Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 60 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og statsråd Tora Aasland 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [10:07:42]: (ordfører for saken): På mange vis har det vært en stor glede å få være saksordfører for denne stortingsmeldingen. Kvalitetsreformen ble lagt fram i St.meld. nr. 27 for 2000-2001 av daværende kirke, undervisnings- og forskningsminister Trond Giske. Reformen hadde som mål at studentene skulle lykkes bedre med sine studier, og at kvaliteten på norsk høyere utdanning skulle bli enda bedre. Man hadde også målsetting om mer internasjonalisering. Det har blitt innført et nytt gradssystem, med bachelor- og mastergrad, samt innført nytt karaktersystem tilpasset det øvrige Europa. Institusjonene skulle få mer frihet, noe som fikk sin endelige avklaring ved ny felles lov om høyere utdanning, vedtatt av Stortinget i februar 2005.

Reformen har på flere områder vært en suksess. Selv om mange var svært urolig for hva reformen ville medføre og flere uttrykte direkte motstand mot Kvalitetsreformen ved innføringen i 2003, har sektoren gjennomført reformen på en svært god måte. Det skal de ha ros for. Dette gjelder både ledelse, ansatte og studenter. Etter mitt syn var det en helt nødvendig reform innenfor høyere utdanningssektor, som har utviklet seg fra å være et utdanningstilbud for de få til et tilbud for svært mange.

Kvalitetsreformen i høyere utdanning er en studie- og styringsreform. Elementene i reformen skal bygge opp under målet om økt kvalitet i utdanning og forskning. En av målsettingene i reformen var at det skulle bli bedre kontakt mellom student og lærer og bedre veiledning av studentene. Evalueringen viser at så har skjedd. Men det er fremdeles utfordringer på dette området, noe som studentene tydelig har gitt tilbakemeldinger om under høringene. De er fremdeles ikke fornøyd med innholdet i veiledningen og peker på at læringsutbyttet er for svakt. Dette er et av elementene i evalueringen som må følges opp.

Samtidig som studentene ikke er fornøyd med læringsutbyttet av veiledningen de får fra sin lærer, uttrykker lærerne at de på grunn av kravet om tettere studentoppfølging ikke får nok sammenhengende tid til forskning. Det kan derfor se ut som om institusjonene har en organisatorisk utfordring med å få til sammenhengende tid både til undervisning, veiledning og forskning. En stor fare i en slik situasjon er at fagmiljøene løser sine behov for sammenhengende tid til forskning ved å reversere de pedagogiske reformene som har funnet sted. Det synes jeg i så fall ville være beklagelig. For selv om studentene ikke er helt fornøyd med læringsutbyttet av sine veiledningstimer, ser vi at det i dag er flere studenter som gjennomfører sine studier på normert tid, enn før reformen, og det er færre som stryker. Det har nok sammenheng med bedre veiledning og oppfølging fra lærer, tror jeg.

En annet tydelig konsekvens av reformen og tettere oppfølging av studentene er at de skriver langt mer enn tidligere. En av reformmotstanderne uttrykker da også det i Stavanger Aftenblad allerede ved utgangen av 2003:

«Det beste ved kvalitetsreformen er uten tvil at den tvinger norske studenter til å skrive mer enn før. I min studietid kunne en gjerne gå i halvannet eller to år uten å skrive en linje. Nå skrives det lange oppgaver hvert semester.»

Det utsagnet er jeg helt enig i, og jeg er overbevist om at det har ført til høyere kvalitet og bedre studiegjennomføring.

Et område komiteen uttrykker bekymring for, er manglende bruk av ekstern sensor ved lavere grad. Den bekymringen deles av næringslivet. Komiteen støtter departementets planer om kartlegging av bruken og omfanget av ekstern sensor på lavere grad ved universiteter og høyskoler - dette med tanke på en lovendring som sikrer mer bruk av ekstern sensor. Mindretallet i komiteen fremmer forslag om vurdering av krav om ekstern sensor.

En gledelig utvikling er at vi ser en økt grad av samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet etter reformen. Dette er svært positivt. Næringslivet gir uttrykk for at de ønsker enda mer samarbeid om utviklingen av praksisdelen ved høyere utdanning. Dette er positivt og gledelig, og vi ser nå miljøer hvor slikt samarbeid har kommet i stand. Som eksempler på dette vil jeg nevne Høgskolen i Buskerud og Kongsberg-miljøet og samarbeidet mellom Høgskolen i Gjøvik og Raufoss-miljøet. Dette er gode eksempler på hvordan internasjonalt ledende bedrifter og utdanningsinstitusjoner får synergieffekt ved å spille på det beste hos hverandre. I komiteinnstillingen har vi da også gitt uttrykk for at vi ønsker at det utvikles tydeligere rapporteringskrav på dette feltet, slik at vi lettere kan måle samarbeidet mellom universiteter og høgskoler og samfunns- og næringsliv. Dette er et viktig område å utvikle med tanke på innovasjon og nyskaping.

Et annet område det blir viktig å følge opp i tiden som kommer, er finansieringssystemet. Det har ikke manglet på tilbakemeldinger om at systemet ikke er slik mange ønsker. Evalueringen av Kvalitetsreformen gir ingen gode svar på om systemet fungerer etter intensjonene, og det er derfor godt at statsråden har signalisert at hun vil sette i gang en evaluering av finansieringssystemet i 2009. Da har det forhåpentligvis fått virke i tilstrekkelig lang tid til at vi kan se hva som er bra og mindre bra med systemet som ble innført med reformen i 2003. Det som ikke kan understrekes nok i den sammenhengen, er at finansieringssystemet må virke i samme retning som de overordnede målsettingene i sektoren, der kvalitet i utdanning og forskning er helt sentrale elementer.

Kvalitetsreformen har også en klar målsetting om mer internasjonalisering og internasjonalt samarbeid for å fremme kvalitet i norsk høyere utdanning og forskning. Studentutvekslingen har økt etter at reformen ble innført, men det er fremdeles utfordringer for institusjonene når det gjelder å koble student- og forskerutveksling gjennom institusjonelle avtaler som dermed sikrer kvaliteten på utvekslingen. Vi ser fram til at statsråden legger fram en egen stortingsmelding om internasjonalisering i utdanningen. Det vil gi oss muligheter til å komme lenger innenfor dette feltet, noe som er nødvendig for at norsk høyere utdanning og forskning skal utvikle seg slik at vi sikrer høy internasjonal standard.

Et område som er en utfordring også etter at Kvalitetsreformen er innført, er antall kvinner i akademia. Særlig gjelder det mangel på kvinner i de høyeste stillingene. Statsråden skal ha stor ros for sine initiativ til å bedre situasjonen på dette området. Senest i Dagsrevyen i går kveld hørte vi statsråd Tora Aasland love å øremerke stillinger til kvinner som ønsker å satse på en akademisk karriere. Det synes jeg er flott, for vi trenger en god kjønnsbalanse innenfor akademia. Komiteen, alle uten representantene fra Fremskrittspartiet, gir da også uttrykk for dette i sine merknader. Blant annet understreker komiteen at det ikke er bare likestillingshensyn som gjør det viktig å rekruttere flere kvinner til forskning. Kunnskapen som etableres gjennom forskning, kan bli mangelfull når det ene kjønnet i så stor grad er underrepresentert som forskere og ikke minst underrepresentert ved de høyere akademiske stillingene.

Helt til slutt i innlegget mitt vil jeg si at hovedmålene for Kvalitetsreformen fortsatt er viktige og relevante. De er viktige å holde fast ved når vi nå skal videreutvikle høyere utdanning og forskning i Norge. Men evalueringen av innføringen av Kvalitetsreformen har vist oss at vi har flere store utfordringer for at det høyere utdanningssystemet vårt skal bli enda bedre. Evalueringene som ble gjort under selve innføringen, har gitt oss viktig kunnskap vi kan bruke framover. I så måte er arbeidet som er gjennomført, et eksempel til etterfølgelse også i andre sektorer som gjennomfører store reformer. Evaluering underveis er mer verdifull enn evaluering i ettertid, tror jeg. Atter en gang ros til høyere utdanningssektor, som har gjennomført et stort og godt arbeid!

Mindretallet vil fremme sine egne forslag.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [10:17:45]: Kvalitetsreformen ble iverksatt ved samtlige høyere utdanningsinstitusjoner i Norge ved studiestart høsten 2003. Endringene i Kvalitetsreformen følger av Bologna-prosessen. Opprettelsen av NOKUT og bedre kvalitetssikring ved utdanningsinstitusjonene er også i samsvar med de satsingsområdene som ble trukket opp der.

Målene for Kvalitetsreformen er at kvaliteten på utdanning og forskning skal bli bedre, at intensiteten på utdanningen økes, og at vi får økt internasjonalisering. Fremskrittspartiet er positive til at Kvalitetsreformen evalueres, men det er viktig å understreke at dette er en tidlig evaluering, som tar for seg de første fire årene etter reformen ble innført. Det er derfor nødvendig med ytterligere evaluering på et senere tidspunkt. Denne evalueringen er utført av norske krefter via Norges forskningsråd. Vi har pekt på at det hadde vært en fordel om en slik evaluering også hadde benyttet utenlandsk kompetanse i evalueringsarbeidet, og håper at statsråden tar med seg det til neste korsvei.

Ellers må det sies at kuttene i basisbevilgningene som Regjeringen hadde gjennom sitt hvileskjær, har vanskeliggjort innføringen av reformen. Et av målene med reformen var å gi studentene tettere oppfølging og mer veiledning. Vi har merket oss at studentorganisasjonene gir uttrykk for at reformen ikke er fulgt opp på dette punktet. Det avlegges nå flere studiepoeng enn før, men det er et tankekors, siden både kostnadsnormen og konverteringsordningen ble forbedret for å legge til rette for heltidsstudier ved innføringen av reformen, at det ser ut til at studentene ikke bruker mer tid på studiene nå enn før, og at de har like mye inntektsgivende arbeid ved siden av. Studentorganisasjonene ønsker seg mer av samme medisin - altså ytterligere heving av kostnadsnormen for å kunne realisere heltidsstudenten. De mest tabloide oppslagene sier at studentene sulter. Men det må være lov å spørre seg om studentene er sultne og tørste nok til å ta til seg av kunnskapens frukter. Samfunnet gir dem mulighet til å tilegne seg kunnskap, men på hvilken måte yter de sitt bidrag tilbake til samfunnet?

