Presidenten: Etter ønske frå finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 10 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene: Arbeidarpartiet 20 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt og Venstre 5 minutt.

I tillegg blir det foreslått at statsråden får ei taletid på inntil 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane frå kvar partigruppe og fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innafor den fordelte taletida.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er å sjå på som vedteke.

Alf E. Jakobsen (A) [13:15:31] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle finanskomiteens innstilling om fullmakt til å ta opp statslån og utlån av statspapirer.

Dette er en særdeles viktig sak i den turbulente tiden vi opplever i det internasjonale finansmarkedet, men også her hjemme på berget. Situasjonen er utfordrende også for Norge, selv om vi har lovgivning, retningslinjer, kontroll og tilsyn som er godt rigget for å tåle noen stormkast bedre enn mange andre land. Dette er vesensforskjellig fra USA, der låneformidlere på en aggressiv måte solgte subprimelån uten finansielt tilsyn og regulering.

Vi har et uttrykk i Nord‑Norge som vi ofte bruker når vi opplever utfordringer, og det er at vi skal «stå han av». Det som nå fremmes av tiltak, er nødvendig for at vanlige folk, næringsliv og banker skal «stå han av». Det er viktig å få flyten i pengemarkedet til å fungere, ikke minst for at bedrifter skal få likviditet til å håndtere sine forpliktelser og dermed bidra til å opprettholde sysselsetting og motvirke økende arbeidsledighet.

Jeg har lyst til å benytte denne anledningen til å berømme opposisjonen for måten de har opptrådt på i denne utfordrende situasjonen. Det har vært stor tilslutning til de konkrete tiltakene, som jeg skal komme inn på etter hvert. Ikke minst har de opptrådt ryddig når det gjelder å behandle denne proposisjonen på en veldig rask og rasjonell måte for å kunne iverksette de foreslåtte tiltakene raskest mulig. Det er som kjent lagt opp til at ordningen skal tre i kraft fra 1. november.

Det er derfor viktig at vi holder en framdrift i tråd med det vi har signalisert utad. Her har alle partier vært konstruktive.

Det har som kjent vært omfattende høringer i forbindelse med denne saken, bl.a. med finansnæringens organisasjoner. Disse har gitt stor tilslutning til tiltakspakken, på linje med det de har uttrykt i media tidligere, da Regjeringen presenterte tiltakene.

Tiltakspakken har fått samlet oppslutning i komiteen, og det er i hovedsak enstemmige merknader. Det er imidlertid noen enkeltmerknader og et forslag fra Fremskrittspartiet som jeg skal kommentere litt senere.

Innstillingen gjenspeiler også at en samlet komité har vært veldig opptatt av at de omkring 20 bankene som i dag ikke har tilgang til kredittforetak, skal komme i betraktning. Komiteen ber om at det legges til rette for det.

Komiteen viser også til den alvorlige situasjonen som Island er i, og viktigheten av at Norge har en tett dialog med islandske myndigheter. Jeg er veldig glad for det initiativet som statsministeren og Regjeringen har tatt overfor islandske myndigheter, og at en nå sender over en delegasjon på embetsnivå for å skaffe mer informasjon om hva Norge eventuelt kan bidra med.

Fremskrittspartiet har helt i innspurten av avgivelsen kastet inn et forslag som de står alene om, om at bankene som benytter seg av tiltakspakken som foreslås, ikke kan iverksette bonus‑ og opsjonsordninger og ikke utbetale utbytte, og at statens retningslinjer for lederlønninger følges i den perioden de er inne i ordningen. Jeg ønsker Fremskrittspartiet velkommen etter. Det må ikke være tvil om hva regjeringspartiene mener om opsjoner og nøkternhet i forhold til lederlønninger og bonuser. Dette har vi vært veldig klar på ved en rekke anledninger, ikke minst da vi drøftet eierskapsmeldingen. Det kan være grunn til å minne Fremskrittspartiet på hva de uttalte i debatten og i egne komitémerknader til eierskapsmeldingen. Jeg har også moret meg med å se på hva Fremskrittspartiet har uttalt gjennom år i denne saken, der de har harselert over vårt syn på opsjonsavtaler og lederlønninger.

Regjeringspartiene har en merknad i innstillingen om at vi forventer at atferden til bankenes ledelse tar hensyn til den situasjonen vi er i. Jeg har lyst til å rose finansministeren for at hun raskt var i dialog med banknæringens organisasjoner for å framføre Regjeringens klare budskap om måtehold både når det gjelder lederlønninger og bonuser.

Regjeringen har understreket mange ganger at det er en betydelig usikkerhet om utviklingen i et ustabilt finansmarked. Statlige myndigheter har reagert med målrettede tiltak i denne situasjonen, og har høy beredskap for å møte andre hendelser som eventuelt kan kreve nye tiltak.

Det er viktig at vi verken over‑ eller undermedisinerer pasienten. Begge ting kan være like galt. Med det mener jeg å si at vi må ha så mye tålmodighet og oversikt at vi setter inn tiltak som er målrettet, og som til enhver tid treffer situasjonen best. Det er mye psykologi i dette, og det er viktig at vi ikke gjennom måten vi ter oss på eller handler på, skaper unødvendig uro eller panikk i markedet. For å holde meg til sykehusterminologien er det en hardnakket lungebetennelse som startet i USA, og som har smittet over på bl.a. det norske penge‑ og kredittmarkedet.

Med dette anbefaler jeg Stortinget å slutte seg til finanskomiteens innstilling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [13:20:56]: Jeg registrerte at saksordføreren ønsket Fremskrittspartiet «velkommen etter». Da ble jeg litt i stuss, for er det nå slik å forstå at Arbeiderpartiet har tenkt å stemme for det forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet, og som representanten ønsker oss «velkommen etter» på? Hvis det skal være noe innhold i denne «velkommen etter»‑hilsenen, må det vel da være at vi har fremmet et forslag og inntatt et standpunkt som Arbeiderpartiet angivelig alltid har hatt, og således vil det være noe underlig hvis innstillingen blir stående som en realitet i dag også og Arbeiderpartiet går imot det man angivelig ønsker oss «velkommen etter» på. Jeg bare lurer på om dette var en melding om endring i stemmegivningen fra Arbeiderpartiet, og at de nå kommer til å stemme for det de er veldig glad for at Fremskrittspartiet nå mener.

Alf E. Jakobsen (A) [13:21:41]: Først har jeg lyst til å understreke at dette er ikke strukturelle tiltak eller forhold der vi gir statsstøtte eller ‑garanti eller går inn med egenkapital, men dette er å tilføre likviditet på vanlige markedsmessige vilkår. Vi gjør det ikke for bankenes del, men vi gjør det rett og slett for å opprettholde arbeidsplasser, vi gjør det for å opprettholde bedrifter, og vi gjør det for at vi skal – jeg holdt på å si – få pumpet blod til hjertet slik at det fortsatt kan være eksistens. Hadde vi skullet inn på andre forhold som hadde knyttet seg til strukturelle tiltak, som de har gjort i Sverige og en del andre europeiske land for å få dette i gang, har vi sagt at da er vi veldig klar for å vurdere de tiltakene.

Vi er veldig opptatt av at dette kommer raskt i gang for ikke ytterligere å forverre den situasjonen som er. Vi mener helt klart at med det opplegget som Fremskrittspartiet har lagt, vil det skapes fullstendig panikk i markedet.

Jan Tore Sanner (H) [13:22:47]: La meg først si at jeg håper ikke dette først og fremst blir en debatt om Fremskrittspartiets ønske om at staten skal styre private bedrifter. Denne debatten bør handle om finanskrisen.

Jeg er glad for at saksordføreren understreket det viktige samarbeidet mellom regjeringspartiene og opposisjonen. Jeg vil si at selvsagt skal vi samarbeide i en så alvorlig krisesituasjon – da skal man samarbeide over partilinjene. Dette er ikke tiden for partipolitisk spill og taktikkeri, men det er tid for politisk lederskap og samarbeid. Jeg er i tvil om de tiltakene som er iverksatt, er tilstrekkelige, men jeg er glad for de tiltakene som har kommet. Jeg vil utfordre saksordføreren på viljen til både videre samarbeid over partilinjene og med opposisjonen, og også på viljen til å iverksette nye tiltak dersom det skulle vise seg nødvendig.

Alf E. Jakobsen (A) [13:23:50]: Til det vil jeg si at regjeringspartiene har vært veldig klare på at vi har en svært høy beredskap. Regjeringen har også sagt at dersom det er nødvendig med andre og nye virkemidler, er den beredt til det, og selvsagt er vi interessert i å ha et tett og nært samarbeid. Det er ikke tiden for å drive partipolitisk spill, men det er tid for at vi skal ha en samlende holdning til det spørsmålet vi står overfor. Og jeg kan gjerne gjenta: Høyre har vært veldig konstruktive i den jobben vi har gjort i finanskomiteen for å få en helhetlig innstilling i denne saken.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:24:43]: Jeg tror jeg kunne skrive under på hvert eneste ord som saksordføreren uttalte fra talerstolen, og vil også berømme ham for den måten han har ledet komiteens arbeid i havn på. Det har vært en veldig betryggende behandlingsmåte.

Så kom representanten Jakobsen inn på eierskapsutøvelse, og det er jo slik at det er en bank som staten har en betydelig eierandel i, nemlig DnB NOR. Mitt spørsmål er: Vil representanten Jakobsen være enig i at staten som deleier i DnB NOR nå også bør gi klare meldinger i forhold til det Jakobsen selv tok opp, nemlig opsjoner, utbytte og lederlønninger, og at det er en form for samfunnskontrakt som er mellom bankene og staten i denne situasjonen?

Alf E. Jakobsen (A) [13:25:44]: Jeg føler at Regjeringen allerede har gitt klare meldinger, enten det er den banken eller det er andre banker. Finansministeren var da hun møtte finansnæringens organisasjoner, veldig klar og tydelig i sin tale i spørsmålet om opsjoner, lederlønninger og utbytte i den situasjonen vi står oppe i, og da skilte hun ikke mellom om det var den banken vi hadde eierandeler i eller ikke. Så svaret er ja.

Lars Sponheim (V) [13:26:27]: Det er lett å returnere rosen også til saksordføreren, som har bidratt til at vi har fått en så samlet og enhetlig innstilling som vi har i dag. Det har ikke vært åpenbart hele tiden, men det er det som ligger til behandling i dag, og det skal også saksordføreren ha en stor del av æren for.

Det som kalles en krisepakke, som er til behandling i dag, og sannsynligvis får en enstemmig oppslutning, er jo ikke tiltak for å adressere alle de problemer vi nå ser tårne seg opp rundt vår økonomi og andre lands økonomi, men det adresserer en helt konkret utfordring, nemlig at banksystemet vårt har stoppet opp, pengeflyten mellom bankene har stoppet opp. Jeg håper og tror at denne krisepakken er tilstrekkelig til å løse det ene problemet. Men alle de andre problemene som vi kan se, kan kreve av oss politikere at vi nå begynner å se litt på andre tiltak som må settes inn. Bedrifter kan få problemer, arbeidsledigheten kan øke.

Er saksordføreren beredt til å se med nye øyne også på budsjett og andre sider ved det politiske arbeidet for å gå løs på de utfordringene?

Alf E. Jakobsen (A) [13:27:29]: Vi skal behandle budsjettet på et senere tidspunkt. Jeg vil ikke gi noen løfter på vegne av Regjeringen om hva vi skal gjøre framover, men det er helt klart at vi bør følge situasjonen nøye i forhold til de utfordringer som eventuelt dukker opp, og jeg er ganske sikker på at Regjeringen tar situasjonen like alvorlig som vi gjør her i Stortinget. Jeg vil ikke kvittere ut noe i forhold til statsbudsjettet.

Christian Tybring‑Gjedde (FrP) [13:28:09]: Representanten Jakobsen hevdet at det amerikanske penge‑ og kredittmarkedet er uregulert. Finanskomiteen har vært på besøk i USA, og vi har besøkt bl.a. Securities and Exchange Commission, hvor vi fikk presentert det omfattende reguleringsverket som fungerer i det amerikanske finanssystemet. Man kan si at det er uklare mandater, at det er politisk overprøving av de reguleringer som eksisterer – det er korrekt. Men jeg vil gjerne vite hvor representanten Jakobsen har sine kilder fra når han kan påstå fra talerstolen at det amerikanske penge‑ og kredittmarkedet er uregulert.

Alf E. Jakobsen (A) [13:28:50]: Først har jeg lyst til å si at både politisk ekspertise og økonomer i USA har vært veldig klare på at det er manglende regulering som gjør at dette er ute av styring. Så ser jeg at Fremskrittspartiet har brukt en lov fra 1977 om at de føderale bankene skulle, jeg holdt på å si, ta hensyn til å gi boliglån til de med lavere eller midlere inntekter, og at det skulle være en vesentlig årsak til at en hadde mange råtne lån. La meg da si at fra 2001 er den loven brukt i veldig beskjeden grad, og de lånene som har vært misligholdt, har vesentlig ikke vært CRA‑lån, men andre lån. Ett av fire lån som er misligholdt, har vært innenfor den grensen. Det er ikke det som har skapt problemet, men det er andre låneordninger i forhold til skyhøye renter.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ulf Leirstein (FrP) [13:30:16]: Jeg registrerte den rosen som kom fra saksordføreren også til opposisjonen, og jeg vil selvfølgelig returnere den: Saksordføreren har lagt opp et godt løp for hvordan denne saken skulle behandles. Jeg mener vi på en utmerket måte gjennom arbeidet i finanskomiteen har vist at vi er villige til å snu oss rundt og sørge for at vi i samlet flokk kan lande på noen gode konklusjoner.

Og det er nettopp i en sånn situasjon som Norge, og ikke minst verden, er i om dagen, det er viktig å vise politisk lederskap, og også viktig at vi som politikere her på Stortinget kan samle oss om noen viktige tiltak.

Det er klart at det vi behandler i dag, er en stor pakke. Vi snakker om 350 milliarder kr. Det er ikke småtteri, for å si det enkelt. Dette er tiltak som kan bedre den situasjonen vi står overfor her i landet, men det er – som mange har sagt – ikke dermed sagt at dette er det eneste tiltaket eller den eneste gangen vi må diskutere den situasjonen vi er oppe i. Hver eneste dag blir vi jo minnet på hvordan tilstanden er, ikke minst gjennom nyhetssendingene. Vi har jo bare senest i dag sett hvordan Oslo Børs faller. Det minner oss om at vi er i en situasjon som er krevende, og som vi skal ta på høyeste alvor.

Vi har gjennom arbeidet i finanskomiteen fått til en høring, etter initiativ fra Fremskrittspartiet, og jeg har lyst til å takke både komiteens leder og komiteen for at man fort hev seg rundt og fikk på plass en høring. Da fikk vi også avklart en svakhet ved den pakken som Regjeringen hadde lagt fram, nemlig at noen banker ikke ville kunne nyttiggjøre seg de tiltakene som lå i pakken. Men gjennom gode, konstruktive samtaler i komiteen fikk vi på plass en enstemmig anmodning til Regjeringen, og jeg har registrert at Regjeringen har sagt at det selvfølgelig skal følges opp. Det synes jeg er veldig bra. Det vitner om at vi står samlet om det som er viktig i saken. Det ville vært helt uholdbart om vi hadde hatt en pakke som kanskje hadde lagt opp til en forskjellsbehandling. Det er klart at med knapp tid kan ting skje, men vi har hatt knapp tid og allikevel fått dette på plass.

Mange føler i disse tider utrygghet. Veldig mange føler utrygghet i forhold til sine arbeidsplasser og i forhold til sine boliglån. Når vi i dag er ferdige med denne pakken, begynner en annen stor og viktig jobb, som vi på mange måter også har begynt på, og det er at finanskomiteen og Stortinget skal behandle statsbudsjettet for neste år. Og nettopp i en sånn situasjon, hvor mange føler utrygghet og er bekymret, håper jeg at vi også kan se noe av den samme iveren fra posisjonen til å finne fram til gode tiltak sammen med opposisjonen. Vi vet f.eks. at det innenfor bygg‑ og anleggsbransjen meldes om permitteringer, vi vet at mange næringer i Norge nå sliter, og utsiktene for neste år, basert bl.a. på de prognoser som SSB har lagt fram, vitner om at vi går et tøffere år i møte. Således vil i hvert fall Fremskrittspartiet ta initiativ til, når vi nå skal behandle statsbudsjettet, at vi får fram gode forslag som kan møte denne situasjonen, og jeg håper at vi i løpet av den debatten også kan få se at posisjonen og Regjeringen er villige til å endre noe. Vi er nemlig nå i en situasjon hvor Regjeringen har lagt fram et statsbudsjett – og jeg tror selv ikke Regjeringen tror på sine egne prognoser for neste år.

