Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens
kontor om at følgende statsråder vil møte
til muntlig spørretime:
statsråd Lars Sponheim
statsråd Laila Dåvøy
statsråd Kristin Clemet
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes om å reise seg.
Vi starter da med første
hovedspørsmål, fra representanten Rolf Reikvam.
Rolf Reikvam (SV) [10:05:20]: Jeg har et spørsmål til
utdanningsministeren.
Skolen har så langt vært
et tilnærmet reklamefritt område. I det siste
har presset mot skolen og reklame i skolen økt. Kommuner
har fått tilbud om skolebøker som er reklamefinansiert
fra en del marginale forlag, og det lokale næringslivet
har vært inne med sponsing og støtte
og reklame i skolen.
Nyborg-utvalget la fram en innstilling for noen år
siden, og de konkluderte med å foreslå at en skulle
vedta et lovforbud mot reklame i skolen. Barneombudet, Forbrukerombudet
og Foreldreutvalget i grunnskolen er enig, og støtter et
slikt forslag.
Det nye nå er jo at reklamebransjen
selv går inn og anbefaler at skolen skal være
et reklamefritt område. Tiden er vel nå inne
for at statsråden og også Høyre
bør støtte et slikt forslag og fremme et eget
lovforslag om at skolen skal være et reklamefritt
område. Det er min utfordring til statsråden.
Vil hun ta den utfordringen, og vil hun fremme
forslag om at skolen skal være et reklamefritt
område?
Statsråd Kristin Clemet [10:06:35]: Jeg har nesten ikke truffet noen
voksne som mener at skolen bør utvikle seg
til en markedsplass eller til en arena for reklame. Jeg selv
er personlig svært negativ til det. Jeg tror også at
det ikke er særlig forbausende at reklamebransjen
mener det samme. Jeg antar at det der er mødre
og fedre som er like etisk bevisste som det vi andre
er.
Jeg har tatt initiativ
til å utvikle en veiledning for skolene
som de kan bruke i møte med vanskelige
spørsmål. Jeg vil også si at
dette med sponsing allerede er ganske godt regulert i
loven, men jeg vil også meddele som svar på det
brevet jeg har fått fra den grupperingen mot reklame i
skolen, at jeg vil starte et utredningsarbeid for å se hvordan
dette kan gjøres. Men da mener jeg at det er
viktig at vi også diskuterer konsekvensen av
ulike alternativer.
Det jeg foreløpig har sett av forslag,
er i prinsippet to: Det ene er å forby reklame i skolebøkene
i grunnskolen. Det er ikke vanskelig – det
er ingen reklame i skolebøkene i grunnskolen i dag. Men
det som er viktigere, er at skolebøkene utgjør
en stadig mindre andel av det læringsmateriellet
og de læringsarenaene man bruker i norsk skole. Alternativet
er – som noen sier – å forby
reklame i skolen. Men det vil i så fall ramme bruken av
Internett, samarbeidet mellom skole
og bedrift, ordningene med melk og frukt og gaver i form av linjaler
og refleks fra den lokale bokhandelen. Og det vil f.eks. gjøre
det umulig – for bare å nevne et litt
kuriøst eksempel – å bruke
Dagbladets diktdatabase i arbeidet med litteratur og lyrikk.
Så er spørsmålet:
Er det mulig å finne mellomveier her som appellerer til
sunn fornuft, og som er praktikable for skolene? Jeg har ikke
sett noe godt forslag, men jeg har sagt at vi vil prøve å utrede
dette. Jeg har også invitert denne grupperingen
til å komme med helt konkrete forslag – hvis de
har det.
Rolf Reikvam (SV) [10:08:24]: Jeg takker for svaret.
Det å lage en veiledning
vet jeg ikke er godt nok, det vil ikke fungere.
Her må det helt åpenbart hardere lut til – hvis
vi skal klare å opprettholde
skolen som et reklamefritt område, et område som ikke
er utsatt for økt kommersialisering.
Vi har allerede på markedet lærebøker
som er reklamefinansierte, og som er tilbudt kommunene. Det er derfor ikke
korrekt det statsråden sier, at det ikke finnes
lærebøker som det er reklame i, og som er reklamefinansierte.
Jeg tror at det for så vidt bare
er én vei å gå, og det er å få et
lovforbud mot reklame i skolen. Jeg tror ikke at vi har
bruk for veldig mye mer utredning. Nyborg-utvalget utredet dette
for noen år siden og konkluderte helt klart og entydig
med at det vil være fornuftig og riktig med et
lovforbud. Foreldre ønsker det. Barneombudet
og andre ombud er klare på at det er behov for å lage
en lov som forbyr reklame.
Min utfordring til statsråden
er: Vi trenger ikke veldig mye mer utredning. Nå må vi
handle, og vi trenger et lovforbud.
Statsråd Kristin Clemet [10:09:35]: Det siste er jeg ikke enig i. Det
er gjort en undersøkelse om reklame i lærebøkene
i grunnskolen, og det er praktisk talt ikke-eksisterende. Det betyr ikke
at dette ikke finnes på markedet, men man har
undersøkt hva som blir brukt i skolene. Det er nå det
ene.
Nyborg-utvalget oppfatter ikke jeg
slik at de har kommet med et konkret forslag – og
det er det som er problemet. Skal man gjøre noe til juss,
må det være presist, praktikabelt og
mulig å kontrollere. Da må vi finne en eller
annen lovformulering som ikke etterlater det inntrykk
at det f.eks. er forbudt å bruke skjerm og Internett eller å ha
en normal kontakt mellom skole og bedrift. Det kan synes enkelt,
men i jussens verden er det faktisk ikke så veldig enkelt.
Det er veldig enkelt, rent juridisk, hvis man bare forbyr
reklame i lærebøker, men da har man jo samtidig sagt
at det er fritt frem på alle mulige andre
opplæringsarenaer og i andre læremidler.
Jeg mener at dette absolutt er nødvendig å utrede.
Jeg har invitert alle parter til å komme med
konkrete forslag. Vi vil belyse konsekvensene og legge dette åpent
frem. Hvis vi finner en praktisk vei, skal vi gjerne gjøre
dette, for jeg deler den grunnoppfatningen som jeg oppfatter at de
aller fleste mødre og fedre har: Vi vil ikke
ha skolen som en kommersiell arena.
Presidenten: Presidenten vil tillate fire oppfølgingsspørsmål – først Lena
Jensen.
Lena Jensen (SV) [10:10:52]: Det er et helhetlig og bredt engasjement mot
reklame i skolen. Foreldre, elever, lærere, Forbrukerombudet,
Forbrukerrådet, reklamebransjen, Barneombudet osv. har
gitt statsråden entydige signaler. En veileding – som
hun nå utarbeider – er ikke nok for å forhindre
den økte kommersialiseringen og det økte presset
mot skolene våre når det gjelder reklame.
I bunn og grunn handler reklameforbudet i grunnskolen
om kvalitet – om å sikre kvaliteten
i skolen. Har vi ikke råd til å gi elevene
våre skolemateriell som er reklamefritt, kan vi ikke
kalle oss en kunnskapsnasjon.
Min utfordring til statsråden
er: Vil hun konkret jobbe for å fremme noe som
er mye mer forpliktende enn en veiledning? Vil hun komme med et
forslag om reklameforbud i grunnskolen og i den videregående
skolen? Det er absolutt nødvendig og på tide å innføre
dette.