Komiteen har vært på en dannelsestur til Roma. Vi merket oss at i år 476, da Roma ble erobret av barbarene, hadde romerne skapt en stat der stadig flere bare hadde rettigheter og ingen plikter. Brød og sirkus var datidens ord for velferd og underholdning. Man overlot i stor grad til leiesoldater å forsvare grensene. Det tradisjonelle familielivet gikk i oppløsning, og en stadig større del av befolkningen hadde sugerør til statskassa. Det var ikke barbarene som ble sterkere, men det romerske samfunnet som råtnet opp innenfra, i et moralsk forfall som fullt ut kunne måle seg med det vi opplever i vår egen tid. Folk var ikke lenger villige til å bringe de personlige ofre som var nødvendig for å opprettholde de verdier staten og sivilisasjonen bygger på. Før var det brød og sirkus, nå er det krav om tid og penger. - Det var en liten digresjon.

Fremskrittspartiet har også merket seg at den oppryddingen som har foregått når det gjelder titler, har ført til at utdanninger med ulik grad av faglig tyngde fører fram til samme tittel. Vi mener det kan skape problemer for framtidige arbeidsgivere som skal vurdere søkere, hvis man ikke får synliggjort om søkeren har fordypning i ett eller flere fag. Vi ber derfor departementet se på om det er behov for et noe bredere spekter eller et system som synliggjør disse forskjellene.

Sektoren har vist stor kreativitet når det gjelder å utvikle nye studietilbud. Stjernø-utvalget påpeker at mange mastergrader flere steder i landet knapt har studenter eller uteksaminerte kandidater. En viktig forutsetning for en kvalitativt god utdanning er etter Fremskrittspartiets oppfatning at det finnes en solid fagstab og et forsvarlig antall søkere og uteksaminerte kandidater.

Vi har merket oss at det ikke finnes noen komplett nasjonal oversikt over ulike tilgjengelige studietilbud. Vi ser at regjeringspartiene peker på hjemmesiden til utdanning.no, men med all respekt er dette en særdeles mangelfull, lite informativ og lite brukervennlig sammenstilling av data med varierende kvalitet. Fremskrittspartiet vil understreke at en slik oversikt må inneholde kvalitetssikrede data og bygge på en godt strukturert database med ulike søkemuligheter. En slik database vil kunne gi informasjon i forhold til nasjonal dimensjonering og danne grunnlag for eventuelle incentivsystemer for enkelte studier. Det vil da være mulig å kunne følge utviklingen av studietilbudene over tid, noe som kan være et vesentlig element i et beslutningsgrunnlag, og det kan brukes som et styringsverktøy slik at vi i større grad kan sikre at de ferdig utdannede studentene har kompetanse som dekker samfunnets behov. Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag om at det opprettes en slik database, noe vi også mener vil kunne være til stor hjelp for den enkelte student med hensyn til valg av studier.

Det har kommet en rekke påstander om at utdanningskomponenten i finansieringssystemet fører til at institusjonene lar flere stå til eksamen. Dette var tema i stortingsvalgkampen i 2005, og ikke minst SV gikk høyt på banen med krass kritikk om at økonomien drev institusjonene til å slippe svake studenter gjennom for å sikre seg inntekter. Etter Fremskrittspartiets oppfatning er utdanningskomponenten det viktigste elementet i finansieringssystemet, og det er uheldig hvis det kan stilles spørsmål om systemet blir utnyttet. Vi mener derfor det er viktig med kvalitetssikring i karaktersettingen, og at det må innføres større grad av ekstern sensur for å motvirke eventuell kynisk utnyttelse av systemet. Vi forventer faktisk at SV støtter dette forslaget ut fra det de sa i valgkampen.

Et annet viktig element å ta med seg i denne forbindelse, er at Kvalitetsreformen har ført til at studentene skriver og leverer flere oppgaver enn før. Det er også utstrakt bruk av hjemmeeksamen, bl.a. på grunn av mangel på egnede eksamenslokaler. Kombinert med den rivende teknologiske utviklingen ser vi dessverre at «klipp og lim» fra Internett og ulike publikasjoner brer om seg. Skjult sitering og plagiering er et stadig større problem. Det finnes i dag ulike redigeringsprogram som studentene kan benytte slik at stoffet framstår som egenprodusert.

Jeg er heller ikke overbevist om at det store flertall av studenter har klart for seg skillet mellom informasjonshåndtering og kunnskapstilegnelse. Som lederen for Norsk Lektorlag, Gro Paulsen, påpekte i en kronikk i Nordlys 9. mai 2007:

«Paradoksalt nok regnes det som «modernisering» å la eleven klippe stoff ut fra internett og gjengi det ordrett ad elektronisk vei uten «omveien» om hukommelsen.»

Dette er elementer som må vektlegges i den interne kvalitetssikringen og forebygges bl.a. gjennom ekstern sensur.

Fremskrittspartiet ser også en del uheldige sider ved at institusjonene benytter en normalfordeling av karakterer. Det er ikke gitt at karakterene skal følge en gauskurve. Et slikt system sikrer heller ikke at beste karakter ved én institusjon tilsvarer kunnskapsnivået for beste karakter ved en annen. Derfor fremmer vi forslag om å gå over til objektive kriterier for karaktersetting.

Det er etter vår oppfatning meget positivt at det legges opp til forskningsbasert undervisning, men vi vil understreke at det er av vesentlig betydning også å sikre sammenhengende tid til forskning. Det finnes i dag ikke noen oversikt over hvor mye tid forskere bruker på administrative ordninger som EU-søknader o.l., og på den bakgrunn fremmer vi forslag om å få kartlagt hvor mye tid som går med til administrativt arbeid for våre forskere.

Fremskrittspartiet vil også påpeke behovet i sektoren for å ta igjen det økonomiske etterslepet etter Regjeringens såkalte hvileskjær. Opptrappingsplanen for stipendiater ble brutt, og det er et klart behov i sektoren for flere stipendiatstillinger, og ikke minst er det behov for et økonomisk løft for å kunne løse utstyrskrisen. I evalueringen reises spørsmålet om de bachelorgradene i stor nok grad gir studentene utdanning som danner grunnlag for en yrkeskarriere, eller om de er utformet med tanke på videre studier. Det er etter vår oppfatning av vesentlig betydning at de profesjonsrettede bachelorutdanningene må være praksisnære og yrkesrettede. Sammen med undervisning basert på forskningsbasert kunnskap er praksis og ferdighetstrening viktige elementer.

Når det gjelder kategoriplasseringene av de ulike utdanningene, vil vi påpeke at det er historiske kostnadstall som ligger til grunn for disse, sammen med en vurdering av lærer- og utstyrsintensitet. Vi mener det er behov for en gjennomgang av kategorifastsettingen, og fremmer derfor forslag for å sikre at de enkelte fag er rett plassert.

Vi merker oss også at det er kommet ønsker om å innføre økonomiske incitamenter til frivillig samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og næringsliv. Etter vår oppfatning er det naturlig at utdanningsinstitusjoner samarbeider med hverandre med et felles mål om å forbedre undervisningstilbudet, og det burde være en selvfølge at institusjonene samarbeider med næringslivet både når det gjelder forskning og den generelle undervisningen. Vi er skeptiske til å få for mange komponenter i finansieringssystemet, men legger til grunn at denne problemstillingen vil bli grundigere behandlet senere, som følge av Stjernø-utvalgets utredning.

Internasjonalisering og økt studentmobilitet var et sentralt mål i reformen. Vi fikk en økt studentutveksling til å begynne med, men dette er en trend som nå er i ferd med å snu. Vi har merket oss at antallet som studerer i utlandet, har sunket med hele 11 pst. de siste tre-fire årene. En vesentlig årsak til dette er etter vår oppfatning studiefinansieringen og manglende finansiering av «freshman year» og førsteårs studie i en fireårig bachelorgrad. Dette har Fremskrittspartiet påpekt tidligere, og senest i forbindelse med budsjettbehandlingen fremmet vi forslag om å rette opp denne skjevheten, noe regjeringspartiene stemte imot.

Det er viktig at utdanningsinstitusjonene settes i stand til å ta inn forskere fra utlandet, og at de har mulighet til å sende norske forskere ut internasjonalt. Vi mener at Regjeringen har forsømt seg på dette området og gjennom sin politikk bidratt til å forverre situasjonen. Vi har merket oss at Regjeringen også på dette området har varslet at de vil komme med en melding. Men vi forventer noe mer enn ord, vi forventer praktisk handling og økonomiske midler til å realisere tiltakene.

Med dette vil jeg ta opp de forslag Fremskrittspartiet fremmer sammen med øvrige opposisjonspartiene, og de forslag Fremskrittspartiet fremmer alene.

Presidenten: Representanten Jon Jæger Gåsvatn har tatt opp forslagene nr. 1-6, som er inntatt i innstillingen.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [10:27:49]: (komiteens leder): Først vil jeg får rette en takk til saksordfører for en grundig utført jobb med en stortingsmelding og et tema som jeg tror vi ikke er helt ferdige med. Det kommer mange saker om høyere utdanning til Stortinget i løpet av dette året, og komiteen gleder seg til å ta fatt på dem.

Omstillingsbehovet i universitets- og høyskolesektoren er stort og har vært stort over mange år. Det er kanskje grunn til å trekke fram noen av de momentene som gjør omstillingsbehovet såpass stort.

For det første har vi jo gått fra å ha såkalte eliteinstitusjoner til å ha masse- og breddeinstitusjoner. Mens det var ca. 50 000 studenter i høyere utdanning på 1970-tallet, har vi i dag passert 200 000. Vi vet at studentene er mer utradisjonelle enn før, i den forstand at de kommer via andre veier og kanskje på andre tidspunkt i livet enn de før gjorde. OECD har gjort beregninger om at vi nå heretter kommer til å utdanne oss tre ganger i livet, ikke bare én gang.

Vi vet at særlig for de studentene som har barn, eller de studentene som begynner å studere sent, er Kvalitetsreformen en stor utfordring, nettopp fordi den strømlinjeformer strukturen ganske mye mer enn før. Vi vet at bevilgningene fra det offentlige er på vei ned, ikke opp, og internasjonalisering blir en stadig større utfordring. Samtidig stiller samfunnet større krav til relevans og omstilling. Det er nettopp i denne konteksten at Kvalitetsreformen ble innført, og det er i denne konteksten den også blir evaluert og videreutviklet.

Hovedmålsettingene med Kvalitetsreformen var bedre studiekvalitet og gjennomstrømning, og virkemidlene var bl.a. tettere oppfølging av studentene. Foreløpig har reformen virket i kort tid, så for Høyres del er vi selvfølgelig enig med forskerne i at det er for tidlig å trekke noen entydige konklusjoner om hva som er oppnådd av reformens målsettinger.

Allikevel har vi sett noen tendenser. Studentene avlegger flere studiepoeng, og strykprosenten har gått ned. Studentene får tettere oppfølging, men oppfølginga er av litt varierende kvalitet. Det ser dessverre ut som om studentene ikke bruker så mye mer tid på studiene, og kvaliteten på undervisningsopplegget har vært varierende.