Hvorfor sier jeg dette knyttet til denne saken? Jo, dette hører veldig nøye sammen. De tiltakene som Regjeringen og Stortinget skal gjøre i tiden framover, henger selvfølgelig også nøye sammen med det statsbudsjettet vi skal behandle. Fremskrittspartiet er opptatt av at vi gjennom det budsjettet kan få til ting som gjør hverdagen enklere for folk flest.

La meg avslutte med det forslaget som Fremskrittspartiet har lagt fram i denne saken. Vi har fremmet et forslag der vi ber Regjeringen utarbeide og iverksette et system som sikrer at finansinstitusjonene som benytter seg av denne tiltakspakken, ikke kan iverksette bonus‑ og opsjonsordninger eller utbetale utbytte utover risikofri rente, og videre at statens retningslinjer for lederlønninger følges så lenge man er inne i ordningen. Jeg har hørt at motargumentet fra dem som egentlig er for, er at dette er så vanskelig å få på plass. Jeg er meget forundret over at man har så liten tiltro til Regjeringen, og så liten tiltro til de 300–400 byråkratene i Finansdepartementet at man ikke tror at de kan få på plass et slikt system, hvis det hadde vært Stortingets vilje. Det er for svakt at man, som saksordføreren sa, ønsker Fremskrittspartiet velkommen etter, men likevel kommer til å stemme imot det forslaget man angivelig er veldig for. Hvis Stortinget ønsker å ha et sånt system på plass, så kan vi få til det, i likhet med andre land. Jeg har ikke hørt fra andre land at de krisepakkene som der har blitt behandlet, har blitt betydelig forsinket av at man nettopp stiller slike krav som Fremskrittspartiet ønsker. Så hvis det ikke bare skal være tom retorikk, oppfordrer jeg dem som faktisk er enig i det forslaget Fremskrittspartiet har fremmet, om å stemme for forslaget. Hvis ikke har man ingen troverdighet på dette området.

Jeg tar til slutt opp Fremskrittspartiets forslag.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Ulf Leirstein har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Alf E. Jakobsen (A) [13:35:43]: Denne tiltakspakken inneholder grep som tilfører finansmarkedet likviditet. Pakken er ikke en subsidie, og kan vise seg å være lønnsom for Norges Bank. Likevel hjelper den markedet ut av den vanskelige tillitskrisen som markedet er i i dag.

Fremskrittspartiets formann har sagt at denne krisepakken finansieres av skattebetalernes penger, og at det er bankkundene som må betale. Jeg har også hørt Fremskrittspartiets formann si at det er en dårlig ordning fordi – hun uttrykte seg vel slik: For hver krone man kjøper statlige obligasjoner for, så får man bare 90 øre igjen. Dette kan det være grunn til å få klarlagt. Kan Fremskrittspartiet klargjøre hvem de mener egentlig tar kostnaden for dette? Står de i motstrid til hverandre?

Ulf Leirstein (FrP) [13:36:47]: Nå er ikke jeg formann i Fremskrittspartiet, men jeg skal selvfølgelig svare på vegne av Fremskrittspartiet. Det kan ofte bli litt pussig når en representant for et annet parti skal prøve å beskrive hva vår formann har sagt. Det er selvfølgelig dømt til å gå galt. Men ok, la oss forholde oss til hva som er realitetene i saken.

Fremskrittspartiet konstaterer, og det er viktig – og det tror jeg faktisk folk flest er enig med oss i – at det tross alt er storsamfunnet som nå stiller opp. Staten stiller opp. Det er en gigantisk pakke på 350 milliarder kr, som faktisk er like stor som hele vårt trygdebudsjett og helsebudsjett til sammen på ett år. Det er en stor pakke. Hvis det var sånn at dette ikke var å bidra på en positiv måte, ville jo heller ikke næringen benyttet seg av pakken.

Det er klart at man stiller opp, og det er klart at man tar en form for risiko – i proposisjonen står det at Regjeringen dog anser den risikoen for liten. Men man tar en risiko, og det er ikke da galt at vi når en nå sikrer at disse bankene får innlån, får kapital – som bl.a. kan slå ut i bonusordninger for direktører på et senere tidspunkt – allerede nå sier at skal man benytte seg av pakken, ønsker vi ikke at den type bonusordninger skal benyttes.

Svein Flåtten (H) [13:38:04]: Av alle Europas krisepakker er den som Sosialistisk Venstrepartis finansminister i Norge har lagt frem, den som er mest markedsmessig og ikke koster skattebetalerne noe.

Så registrerer jeg at oppi dette ønsker Fremskrittspartiet å styre lønnen i private bedrifter. Jeg forstår godt at Fremskrittspartiet gjerne vil endre på den politikken som de alltid har ført på dette området. Det må de jo gjerne få gjøre. Høyre står der vi alltid har stått: Private bedrifter skal selv bestemme dette.

Men det som er spørsmålet mitt, er følgende: Hvorfor finner Fremskrittspartiet at denne krisetiden, hvor det viktige er å hjelpe banker, finansinstitusjoner og næringsliv, er den riktige tid for å ta opp en sak om å endre politikken sin i forhold til styringen av lønnssystemer i private bedrifter?

Ulf Leirstein (FrP) [13:39:05]: Jeg registrerte tidligere i dag at Høyres finanspolitiske talsmann var opptatt av at denne debatten ikke skulle bli en debatt om Fremskrittspartiets forslag i saken, men jeg er jo veldig glad for at Svein Flåtten da gir oss anledning til nettopp å fokusere på dette forslaget, selv om det er mange andre deler av saken som også er viktig.

Det er ikke slik at Fremskrittspartiet har endret politikk. Private selskaper som står på egne ben, og som styrer seg i normale tider, må selvfølgelig kunne bestemme sine egne regler og lønninger og bonusordninger. Det har vi ikke noe problem med. Men nå kommer man jo faktisk og ber staten om hjelp. Det er jo den situasjonen vi er i – altså, staten må faktisk stille opp! Det er vel derfor vi har en krisepakke som vi behandler i dag, og som vi skal få på plass. Så er det selvfølgelig slik at det også har en kostnad for dem som skal benytte seg av den.

Det er helt naturlig, synes vi, at vi kan stille noen krav. Men dette er en frivillig ordning. De banker som ikke ønsker å benytte seg av ordningen, ønsker selvfølgelig heller ikke Fremskrittspartiet å blande seg opp i styringen av. Det står jo også i det forslaget som vi har fremmet.

Magnar Lund Bergo (SV) [13:40:15]: For drøyt et år siden strammet Regjeringen inn på bonuser og bruk av opsjoner i statseide bedrifter. I den sammenheng uttrykte Fremskrittspartiets representant i salen:

«Man har sett en offentlig ydmykelse av toppledere i Norges viktigste selskaper. Man kan stille spørsmål om hvem som vil bli leder i slike selskaper hvis man skal gjennomgå den typen offentlige ydmykelser. Det er blitt en detaljstyring av lønns‑ og bonusordninger for ledere i de store selskapene.»

Mener Fremskrittspartiet fortsatt at det er forbundet med ydmykelse og detaljstyring når politikere uttaler seg om lønn og bonuser i store selskaper, f.eks. i finanssektoren?

Ulf Leirstein (FrP) [13:41:03]: Det er meget mulig at noen kan oppfatte det slik, i hvert fall i en situasjon hvor det er veldig styringsinteresserte politikere fra sosialistisk side som hele tiden uttaler seg om forhold i private bedrifter som ikke har noe med staten å gjøre. Det registrerer vi fra tid til annen.

Men det som er så pussig i den situasjonen vi har kommet opp i, at her skal staten stille opp, og vi vil gjennomføre en tiltakspakke som alle er enige om – og så sier Fremskrittspartiet at da er det kanskje naturlig at vi stiller noen krav. Men da vil de partiene som ellers alltid liker å blande seg inn, plutselig ikke blande seg inn. Så jeg føler at det er ikke jeg som er svar skyldig. Jeg føler heller at representanten Lund Bergo faktisk bør tenke gjennom om han kommer til å ha god samvittighet når han her i dag etter avstemningen mest sannsynlig har stemt ned Fremskrittspartiets forslag og skal forklare det for sine egne velgere.

Lars Sponheim (V) [13:42:01]: Dette reiser grunnlag for noen spørsmål av mer prinsipiell karakter, for det er jo slik at den pakken som vedtas i dag, er en helt forretningsmessig, markedsbasert pakke. Det er ikke slik som man kan få inntrykk av, at det norske folk har startet en kronerulling til bankene og forsaker mye. Tvert imot – dette er butikk for staten. Man har et produkt å selge til bankene, som er enorm sikkerhet, og det tar man seg betalt for. I den grad det er noe risiko, tar man seg godt betalt for å bære den risikoen.

Det betyr at staten agerer i markedet med private bedrifter. Og da reiser altså Fremskrittspartiet en helt ny problemstilling. For å få lov til å handle med staten i et helt ordinært, velfungerende marked må man samtidig inn og styre motparten, de private bedrifter som handler med staten – i dette tilfellet hvordan styret skal bestemme hvordan de skal avlønne sine ledere. Hvis man overfører det prinsippet, er det egentlig ingen grenser for hvor man kan begynne å bruke det. Det blir jo slik at den som handler med staten, må gjøre sånn og sånn og sånn – holde seg med kona og oppføre seg skikkelig, holde seg med lav lønn, og jeg vet ikke hva man skal diktere. Er det en ny linje Fremskrittspartiet nå har tenkt å videreføre?

Ulf Leirstein (FrP) [13:43:07]: For å si det forsiktig var vel det å dra det en smule vel langt.

Jeg tror nemlig at utgangspunktet er feil, og da blir også ofte resultatene feil og konklusjonene feil. Jeg registrerte at representanten Sponheim sa «i et helt ordinært, velfungerende marked». Det er jo det vi ikke har! Vi har jo ekstraordinære tider som gjør at vi nå må stille opp i forhold til disse statsobligasjonene og komme med tiltak i denne pakken, som til og med har blitt kalt krisepakken. Vi er jo i en ekstraordinær situasjon, og i en ekstraordinær situasjon må det faktisk være lov å stille ekstraordinære krav og gjøre ting i forhold til det. Så jeg føler bare at vi rett og slett er politisk uenige om det. Men utgangspunktet her er jo at det ikke er et ordinært, velfungerende marked om dagen. Det er noen utfordringer der ute der vi stiller opp gjennom denne pakken, og vi ønsker da å stille noen krav tilbake. Jeg tror folk flest kommer til å oppleve det som ganske urimelig når Stortinget enstemmig vedtar den pakken – og noen som da nyttiggjør seg den, opplever å få store bonuser osv. Jeg tror folk flest er enig med Fremskrittspartiet i denne saken.

Rolf Terje Klungland (A) [13:44:17]: La meg komme Fremskrittspartiet i forkjøpet og si at det er synd på Fremskrittspartiet. Alle er uenige med Fremskrittspartiet. Men det som det kanskje er mest synd på Fremskrittspartiet for, er at de ikke skjønner hvor vanvittig populistisk det forslaget de i dag fremmer, er.

Under eierskapsdebatten sa Fremskrittspartiet at en skulle bruke aksjelovgivningens rollefordeling mellom selskapenes styrende organer og de som hadde ansvaret for lønns‑ og incentivordninger. I dag foreslår Fremskrittspartiet at de som benytter seg av ordningen med statens pakke, ikke skal ta opsjoner, ikke skal ha bonus – de skal rette seg etter lederlønnsordningene, som Fremskrittspartiet var imot, og de skal ikke ta ut utbytte utover risikofri rente. Det gjør jo aluminiumsindustrien i forhold til Statkraft, og avisene gjør det i forhold til momsfritak og pressestøtte. Mener Fremskrittspartiet at det som de foreslår, også skal gjelde for dem?

Ulf Leirstein (FrP) [13:45:21]: Svaret er nei, og jeg har lyst til å utdype det.

Jeg registrerte at representanten startet med å si at det forslaget vi nå fremmer, er populistisk. Å hevde det må selvfølgelig stå for representantens regning. Da konstaterer jeg at man samtidig stempler en del meget sentrale personer i norsk fagbevegelse som populistiske. Veldig ofte er representanten Klungland enig med representantene fra fagbevegelsen, der han også har en fortid.

Jeg bare konstaterer at i denne saken er faktisk Fremskrittspartiet på linje med representanter for en del av fagbevegelsen, og vice versa. Det må plage representanten Klungland, går jeg ut fra, men at han også valgte å stemple dem som populistiske, synes jeg er interessant, og jeg merker meg det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Jan Tore Sanner (H) [13:46:32]: Finanskrisen kaller på politisk lederskap, men også på samarbeid – samarbeid mellom myndighetene, med næringslivet og mellom de politiske partiene. Politisk spill, taktikkeri og partipolitisk retorikk hører ikke hjemme i en situasjon der den internasjonale finanskrisen ruller over kloden, hvor børsene stuper og banker går overende.

Situasjonen er alvorlig – også her hjemme. Vår oppgave som politikere er å bidra til at frykten i markedet kan erstattes med tillit. Det er helt avgjørende at bedrifter og enkeltpersoner har tillit til bankene, og at bankene har tillit til at det politiske system forstår alvoret og handler deretter. Vi må også bidra til å skape en helt nødvendig tillit til og tro på fremtiden i en vanskelig situasjon.

Bankene utgjør selve nervesystemet i vårt økonomiske liv. Fungerer ikke bankene, stopper det meste opp og erstattes med frykt og usikkerhet. Jeg har ikke tall på hvor mange henvendelser jeg fikk fra små og store bedrifter over hele landet om den dramatikken mange opplevde i dagene før Regjeringen handlet.

De siste dagene og ukene har vært dramatiske – kanskje mer dramatiske enn det mange har tatt inn over seg. Lån mellom bankene stoppet opp, og utlån til bedrifter stoppet nesten opp. Fikk den situasjonen fortsette, kunne det få konsekvenser for lønnsutbetalinger, det ville gått ut over nyinvesteringer i bedrifter og arbeidsplasser, og det kunne ha gitt et krakk i boligmarkedet.

Krisen startet for mer enn et år siden, og den eskalerte i begynnelsen av september da Fannie Mae og Freddie Mac ble satt under offentlig administrasjon, og da Lehman Brothers gikk konkurs. Etter det så vi hvordan bankkrisen spredte seg til hele Europa, hvor særlig vårt broderfolk på Island er rammet. Mandag 6. oktober avsluttet den islandske statsministeren sin dramatiske tv‑tale med å henvende seg til Den allmektige.

Dagen etter la finansministeren frem budsjettet for 2009 uten å legge frem noen tiltak for å bedre situasjonen i pengemarkedet. Vi fikk derimot høre at budsjettet var tilpasset situasjonen i norsk økonomi. I ettertid har det vist seg å være helt galt. I tillegg bidrog passiviteten til at mange, inklusiv Høyre og resten av opposisjonen, stilte spørsmålet om Regjeringen forstod alvoret.

Selv om vi mente at tiltakene kom sent, fortjener finansminister Kristin Halvorsen og Norges Bank honnør for de forslagene som vi i dag behandler. Mens andre land har måttet gå inn med rene støttetiltak, har Regjeringen lagt frem en løsning som er markedsbasert.

Det er i dag uvisst om tiltakene er tilstrekkelige. Det er derfor helt avgjørende at myndighetene fortløpende vurderer behovet for nye tiltak.

Høyre har gått inn i denne saken med det mål å finne løsninger sammen med andre partier, som kan sikre at vi har fungerende banker over hele Norge. Det er derfor verdifullt at finanskomiteen gjennomførte en ekstra høring hvor hele bredden av små og store banker kunne komme med innspill på forslag til pakke fra Regjeringen. Vi ble informert om at 20 av 122 sparebanker ikke kunne nyttiggjøre seg de fremlagte virkemidlene. Høyre er derfor glad for at vi fikk til endringer som innebærer at alle bankene skal sikres muligheten til å kunne benytte seg av virkemidlene.

Jeg er glad for at et samlet storting gir klart uttrykk for sin vilje til å stille opp for vårt broderfolk på Island.

I kjølvannet av tiltakspakken har vi fått en debatt om lederlønninger, utbytte og bonuser. Det er en viktig debatt, men det er viktig at man ikke generaliserer. Når enkelte opptrer uklokt, betyr det ikke at alle gjør det. De fleste bankansatte og ledere i små og store banker landet over er hardt arbeidende og slett ikke griske folk på jakt etter bonuser. De som nå forsøker å slå politisk mynt på at enkelte har helt urimelige ordninger, bør tenke igjennom at man raskt stempler en hel gruppe ansatte i våre banker.

