Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Marthinsen (A) [18:01:13]: (ordfører for saken): Den saken som vi nå har til behandling, dreier seg om endringer i naturmangfoldloven og viltloven, den såkalte nødvergebestemmelsen og bestemmelsen om bruk av åte.

Nødverge har vært en omdiskutert sak i flere runder opp gjennom tiden, og det har tidligere vært nødvendig å gjøre endringer i bestemmelsen for å unngå uklarhet om i hvilke situasjoner det faktisk er mulig å påberope seg nødverge. Fram til man fikk den formuleringen som gjelder i dag, hadde man en rettstilstand som åpnet for felling av vilt under direkte angrep på bufe og tamrein – altså den formuleringen man har i dag. Men fram til man fikk den, hadde man en lov som åpnet for felling i langt større grad enn det som var ønskelig. I prinsippet kunne da alle rovdyr som befant seg i nærheten av beitende dyr, avlives med henvisning til nødvergebestemmelsen. Dagens ordlyd er altså et resultat av en innstramming som ble gjort i 1993 for å klargjøre rettsstatus. Det var en uklarhet som bl.a. ble påpekt av Høyesterett.

Når det nå fremmes en proposisjon hvor hensikten er å liberalisere nødvergebestemmelsen, er det som ett av flere tiltak for å redusere omfanget av skader på bufe og tamrein. Bestandssituasjonen for enkelte av rovdyrartene er nå slik at terskelen kan senkes, og liberaliseringen skjer for å gi den enkelte bonde og gårdbruker større trygghet for og bedre mulighet til å beskytte dyrene sine. Samtidig er det viktig at det skjer på en slik måte at vi unngår de uklarhetene som vi hadde før loven ble strammet inn i 1993.

I hovedsak går forslaget ut på at dersom bestanden av jerv, gaupe og bjørn i en treårsperiode ligger klart over det målet som er fastsatt av Stortinget, skal adgangen til å felle utvides. Da kan felling skje for å fjerne en umiddelbar og betydelig fare for skade på bufe, tamrein og gris – til forskjell fra dagens bestemmelse om at det bare kan felles under direkte angrep. Ligger bestandsmålene i en treårsperiode klart under, blir adgangen strammet inn igjen. For bjørn lages det en overgangsordning som gjør at fellingsadgangen utvides første gang bestandsmålet nås.

Det er mange som har vært opptatt av om bestemmelsen kommer til å være anvendbar for folk når de er ute – forståelig nok. Enkelte har prøvd å framstille det som om man med denne nye bestemmelsen må inn på nettsidene til Direktoratet for naturforvaltning og nærmest sjekke bestandssituasjonen dag for dag, før man går ut. Jeg synes det er riktig å påpeke at vi her snakker om treårsperioder. Bestandstallene for jerv og gaupe har ligget klart over bestandsmålene lenge, og det er en stabil situasjon. Det folk må forholde seg til etter dagens vedtak, er altså at det blir en lavere terskel for å avlive jerv og gaupe, fordi det er mange av dem. De kan skytes før det er snakk om et direkte angrep.

Så har det vært høringsinstanser som i høringsrunden har vært opptatt av at nødvergebestemmelsen burde skrives over samme lest som nødvergebestemmelsen for person. Det er også i og for seg forståelig, og den formuleringen som er foreslått i proposisjonen, er derfor tilpasset og langt på vei sammenfallende med nødvergebestemmelsen for person. Men det er fortsatt en noe videre adgang til å avlive når en person står i fare i forhold til når f.eks. en sau står i fare, og det tror jeg de fleste synes er helt naturlig.

Det har vært reist spørsmål om hvorvidt denne liberaliseringen innebærer en faktisk liberalisering, bl.a. med henvisning til den såkalte grisebingesaken, hvor Høyesterett har tolket dagens bestemmelse i liberaliserende retning. Komiteen har som et resultat av det sendt spørsmål til Justisdepartementets lovavdeling, som konkluderer med at det er en faktisk liberalisering som skjer med dagens vedtak.

Det blir også gitt en utvidet adgang til å felle rovdyr, uavhengig av art, som befinner seg innenfor rovdyrsikkert hegn. Det mener vi er riktig, og det kan dessuten stimulere til at flere velger å sette opp slike gjerder. Det ville være bra.

Spørsmålet om å gi adgang til å avlive i nødverge for å beskytte hund er ikke innlemmet i dette lovforslaget. Det er også et spørsmål som mange er opptatt av, og det har vi ingen problemer med å forstå. Vi har også sett de erfaringene man har i Sverige etter forsøksordningen med nødverge for hund, hvor de har valgt å gjøre dette til en permanent ordning. Så vi ser fram til at regjeringen så snart som mulig kommer tilbake til Stortinget med en sak om nødverge for hund.

