Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Grete Faremo, Erik Solheim og Anniken Huitfeldt vil møte til muntlig spørretime.
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representantene som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg.
Da starter vi med første hovedspørsmål, fra representanten Peter N. Myhre.
Peter N. Myhre (FrP) [10:07:54]: Mitt spørsmål går til forsvarsminister Grete Faremo.
Lørdag kunne vi på NRK se et innslag under vignetten: «Avslører sitt eget topphemmelige krigshovedkvarter – på nettet.» I innslaget fremkom det at med enkle søk på nettet finner man store mengder informasjon om det topphemmelige krigshovedkvarteret hvor Regjeringen og andre skal oppholde seg i tilfelle krig. På mandag kunne vi igjen se et lignende NRK-innslag, denne gangen om strengt hemmelige opplysninger som lå åpent tilgjengelig på Internett. Denne gangen var det om antall ansatte i Etterretningstjenesten og om en rekke navn på nøkkelpersonell i tjenesten som lå åpent på nettet.
Det at denne typen sensitiv og detaljert informasjon er så lett tilgjengelig, vitner om liten sikkerhets- og trusselorientert tankegang hos dem som er ansvarlige. At det er fagmiljøene selv som gjør slike tabber, er særdeles oppsiktsvekkende.
Hva er statsrådens reaksjon på at denne typen opplysninger er så lett tilgjengelig, og hva vil statsråden gjøre for å rette opp den skaden som er skjedd, og forhindre at denne typen informasjon legges ut i det offentlige rom?
Statsråd Grete Faremo [10:09:08]: Det er fristende å komme med en liten bemerkning om at det er nesten hyggelig å være tilkalt til denne talerstol for å snakke om spørsmål knyttet til åpenhet i Forsvaret, kanskje til og med for stor åpenhet, med tanke på en del av de spørsmål jeg har fått om for stort hemmelighold knyttet til tjenester jeg har og har hatt ansvar for.
Først vil jeg si at Norge er et åpent samfunn. Forsvaret er en del av dette, men må likevel ta noen viktige forholdsregler og kanskje også kreve særløsninger på noen områder. Her snakker vi om rapportering av ordinære arbeidsgiver- og organisasjonsinformasjoner til statlige registre – informasjoner og registrering som har aktverdige formål, som dekker både samfunnets behov for oversikt, arbeidsgivers behov for å sikre sin informasjon og ansattes behov for å sikre sine rettigheter gjennom informasjon som finnes i offentlige registre.
På tross av dette er det helt riktig som spørreren peker på: Det er et behov ikke minst for deler av Forsvaret for å sikre informasjonen på best mulig måte. Vi har så langt ikke funnet løsninger med enkeltregisterhavere knyttet til den utfordringen det ligger i også å kunne koble denne informasjonen. Det er det klart vi skal ta tak i, og dette vil fra min side selvsagt ha fokus. Vi må finne gode løsninger som sikrer både tjenesten og de enkelte som er involvert i f.eks. Etterretningstjenesten og andre deler av vår spesialstyrke.
Peter N. Myhre (FrP) [10:11:16]: Jeg er glad for at forsvarsministeren ikke løper sine byråkrater til unnsetning og forsvarer dem i tykt og tynt når det gjelder denne typen ting. Men det som forbauser meg, er at Regjeringen ikke har tatt et initiativ for å lage spesielle ordninger som gjelder skatteopplysninger og arbeidsgiveropplysninger for personell som er knyttet til denne typen tjenester. Det må det åpenbart være et behov for, siden informasjonen som ble sendt til Brønnøysund, og andre prosedyrer som har med skatte- og ansettelsesforhold å gjøre, kan bidra til at viktig og sensitiv informasjon kommer på avveier.
Da er spørsmålet mitt: Vil Regjeringen ta et initiativ for å lage særordninger for personell som er tilknyttet hemmelige tjenester, der hvor det ikke er bra at feil informasjon kommer på avveier?
Statsråd Grete Faremo [10:12:26]: Jeg er først og fremst opptatt av å finne en praktisk løsning for skjerming av de sensitive opplysningene som vi forvalter i Forsvarsdepartementet, og som vi har meldt inn i de forskjellige registre. Når vi så langt ikke har funnet en forståelse med den enkelte registereier, så vil jeg heller ikke utelukke at det kan utløse et initiativ som går utover Forsvarsdepartementets behov. Men i denne saken er det fra min side først og fremst viktig at vi finner en løsning for de deler av vår tjeneste som trenger det.
Presidenten: Det blir to oppfølgingsspørsmål – først Ivar Kristiansen.
Ivar Kristiansen (H) [10:13:26]: På meg virker det som om statsråden tar litt lett på denne saken. Det er klart at Norge skal være et åpent samfunn, det er noe som opposisjonen har etterlyst gang på gang – mer åpenhet, som man så fagert snakker om. Men her har vi altså et tilfelle hvor strengt gradert informasjon som absolutt ikke skulle havne på avveier, havnet på avveier. Det er den omvendte prosedyren av det som er Regjeringens egen læresetning.
Finnes det mer som ikke er avslørt av media i denne saken? Og vil statsråden nå – i og med at det er gjort uopprettelig menneskelig og økonomisk skade – sørge for at Stortinget på egnet måte raskest mulig blir orientert om omfanget av denne fadesen?
Statsråd Grete Faremo [10:14:26]: Jeg vil tilbakevise påstanden om at jeg tar lett på dette. Og når det gjelder angivelsen av mulige skadevirkninger av disse opplysningene, vet jeg heller ikke hvor representanten Kristiansen tar informasjonen fra.
Det som er viktig, sett fra mitt ståsted, er at vi har en teknologisk utvikling som for det første er en realitet, og som gir en mulighet for kobling av informasjon, som gir mulighet for å avdekke sensitive opplysninger der hvor det slett ikke skal skje. Det er viktig for meg at vi derfor finner løsninger på dette som både duger i en teknologisk virkelighet, og som har varighet i seg, som bl.a. også sikrer at ikke organisasjonsendringer, som også har vært en del av denne problemstillingen, gir mindre sikkerhet for skjerming av opplysningene.
Presidenten: Hans Olav Syversen – til oppfølgingsspørsmål.
Hans Olav Syversen (KrF) [10:15:45]: Jeg må vel også si at jeg synes svarene fra forsvarsministeren tyder på at man ser litt trivielt på dette, at det er spørsmålet om at man sammenkobler registre, som er problemet. Problemet er jo at enkelte innenfor dem som har ansvar for dette, legger opplysninger til Riksarkivet som er åpne for allmennheten. Problemet er jo at man sender opplysninger til Brønnøysundregisteret om antall ansatte i E-tjenesten. Dette har ikke bare med sammenkobling av registre å gjøre. Jeg håper det heller ikke har å gjøre med at man for å la statsråden svare på åpenhet i Forsvaret sender den type opplysninger rundt omkring.