Mest oppsikt har det skapt at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om at de bankene som benytter seg av tiltakene, får statlige begrensninger på lønns‑ og utbyttepolitikken. Det forslaget støtter ikke Høyre, men vi forventer selvsagt at bankenes ledelse tar samfunnsansvar og unngår urimelige lønnstillegg og bonusordninger i den situasjonen vi nå er i.

Man kan ha ulike prinsipielle holdninger til politiske og statlige inngrep i private bedrifters lønnssystemer, men det er grunn til å legge merke til at alle de andre borgerlige partiene og regjeringspartiene avviser forslaget. For det første fordi forslaget ville ha medført en utsettelse av hele tiltakspakken med de alvorlige konsekvensene det ville få for tilliten til tiltakene. For det andre fordi den norske tiltakspakken ikke innebærer statlig støtte til bankene. Jeg har forståelse for at andre land som går inn med direkte statlig støtte, også stiller krav. Men å gjøre det i forhold til de norske tiltakene, skaper et helt feil bilde av de virkemidlene vi i dag behandler.

Veksten hos våre handelspartnere blir null eller negativ i 2009. SSB har spådd nærmest en halvering av veksten, til rundt 1 pst. i Norge. Andre mener at veksten kan stoppe helt opp. Det betyr en ledighet på over 100 000 i starten av 2010. Eksporten og råvareprisene kan gå kraftig ned, og vi har ennå ikke sett «lyset» etter finans‑ og bankkrisen ute. Det kan få verre ringvirkninger for kommuner, eksportbedrifter, annen industri og resten av økonomien.

SSB henger sine dystre, men ikke dramatiske tall på at oljeprisen holder seg oppe, og at renten går raskt ned, i tillegg til at man klarer å stabilisere finansmarkeder ute og hjemme. Fasiten har ingen i dag. Det er derfor helt nødvendig at vi i tillegg til de pengepolitiske virkemidlene får et statsbudsjett som skaper trygghet for hjem og jobb. Jeg har ikke tenkt å ta budsjettdebatten i dag, men bare gjøre det helt klart at det er behov for store endringer i Regjeringens budsjett dersom en skal bidra til å skape trygghet for jobbene utover i 2009. Krisen er ikke over med de tiltakene som vi nå behandler. Dette er kun det første av mange helt nødvendige skritt.

Markedsøkonomien som grunnleggende økonomisk struktur har vist seg planøkonomien overlegen. Det betyr imidlertid ikke at markedsøkonomien er selvregulerende og feilfri – tvert imot må markedssvikt korrigeres, og markedsøkonomien må reguleres slik at konkurransen kan sikres og spillereglene overholdes.

De siste 25 til 30 år har økonomien – ikke bare i vår del av verden, men i store deler av verden – blitt liberalisert. Globaliseringen bidrar til vekst, utvikling og velferd. Økt handel over landegrensene har bidratt til å løfte mange millioner mennesker ut av fattigdom.

Det store bildet er at globaliseringen er en positiv utvikling, men samtidig stiller den oss overfor nye utfordringer. Finanskrisen viser at økonomien nå er globalisert, og at sammenbrudd ett sted – i denne sammenheng i USA – raskt sprer seg til hele verden. Vi har også sett hvordan jaget etter størst mulig avkastning fører til at noen aktører tar for stor risiko, som ikke bare rammer dem selv, men også andre, og noen aktører er villig til å bryte regler kanskje fordi risikoen for å bli tatt er for liten, men også fordi muligheten for gevinst er stor.

Gang på gang blir vi minnet om at politikken er på etterskudd, og at mangelen på overnasjonalitet svekker vår evne til å sikre spillereglene på det økonomiske området. Svaret er mer samarbeid, ikke mer proteksjonisme. Svaret er bedre regulering, ikke mer regulering. Svaret er mer kontroll, ikke mer styring. Høyre har ved flere anledninger pekt på at en liberalisert økonomi krever et sterkt kredittilsyn. Selv om vi i Norge har gode tilsynsordninger, tror jeg at erfaringene fra finanskrisen vil være at vi også i Norge må styrke våre tilsyn.

Situasjonen vi står oppe i, er krevende, men med politisk lederskap og samarbeid mener jeg at vi bidrar til å gjenskape tilliten både til det finansielle systemet og til det politiske systems evne til å finne løsninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [13:55:46]: Eg vil gjerne gi representanten Sanner og Høgre honnør for holdninga til og arbeidet med den tiltakspakken som vi no drøftar i Stortinget.

Så til eit tema som representanten Sanner òg nemnde i innlegget sitt. Høgre har opna for å samarbeide med Framstegspartiet i regjering. I enkelte saker finst det nok divergerande oppfatningar desse partia imellom, men i synet på marknadskreftene har dei stått fram med samanfallande oppfatning. I alle fall har svært mange av oss oppfatta det slik.

I innstillinga går Framstegspartiet bort frå dette samanfallande synet, og vil stille krav til avlønning i selskap som gjer bruk av tiltaka i pakken. Kva er representanten Sanner sin kommentar til denne populistiske haldninga som Framstegspartiet gir uttrykk for i denne saka?

Jan Tore Sanner (H) [13:56:52]: Det redegjorde jeg vel for i mitt innlegg. Jeg ser ingen grunn til at staten skal gå inn og styre lønns‑ og utbyttevilkårene i private bedrifter når vi i dag vedtar en tiltakspakke som bygger på helt markedsmessige vilkår. Det er ikke grunnlag for å stille den type krav i forhold til den pakken vi i dag vedtar.

Men når det er sagt, er jeg opptatt av at den debatten vi skal ha i dag, bør dreie seg om mer enn Fremskrittspartiets forslag. Vi står oppe i en veldig alvorlig finanskrise, bankkrise, i Europa som vi også har sett spre seg, og som gir ringvirkninger i Norge. Og da mener jeg at det er tiltakene vi bør diskutere og ikke innspillene fra Fremskrittspartiet, som egentlig ikke har noe med denne debatten å gjøre. Men jeg takker for rosende omtale fra Sandal. Jeg er opptatt av at det i den alvorlige situasjonen vi nå er i, skal samarbeides over de tradisjonelle skillelinjene. Det er nødvendig for å gjenskape tilliten til systemet.

Heikki Holmås (SV) [13:58:07]: I denne debatten er jo vi og Høyre i all hovedsak enige om de store linjene. Vi er riktignok litt klarere i å stille krav til lederlønningene enn det Høyre er villig til på det nåværende tidspunkt, men jeg har hørt mange Høyre‑folk si at de er enig i Regjeringens politikk også på det området.

Men jeg kunne ikke – i en situasjon der markedsliberalismen er inne i en av sine største kriser, og der markedsfundamentalismen har utspilt seg på verdens børser de siste årene – la en lettvinthet som at markedsøkonomien er planøkonomien overlegen stå uimotsagt. Det kan ikke være slik at Jan Tore Sanner mener at et markedsbasert helsesystem, som de helseforsikringer vi ser i USA, er overlegent det norske planøkonomiske helsesystemet, der vi betaler i fellesskap og får igjen helsetjenester etter behov. Eller at pensjonssystemet, det markedsbaserte pensjonssystemet som man har i USA, der folks pensjoner nå kollapser, er overlegent den norske folketrygden, der vi betaler inn og organiserer disse tingene i fellesskap.

Jan Tore Sanner (H) [13:59:17]: Hvis representanten Heikki Holmås og SV hadde vært like opptatt av å sette grenser for staten som vi er av å sette grenser for markedet, så tror jeg vi hadde kommet ganske langt. Jeg mener at ikke alle oppgaver kan løses i markedet. Markedet er effektivt, det utnytter ressursene på en god måte. Konkurranse er til beste for forbrukerne. Men selvsagt må det settes grenser for markedet. Det er en del goder hvor markedet ikke egner seg som løsning. Det gjelder pensjon, det gjelder helse, det gjelder en del av de grunnleggende tjenestene som samfunnet skal gi. Men når det gjelder selve den økonomiske utviklingen, evnen til å skape vekst, utvikling og velferd, er det ikke noen tvil om at markedsøkonomien er planøkonomien overlegen. Men, som sagt, markedsøkonomien må reguleres for at man skal skape konkurranse og forutsigbare vilkår.

Christian Tybring‑Gjedde (FrP) [14:00:25]: Representanten Sanner uttalte at statsbudsjettet var utdatert med hensyn til prognoser. Det er helt korrekt. Jeg lurer da på om Høyre vil fremme egne forslag om satsing på infrastruktur, eller om de bare skal fortsette å klage over at prognosene er gale, og at de ikke vil legge frem alternative forslag om satsing på infrastruktur, oppussing av skolebygg, osv. Høyre er ofte gode på retorikk, men det er sjelden vi ser konkrete forslag – eller de stemmer mot Fremskrittspartiets forslag når vi fremmer den type forslag her i Stortinget.

Så mitt andre spørsmål til representanten: Sanner hevdet at det var helt umulig å underskrive en avtale om bonusstopp for finanstoppene, fordi avtalen da ville bli forsinket. Hva kommer det av at ikke finansinstitusjonene kunne skrive under en slik avtale, parallelt med at man drar nytte av ordningen? Er det noe spesielt prinsipielt som gjør at det må ta lang tid før de kan slutte seg til en slik begrensning av bonuser?

Jan Tore Sanner (H) [14:01:22]: Det første spørsmålet synes jeg, med all respekt, ikke hører hjemme i denne debatten, når vi diskuterer finanskrisen og ikke Høyres alternative budsjett. Men når spørsmålet først stilles: Ja, selvsagt kommer Høyre til å fremme forslag om økt satsing på vei, på infrastruktur, på kunnskap – på skattelettelser, Tybring‑Gjedde. Der er jeg sikker på at Høyre og Fremskrittspartiet trekker i samme retning.

Når det gjelder det andre spørsmålet, må jeg bare være ærlig og si at jeg mener at Finansdepartementet og Norges Bank nå skal bruke all sin arbeidskraft på å sørge for at vi har et velfungerende bankvesen over hele Norge. Jeg ser ingen grunn til at finansminister Kristin Halvorsen skal instruere sine medarbeidere til å bruke tid på å styre lønnsutvikling og utbytte hos bankene. Det bør de ikke bruke tid på nå. De bør bruke tiden til å gjenskape tilliten til vårt banksystem. Det er viktig for oss som forbrukere, og det er viktig for bedriftene og arbeidsplassene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:02:30]: Jeg syns det var hyggelig å høre det representanten Sanner sa om markedsøkonomien. Den er ikke sjølregulerende. Den er ikke feilfri. Den må reguleres, og vi må sikre at spillereglene følges. Jeg er veldig glad for det.

Kjernen i en sosial markedsøkonomi er nettopp det som her er sagt. Uten regulering får en ikke konkurranse. En får monopoler, og en får pyramideorganisering. Spissformulert kan en si at konkurranse er et statsprodukt. Det er noe staten må sikre at konkurransen er, ellers får vi det som er konsekvensene i det kjente monopolspillet.

Det som Sanner peker på, er det internasjonale og det nasjonale ansvaret knyttet til den situasjonen vi er oppe i. De reguleringsmekanismer som vi har hatt, har tydeligvis vært for dårlige. Vil Høyre nå også se på det internasjonale regimet for valutastabilitet og sikre at det fungerer bedre, som et resultat av denne krisa?

Jan Tore Sanner (H) [14:03:35]: Høyre ønsker også å melde Norge inn i EU, slik at vi kan bidra i et overnasjonalt samarbeid, hvor man vil ha en helt annen mulighet til å sikre at vi har internasjonale spilleregler som gjør at politikken ikke konsekvent kommer på etterskudd av økonomien. Det er åpenbart i den situasjonen vi nå er i, at økonomien er globalisert, men at politikken ikke følger med. Det er ganske enkelt fordi vi ikke har overnasjonale organer som kan sikre internasjonale spilleregler for de økonomiske utøverne.

Gjermund Hagesæter (FrP) [14:04:33]: Den pakka som vi har til behandling i dag, er sjølvsagt absolutt nødvendig å få vedteken. Grunnen til det er at det blei vanskeleg for norske finansinstitusjonar å sikre seg langsiktig finansiering, og dersom ein fekk finansiering, måtte ein betale ei skyhøg rente. Her går altså staten inn og sikrar finansiering til ei langt, langt lågare rente enn det den ordinære marknaden var villig til å tilby. Samtidig tek staten på seg ein risiko som ein i dag ikkje veit storleiken på. Men uansett prisar staten denne risikoen langt lågare enn det den ordinære marknaden gjer.

Likevel hevdar representanten Sanner at dei låna som staten yter, er marknadsbaserte, og at ein derfor ikkje kan stille vilkår når det gjeld desse låna, i form av bonusavståingar osv. Då er mitt spørsmål: Då må vel det bety at den ordinære marknaden tek feil, og at det er staten som er den perfekte institusjonen til å måle kva som er riktig marknadsrente?

Jan Tore Sanner (H) [14:05:43]: Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstod spørsmålet. Men det er helt åpenbart at hadde det vært slik at pakken hadde innebåret noen form for støtte, måtte vi også ha bevilget penger eller avsatt midler. Det gjør man ikke, og det understreker at dette er en pakke med virkemidler som er på markedsbaserte vilkår. Vi vil som lånekunder få glede av disse ved at markedsrenten blir lavere enn hva den ellers ville ha blitt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heikki Holmås (SV) [14:06:32]: I natt innrømmet USAs tidligere så mektige sentralbanksjef Alan Greenspan at han tok feil. Han trodde aldri at bankene i USA kunne gå så dårlig som det de gjør nå, og bli så lite solide som det de har vist seg å være. Han sa at han tok et delansvar for at de lange, lave rentene hadde bidratt til den boligboblen og den finansboblen vi har sett der borte, og han innrømmet at dereguleringen av markedet på 1990‑tallet ikke førte til at markedets usynlige hånd skapte vekst og velstand for alle. Kapitalistiske investorers uhemmede grådighet gav skyhøye lønninger, bonuser og opsjoner for topplederne og ruin for de ca. 5 millioner amerikanerne som forventes å miste hus og hjem. Gevinsten privatiseres. Gjelden betales av fellesskapet. Det er kapitalismens realitet i USA anno 2008.

I Norge har ikke bankene de samme problemene. Vi er bedre rustet, av fire forskjellige grunner: Noen lærte av den forrige bankkrisen vi hadde på 1980‑ og begynnelsen av 1990‑tallet, da mange, mange fortvilte familier på en hjerterå måte mistet hus og hjem gjennom tvangssalg. Det andre er at vi regulerer bankene våre bedre enn det de gjør i USA. Det tredje er at vi har en rente som kan settes ned, som gjør at vi kan møte motgangstidene vi forventer at smitter over til Norge. Det fjerde er at vi har overskudd som kan brukes til å sørge for at arbeidsløsheten ikke biter seg fast. Men vi har faresignaler her hjemme også. Utlånene til folk har mer enn doblet seg de siste årene, og vi har mange unge som nå er i faresonen fordi de har lånt til langt over pipen.

Høyresiden satset i sin regjeringsperiode på skattelette og lav rente for at folk skulle låne penger for å få hjulene i gang. Det er lett å se at dette kan ha vært den underliggende årsaken til den boligboblen som dessverre kanskje er skapt de siste årene.

I høringen tok både Gjedrem og Cappelen til orde for mer fastrente og mente at den måten vi har styrt boligsektoren på, har ført til de krisene som vi har sett komme med omtrent 20 års mellomrom. Etter at Lehman Brothers gikk konkurs, steg renten på de pengene som bankene låner fra hverandre, og det stoppet opp. Det truet folk som skulle låne penger til boligkjøp, og det truet bedrifter som trengte penger til investeringer. Den flyten i markedet fikk vi i gang igjen, og renten fikk vi ned da Regjeringen la fram sin tiltakspakke. Fordi Regjeringens politikk virker, avblåste Nordea og DnB NOR sine varslede renteøkninger, noe som betyr at en familie som har omtrent 2 mill. kr i lån, får 1 000 kr mindre i renteutgifter i måneden.

Det vi ser, i den situasjonen som vi er oppe i, er at Regjeringen fører en politikk som virker. Det bidrar til at vi skaper stabilitet og ro og framtidsutsikter her i landet, mens markedsliberalistene er taperne. Markedsfundamentalismen er død, og Fremskrittspartiet endrer sitt partiprogram i forståelse med denne virkelighetsoppfatningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Flåtten (H) [14:10:50]: Jeg skjønner av representantens innlegg at det er USA og den forrige regjeringen i Norge som stort sett har ansvaret for det som nå har skjedd.