Samtidig vet vi at de gamle og de nye gradene holder ulik kvalitet, vi vet at det er blitt mindre sammenhengende tid til forskning, og at kanskje spesielt bachelorgraden er en utfordring, fordi den ikke står helt på egne ben.

Vi imøteser selvfølgelig de stortingsmeldingene som er varslet, både den om forskerrekruttering og den om internasjonalisering, Samtidig er Kvalitetsreformen - og kanskje spesielt kjernen i Kvalitetsreformen, med tettere oppfølging og bedre studiekvalitet - under sterkt press fordi Regjeringa har valgt å kutte så pass mye som den har gjort i bevilgningene til universitet og høyskoler. Det rammer kvaliteten sterkt. Bare ved Universitetet i Oslo kommer man for 2008 til å kutte 205 mill. kr. Det er helt umulig å tenke seg at 205 mill. kr i kutt ikke vil gå ut over studiekvaliteten.

Flere aktører har kritisert det faktum at det ikke lenger er krav til ekstern sensor ved eksamener i bachelorprogrammet. Vi mener at det er på tide å gjøre noe med det, og vi ønsker derfor en vurdering av om man ikke skal gjeninnføre det kravet ved alle bachelorprogrammene.

Vi mener også det er viktig å følge opp det forskerne sjøl sier om sammenhengende tid til forskning. Det at mange institusjoner nå har begynt å løse problemet ved å legge om studieåret og ved å organisere seg på andre måter, er ingen grunn til at man ikke skal se nærmere på det som ser ut til å være et stort problem for sektoren.

Vi er positive til at Regjeringa varsler en gjennomgang av finansieringssystemet i sektoren. I likhet med flere talere er Høyre opptatt av at det ikke skal være for mange komponenter i det systemet, men jeg tror nok allikevel det er grunn til å vurdere om det ikke er rom for noe mer, rett og slett fordi vi kan bruke finansieringssystemet aktivt til å fremme de mål vi ønsker å nå i sektoren.

Vi har vært kritiske til at evalueringa ikke skal gjennomføres før 2009. Tvert imot mener Høyre det er all mulig grunn til å starte evalueringa så fort som mulig, rett og slett fordi man da også kan se den i sammenheng med det pågående arbeidet Regjeringa nå har med Stjernø-utvalgets rapport.

For å knytte en kommentar til Stjernø-utvalget helt til slutt - for man kan jo ikke se det løsrevet fra det vi diskuterer i dag: Jeg tror det er viktig å signalisere at universitets- og høyskolesektoren nå må konsentrere seg om å sørge for kvaliteten i høyere utdanning, og ikke kastes ut i en lang og omstridt debatt om struktur og om hvilke institusjoner som skal høre sammen.

Lena Jensen (SV) [10:33:08]: Å sikre alle lik rett og lik mulighet til høyere utdanning er utrolig viktig for SV. Å sikre studentene en forskningsbasert undervisning og å sikre de ansatte muligheten til å ha tid til sammenhengende forskning er av de tingene vi ønsker å prioritere.

Høyere utdanning har gått fra å være en utdanning for de få privilegerte til å bli en masseutdanning. Som representanten før meg var inne på, har vi nå over 200 000 studenter. Dette er riktig vei å gå.

Kvalitetsreformen, som vi i dag diskuterer, som vi har hatt en evaluering av, og som har vært både en studiereform og en styringsreform, har vært en viktig reform. Det er viktig og nødvendig at vi har en underveisevaluering som nå for å kunne justere kursen, for å kunne se hvor vi har lyktes, og hvor vi er nødt til å gjøre justeringer.

Universitetene våre er meningsbærere i vårt kunnskapssamfunn. De er symboler i den åpne debatten. Det er herfra vi, både som politikere og som folk i samfunnet, henter våre kunnskaper for å ta våre beslutninger. De er ekspertene våre.

Statsråd Tora Aasland tok i går til orde for å øremerke kvinnelige professorater. Dette er et viktig skritt å gå på veien. Det er viktig å sikre at man får økt kvinneandelen innenfor akademia. I dag er 60 pst. av studentene kvinner, mens det er 17 pst. kvinnelige professorater.

Ennå er det slik at det er forskjeller når det gjelder hvem som tar høyere utdanning, og at det har sammenheng med hva slags hjem man kommer fra.

Komiteen vår var nettopp på besøk i Italia, der vi i Firenze møtte en rekke studenter. En av disse studentene fortalte om en venninne som var blitt gravid. Da hun ble gravid, sa professoren: Du har tatt ditt valg! Jenta var nødt til å slutte. Derfor er det nødvendig og viktig å fokusere på studiefinansiering for å kunne få lik rett og lik mulighet til å studere.

SV har vært opptatt av å øke utbyggingen av studentboliger. Det bygges i år over dobbelt så mange studentboliger som i 2005, det året Høyre-regjeringen gikk av.

Denne regjeringen har bygd barnehager som aldri før - bl.a. fordi det er viktig at kvinner også kan få mulighet til å ta utdanning.

En god studiefinansiering er det å sikre lik mulighet og lik rett til utdanning.

Det er mange utfordringer som er tatt opp i evalueringen av Kvalitetsreformen. Blant annet viser den til at man har fått en økt gjennomstrømming av studenter, og at studenter har fått en tettere oppfølging. Men vi vet også at ikke alle er fornøyd med den oppfølgingen de har fått. Den er av varierende kvalitet.

Vi har fått mindre frafall innenfor høyere utdanning.

Det er viktig at vi i tiden framover fokuserer på de funksjonshemmede studentene, at de får det enda bedre, og at det blir lettere for dem å ta høyere utdanning.

Vi er nødt til å se videre på hvordan vi kan få bachelorgraden til å stå på egne ben. Det er viktig at institusjonene tar ansvar for å synliggjøre at også bachelorgraden er en egen grad som kan lede til arbeid og ikke kun til videre studier.

Internasjonalisering er en viktig del av reformen. Det er et mål at flere tar relevant delgradsutdanning i utlandet, og det er viktig at universitetene satser på internasjonal kontakt. Jeg er veldig glad for at statsråden har varslet en egen stortingsmelding om internasjonalisering.

Undersøkelser viser at flertallet av de ansatte bruker mer tid på undervisning, men nesten ingen bruker mer tid på forskning. Forskerne peker på at det blir en viktig oppgave framover å sørge for at personalets forskningsvilkår sikres og forbedres, uten at de positive tendensene for undervisningen svekkes. Dette tar Regjeringen på alvor, og jeg venter meg at forskningens kår blir utbrodert enda mer detaljert i den varslede stortingsmeldingen om forskningsrekruttering.

SV er glad for at Regjeringen vektlegger fordelene ved demokratiske og kollegiale styringsorganer. Det er nødvendig å videreføre den demokratiske og kollegiale styringsmodellen som vi har hatt ved landets universiteter og høyskoler. Vi oppfatter i så måte Regjeringens signaler og omtalen av demokratiske og kollegiale organer som meget positivt.

Jeg vil helt til slutt benytte anledningen til å berømme Steinar Stjernø og hans utvalg for en svært interessant analyse av finansieringssystemet. De problemstillingene utvalget påpeker, bør bli sentrale i Regjeringens varslede evaluering av finansieringssystemet i 2009. Det er viktig å reise en debatt om hvordan finansieringssystemet innvirker på fagligheten, og - hvis man ser negative konsekvenser - justere dette.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:38:33]: Som det har vært sagt tidligere i dag, er dette en statusrapport, og det bærer den naturlig nok preg av. Det er vanskelig å skulle komme med de bombastiske konklusjonene og en dom over Kvalitetsreformen på et så tidlig tidspunkt. Evalueringsforskerne har da også understreket at det er flere grunner til å være varsom med å trekke konklusjoner av deres funn, siden reformen har virket i så kort tid. Det har vært vanskelig helt å fange opp konsekvensene av institusjonenes egne justeringer på grunnlag av de første erfaringene med reformen. Ikke alle lokale løsninger har funnet sin endelige form. Mange resultater vil ikke være synlige før det er gått lengre tid. I tillegg har nok ikke «hvileskjæret» akkurat vært en hjelp i gjennomføringen, for å si det på en litt mer sørlandsk måte.

Jeg mener likevel at en statusrapport på et så tidlig tidspunkt er viktig. Det gir en mulighet til å kunne se om det er behov for å gjøre enkelte justeringer, slik at reformen kan nå sine ambisiøse mål.

Kvalitetsreformen er ment å skulle være både en studiereform og en styringsreform. Institusjonene har fått økt frihet, gradsstrukturen er lagt om, studentene har fått en tettere oppfølging, og systemer for kvalitetssikring er kommet på plass. Disse målene ligger fast og er fortsatt like viktige og aktuelle. Samtidig viser statusrapporten at det er en del utfordringer som gjenstår.

En rekke aktører, bl.a. innenfor næringslivet, har kritisert at det ikke lenger er krav om ekstern sensor i bachelorprogrammet. Jeg tror det er en kritikk vi bør lytte til. Krav om ekstern sensor mener jeg vil kunne øke statusen og ikke minst styrke kvalitetssikringen av eksamensgjennomføringen og gi en økt troverdighet i vurderingen av utdanningen.

Kvalitetsreformen er ment å skulle gi en tettere oppfølging av studentene. Samtidig er det viktig at dette ikke går ut over fagpersonalets forskning, slik det nå ser ut til å gjøre ifølge fagpersonalet selv. Forskning er en svært viktig del av fagpersonalets arbeid også med tanke på den oppfølgingen og undervisningen de skal ha av studenter. Regjeringen må derfor følge nøye med på tidsbruk for FoU-virksomhet ved institusjonene og se om det er nødvendig å sette inn tiltak.

I innstillingen har Kristelig Folkeparti spesielt vektlagt studentenes situasjon i Kvalitetsreformen. Meldingen har ikke gått nærmere inn på hvordan det økte kravet til obligatorisk oppmøte, obligatoriske innleveringer og flere eksamener slår inn for studenter med barn. Studenter med barn har særlige utfordringer knyttet til bl.a. krav om obligatorisk oppmøte. Særlig er dette gjeldende når et barn er sykt i et kortere tidsrom. Det vil ikke være naturlig f.eks. å skulle skaffe legeerklæring ved sykdom som gir behov for fravær på en-to dager. For noen uker siden behandlet vi et forslag i Stortinget om nettopp studenter og graviditet. Da ble det enighet om - og det er Kristelig Folkeparti fornøyd med - at Regjeringen må foreta en helhetlig gjennomgang av de ulike regelverkene for studenter som får barn i studietiden, og se på hvordan disse kan fungere optimalt og i samsvar med hverandre. Jeg mener det vil være naturlig at også ulike problemstillinger knyttet til nettopp Kvalitetsreformen tas med i denne gjennomgangen. Dette vil også være en hjelp for å få flere kvinner inn i studiene og til å fullføre studiene og å få flere kvinner inn i høyere stillinger, og jeg vil heie på statsråden for at hun skal klare å få til det.