Så mitt spørsmål er: Er det regelverket det er noe galt med, eller er det forvaltningen av regelverket som har slått helt feil i denne saken?
Statsråd Grete Faremo [10:16:42]: Det må ikke herske noen misforståelse rundt at jeg tar dette alvorlig. Men jeg har lyst til å uttrykke en grunnleggende forståelse for behovet for å registrere forvaltningsinformasjon, og at teknologien faktisk gir mulighet for kobling av informasjon, som kanskje verken lovgiver eller andre som utvikler regelverk, så for seg da det ble gjort. Vi må derfor sørge for å finne en praktisk løsning på denne utfordringen. Det vil jeg sørge for at blir gjort – at det blir tatt initiativ til å gjøre dette, også sammen med både registereiere og andre berørte.
Derfor å si at dette henger sammen med hvorvidt man tar det alvorlig eller ikke, blir etter min oppfatning ikke riktig. Vi må klare å finne løsninger som kobler de forskjellige hensynene, både til å få registrert riktig informasjon og til å etterleve de krav til åpenhet som også er stilt i denne sal knyttet til forvaltningsinformasjon, og så finne en skjermingsløsning for de opplysningene som trengs.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Ivar Kristiansen (H) [10:18:04]: Også mitt spørsmål går til forsvarsministeren.
Den prisen opposisjonen må betale for å ha en flertallsregjering, er tydeligvis at man ikke i noen spesielt stor grad blir involvert eller informert fra Regjeringens side. Det er et gjennomgående bilde, og særlig fra Forsvarsdepartementet, i disse tider. For en tid siden, rundt Skah-saken, fikk vi fra forsvarsministeren selv høre at det eksisterte en ukultur innad i Forsvaret. Vi har hatt dagens første spørsmål om krigshovedkvarter og det at man offentliggjør strengt gradert materiale rundt E-tjenesten osv. Vi ser en passiv tilnærming til å involvere Stortinget i hva man kan gjøre for å forbedre vilkårene.
Mitt hovedspørsmål går på dagens Aftenposten-oppslag med referanse til tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, som klart har advart på et veldig tidlig tidspunkt – like før han gikk av, for et halvt år siden – i et grunnleggende, omfattende notat til Forsvarsdepartementet mot det forhold at vi har en soldatutdanning i Norge som ikke holder mål. Han har pekt på dette meget omfattende. Daværende fremste rådgiver for Regjeringen slår fast at «når det blir alvor, så er bare de profesjonelle gode nok». Det får vi nå eksemplifisert ved at neste kontingent til Afghanistan stort sett bare kommer til å bestå av profesjonelle soldater. Han sier: «Etisk blir det galt å sende norske soldater i kamp mot langt bedre forberedte styrker.» Dette er en situasjon vi kan møte hjemme, og som vi definitivt kommer til å møte ute daglig.
Hvorfor tar ikke statsråden initiativ til å involvere Stortinget i en drøfting av hvordan vi kan forbedre førstegangstjenesten – ikke avskaffe, men forbedre ordningen?
Statsråd Grete Faremo [10:20:14]: For det første er det viktig for meg å slå fast at vi sender godt forberedte soldater til Afghanistan, og for det andre er det viktig for meg å slå fast at det er enighet i denne sal om verneplikten i Norge, og at de to spørsmålene ikke innebærer at vi kan kompromisse på kravene til forberedelse før utreise til internasjonale operasjoner. Forsvarets militære bidrag i Afghanistan i dag består i all hovedsak av befal og spesialister. Et eksempel på dette er det såkalte mentoreringslaget, som for det meste består av offiserer som skal veilede sine afghanske kolleger. Sammensetningen av vårt nåværende styrkebidrag tilsier derfor ikke noe stort bidrag av vanlige infanterisoldater, uansett bakgrunn. Dette er en sak som har vært til behandling her i Stortinget både i fjor og i år, knyttet til hvordan sammensetningen av bidraget vårt til Afghanistan er, og hvordan det også har endret seg i den senere tid.
Soldater som har tjenestegjort i Afghanistan etter endt verneplikt, har normalt gjennomført full tolv måneders førstegangstjeneste, og så påfølgende tre–seks måneders såkalt misjonsspesifikk trening. Det innebærer at alle våre soldater, også de som ikke kommer fra profesjonelle enheter i Norge, vil være på et minst like høyt nivå som utenlandske profesjonelle soldater som blir sendt ut første gang.
Ivar Kristiansen (H) [10:22:13]: Jeg takker statsråden for svaret, men svaret er ikke spesielt tilfredsstillende. For vi er i en situasjon nå hvor vi rett og slett ikke har soldater som har avtjent førstegangstjeneste som kan sørge for at vi på en robust måte har kapasitet når de avgjørende situasjoner oppstår. Derfor sender vi nå i neste periode stort sett bare profesjonelle soldater ned til Afghanistan. Man kan jo faktisk lure på om Diesens meget alvorlige rapport, som er sendt statsråden for et halvt år siden, og som gjentas i dag i Aftenposten, er lagt til side, eller om også den er sendt til Riksarkivet, eller hvor den måtte befinne seg. Vi er bredt enige om dagens vernepliktsordning, men når den fremste rådgiveren tenner varsellampen, må vi være villig til å diskutere forbedringer av en situasjon som så til de grader er definert av tidligere forsvarssjef.
Vil statsråden ta et initiativ til å dele sine tanker om forbedringer med Stortinget?
Statsråd Grete Faremo [10:23:21]: Jeg oppfatter vel ikke at tidligere forsvarssjef Sverre Diesen her kommer med nye tanker. Jeg har vel også oppfattet det slik at forsvarssjefen har hatt en sentral rolle i forberedelsen av de sakene som også har vært til behandling i denne sal, f.eks. langtidsplanen. Alle vesentlige sider, også de utfordringer og begrensninger som trekkes fram i Diesens betenkning, ble derfor grundig behandlet både i Regjeringen og her i Stortinget. Det var derfor jeg begynte mitt svar i stad med å si at denne diskusjonen ikke handler om å finne kompromisser på de krav til forberedelser som må gjøres av personell som sendes ut til de internasjonale operasjonene, og at vi likevel med dette kan opprettholde vårt ja til verneplikten.
Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Peter Skovholt Gitmark.
Peter Skovholt Gitmark (H) [10:24:35]: Det er en betydelig grad av selvmotsigelse mellom Regjeringens politikk og forsvarsministerens svar. På den ene siden har vi en tidligere forsvarssjef som sier at vi trenger mer profesjonelle soldater, for de har den kompetansen som skal til, og på den andre siden forsvarsministeren som sier at vi trenger også vernepliktige mannskaper. Men etter hvert som vi har sett Regjeringens reelle forsvarspolitikk, med reelle kutt, med nedgang i antall øvingsdøgn, med en økt fokusering på teknologi som faktisk gjør at man trenger sterkere grad av trening/øving, slår forsvarsministeren sine egne argumenter i hodet, og man ender opp med å styrke Diesens poenger knyttet til viktigheten av profesjonelle soldater.