Proposisjonen har også et forslag om at det gis hjemmel til å regulere og også forby bruk av åte for jakt-, fangst- og fellingsformål. Bruk av åte kan i noen tilfeller være hensiktsmessig under jakt, men jeg tror det er få som ønsker seg en utvikling hvor det blir vanlig å legge ut åte f.eks. i forbindelse med fototurisme. Da kan vi fort få en situasjon hvor store rovdyr begynner å bli vant til menneskelig aktivitet, og utvikler en unaturlig atferd som potensielt kan være farlig.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [18:06:38]: Endringa i naturmangfaldlova og viltlova, inklusiv nødverje og bruk av åte, hadde eitt formål: endring av nødverjevedtekta og klargjering av rettstilstanden samt liberalisering av nødverjevedtekta.

Framstegspartiet kan rett og slett ikkje sjå at det nye forslaget imøtekjem denne intensjonen, men snarare forverrar han. Slik det framstår, er det etter manges meining blitt ei teoretisk-akademisk øving for spesielt interesserte. Ordet «umiddelbart» og definisjonen av det og av «betydelig» vises som eksempel. Heller ikkje Bondelaget framstår som nokon varm forsvarar av fleirtalsinnstillinga, og vi viser i den samanhengen til Bondelagets notat til komiteen av 22. mars 2010.

Også USS, Utmarkskommunenes Sammenslutning, er svært kritisk til formuleringane.

Når så energi- og miljøkomiteen i brev til statsråden ber om ei avklaring i omgrepa og spør seg om dette er ei reell liberalisering, så viser det at formuleringa er av ein slik art – eller kanskje ein kan seie natur – at det ikkje er for folk flest å forstå. Så dette kan vi umogleg vere tente med. Og vi veit alle at dersom ein husdyreigar kjem opp i ein nødssituasjon som krev handling, så er det lite rom til å ringe ein jurist for å få klarlagt om situasjonen er innanfor nødverjetolkinga eller ei.

Den gjeldande haldninga i regjeringa om aktivt husdyrhald og rovdyrrevir innanfor dei same geografiske områda har vist seg å vere ugjennomførleg. Husdyra blir byttedyr.

Regjeringas tru på førebyggjande og konfliktdempande tiltak er vanskeleg å overføre til ulv, bjørn, jerv og gaupe på jakt etter mat, og talet på godkjende erstatningar nærmar seg no rekordhøge 55 000. Ja, når vi kan lese i media at til og med biskopane no ber for husdyra, så må det ringe ei bjølle – eller ei klokke, alt ettersom.

Men så skal det også seiast at myndigheitene sin vilje til å gje løyve til å felle skadedyr, fleire gonger har avgrensa skadeomfanget. Men også der blir utmarksnæringane i for stor grad svikta, blir det hevda. Ein er for treg til å gje fellingsløyve, og når ein endeleg får det, blir det ei svært tidkrevjande og kostbar sporing. Dette må ein bli betre på, og det skulle ikkje vere for krevjande, sett i lys av dei skadane og lidingane som rovdyra er årsak til.

Så er det mange som viser til bestandssituasjonen og moglegheit til avliving i nødverje. Med bestandsmål som hovudparameter blir det laga ei overgangsordning som inneber utvida tilgang til avliving i nødverje. Men ho trer i kraft berre – eg understrekar berre – når bestandsmåla er nådde. Men dette gjeld f.eks. ikkje for ulv. Og så presiserer fleirtalet at formålet er å bidra til å skape ein større grad av tryggleik for husdyreigarane. Det er nesten så ein ikkje trur det ein les. Framstegspartiet vil peike på at nødverje aldri er meint å vere ein del av den aktive bestandsforvaltinga av store rovdyr og at lovvedtaka derfor må gjerast uavhengige av den gjeldande bestandssituasjonen for den enkelte rovdyrarten.

På møter som eg har hatt med utmarkskommunar og næringsdrivande samt privatpersonar, er raseriet og frustrasjonen over å ikkje bli lytta til, påtakeleg. Moglegheita til å hauste av det naturen har å gje, og rammeverket og moglegheitsrommet ein blir gitt, går rett og slett ikkje saman. Dei som lever i rovdyrområda og henter sitt inntektsgrunnlag frå naturbaserte næringar, opplever trykket frå rovdyra som ein trussel mot si leveform, mens verneinteressene meiner folks leveform må vike for rovdyra sin plass i naturen.

Lat meg berre med ein gong slå fast at sympatien vår er på den lokale næringa og husdyra si side. Vi må sørgje for gode nok rammevilkår for dei som prøver å oppretthalde eit levebrød i Distrikts-Noreg. Sentraliseringsstraumen er kraftig nok som den er.

Dagens regime med bestandsdeling på rovvilt er for lengst passé, lidingane til bufeet og legitimiteten til rovviltet fortener eit oppdatert og oppegåande forvaltingsregime.