Jeg har lyst til å bringe representanten litt tilbake fra festtalene og til den situasjonen vi har i Norge. Vi har med denne krisepakken kanskje avklart en del innen bankvesenet, men mye tyder på at vi får betydelige nedgangstider som kommer til å slå inn i realøkonomien, som betyr at vi får dårligere resultater for bedriftene, at arbeidsplasser kommer til å bli nedlagt, osv. Spørsmålet mitt til Holmås er da følgende: Mener han fortsatt – jeg hørte at han skrøt av budsjettet som ble lagt frem den 7. oktober – etter at han nå ser hvilken vei dette går, at budsjettet er godt tilpasset situasjonen, som har vært et mantra fra regjeringspartiene?

Heikki Holmås (SV) [14:11:53]: Ja, jeg mener det. Men jeg mener også at vi er nødt til å se på den økonomiske utviklingen videre etter hvert som nye prognoser blir produsert. Statistisk sentralbyrå framla en prognose som var veldig optimistisk, før vi la fram vårt eget budsjett. Så la vi fram vårt eget budsjett, som lå midt imellom den prognosen og den prognosen som Statistisk sentralbyrå la fram litt senere, som var mer pessimistisk.

Vi vet at Norges Bank neste onsdag kommer med en ny prognose for rentene i tiden framover. Vi har ikke tenkt å sette i gang med skattelettelser og veldig, veldig lave renter sånn som den forrige regjeringen gjorde. Vi vil ha lavere renter enn det vi har nå. Så vil vi sørge for investeringer i jernbane, vedlikehold, skole, utdanning og velferd for folk for å unngå at arbeidsløsheten biter seg fast.

Ulf Leirstein (FrP) [14:13:00]: Det var et voldsomt utfall fra representanten Holmås mot markedet. Det kom for så vidt ikke som noen bombe verken på meg eller på tilhørerne, går jeg ut fra, at representanten Holmås ikke har noen stor tiltro til markedet. Det kom jo fra et parti som har en nestleder som mener at Oslo Børs bør avvikles umiddelbart. Men ok, la den debatten ligge.

Med tanke på at man er så negativ og skeptisk til markedet, registrerte jeg at i den debatten vi hadde tidligere i dag, påstod man at denne pakken som denne regjeringen framlegger – en regjering som SV er en del av – er en markedsbasert løsning, man baserer seg på markedet. Det er en markedstilpasset løsning som Regjeringen legger fram i denne krisesituasjonen. Hvordan kan det ha seg da, hvis man mener at markedet har skylden for alt her, at man baserer seg nettopp på at det samme markedet skal løse krisen? Hvordan kan representanten Holmås stå inne for det?

Heikki Holmås (SV) [14:13:50]: Jeg er ikke motstander av markedet. Jeg er veldig glad for at markedet har gitt oss f.eks. iPhone, iPod og andre ting som er bra. Men jeg er, i motsetning til Fremskrittspartiet, ikke tilhenger av at markedet skal styre helt uten inngripen, som det står i Fremskrittspartiets program, rett og slett fordi det å slippe markedet helt fri, som bl.a. har skjedd innenfor deler av finanssektoren i USA, har skapt en enorm boble som nå truer med å ramme vanlige folk både i USA – som allerede rammer vanlige folk i USA – og i Norge i form av høyere renter og høyere arbeidsløshet.

Det er altså sånn at markedsfundamentalistene tror på markedets usynlige hånd. Jeg synes at Joseph Stiglitzs utsagn er bedre, nemlig at når det virker som om markedets hånd er usynlig, kan det hende at det rett og slett er fordi den ikke finnes.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:14:56]: Jeg skjønner at representanten Holmås benytter både innlegg og enhver replikk til et slags markedsliberalistisk oppgjør, og det høres ut som han trives med det.

Mitt spørsmål dreier seg om de antydningene som Heikki Holmås kom med, om en mulig budsjettrevisjon. Jeg spør: Hvis det er slik at de prognosene som Norges Bank kommer til å levere neste uke, er noe i nærheten av de prognosene som SSB leverte for kort tid tilbake, betyr det da at vi kan forvente en revisjon av budsjettet fra Regjeringens side?

Heikki Holmås (SV) [14:15:35]: Jeg sier ikke noe annet enn det både finansministeren og statsministeren tidligere har sagt, nemlig at utgangspunktet er at vi følger de oppsatte planene for revisjon. Med andre ord: Nå tar vi budsjettet slik som det foreligger her, og så tar vi revidert nasjonalbudsjett til neste år. Men vi følger selvfølgelig utviklingen og er opptatt av å bruke budsjettet og budsjettvirkemidler, altså penger fra staten, for å sørge for å holde arbeidsløsheten nede eller løse andre problemer som måtte oppstå. Denne tiltakspakken vi nå kommer med overfor bankene, var f.eks. ikke inne i budsjettet. Tvert imot er dette noe som kommer på toppen av budsjettet. På samme måte vet representanten Syversen at i årets budsjett, i budsjettet for 2008, kom vi med nye hundretalls milliarder til sykehusene da vi skjønte at det var behov for det, allerede tidlig på året. Så vi har tenkt å følge det vi sier, og holde det vi lover, nemlig å sørge for å følge med og komme med tiltak for å hindre arbeidsløsheten i å gå opp. Men akkurat når og hva det er behov for, kan jeg ikke si her og nå.

Gjermund Hagesæter (FrP) [14:16:42]: Det har i denne debatten blitt sagt at vi er inne i ein ekstraordinær situasjon; det er ekstraordinær bevegelse i kapitalmarknadene. Det som skjer no, var ganske utenkjeleg for berre seks–tolv månader sidan. For eksempel at ein stor finansinstitusjon som Lehman Brothers skulle gå over ende, var det veldig få som føresåg.

Så seier representanten Holmås at dei låna vi yter her, er det nesten ingen risiko med. Derfor har ein også ei veldig låg rente, som er marknadsbasert og ikkje på nokon måte subsidiert.

Når ein baserer desse analysane på at risikoen er heilt minimal, er mitt spørsmål: Kva baserer ein denne risikovurderinga på, og korleis veit representanten Holmås at det er liten risiko ved å yte finansiering til norske finansinstitusjonar?

Heikki Holmås (SV) [14:17:54]: Det er fordi arbeidsløsheten i Norge er lav, og fordi boliglånene som vi her snakker om, disse obligasjonene, er sikret i norske folks boliger, som er noe av det sikreste vi vet om. Som stat kjenner vi godt til dette. Både Husbanken og andre banker har hatt veldig få tap på boligsektoren de siste årene. Hagesæter var selv til stede på høringen der dette ble sagt. Vi har et godt sikkerhetsnett, som sørger for at de som får problemer, får hjelp av kommunen, av staten, av Husbanken, på forskjellige måter. Derfor tror vi at disse obligasjonene er sikret. Men de skal jo vurderes av kredittselskaper. De skal vurderes og få en «rating», slik det står klart i papirene her. De som er mest sikre, vil få det billigste bytteforholdet i statsobligasjoner, og de som er minst sikret, vil få de høyeste rentene. Slik funker det. Vi låner altså ut penger fra Norges Bank i dag som bankene låner ut videre, og det har aldri vært påstått fra Fremskrittspartiets side at det ikke skjer på markedsmessige premisser.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:19:18]: Jeg er helt sikker på at mange i Helse‑Norge spisset ørene da representanten Holmås utstedte «hundretalls milliarder» til sykehusene i sitt replikksvar til meg, så det blir nok en budsjettrevisjon. Det er jeg helt overbevist om.

Så tilbake til bakgrunnen for den saken vi behandler i dag. Det er en tiltakspakke som skyldes et akutt likviditetsproblem i pengemarkedet. Selv om tiltakene gjøres på markedsmessige vilkår – det er ikke noe gullkort vi snakker om – viser pakken at staten stiller opp for banknæringen når det er behov for det. Det lederen for Sparebankforeningen sa da vi hadde høringen, nemlig at i den situasjonen man var, kunne enhver solid bank i et uheldig tidspunkt gå konkurs, er ganske illustrerende, synes jeg. Det var den reelle situasjonen. Den sikkerheten som bankene kunne stille til hverandre for lån, gav ikke nok trygghet lenger. Så i stedet for å låne til hverandre plasserte bankene sin likviditet i Norges Bank. Innskuddet der gav kanskje ikke så god rente, men pengene var i alle fall trygge.

Det var dette som også gav de negative virkningene til det som virkelig er viktig for verdiskapingen, nemlig næringslivet. Også bedriftene ville jo i en slik krise fått store problemer med å fornye sin finansiering og få lån til nye investeringer. Det ville ramme hele verdiskapingen i samfunnet på en svært alvorlig måte. Jeg synes at redningspakken må vurderes også i lys av dette. Det handler ikke bare om å sikre at bankmarkedet fungerer. Det handler om at næringslivet får tilgang til finansiering på akseptable vilkår, og det handler om noe så enkelt som at bankene igjen tør låne ut penger til lokalt næringsliv og til nye boliglånskunder.

Det er jo ikke i alle saker at det er en prosess i komiteen, særlig ikke når vi har en flertallsregjering. Jeg har lyst til å gi flertallspartiene honnør for at det var mulig å bevege hele innstillingen til å bli utvidet til også å kunne favne en del av de regionale sparebankene, som ikke direkte kunne nyte den pakken som først ble presentert. Her har vi også fått en enstemmig innstilling, og jeg synes det er meget gledelig at på den korte tiden vi hadde, var det allikevel mulighet til å gi fullmakter til Regjeringen og til Norges Bank, slik at pakken blir ytterligere tilpasset og kan treffe enda bedre.

Så er vi også opptatt av å følge situasjonen nøye. Det kan bli en ny eskalering av krisen, som må møtes raskt med nødvendige tiltak, og da er vi også selvsagt beredt til å stille opp.

Mot slutten har jeg lyst til å vise til at det er en samlet komité som peker på Islands situasjon. Jeg har også forstått at det er representanter fra departementet og Norges Bank på Island i disse dager. Det er egentlig en sterk anmodning fra hele komiteen om å kunne bidra i den grad det er mulig, og på de vilkår som Island finner å kunne akseptere. Det er jeg sikker på at statsråden tar med seg.

Så er det selvfølgelig en debatt knyttet til lederlønninger, opsjoner og utbytte sett i lys av at staten på en måte stiller opp for banknæringen i denne situasjonen. Som vi har sagt før, regner vi med at i de banker man har innflytelse, hvor man er eier, viser staten på en meget klar måte hva den mener i den typen spørsmål. Det forventer vi fra Kristelig Folkepartis side, og jeg tror også folk flest har stor sans for det, uten at man skal presentere forslag her i salen som går i en vel sterk retning, for å styre det vi her snakker om.

Når det gjelder realøkonomien, som selvfølgelig vil få konsekvenser på grunn av denne bankkrisen, mener vi fra Kristelig Folkepartis side – som vi sa i forrige uke – at det er helt nødvendig med en revisjon av budsjettet.

Presidenten: Representanten Heikki Holmås har bedt om ordet til en åpenbar misforståelse. Presidenten er nok noe spørrende til det, men vil likevel tillate det.

Heikki Holmås (SV) [14:24:27]: Siden det ble gjort et nummer av det fra den forrige taleren, vil jeg bare si at det var selvfølgelig hundretalls millioner vi bevilget, og ikke hundretalls milliarder.

Presidenten: Det var kanskje en viktig opplysning.

Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [14:24:53]: Representanten Syversen satt noen sekunder på statsrådsstolen, men er nå på plass på talerstolen.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:25:01]: Det var et godt sete, det også.

Marianne Aasen (A) [14:25:02]: Ja, jeg kan tenke meg det, særlig med tanke på at vi står samlet om innstillingen. Og det er bra.

I morges var det debatt på Politisk kvarter, hvor Kristelig Folkepartis leder, Dagfinn Høybråten, også tok opp dette med lederlønninger og opsjoner i forhold til statlig eierskap. Slik jeg oppfattet ham, ønsker han sterkere engasjement fra statens side som eier. I forhold til eierskapsmeldingen var vi i de rød‑grønne partiene veldig tydelige på motstand mot opsjoner. Kristelig Folkeparti hadde en merknad hvor de ikke ønsket å gå prinsipielt imot det. I lys av den debatten som har vært den siste uken, lurer jeg på om Kristelig Folkeparti har endret standpunkt i synet på opsjoner og avlønninger i statlige bedrifter.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:25:54]: Hvis representanten Aasen leser Kristelig Folkepartis merknader til eierskapsmeldingen, vil hun se at også Kristelig Folkeparti er meget opptatt av at når staten først er inne som eier, skal man ha klare føringer i lys av det eierskapet man skal utøve. Det er også det vi etterlyser i denne sammenheng. For når finansministeren presenterer en pressemelding i etterkant av denne enstemmige innstillingen, viser hun bare til eierskapsmeldingen, men det kommer altså ingen klare meldinger til f.eks. DnB NOR om hvordan man bør opptre i denne situasjonen. Det var det vi gjerne skulle sett litt sterkere fra Regjeringens side, at man nå gav en klar melding til den banken man har en stor eierpost i. Det vil også ha positive ringvirkninger ellers.

Nå har jeg fem sekunder igjen: Til den åpenbare misforståelsen: Det har i hvert fall aldri vært tvil hos meg om at representanten Holmås har vært noen tilhenger av understatement.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:27:23]: Den internasjonale finanskrisa får stadig større innvirkning på norsk økonomi. Sjøl om norske banker jamt over er solide, rammes bankene likevel hardt som følge av deres økte avhengighet av å hente penger gjennom innlån i det internasjonale pengemarkedet.

De viktigste risikotypene for banker og andre kredittinstitusjoner er likviditetsrisiko og kredittrisiko, mens finansmarkedet generelt også innehar markedsrisiko og operasjonell risiko. I høst er bankene som driver virksomhet i Norge, rammet av likviditetsrisiko – som mange har vært inne på – altså det som helt enkelt er akutt mangel på penger, som i verste fall kan medføre konkurs.

Innskudd er den viktigste langsiktige finansieringskilden for bankene. Mens bankenes innskuddsdekning i 1996 var over 80 pst., er den pr. august i år nå bare i overkant av 60 pst. For bankene blir det da et alternativ å benytte markedet for kortsiktig finansiering, det vi gjerne omtaler som pengemarkedet. Dette markedet består av bl.a. interbanklån, som er lån mellom bankene, sertifikatlån og lån fra Norges Bank.

Det er normalt mindre gunstig å låne i pengemarkedet framfor langsiktig finansiering. Siden bankenes innlån av penger er av kortere lengde enn deres utlån, er de med jamne mellomrom avhengige av å kunne fornye eller foreta nye innlån. Mer lik løpetid på innlån og utlån kan redusere risikoen for bankene.

Etter hvert som langsiktig finansiering gjennom innskudd i norske banker har utgjort en stadig mindre del av utlånene til bankene, har det motsatte skjedd med innlånene til bankene fra utlandet. Den utenlandske finansieringa til bankene utgjorde ifølge kredittmeldinga for 2007 ved utgangen av 2007 i Norge 512 milliarder kr, en økning på 42 milliarder kr fra foregående år. Utenlandsk eide banker i Norge har en betydelig lavere langsiktig finansiering enn de norske bankene, og blir i all hovedsak finansiert kortsiktig gjennom konsernet.

I dag behandler Stortinget en stor støttepakke til norske banker. I denne støttepakken gis bankene mulighet til å bytte utlån, bankens boliglån med inntil 75 pst. sikkerhet i låntakers bolig som er lagt inn i obligasjoner med fortrinnsrett, til obligasjoner utstedt av den norske stat, altså statsobligasjoner. Hele 350 milliarder kr skal kunne utstedes i statsobligasjoner ut dette året og neste år. Statsobligasjonene skal ha en varighet på tre år, med mulighet for forlengelse. Formålet er å sikre bankene tilgangen på innlån til vilkår som er tilpasset et ordinært fungerende marked.

Hvorfor har det internasjonale pengemarkedet brutt sammen? Markedet har brutt sammen fordi tilliten mellom bankene, finansinstitusjonene og kundene ikke lenger er til stede. Våre banker er å sammenlikne med nasjonal infrastruktur. De må fungere effektivt hver dag for at folks dagligliv skal være normalt. Noe annet er helt uvirkelig.