Kjernen i spørsmålet går på hvordan forsvarsministeren har tenkt å snu egen politikk og øke både profesjonaliteten og treningen blant våre vernepliktige mannskaper, slik at de blir best mulig og også kan brukes i internasjonale operasjoner.
Statsråd Grete Faremo [10:25:41]: Det er litt rart å høre dette spørsmålet fra en representant fra Høyre, for Hæren har aldri vært så liten i antall som da Høyre gikk ut av regjeringskontorene i 2005. Men det jeg snakker om, er rett og slett behovet for å finne balanserte løsninger, hvor vi både bruker vervede og også tar vare på verneplikten. Det mener jeg vi både med erfaringen fra de bidragene vi har hatt, og de kontingentene vi nå setter sammen, har evnet å gjøre, og det må vi også evne å gjøre i framtiden. Så utelukker ikke jeg at kravene til spisskompetanse i Forsvaret også kan øke antall vervede, og at vi også får en ny diskusjon om hva som er det riktige antallet i verneplikten. Men mitt utgangspunkt er at vi må evne å finne gode, balanserte løsninger og faktisk ha to tanker i hodet samtidig.
Presidenten: Peter N. Myhre – til oppfølgingsspørsmål.
Peter N. Myhre (FrP) [10:26:57]: Det er litt vanskelig å få tak på det forsvarsministeren her sier. For det første er det bekreftet her i dag fra forsvarsministeren at det nesten bare er spesialister og befal som brukes i operativ tjeneste i utenlandsoperasjoner. Videre er det slik at det bare er utenlandsoperasjoner som i dag er operativ tjeneste. Når vi ser at andre europeiske land nå har faset ut verneplikten og baserer seg på et profesjonelt forsvar, blir det rart – det blir merkelig – å få sammenheng i det når forsvarsministeren understreker at vernepliktsordningen skal videreføres, spesielt når avslutningen på det forrige svaret var at antall vervede styrker også skal økes. Det gir naturlig nok grunn til å spørre om hva man skal med en vernepliktshær når det bare er profesjonelle styrker og spesialister som benyttes i operativ tjeneste.
Statsråd Grete Faremo [10:28:05]: Nå sa jeg at de vernepliktige drar ut først etter at de også har operasjonsspesifikk trening. Jeg sa vel også at jeg ikke kan utelukke at Norge får flere vervede. Det andre poenget mitt er vel egentlig – det er riktig – at vi her har valgt en annen løsning enn f.eks. Sverige, som har avviklet vernepliktsordningen. Det er i så fall ikke første gangen vi velger en annen løsning enn svenskene. Jeg synes her igjen at det er viktig å finne gode løsninger for sammensetningen av bidraget vårt f.eks. til Afghanistan i lys av den oppgaven vi skal løse. Det er helt riktig at vi støtter sterkere opp om oppbygging av afghansk kapasitet, og at vi derfor har sendt ut en større andel velkvalifisert befal for å gjøre den jobben på en best mulig måte.
Presidenten: Hans Olav Syversen – til oppfølgingsspørsmål.
Hans Olav Syversen (KrF) [10:29:17]: Jeg hadde egentlig tenkt å stille spørsmålet litt mer filosofisk, for jeg synes forsvarsministeren er veldig forsiktig i sine vurderinger, men la meg stille spørsmålet litt annerledes: Ut fra den tiden hun nå har vært forsvarsminister, ser hun behov for noen endringer i norsk politikk når det gjelder vernepliktsspørsmålet, med hensyn til våre internasjonale forpliktelser, som vi antakelig også vil påta oss i framtiden? Ser hun noe i sammensetningen av vernepliktsstyrken som eventuelt bør tas opp til ny vurdering?
Statsråd Grete Faremo [10:29:59]: Jeg opplever verneplikten som solid forankret både i denne sal og i befolkningen. Jeg tror den også er sentral i – kall det – den kontrakten som Forsvaret bør og skal ha med samfunnet. At vi likevel har gjort justeringer i verneplikten for å tilpasse den de – kall det – faglige krav som stilles i lys av at Forsvaret har nye og moderne kapasiteter, er viktig. At vi har innrettet og dimensjonert verneplikten etter de ressurser som bevilges til Forsvaret, er også viktig og riktig.
Selv om jeg i det korte perspektivet ikke ser for meg en ny diskusjon om verneplikten og dens innhold, kan jeg selvsagt heller ikke utelukke at jeg vil kunne komme tilbake til denne sal med det, men som sagt ser jeg i dag ikke grunnlag for det.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:31:03]: Mitt spørsmål går til miljøvernministeren. I januar 2008 ble klimaforliket inngått – et historisk og viktig forlik som tok sitt utgangspunkt i FNs klimapanels kunnskap og konklusjoner. Vi ble enige om at den største innsatsen skulle vi gjøre hjemme, med en reduksjon på 12 millioner–14 millioner tonn CO2-ekvivalenter når skogen holdes utenfor.
Gjennom Klimakur 2020 har Regjeringen fått en plukkliste på 160 tiltak for å gjennomføre målsettingen i klimaforliket. Da statsråd Solheim mottok Klimakur 2020, sa statsråden om denne rapporten at den var et kvantesprang framover for klimapolitikken her til lands og det beste forskningsgrunnlaget som noensinne er gjort i hele verden.
Dette utsagnet forteller mye om hva Regjeringen mener om Klimakur, og også om hva miljøvernministeren tenker om Klimakur. 12 millioner–14 millioner tonn skal tas hjemme. Klimakur sier at 6 millioner av disse tonnene kan man ta gjennom samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak, eller til en kostnad som er lavere enn den framtidige kvoteprisen på 350 kr.
Dette må vi vel kunne si er lavthengende klimafrukter, eller, som statsråden selv sier, det er vel et kvantesprang hvis vi setter i verk disse 6 millioner tonn-tiltakene for å redusere.
Det er vel lurt å begynne med dette, så mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden begynne med de enkleste og billigste tiltakene, og vil disse bli forelagt Stortinget raskt og før klimameldingen, slik at vi kan komme i gang med jobben? For det er vel ingen tid å miste for å gjøre dette store kvantespranget.
Statsråd Erik Solheim [10:33:21]: La meg først få takke Line Henriette Hjemdal for å ta opp et veldig viktig spørsmål.
Klimakur legger et helt nytt grunnlag for fornuftig klimadiskusjon i Norge. Så langt har det vært altfor lite debatt rundt Klimakurs utredning. Det er etter min mening veldig skadelig, for hvis det blir lite debatt nå, betyr det bare at vi skyver debatten foran oss til det øyeblikk vi skal ta de ulike beslutningene.