Statsråd Kristin Clemet [10:11:51]: Jeg mener at spørsmålet
på mange måter er besvart.
Men jeg er helt enig med representanten Lena
Jensen i at det er et helhetlig, bredt engasjement mot reklame i skolen.
Det er derfor det ikke er noe særlig reklame
i skolen! Hvis elever, foreldre, lærere, skoleledere og
lokalpolitikere ikke vil ha reklame i skolen, er det ikke
reklame i skolen. Det er nemlig ingen som kan overprøve
det. Det er ikke fri adgang til skolegården eller
til barnas ransler. Noen bestemmer hva som skal slippes
inn i skolegården, noen bestemmer hva som skal
puttes i barnas ransler. Så lenge man er motstander av å putte
reklame i ranslene, blir det heller ikke noe særlig
reklame – bortsett fra de unntakene jeg har nevnt, en linjal,
noe frukt osv. Det synes jeg er et ganske viktig bolverk
mot reklame.
Men jeg har nå sagt – to
ganger, tror jeg – at jeg vil sette i gang, og har satt
i gang, et utredningsarbeid for å finne frem til konkrete,
mulige lovformuleringer, og at vi vil belyse konsekvensene av dem.
Hvis SV mener at vi ikke trenger en slik utredning,
synes jeg de bare skal fremme et forslag om en konkret
lovformulering nå, og så kan vi drøfte
det.
Presidenten: Karita Bekkemellem Orheim – til oppfølgingsspørsmål.
Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:12:52]: Mitt oppfølgingsspørsmål
håper jeg forbruker- og barneministeren vil svare på.
Nyborg-utvalget la for en tid siden fram en
meget klar anbefaling. Jeg har lest rapporten, og selv om vi nå hørte at
skolestatsråden prøvde å bagatellisere
den, vet jeg uansett at anbefalingene, som gjelder barns oppvekstvilkår,
er meget entydige. I tillegg sitter også de som
representerer reklamebransjen, i utvalget. De sier veldig
klart at dette vil de advare mot på det aller sterkeste.
Jeg har lyst til å spørre
barne- og familieministeren – som også er
forbrukerminister – om hun ikke er bekymret over
de sterke faglige innvendingene som er kommet mot den galeien som
Regjeringen prøver seg på nå. Dette handler
jo ikke om at skolene ønsker å innføre
reklame – det handler om en så dårlig
kommuneøkonomisituasjon at en rundt omkring i Kommune-Norge
er tvunget til å ta i bruk de inntektsmulighetene en har.
Statsråd Laila Dåvøy [10:14:00]: Takk for spørsmålet.
Jeg må vel egentlig bare henvise til at utdannings-
og forskningsministeren har svart på dette. Regjeringen – via Utdannings-
og forskningsdepartementet – gjør nå et
arbeid, en kartlegging. Man skal altså sette ned en gruppe – eller
har allerede satt ned en – som skal se nærmere
på dette.
Fra min side kan jeg si at Barne-
og familiedepartementet i 2005 gir støtte til en ny kartlegging
av omfanget av reklame i skolen – og også av
skolelederes holdninger til og synspunkter på slik reklame.
Det finnes svært få dokumenterte fakta på dette
området. Det kan derfor være viktig
at også disse funnene legges til grunn i den
videre debatten. Debatten er kommet, og vi kommer tilbake til dette.
Presidenten: Arne Sortevik – til oppfølgingsspørsmål.
Arne Sortevik (FrP) [10:14:54]: Mitt oppfølgingsspørsmål
går til utdanningsministeren.
Er det ikke slik at opplæringsloven
beskriver en mulighet, ikke at den gir et pålegg?
Er det ikke slik at i en balansert
fremstilling av et problem, som langt fra eksisterer i det omfang
som spørreren gir inntrykk av, bør dette være av
de beslutninger som trygt og godt kan overlates til den enkelte
skole, til skoleledelsen, til den enkelte lærer og ikke
minst til foreldrene på den enkelte skole?
Statsråd Kristin Clemet [10:15:32]: De grupperingene som nå har skrevet
et brev og tatt til orde for forbud mot reklame, har i grunnen tatt
opp to ting. Det ene er lovregler når det gjelder sponsing
av skoler, og det andre er det de kaller forbud mot reklame
i skolemateriell.
Når det gjelder sponsing, mener
jeg at det langt på vei er regulert i opplæringsloven,
for der heter det at skolene nå, som de har hatt i hele
vår historie, har anledning til å ta imot gaver,
men at man ikke har anledning til å stille betingelser
for å kunne gi disse gavene, dvs. at man ikke kan
kreve gjenytelser. Dessuten står det også i
opplæringsloven at slike gaver skal komme alle
angjeldende elever til gode, man kan altså ikke
forfordele noen. Jeg mener derfor at sponsespørsmålet
langt på vei er regulert. Indirekte har man etter
min oppfatning også sagt noe om reklame.
Det andre de tar opp, er reklame
i skolemateriell. Så er spørsmålet: Hva
er skolemateriell? Det må man bestemme
seg for hvis man skal lovregulere dette. Skolemateriell kan være
lærebøker – det er en veldig smal definisjon.
Jeg har fortalt om konsekvensen av det. Det kan nesten være å betrakte
som en symbolsk lovregulering. Skolemateriell kan også være
alt annet materiell. Der tror jeg ikke vi ønsker å lovregulere eller
forby alt. Dessuten er det viktig, som representanten
Sortevik sier, at systemet er slik at man bestemmer bruken av skolemateriell
lokalt.
Presidenten: Rune J. Skjælaaen – til oppfølgingsspørsmål.
Rune J. Skjælaaen
(Sp) [10:16:57]: Ministeren sier at det enkleste er å innføre
et reklameforbud i lærebøker. Tidligere har vi
behandlet dette med reklame i skolen, og ministeren har sagt at
dette er noe man kan bestemme lokalt. Men hvis
det er slik at også ministeren ønsker
at skolen ikke skal være en markedsplass – det
går an å ta steg for steg – hvorfor vil
hun ikke da foreslå et reklameforbud i lærebøkene?
Det vil jo være ett steg på veien.
Lærebøker kommer fortsatt
til å være viktig. Det har vi skjønt
på dem vi har snakket med i forbindelse med oppfølgingen
av stortingsmeldingen Kultur for læring, og av de utfordringene
som lærebokforfatterne står overfor. Så det
er klart at lærebøkene kommer til å ha
en stor betydning også framover.
Statsråd Kristin Clemet [10:17:54]: Jeg vil ikke si at et reklameforbud
er umulig, men det er to sider ved dette. Den ene er at det ikke
er noe reklame i lærebøkene i grunnskolen. Det
andre er at hvis man forbyr reklame eksplisitt
i lærebøkene, vil man etterlate et inntrykk av
at reklame er tillatt overalt ellers i skolen.
Det kan jo være en god løsning også å satse
på at vettet, den sunne fornuft og den etiske standard
er sånn noenlunde likelig fordelt. Og mye tyder på det,
for nå har jeg mottatt et brev fra en hel rekke organisasjoner,
som representerer så å si alle, inklusiv reklamebransjen
selv. Hvis alle mener dette – og jeg
har god grunn til å tro at de aller, aller fleste gjør
det – vil det å ta personlig ansvar og ha tillit
til at man kan ta fornuftige beslutninger, kanskje være
et bolverk.