De fleste studenter er rimelig fornøyd med tilværelsen og takler de mange utfordringene som følger med den - men ikke alle. Det er kjensgjerning at forekomstene av psykiske lidelser er større blant studenter enn i befolkningen ellers. Helse- og trivselsundersøkelsen fra Studentsamskipnaden i Trondheim viser at én av fem trondheimsstudenter er i høyrisikosonen for å utvikle angstlidelser. Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse for studenter viser at en av fire studenter i Norge kjenner seg deprimert over egen situasjon.

Det er vanskelig å finne en entydig årsak til at det er sånn. Jeg tror imidlertid at enkelte av fellestrekkene ved studenttilværelsen, som manglende sosiale rettigheter og trygghet, prestasjonspress og dårlig økonomi, kan være årsaker som ligger bak. Disse faktorene har alltid vært der, men det kan være grunn til å følge med på om de forsterkes i Kvalitetsreformen, og om dette kan ha en innvirkning på studenters psykiske helse.

Internasjonalisering er et viktig tema, og det kommer vi til å komme tilbake til. Jeg har bare til slutt lyst til å komme med en liten bekymringsmelding til denne statusrapporten: Vi ser at institusjonene har blitt flinkere til å satse på delstudier ute, hvor en tar deler av sitt studium i utlandet. Samtidig ser vi at den andelen studenter som bruker hele studietiden sin ute, har minsket dramatisk. Dette er en bekymringsmelding som Kristelig Folkeparti ønsker å legge inn i denne løypemeldingen.

Inger S. Enger (Sp) [10:44:00]: Jeg vil begynne med å rose saksordføreren, som har gjort en stor jobb og en god jobb, og langt på veg har fått til en samla komite.

Det er en samla komite som er tilfreds med at Regjeringa legger fram ei stortingsmelding med bakgrunn i evaluering av innføringa av Kvalitetsreformen i høgere utdanning. Samtidig veit vi jo at reformen har virka i kort tid, og at mange av prosessene er tunge å endre. Det understrekes da også av evalueringsforskerne. De vektlegger at det er flere grunner til å være forsiktig med å trekke klare og bastante konklusjoner. Mange resultater vil ikke være synlige før det har gått lengre tid. Dessuten er det noen lokale løsninger som ennå ikke har fått sin endelige form. Det er jo rimelig.

Evaluering er allikevel nyttig. Siden innføringa av Kvalitetsreformen i 2003 viser evalueringa at det har skjedd store forandringer på universitets- og høgskolesektoren. Det er grunn til å berømme sektoren for måten Kvalitetsreformen har blitt gjennomført på. Premissene som ligger til grunn for Kvalitetsreformen, gjelder fortsatt, og hovedmålene for Kvalitetsreformen er fortsatt viktige og relevante. Det er grunn til å holde fast ved disse som grunnlag for det videre arbeidet med å utvikle norsk høgere utdanning.

Kvalitetsreformen er jo både en studiereform og en styringsreform, der elementene i reformen skal bygge opp under målsettinga om økt kvalitet i høgere utdanning og forskning. Med tanke på studiereformdelen var bedre kontakt mellom foreleser og student og bedre veiledning i forbindelse med studentenes studier en av målsettingene. Nå er det allikevel slik at studentene gir uttrykk for at de ikke alltid opplever innholdet i veiledning og undervisning som tilfredsstillende, dette til tross for at lærerne bruker mer tid til undervisning og veiledning, og det avlegges i gjennomsnitt flere studiepoeng pr. student enn før Kvalitetsreformen. På den andre sida gir lærerne uttrykk for at de ikke får nok sammenhengende tid til forskning. Dette er tydeligvis et av de områdene hvor det er mulighet til forbedring. Det er betryggende å vite at departementet følger dette godt opp.

Med Kvalitetsreformen fikk institusjonene autonomi til å opprette nye studietilbud. Det har ført til etablering av et stort antall bachelorprogram som inneholder mange nye emner. Det blir viktig at institusjonene må gjennomgå sin egen studieportefølje med tanke på lærestedets faglige profil. Det er også viktig at det tas hensyn til regionale og nasjonale behov.

Når det gjelder ekstern sensor, er det flere aktører, bl.a. innenfor næringslivet, som har kritisert at det ikke lenger er krav om dette ved eksamener i bachelorprogrammet. Jeg er veldig glad for at dette følges opp av departementet, og tror det er viktig at vi får eksterne sensorer.

Samarbeid med næringslivet er viktig, og næringslivet gir også uttrykk for at det ønsker mer samarbeid om utviklinga av praksisdelen ved høgere utdanning. Det er heilt forståelig. Jeg syns det er hyggelig at komiteen i innstillinga nevner det gode samarbeidet mellom Høgskolen i Gjøvik og Raufossmiljøet. Det er helt rett. I tillegg vil jeg nevne at ingeniørhøgskolen på Jørstadmoen også har tett samarbeid med Høgskolen på Gjøvik, bl.a. om et masterstudium i informasjonssikkerhet. Så her er det gode effekter begge veier.

Litt om likestilling: I 2005 var 17 pst. av professorene kvinner. Det er derfor viktig å fortsette et målretta arbeid for å øke andelen kvinner. Det er bra at statsråden er bevisst på dette og satser på øremerking på spesielle områder. For egen regning må jeg si at jeg med åra har blitt mer bevisst på dette med kjønnsbalanse i ulike sammenhenger. Likestilling går ikke av seg sjøl - det må en kanskje ha blitt noen år for å oppdage.

Det må også understrekes at det ikke bare er likestillingshensyn som gjør det viktig å rekruttere flere kvinner til forskning. Realiteten er også at den kunnskapen som etableres gjennom forskning, kan bli mangelfull når det ene kjønnet i så stor grad er underrepresentert som forskere.

Statsråden har sagt at det skal legges opp til evaluering av finansieringssystemet i 2009. Det er veldig bra. Det er grunn til å understreke at finansieringssystemet er et viktig styringsvirkemiddel, og at systemet må trekke i samme retning som de overordnede målsettingene i sektoren.

Odd Einar Dørum (V) [10:49:09]: Det er ikke tvil om hva som var drivkreftene bak Kvalitetsreformen, som vi i dag behandler første etappe av. Det var for det første det som andre her også har beskrevet, nemlig at vi i Norge har kommet i en situasjon hvor det å ta høyere utdanning er blitt så vanlig at det omfatter over halvparten av de fødselskull vi har hatt i noen år, og for det andre de utfordringer som Norge har møtt gjennom de prosesser som vi kan beskrive som utviklingen i Europa og i EU, gjennom Bologna-prosessen og Lisboa-prosessen.

Når det er sagt, er det noen ganske viktige forhold som står nevnt. Det ene er at hensikten med reformen var at studentene i en situasjon hvor flere og flere studenter tar høyere utdanning, skulle være sikret en tettere oppfølging som studenter undervisningsmessig. I den sammenheng tror jeg vi på samme måte som vi i grunnopplæringen har begynt å se på hvilke forutsetninger lærere har for å være gode lærere, også bør være opptatt av det i høyere utdanning. Vi har lenge vært opptatt av hva som skal til for at gode forskere skal være gode forskere, men det er helt nødvendig å være opptatt av, også når det gjelder høyere utdanning, hva som skal til for at en som underviser, er god til dette. Det er et kvalitetsspørsmål i forbindelse med det videre arbeid som i hvert fall Venstre ønsker å nevne. Jeg tror at bevisstheten som vi har hatt om utfordringene og hva som skal til for å styrke lærerne i grunnutdanningen, også er noe vi kan ta med oss inn i høyere utdanning.

Det andre spørsmålet som komiteen har bemerket, er at når vi nå har fått den reformen vi har fått, og vi vet at det er jobbet mye med den, og vet at studenter har fått mye som er bedre enn før, er det også viktig i seg selv å finne ut om man nå lærer mer enn før. En bekjent av meg som er professor på Universitetet i Oslo, sier det slik: Mine studenter skal ikke ha 1 000 sider, de skal ha 4 000 sider, og når de jobber med 4 000 sider, skal de også ha det kravet at jeg jobber sammen med dem. Hans opplevelse er at det betyr veldig mye - det går på det du får med deg.

Så er det også slik at det hjelper ikke hva du får med deg, hvis man ikke sørger for at det er nok penger til å finansiere det systemet vi har. Som også andre talere har vært inne på, deler Venstre den bekymring som ligger i kuttene i basisbevilgningene til universiteter og høyskoler. I statsbudsjettsammenheng er det vekslepenger, men det er livsfarlig manglende vekslepenger. Og når jeg selv på mine vandringer gjennom byen, livet og landet har vært til stede på allmøte på medisin hvor man diskuterer hva man skal kutte, enten i deler av en basalforskning eller i kvalitetsmessig gode utdannelser, f.eks. av allmennpraktiserende leger - de skal bli det - og man sier på det møtet at vi skal i hvert fall ikke kutte det som gjør at en turnuskandidat som skal bli allmennpraktiker, skal få et dårligere utgangspunkt for å møte mennesker, skjønner vi jo hvorfor dette henger sammen med andre forhold i landet vårt. Vi skjønner at de kronene som er borte, de forplanter seg, og de merkes, og veldig mange har begynt å si fra om det. Så nok en gang vil Venstre bare markere at vi ønsker at de pengene skal være der.

Så er det et annet tema som vi har fått tilslutning til av opposisjonen i komiteen, men merkelig nok ikke av regjeringspartiene - merkelig nok. Det er det spørsmålet som Jon Jæger Gåsvatn reflekterte over: Hva gjør vi med allmenndannelsen i høyere utdanning etter Bologna-prosessen? Hva er det vi får med oss i ex.phil., ex.fac., bachelorgrader og mastergrader av det som på folkelig norsk kan beskrives på denne måten: Der du ikke er spesialist, er du i alle fall frimodig nok til å utfordre en autoritet inntil vedkommende svarer deg så normalt, med norske hovedsetninger, at det kommer klart fram hva vedkommende står for. Og de er det forhold at der du selv er god, er du ydmyk til det at du alltid skal kunne lære noe mer. Hva gjør vi for å ivareta dette perspektivet?

