatt opp det forslaget han refererte til.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg kunne falla for freistinga no til å beskriva situasjonen i kommunane ytterlegare etter siste meldinga om svikt i skatteinngangen på 3 milliardar kr. Det skal eg ikkje gjera på dette tidspunktet, men eg vil koma med ei grunngiving for forslag nr. 3.

Stortinget skal i vårsesjonen behandla St. meld. nr. 47 for 2002-2003 om ei erstatningsordning for pionerdykkarane. Tidlegare i haust har Stortinget teke stilling til straksløysingar etter nærare retningsliner for nokre av pionerdykkarane. Under kap. 1500 post 70 er det difor løyvt 10 mill. kr for i år. Til no er det etter søknad utbetalt vel 6 mill. kr. Kommunalkomiteen finn det føremålstenleg at ein kan overføra resten av midlane, og det er på denne bakgrunnen eg tek opp forslag nr. 3.

Presidenten: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Marit Arnstad (Sp): Jeg skal bare få si noen få ord ved slutten av debatten. Jeg skjønner at det kan være en viss utålmodighet hos flere etter å få avsluttet en debatt.

Jeg synes likevel det er nødvendig ved nysalderingen og ved slutten av høstens budsjettbehandling å kommentere et par forhold knyttet til nysalderingen som også er av mer prinsipiell art i forhold til dette husets arbeid med budsjettspørsmål.

Jeg må konstatere at det ikke medfører særlig debatt at nysalderingen åpenbart avslører enkelte svakheter knyttet til vårt budsjettsystem. De svakhetene blir kanskje ekstra synlige i år på grunn av konjunktursvikten og de endringene det medfører i forhold til skattesvikt, lavere utbytte, merutgifter knyttet til arbeidsledighet, osv. Men en skal jo merke seg at bare fra debatten om statsbudsjettet for 2004 for knapt en måned siden og fram til i dag kan en konstatere at mens vi for knapt en måned siden diskuterte streken for budsjettbalansen så presist at det knapt var rom for å diskutere en halv eller en milliard ekstra i bruk av oljepenger, sitter vi altså ved nysalderingen for 2003 tilbake med en økt bruk av oljepenger på 27 milliarder kr i løpet av inneværende år. Det setter noe av den øvrige debatt vi har hatt, ikke minst den debatt vi har hatt om balansen knyttet til de årlige statsbudsjettene, i et noe merkverdig lys. Det synes jeg det er grunn til å påpeke ved slutten av denne debatten, særlig når vi også ser de store uløste oppgavene som vi har brukt mye tid i høst på å diskutere, både i forbindelse med finansinnstillingen og også knyttet til de ulike fagbudsjett.

Det andre prinsipielle punktet som jeg synes også skal nevnes ved slutten av debatten, er at sjøl om utslagene er ekstra store i år, er det andre året på rad vi diskuterer økt bruk av oljepenger på i overkant av 10 milliarder kr, basert på inneværende års budsjett, på bakgrunn av den debatt vi nettopp har hatt, der streken var så nøyaktig satt som det den var.

For 2002 ble det nesten 10 milliarder kr. I år blir det 27 milliarder kr. Og spørsmålet blir, etter den nitide debatt vi har hatt i høst om budsjettbalansen, hva det kan komme til å bli neste år. Det er et spørsmål som jeg synes vi skal grunne litt på ved overgangen til budsjettet 2004 og i etterkant av de debatter vi har hatt i denne sal i høst, der vi har sett på mange store, uløste behov og vært nødt til å si nei flere ganger av hensyn til en krittstrek som egentlig er i løse lufta.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg har merket meg at flere representanter, og senest i siste innlegg, er bekymret for stor bruk av oljeinntekter. Det er en bekymring man bør bevare året igjennom.

Ellers har vi lagt bak oss et år med betydelige økonomiske problemer. Jeg tør også minne forsamlingen om at vi har hatt det største børsfallet siden 1920-årene. På den måten har også staten blitt fattigere. Noe er vel gjenvunnet, men slett ikke alt. Jeg sikter altså til petroleumsfondet. Vi har lagt bak oss et år hvor amerikansk og europeisk økonomi har vært utsatt for rystelser som noen for få år siden knapt trodde var mulig. Vi har lagt bak oss et år hvor veksten i inneværende år synes å bli nærmere null enn 1 pst. Det er klart at slikt påvirker også regnskapstallene. Vi står nå ikke overfor regnskapstall, men vi står overfor noe som er ganske nær det, nemlig nysalderingen.