Som sagt: Jeg er villig til å utrede
dette, men man må belyse konsekvensene også.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:18:48]: Mitt spørsmål går
til barne- og familieministeren.
Den siste tiden har vi igjen fått
en nedslående statistikk når
det gjelder den berømmelige 40 pst. kvinneandelen i norske
styrer. Tiden er i ferd med å løpe ut
for næringslivet. Skal et lovpålegg om 40 pst.
kvotering ha mening, må myndighetene følge opp
med klare sanksjoner hvis loven blir brutt.
Statsråden har selv foreslått
at selskaper som bryter loven, må oppløses. Fra
andre i regjeringspartiene har det kommet signaler som
tyder på at statsråden ikke har støtte for
en slik sanksjonsmulighet. Kan statsråden svare meg på hva
slags straffetiltak hun har Regjeringen med på, for å få erstattet
700 menn med kvinner? Vil det bli en oppløsningsrett, eller
vil f.eks. høye bøter være
konsekvensen av brudd på loven?
Statsråd Laila Dåvøy [10:19:37]: Denne loven ble foreslått fra Regjeringens
side. Den er vedtatt i Stortinget, og den vil selvsagt bli fulgt
opp fra Regjeringens side.
Nå er det slik at det er selvfølgelig
ingen automatikk i at et selskap som ikke oppfyller lovens
krav, tvangsoppløses. Det er ett av de kriteriene som vil
bli stilt når loven blir innført, nemlig 40 pst.
kvinneandel i styrerommene, på lik linje med andre
krav som også stilles. Det kan f.eks. være
ansatterepresentanter og en rekke andre punkter i allmennaksjeselskapenes
krav til styrer.
Det vil være rutiner knyttet
til sanksjoner. Foretaksregisteret har ansvar for å kontrollere
at selskapene oppfyller lovens krav. Hvis ikke kravene
blir fulgt, vil selskapet få et varsel om dette og deretter
flere muligheter til å endre sammensetningen
av styret. Vi har kvinner som kan gå inn i allmennaksjeselskapsstyrene
i dag. Jeg tror ikke at tvangsoppløsning vil
bli en realitet, for dette vil styrene og allmennaksjeselskapene
nok forholde seg til.
Det er også viktig at vi ikke
fokuserer for mye på dette med tvangsoppløsning,
men at vi kanskje i mye større grad i den politiske debatten sier
at dette lar seg gjennomføre, dette vil bli gjort. Jeg
vil henvise til innføringen av røykeloven. Da
var det også ganske sterke reaksjoner
i den offentlige debatten, men se hvordan det har gått!
Dette vil allmennaksjeselskapene komme til å tilpasse seg, det
er jeg ganske sikker på.
Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:21:18]: Jeg vil takke statsråden for svaret.
Jeg forventer at Regjeringen følger opp det statsråden
sier.
Jeg har lyst til å følge
dette litt videre opp, for vi hadde en runde på denne problemstillingen
i forrige spørretime. Da gjaldt det en manglende
kvinneandel i embetsstillingene. Statsministeren kom med en del
ganske oppsiktsvekkende uttalelser som jeg har lyst til å sitere.
Han sa:
«Det
er jo som kjent ganske mange som sitter der ganske
lenge, og sitter en godt kvalifisert mann, kan en ikke
kaste ham ut for å få inn en kvinne.»
Det var statsministerens svar på hvorfor
det ikke var flere kvinner i embetsstillingene. Da har
jeg lyst til å spørre statsråden om ikke
dette nettopp er det vi ønsker å gjøre overfor
de private styrene, og deler hun statsministerens syn? Det blir
jo en litt inkonsekvent handling fra Regjeringen hvis en kan ha
den argumentasjonen i forhold til embetsverket, mens man ikke
kan ha den i forhold til næringslivet.
Statsråd Laila Dåvøy [10:22:17]: Jeg tror vi må skille veldig nøye mellom
en person som er ansatt i en stilling, og som kanskje er ansatt
i uoppsigelig stilling, slik man er i en del stillinger i staten,
og på å få nye styremedlemmer i et allmennaksjeselskap
der man tross alt har generalforsamling hvert år og kanskje
nye folk på valg annethvert år. Det er klart at
det er stor forskjell på det. Man kan faktisk ikke
sammenligne disse to systemene og se på det som om det
skulle være det samme og helt likt.
Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først Bjarne
Håkon Hanssen.
Bjarne Håkon Hanssen
(A) [10:23:01]: Jeg er selvfølgelig enig med statsråden
i at det er forskjell på ansatte og valgte styrerepresentanter.
Men når man hører på argumentet som statsministeren
bruker – og jeg siterer nok en gang det Bekkemellem Orheim også har
sitert – at «sitter en godt kvalifisert mann,
kan en ikke kaste ham ut for å få inn
en kvinne», må jeg si at det er forbausende likt
argumentet som jeg synes jeg har hørt ganske ofte
fra næringslivet den siste tiden. Argumentet er likt.
Mitt spørsmål til statsråden
må være at hvis det ikke er akseptabelt å bruke
denne type argumenter fra næringslivets side,
hvorfor er det akseptabelt at statsministeren bruker denne type
argumenter når man forklarer manglende likestilling i staten?
Statsråd Laila Dåvøy [10:23:57]: Jeg ønsker ikke å stå på talerstolen
og kommentere statsministerens uttalelser, uttalelser som jeg personlig ikke
har akkurat ordlyden på, og som jeg heller ikke
har hørt. Men jeg tror fremdeles at svaret mitt må være
det samme: Man kan ikke sammenligne disse to områdene.
Man snakker om eventuelt å skulle si opp et menneske
for å få inn et annet av et annet kjønn,
og det gjør man selvsagt ikke, enten det skulle være
en kvinne eller en mann ansatt i en stilling i staten.
Jeg er enig i at vi har hørt en del
uttalelser fra næringslivet. Om det har falt nøyaktig
slik som representanten her sier, skal ikke jeg ha sagt
noe om, men vi kan ikke sammenligne disse to områdene.
Det er mitt svar nok en gang.
Presidenten: Ulf Erik Knudsen – til oppfølgingsspørsmål.
Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:24:53]: Tanken om kvotering av kvinner inn i bedriftsstyrene
er kanskje den mest kjønnsdiskriminerende tanken som er
lansert i Norge. Den sier jo at kvinner ikke
er så dyktige at de selv kan skaffe seg plass i styrer
på basis av sin kompetanse, de må kvoteres inn.
Dette er etter manges mening en nedvurdering av kvinner.
Jeg har også registrert at
mange kvinner i næringslivet er motstandere av kvoteringsordningen.
Det er bra.
Samtidig ser vi at en rekke bedrifter har problemer med å finne
kvinner til styrene. I enkelte bransjer er det faktisk
svært få kvinner. Konsekvensen kan, ifølge
statsrådens uttalelser, bli tvangsoppløsning av
ellers utmerkede virksomheter. Dette er meningsløst. Er
det ikke nå på tide å slå revers
her, slik at vi kan få de dyktigste inn i styrene, ikke
de med rett kjønn?
Statsråd Laila Dåvøy [10:25:57]: For meg og en del andre handler
dette også om at vi har en kompetanse i samfunnet
vårt der kvinner representerer halvparten av den norske
befolkningen – iallfall er halvparten av den voksne befolkningen
kvinner – og det dreier seg først og fremst
om mangfold, om å få større mangfold
inn i styrerommene. Kvinner har i dag kompetanse. 60 pst. av dem som
utdannes på universitetene våre i dag, er kvinner.