Komiteen var for et par år siden på studietur til østkysten av USA og ble gjort kjent med det amerikanske utdanningssystemet, som ikke er likt det europeiske, men som i hvert fall har en tung tradisjon i det som på engelsk heter «liberal arts education», og som opererer med vår tids «core curriculum», kjernepensum i det allmenndannende. I tilknytning til det representanten Gåsvatn sa, som helt riktig hadde fått med seg Romerrikets fall, er jeg opptatt av hva det er som bygger samfunn. Det som bygger samfunn, er det som gjør borgere i stand til ikke å stå med lua i handa overfor noen, men som gjør dem kunnskapssøkende og nysgjerrige og frimodige nok til å si at man skal styre samfunnet, at det er borgerne som eier staten, og ikke borgerne som skal umyndiggjøres av statsmakten. Til syvende og sist er dette en viktig utfordring for universiteter og høyskoler.

Venstre støtter det som er sagt i innstillingen om bruk av ekstern sensor, og vi har vært aktivt med på å foreslå at i forbindelse med Stjernø-utvalgets innstilling bør man i det arbeidet som skal skje med finansiering, kunne få på plass en komponent som belønner samarbeid. Akkurat som representanten Ine Marie Eriksen Søreide tror jeg også at universiteter og høyskoler nå skal konsentrere seg om kvalitet, og ikke om hvordan man skal dele inn norgeskartet på nytt. Det er et vennlig råd fra Venstres side til statsråden.

Statsråd Tora Aasland [10:54:36]: Først vil jeg få takke komiteen for en konstruktiv innstilling.

Erkjennelsen av at høyere utdanning er en masseutdanning, er kanskje det viktigste utgangspunktet for å forstå og forbedre Kvalitetsreformen. I 1960 var det rundt 10 000 studenter i høyere utdanning. I dag er det, som flere av representantene har vært inne på, rundt 200 000. Endringer knyttet til studentenes undervisningssituasjon har derfor vært et hovedtema i vår oppsummering av status for Kvalitetsreformen.

Utdanningspolitikken skal gi alle mulighet til å utnytte sine evner best mulig. For å sikre lik rett til utdanning i vår tid er det nødvendig å følge opp studentene sterkere. En ny gradsstruktur har gitt studieløp hvor emnene i større grad bygger på hverandre. Nye undervisnings- og vurderingsformer sikrer studentene en tettere oppfølging gjennom studiene.

Fortsatt er det viktig å følge opp studentenes læringsutbytte. Da er det nødvendig å videreføre det gode pedagogiske arbeidet som evalueringen av Kvalitetsreformen dokumenterer. Det pedagogiske utviklingsarbeidet må løftes fram på alle nivåer i universitetene og høyskolene.

Kvalitetsreformen er også en styringsreform. Problemstillinger knyttet til institusjonenes autonomi, selvstyre, er derfor et andre hovedtema i statusrapporten for Kvalitetsreformen. Selvstendige og faglig sterke institusjoner er viktig for å fremme norsk forskning og styrke Norge som kunnskapsnasjon. Universitetene og høyskolene har selv hovedansvaret for studietilbudet og er gitt utvidede fullmakter på det økonomiske, faglige og organisatoriske området. Utdanningsinstitusjonene er dermed gitt et stort ansvar og har faglige friheter. Institusjonene i sektoren har drevet innenfor dette rammeverket i forholdsvis kort tid. Det er grunn til å tro at både myndigheter og institusjoner fortsatt vil høste erfaringer og utvikle utøvelsen av disse rollene.

Oppsummering av status for Kvalitetsreformen har vært gjort på et forholdsvis tidlig tidspunkt. Det er derfor ikke gitt entydige svar på alle de forskjellige sidene ved Kvalitetsreformen. En rekke funn i evalueringen gir grunnlag for optimisme, spesielt knyttet til studiereformen.

I det videre arbeidet med Kvalitetsreformen ser jeg fire hovedutfordringer, knyttet til finansieringssystemet, til sammenhengende tid til forskning, til mulighetene for å virkeliggjøre heltidsstudenten og til internasjonalisering.

Finansieringssystemet skal bidra til å realisere reformens mål om økt kvalitet i utdanning og forskning. Den skal fremme studiegjennomføring og stimulere til vitenskapelig produksjon. Finansieringssystemet er et av mange styringsvirkemidler, og det er viktig at systemet virker i samme retning som de overordnede målsettingene for sektoren. Jeg vil derfor sette i gang en evaluering av finansieringssystemet i 2009 for å sikre dette.

Jeg har merket meg synspunkter om at nåværende finansieringssystem ikke stimulerer til samarbeid. Dette synspunktet vil være svært viktig for meg i det videre arbeidet.

Det har vært en ganske klar tilbakemelding fra sektoren om at innføringen av Kvalitetsreformen har utfordret personalets mulighet for å sette av sammenhengende tid til forskning. Noe av dette kan skyldes overgangsproblemer knyttet til innføring av reformen. Men skal man løfte kvaliteten i både forskning og utdanning, må forskningen gis tilfredsstillende rammevilkår.

Den tredje utfordringen er knyttet til heltidsstudenten. Den nye støtteordningen med økt støttebeløp og stipend for gjennomført utdanning skulle legge til rette for at studentene kan studere på heltid. Regjeringen har derfor, i tråd med Soria Moria-erklæringen, prisjustert lån og stipend i de årlige budsjetter. Den nye støtteordningen må imidlertid også ses i sammenheng med andre tiltak i Kvalitetsreformen, som tettere oppfølging av studentene og nye undervisnings- og vurderingsformer. Sammen bør dette gjøre det mulig å studere på heltid for de studentene som ønsker det.

Jeg ser imidlertid at studentene ikke studerer mer enn før, men de studerer kanskje på en annen måte, og de avlegger flere studiepoeng enn før Kvalitetsreformen ble innført.

Også innen internasjonalisering er det gjenstående utfordringer som jeg vil ta opp i den meldingen som er bebudet om nettopp dette.

Til slutt vil jeg framheve at universitetene og høyskolene har gjort en formidabel innsats med å iverksette og gjennomføre reformen. Nye studieløp og vurderingsformer foregår innen rammen av ny gradsstruktur. Det er en gjennomgripende og krevende nyordning.

Hovedmålene er fortsatt viktige og relevante. Regjeringen vil holde fast ved disse som grunnlag for det videre arbeidet. Jeg registrerer med tilfredshet at komiteen deler denne oppfatningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anders Anundsen (FrP) [11:00:01]: Et viktig element i Kvalitetsreformen var økt utveksling av studenter mellom Norge og utlandet. Nå ser vi dessverre at andelen studenter som tar hele grader i utlandet, går ned. Til Dagsavisen i dag sier politisk rådgiver i Kunnskapsdepartementet Kyrre Lekve bl.a. dette:

«Nedgangen i utenlandsstuderende er beskjeden og det meste av nedgangen skyldes færre helgradsstudenter i Australia. Dette er ikke et problem fordi mange av studiene ikke imøtekom de kravene Norge stiller til kvalitet. Det ble litt for mye «beach university», sier Lekve.»

Deler statsråden sin politiske rådgivers banalisering av et alvorlig problem i forhold til målene i Kvalitetsreformen?

Statsråd Tora Aasland [11:00:52]: Jeg deler representantens bekymring for at det er en nedgang i antall studenter som ønsker å studere i utlandet. Men jeg vil også påpeke at det er viktig at de utdanningstilbudene man får i utlandet, har god kvalitet. Vi kommer til å jobbe aktivt med dette i forbindelse med den internasjonaliseringsmeldingen som er bebudet, og da også i samspill med ulike land forsøke å inngå gode avtaler som nettopp kan sikre kvaliteten.

At det er noen studenter som kanskje har andre motiver i tillegg til de rent studiemessige, skal ikke jeg ha sagt noe om her, men jeg vil i hvert fall sørge for at kvaliteten på studietilbudene i utlandet er sikret, og at vi får flere studenter både med hele og deler av studiet i utlandet.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [11:01:53]: Da Kvalitetsreformen ble innført under den forrige regjeringa, foreslo regjeringa, og fikk støtte fra stortingsflertallet, at reformen skulle fullfinansieres i tråd med sektorens egne beregninger. De beregningene var da på krona - hvis man kan si det sånn - 1 144 mill. kr. Det var det sektoren mente var nødvendig.

Nå er ikke Kvalitetsreformen lenger fullfinansiert, og det store kuttet som kom til universiteter og høyskoler på nær 275 mill. kr i budsjettet for 2007, har begynt å vise seg og få dramatiske konsekvenser rundt omkring ved institusjonene. Vi får hver dag inn rapporter om kutt i studietilbud og kutt i oppfølging - kutt i alle de tingene som representerer kjernen i Kvalitetsreformen. Mitt spørsmål er da: Hvordan kan Regjeringa forvente den samme aktivitet, den samme kvalitet ved institusjonene, når man kutter så pass mye i bevilgningene, og ikke minst når man ikke oppfyller løftene om å gjeninnføre pengene på 2008-budsjettet?

Statsråd Tora Aasland [11:02:54]: Jeg er klar over den bekymringen og de forventningene som er ute ved institusjonene. Jeg vil likevel påpeke at det rent finansielt har vært en vekst i budsjettene til høyere utdanningsinstitusjoner, selv om forventningene har vært høyere. Det er også bidratt med f.eks. stipendiatstillinger, som er med på å sikre en god forskningsinnsats i institusjonene.

Jeg vil likevel understreke institusjonenes egen autonomi, deres eget ansvar for å foreta de nødvendige prioriteringene innenfor de rammene som de til enhver tid har. Så skal jeg gjøre mitt for at rammene skal bli gode. Men det er institusjonenes ansvar å foreta de interne prioriteringene når det gjelder hva som eventuelt skal endres.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:03:51]: La meg bare først få understreke - etter å ha fulgt Høgskolen i Agders jobb for å bli universitet - at det er viktigere å tenke kvalitet enn å tegne kart. La det være mitt råd i forbindelse med Stjernø-utvalgets innstilling.

Vi har hørt at næringslivet har vært bekymret over dette at ekstern sensor er blitt borte. Vi har også hørt at regjeringspartienes representanter her i salen i dag har uttrykt bekymring. Hva er statsrådens holdning til det å bruke ekstern sensor? Vil det være noe statsråden vil ta med? Og vil det da være i Regjeringens interesse at et forslag om å innføre krav om ekstern sensor blir stemt ned i dag?

Statsråd Tora Aasland [11:04:35]: Det er varslet, som også regjeringspartiene i komiteen har bemerket, at jeg og departementet vil se på ordningen med ekstern sensor på lavere grad - det er det det er snakk om her. Vi vil gjerne få en oversikt over det før vi kommer så langt at vi eventuelt kan ta en beslutning i forhold til det. Vi trenger en oversikt over både mulighet, behov og hvordan virkningen er, og det lover jeg at jeg skal bidra til. Så hvis det kan være nok til at man eventuelt trekker et forslag, er jo det positivt. Men uansett kommer vi til å gå inn i den saken og vurdere dette nærmere.