Hvordan kan så denne tilliten bryte sammen? Vi har de siste åra vært vitne til stor økonomisk vekst både i Norge og i mange andre land. Tilgangen på penger og kreditt har vært stor overalt. Man har sett stadig nye og mer kompliserte teknikker for overførsel av risiko. Risiko er blitt tilslørt og framstår uoversiktlig sjøl for etterforskere, både nasjonalt og internasjonalt. I utlandet har forsikringsselskaper forsikret bankenes risiko, noe som har gitt bankene incentiver til enda større utlån enn bankene ellers ville vært i stand til. Når så markedet ikke lenger tror på disse forsikringene, blir virkningene på kredittilgangen enorm. Videre har komplekse, strukturerte finansielle produkter blitt satt sammen på en slik måte at sluttinvestor ikke har vært klar over omfanget av den risiko investeringen har innebåret.

Som resultat av finanskomiteens høring ber en enstemmig komité Regjeringa sikre at også mellomstore regionale sparebanker kan dra mer nytte av denne tiltakspakken. Det er et viktig resultat av høringen.

Det er også grunn til å stoppe opp ved bankenes økte kredittrisiko, som i stor grad er knyttet til utviklingen på boligmarkedet. Norske husholdningers gjeld har økt sterkt, og dette fører til at risikoen øker. Derfor blir en mer aktiv offentlig innsats innenfor boligsektoren samt finansiering av kommersiell sektor sentrale spørsmål i tida framover.

Til slutt vil jeg understreke at det er ikke alle næringer forunt at staten stiller opp med en slik historisk stor støttepakke når markedsforholdene blir til en krise. Men regjering og storting har ikke noe valg. Det er derfor, etter Senterpartiet og flertallets syn, rimelig at dette også reflekteres i atferden til bankenes ledelse. Derfor forventer Senterpartiet at bankstyrene i tida framover tar sitt ansvar med å rydde opp i det som ligger av dårlige incentivsystemer og høye bonuser til ansatte, som på sin måte har medvirket til en ustabil situasjon også her hjemme. Å koble dette sammen med krav til de bankene som benytter støttepakken, vil imidlertid være feil, fordi det viktigste nå er raskt å få på plass stabiliseringspakken, som vil gi kundene trygghet i forhold til det norske bankvesenet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jørund Rytman (FrP) [14:32:45]: Dette er et håndslag til Bank‑ og Finans‑Norge for å få det til å fungere igjen. Staten medvirker til at vi skal få trygghet, og da må bank og finans yte noe tilbake ved å legge om atferden. Bonusordninger har vært en medvirkende årsak til denne utlånsfesten. Dette sa representanten Lundteigen til NRK tidligere denne uken. Han var også ganske klar på at sjefene i de bankene som får en krisepakke, må nektes bonus. Dette var Lundteigen også inne på i talen sin.

Vil Lundteigen nå stemme for Fremskrittspartiets forslag? Eller er dette bare villedning og dobbeltkommunikasjon til velgerne?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:33:30]: Senterpartiet stemmer sjølsagt ikke for Fremskrittspartiets forslag. Det som ligger fra Regjeringas side, er en svær pakke som skal sikre bankene tilgang på innlån til vilkår som er tilpasset et ordinært fungerende marked.

Når det er sagt, har bankene ikke noe annet sted å henvende seg enn til den norske stat. Heldigvis er den norske stat i stand til å yte denne sikkerheten.

Som jeg sa, vil det da være feil å koble forpliktelser til pakken, slik det nå er, på kort sikt. Men over tid må det, som det står i innstillingen, her legges til rette for at en endrer atferd, slik at de betalingssystemer som de ansatte har, medvirker til større stabilitet i tida framover.

Svein Flåtten (H) [14:34:30]: Først har jeg lyst til å gi honnør til representanten Lundteigen for det konstruktive arbeidet han har gjort i komiteen for å få enighet om flest mulige formuleringer. Jeg tror det er viktig i en sak som denne.

Jeg hadde kanskje ventet at han i forbindelse med sin utredning om krisen også hadde sett på de følgene det egentlig kan få, nemlig at bedrifter stopper opp, at arbeidsplasser blir borte, osv. Det er jo det som har vært den store bekymringen. Jeg trodde kanskje at Senterpartiets representant ville komme inn på dette. Jeg tviler ikke på at han fortsatt er opptatt av det. Vi ser jo nå at krisen er i ferd med å forplante seg inn i realøkonomien. Vi kommer til å få en betydelig nedgang.

Jeg vil gjerne få stille det samme spørsmålet som jeg har stilt tidligere i dag til representanten Holmås: Mener representanten Lundteigen at det budsjettet som ble fremlagt den 7. oktober, og som var bygd på helt andre forutsetninger, fortsatt er godt tilpasset den økonomiske situasjonen vi har?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:35:40]: Først vil jeg også takke for den gode tonen som har vært i komiteen ved behandlingen av saken.

Jeg sa helt klart at bank er nasjonal infrastruktur. Hvorfor er det det? Jo, fordi det har de konsekvenser som representanter Flåtten her nevner med tanke på næringsliv og arbeidsplasser. Det er en integrert del av hele det norske samfunnet, og dermed er det et område som må reguleres, slik at en kan få den tryggheten.

Til det konkrete spørsmålet: Dersom det ikke blir mer dramatisk enn det som er lagt til grunn i de analyser som har kommet fra Statistisk sentralbyrå om utsiktene for norsk økonomi, er det ikke stort behov for å endre statsbudsjettet. Men hva som kommer til å skje framover, er det veldig vanskelig å ha en konkret mening om, fordi det skjer så mye hver eneste dag. Men jeg vil gjenta: Det Statistisk sentralbyrå har lagt til grunn for noen få uker tilbake, er ikke så dramatisk at det borger for betydelige endringer.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:36:51]: Jeg synes på mange måter det var en god analyse Lundteigen gav i sitt innlegg, også når det gjaldt det mindretallsforslaget som ligger på bordet. Men så er det jo slik at staten også er eier i en stor bank, nemlig DnB NOR, der staten har en post på 34 pst.

Ser Lundteigen noe behov for at staten som eier nå opptrer på en slik måte at banken forstår hva som er en del av det samfunnsmandatet som banken har, i pakt med det som nå kreves for å få ro og stabilitet, og som også har med lederlønninger, utbytte og opsjoner å gjøre?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:37:40]: DnB NOR er å sammenlikne med navet i norsk bankvesen. Det er den banken som på mange måter setter standard, og som bør gå foran – som altså har en ledende rolle. Så langt jeg er kjent med, har statens representanter i hvert fall på det siste besluttende møtet i banken framført det som representanten Syversen nå ber om. Det har vært lite oppmerksomhet rundt dette. Det er noe som ikke ble tatt tilstrekkelig til følge, for det var ikke forståelse for det blant majoritetsaksjonærene. Men jeg forventer at staten som eier følger opp det som representanten Syversen ber om her, på en enda tydeligere og offentlig måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Lars Sponheim (V) [14:39:00]: Etter å ha fulgt denne debatten i halvannen time nå, slår det meg at det nok er litt ulik oppfatning her i salen om hvordan en skal oppfatte den pakken som nå presenteres, fra å gi inntrykk av at dette er et stort statlig bistandsprosjekt for norske banker, med støttepakker og slike ting. Jeg har lyst til å få fram ganske tydelig at det vi snakker om, er at det som har skjedd i bankmarkedet, på mange måter er en meget rask og effektiv markedssvikt i pengemarkedet mellom bankene. Det fører til at staten går inn som en markedsaktør med et markedsprodukt som er det som trengs for å få markedet til å fungere igjen. Det vil ikke overraske meg, når denne krisen er over og disse produktene skal reverseres, om det vil vise seg at dette har vært god butikk for staten også – sannsynligheten for det er nok til stede – i alle fall at det ikke har vært noe tap.

Så ble det sagt under hele oppsangen til denne bankkrisen, ikke minst fra sentralbanken, at det var helt avgjørende at en slo til på rett tid og med rett dosering. Det å komme for tidlig med for kraftig dosering kunne sende noen krisesignaler som ville forsterke problemet. Og om en ventet for lenge, ville problemene selvsagt komme. Når dette vedtaket fattes enstemmig i Stortinget senere i dag, har det ikke vært noen dissens om styrken. Den har det vært enighet om. Jeg har heller ikke sett at det har vært noen dissens om tidspunktet for når pakken skal iverksettes. Så slik sett synes det å være et samlet politisk miljø som stiller seg bak både tidspunkt og styrke i denne intervensjonen i markedet – med markedsbaserte produkter, må det være rett å si.

Jeg har også lyst til å få fram litt av det som har skjedd under komiteens arbeid med dette, for det har vært ganske interessant. Det er ingen tvil om at det har vært en reell prosess som har ført fram til der vi er i dag.

For det første var høringen veldig viktig. I høringen med banknæringen ble det slått fast noe veldig tidlig for alle som var til stede, for det var det mange rykter om på forhånd: Dette var ikke en pakke som var skreddersydd og så å si laget for DnB NOR alene. Dette var en pakke som hele Bank‑Norge mente var nødvendig, enten det var sparebanker eller forretningsbanker. Det kom også tydelig fram at alle er enige om at DnB NOR er viktig, som den desidert største banken i det norske banksystemet. Hadde man laget en pakke som gjorde at DnB NOR hadde like store problemer, mens alle andre kunne hjelpes, ville vi sannsynligvis fortsatt hatt et like stort problem. Bankene er veldig avhengige av at den store DnB NOR fungerer godt og kan distribuere penger. Det er vel grunn til å tro at den banken også har de desidert største innskuddene og best likviditet.

Det som gjorde inntrykk på meg – og jeg er sikker på på mange andre – var rapporten fra Sparebankforeningens direktør, Arne Hyttnes. Han sa det veldig enkelt: I disse følsomme, kritiske dagene kunne en bank gå konkurs ved en ren ulykke. En solid bank kunne ganske enkelt gå dukken ved at én person gikk inn og tok ut et stort beløp – og det står veldig store innskudd i norske banker uten noen bindingstid. Pengene kan så å si tas ut på minuttet. En person kunne gå inn og ta ut et kjempestort beløp, som selvsagt banken måtte kompensere ved å låne inn penger fra andre banker. Når det ikke fungerte, kunne en bank plutselig være uten penger til å betale ut neste innskuddsuttak. Da ville det plutselig være en situasjon der en kjempesolid, kanskje det kunne kalles en rik bank ville kunne gå konkurs fordi markedsplassen for penger ikke fungerte. Det sier noe om hvilken dramatikk mange banksjefer sikkert har følt i disse dagene.

Så tror jeg det var åpenbart for de fleste som var til stede under høringene, at de vitnesbyrdene – for å kalle dem det – som kom fra noen litt mindre eller mellomstore sparebanker, spesielt fra Sparebanken Pluss på Sørlandet, om at de ikke kunne ta del i dette, førte til en ganske unison reaksjon i komiteen om at dette må vi prøve å gjøre noe med ved å gjøre prisen på inngangsbilletten for å ta del i disse produktene, lavere eller lettere. Jeg ser at noen prøver å antyde at de stod bak dette initiativet. Jeg opplevde det som helt unisont og likt i hele komiteen, at dette gjør vi noe med. Og det er også blitt gjort.

Så har jeg lyst til å adressere Island‑spørsmålet helt til slutt. Jeg valgte jo å ta det opp allerede etter finanstalen, og senere har det vært en kamp om å være mest islandsvennlig. Det synes jeg ikke er noe stort poeng. Poenget er at det blir gjort noe. Dette er et spørsmål til finansministeren som jeg håper hun vil svare på: Hvor langt unna er vi nå en offisiell versjon av at det foreligger en IMF‑pakke, hvor Norge også tar del? Jeg leser i utenlandske aviser at man tror det kommer, men vi har ennå ikke fått noen offisiell bekreftelse på at det finnes en IMF‑pakke, hvor Norge er med på et spleiselag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A) [14:44:22]: Jeg vil starte med å rose representanten Sponheim for det bidraget han har gitt for å komme fram til den innstillingen vi har i dag til det vedtaket som skal fattes. Han har bidratt konstruktivt og godt i det arbeidet.

Men i merknadene sine tar han og Høyre avstand fra de andre partienes merknad om bankledelsens atferd framover. For så vidt kunne jeg tatt denne replikken på Høyres representant, Jan Tore Sanner, men jeg syntes det var mer interessant at Fremskrittspartiet fikk to replikker til Høyre, sett i forhold til regjeringsalternativet til neste år, enn at jeg skulle bruke opp den muligheten. Derfor spør jeg Sponheim.

Nå har Jan Tore Sanner i debatten avklart at dersom staten må inn mer, er det naturlig å se på opsjons‑ og lederavlønninger. Kristelig Folkeparti har for så vidt gått lenger, men sagt at det er avhengig av statlig eierskap. Og vi vet at Fremskrittspartiet har et forslag her i saken. Mitt spørsmål er hva Venstre egentlig mener i forhold til den problematikken som har oppstått?

Lars Sponheim (V) [14:45:37]: Det er min prinsipielle oppfatning at altfor mange, eller iallfall noen, tar seg altfor høye lønninger i dette landet. Jeg har tidligere gitt uttrykk for offentlig at den mest krevende jobben det går an å ha i Norge, det er å være statsminister. De som velger å sette en prislapp på sitt hode som går langt utover det, for å gjøre lønnet arbeid, priser seg for høyt. Jeg er en nøysom mann, og jeg skjønner heller ikke hva man skal med så mye penger, for å si det slik, for å leve et godt liv.

Hvordan sørger man for at det skjer? Jo, det er ved å leve i et samfunn hvor man har den holdningen. Det å ha millionlønninger og mene at man er verdt mange millioner – jeg vet det kan bli overskrifter når jeg sier det – synes jeg er litt harry. Jeg er kunde i to banker, og jeg følger nøye med på at disse bankene ikke er for feite og gir for svære lønninger. «Money talks.» Det tror jeg banksjefene forstår mye bedre hvis de mister sine kunder og får klar beskjed. Derfor må vi ha åpenhet, skriving og oppmerksomhet om disse lønningene, slik at det er ubehagelig for sjefene å prise seg selv for høyt. Det er det virkemiddelet jeg tror mest på. Så skal jeg komme tilbake til om jeg er villig til å bruke andre virkemidler når det måtte være en situasjon som oppstår.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at «harry» er helt ok å si, men at «harry‑penger» er noe annet.

Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:47:25]: Jeg vil gjerne starte med å takke for godt samarbeid mellom regjering og storting i denne saken, og mellom Finansdepartementet og finanskomiteen. Stortinget og finanskomiteen har klart å behandle en sak i løpet av meget kort tid. De har også klart å gjennomføre høringer med de berørte parter som har gjort at man også fikk inn oppfatningen av hvordan dette ville bli mottatt. Det betyr at det allerede har gått ut en børsmelding om at det kl. 17.30 i dag, forutsatt at Stortinget fatter det vedtaket man tror, kommer nærmere opplysninger om hvordan man vil gå fram for å få på plass det som da gjør det mulig å bytte obligasjoner med fortrinnsrett inn i statspapirer. Det viser noe som er veldig viktig for de framtidige håndteringer, og det er at Regjeringen og Finansdepartementet sammen med Norges Bank er i stand til, under meget høyt trykk, å utarbeide de virkemidlene som treffer de utfordringene vi har på det tidspunktet som gjelder. Det er verdt å legge merke til, for det skjedde i den uken som kanskje er den absolutt travleste i et finansdepartement, nemlig den uken man legger fram statsbudsjettet.

Jeg skjønner at enkelte underveis, etter som man begynte å få inn meldinger, som flere nå har vært inne på her, fryktet en situasjon hvor man kunne gå konk ved en ulykke, som representanten Sponheim var inne på. Jeg er helt sikker på at mange stortingsrepresentanter fikk melding om den typen bekymring. Men jeg er også helt sikker på at Stortinget forstår at når det gjelder denne typen forslag, med så mange sensitive opplysninger, er det ikke slik at man kan dra ut i åpent seminar. Man må legge et løp, bestemme seg, behandle informasjon slik som den skal behandles, høre på aktørene som dette skal gjelde for, og så komme med det forslaget som treffer.

Jeg vil takke for dette, for vi vet ikke hva som kan komme av utfordringer videre framover. Det er ingen som i dag kan si at nå er bunnen nådd, og her er krisen over. Det er rett og slett slik at vi må ha en beredskap. Vi har nå vist at det har vi i Norges Bank, det har vi i Finansdepartementet, det har vi i Regjeringen, og det har vi i Stortinget. Og når det gjelder, er man klar til å samarbeide på tvers av partigrenser for raskt å få tiltakene på plass. Jeg takker for det samarbeidet som har vært i den sammenhengen.