Det som også er veldig spennende,
er at en del nyere undersøkelser, bl.a. en helt ny undersøkelse
fra Danmark som kom for bare få uker siden, faktisk
viser at jo flere kvinner man har i styrerommene, jo større
inntjening vil bedriftene få. Og det er jo svært
positivt.
Så alt i alt synes vi – og
jeg – at dette er et godt forslag. Vi ønsker å følge
det opp. Man skal heller ikke glemme at det er overgangsperioder. Etter
at loven eventuelt trer i kraft, vil det være
en to års overgangsperiode i forhold til innføringen
av 40 pst. kvinneandel i styrerommene i allmennaksjeselskapene.
Presidenten: May Hansen – til oppfølgingsspørsmål.
May Hansen (SV) [10:27:12]: Denne saken har SV tatt opp med statsråden
flere ganger. Vi har påpekt at vi ikke har hatt
en ønsket utvikling når det gjelder
kvinners deltakelse i styrer. Det har heller vært en negativ
utvikling. Statsråden har hele tida
hevdet at næringslivet skal få mulighet til å ordne
opp selv, at det skal skje frivillig, og hun har i dag også sagt
at dette skal vi få til – før hun iverksetter
pålegg og sanksjoner.
Regjeringas politikk har til nå vært
feilslått på dette området, og jeg ønsker
nå at statsråden helt konkret skal si
hvilke tiltak hun vil iverksette for å få til
dette, og hvilke sanksjoner hun er villig til å iverksette
overfor næringslivet.
Statsråd Laila Dåvøy [10:28:01]: For det første er det ikke
riktig at det har vært en negativ utvikling. Selv om det
går veldig sent, går det dog noe framover.
Så kan jeg henvise til at NHO for
ti år siden, da debatten om en større kvinneandel
i styrerommene i allmennaksjeselskapene startet, sa at de i løpet
av ca. ti år nok skulle klare det. Det har de altså ikke
klart.
Det er jo litt rart at spørsmålet
går på om Regjeringen har hatt en feilslått
politikk, og hva statsråden vil gjøre med sanksjoner.
Selvfølgelig er det ikke noen feilslått
politikk. Det er jo denne regjeringen, faktisk den eneste regjeringen,
som har foreslått dette. Og sanksjonene ligger, slik sett,
i Stortingets egen behandling av loven. Det er ikke snakk
om fra vår side å gå til ytterligere
sanksjoner. Det som ligger der, er meget stramt, og jeg forventer også at
næringslivet vil kunne klare dette på en god måte
når loven blir iverksatt og overgangsperioden
på to år er gjennomført.
Presidenten: Eli Sollied Øveraas – til
oppfølgingsspørsmål.
Eli Sollied Øveraas (Sp) [10:29:10]: Då vi behandla denne lova, hadde
vi eit fromt ønske om at dette skulle medføre
40 pst. kvinnerepresentasjon. Men vi må vel erkjenne at
det ikkje ser slik ut. Det har gått feil veg
i dei styra som har vore valde no i 2005, og i staden
for å fokusere på sanksjonsmoglegheitene, synest
eg det er viktig å fokusere på korleis vi skal
nå dette målet. Eg trur at dette neppe kjem av
seg sjølv. Det er jo eit faktum at vi har dyktige, kvalifiserte
kvinner som kan gå inn i styra. Det har jo òg
ministeren uttalt seg om tidlegare.
Eg vil følgje opp det spørsmålet
som den førre representanten stilte: Kva slags offensiv
har likestillingsministeren no tenkt å føre, frå august
2005 og i løpet av dei to åra denne overgangsperioden
skal vare?
Statsråd Laila Dåvøy [10:30:15]: Det er jo et viktig spørsmål.
Jeg tror det er viktig at vi alle samarbeider, slik vi også har
gjort til nå, for å få dette til. Det
jobbes på mange ulike plan. Blant annet jobbes det i det
private næringsliv. Jeg har lyst til fra denne talerstol å berømme «Female
Future»-prosjektet til NHO, som har vært svært
offensivt og etter min mening relativt vellykket. Det
jobbes fortsatt med dette prosjektet.
I tillegg har vi hatt samarbeid
med det private næringslivet om dette og skal fortsatt
ha det. Vi har også opprettet flere databaser. Også i
staten, f.eks. i Innovasjon Norge og i SND-systemet,
har man hatt en rekke styreseminarer, der hundrevis av kvinner er
blitt kvalifisert til å være i styrerommene.
Det er ganske interessant. Kvinner tar altså nærmest
utdanning i styreverv. Menn har aldri gjort det og kommer
sikkert aldri til å gjøre det. Så det
gjøres en rekke ting.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Arne Sortevik (FrP) [10:31:32]: Jeg har et spørsmål til
utdanningsministeren.
For ett år siden, faktisk nesten nøyaktig
på dagen, var utdanningsministeren i spontanspørretimen,
og ett av temaene den gangen var at det manglet så mye
som 5 000 studieplasser i videregående
skole. Problemstillingen gjelder fortsatt. Vi vet at antall ungdommer mellom
16 og 18 år frem til 2010 vil øke mer enn befolkningen
for øvrig.
I løpet av det året som har
gått, har Fremskrittspartiet sammen
med Regjeringen, fått gjennomført friskoleloven også når
det gjelder videregående skoler. En
rekke søknader om å etablere frittstående
videregående skoler er nå til behandling.
Vil ikke dette avhjelpe behovet for nødvendige
ekstra plasser og en økning i antall plasser
i videregående opplæring?
Vil ikke frittstående videregående skoler være
et viktig supplement til fylkeskommunenes tilbud?
Og er det ikke slik at vi etter opplæringsloven
faktisk har plikt til å skaffe et tilbud, men ikke
klarer å skaffe et slikt tilbud til mange elever?
Statsråd Kristin Clemet [10:32:48]: Før vi fikk friskoleloven, hadde
vi en privatskolelov, så vi har jo lang erfaring med å ha
det vi da kalte privatskoler, som vi nå kaller friskoler,
nemlig privatskoler som oppfyller kriteriene for å motta
støtte. Jeg mener at vi har god erfaring for å si
at vi bør kunne håpe på et
godt samspill, et godt supplement, et godt samarbeid mellom
den offentlige og den private skolen.
Samtidig er det slik at alle i Norge
har rett til videregående opplæring,
og at kommuner og fylker – i dette tilfellet fylker – har
plikt til å tilby det. Derfor må det økonomiske
oppgjørssystemet i forhold til friskoler og mellom
stat, kommuner og fylker ta hensyn til at fylket har andre
plikter og andre planleggingsutfordringer enn friskolene
har. Men når det er sagt: Det er en gradvis, liten vekst.
Jeg tror aldri på noe veldig stort omfang av
disse friskolene, rett og slett fordi det ikke er mulig å tjene
en krone på dem. Dermed tror jeg ikke det ligger
noe særlig incentiv der. Jeg tror det blir et supplement.
Men når det blir det, mener jeg at det kan fungere
utmerket.
Arne Sortevik (FrP) [10:33:57]: Det ligger over 400 søknader om etablering
av friskoler. Over 100 gjelder oppstart fra kommende skoleår,
2005–2006.