Odd Einar Dørum (V) [11:05:27]: Høyere utdanning i Norge har ikke studieavgift eller skolepenger. Det er mange land rundt oss som har det. Det som kan skje, og som uroer Venstre, hvis basisbevilgningene er kuttet, hvis det fortsetter å forplante seg som det gjør og ikke blir rettet opp, er at man plutselig kan komme i den spesielle situasjon at det er en rød-grønn regjering som legger inn en sterk, ikke villet, men dog praktisk muliggjort søknad om skolepenger i høyere utdanning i Norge. Jeg antar at statsråden ikke synes at det ville være et hyggelig ettermæle å være en bidragsyter til en slik utvikling.

Når jeg reiser denne problemstillingen, er det fordi jeg ikke hadde trodd det skulle være mulig å gjøre det. Men når jeg ser effekten av dette kuttet, basert på dannelsesreiser i Norge i norske institusjoner, så spør jeg statsråden: Ser statsråden alvoret i ikke å rette opp kuttet i basisbevilgningene i forhold til det å kunne risikere at man får studiepenger i høyere utdanning i Norge?

Statsråd Tora Aasland [11:06:31]: Jeg tror nok jeg kan forsikre - på temmelig trygg grunn - at skolepenger i den type utdanning ikke vil være aktuelt for denne regjeringen. Så får vi gjøre vårt beste for å få på plass de gode rammevilkårene som vi vet sektoren har forventninger om. Jeg vil likevel presisere at i forbindelse med nettopp Kvalitetsreformen har man en undervisningskomponent som har gitt en viss uttelling, og vi har summert det opp: Fra 2003 til 2008 har faktisk institusjonene gjennom denne undervisningskomponenten fått 701 mill. kr i nye penger. Og det er takket være godt arbeid i institusjonene, takket være at de har implementert reformen og fått uttelling, og forhåpentligvis noe takket være en god kombinasjon av dannelsesperspektivet og det faglige perspektivet.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:07:35]: Som statsråden så vidt har vært inne på, har Kvalitetsreformen ført til at institusjonene har fått en stor grad av autonomi, og at de har selvstendige og ansvarliggjorte styrer.

Steinar Stjernø har uttalt at politikken har abdisert, og alternativet han da egentlig peker på, er mer politisk detaljstyring. Deler statsråden Stjernøs oppfatning, eller er statsråden fornøyd med at sektoren har stor grad av autonomi, og at overordnet styring, sammen med et finansieringssystem som belønner produksjon, er av vesentlig betydning for å oppnå ønsket kvalitet, mangfold og fleksibilitet?

Statsråd Tora Aasland [11:08:10]: Jeg tror jeg har både regjeringspartiene og de andre partiene i komiteen - slik jeg har oppfattet det - med meg når vi sier at hovedtrekkene i Kvalitetsreformen består. Jeg vil da legge vekt på nettopp den autonomien, nettopp den friheten som institusjonene har. Det Stjernø-utvalget har pekt på, er at man av og til kan savne mer politisk styring.

Jeg kommer ikke til å ta initiativ til at vi skal gå tilbake til en politisk detaljstyring, men at det kan være noen overordnede perspektiver som i større grad kan være gjenstand for en politisk styring i samspill mellom regjering og storting, ser jeg ikke bort fra. Men det vil vi komme tilbake når vi har bestemt oss for oppfølgingen av Stjernø-utvalgets innstilling.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Anna Ljunggren (A) [11:09:23]: «Når studentene på 1970-tallet demonstrerte foran Bjartmar Gjerdes kontor i regjeringsbygget, var det utdanningspolitikkens vekt på økonomisk vekst de protesterte mot. Når studentene på 1990-tallet gikk opp den samme ruta og skrek, som de gjorde det år etter år, at «Hernes må fjernes», ja, da var det finansieringen av egne studier deres raseri gjaldt.»

Slik skildrer Alfred Oftedal Telhaug «Studentene og det indre livet».

Når studentorganisasjonene i dag mobiliserer til demonstrasjoner, er ikke målet endret, den største forskjellen er antallet demonstrerende studenter.

I slutten av februar ble en undersøkelse fra Norfakta offentliggjort. Der kommer det fram at 78 pst. av studentene aldri deltar i studentpolitisk virksomhet. I adressa.no 26. februar kommenterte lederen, Kristine Skogsrud Nesvik i Stavanger studentorganisasjonene StOr dette:

«Mange har mindre tid til å følge med på alt som skjer på campus. En annen forklaring kan være at studenter har det litt for godt.»

Kvalitetsreformen var og er fortsatt studentenes reform. Den trådte i kraft i 2003. En viktig del av reformen er ideen om heltidsstudenten. Daværende utdanningsminister Kristin Clemet fulgte ikke opp den ideen.

I Nettavisen 11. februar tok hun sin del av ansvaret for studentenes økonomiske situasjon:

«Det var et stort problem at vi ikke prisjusterte Lånekassens støtte de årene da jeg var utdanningsminister.»

Studentene ble i perioden 2001-2005 fattigere og fattigere. Lån og stipend ble ikke indeksregulert, og boligprisene svingte.

Den viktigste forutsetningen for Utdannings-Norge er lik rett til utdanning. Alle skal ha muligheten til å ta høyere utdanning, uansett økonomiske eller sosiale forhold. Derfor har vi prisjustert lån og stipend, til forskjell fra Bondevik II-regjeringen. På tross av dette har ikke støtten fra Statens lånekasse økt med mer enn 3 000 kr, til 83 000 kr, de siste fem årene. Statens institutt for forbruksforskning har kommet fram til at studentene trenger gjennomsnittlig nærmere 12 000 kr i måneden for å dekke levekostnader, boutgifter og pensumslitteratur. Vi mener at nivået på utdanningsstøtten bør diskuteres fortløpende. Støtten fra Lånekassen henger tett sammen med byggingen av flere studentboliger. Leieprisen for en hybel i det private leiemarkedet i de største byene griper kraftig inn i studentenes pengebok. Mange ser seg nødt til å bruke ettermiddagene og helgene til deltidsjobb. Det er ikke en heldig utvikling. Høyere støttebeløp og konverteringsordningen har ikke ført til at flere studerer på heltid.

Vi er tilfreds med at vi nå har fått en status på Kvalitetsreformen. På mange områder har Kvalitetsreformen vært vellykket, på enkelte områder har vi fortsatt utfordringer. Universitetene og høgskolene har gjort en god jobb for å gjennomføre reformen. Hverdagen for både ansatte og studenter er preget av nye muligheter. Samtidig ser vi at studentenes veiledning blir svekket når det faglige personalets sammenhengende tid til forskning blir satt under press.

Universitetene og høgskolene har fått økt frihet, gradsstrukturen er lagt om, studentene har fått tettere oppfølging, og det har kommet på plass systemer for kvalitetssikring. Hovedmålene med reformen er fortsatt viktig og relevant, og må videreføres. I det videre arbeidet må oppmerksomheten dreies mer mot kvalitet og innhold både når det gjelder undervisning og forskning.

«En lang rekke omstendigheter hadde svekket studentenes deltakelse i institusjonenes egne, demokratisk valgte organer. Studier som ble gjort, fortalte heller ikke om større studieiver og arbeidsinnsats.»

Slik fortsetter Oftedal Telhaug sin beskrivelse av 1990-tallets studenter.

I dag er studentenes demokratiske deltagelsesmulighet stor. Studentene har representanter i høgskole- og universitetsstyrene, og i Universitets- og høgskolerådet. Studentene har i dag flertall i studentsamskipnadene, som fungerer som selvstendige enheter med økonomisk støtte bevilget av Stortinget. Prioriteringene er fullt og helt styrenes ansvar. Levekårsundersøkelsen for studenter for 2005 viser at studenter, mens de studerer, gjennomgående har dårligere psykisk helse enn resten av befolkningen, men at dette ikke er et vedvarende problem. Vi må ta på alvor undersøkelsen og jobbe videre for å etablere tilfredsstillende ordninger for studentene.

Studenter som får barn i studietiden, og studenter med barn, har utfordringer som vi tidligere har behandlet her i salen som et representantforslag fra Kristelig Folkeparti. Vi står fast på at det trengs en helhetlig gjennomgang av de ulike regelverkene som omfatter studenter som får barn, og at det bør være felles normer for utdanningsinstitusjonene ved tilpasning i forbindelse med fødsel.

Gunnar Gundersen (H) [11:14:44]: Norge skal være en kunnskapsnasjon. Bakteppet for Kvalitetsreformen er at kunnskap skal være det sentrale element i forhold til å videreutvikle norsk samfunns- og næringsliv og dermed også legge grunnlaget for vår framtidige velfred.

Det er kort tid siden Kvalitetsreformen ble innført. Høyre er enig med forskerne som har evaluert reformen, i at man ennå ikke kan trekke noen bastante konklusjoner med hensyn til om reformen har nådd sin målsetting om å heve kvaliteten på norsk utdanning og forskning. I Høyre ser vi derfor med spenning fram til de varslede stortingsmeldingene om bl.a. rekruttering og internasjonalisering.

Kvalitetsreformen er både en studie og en styringsreform, som flere har sagt, og det ser ut til at den har hatt en effekt der hvor tiltakene er blitt foreskrevet med tilstrekkelig styrke. Det studeres mer pr. student. Det publiseres mer. Men dette skjer uten at en er nærmere heltidsstudenten, eller at forskerne er fornøyd med sammenhengende tid til forskning, som flere har vært inne på. Dette sier oss også noe om at indikatorer og drivkrefter som man bestemmer seg for å bruke, får en sterk innvirkning på retning og tilpasning i sektoren. Det er rett og slett komplisert å lage incentiver for en hel sektor som både er rettferdige, driver den framover i den retning som samfunnet ønsker, og som samtidig inkluderer alle de elementene en ønsker å legge vekt på, uten at systemet blir altfor komplisert.

Det er noen sider ved systemet som jeg allikevel har lyst til å kommentere spesielt. Flere har vært inne på finansieringssystemet, og det blir svært sentralt. Det er dette som setter rammen for hvordan hele sektoren tilpasser seg. Regjeringen har varslet en evaluering av finansieringssystemet i løpet av 2009. Dette mener Høyre Regjeringen bør sette i gang med allerede i inneværende år.

Jeg registrerer med litt undring at alle institusjoner i dag løper i samme retning. Hele høyskolesystemet synes å mene at det er universitetsstatus som er framtiden for dem. Vi ser i liten grad at man er opptatt av å utvikle sitt eget særpreg og forsøke å bygge konkurransekraft på det grunnlaget. Dette er med på å redusere mangfoldet og den styrken som ligger i å ha en god bredde i studietilbudene. Dette er vi i Høyre motstandere av, og jeg tror heller ikke Norge er tjent med utviklingen. Jeg håper statsråden ser spesielt på de utfordringene i forbindelse med Stjernø-utvalget og det som kommer.