Når nå dette tiltaket skal gjennomføres, tror jeg det også blir klarere for alle at dette ikke er en støttepakke fra staten til bankene. Dette er et tiltak for å få markedet til å fungere. Men det er et markedstiltak. Det er ikke slik at jeg låner ut gullkortet og «mamma betaler». Dette skal man nemlig betale for, for de andre kortene virker ikke. Det er hele poenget. Her var man i ferd med å få en situasjon der kreditmarkedet stoppet opp, der bedriftene hadde problemer med å få refinansiert lån, og der lånekunder så at det var stor forskjell på styringsrente og pengemarkedsrente. Det er ingen som har foreslått dette av omsorg for banksjefer eller noen meglere med provisjoner. Dette er gjort av hensyn til og omsorg for bedrifter og personer.

Jeg mener ikke at det er populistisk å stille krav hvis staten stiller opp for noen næring, til hva de skal yte igjen. Jeg mener heller ikke det er populistisk i det øyeblikket staten er inne med omfattende garantier f.eks. eller støtte på noe vis, å stille krav i forhold til bonuser, lederlønninger eller utbytte. Men da må det være den typen tiltak.

Jeg snakket med min svenske kollega i dag. De har lenge hatt denne muligheten i forhold til svenske statsobligasjoner, fordi de har gjort det på fullmakt. De har ikke knyttet noen av den typen forpliktelser til det.

Så fort finanskomiteen hadde avgitt denne saken, bad jeg om et møte med Sparebankforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon – det skjedde to timer etter avgivelse. Der sa jeg meget klart ifra at det ikke ville bli forstått, ikke av det politiske miljø, ikke av publikum, ikke av noen, og at det ville være meget dårlig sosial intelligens, hvis svaret fra banknæringen nå – selv om ikke dette var en situasjon hvor man stilte formelle krav, fordi det ikke var noen subsidier i pakken – ville være å utbetale bonuser i en slik størrelsesorden som noen kunne tro. Og bankene lever av tillit. Så sa jeg en ting til, og det var at hvis vi nå må gå videre med nye tiltak, enten i form av garantier eller andre typer klare støtteordninger, vil det bli knyttet formelle betingelser til det. Begge bankforeningenes ledere lovet å videreformidle det til bankene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [14:52:58]: Jeg vil også takke finansministeren for dialog i den saken vi har hatt til behandling, og for at Regjeringen har hatt dialog med opposisjonen. Jeg håper også at det kan vedvare, for det er jo ikke noe som tyder på at denne krisen er over i morgen, for å si det på den måten.

Men så til det jeg skulle spørre om. Komiteen har understreket i sine merknader at det er viktig at det nå holdes en høy beredskap, og at behovet for eventuelle nye tiltak vurderes fortløpende. Dette har finansministeren vært inne på og sagt at det er man selvfølgelig villig til. Vi er nå i en situasjon hvor statsbudsjettet også skal behandles innen kort tid. Det er ikke noen tvil om at det statsbudsjettet Stortinget skal vedta, som skal gjelde for kommende år, også vil være av avgjørende betydning for hvordan man håndterer den situasjonen man er oppe i. Vil da regjeringspartiene også være villige til i samtaler med opposisjonen å gjøre endringer for å få en innretning på dette statsbudsjettet som eventuelt enda bedre fanger opp den situasjonen vi nå står overfor?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:54:00]: Det er én ting som er sikkert, og det er at det er usikkert, og at det er vanskelig å lage prognoser når det er så stor usikkerhet som nå.

Det som også er helt sikkert, er at det statsbudsjettet som er framlagt, har tatt høyde for at det vil være en betydelig lavere vekst neste år enn det vi har hatt de siste fire–fem årene, og at vi skal fra en sterk høykonjunktur og inn i en vekst som er lavere enn trendveksten. Hos handelspartnerne våre blir antakelig veksten enda lavere enn det også.

Men jeg tror man skal være veldig forsiktig med nå å tenke seg krisepakker i mange milliarder kroner‑klassen på toppen av det statsbudsjettet som er. Det er rett og slett fordi vi har et sterkt behov for å bruke to virkemidler – finanspolitikken er det ene og pengepolitikken er det andre. Disse tiltakene vi nå legger til rette for, er for så vidt en del av det og det Norges Bank ellers gjør for å tilføre likviditet, men det må også være et rom for rentereduksjon. Og det er det rommet man spiser av, hvis man nå ser for seg store nye krisepakker. Jeg tror det er av stor betydning for bedriftene. Det er av stor betydning for renteforskjellen mellom Norge og utlandet, og derfor igjen av stor betydning for bedriftene og for enkeltpersoner.

Per‑Kristian Foss (H) [14:55:30]: Jeg takker statsråden for den siste belæringen av Fremskrittspartiet. Jeg håper det hjelper.

Statsråden sa i sitt innlegg noe jeg er veldig glad for. Jeg vil understreke enigheten om at vi jo ikke er sikre på at disse tiltakene virker i tilstrekkelig grad, og jeg er glad for at statsråden bekrefter at Finansdepartementet og Norges Bank har beredskap for å komme inn med mer.

Siden det nå er enighet om pakken – hvis man ser bort fra et par mindre randbemerkninger i innstillingen – vil jeg gjerne spørre statsråden om en uttalelse som falt i debatten fra hennes egen finanstalsmann, som omtaler boligboblen som om den har inntruffet. Er det Finansdepartementets analyse også? Hvis det er det, hvilke tiltak planlegger man å komme med?

Til slutt spørsmålet: Overveide statsråden virkningene på boligmarkedet da hun i budsjettet for 2007 ville frigjøre ca. 100 milliarder kr i kjøpekraft gjennom å oppheve IPA‑ordningen og livrenteordningen? Nå ble jo ikke alt det vedtatt, men det var altså statsrådens og Regjeringens forslag. Overveide hun da sammenhengen mellom dette og presset på boligmarkedet?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:56:40]: Først: Jeg har ikke noe behov for å belære Fremskrittspartiet. Jeg skjønner at spørsmål rundt banksjefenes lønninger, provisjoner til meglere og alt dette kommer opp i en situasjon hvor en må gå inn med tiltak for å få til flyt i finansmarkedet. Jeg skjønner bare ikke koblingen til akkurat dette tiltaket. Så jeg mener at vi må målbære det som folk flest vil kreve av banknæringen, nemlig moderasjon og måtehold i forhold til både topplederlønninger, opsjoner og bonuser i denne saken.

Så til boligmarkedet. Nei, jeg vil ikke spå en boligboble eller et kraftig fall i boligmarkedet. Men det vi har sett, er jo en forholdsvis forsiktig nedgang, mer forsiktig enn det mange overskrifter har gitt inntrykk av. Boligmarkedet er selvfølgelig veldig utsatt i tider som denne, med først en periode med forholdsvis lavt rentenivå og så en periode med betydelig høyere rentenivå.

Når det gjelder IPA og disse andre tingene, så vi selvfølgelig helheten av virkningene av det, men jeg skal ikke påta meg å spå noe mer om utviklingen i boligmarkedet (presidenten klubber) …

Presidenten: Presidenten må be om at vi prøver å respektere taletiden.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:58:13]: I en tidligere replikkrunde med Senterpartiets finanspolitiske talsmann, Per Olaf Lundteigen, gav han klart uttrykk for – noe som også er Kristelig Folkepartis syn – at for den delen som vi har noen styring med, altså DnB NOR, bør det gå en klar melding om det som finansministeren også var opptatt av, nemlig opsjoner, utbytte, lederlønninger etc. Det ble sagt fra representanten Lundteigen at dette allerede var framført i et styremøte – så vidt jeg kunne forstå. Kan statsråden bekrefte det og eventuelt si noe om hvordan man vil meddele de ønsker og krav staten som eier har i denne situasjonen?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:58:59]: Representanten Syversen er selvfølgelig klar over at det er Næringsdepartementet som er eierdepartement i forhold til DnB NOR, og som som eier tar opp disse spørsmålene med DnB NOR. Syversen er også klar over at det på to generalforsamlinger har vært merknader fra staten som eier om pensjonsbetingelsene for nåværende konsernsjef i DnB NOR, og det handler om å iverksette de retningslinjene vi har satt for statlig eierskap og betingelsene for ledere.

Jeg kan forsikre om at de signalene som jeg oppfatter at nesten hele Stortinget står bak når det gjelder moderasjon og tilbakeholdenhet, vil bli gitt videre. Men vi er ikke majoritetseier i DnB NOR, og det er styret som skal beslutte hva slags betingelser det skal være. Men jeg tror at alle banker som er opptatt av å ha kunder i framtiden, vil sørge for å håndtere denne situasjonen med sosial intelligens. Hvis ikke mister de kunder.

Lars Sponheim (V) [15:00:11]: Jeg vil gjerne gjenta det spørsmålet jeg stilte fra talerstolen i stad om Island. Det var noe skriving i Financial Times tidligere i denne uken – tror jeg – om at det skulle foreligge en IMF‑regissert pakke bestående av lån fra IMF og en del land som var invitert til å gå inn, bl.a. Norge og andre nordiske land, og jeg tror at Japan var nevnt. Tilsvarende var det et oppslag i Dagens Industri i Sverige i går eller i forgårs som antydet noe av det samme, riktignok med et enda høyere beløp. Men dette er ennå ikke offisielt bekreftet.

Kan statsråden bekrefte at Norge har fått en slik henvendelse fra IMF, og at det er en mulighet for at det vil bli offisielt bekreftet i nær framtid at det foreligger en slik koordinert redningspakke – om vi kan kalle det det – gjennom IMF?

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:01:01]: Jeg kan ikke bekrefte at Island og IMF har blitt enige om en avtale – så langt. Så vidt jeg er informert, skulle de samtalene foregå i går og kanskje i dag.

Vi har, som kjent, nå en delegasjon på Island som ledes av en ekspedisjonssjef i Finansdepartementet, og hvor det også deltar en representant fra det svenske finansdepartementet. Vi regner med at det vil medføre at vi får en godt oppdatert situasjonsrapport, både om hvordan IMF ser på situasjonen på Island, og også om hvordan Island selv ser på situasjonen. Så skal det være statsministermøte blant statsministerne i Norden i Helsinki på mandag og finansministermøte på tirsdag. Jeg regner med at situasjonen på Island vil stå sentralt på disse møtene, men jeg tror ikke vil skal håpe at vi blir ferdige med en løsning for Island i løpet av mandag og tirsdag. Jeg tror kontakten og diskusjonen om hva slags tiltak vil kunne ta noe lengre tid. Men vi har altså stor oppmerksomhet på situasjonen på Island.

Gjermund Hagesæter (FrP) [15:02:12]: Som finansministeren var inne på, er det kome ei rekkje bekymringsmeldingar frå både enkeltpersonar og bedrifter som går på at det har vore vanskeleg å få lån, og at rentenivået har vore høgt på dei låna som blei gitt. No antar eg at Finansdepartementet har gjort sine vurderingar om om denne pakka er tilstrekkjeleg til å rette opp att litt meir normale forhold når det gjeld desse problemstillingane, og også kor raskt det vil gå før ein kjem tilbake til meir normale forhold.

Då er spørsmåla mine til finansministeren: Kan vi no når denne pakka forhåpentleg blir vedteken her i dag, forvente at det blir lettare å få lån, og at ein får meir normale forhold når det gjeld moglegheita for å få lån? Kan ein også forvente at renta går ned, og at framtidige kutt i renta frå sentralbanksjefen si side også kjem låntakarane fullt ut til gode?

Statsråd Kristin Halvorsen [15:03:23]: Vi vet at denne pakken er godt tatt imot av bankene. Vi vet at vi allerede har sett tegn til at det begynner å flyte litt mer. Så vet vi at en del banker kanskje vil bruke noe tid for å klare å få til dette byttet mellom obligasjoner med fortrinnsrett og statspapirer, men vi mener at vi har truffet riktig – det gjør jo nå hele Stortinget – med disse tiltakene i forhold til de problemene som er pr. i dag. Så vet vi ikke om det er nødvendig med ytterligere tiltak framover. Men det øker altså sjansene for bedrifter til å få lån til en rente som de kan betale, og det vil gjøre det enklere å få renten ned. Jeg forventer at bankene sørger for at vanlige kunder får del i den rentenedgangen som etter hvert vil komme.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Siv Jensen (FrP) [15:04:42]: Det er et enstemmig storting som i dag gir grønt lys til en justert tiltakspakke for finansnæringen, en pakke som er helt nødvendig av flere grunner – ikke bare for å bedre kapitalflyten i et marked som er stoppet opp, men også for å unngå at banker går over ende, og at store verdier går tapt. Det siste synes jeg faktisk det er verdt å holde litt fast ved også i debatten knyttet til forslaget fra Fremskrittspartiet om å forlange avståelser fra opsjoner, utbytte osv.

Det har vært en god dialog mellom storting og regjering, og jeg vil bare oppfordre Regjeringen til å fortsette med den tette dialogen, for jeg er helt enig i at det eneste som er sikkert, er at ting er usikkert, og jeg mener at både storting og regjering må reagere raskt hvis det er behov for å iverksette nye tiltak. Og det er urolige tider. Det er altså slik at det som oppstod som en finanskrise, nå blir økonomiske nedgangstider i store deler av verden. Vi overskuer for øyeblikket ikke hvor alvorlig det blir, men at det betyr økende arbeidsledighet, at det betyr at flere bedrifter kommer til å gå over ende, tror jeg alle er enige om. Og da undrer det meg at Regjeringen holder fast ved de prognoser som ligger til grunn for det statsbudsjettet som er lagt frem. Jeg tror det er mange av oss her i Stortinget som etterlyser nye prognoser og nye anslag fra Regjeringen, fordi vi mener det er nødvendig for å kunne vedta et mest mulig realistisk budsjett i en usikker tid.

Så registrerer jeg at mye av debatten om denne svært viktige redningspakken som Stortinget nå faktisk yter bank‑ og finanssektoren, har dreid seg om Fremskrittspartiets forslag knyttet til opsjoner, bonuser osv. Jeg synes det fremstår som svært underlig at flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener det er helt nødvendig å løfte en moralsk pekefinger og rette den mot banksjefene og styrene og si at ingen vil forstå det dersom det nå blir tatt ut utbytter, og dersom det nå blir gitt bonuser, men vi har ikke tenkt å foreta oss noe i sakens anledning.

Normalt sett, prinsipielt sett, ville ikke Fremskrittspartiet fremmet et slikt forslag rettet mot privateide bedrifter. Men vi mener at dette er en ekstraordinær situasjon. Jeg mener finansministeren langt på vei bekrefter det når hun sier at konsekvensene av dette – hvis man ikke hadde stilt opp med denne pakken – ville vært svært alvorlige for banknæringen. Verdier kunne gått tapt, banker kunne gått over ende. Uten denne pakken ville det kanskje skjedd. Da stiller man opp med noe.

Så la jeg merke til at finansministeren var ærlig nok til å si at dette skal man betale for. Det har vært Fremskrittspartiets argument hele veien, for det er ingen «free lunch». Mange som har deltatt i denne debatten, prøver nærmest å bagatellisere dette og si at dette er så markedstilpasset at det er nær sagt ingen kostnader forbundet med dette. Selvsagt er det det. De som får regningen, er lånekundene. Det kommer man ikke fra. Det er ikke slik at det er kostnadsfritt for bankene å ta opp disse lånene. Kostnadene som er forbundet med dette, vil fordeles tilbake på lånekundene. Dette bekreftet jo Finansnæringens Hovedorganisasjon i høringen i finanskomiteen.

Disse lånekundene er vanlig folk med boliglån. Det er bedrifter rundt omkring i det ganske land som har behov for kapital. I en slik situasjon, hvor vi ser at nær sagt alle andre land i verden stiller denne type krav, skal ikke Norge gjøre det. Argumentasjonen fra flertallet er at det dreier seg om pakkens innhold, ikke det faktum at man gir en pakke. Det synes jeg blir veldig underlig, for hvis det ikke hadde vært noe problem, hadde vi heller ikke trengt å stille opp med en pakke. Men det gjør vi. Da mener jeg, i denne ekstraordinære situasjonen, at det hadde vært helt naturlig å stille et slikt krav. Det velger flertallet å ikke gjøre, til tross for at det er mange partier i denne salen som under alle andre normale omstendigheter mener at det er nødvendig, men som av en eller annen grunn har fått det for seg at nå er det ikke nødvendig. Vi er ærlige nok til å erkjenne at vi i en normal situasjon aldri ville foreslått det, men vi mener at det nå er nødvendig. Jeg tror ikke folk vil forstå at stortingsflertallets konklusjon på dette er å løfte en moralsk pekefinger, men å la være å gjøre noe med en problemstilling som jeg tror 98 pst. av det norske folk er enig i.