Det er også samlet inn uttalelser
fra alle fylkeskommunene, som jo ble utfordret med hensyn
til sitt monopol. Da inntrer det merkelige at regjeringspartiet
Kristelig Folkeparti, som her i Stortinget har vært
med på å bære frem friskoleloven, faktisk
kommer med innvendinger i høringsuttalelsene.
Det er ikke det viktigste
poenget i seg selv, selv om det er et poeng, men det viktige er
at det er mange som har søkt. Det er mange elever og foreldre
som venter på avklaring. Den vel begrunnede engstelsen
er jo at vi nå får en obstruksjonsrunde med ankeadgang
og bruk av anke fra alle fylkeskommunene, som
faktisk kan forhindre at veldig mange av de skolene innenfor
videregående opplæring som ønsker å starte
til høsten, kanskje ikke klarer det.
Hvordan sikrer statsråden at det faktisk
blir skolestart?
Statsråd Kristin Clemet [10:35:07]: For det første er det nok
noe færre søknader enn de som verserer i media,
bl.a. fordi en del av dem må være å betrakte
som useriøse. Dessuten er det bare
et mindretall som gjelder den nye friskoleloven. Mange av dem gjelder
skoler som også ville kunne bli godkjente etter
den gamle privatskoleloven. De må oppfylle strenge vilkår,
som Utdanningsdirektoratet nå vurderer – strengere
enn før – til kvalitet, til inntak av elever,
til begrensede egenandeler og forbud mot alle former for
utbytte. Det ser nå Utdanningsdirektoratet på.
I tillegg ser de på de høringsuttalelsene og innvendingene
som kommer fra fylkene, for det sies jo i loven at fylkene ikke
skal ha noen vetorett, men at dersom de har vesentlige
innvendinger, skal man ta hensyn til dem.
Da vil jeg nevne ett forhold, og det gjelder
det økonomiske oppgjøret, hvor noen
fylkeskommuner hevder at de så å si vil tape
på dette fordi de bruker mindre penger på den
offentlige skolen enn friskolene får, enda friskolene får
mindre enn den offentlige skolen. Jeg kan da fortelle at
Regjeringen i kommuneproposisjonen vil fremme forslag om å redusere
dette trekket overfor fylkene, slik at slike tilfeller ikke
skal oppstå.
Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Per
Sandberg.
Per Sandberg (FrP) [10:36:26]: Nå svarte jo statsråden
nærmest i sitt siste svar på mitt egentlige oppfølgingsspørsmål.
Men jeg vil gjerne vise til et oppslag i Dagsavisen i
går, hvor nok en fylkesordfører – denne
gangen fylkesordføreren i Sør-Trøndelag – fremmer
påstander om at friskolene vil bli «en økonomisk
katastrofe» for fylkeskommunene. Statsråden har
jo selv vært inne på at det er de enkelte
prioriteringene som foregår innenfor
de enkelte fylkene som kanskje er den største årsaken
til at det blir problemer.
Men la meg utfordre statsråden
på dette, for det er klart at den debatten som går
om den offentlige skolen og eventuelle friskoler, og at det skal
berøre økonomien i de enkelte fylkeskommunene,
tar jo bort fokuset fra det som egentlig skulle være
det viktige, nemlig innholdet i skolen.
Er det kanskje ikke da på tide å finne
muligheter for å finansiere videregående
skoler på en annen måte, slik at staten i større
grad finansierer direkte rett mot den enkelte elev eller
den enkelte institusjon, slik at man slipper debatten om finansieringen
av den offentlige og private skolen?
Statsråd Kristin Clemet [10:37:32]: Dette har vært debattert mange ganger
i denne sal, og Regjeringen går inn for rammefinansiering,
bl.a. av hensyn til lokaldemokratiet.
Når det gjelder friskoler, er systemet
slik at hver elev får mindre penger enn hver
elev i den offentlige skolen. Oppgjøret mellom
stat og fylke og mellom stat og kommune er slik at kommuner
og fylker skal tjene på det. Det er det god grunn til,
fordi de har andre plikter og planleggingsutfordringer
enn friskolene. Likevel hevder noen at det kan
finnes tilfeller hvor de ikke tjener på det.
Blant annet ser jeg at Arbeiderpartiet
i Sør-Trøndelag hevder at de bruker så lite
på sin skole at de ikke tjener på det.
Det ønsker vi å ta hensyn til, og det
har vi allerede gjort ved å endre finansieringssystemet
når det gjelder grunnskolen og friskoler knyttet til den.
Vi kommer altså til å fremme et forslag om dette
i kommuneproposisjonen når det gjelder videregående
skole, for så å si ta bort det argumentet som ikke
har noe med friskoleloven å gjøre, og som ikke
er tilsiktet. Systemet er laget slik at man skal ta hensyn til kommuners
og fylkers planleggingsutfordringer.
Presidenten: Vidar Bjørnstad – til oppfølgingsspørsmål.
Vidar Bjørnstad (A) [10:38:40]: Nesten alle fylker har gått
imot etablering av et stort antall private skoler, fordi de mener
at det vil være negativt for deres
muligheter til å gi et bredt desentralisert tilbud til egne
elever. De private skolene – mange av dem med utgangspunkt
i kommersielle skolekjeder – vil kun gi tilbud på de
billigste og mest populære linjene og i sentrale strøk.
Regjeringen snakker mye om lokalt ansvar og
mindre sentral styring. Statsråden
vil til sjuende og sist være ansvarlig
for etablering av private skoler og kan ikke desentralisere
dette til underliggende etater.
Mitt spørsmål er følgende:
Vil statsråden ta hensyn til vesentlige innvendinger, og
har hun gitt beskjed til Utdanningsdirektoratet om hvilke vesentlige
innvendinger som kan aksepteres? Eller: Vil statsråden
la Utdanningsdirektoratet overkjøre lokale folkevalgte?
Statsråd Kristin Clemet [10:39:41]: I loven sies det uttrykkelig at lokale
folkevalgte ikke har vetorett, fordi dette er en lov som
er innrettet mot elevenes valgfrihet og foreldreretten. Men det
står også helt klart at vi skal ta hensyn
til de innvendingene som kommer.
Jeg har nevnt at vi ønsker å endre
denne trekkordningen, for å kalle den det, og fremme forslag
om dette i kommuneproposisjonen. Vi vil også se
på – slik vi har varslet tidligere, dersom det
er en skjevfordeling i tilbudet på linjer eller
studieretninger – om vi kan ha ulike satser for studieretninger,
for at heller ikke det skal være noen ulempe
for fylkene.
Jeg kan også meddele at
jeg har fått en henvendelse fra Utdanningsdirektoratet,
hvor de ber om departementets fortolkning av loven når
det gjelder det samlede volum for etablering av friskoler. Man ser
nå at det er en viss opphopning av søknader akkurat
i år. Hver søknad kan jo være
god nok for seg, men samlet sett kan det skape planleggingsutfordringer
på sikt. Jeg vil besvare henvendelsen fra Utdanningsdirektoratet,
hvor jeg tar hensyn også til slike forhold.
Presidenten: Rolf Reikvam – til oppfølgingsspørsmål.
Rolf Reikvam (SV) [10:40:48]: Det var en interessant
opplysning at en del av søknadene var «useriøse». Det
er jo ganske interessant
at flertallet på Stortinget har vedtatt en lov som inviterer «useriøse» aktører
til å søke om å få lov til å drive
private skoler. Da blir mitt spørsmål – i
og med at saksbehandlingen allerede har startet her i Stortinget:
Definerer statsråden eksempelvis søknadene fra
John Bauer, den svenske kommersielle aktøren,
og fra V^an hoá som «useriøse»?