Vi må fokusere sterkt på at sektoren utvikler samarbeidet med næringslivet, arbeidslivet og samfunnet rundt seg. Der ser vi noen ganske gode eksempler på hvordan dette kan gjøres i praksis, bl.a. på Kongsberg og Gjøvik. Men jeg merker meg også at det i rapporten skrives at det «ofte er manglende samsvar mellom utdanningstilbud og lokal næringslivsstruktur». I tillegg sies det at «mangel på incentiver i finansieringssystemet, mangel på tid og mangel på administrativ støtte oppgis som barrierer for samarbeid». Jeg vil derfor igjen poengtere: Et finansieringssystem er svært sentralt i å forme strategiene til den enkelte institusjon, det er sterke drivkrefter, og det haster med å få en gjennomgang.

Norge er et lite land i en stor og åpen verden. Vi er kanskje ett av de - om ikke det - land i verden som har mest nytte av åpenhet og globalisering. Dette krever en fokusering ut mot verden. Jeg har selv utdanning fra utlandet og ser med stor bekymring på at antall studenter i utlandet har gått ned med 11 pst. de tre-fire siste årene. Kunnskap er internasjonal. Kulturforståelse og utveksling har en egenverdi. Det ligger et dannelsesaspekt her som alle i komiteen er blitt nokså oppmerksom på etter hvert. Her må politikken være romslig for å sikre at utvekslingen er aktiv. Det haster derfor med en gjennomgang av internasjonaliseringen i norsk høyere utdanning.

Jeg noterte meg at statsråden ikke ville inn på politisk detaljstyring av institusjonene. Det er jeg veldig enig i. Men da må jeg også kommentere litt dette med kvinner og utfordringer innenfor forskning i universitets- og høyskolesektoren. Vi er veldig enig i at det er en stor utfordring der, men vi er kanskje ikke helt enig i den medisinen som foreskrives. Det er noen underliggende trender og utfordringer her som kanskje må angripes for at man kan finne løsningen på problemet, og øremerking er nødvendigvis ikke det.

Kvalitetsreformen har gitt de enkelte institusjoner den frihet og autonomi som kreves. Dette medfører større ansvar for institusjonenes styre og ledelse. Det er det vi må ha i fokus, slik at styre og ledelse faktisk får riktige styringssignaler å forholde seg til.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Johanne Skjølberg (SV) [11:20:06]: Lik rett, men også lik mulighet til høyere utdanning er sentralt for SV.

Det er veldig gledelig å høre ministerens historiske tilbakeblikk. I 1960 var det altså 10 000 studenter, og i dag er rundt 200 000. Det viser at vi er på rett vei. Det er flere i dag som gis mulighet til å ta høyere utdanning. Blant annet er gratisprinsippet, som omhandles i St.meld. nr. 16 for 2006-2007, viktig. Og det er veldig gledelig å høre at vår minister stadfester dette, i motsetning til den tidligere utdanningsminister Clemet, som sådde tvil.

Likevel vil jeg i mitt innlegg fokusere på et område som flere har vært inne på, men som er veldig, veldig viktig. I 2005 var kun 17 pst. av professorene kvinner. Det er veldig bekymringsfullt at kvinneandelen innenfor toppstillinger i akademia er så lav. Stadig flere av studentene er kvinnelige studenter, og det er særdeles viktig at disse har gode rollemodeller også blant eget kjønn. Jeg vil berømme ministeren for å øremerke toppstillinger til kvinner. Det er et helt nødvendig tiltak - jeg hadde nær sagt - dessverre. Jeg deler også ministerens syn på at man må starte med de områdene der kvinneandelen er lavest, bl.a. realfagene.

Men vi kan ikke stoppe her. Det er viktig å fortsette et målrettet arbeid for å øke andelen kvinner. Komite for integreringstiltak - Kvinner i forskning har pekt på en rekke andre tiltak som kan bedre situasjonen på sikt. Det er viktig å følge opp også disse tiltakene.

SV vil berømme Regjeringens opprettelse av en likestillingspris for universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter på 2 mill. kr. Den kan bidra til å øke oppmerksomheten omkring temaet og viljen til aktivt å gjøre noe for å bedre likestillingen innenfor akademia.

SV vil, i likhet med komiteen og saksordføreren, understreke at det ikke bare er likestillingshensyn som gjør at det er viktig å få rekruttert flere kvinner, spesielt innen forskning. Kunnskapen som etableres gjennom forskning, vil bli mangelfull når det ene kjønnet i så stor grad er underrepresentert som forskere. Vi trenger begge kjønn.

Universiteter og høyskoler er gitt stor frihet, både økonomisk, faglig og organisatorisk. Med frihet følger ansvar. Det er derfor viktig at våre høyere utdanningsinstitusjoner tar likestilling på alvor og prioriterer rekrutteringsarbeidet, der målet må være å øke andelen kvinner innenfor akademia.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [11:23:13]: Jeg synes debatten i dag viser at vi er enige om mye når det gjelder statusrapporten for innføringen av Kvalitetsreformen i høyere utdanning, selv om det selvfølgelig er meningsforskjeller. Men selve intensjonen med reformen synes jeg har bred støtte, og det er bra.

Et av områdene hvor komiteen har vært helt enig, og delt bekymringen for, gjelder mangelen på bruk av ekstern sensor på lavere grad, altså bachelorgraden. I meldingen sier da også statsråden at hun ønsker en kartlegging av bruken og omfanget av ekstern sensor på lavere grad på universitets- og høyskolesektoren, med tanke på en lovendring som sikrer mer bruk av ekstern sensor på lavere grad.

Mindretallet fremmer forslag der de ber Regjeringen vurdere å innføre krav om ekstern sensor for all høyere utdanning. Jeg synes at vi på dette punktet er så enige at jeg primært hadde ønsket at mindretallet ville sende over forslaget sitt. Det skjønner jeg ikke er aktuelt. Derfor vil jeg si fra om at regjeringspartiene vil stemme for forslag nr. 1 fra mindretallet, slik at et samlet storting står bak statsråden i arbeidet hennes på dette området.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [11:24:58]: Først vil jeg gi regjeringspartiene ros for at de støtter forslaget som vi i komiteen er enige om når det gjelder bruk av ekstern sensor. Jeg tror det er en problemstilling som man må ta fatt i ganske raskt, rett og slett fordi mange, ikke bare ved institusjonene, men også utenfor institusjonene, ser på det som et problem at man ikke helt kan vurdere kvaliteten på de eksamener som avlegges.

Så har jeg avslutningsvis i debatten lyst til å knytte noen kommentarer til et tema som har vært oppe ved et par anledninger. Det gjelder særlig institusjonenes autonomi og sammenhengen mellom autonomi og økonomi.

Jeg er fullt ut enig i at institusjonene har en autonomi som de må bruke til beste for institusjonen, studentene og for undervisningen. Men det er jo slik at har man ikke økonomi, hjelper det ikke å ha autonomi. Hvis institusjonene opplever gang på gang at de enten får store kutt eller ikke får gjeninnført de pengene de er blitt lovet, har de til slutt ikke noe annet valg enn å kutte stort ved institusjonene. Jeg tror f.eks. ikke at Universitetet i Oslo ønsker å kutte 205 mill. kr i 2008. De gjør det ikke fordi de misbruker sin autonomi, snarere tvert imot - de gjør det fordi de er nødt. Ja, institusjonene har en autonomi, og de har et stort ansvar. Samtidig må de statlige myndighetene legge til rette for at den autonomien kan brukes på en måte som gjør det forsvarlig for studenter og ansatte.

Så en kommentar til studentenes økonomiske situasjon og oppslaget som representanten Ljunggren viste til med tidligere utdanningsminister Kristin Clemet. Det er helt riktig at vi gjorde en klar økonomisk prioritering da Kvalitetsreformen skulle innføres. Vi prioriterte fullfinansiering av Kvalitetsreformen framfor bedre studentvelferd - da. Det var vi helt klare på hele veien. Det gjorde vi av én enkel grunn: Skulle Kvalitetsreformen kunne innføres, og skulle den kunne virke, var vi avhengige av store omstillingsmidler i sektoren. Det var altså etter at tidligere utdanningsminister Trond Giske ikke hadde lagt inn ett rødt øre til gjennomføring av reformen. Han trodd at reformen kunne gjennomføres nærmest gratis. Så sammen med stortingsflertallet la vi inn de pengene i sektoren vi mente var nødvendige, og det viste seg å være helt avgjørende for at reformen iallfall er kommet dit den er i dag. Det er vel heller ikke tilfeldig at når studentorganisasjonene nå samler seg om krav til statsbudsjettet, er de fortsatt opptatt av studentvelferd og av studentboliger. Men det de først og fremst er opptatt av, er å kutte ut det hvileskjæret som Regjeringa innførte i 2007, og sørge for at basisbevilgningene igjen blir på det nivået de var før hvileskjæret kom.

Odd Einar Dørum (V) [11:28:06]: Venstre har lagt ned en del arbeid i forbindelse med innstillingen om likestilling, og jeg vil gjerne markere to synspunkter. For det første tror jeg at for at vi skal få kompetente kvinner som kan bli professorer, må vi lage forutsigbare og stabile finansieringsløp for stipendiater og post doc.-er - jeg har lyttet til nok stipendiater som sier at de blir klemt økonomisk - og det er da helt avgjørende som en rekrutteringsstrategi.

Når vi så kommer til punktet om hvorvidt vi skal ha øremerkede stillinger, mente Venstre at det var vi villige til å vurdere under Bondevik II-regjeringen. Hvis det nå er slik at det er mulig under ESA-regimet, er vi fortsatt åpne for det. Men vårt viktigste poeng er at man får ingen fram der det er plass, med mindre man skaper stabile og forutsigbare rammevilkår for stipendiater og post doc.-er.