Reidar Sandal (A) [15:10:06] (leiar i komiteen): I dag behandlar Stortinget ei tiltakspakke for det norske bankvesenet, som har kome i ei akutt likviditetskrise. Kanskje burde både banknæringa og styresmaktene på eit tidlegare tidspunkt ha sett at den noverande situasjonen kunne oppstå. Norske bankar er likevel solide, med god kapitaldekning og låge tap. Problema i Noreg kjem derfor overraskande på dei fleste.

Den internasjonale finansuroa starta for over eitt år sidan og har berre auka i omfang og alvor frå månad til månad. Bakgrunnen for krisa er at mange finansinstitusjonar har gitt lån dei ikkje burde ha gitt. Det har resultert i at bankar har gått over ende.

Likviditetskrisa er nærast ein bieffekt av den eigentlege krisa. Bankane tør ikkje låne kvarandre pengar, av frykt for at låntakaren skal gå konkurs. Det er eit paradoks at norske bankar som hittil har hatt få misleghaldne lån, og låge tap, også blir ramma av mangelen på likviditet. Likviditet, som er eit fint ord for pengar, er oljen som får hjula til å gå rundt. Utan likviditet stoppar ikkje berre bankvesenet, men heile samfunnsmaskineriet. Det er derfor det er så viktig å få vedteke dei tiltaka vi behandlar i dag – ikkje fordi bankane har køyrt seg sjølve i grøfta og treng å bli redda, men fordi den internasjonale tillitskrisa har smitta over på Noreg og i verste fall kan resultere i at folk ikkje får bustadlån, bedrifter ikkje får gjennomført investeringar og arbeidsplassar blir nedlagde. Det er nettopp dette som er poenget med å få tiltakspakka vedteken og sett ut i livet.

Eg sluttar meg til dei grundige vurderingane som saksordføraren gjorde i innleiinga av debatten, og vil særleg streke under kor viktig det er at tiltakspakka blir gjennomført raskt. Næringsaktørane som møtte på høyringa i finanskomiteen om saka, gav eit eintydig råd om umiddelbar iverksetjing. Stortinget har agert svært raskt, og det har vore mogleg fordi alle partia har vore konstruktive og sett kor viktig det er at saka ikkje blir brukt i eit politisk spel. Framstegspartiet har riktignok fremma eit forslag som utvilsamt ville ført til utsetjing av pakka dersom Stortinget hadde slutta seg til det. Heldigvis står Framstegspartiet åleine om dette forslaget.

Finanskomiteen og Stortinget har i denne saka vist stor effektivitet og teke ansvar. Under høyringa sa administrerande direktør Arne Skauge i Finansnæringens Hovedorganisasjon at her har Stortinget vore på sitt beste. Det var ei klok utsegn av Arne Skauge.

Det som har vore særleg viktig for regjeringspartia i denne saka, er at likviditetskrisa ikkje må ramme vanlege folk. Renta i pengemarknaden må ned på eit meir naturleg nivå, slik at bustadrentene kan stabilisere seg og etter kvart gå ned. Dessutan er det avgjerande at hjula i bedriftene må haldast i gang, slik at arbeidsplassar ikkje kjem i fare og blir lagde ned.

Tiltakspakka som vi no debatterer, er godt teken imot i banknæringa. Det er klart positivt. Finanskomiteen har i innstillinga poengtert at ein i den vidare handteringa av saka må sørgje for at også frittståande sparebankar utan bustadkredittføretak kan dra nytte av ho. Eg legg til grunn at finansministeren og sentralbanksjefen sørgjer for at dette vilkåret blir innfridd.

Finansmarknaden er for tida heilt klart turbulent. Derfor må vi vere audmjuke og erkjenne at den vidare utviklinga i saka har vi ikkje full kontroll på, verken i Noreg eller internasjonalt. Det er av den grunnen eit sentralt poeng at Regjeringa, Noregs Bank og Kredittilsynet må følgje situasjonen svært nøye, at det blir halde tett kontakt med Stortinget, og at nye tiltak blir sette i verk raskt dersom det blir nødvendig. Eg har full tillit til at finansministeren vil handtere saka ut frå desse føresetnadene.

Christian Tybring‑Gjedde (FrP) [15:15:18]: Det har vært pinlig å observere Regjeringens retoriske krumspring i forbindelse med den internasjonale finanskrisen.

For tre uker siden stod finansministeren frem og hevdet at krisen var et amerikansk fenomen, og at den skyldtes at det amerikanske finansmarkedet var uregulert. Det norske markedet var derimot gjennomregulert, og noen krise ville ikke kunne oppstå her. Videre hevdet finansministeren at det var slik Fremskrittspartiet ønsket at markedet skulle fungere, og antydet at dersom Fremskrittspartiet hadde styrt Norge, ville vi hatt tilsvarende krise her. Og oppmuntret av mediene gikk finansministeren stadig lenger, og etter et hallelujamøte med SVs landsstyre løp finansministeren til Dagsrevyen fredag 3. oktober og påstod at markedsøkonomien hadde spilt fallitt. Dette må ha vært et høydepunkt i finansministerens politiske karriere. Nå var ikke USA bare den største trusselen mot verdensfreden, men USA hadde snublet i sin egen religion, nemlig markedsøkonomien. Alt lyktes for denne Regjeringen.

Etter hvert opplevde vi en stadig mindre skråsikker finansminister. Først ble det konstatert at utfordringene med det amerikanske penge‑ og kredittmarkedet ikke først og fremst skyldtes mangel på reguleringer, men at reguleringene var ukoordinerte og med motstridende mandater. Dette fikk finanskomiteens medlemmer klart lære da vi var på besøk i USA i 2006.

Videre har USA en ukultur for politisk overprøving av tilsynets oppgaver, noe som bl.a. har ført til lovvedtak om å tillate boliglån med lav sikkerhet. Dette førte bl.a. til at flere grupper med dårlig betalingsevne fikk boliglån de aldri burde ha fått. Samtidig er amerikanernes boliglån knyttet til boligen. Det betyr at når boligprisene faller, og verdiene synker under boliglånets verdi, så kan amerikanerne gi fra seg nøkkelen til banken, samtidig som de selv blir gjeldfrie.

Videre valgte den amerikanske sentralbanksjefen under sterk politisk oppfordring å holde renten kunstig lav. Denne politikken førte til følgende: flere fikk lån, finanstopper og boliglånsformidlere fikk store bonuser, politikerne ble gjenvalgt, og sentralbanksjefen ble geniforklart.

Til slutt sprakk boblen, og stadig flere råtne boliglån kom til syne. Under høringen av tidligere sentralbanksjef i Kongressen i går natt, innrømmet Alan Greenspan at konkurransen ikke har vært god, og at systemet gjorde det mulig for noen grådige å ta risiko som andre til syvende og sist måtte betale for. Man har altså hemmet markedet.

Jeg har den siste tiden registrert at enkelte politikere har forsøkt å slå politisk mynt på finanskrisen. Disse har da valgt å underslå at markedsøkonomi og handel i løpet av de siste 50 årene har ført hundrevis av millioner mennesker ut av fattigdom, og, kanskje enda viktigere, at markedsøkonomien har bidratt til politiske friheter og fordeling av makt, samtidig som planøkonomi, som er sosialistenes favoritt, uten unntak har ført til det motsatte. Finnes det i det hele tatt et eksempel på at man har klart å ha politiske friheter uten markedsøkonomi? Jeg tror ikke det.

Så tilbake til Norge. Etter noen få dager oppdaget Regjeringen plutselig at norske banker og finansinstitusjoner var en del av et globalt finansmarked. Og de mange reguleringene som finansministeren påstod ville hindre finanskrise i Norge, var plutselig ikke så effektive allikevel. Og nå var retorikken en annen – fra nesten ingen konsekvenser, grunnet et gjennomregulert marked, til at finanskrisen nå ville få store konsekvenser med behov for ekstraordinære redningstiltak. Tiltakspakken som Stortinget vedtar i dag, understreker dette.

350 milliarder kr utgjør ca. 15 pst. av Norges bruttonasjonalprodukt, mens tiltakspakken i USA på 4 500 milliarder kr utgjør ca. 5 pst. av det amerikanske BNP. Nå er det forskjell på disse pakkene med konkrete penger og garantier – jeg er fullt klar over det – men det sier litt om perspektivet for det vi faktisk vedtar her.

Det kan tolkes på flere måter, men det er i hvert fall åpenbart at Regjeringen hadde liten kjennskap til amerikansk kredittregulering. Men kanskje mer alvorlig er det at norske myndigheter ikke forstod finanskrisens konsekvenser for det norske penge‑ og kredittmarkedet.

Avslutningsvis ønsker jeg å rette oppmerksomheten på en av merknadene som Fremskrittspartiet har i innstillingen til denne saken. Faktum er nemlig at det globale penge‑ og kredittmarkedet tilføres enorm likviditet gjennom de mange tiltakene som nå iverksettes over hele verden, uten av likviditeten matches med produktivitetsvekst. Med 1970‑tallets erfaringer i minne er det mulig at de mange likviditetspakkene som nå lanseres, vil kunne føre til en galopperende, global inflasjon, og dermed gjøre problemene i verdensøkonomien enda verre, ja, nærmest uhåndterlige, og et bidrag til lavere rente er det i hvert fall ikke.

Det er jo ikke slik at dette vil skje i morgen, for det er akkurat nå likviditeten trengs, men virker alle disse tiltakene parallelt, og verdensøkonomien begynner å fungere igjen, står vi foran en stor likviditet hvor det ikke er matchende produktivitetsvekst, som gjør at vi globalt sett kan få store utfordringer på inflasjonssiden. Det må alle her i Stortinget være klar over.

Statsminister Jens Stoltenberg [15.20.36]: Stortinget vil i dag vedta Regjeringens forslag til tiltakspakke for finansnæringen. Det er viktig for landet. Det er viktig for norske arbeidsplasser og for alle dem som føler uro for høye renter. Før vi la fram denne tiltakspakken, var det overhengende fare for at kritiske funksjoner i det norske samfunnet ville gå i stå. Bedriftene stod i fare for ikke å få lån til lønnsomme og nødvendige investeringer. Handel kunne stoppe opp, fordi mange var i ferd med å miste tilliten til betalingssystemet.

Bankenes grunnleggende samfunnsmessige funksjon, som formidler av penger fra dem som sparer, til dem som låner og investerer, var i ferd med å bryte sammen. Dette var en trussel mot norsk økonomi, en trussel mot norske arbeidsplasser, og mange familier følte uro også for renten, fordi det bidrog til å presse rentene opp.

Mangel på kapital presset rentene opp, og mange følte usikkerhet for hus og hjem. Tiltakspakken for norske banker har bidratt til at banksystemet igjen fungerer mer normalt. Statsbudsjettet legger til rette for lavere rente. Norges Bank satte i forrige uke ned renten. Pengemarkedsrenten har gått ned, og varslede renteøkninger fra norske banker er avlyst.

Når det alminnelige rentenivået går ned, må også bankene følge opp med å sette ned rentene til sine lånekunder.

Det var helt avgjørende at myndighetene arbeidet fram tiltakspakken, og at den ble utformet i dialog med finansnæringen. Banksammenslutningene har karakterisert tiltakene som gode og treffsikre. Tiltakene vil omfatte hele næringen og alle landets banker. I en så vanskelig situasjon var det også avgjørende at vi handlet raskt, både ved å utforme pakken, og ved at Stortinget gjør sitt vedtak her i dag. Jeg vil rose Stortinget for godt politisk håndverk og for viktige bidrag i denne avgjørende situasjonen. Det var også viktig at Stortinget avviste alle forsøk på å forsinke behandlingen og gjennomføringen, men i stedet samlet seg om en helhetlig pakke som bidrar til å dempe virkningene av den internasjonale finansuroen i norsk økonomi.

Problemene i finansmarkedene har på nytt minnet oss om at det eksisterer et tett partnerskap og avhengighetsforhold mellom myndighetene og markedet, mellom staten og den private kapitalen. Dette avhengighetsforholdet går begge veier, og det er sårbart. Dette partnerskapet er sentralt i den norske modellen. I vår blandingsøkonomi er det en av bærebjelkene. Det er helt avgjørende for velferdssamfunnet at vi har gode og dynamiske private bedrifter som skaper verdier vi kan fordele. Private bedrifter og konkurranse i et marked fremmer høy verdiskaping, lave kostnader og nyskapning. Men er det noe den internasjonale finanskrisen har lært oss, er det at markedet ikke kan overlates til seg selv. Markedskreftene må reguleres og kontrolleres. Markedet kan ikke styre, det må styres. Og markedet trenger staten som medhjelper, partner og regulator.

Utviklingen av det norske velferdssamfunnet etter krigen har vært mulig fordi dette partnerskapet har fungert godt, og fordi begge parter har vært seg sitt ansvar bevisst for at det skal fungere. Fellesskapet har stilt opp som tilrettelegger og skaper av gode rammevilkår for private bedrifter. Fellesskapet bidrar med viktig infrastruktur i form av veier, jernbaner, havner og andre kommunikasjoner. Fellesskapet bidrar til privat verdiskaping gjennom utdanningssystemet. Alle har like muligheter, og mange får mye utdanning. Fellesskapet bidrar til privat verdiskaping gjennom helse‑ og pensjonssystemet. Når store bedrifter i noen land nå risikerer å gå over ende, er det bl.a. fordi de har svært høye utgifter til helseforsikringer. I Norge er det fellesskapet som tar den regningen. Til gjengjeld betaler vi skatt, som privatpersoner og som bedrifter. Staten legger til rette på mange ulike måter.

En forutseende sikring av norske interesser og en klok forvaltning av ressursene har lagt grunnlaget for en av verdens mest vellykkede olje‑ og gassnæringer. Statoil og Hydro ble viktige instrumenter i denne sektoren – med staten som eier, og fordi staten var eier.

Også den norske kraftsektoren er utviklet gjennom et sterkt offentlig eierskap. Norsk oppdrettsnæring har sitt utspring i offentlig finansiert forskning og er blitt et industrielt eventyr, bl.a. takket være en bærekraftig konsesjonspolitikk fra myndighetenes side.

Norsk forsvarsindustri er utviklet med staten som eier og med statlige hjemkjøpsavtaler.

Distriktenes Utbyggingsfond, SND og Innovasjon Norge har vært skiftende navn på en aktiv stat og på fellesskapets virkemidler for å bistå den private kapitalen i arbeidet med å skape verdier. Slik har tusenvis av norske små og mellomstore bedrifter sett dagens lys. Selv store bedrifter er født på denne måten. Den norske solcelleindustrien startet med statlige virkemidler for å dempe virkningene av industrinedleggelse i Glomfjord i Nordland.

Det er i denne sammenhengen vi må vurdere det vi nå gjør for bankvesenet. For også det norske bankvesenet er utviklet gjennom et tett partnerskap med staten. Under den alvorlige bankkrisen på 1990‑tallet var det statens innsats som sikret en fortsatt sterk norskeid banksektor. Statlig eierskap, gode statlige reguleringer og tilsyn og en god politikk for finansnæringen har gitt levedyktige norske banker. Det er med andre ord svært mange næringer og svært mange private bedrifter som er utviklet gjennom et samspill mellom staten og markedet. Dette gode samvirket er sentralt i den norske modellen. Det må vi som politikere være oss bevisst. Vi må skjønne vår rolle, og hvilken rolle det private næringslivet skal fylle. Vi må forstå vårt ansvar. Men dette går begge veier. Også det private næringslivet må være seg sitt ansvar bevisst.

Den norske modellen virker best når den er i god balanse. Den forutsetter at den private kapitalen erkjenner det gjensidige avhengighetsforholdet. Den forutsetter at bedriftene skjønner hvilke goder og privilegier de får av fellesskapet, og ikke minst: Den forutsetter at de opptrer som de har forstått denne gjensidige avhengigheten mellom myndigheter og marked.

Av og til ser vi dessverre eksempler på det motsatte. Jeg vil derfor fra Stortingets talerstol advare næringslivet generelt og bankene spesielt mot ikke å vise tilstrekkelig samfunnsansvar i den situasjonen vi nå er. Det vil simpelthen ikke bli forstått om bankene og deres ledelse iverksetter urimelige belønningssystemer i den situasjonen vi nå er i.