Jeg er ikke enig i at det er svakheter ved et budsjettsystem, enten det er sett med Stortingets øyne eller med Regjeringens øyne, at vi ikke makter å lage prognoser som skuer slike store økonomiske svingninger. Jeg holdt på å si at den som hadde funnet det virkemidlet, å se inn i krystallkulen og finne ut hvordan det går i en usikker tid, hadde vel iallfall brukt det. For å si det slik: Slike virkemidler er ikke tilgjengelige. Nasjonalbanker verden rundt med den ypperste kompetanse har altså tatt feil i sine prognoser. Veksten uteble mye lenger enn man hadde trodd. Problemene var dypere enn man hadde trodd den gang. Dette slår selvfølgelig også inn i norsk økonomi.

Bare for å være konkret på et par områder betyr det altså at den største svekkelsen i forhold til saldert budsjett er reduserte skatte- og avgiftsinntekter på 17,5 milliarder kr til sammen.. Dette skyldes flere forhold. Da vi la frem revidert nasjonalbudsjett, var ca. 11 av disse milliardene registrerbare, basert på regnskapstall. Etter det har skatte- og avgiftsinntektene ytterligere blitt svekket med 6,7 milliarder kr. Om lag 4,5 milliarder kr av denne nedjusteringen kan føres tilbake til en omlegging av regnskapsføringen og innkreving av merverdiavgiften, som slår ut i periodiseringen av disse inntektene, altså ikke noe som direkte har å gjøre med veksten i økonomien. Reduserte renteinntekter som følge av redusert rentesats har forårsaket 4 milliarder kr og økte dagpengeutgifter knapt 3 milliarder kr.

På utgiftssiden er det regelbundne utgifter som har hatt en større vekst enn forutsatt. Hoveddelen av dette skyldes utgifter under folketrygden eller helseforetakene. En vesentlig del av disse økte nettoutgiftene på ca. 3,5 milliarder kr skyldes vedtak fattet i Stortinget, bl.a. i forbindelse med tiltak som følge av strømkrisen og trygdeoppgjøret i vår. Så dette er oversiktlige og forutsigbare utgiftsøkninger, sett med Stortingets øyne.

Både staten og kommunene, og for den saks skyld også bedrifter og husholdninger, må leve med usikkerhet. Man kan ikke av den grunn la være å budsjettere eller sette rammer for virksomheten. Det faktum at det eksisterer usikkerhet i økonomien, som jeg belyste innledningsvis, kan ikke i seg selv begrunne en svekkelse av budsjettbalansen når Stortinget vedtar budsjettet om høsten. Sagt på en annen måte: Det faktum at man står overfor en økonomi med stor grad av nasjonal og internasjonal usikkerhet, er ikke noe argument for å bruke enda mer penger fra fremtidige pensjonsfond.

Statens inntekter og utgifter har reell effekt på økonomien, uansett grad av usikkerhet knyttet til anslagene. Anslagene for skatte- og avgiftsinntekter og en rekke av anslagene for overslagsbevilgninger i statsbudsjettet bygger på makroøkonomiske fremskrivinger samt, selvfølgelig, de regnskapstall som så langt foreligger. Når budsjettet utarbeides, knytter det seg derfor stor usikkerhet til både utgangspunktet og den fremtidige økonomiske utviklingen. Noen år vil dette føre til at budsjettunderskuddet øker gjennom året, mens det i andre år vil føre til en styrket budsjettbalanse.

Morten Lund (Sp): Senterpartiet har vært opptatt av at vi skal bruke oljepenger innenlands i den grad det trengs, for å opprettholde sysselsettingen og unngå den situasjonen vi nå har kommet i. Vi har argumentert så godt vi har kunnet, uten at vi har fått gjennomslag i Stortinget.

Vi mener at det som nå har skjedd, har bekreftet det vi har sagt. Det er ikke etterpåklokskap når vi sier det nå, for vi har gjort det i de tre budsjettene som jeg har vært med på å behandle. Vi har sagt at vi må bruke noe mer penger over statsbudsjettet for å stimulere næringslivet. Vi får beskjed fra næringslivet om at nå trengs det. Det var de beskjedene vi mente vi hadde mottatt da Odd Roger Enoksen i fjor sommer skrev det brevet. Da hadde vi sett det lenge nok. Det næringslivet da sa, var at næringsministeren er passiv, vi føler ikke at han bryr seg om og hører på det vi sier. De sa også at når kronekursen stiger og det blir vondt fordi de mister så mye av inntektene sine, hadde de ventet at finansministeren hadde snakket med Norges Bank og gjort noe med det. Dessverre skjedde ikke det.