Det ville vært interessant å få vite
det, i og med at statsråden bruker begrepet «useriøse» søkere
i forbindelse med etablering av privatskoler.
Men mitt spørsmål gjelder også fylkeskommunene, som
har innvendinger. Fylkeskommunene har ansvaret for å skaffe
elevplasser, de er nødt til å skaffe plasser til sine elever.
Elevene har rettigheter. Når fylkeskommunene kan påvise
og dokumentere at hvis alle disse søknadene blir innvilget,
og elevplassene kommer på plass, kan dette få alvorlige
konsekvenser for deres muligheter til å innfri
og skaffe plass for elevene? Vil det være en
såpass alvorlig innsigelse at en bør si nei?
Statsråd Kristin Clemet [10:41:58]: For det første: Hvis Rolf Reikvam noen
gang skulle innta regjeringskontorene, tror jeg han vil se at det
kommer opptil flere «useriøse» henvendelser
dit. Med det mener jeg å si at det er helt klart
at en del av søknadene – det har kommet 200 søknader
fra en enkelt person – kan man med et øyekast se ikke
oppfyller kriteriene for å kunne etablere friskole.
Og så når det gjelder volumet:
Jeg er helt enig i at volum og tempo i forbindelse med etablering
av friskoler er et relevant argument, sett fra fylkenes side. Som
jeg redegjorde for i mitt forrige svar, har Utdanningsdirektoratet rettet
en henvendelse til departementet om å bistå med
en lovfortolkning i så henseende, og det vil jeg gå inn
i. Men jeg mener som utgangspunkt at det er relevant.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Trond Giske (A) [10:42:57]: Jeg har et spørsmål til barne-
og familieministeren.
Det kommer nå signaler fra mange deler
av landet om at antall barnevernssaker og antall bekymringsmeldinger stiger
kraftig. Grov omsorgssvikt, psykiske lidelser, rusmiddelproblemer
og dårlig økonomi er blant årsakene til at
flere ber om hjelp fra barnevernet. Samtidig ser vi enkelte plasser
at man faktisk kutter i antall ansatte i barnevernet, samtidig som
saksmengden altså øker. Det kan bety
at de som er aller svakest i vårt samfunn, barn som vokser
opp i så dårlige forhold at barnevernet faktisk
må inn, ikke får den hjelpen de trenger.
Hva vil barne- og familieministeren gjøre for å sikre
at alle barn i Norge får skikkelig
hjelp?
Statsråd Laila Dåvøy [10:43:50]: Det er riktig at vi har en økning
i antallet bekymringsmeldinger til barnevernet. Det har vi hatt
de siste årene, og det er viktig at man har en god statistikk
på dette. Jeg antar at representanten viser til den statistikken
som kom fra Statistisk sentralbyrå for et par dager siden.
Denne foreløpige statistikken
er kanskje ikke helt korrekt, men samtidig er det korrekt
at barnevernet får melding om flere vanskeligstilte barn.
Representanten nevnte at man kutter i antall
fagstillinger i barnevernstjenesten. Antallet har – hvis
man ser det over tid, fra 2001 til 2004 – faktisk økt,
så det er ikke riktig det som ble sagt. Det kan
kanskje være at man finner et og annet eksempel,
men totalt sett har kommunene økt antall stillinger også i
det kommunale barnevernet. Det som er viktig, er at alle
barn får hjelp når de har behov for det. Vi ser
at andelen fristoversittelser, altså dette med at barnevernet ikke
er tidlig nok ute når de får en melding, har gått
ned. 97 pst. av alle meldinger behandles i løpet
av én uke, og det er en liten økning fra 2001
fram til 2004. Dette ser vi positivt på. Også antall
undersøkelser i barnevernet som holdes innenfor
fristene, har økt.
Vi må nok gå dypere ned i
statistikken hvis vi skal finne årsakene.
Det kan jo også være, slik vi håper,
at utviklingen skyldes en lavere terskel for å ta
kontakt med barnevernet. Dette er også et av
reformtiltakene i det nye barnevernet, nemlig at alle skal kunne
ta tidligere kontakt og få tidligere hjelp. Hvis det skyldes
at flere har det svært mye vanskeligere, er det klart at
det er bekymringsfullt. Barnevernet følger dette opp i alle
regioner, også i det nye barnevernet, også i
kommunene. Kommunene gjør en god jobb med barnevernet i
dag.
Trond Giske (A) [10:46:05]: Jeg takker for svaret.
Likevel er signalene fra deler av Norge
svært bekymringsfulle. Mandag 4. april hadde Dagsavisen
et oppslag med overskriften «Ungdomskriminelle ute av kontroll», hvor
fungerende stasjonssjef ved Stovner politistasjon
viser til at utallige brutale kiosk- og butikkran, volds- og skyteepisoder
gjør at han nå må slå alarm.
Han sier at han frykter at dagens kiosk- og butikkranere
skal bli morgendagens Stavanger-ranere, og viser til at en del allerede
er etablerte kriminelle. Dem får vi ikke gjort
noe med, sier han, men vi må hindre
at deres yngre brødre og venner blir
rekruttert inn. Han viser til at barnevernet griper inn for sent,
at man ikke har nok ressurser, og at man faktisk risikerer
at det hele kommer ut av kontroll.
Da synes jeg ikke svaret fra statsråden
er godt nok, da kreves det en langt sterkere og mer offensiv innsats
for å hindre at barn og unge kommer
inn i de miljøene som ofte er resultatet av dårlige
oppvekstvilkår, rusmiddelmisbruk, psykiske lidelser osv. – og
det lurer jeg på hva Regjeringen har tenkt å gjøre
med, offensivt.
Statsråd Laila Dåvøy [10:47:15]: Jeg er helt enig i det som ble sagt, og dette
er også noen av de tingene vi gjør.
Representanten kjenner også til at man jobber
med å få til mye bedre og mer forebyggende
tiltak i barnevernet. Vi kan allerede nå, ett år etter
at reformen ble innført, vise til at vi bruker
institusjon mindre. Vi bruker fosterhjem mer, dersom man må ta
barnet ut av familien. Og hjelpetiltakene øker. Det viser også at
vi i større grad har klart å komme på offensiven
når det gjelder å komme inn tidligere og bruke
de nærmiljøbaserte metodene i barnevernet, Multisystemisk
terapi, MST, og det vi kaller Parent Management Training Oregon,
som nettopp går ut på å fange opp
barn og unge på et så tidlig tidspunkt
som mulig. Når det gjelder MST, har det også vist
seg å være en svært vellykket
metode når det gjelder å forebygge kriminalitet
og rusmiddelproblemer blant barn og unge.
Vi har også satt i gang
ganske store samarbeidsprosjekter mellom politi
og barnevern. I flere kommuner jobbes det nå svært
godt med dette. Vi får en ny kartlegging i november i år
som går på kunnskapsstatus knyttet til samarbeid mellom
ulike etater i kommunene og mellom første- og
andrelinjetjenesten. Denne vil også bli brukt
til å sette i gang enda bedre samarbeidsmodeller mellom
de ulike etatene.
Presidenten: Det blir to oppfølgingsspørsmål – først Gunn
Karin Gjul.