Jeg tror vi allerede nå kan forskuttere at det ikke kommer til å bli en enkel sak å gjennomføre tiltakene i Klimakur, uansett hvilken del av menyen vi velger, for nær sagt alle tiltak som er fornuftige for helheten, som er fornuftige for Norge, og som er fornuftige for verden, vil støte på en eller annen særinteresse som vil være skeptisk til akkurat det tiltaket, men være for mange av de andre. Så det kommer til å bli en tøff runde når vi skal gjennomføre Klimakur. Derfor bør vi starte debatten nå, som det sies her, og ikke vente til 2011, da den fulle debatten i Stortinget vil komme.
Jeg er enig i utgangspunktet til spørreren, nemlig at det er fornuftig å ta de billigste og enkleste tiltakene først og de andre etter hvert. Regjeringen vil selvsagt fortløpende komme tilbake til Stortinget med tiltak som vi mener er kommet så langt i utredning at de er mulig å gjennomføre.
Jeg har også den innstilling at det vil være en stor styrke for klimapolitikken om vi etter denne runden med Klimakur kan klare å gjøre det samme som vi gjorde forrige gang, nemlig finne fram til et bredt forlik i Stortinget. Men det vil altså være på basis av at Regjeringen fortløpende legger fram tiltak. Vi legger fram en stortingsmelding i 2011. Da får vi den fulle debatten i Stortinget. Forhåpentlig kan denne meldingen legge grunnlaget for et nytt klimaforlik som vil spikre fast hva vi skal gjøre på hjemmebane fram mot 2020.
Så skal vi også gjøre masse i utlandet. Det er ingen motsetning mellom hva vi gjør hjemme, og hva vi gjør ute.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:35:24]: Jeg takker statsråden for svaret. For Kristelig Folkeparti handler dette om å være de gode forvalterne, om å bruke de ressursene vi har i landet, og om å utvikle teknologi. Kristelig Folkeparti har gjort en innsats på dette området før, og vi skal gjerne være med og dra debatten videre.
Men det dreier seg ikke bare om debatten, det dreier seg om de tiltakene som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, og som er av en billig karakter. Det er dobling av sykkelandelen, det er elektrifisering av bilparken, det er innfasing av gassferjer, bare for å nevne tre av tiltakene Klimakur peker på.
Stortinget vil nok på et senere tidspunkt få seg forelagt saker om dette, men jeg kan ikke tolke statsråden noe annerledes enn at når han sier at han fortløpende vil følge opp dette, ja, så vil dette også komme i budsjettet for 2011, slik at tiltak som er nevnt under denne kategorien, vil kunne settes i gang allerede i løpet av 2012, fordi dette er viktige tiltak, og kvantesprangstiltak.
Statsråd Erik Solheim [10:36:31]: Når det gjelder de tiltakene som foreslås her, er vi allerede i gang med innfasing av elbiler. Det bygges nå ladestasjoner mange steder i landet. Og selvsagt gjøres det et enda viktigere arbeid, nemlig i bilindustrien, for å utvikle batterier som varer lenger, og som kan lades raskere, noe som er forutsetningen for virkelig å rulle ut elbilen i et masseomfang.
Sykkelveier ligger, som spørreren selvsagt vet, under samferdselsministeren, men også på det punktet gjøres det en hel del.
Når det gjelder gassferjer, tas det positive initiativ av enkeltstående rederier i Norge, som Eidesvik Offshore, f.eks., som jo har bygd gassferjer. Men vi vil definitivt se på hva vi kan gjøre for å påskynde en raskere utvikling av det for større deler av næringen.
La meg bare til slutt si at Regjeringen ser på Kristelig Folkeparti som en veldig god alliert i klimapolitikken, en nyttig pådriver som av og til er kommet i et selskap med folk som er mindre interessert i klimapolitikken Kristelig Folkeparti har. Fra Regjeringens side er vi i hvert fall veldig tilfreds med samarbeidet med Kristelig Folkeparti om dette.
Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først Filip Rygg.
Filip Rygg (KrF) [10:37:50]: Som vararepresentant for Hordaland og som bergenser har jeg med glede registrert at mange av de tiltakene som har betydning for miljø og framkommelighet i storbyene, også regnes for å være svært lønnsomme samfunnsøkonomisk.
De aller mest lønnsomme tiltakene i Klimakur er økt satsing på kollektivtilbud i de seks største byene samt utbygging av et sammenhengende hovednett for sykkeltrafikk, som også statsråden var inne på. Disse tiltakene er beregnet å gi en samfunnsøkonomisk gevinst på 9 000–25 000 kr pr. tonn CO2. Gevinsten vil i hovedsak skyldes nytten av et bedre tilbud for kollektivtrafikantene.
Fullføring av hovedsykkelveinettet i storbyene er i første rekke et statlig ansvar, og jeg vil gjerne fortsette litt med tanke på budsjett. Hva tenker Regjeringen om budsjettet? Vil miljøvernministeren kunne love Stortinget å følge opp disse konkrete tiltakene i det kommende budsjettet?
Statsråd Erik Solheim [10:38:47]: Jeg vet ikke hvor ofte spørreren har opplevd at statsråder et halvt år før budsjettet blir lagt fram, forskutterer konklusjonene i det. Det skjedde ikke ofte i min tid som stortingsrepresentant – og det kan selvsagt heller ikke jeg gjøre. Alle vet at det budsjettet som kommer til høsten, vil bli et trangt budsjett, hvor det ikke blir gigantiske satsinger på mange områder, men hvor man vil ha som hovedformål å stabilisere norsk økonomi. Så er jeg interessert i, innenfor den rammen, å få til mange av de tingene spørreren etterspør.
La meg også peke på at det skjer positive ting. Jeg tror jeg har vært i Bergen – som ble nevnt her – hver valgkamp siden 1814. Hver gang tok jeg til orde for bybane. Til slutt ga jeg opp saken, jeg trodde ikke lenger det var mulig å få det til. Men 22. juni i år åpnes altså første strekning av bybanen i Bergen. Gratulerer til Bergen med det! Det må være starten på utbyggingen av et mye større bybanenett i Bergen, og selvsagt må statlige myndigheter, i en eller annen form for et framtidig spleiselag med andre, stille opp når det gjelder utviklingen av det.
Presidenten: Presidenten registrerer at statsråden har drevet valgkamp svært lenge. (Munterhet i salen)
Ketil Solvik-Olsen – til oppfølgingsspørsmål.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:40:03]: God klimapolitikk handler ikke bare om å være den som skriker høyest, det handler om å være den som kommer med de mest realistiske og gjennomførbare forslagene.
Når en ser på Klimakur, forutsetter Klimakur at en skal CO2-rense Kårstø, noe Regjeringen foreløpig har utsatt. Det vil bety at kostnadene med å innfri klimaforliket vil måtte bli enda høyere, fordi en må iverksette andre tiltak i stedet. Det samme gjelder hvis en utsetter Mongstad.
Når det gjelder satsingen på biodrivstoff, forutsetter Klimakur at det er den satsingen på transportsektoren som vil gi størst gevinst. Men gevinsten oppnår en fordi CO2-utslippene ved produksjon tillegges andre lands regnskaper, mens en regner alle gevinstene inn i det norske regnskapet – en bare flytter utslippene. Det er ikke god klimapolitikk.