Vi har ønsket å bruke oljepengene målrettet og ikke la dem øses ut i alle retninger, slik som det skjer nå. Det er den situasjonen vi har fryktet. I vår la Statistisk sentralbyrå fram beregninger som viste hva som kunne bli effekten av å bruke 2,5 milliarder kr ekstra over statsbudsjettet pr. kvartal i resten av 2003 og i 2004. Beregningene viste at ledigheten ikke ville øke. De beregnet også at hvis de samme pengene ble gitt som skattelette til personer, ville det ikke ha noen som helst effekt på sysselsettingen, mens det ved å bruke dem målrettet over statsbudsjettet ble – jeg tror det var – 20 000 flere arbeidsplasser vi ville fått enn om vi ikke gjorde det.

Det er grunnlaget for at vi har sagt det vi har sagt, og det er ikke etterpåklokskap når vi nå peker på at situasjonen dessverre har blitt slik vi advarte mot.

Presidenten: Presidenten vil påpeke at vi nærmer oss slutten på den reglementsmessige tiden. Så vidt presidenten har forstått av finanskomiteens medlemmer, skal denne debatten ikke behøve å vare veldig lenge. Presidenten foreslår derfor at vi fortsetter møtet inntil dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

Øystein Djupedal (SV): Jeg tegnet meg egentlig til en replikk til finansministeren, og derfor vil dette fortone seg som en utfordring til finansministeren. Det skyldes at Morten Lund kom imellom.

Det er riktig at det ikke finnes noen krystallkule, som finansministeren sier. Samtidig er det klart at etter våren vi var igjennom, skulle man ikke behøve noen krystallkule for å se at arbeidsledigheten steg, og at det var svært vanskelige tider. Vi hadde knyttet til revidert nasjonalbudsjett en større debatt i Stortinget om arbeidsledighet og tiltak for å få ledige hender i arbeid. Det nysalderingen viser, er at vi burde hatt aktivitetskorrigeringer om våren for å slippe å bruke 3 milliarder kr ekstra til passiv utbetaling til arbeidsledige, i stedet for å bruke mer penger for å få verdiskaping. Det var jo det som var alternativet, nemlig å bruke pengene aktivt for å få ledige hender til å utføre arbeid som samfunnet faktisk har bruk for. Og det er egentlig det som er min utfordring til finansministeren: Når vi nå ser i etterkant at vi har brukt 3 milliarder kr ekstra i passiv arbeidsledighetstrygd istedenfor å aktivitetskorrigere til våren for å få ledige hender i arbeid, hadde det ikke vært en mer fornuftig måte å bruke samfunnets ressurser på? Hadde det ikke vært mer fornuftig at vi brukte en del av disse pengene til å bygge skoler, pusse opp barnehager, bygge veier, jernbane eller hva det ellers måtte være av fornuftige tiltak? I stedet ser vi nå at arbeidsledigheten har økt, utbetalingene har økt, og samfunnet har ikke fått noe igjen for denne utbetalingen, som vi kunne ha fått hvis man hadde gått inn for det SV og også enkelte andre i denne sal tok til orde for i vår.

Det andre jeg kunne tenke meg å utfordre finansministeren på, er denne overfokuseringen på budsjettbalansen som er knyttet til alle statsbudsjett. Man ser hvordan dette har gått i år, og vi kan også se hvordan det gikk i fjor, og det er riktig som finansministeren sier, at enkelte år går det mye bedre enn det man har forutsatt, og på den måten får man større skatteinntekter og større aktivitet enn forutsatt. Men nå har man sprukket med 27,5 milliarder kr, som er en ganske betydelig sum. Og når man snakker om at man bruker oljepenger, er jo dette svært betydelig, det vil jeg tro også finansministeren vil være enig i. Mener han da det er riktig å ha en slik overfokusering på budsjettbalansen? Eller mener han at det i enkelte situasjoner faktisk kan være riktig ikke å bruke budsjettbalanse som styringsmål, fordi man rett og slett styrer litt dårlig etter dette budsjettmålet, når man nå ser hvordan statusen faktisk er? Kan det i enkelte situasjoner være riktig å fravike dette for å skape aktivitet? Så igjen til mitt første spørsmål, nemlig: Burde vi ikke brukt disse 3 milliardene litt klokere?

Presidenten: Øystein Djupedal kan være glad for at dette ikke var en replikk, for det tok atskillig lengre tid enn 1 minutt.