Gunn Karin Gjul (A) [10:48:58]: Det er opplagt at gode oppvekstvilkår
gjennom offentlige tilbud til barn og ungdom er den beste
garantien for å hindre at barn blir kriminelle.
Vi har fram til nå hatt veldig lite kriminalitet
i ungdomsgruppa vår, nettopp fordi vi har vært
flinke når det gjelder forebyggende tiltak. Men det vi
ser, er at dette er et økende problem. Når det
gjelder de som allerede er blitt kriminelle, er det avgjørende
at vi greier å stoppe dem mens de fremdeles er i startgropa
for en kriminell løpebane. For den gruppa mangler
vi ofte de gode tiltakene. For barn under 15 år
er det ofte ikke reaksjoner
i det hele tatt, og for barn over 15 år er ofte
det eneste alternativet vi har, fengsel. Vi vet at fengsel for barn
på 15 år fungerer som rene forbryterskoler.
Jeg har lyst til å utfordre
barne- og familieministeren og høre hva hun tenker å gjøre
i forhold til denne gruppa, for å stoppe barn og unge
som er i startgropa for en kriminell løpebane. Hvilke tiltak
tenker hun å sette i gang?
Statsråd Laila Dåvøy [10:49:57]: Dette er en sårbar gruppe. Når
det gjelder ungdomskriminalitet – når det dreier
seg om barn under 15 år – har vi gjort en del.
Fra i fjor av er det etablert et tettere samarbeid mellom
politi og barnevern i slike saker. Hvis politiet
får kjennskap til og får meldt et barn under 15 år
som kriminelt, blir det i dag innkalt til en foreldresamtale, samtidig
som politiet har plikt til å sende
en bekymringsmelding til barnevernet. Disse barna og ungdommene
følges opp på en helt annen og bedre måte
i dag. Det er klart at dette er en utfordring for
politiet og for barnevernet.
Samtidig er det klart at kommunene har et ansvar.
Men jeg vil også henvise til de gode
tiltakene Barne- og familiedepartementet har satt i verk når
det gjelder oppvekstvilkår, altså ungdomstiltak
i store byer. Disse tiltakene er nå utvidet til å gjelde
23 av de største kommunene våre
og de største byene våre. Det er meget gode
tiltak som går rett inn i kjernen av tilretteleggingen
for bedre ungdomstiltak nettopp for disse utsatte
gruppene. (Presidenten klubber.) Det er godt anvendte midler.
Presidenten: Av hensyn til alle som har lyst til å stille spørsmål,
må vi passe tiden, og det er 1 minutt til oppfølgingsspørsmål
og 1 minutt til svar.
May Hansen – til oppfølgingsspørsmål.
May Hansen (SV) [10:51:29]: Meldingene til barnevernet har økt.
Prosentvis innvilger vi etter melding færre tiltak
enn før. Terskelen for å innvilge tiltak ligger
høyere enn før, er de tilbakemeldingene vi får
når vi reiser rundt omkring i landet. Det er også barnevernssjefer
som har vært ute og sagt dette offentlig.
Det er kommuneøkonomien
som styrer tiltakene i barnevernet, ikke behovet, sier
den enkelte barnevernsarbeider. I det siste har jeg også fått
flere henvendelser fra ansatte i det statlige barnevernet som sier
akkurat det samme, at det er økonomien og ikke
behovet som styrer tiltakene også i det statlige
barnevernet. Dette gjelder våre mest utsatte
og sårbare barn, som har rett på tiltak etter
loven. Voldsutviklingen har man vært inne på.
Er ikke statsråden nå bekymret når
det kommer meldinger både fra kommuner og fra
det statlige barnevernet om at det er økonomien som styrer
tiltakene?
Statsråd Laila Dåvøy [10:52:32]: Hvis det er riktig at det kommer alarmerende
meldinger fra ansatte i barnevernet i kommunene og fra det statlige
barnevernet om at det er økonomien som styrer, er det klart
at det er meget bekymringsfullt. Disse meldingene har ikke
denne statsråden mottatt. I den grad en vet hvor dette
skjer, vil jeg gjerne vite det. Dette vil jeg selvsagt
følge opp.
Jeg har lyst til å vise
til at når det gjelder opplysningsplikt og opplysningsrett,
er det ganske strenge regler knyttet til dette. Vi kom
med et nytt rundskriv om taushetsplikt og et rundskriv der vi både
tar opp opplysningsplikten og opplysningsretten til barnevernet,
for få uker siden. Det har nemlig vært litt variasjon
i hvordan dette har vært fulgt opp i de forskjellige kommunene
og av de forskjellige etatene. Dette er blitt veldig godt mottatt.
Jeg tror at det kan være svært klargjørende, både
når det gjelder andre etaters rett til å gi
opplysninger til barnevernet, og også når
det gjelder hvordan barnevernet skal følge opp disse meldingene
på en god måte.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Rune J. Skjælaaen
(Sp) [10:53:43]: Jeg har et spørsmål til utdanningsministeren.
«Friskole-boom i Bygde-Norge» leser
vi i Nationen i dag, om friskoler som erstatter lokale grendeskoler.
Det er en klar utvikling der vi ser at der kommunen av økonomiske årsaker
tvinges til å legge ned skoler og sentralisere elevene,
er det noen foreldre som sier
at nei, dette finner vi oss ikke i, vi vil ha skolen vår,
vi starter en friskole. Det krever mye arbeid og organisering, men
så viktig er skolen for dem, for ungene og for bygden,
at de påtar seg oppgaven.
Spørsmålet mitt er: Er det økt
valgfrihet for foreldre og elever at en tvinges
til å påta seg skoledrift for en skole som er
identisk med den offentlige? Mener statsråden, som øverste
ansvarlig for den offentlige skolen, at skoledrift
er en foreldreoppgave?
Statsråd Kristin Clemet [10:54:43]: Akkurat det med at det opprettes friskoler
i bygdene, og at det opprettes grendeskoler, er ikke noe
nytt. Men det viser at det ikke er helt riktig, som det
hevdes av noen, at en friskolelov bare får virkning
i de store byene. Tvert om ser det ut som den får virkning
mange steder, og det synes jeg er positivt.
Det sentrale for oss er valgfriheten og foreldreretten. Når
det gjelder friskoleloven, som er mye omdiskutert, har det i grunnen ikke
skjedd noe annet med den enn at vi har fjernet kravet til at skolene
må være religiøse eller
ha en alternativ pedagogikk. For øvrig er kravene stort
sett strammet inn, både når det gjelder
kvalitet, forbud mot å sile elever, egenandeler og, ikke
minst, kravene til utbytte. Jeg ser positivt på friskolene,
og jeg tipper at det er mange i denne salen – kanskje ikke
akkurat nå, det er ikke så mange her – i
dette storting og tidligere storting som selv har gått
i friskoler. Jeg tipper at det er mange som har barna sine
i friskoler, og jeg tipper at hver og en har gode grunner
for det. De grunnene kan være positive, at man ønsker å gå et
annet sted fordi man ønsker seg noe spesielt,
f.eks. Steiner-pedagogikk, religion eller
hva det skal være. Eller det kan også være
hva jeg vil kalle litt mer negative grunner, og det synes jeg kanskje
er litt undervurdert i debatten, at det er noen som må vekk
fra den skolen de går på, fordi man ikke
passer inn på den nærskolen og i den klassen man
er blitt tildelt.