Det som er et faktum, er at en ikke klarer å innfri klimaforliket og samtidig gjøre det statsråden nettopp sa, iverksette de gode, kostnadseffektive og billige tiltakene. Enten vil det bli himla kostbart, eller en må bryte klimaforliket. Og da er spørsmålet: Står statsråden fast på klimaforlikets krav om å kutte 15–17 millioner tonn nasjonalt, eller vil han være mer pragmatisk og gjøre det som er fornuftig hjemme – og resten ute?
Statsråd Erik Solheim [10:41:13]: Én ting jeg er enig i når det gjelder Fremskrittspartiets retorikk, er at det er ikke om å gjøre å skrike høyest, men å få til praktiske tiltak. Jeg skulle ønske Fremskrittspartiet ofte var en bedre partner med hensyn til å gjennomføre tiltak som vil virke.
Selvsagt står Regjeringen fast på klimaforliket, selvsagt skal vi gjennomføre det. Og det er fordi troverdighet internasjonalt – ved å gjennomføre veldig mye av det som Fremskrittspartiet, muligens, støtter at vi gjør internasjonalt – forutsetter at vi gjør noe hjemme, ellers er det ingen som vil ha tiltro til hva vi gjør ute.
Men for å ta opp hansken: En av de reelle utfordringene som Solvik-Olsen tar opp, gjelder biodrivstoff. Der ligger det i Klimakurs papirer en mulig norsk reduksjon på – hvis jeg ikke husker feil – 2 millioner tonn. Men det er også riktig at det vil føre til en økning – ikke like stor – i utslippene i andre land. Hvordan dette skal veies mot hverandre, er en av de mange debattene vi er nødt til å ta når det gjelder klimaforliket. Utslippsreduksjoner hjemme som fører til utslippsøkninger andre steder, kan selvsagt ikke bare regnes som en ren utslippsreduksjon i Norge, man må se på helheten.
Presidenten: Bjørn Lødemel – til oppfølgingsspørsmål.
Bjørn Lødemel (H) [10:42:29]: Det er interessant å høyre at statsråden ønskjer meir debatt om Klimakur. Det har jo Regjeringa alle moglegheiter til. Spørsmålet er om det er intern strid i Regjeringa som gjer at den diskusjonen ikkje kjem.
Klimaforliket er grunnlaget for klimapolitikken. Det er takk vere avtalepartnarane i Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti at Regjeringa har kunna føre ein offensiv klimapolitikk. Men dette er berre på papiret. Det er Regjeringa som har ansvaret for å følgje opp klimaforliket. Dessverre har Regjeringa mykje å svare for i klimapolitikken innanlands. Klimameldinga er utsett til 2011. Tidenes månelanding med fullskala reinsing på Mongstad er utsett på ubestemd tid. Av kvotekjøpa som er gjorde, er det vel berre skogplanting på New Zealand som er godkjend. Når skal vi få sjå at Regjeringa følgjer opp alle punkta i klimaforliket?
Statsråd Erik Solheim [10:43:20]: Regjeringen er i full gang med å gjennomføre alle punkter i klimaforliket. Når Høyre har forsøkt å gjøre forskjellige former for spagat for å få det til å se ut som om vi ikke gjør det, har man endt opp med absolutte bagateller. Vi står på for å gjennomføre hvert eneste punkt i klimaforliket, men noen av spørsmålene krever grundig arbeid.
La meg, av alt det som nevnes her, ta Mongstad. Det er ikke slik at Regjeringen har utsatt Mongstad på ubestemt tid, men det er slik at man kan ikke vedta det eksakte tidspunktet for når teknologi blir utviklet. Jeg har tidligere i denne sal henvist til et veldig godt slagord Fremskrittspartiet hadde en gang: Framtiden skapes, den vedtas ikke. Det er ikke mulig å vedta det absolutte tidspunktet for suksess på Mongstad, men det er mulig å snu seg rundt hver dag for å dytte på for å få det til. Det er det Regjeringen gjør, og vi vil selvfølgelig komme tilbake til Stortinget med eksakte tidspunkter for når vi tror det er mulig å nå de forskjellige punktene i innfasingen av fullskala rensing på Mongstad.
Presidenten: Borghild Tenden – til oppfølgingsspørsmål.
Borghild Tenden (V) [10:44:30]: Kort oppsummert: Vi har under den rød-grønne regjeringen opplevd at vindkraftmålet har blitt vraket. Det har blitt billigere for en del industri å forurense. Det er satset på bruk av mobile gasskraftverk, og det er innført avgift på biodiesel. Så mitt første spørsmål er: Hvordan harmonerer dette med målet om en betydelig reduksjon gjennom nasjonale tiltak, slik det er nedfelt i klimaforliket?
Mitt neste spørsmål gjelder: Statsråden sa til Line Henriette Hjemdal her i sted at han fortløpende vil komme til Stortinget med tiltak. Mitt andre spørsmål er da: Vil dette skje allerede i forbindelse med neste budsjett?
Statsråd Erik Solheim [10:45:16]: Som jeg sa til en tidligere spørrer: Det er ikke god kutyme i Stortinget å forutsi nøyaktig hva man skal komme med i framtidige budsjetter, så det er jeg ikke i stand til å gjøre. Så kom det en lang liste over tiltak som det er umulig å svare på i løpet av ett minutt. Jeg svarer gjerne på hvert enkelt av dem, men det krever mer enn ett minutt.
Det grunnleggende er at Klimakur gir oss rammen for å se helheten med tanke på hva som er fornuftig å gjøre i Norge, hva som er mulig å gjøre i Norge raskt, relativt billig og relativt enkelt, hva som vil kreve større omlegginger, f.eks. i norsk samferdsel, norsk landbruk eller i norsk industri, og som man derfor må starte med nå, men som man ikke vil få se full uttelling av, fram mot 2020.
Jeg skal avstå fra billig polemikk om hvor mye som skjedde på dette området under Bondevik-regjeringens tid. Jeg tror alle vet at det har skjedd kolossalt mye mer nå, men vi er på ingen måte fornøyd, og vi skal fortsette med å holde et høyt tempo for å nå de målene som ligger i klimaforliket, og for å sette nye og skjerpede mål i årene framover.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:46:15]: Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren.
I fem år har Regjeringen lovet å utvide nødvergeretten, der dyreeiere skal kunne beskytte sine husdyr og hunder mot angrep fra rovdyr. Det skjedde ingenting i forrige periode, men da den nye Soria Moria-erklæringen ble lagt fram høsten 2009, kom det fram at det skulle bli en lavere terskel for å felle ulv og bjørn som gjør skade.
Nestleder i Senterpartiet uttalte da til avisen Østlendingen at man var godt fornøyd med resultatet hva rovdyr angikk:
«(…) at det skal bli lettere å ta ut skadedyr, og at bestandsmålene skal diskuteres.»