Som tidligere medlem av Bondevik II-regjeringen vet jeg hvilken arvesynd vi hadde etter den første Stoltenberg-regjeringen. Det er litt merkelig siden arvesynden ble brutt av en regjering med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti når det gjelder å sikre fullfinansiering av Kvalitetsreformen, at en rød-grønn regjering synes at de er nødt til å holde linjen fra Giske, for å si det på den måten. Det er det jo ingen grunn til, for det er nettopp denne linjen - som representanten Eriksen Søreide var inne på - som gjør at man får den klemmesituasjonen som man har i institusjonene. Det er riktig - jeg har møtt de samme studentrepresentantene som representanten Eriksen Søreide - at de er helt klare på at det å fjerne kuttet i basisbevilgningene er helt avgjørende, for de vet jo at det er helt nødvendig for at de ikke skal komme opp i slike pinefulle situasjoner som er inntruffet ved en serie institusjoner. Hvis statsråden vil ha «et pust» i ryggen, om det kan være noen trøst før Thorbjørnrud - for oss som vet hva det betyr - får det være det at opposisjonen kommer til å mase og gnåle og gnikke og gjøre absolutt alt det den kan for å plage statsråden, inntil kuttet i basisbevilgningene er rettet opp. Vi kommer til å gjøre det på dannet norsk. Vi kommer til å gjøre det med retorisk kraft. Vi kommer til å mase. Vi kommer til å mobilisere. Om det hjelper og gjør inntrykk på Finansdepartementet på Thorbjørnrud, vet jeg ikke, men det er i hvert fall et vennligsinnet forsøk på å gi statsråden litt medvind, når jeg, for det første, kan det jeg kan om norsk makroøkonomi - jeg skal ikke prøve å redegjøre for det fra Stortingets talerstol - og når jeg, for det andre, vet hvordan slike budsjettkonferanser arter seg.

Å rette opp kuttet i basisbevilgningene er helt avgjørende for å ha tillit når det gjelder videreføringen av Kvalitetsreformen. Det er helt avgjørende. Det er ikke bare Venstres, Høyres, Fremskrittspartiets og Kristelig Folkepartis syn. Det er det syn som universitets- og høyskolesektoren samlet har, som norsk næringsliv har, og som studentorganisasjonene har. Dette temaet skaper ikke alltid tabloide overskrifter, men det handler om tilliten til en grunnleggende reform. Det viktigste med denne reformen, som representanten Gerd Janne Kristoffersen sa det, er at det er enighet om hovedhensikten med den.

Statsråden får ta med seg dette - som et opphissende tilrop - på veien til Thorbjørnrud. Jeg får si det på godt norsk: Skitt fiske!

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Statsråd Tora Aasland får høve til å svare på denne utfordringa.

Statsråd Tora Aasland [11:31:24]: Verken statsråden eller Stortinget har vondt av opphissende tilrop. Så vi får ta det med.

I dette siste innlegget mitt i dag har jeg to kommentarer.

Jeg hører det Ine Marie Eriksen Søreide sier om forventninger og om situasjonen ved Universitetet i Oslo spesielt. Man kan si, reelt eller ikke, at det ikke ble gjort noe ved universitetet det første året de fikk en reduksjon i basisbevilgningene. De hadde kanskje forventninger om at det skulle gå over. Men det betyr at det de nå står overfor når det gjelder bevilgninger, vil være dobbelt så mye som i utgangspunktet. Jeg tror at det er en riktig analyse av situasjonen. De burde kanskje ha hørt noen varselklokker tidligere med hensyn til at rammene ble som de ble - men nok om det. Jeg vil understreke institusjonens autonomi, som de har valgt å spre ut til alle fakultetene. De kunne selvfølgelig ha valgt å gjøre det på andre måter.

Det er hver enkelt institusjons ansvar å prioritere innenfor de rammene som den til enhver tid får. Men jeg skal være den første til å innrømme at forutsigbarhet er viktig på dette feltet, som på mange andre felt.

At Bondevik-regjeringen hadde æren av å fullfinansiere Kvalitetsreformen i sin tid, er riktig, men det var tverrpolitisk oppslutning om det. Det var et enstemmig storting som stod bak. Det skal man ha: Alle partiene var sammen om det. Det er for meg godt å ha med videre i videreutviklingen av Kvalitetsreformen. Jeg vet at dette er en sak og et ankerfeste for høyere utdanning som det altså er tverrpolitisk enighet om.

Til Odd Einar Dørum vil jeg si at det tiltaket som jeg har lansert - både i går og i dag - om øremerking av stillinger på høyere nivå til kvinner, er ikke et tiltak på den måten at jeg «plasker uti» ESA-dommen og får kritikk tilbake derfra. Jeg vil se hvor grensen går. Jeg følger nøye med i utviklingen internasjonalt på dette feltet, også i EU-området, for jeg vet at det skjer positive ting der.

Jeg vil gjennom øremerking og gjennom andre tiltak finne mulige løsninger for å få flere kvinner inn i de høyeste stillingene innenfor det vitenskapelige miljøet og innenfor universitetsmiljøet. Jeg håper at jeg har støtte for dette. Jeg vil arbeide systematisk og grundig, ikke bare med øremerking, men også med andre tiltak, for å få dette til.

Gunnar Gundersen (H) [11:34:19]: Jeg har lyst til bare å knytte en liten kommentar til statsrådens siste innlegg.

Det kuttet som man nå gjør i universitets- og høyskolesektoren, er ganske alvorlig. Det er dramatisk for dem det gjelder. Det første året ble det lagt et løp som skapte ganske store forventninger: Et «hvileskjær» i seg selv tilsier jo at man skal komme i gang igjen, og det har sektoren ikke fått penger til.

I tillegg ble det lagt et ganske tøft løp mot sektoren. Det gikk ut på at hele sektoren hadde store avsetninger, samtidig som opposisjonen gjorde det ganske klart at sektoren ikke fritt kunne benytte disse avsetningene. Sektoren ble satt i en ganske vanskelig situasjon. Fra Regjeringens side ble det ikke gjort noe forsøk på å skape forståelse for at sektoren måtte begynne å kutte ganske tidlig. Det ble tvert imot skapt forventninger om at alt skulle komme på plass igjen. Sektoren ble av Regjeringens talsmenn altså satt i en forferdelig vanskelig situasjon, og den erfaringen tror jeg man skal ta med seg videre.

Anders Anundsen (FrP) [11:35:40]: Jeg lar meg sjelden hisse veldig mye opp over statsrådens innlegg, fordi hun vanligvis er en svært gjennomtenkt og reflektert statsråd. Men jeg må si at jeg blir litt bekymret når hun med såpass stor kraft legger skylden for den økonomiske situasjonen universitetene og høyskolene er i, på universitetene og høyskolene selv.

Det er ingen i denne sal som har glemt Regjeringens lovnad om hvileskjæret. Jeg sier «lovnaden om hvileskjæret», for lovnaden var at det bare skulle være et hvileskjær. Det betydde altså at man skulle komme sterkere tilbake. Sektoren forholdt seg til dette og holdt driftsnivået oppe, slik at studentene i dette unntaksåret ikke skulle bli skadelidende. Jeg synes det er leit at statsråden i dag skyver det ansvaret som Regjeringen vitterlig har, fra seg og over på universitets- og høyskolesektoren, som gjorde det eneste rette, nemlig å sikre best mulig at studenttilbudet ikke ble redusert.

Også jeg ønsker statsråden lykke til under budsjettforhandlingene. Er det noe universitets- og høyskolesektoren trenger nå, er det å få tilbakeført disse pengene, fordi hvileskjæret varte noe lenger enn det Regjeringen helt tydelig signaliserte da de introduserte det.

Presidenten: Odd Einar Dørum har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Odd Einar Dørum (V) [11:37:17]: De av oss som har fått med seg Snorre, vet at i hedensk tid blotet man kongene for å prøve å få bedre år. Mange ser det vel slik at SV blotet tidligere statsråd Djupedal. Jeg håper ikke at vi får flere slike blotingsprosesser i nær framtid.

Det er helt klart, som flere har vært inne på, at det ble skapt en slags forventning om at hvileskjæret var forbigående, for hvileskjær som varer, blir til feilskjær og fører til mye annet. Slik at når Regjeringen nå arbeider med avslutningen av viktige dokumenter - om statskirken, om hvordan den kristne formålsparagrafen i skolen skal være og om KRL-faget - håper jeg at vi kan få et brudd, i hvert fall i nær framtid, på den gamle hedenske skikk om å blote statsråder i tide og utide for å prøve å få bedre vær og bedre år. Partiet SV bør i hvert fall vurdere nøye om det er verdt å blote en statsråd til når det gjelder å rette opp kuttet i basisbevilgning.

Lena Jensen (SV) [11:38:33]: Finansiering av høyere utdanning er viktig. Jeg er veldig glad for at man skal ha en evaluering av finansieringssystemet. SV har vært veldig opptatt av at vi skal ha en sterk basisfinansiering i dette systemet.

I budsjettet for 2006 foretok Regjeringen en justering på 274 mill. kr i forhold til basisbevilgningen. Grunnen til at man så at man kunne foreta dette kuttet, var at universitetene hadde såpass mye penger i reserve. Jeg håper at vi gjennom de budsjettbehandlingene som kommer, kan være med på å endre på de kuttene som har vært.

Dette kuttet fra Regjeringen på 274 mill. kr var på 1 pst. I årets budsjett har Regjeringen økt finansieringen til de høyere utdanningsinstitusjonene med 2 pst. Regjeringen valgte å øremerke disse midlene bl.a. til stipendiater, til museer, til utstyr osv. Denne regjeringen har altså økt finansieringen til de høyere utdanningsinstitusjonene, noe som opposisjonen prøver å snakke bort, men dette er viktig.

Selvfølgelig er vi også opptatt av de signalene som vi får fra universitetene og høyskolene. Vi har fått sterke tilbakemeldinger om en rekke konsekvenser som man har fått på grunn av dette kuttet, og at man er veldig opptatt av den videre budsjettprosessen. Men realiteten er at denne regjeringen styrket universitetene og høyskolene økonomisk i forrige budsjett og ikke foretok noe kutt.

Presidenten: Ine Marie Eriksen Søreide har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [11:40:49]: Jeg skal være kort.

Jeg håper ikke representanten Jensens virkelighetsbeskrivelse følger statsråden til Thorbjørnrud, for da blir det ikke mye penger til sektoren.

Det er snart bare representanten Lena Jensen, tror jeg, som deler hennes virkelighetsoppfatning, nemlig at det er store avsetninger i sektoren. Det er blitt grundig tilbakevist gang på gang, faktisk til og med av den avgåtte kunnskapsministeren, Øystein Djupedal, som i ettertid har gått ut og sagt at han advarte mot kuttet, og at det ikke var store avsetninger i sektoren. Tvert imot var det slik at Regjeringen var avhengig av å finne penger som de ønsket å prioritere til andre formål. Det er en helt ærlig sak, men da må man ikke presentere det som et hvileskjær, men som et reelt kutt som sektoren egentlig ikke kan ha noe håp om å få tilbake.

Det er helt riktig, som flere representanter har sagt her, at hvileskjæret ble presentert som nettopp det, et hvileskjær som man kunne forvente å få tilbakeført i 2008-budsjettet. Nettopp derfor ventet institusjonene så lenge som overhodet mulig med å foreta smertefulle kutt i utdanningen ved institusjonene, slik at ikke studentene skulle bli skadelidende.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, sjå side 2425)