Jan Tore Sanner (H): Jeg har ikke noe ønske om å forlenge denne debatten, men både representantene Morten Lund og Øystein Djupedal forsøker å gjøre dette til en bred finanspolitisk debatt som egentlig dreier seg om samspillet mellom finanspolitikken og pengepolitikken. Det er den debatten Øystein Djupedal og Morten Lund nå forsøker å dra opp. Det er en diskusjon som mer hører hjemme når vi behandler det ordinære budsjettet. Vi har argumentert med at det har vært riktig og nødvendig å holde igjen på de offentlige utgiftene for å la pengepolitikken virke. Det vi kan konstatere ved dette årets slutt, er at den politikken har fungert. Ved å holde igjen på utgiftsveksten og ved å holde igjen på de offentlige budsjettene har pengepolitikken virket, i den forstand at renten har gått ned og kronen er svekket, og det har lettet situasjonen for næringslivet. Det er derfor vi nå ser at optimismen er på vei tilbake i næringslivet, den økonomiske veksten tar seg opp, og vi har allerede nå fått signaler om at arbeidsledigheten kan være på vei ned. Det er litt paradoksalt å høre at både Morten Lund og representanten Djupedal på den ene siden bekymrer seg over at man har brukt mer oljepenger fordi konjunkturene har vært dårlige, samtidig som man ønsker å bruke enda mer. Det henger ikke på greip. Det er ingenting i nysalderingen som skulle tilsi at man skulle drive en mer løssluppen finanspolitikk. Dette er et rent politisk spørsmål og hører derfor mer hjemme i den ordinære budsjettbehandlingen.

Statsråd Per-Kristian Foss: Økonomisk politikk i dag må være et samspill mellom finanspolitikk, pengepolitikk og inntektspolitikk. Partene i inntektsoppgjøret bad om at det ble nedsatt et utvalg for nettopp å se på dette samspillet. Det ble kalt Holden II-utvalget. Der satt partene representert, i tillegg til en del økonomisk ekspertise. De gav ett entydig råd: For å få ned arbeidsledigheten bør økonomisk politikk i 2003 og 2004 skje gjennom pengepolitikken, ikke gjennom finanspolitikken primært. Det rådet har Regjeringen fulgt. Opplegget har gitt en betydelig rentenedgang og en svekkelse av kronekursen som i sin tur vil styrke konkurranseevnen.

Så til spørsmålet om vi overfokuserer på budsjettbalansen. Det er vel en debatt som er litt for gammel. Jeg tror at hvis man brukte søkemotor på innleggene i finansdebatten i år, ville man finne at ordet «budsjettbalanse» ikke ble brukt så veldig ofte – i mitt innlegg ble det knapt nok brukt. Vi styrer altså etter en handlingsregel som Stortinget selv har fastsatt, som gir en betydelig fleksibilitet. Den fleksibiliteten er brukt i 2004-opplegget, i den forstand at man har brukt mer penger enn man ville gjort i tider som trengte mindre stimulans. Men hovedlinjen er fortsatt at det er gjennom pengepolitikken man skal stimulere. Jeg registrerer at det er næringslivet fornøyd med – sågar meget fornøyd med. Det var ulike reaksjoner på Norges Banks hovedstyres beslutninger i går, men reaksjonene fra det konkurranseutsatte næringsliv var i alle fall entydig positive, og virkningene på kronekursen er allerede meget, meget synbare. Så sånn sett har det gått bra. Kanskje man på denne siste dag av Stortingets behandling av økonomiske spørsmål også skulle bruke anledningen til å glede seg litt over at alle nå ser at utviklingen gir mer positive resultater enn Stortinget selv – og Regjeringen for den saks skyld – forutsatte under behandlingen av nasjonalbudsjettet for noen uker siden,

Presidenten: Morten Lund har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Morten Lund (Sp): Regjeringen er opptatt av at det som skal henge igjen, er at nå er det bra rundt omkring i norsk næringsliv, nå går det rett vei, og de er godt fornøyd. Renten har gått ned, men det er ikke på grunn av Regjeringens politikk, det er fordi vi har fått en ulykkelig situasjon i norsk næringsliv, med en ledighet som vi slett ikke burde ha råd til. Det er det som er årsaken til at det nå har blitt lav rente, og at det er mulig å starte på nytt. Men enn om vi hadde greid oss uten den nedgangstiden som vi nå har fått? Da kunne vi hatt betydelig større muligheter for å betale framtidens pensjoner. Vi kunne ha brukt penger i budsjettvedtak på Stortinget målrettet, i stedet for at en nå er nødt til å gå ut og dekke store hull i regnskapet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.