Fremskrittspartiet støtter denne tilnærmingen. Dyreeiere må få beskytte sine dyr uten at man blir fengslet, slik vi har sett noen eksempler på de siste årene.
I Nationen den siste uken har det derimot vært mulig å lese en rekke oppslag der de nye reglene for nødverge som er lagt fram av Regjeringen, høster skarp kritikk. Regjeringen lovte en forenkling og liberalisering. Ingen av disse punktene blir ivaretatt, mener de berørte aktørene.
I Nationen 8. april sier til og med Senterpartiet at lovforslaget er uklart, men ville da presisere forslaget gjennom merknader. En jurist sa at det nytter ikke å presisere en lov gjennom merknader – man må gjøre endringene i loven.
I Nationen 10. april går dermed Senterpartiets Erling Sande ett skritt videre, og sier at Regjeringens forslag må tilbake til embetsverket for ny vurdering. Det som det reageres på, er bl.a. at det settes inn nye kriterier for hvilke situasjoner som skal vurderes. En skal som dyreeier vurdere bestandsmålene til det dyret som angriper, før man eventuelt løsner skudd. Man skal vurdere hvor høyt gjerdet rundt området er før man eventuelt løsner skudd. Det omtales som virkelighetsfjernt, det omtales som skrivebordslov, og en hel nasjon gremmes.
Vil statsråden gjøre slik Senterpartiet ønsker: ta saken tilbake og klargjøre nødvergeretten i tråd med løftene fra Soria Moria-erklæringen?
Statsråd Erik Solheim [10:48:44]: La oss starte med det som er utgangspunktet, nemlig at Stortinget har fattet et vedtak om rovdyrpolitikken, jeg tror det var i 2004 – rovdyrforliket – som fastslår at vi skal ha en dobbelt målsetting i Norge. Det er en dobbelt målsetting om å ha rovdyr i norsk natur, og om å ha beitebruk i norsk natur. Det er en veldig krevende dobbelt målsetting, og som – med respekt å melde – veldig få andre land har. Grunnen til at det er langt færre konflikter rundt rovdyrpolitikken i Sverige f.eks., er at Sverige, for alle praktiske formål, har en enkeltmålsetting bare om rovdyr, og ikke om beitebruk.
Det at det er konflikter rundt dette, er naturlig, og noen av konfliktene skyldes også at politikken lykkes. Vi har fått vesentlig flere rovdyr i norsk natur samtidig som vi opprettholder beitebruket, og det har skapt flere konflikter.
19. februar fremmet Regjeringen for Stortinget forslag til endringer i nødvergebestemmelsen i naturmangfoldloven. Det forslaget innebærer, som også Solvik-Olsen var inne på, at dersom bestanden av jerv, gaupe og bjørn i en treårsperiode har vært klart over bestandsmålet som er fastsatt av Stortinget, skal adgangen til å felle disse artene kunne utvides. Men dette er veldig vanskelige avveininger.
Jeg baserer politikken på at jeg er helt sikker på at det er et veldig bredt flertall i Norge som ønsker denne dobbelte målsettingen. Det er det den amerikanske visepresidenten Spiro Agnew en gang kalte «the silent majority» – det tause flertall. Det er ikke dem vi hører mest fra i debatten, vi hører mest fra ytterpunktene. Men jeg her helt sikker på at det er dundrende flertall for – alle meningsmålinger viser også det – Regjeringens politikk om å opprettholde denne dobbelte målsettingen. Fremskrittspartiet var uenig i denne dobbelte målsettingen den gangen Stortinget fattet dette vedtaket, og er det fortsatt.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:50:40]: Jeg oppfatter det statsråden her sier, som en kontant avvisning av det Senterpartiet i media har sagt de vil, nemlig å få en presisering av lovverket – få en tydeliggjøring av det. For dobbelt målsetting er et problem, fordi rovdyr ikke kjenner politiske vedtak.
Det å ha en dobbelt målsetting har medført at Regjeringen har en tvetydig politikk. Det er ikke til fordel for dyreeierne. Derfor, forstår vi, har Senterpartiet nå, med Fremskrittspartiets støtte, ønsket en presisering, nettopp slik at vi unngår at saueeiere blir satt i fengsel fordi de har skutt en bjørn som har angrepet dyrene deres. Jeg er litt skuffet over at statsråden ikke ser den problematikken, at det er menneskelige konsekvenser som følge av en utydelig politikk fra Regjeringen.
Svenskene endret sin nødvergeparagraf for et par år siden. Det har ikke medført økt felling rovdyr, men det har medført veldig klare og enkle regler som de skal forholde seg til. Det er ikke mulig for en dyreeier å vurdere alle premissene i Regjeringens politikk.
Jeg spør igjen: Vil statsråden gå tilbake til embetsverket sitt, ta en gjennomgang, og få en lov i tråd med det Senterpartiet vil?
Statsråd Erik Solheim [10:51:50]: Nå snakker Solvik-Olsen mot bedre vitende, må det være. Det er ikke slik at det er forbud mot å skyte en bjørn i et angrep, slik det framstilles her. Det er full anledning til det når det er i en akutt situasjon.
Det som er dilemmaet, og som jeg tror alle må erkjenne, er at den dobbelte målsettingen er en vanskelig utfordring som det er vanskelig å få til å fungere. Det er en enkel ting hvis man bare skal ha sauehold i distriktene. Det er en enkel ting hvis man bare skal ha rovdyr, men det er vanskelig å få til kombinasjonen av de to.
Men det er altså et dundrende flertall i Norge, det er et stort flertall i denne salen og det er en samstemt regjering som ønsker å opprettholde denne dobbelte målsettingen. Det baserer vi politikken på, og så forsøker vi å ta de mange utfordringene og avveiningene som er i denne saken, på den basis.
Jeg skal om en måned til Hedmark – jeg hadde besøk av en stor delegasjon fra Hedmark bare for noen uker siden – for å være i tett dialog med dyreeiere, de ulike sau- og geitavlslagene og andre interessegrupper i Hedmark for å utforme politikken mest mulig presist.
Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Morten Ørsal Johansen.
Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:53:18]: Den loven som muligens blir innført, gjør det vanskeligere og det må foretas mange vurderinger for at det skal være mulig å felle et rovdyr. Hovedspørsmålsstilleren var inne på noe av det, bl.a. det med gjerder og vurdering av bestandsmålet.
Det som er det største problemet, er nettopp de vurderingene som skal foretas. Ser ikke statsråden at de som blir utsatt for angrep og som skal stå og vurdere en slik situasjon, får problemer med å vurdere hvor akutt situasjonen egentlig er? Et ulveangrep, eller bjørenangrep for den saks skyld, skjer hurtig, og du har ikke tid til å lese mange paragrafer og studere deg gjennom en veiledning som tar lang tid. Ser ikke statsråden at det er et problem å vurdere en slik akutt situasjon, og hvordan ser statsråden at en akutt situasjon skal kunne vurderes?