Dagens debatt og vedtak viser at hele samfunnsfellesskapet stiller opp for en så viktig næring når den trenger det. Det er avgjørende at de som leder denne næringen, forstår det ansvaret og de forpliktelsene det bringer med seg.

Regjeringen har vedtatt retningslinjer for godtgjørelse til ledere i bedrifter der staten er eier. Det er vedtatt begrensninger på bonusutbetalinger. Opsjonsprogrammer er avviklet. På den måten bidrar det statlige eierskapet til moderasjon i lederlønninger.

Det er viktig at Stortinget gjør sitt vedtak i dag, og at tiltakene iverksettes raskt. Men det er også viktig å være bevisst på hva disse tiltakene faktisk er – og ikke er. De er verken en gavepakke eller subsidier til bankene. Det er heller ikke en bevilgning på 350 milliarder kr til bankene. For å si det enkelt så skaffer vi bankene tilgang til det det var dramatisk mangel på: penger. Uten penger fungerer ikke bankene. Uten fungerende banker stopper økonomien opp. Men dette er tjenester bankene skal betale for. Tjenestene har en markedspris, og den skal de betale.

Situasjonen er fortsatt alvorlig i internasjonal økonomi og i norsk økonomi. Vi merker daglig virkningene av den internasjonale finanskrisen. Ingen vet hvor sterkt og hvor lenge vi vil merke virkningene. Vi vet at den internasjonale finanskrisen vil ha virkninger for Norge på mange måter og på mange områder. Vi har sett det på presset på renten. Vi har sett det på fallet i aksjekurser, og vi har sett det i bevegelsene i kronekursen.

Det internasjonale pengefondet la denne uken fram anslag som viser at den økonomiske veksten i Europa vil avta fra 1,3 pst. i år til 0,2 pst. neste år. Det er bråstopp i den økonomiske utviklingen.

Norge har en liten og åpen økonomi. Nærmere halvparten av det vi produserer, selger vi til utlandet. Når utlendinger kjøper mindre varer og tjenester, får dette betydning for oss. Internasjonalt ser vi at det arbeides for koordinerte tiltak i forhold til de utfordringene verdensøkonomien nå står overfor. Verdens toppledere vil møtes i november for å diskutere reformer i det internasjonale finansielle systemet. Det er bra.

Dette er en tid for handlekraft og for ansvarlighet, en ansvarlighet som i dag vil komme til uttykk i denne salen gjennom Stortingets vedtak. Den samme ansvarligheten for hva som tjener fellesskapet, må også være godt synlig og til stede i bank‑ og finansnæringen i tiden framover. Gjennom felles innsats og handlekraft kan vi møte de utfordringer den internasjonale finanskrisen stiller landet vårt overfor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [15:30:35]: La meg få si til statsministeren, i likhet med det jeg sa til finansministeren, at jeg takker for det initiativet Regjeringen tok med å ha dialog med opposisjonen for en tid tilbake, da man begynte å jobbe med disse spørsmålene helt konkret. Det setter vi pris på. Jeg tror det er fornuftig å ha en sånn type samarbeid og tone i tiden fremover.

Jeg har også lyst til å ta opp noe av det samme spørsmålet jeg stilte til finansministeren. Noe av poenget var at når vi nå skal behandle statsbudsjettet, hadde jeg hatt et ønske om at det kunne være elementer i det og i det framlegget som finanskomiteen skal komme fram til, som man kanskje hadde vært tjent med at man stod samlet om, og at man også hadde en god dialog med opposisjonen.

Nå er det ikke sånn at jeg automatisk mener at da er det mer penger som skal løse alt. Det er ikke det jeg har sagt. Mitt spørsmål blir: Er man interessert i å ha en dialog, og er man fra Regjeringens side villig til å se på deler av statsbudsjettet i samtaler med opposisjonen? Kan det også være et uttrykt ønske fra statsministeren?

Statsminister Jens Stoltenberg [15:31:35]: Statsbudsjettet legger til rette for lavere rente. Vi er opptatt av å ta vare på det og sikre det. Vi har også gjort det klart at vi har to sett virkemidler: budsjettpolitikken – den er redegjort for og lagt fram i statsbudsjettet. Og så har vi pengepolitikken – den handler om renter, men også om tilførsel av likviditet, penger til banksystemet. Vi mener at dette budsjettet er godt tilpasset den situasjonen vi nå står oppe i, fordi førstelinjeforsvaret, det som først skal reagere, det er pengepolitikken gjennom tilførsel av likviditet, noe vi allerede ser at det satses betydelig på, og dernest skal det gis rom for lavere rente. Jeg tror at hvis Fremskrittspartiet inviterte til budsjettsamtaler, ville de være veldig kortvarige, hvis svaret er at rammene skal holdes. Så jeg tror ikke at det er noen grunn til å spekulere i noen mulighet for samtaler av den karakter, fordi samtalene med Fremskrittspartiet ville bestå i at Fremskrittspartiet ville be om en vesentlig økt pengebruk. Det vil undergrave mulighetene for lavere rente – og det er vi opptatt av å sikre nå.

Erna Solberg (H) [15:32:49]: Første del av innlegget til statsministeren hørtes ut som et nytt evangelium med begynnelsen: fra stat er du kommet, og til stat skal du bli. Jeg har ikke tenkt å gå inn i den debatten, den kan vi ta en annen gang. Jeg synes at situasjonen nå er mer alvorlig enn at man kan ta det vanlige sosialdemokratiske forsøket på ny historieskrivning.

Det som jeg er bekymret for, og det som er utfordringene fremover, er hvordan vi er i takt med og i samhandling med andre land når det gjelder å sørge for gjennomsiktighet, sørge for at markedsøkonomien fungerer godt og sørge for at vi ikke kommer inn i en proteksjonistisk sirkel som en konsekvens av det som har skjedd. For det er fort gjort at proteksjonismen ligger nært i det øyeblikket vi har denne typen store kriser.

Mitt spørsmål til statsministeren er enkelt og greit: Hvilken internasjonal dialog har Regjeringen nå med hensyn til felles motarbeiding av at den typen økonomisk utvikling blir svaret på den krisen vi gjennomgår nå?

Statsminister Jens Stoltenberg [15:34:03]: Jeg har respekt for at korte replikker ikke innbyr til de store ideologiske debatter, men jeg mener samtidig at den dramatiske utvikling vi nå ser i internasjonal økonomi, innbyr til å tenke litt prinsipielt, innbyr til å vurdere litt de lange linjer i det som skjer. Jeg prøvde å si litt om det i mitt innlegg, om styrken ved den norske blandingsøkonomien, der private og staten jobber sammen og får til mye når man respekterer hverandres roller og funksjoner.

Når det gjelder behov for å unngå proteksjonisme, er jeg helt enig med representanten Solberg i det. En av de store feil man gjorde i verdensøkonomien etter børskrakket i 1929, var at land vendte seg innover, begrenset handel – og det ble verre. Det er ikke Norges budskap. Vårt budskap er nettopp å ha fortsatt åpen handel. Det er et budskap som har vært drøftet bl.a. i samtaler jeg har hatt med Gordon Brown. Det kommer helt sikkert til å bli et tema i møte med nordiske statsministre til uken, der vi alle skal diskutere finanskrisen – det gjelder også finansministerne. Men hele poenget er at skal vi ha åpen handel på tvers av landegrenser, må vi også ha politikk og regulering på tvers av landegrenser. Så kapitalen flyter fritt. Problemet er at politikken stopper ved landegrensene. Så vi må ha mer politikk på tvers av landegrensene.

Dagfinn Høybråten (KrF) [15:35:20]: La meg først takke statsministeren for krystallklar tale om lederlønninger og bonuser. Jeg går uten videre ut fra at Regjeringen vil sørge for å gjennomføre dette, som helt klart er i pakt med Stortingets vilje, som eier i ulike sammenhenger.

For det andre vil jeg takke statsministeren for at vi har fått til et samarbeid om dette viktige krisetiltaket i finansnæringen og den åpne linjen som Regjeringen har lagt seg på overfor opposisjonen i den sammenheng.

For det tredje vil jeg spørre statsministeren om ikke det ville være i den samme ånd å legge opp til et mer åpent samarbeid om det budsjettet Regjeringen har lagt fram. Jeg skjønner at Regjeringen mener at det er det beste budsjettet som tenkes kan i denne situasjonen, men vi vet at det kommer nye tall, nye prognoser allerede neste uke. Det kan jo tenkes at Regjeringen vil ønske å gjøre justeringer. Min forgjenger som parlamentarisk leder sa at et godt budsjett ble enda bedre. Det vil jeg invitere statsministeren til å si litt lenger utpå høsten, hvis han har lyst til det.

Statsminister Jens Stoltenberg [15:36:29]: Først vil jeg takke for takken.

Og jeg vil gjerne takke representanten Høybråten og Stortinget for at man har fått til denne samlingen. Det har vært viktig i seg selv. Det er en styrke ved den norske tiltakspakken at det er så bred enighet. Og vi skal bruke eierskapet i bedriftene til å begrense lederlønninger. Vi er i gang med det, og kommer selvsagt til å følge opp det.

Når det gjelder statsbudsjettet, så ligger det nå til behandling i Stortinget, og det gjør at jeg tror at det ikke er gjennom denne typen debatter vi nå skal gjennomføre behandlingen av budsjettet. Men vi mener at det budsjettet som nå er lagt fram, er godt tilpasset fordi det gir godt rom for å sørge for at vi kan få lavere rente, og vi mener at det nå er det vi kaller førstelinjeforsvaret når det gjelder å bidra til å sikre norsk økonomi. Da er det grunnlaget for den behandlingen av budsjettet som nå skal skje i finanskomiteen.

Lars Sponheim (V) [15:37:31]: Vi vedtar i dag en tiltakspakke for bankene som det er bred enighet om, og vi håper vel alle at det er tilstrekkelig til å løse bankproblemene vi har hatt en tid. Men mye tyder på at finanskrisen kan sette seg dypere og gå ut over økonomien på andre områder, at bedriftene får problemer. Vi har senest denne uken hørt om det første skipsverftet på Vestlandet som har gått konkurs, og det kan være grunn til å frykte at det vil bli mer.

Nå har vi bak oss fem år hvor det har vært eventyrlig gode tider. Vi har kunnet ta bedriftene og arbeidsplassene litt for gitt. De har kommet seilende uten at politikerne har måttet engasjere seg så veldig sterkt for å få det til. Nå kan det være vi går inn i tider hvor bedriftene trenger et klapp på skulderen, bedre virkemidler og på den måten får lyst til å leve med strammere livrem og ta vare på jobbene.

Jeg ber ikke om en tiltakspakke for bedriftene utover våren, men om nye tiltak i politikken, f.eks. når vi kommer til revidert nasjonalbudsjett, som kan anerkjenne, stimulere og styrke bedriftene i å ta vare på jobbene.

Statsminister Jens Stoltenberg [15:38:35]: Når vi nærmer oss revidert nasjonalbudsjett, er det naturlig at Regjeringen går igjennom de økonomiske virkemidlene, innretningen av budsjettet og hvor godt budsjettet treffer, på bakgrunn av det vi da vet om den økonomiske utviklingen. Det er en naturlig anledning til å gjøre opp status og se hva som er nødvendig, avhengig av hvordan en veldig usikker framtid har utviklet seg fram til da.

Ellers så mener jeg det er en utfordring for oss som politisk tillitsvalgte ledere, enten det er i Stortinget eller i Regjeringen, å finne balansen mellom det å beskrive en alvorlig situasjon, der vi bl.a. i dag også får nye børsmeldinger som er negative, og formidle uro om det, men samtidig ikke bidra til å svartmale, gjøre det verre enn det er. Jeg tror det beste svaret på det er å beskrive virkeligheten sånn som den faktisk er, og understreke usikkerheten.

Denne regjeringen er opptatt av å sikre norske bedrifter. Vi mener at budsjettet bidrar til å sikre verdiskaping i norske bedrifter ved å legge til rette for lavere rente. Så vil vi løpende vurdere behovet for nye og ytterligere tiltak.

Gjermund Hagesæter (FrP) [15:39:52]: Som statsministeren var inne på, var det jo ein ekstraordinær situasjon og kritiske tilhøve som gjorde at denne pakka var nødvendig å fremme. Derfor er det også eit samrøystes storting som står bak pakka. Det er bra. Så får vi håpe at denne pakka er tilstrekkeleg og innretta på ein riktig måte, slik at det er nok til å rette opp til meir normale forhold, både i høve til å få lån og i høve til at lånekundane kan få lågare rente framover.

Men det blir sagt her at dette er marknadstilhøve, og at dette er liten risiko. Det vil eg stille eit lite spørsmål til. Sjølv om ein no har dette sikra i bustadpant, bustadlån, kan vi jo få ein situasjon der bustadprisane fell dramatisk.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Dersom vi får ein situasjon som vi hadde f.eks. i 1988–92, der bustadprisane fall dramatisk, vil denne pakka også då innebere liten risiko for staten?

Statsminister Jens Stoltenberg [15:41:02]: Norske boligobligasjoner er sikre papirer. Det er jo aldri slik at det er null usikkerhet, men de er blant de sikreste papirer. Det er vel strengt tatt bare statsobligasjoner og noen få andre typer papirer som betraktes som å ha høyere sikkerhet enn den typen boliglånsobligasjoner som staten nå skal bytte til seg. Den risikoen som tas, blir det betalt for. Sikkerheten ligger dels i at bankene står bak disse obligasjonene – det er dem vi bytter mot – dels i at de underliggende verdiene i obligasjonene speiler verdien av boligen et godt stykke nedenfor det som er markedspris i dag, altså en andel av markedsprisen. Den tredje sikkerheten ligger i personen som står bak denne obligasjonen. Så det er flere lag av sikkerhet.

Jeg tror det er bred enighet om at disse obligasjonene har høy sikkerhet. Men fordi statsobligasjoner har enda høyere sikkerhet, vil det bli betalt en differanse når man bytter boligobligasjoner inn i statsobligasjoner. Det er en markedsbasert løsning. Man har hatt noe lignende i Sverige. Det vi gjør i Norge, er å ta det virkemidlet i bruk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Michael Momyr (H) [15:42:46]: Vi opplever i disse dager en verdensomfattende finanskrise, og vi får stadig understreket at selv om vi har en meget solid nasjonal økonomi, er vi som nasjon helt avhengige av at det arbeides med internasjonale løsninger på krisen. Det er også grunn til å håpe at verdenssamfunnet vil komme styrket ut av krisen, og at vi utvikler metoder som vil forbedre vår internasjonale samhandling.

I vårt moderne samfunn er vi avhengige av at vi har et bankvesen som fungerer. Når utrygghet og usikkerhet fører til at lån og funding bankene imellom stopper opp, vil hele privatmarkedet og hele bedriftsmarkedet merke det med en gang.

Stortinget er i dag invitert til å vedta en tiltakspakke som skal bidra til å gjenoppbygge tryggheten i markedet. Regjeringens forslag er godt, og det er ytterligere forbedret gjennom høringene med dem som denne pakken omfatter. Jeg mener også at det er utvist godt politisk håndverk som maner til ro i en vanskelig situasjon.

Det synes nå helt klart at alle banker kan benytte seg av tiltakspakken, men jeg finner grunn til å minne om at vi har noen viktige spesialinstitusjoner som ikke må falle utenfor. I den sammenheng vil jeg nevne Kommunekreditt, Eksportfinans og Kommunalbanken. Disse institusjonene er meget viktige brikker i finanssystemet, og jeg forutsetter at statsråden og departementet på en hensiktsmessig måte sørger for at disse institusjonene også får ta del i tiltakspakken.

Alf E. Jakobsen (A) [15:44:57]: Jeg skal ikke bruke ettermiddagen til å dra opp debatten igjen. Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Tybring‑Gjedde, som jeg vet er en teoretisk vel utdannet mann. Han drog fram kvantitetsteorien, som er en gammel teori om prisnivå og inflasjon, som har røtter helt tilbake til 1500‑tallet, så vidt jeg har greid å registrere. Resonnementet, som dere også tar fram i merknader, har én svakhet, og det er om dere har tatt hensyn til pengenes omløpshastighet når dere har tenkt slik dere har tenkt. Problemet i dag er jo at pengenes omløpshastighet faller. Bankene sitter på pengene sine og låner dem ikke ut. Da kan likviditeten øke uten at prisene stiger. Dermed mener jeg helt klart at det resonnement dere har dratt, faller i dagens situasjon.

Helt til slutt vil jeg bare si at dette har vært en god og en samlende debatt, som jeg håper at vi i vanskelige tider kan få flere av med så bred politisk enighet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.

(Votering, sjå side 334)