Det som er litt paradoksalt i forhold til det
spørsmålet som reises, er at små skoler
veldig ofte er drøftet ut fra et økonomisk
perspektiv i Norge. Man bør også drøfte
dem ut fra et kvalitetsperspektiv og et pedagogisk perspektiv. Men
hvis man lar det fare, er det et paradoks at de små skolene ofte
er veldig dyre for kommunene, men ikke dyre
for landet.
Rune J. Skjælaaen
(Sp) [10:56:36]: Men dette dreier seg ikke
om alternative skoler, dette er skoler som er identiske med den
offentlige, men som det offentlige ikke har råd
til å drive. Min påstand er at aktive bygdefolk ikke
velger å drive skole, men er tvunget til å drive
skole til beste for ungene og for bygden.
I dag foreligger det mange
søknader om å få etablere friskoler,
og to tredjedeler av dem er videregående
skoler. Mange fylkeskommuner har påpekt at godkjenning
av disse vil rasere eksisterende skoletilbud.
Spørsmålet mitt er: Hvordan
samsvarer dette med tanken om valgfrihet? Skal valgfriheten bare
gjelde for dem som velger et privat tilbud, og ikke for
det store flertall som ønsker å gå i
den offentlige skolen, men hvor den offentlige skolen, f.eks. i
Austrheim i Hordaland, kanskje ikke er der til neste år
fordi elevgrunnlaget er svekket, og fordi fylkeskommunen ikke
har råd til å drive med et svekket elevgrunnlag?
Statsråd Kristin Clemet [10:57:34]: Det er ingen skoleplikt i Norge, det er en
opplæringsplikt, og norske foreldre
kan velge mellom en privat skole, en offentlig skole,
en friskole eller hjemmeundervisning.
98 pst. velger den offentlige skolen. Tilfredsheten med den offentlige
skolen er stor, og den er økende. Regjeringens mål
er at gjennom Kunnskapsløftet, som skal gjennomføres,
skal enda flere bli fornøyd med den
offentlige skolen. Men jeg mener at det ikke
står i motstrid at vi ivaretar valgfriheten og foreldreretten.
Hvis det er slik at etablering av friskoler vil rasere det offentlige
tilbudet, som det her vises til i spørsmålet,
vil ikke søknadene bli godkjent. Jeg har til
og med i denne spørretimen redegjort for at Regjeringen
vil endre de økonomiske rammebetingelsene, at
vi vil se på om vi kan ha ulike satser for studieretninger,
og at direktoratet også har rettet en henvendelse
til departementet nettopp om dette med volum.
Presidenten: Det blir to oppfølgingsspørsmål – først Magnhild
Meltveit Kleppa.
Magnhild Meltveit Kleppa
(Sp) [10:58:36]: Det er bra at statsråden no signaliserer
at ho vil sjå på økonomien i høve
til fylkeskommunane. Det ligg eit forslag frå Senterpartiet
til behandling i Stortinget om akkurat det. Det er fint at Regjeringa
no kjem etter.
Eg synest statsråden undervurderer
det som no er problemstillinga i mange distriktskommunar i dette
landet. Der kommuneøkonomien
ikkje strekk til og kommunane må sentralisera
skulane sine, har foreldra eitt val dersom dei
ser verdien av å behalda skulen i eige
nærmiljø, og det er å gå inn
og sjølve engasjera seg for å etablera ein alternativ
skule. Er det valfridom? Er det slik at denne regjeringa berre står
for valfridom i høve til å velja ein
friskule der det er eit alternativ, eller vil Regjeringa
føreta seg noko for å sikra
valfridom for alle dei foreldra som
helst vil ha ein offentleg skule?
Statsråd Kristin Clemet [10:59:45]: Økonomien i norsk skole bedres. Det
brukes mer penger. Det er høyere lærertetthet
og høyere voksentetthet i gjennomsnitt. Det er kommunene
som har ansvar for skolestrukturen, og når man debatterer
den, så tror jeg – jeg håper i hvert
fall – at man ikke bare debatterer økonomi,
men også hva som gir et kvalitativt godt tilbud
for elevene. Dersom en kommune bestemmer seg for den og den skolestrukturen,
og foreldrene bestemmer seg for at de da ønsker å starte
en friskole, synes jeg ikke vi kan nedlegge noe forbud
mot at foreldrene i de kommunene skal kunne nyte godt av den samme
valgfriheten og foreldreretten som alle andre. Alle i
denne salen vil jo tydeligvis tillate noen å opprette
friskoler, de som har et religiøst alternativ, et pedagogisk
alternativ. Jeg synes ikke Nyskolen eller Montessori-skolen eller
Skagerak-skolen står noe tilbake for de valgene andre
tar, og jeg mener at den retten bør være
så lik som mulig for alle.
Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.
Trond Giske (A) [11:00:48]: Jeg synes statsrådens logikk ikke
henger helt sammen. Hun viser til at det bare er 2–3
pst. som går i private skoler, og derfor er ikke
den nye privatskoleloven noe problem. Poenget er jo at den nye loven ennå ikke
har hatt virkning på Skole-Norge. Det er jo først
fra høsten av, neste høst og høsten deretter
at det virkelige frisleppet av skolene kommer, fordi de som har søkt etter
den nye loven, ennå ikke har kommet
i gang.
Statsråden har selv flere ganger vist
til Sverige, hvor dette har gått så bra. Vel,
nå viser de nye undersøkelsene i Sverige
at det er større sosiale skiller, det er større
forskjeller mellom elevene, og også alarmsignaler
fra en del i det politiske miljø viser at dette
er i ferd med å gå over styr. Så spørsmålet
mitt er om statsråden nå vil endre sin oppfatning,
i og med at signalene fra Sverige som hun selv hele
tiden har vist til, faktisk er motsatt av det hun tidligere har
vist til. Det blir langt flere private skoler, og det blir større
forskjeller mellom elevene og det tilbudet de får.
Statsråd Kristin Clemet [11:01:46]: Friskoleloven er strammet inn på alle
punkter i forhold til privatskoleloven bortsett fra ett – vi
forlanger ikke lenger at formålet skal være
religiøst eller pedagogisk. Antall nye skoler som
har kommet på grunnskoleområdet som følge
av dette, og som ikke kunne ha vært godkjent etter
den forrige, er ca. ti. Så er det ganske mange
søknader i år, men det blir færre neste år.
Henvisningen til Sverige holder ikke
helt mål, fordi vi ikke har samme lov. I Sverige
er det bl.a. anledning til å ta ut utbytte. Den svenske
skoleministeren, som er sosialdemokrat, sier han er positiv
til friskolene, at det driver frem kvalitetsutvikling, og at det
er viktig med valgfrihet, men at det også er
viktig at alle har informasjon. Han synes det er bra at
det er valgmuligheter, og sier at han ikke har noen ambisjoner
om å endre på det.
I forhold til dette med sosial
segregering mener jeg at det ikke medfører
riktighet. Det er ulikhet i norsk skole. Det er forskjell på en
skole i Oslo vest og i Oslo øst. Da blir
spørsmålet: Vil fritt skolevalg eller
friskole øke eller minske
den ulikheten? Det er et empirisk spørsmål, for å si
det kort. Det må man undersøke i hvert enkelt
tilfelle, og det går ikke an å trekke noen
allmenne konklusjoner av det.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er nå omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.