Statsråd Erik Solheim [10:54:27]: Selvsagt er det dilemmaer for mennesker som står i en slik situasjon. Det er ingen måter å avvise det på. Men det er altså anledning til å felle et rovdyr i et angrep.
Men igjen, for å komme tilbake til hovedsaken, Fremskrittspartiet er uenig i den norske rovdyrpolitikken, som et bredt flertall i Stortinget står bak, som Regjeringen står bak, og som jeg tror veldig mange av Fremskrittspartiets velgere – ikke de som roper høyest – også vil være enig med oss i, nemlig at vi ønsker rovdyr.
Vi har internasjonale forpliktelser til å ta vare på rovdyr. Jeg tror kommende generasjoner i Norge veldig gjerne vil at vi skal kunne ha bjørn, ulv, kongeørn og andre rovdyr i norsk natur. Men vi klarer ikke å få det til hvis vi ikke går inn i de konkrete situasjonene og finner praktiske løsninger – heller det enn at vi for alle praktiske formål sier at vi skal ikke ha rovdyr i norsk natur, som er konklusjonene på det Fremskrittspartiet tar opp gang etter gang i Stortinget. Her er det en saklig uenighet mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet. Så skal vi ha en tettest mulig dialog med dyreeiere for å få det til å gå rundt. Denne regjeringen har mangedoblet innsatsen når det gjelder rovdyrkonfliktdempende tiltak, i forhold til den regjeringen Fremskrittspartiet støttet.
Presidenten: Bjørn Lødemel – til oppfølgingsspørsmål.
Bjørn Lødemel (H) [10:55:47]: Ei anna side av same sak gjeld nødverje for hund. På strekninga mellom Halden og Trysil har det vorte rapportert om ulv som angrip og drep hund. På Bokerød i Østfold vart ein hund drepen av ulv nær heimen, på tunet. Det var borna i familien som fann hunden. Ulven hadde gått forbi tidlegare på dagen, og han var forsøkt skremt bort. Den 11. oktober vart det drepen ein elghund i Halden, 10 m frå eigaren. Han hadde gevær og skaut varselskot, men ulven fortsette og drap hunden.
Kan statsråden forstå den fortvilinga som borna og familien på Bokerød følte då dei fann familiehunden sin drepen og den avmakta hundeeigaren i Halden følte då han såg sin kjære hund bli drepen rett framfor seg? Kva vil statsråden gjere for at hundeeigarar kan forsvare sine firbeinte familievener?
Statsråd Erik Solheim [10:56:38]: På spørsmål om jeg kan forstå den fortvilelsen, er svaret veldig enkelt: Ja. Jeg har ikke noen problemer med å forstå den fortvilelsen. Jeg har ikke noen problemer med å forstå fortvilelsen hos f.eks. saueeiere i Hedmark, som jeg har møtt mange av, og reineiere fra Nord-Trøndelag og andre steder, som opplever at en del av deres husdyr blir drept av rovdyr. Jeg har ingen vanskeligheter med å forstå fortvilelsen. Ingen synes det er hyggelig å se sauekadavre eller døde hunder i norsk natur.
Men igjen: Vi har en dobbelt målsetting, som også Høyre var enig i – jeg er veldig glad for at spørreren ikke går til angrep på den – om å få til begge disse tingene: både rovdyr og utmarksbeite.
Når det gjelder det spesifikke om nødvergeparagraf for hund, ønsker vi nå å se veldig nøye på de svenske erfaringene med dette, og kommer tilbake til Stortinget med det spørsmålet etter at vi har studert de svenske erfaringene grundig.
Presidenten: Line Henriette Hjemdal – til oppfølgingsspørsmål.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:57:37]: Etter å ha hørt de siste minutters debatt kunne kanskje en idé være å innføre et nytt nødnummer. Det ville kanskje være et enklere tiltak enn alt det andre Regjeringen har foreslått.
Den dobbelte målsettingen gir noen utfordringer. Det har også statsråden sagt. Da er det viktig at vi går inn med konfliktdempende tiltak. Et av de enkleste konfliktdempende tiltak som er innenfor dette feltet som gjelder nødverge for hund, er at man ved direkte angrep på hunden skal kunne forsvare hunden sin.
Så sier statsråden nå at man skal se på Sverige. Ja, svenskene har innført dette, og Regjeringen har kunnet se på dette i fire og et halvt år. Nå skal man bruke enda lengre tid for å se på de svenske erfaringene. De svenske erfaringene har vært så gode at en midlertidig forskrift har blitt en endelig forskrift. Man klarer å bruke lovverket og forskriftene slik at konfliktene blir mindre, og rovdyrene får lov til å leve. Hvorfor bruker man så lang tid?
Statsråd Erik Solheim [10:58:49]: Når det gjelder de svenske erfaringene, føler jeg at jeg allerede har svart på det. Vi skal studere de svenske erfaringene grundig. Det er også selvfølgelig trekk ved Sverige som er forskjellig fra Norge, bl.a. at Sverige har en stor utmarksnæring, og hund brukes ofte i utmarksnæringsøyemed. Så det er ting ved Sverige som er forskjellig fra Norge. Vi skal se grundig på dette og så komme tilbake til spørsmålet om hund.
Når det gjelder nytt nødnummer, som ble nevnt, vil jeg si at det er langt på vei hva vi forsøker å gjennomføre. Denne regjeringen har mangedoblet utgiftene til konfliktdempende tiltak i rovdyrpolitikken. Blant dem er større bruk av profesjonelle som går inn i situasjonene. I Hedmark, som er det fylket hvor det er størst konflikter rundt rovdyr, men også i Nord-Trøndelag og for den del i Østfold og andre steder – men Hedmark har hatt de største konfliktene – forsøker vi nå å få til en raskere innsats av profesjonelle i situasjoner hvor det er påkrevd, slik at folk ikke skal måtte vente lenge på det.
Presidenten: Vi går da videre til siste hovedspørsmål.
Olemic Thommessen (H) [11:00:00]: Mitt spørsmål går til kulturministeren.
Det er slik at Store norske leksikon har vært en sak ikke bare i de siste ukene, men i og for seg i mange år, tilbake i flere regjeringsperioder. Tidligere statsråd Kristin Clemet hadde den på sitt bord, og valgte da ikke å gi støtte til videre drift etter en søknad fra Kunnskapsforlaget om fortsatt å gi ut leksikonet.
Den gangen var jo diskusjonen en litt annen enn i dag. Det var en del erfaringer vi da ikke hadde høstet. Den gangen tenkte man at det skulle vokse frem et marked her, at det skulle være flere aktører som ville konkurrere om å gi gode tilbud, og at man kanskje ut fra universitetsmiljøene eller ut fra kommersielle sammenhenger – det var flere mulige markedsaktører som man da tenkte seg – skulle arbeide med kunnskapsformidling, også med den kvalitet som det stilles til et leksikon. Så har årene som har gått siden da, lært oss noe annet, i hvert fall slik jeg kan se dette. Det er ikke så mange andre aktører som leverer et produkt som er kvalitetssikret, som er basert på en redaksjonell tenkning med utgangspunkt i norske forhold. Vi ser at markedslovene i cyberspace er omtrent de samme som markedslovene ellers. Det betyr, i hvert fall etter min vurdering, at vi ikke har noe fungerende marked på dette området. Hvis det er riktig, burde alt ligge til rette for at vi seriøst vurderte om dette leksikonet representerer en verdi vi vil bringe videre.
Mitt spørsmål til statsråden er: Hva er hennes analyse av markedssituasjonen som knytter seg til denne problemstillingen?
Statsråd Anniken Huitfeldt [11:02:09]: Denne situasjonen som Store norske leksikon står oppe i, analyserer de nå selv. De overfører nå kunnskapen til en stiftelse. De har signalisert at det vil få støtte fra bl.a. Stiftelsen Fritt Ord og Sparebankstiftelsen. Så vil de vurdere situasjonen med tanke på om det er mulig med videre drift. Det jeg har signalisert, er at Nasjonalbiblioteket kan spille en rolle i en slik sammenheng. De har jo tidligere på sine sider tatt vare på et leksikon fra 1911, slik at det kan være et aktuelt mulig samarbeid.
Det som skiller Store norske leksikon fra bl.a. Wikipedia, er at bidragsyterne blir honorert. Det er jo en svært kostbar form for leksikondrift. Dersom ansatte ved universiteter og høyskoler ønsker å ha et oppslagsverk med akademiske definisjoner på norsk, kan det være aktuelt at de eventuelt bidrar i et slikt leksikon. Men det er ikke aktuelt at Store norske leksikon i sin nåværende form fortsetter med en statlig leksikonstøtte. Det ønsker jeg ikke å ta initiativ til fra min side.
Olemic Thommessen (H) [11:03:35]: Dette synes jeg var veldig positive toner fra statsråden, og det er jeg veldig glad for. Fra Høyres side er vi helt enig i at noe statsleksikon skal vi ikke ha.
Problemet for Store norske leksikon er jo den kostnaden som ligger i å ha en kvalitetssikret utgave, for det betyr at man må ha en litt større redaksjon enn man har hvis dette er et dugnadsprosjekt omtrent slik som det er i Wikipedia. Og hvis man skal innhente stoff som har kvalitet, må man nesten forvente at det også vil måtte betales noe for det. Det betyr at det vil ligge en kostnad der som antakelig ikke vil være løsbar i markedet. Da mener Høyre at det vil være rimelig om også offentlige instanser på forskjellige måter kan bidra inn i det. Slik statsråden helt riktig beskriver situasjonen, er det det nå er snakk om, å finne gode deltakere inn i en sånn setting. Men mange av disse gode deltakerne vil nok også være offentlige, og dermed vil det ligge en kostnad der.
Statsråd Anniken Huitfeldt [11:04:45]: Det er to måter å gi statsstøtte til leksikon på. Den ene er at staten ønsker å drive et leksikon og gjennomføre en anbudskonkurranse. Det har tidligere blitt avvist av en regjering hvor Høyre satt. Den andre måten er å utvikle en leksikonstøtte på linje med pressestøtten. Når vi innfører en ny type støtte, må dette notifiseres gjennom EØS. Det betyr at det må være et regelverk som ikke kun kan omfatte én aktør. Så dersom vi innfører en statlig leksikonstøtte, kan det være vel så aktuelt for andre aktører å søke om disse pengene.
Jeg kommer ikke til å ta initiativ til en statlig leksikonstøtte, men jeg er positiv til at Nasjonalbiblioteket bidrar til et samarbeid med den nyopprettede stiftelsen.
Presidenten: Det blir gitt anledning til to oppfølgingsspørsmål – først Elisabeth Aspaker.
Elisabeth Aspaker (H) [11:05:40]: Tilgangen til en norsk kvalitetssikret kunnskapsbase som Store norske leksikon er også i aller høyeste grad et utdanningspolitisk spørsmål. Høyre har på flere måter prøvd å ta opp dette med kunnskaps- og forskningsministeren, men blir konsekvent henvist til kulturministeren som håndterer saken på vegne av Regjeringen.
Før påske ble det tatt et initiativ fra universitetene, anført av Universitetet i Tromsø, til at universitetene kunne gå sammen om å drifte en leksikalsk norsk kunnskapsbase. Men det forslaget ble den gangen kontant skutt ned og avvist av forskningsminister Tora Aasland, som er ansvarlig for universitetene. Betyr kulturministerens svar her i dag at også forskningsministeren nå kan være kommet på nye tanker og at Regjeringen vil se på initiativet fra universitetene med nye øyne?
Statsråd Anniken Huitfeldt [11:06:37]: Det er tydelig at representanten Aspaker i hvert fall har skiftet standpunkt, for hun satt jo i Kunnskapsdepartementet, eller det tidligere Utdanningsdepartementet, den gangen denne saken ble behandlet sist, og kontant avvist av statsråd Clemet.
Nei, Kunnskapsdepartementet ønsker heller ikke å innføre en statlig leksikonstøtte. Det jeg har sagt, er at jeg er positiv dersom norske ansatte ved universiteter og høyskoler ønsker å bidra, men det blir ikke aktuelt at dette kan finansieres som bidrag, verken over Kunnskapsdepartementets eller Kulturdepartementets budsjett.
Presidenten: Ib Thomsen – til oppfølgingsspørsmål.
Ib Thomsen (FrP) [11:07:16]: I denne saken har statsråden og Fremskrittspartiet sammenfallende standpunkter. Det synes jeg er veldig bra. Jeg skjønner at det butter litt i Regjeringen akkurat på dette området. Statsråden har i hvert fall støtte fra Fremskrittspartiet.
Dette er en viktig kulturpolitisk sak som kan løses på mange måter, har statsråden sagt, ikke bare ved å pøse inn offentlige midler. Statsråden har også signalisert at Offentlig Privat Samarbeid, altså samarbeid med universitetene, samarbeid med bankene, samarbeid med Sparebankstiftelsen, Stiftelsen Fritt Ord og bibliotekene, kan være en god løsning. Alt dette støtter Fremskrittspartiet.
Spørsmålet mitt er: Hva med realismen, mulighetene? Finnes det løsninger? Kan vi få til dette offentlig-private samarbeidet i denne saken?
Statsråd Anniken Huitfeldt [11:08:06]: Det er det altså ikke opp til meg å vurdere. Det er det denne stiftelsen som nå overtar ansvaret for Store norske leksikon, som skal vurdere. Det er derfor vanskelig for meg å ha noen formening om denne saken nå. Det jeg har sagt, er at jeg er positiv til at Nasjonalbiblioteket bidrar. Men denne stiftelsen kan altså ikke vente seg noen offentlig leksikonstøtte.
Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.