Avslutningsvis nokre ord om åte. Framstegspartiet har inga tru på lovregulering som verkemiddel ved bruk av åte. Framstegspartiet meiner at bruk av åte og fôring av vilt allereie er godt regulerte, og at saksområdet eignar seg betre for informasjon og rettleiing enn lovreglar. Det bør også vurderast opp mot dei moglegheitene det er for å etterprøve/kontrollere om det eksempelvis er eit utlagd åte eller dyrekadaver som har enda opp der av naturlege grunner.

Avslutningsvis tek eg opp Framstegspartiets forslag i saka.

Presidenten: Da har representanten Oskar Jarle Grimstad tatt opp forslaget han refererte til.

Bjørn Lødemel (H) [18:12:08]: Rovviltpolitikk og handheving av den er uhyre konfliktskapande. Det ser vi nesten dagleg i både media og elles. Høgre ønskjer at rovviltpolitikken skal byggjast på grunnleggjande prinsipp, med respekt for enkeltmenneske og lokalsamfunn, og respekt for eigedomsretten og full erstatning for dei rettane som går tapt. I tillegg ønskjer Høgre å ha ei forvalting som er lokalt basert, og ikkje sentralstyrt av eit byråkrati fjernt frå der problema er og med stor avstand til dei det gjeld.

I komiteen sine merknader til rovviltmeldinga i 2004 heiter det:

«Komiteen mener livskvalitet og bosetning og næringsutvikling i distriktene må tas hensyn til ved forvaltningen av rovdyrene. Forvaltningen må etter komiteens syn gjennomføres på en måte som skaper tillit mellom lokalbefolkningen og regionale og sentrale myndigheter.»

Dette er kloke ord.

Høgre har, i motsetning til Direktoratet for naturforvalting og raud-grøne politikarar, respekt for dei lokalsamfunna som faktisk må leve med belastning av rovvilt, og som taper eit breitt spekter av utmarksrettar og moglegheiter, bl.a. bonden sine beiterettar. Det er skremmande å sjå at vi har ei forvalting som overser mange av Stortingets føresetnader, bortsett frå bestandsmåla, og at ho driv både politikk og uttalar seg som om ho var eit politisk organ.

Høgre meiner at nødverje ikkje skal vere ein del av den aktive bestandsforvaltinga av store rovdyr og at lovvedtaket derfor må gjerast uavhengig av bestandssituasjonen for den enkelte rovdyrart.

Høgre meiner også at det generelt må opnast for avliving av jerv, gaupe, bjørn og ulv når avlivinga blir vurdert som påkravd for å fjerne ein aktuell og betydeleg fare for skade på bufe, tamrein og gris.

Høgre meiner, i motsetning til regjeringa, at nødverjeretten må gjelde tilgang til å avlive i nødverje ved angrep også frå ulv.

Det er underleg å sjå den openlyse usemja som er i regjeringa også på dette området. I Aftenposten sist veke kunne vi lese at statssekretær Heidi Sørensen uttaler at terskelen for å ta ut skadedyr allereie er låg, medan landbruksminister Brekk uttaler at formuleringane i Soria Moria II er eit klart signal om at terskelen skal senkast. Statsråden uttaler at det skal vere høve til å skyte ulv som angrip hund. Det er ikkje det som står i denne innstillinga. Regjeringa si handsaming av denne saka nærmar seg ein parodi.

Det primære målet med eit utvida nødverjevedtak er å bidra til større tryggleik for husdyreigarane. Dessverre imøtekjem ikkje lovendringsframlegget frå regjeringa dette, og det er ei gåte for meg å registrere at til og med Senterpartiet forsvarer ei slik haldning.

Høgre ønskjer også at nødverje skal gjelde for hund. Det er svært skuffande å sjå at dei raud-grøne partia vil utsetje dette spørsmålet på nytt, og at dei framleis er like handlingslamma i rovviltpolitikken.

På strekninga mellom Halden og Trysil blir det rapportert om stadig fleire angrep og drap på hund. På Bokerød i Østfold vart ein hund drepen av ulv heime på tunet på garden. Det var barna i familien som fann hunden. Ulven hadde gått forbi tidlegare på dagen, og dei hadde prøvd å skremme han bort. Likevel kom ulven tilbake og drap hunden. Mange stader kan ein ikkje gjennomføre jakt med hund på grunn av faren for ulveangrep. Dette er også eit godt døme på korleis mange får øydelagd viktige rettar på grunn av ulven.

Den 11. oktober vart det drepe ein elghund i Halden, 10 m frå eigaren. Han hadde gevær og skaut varselskot for å skremme ulven. Likevel vart hunden drepen. Det er lett å forstå den fortvilinga som barna og familien i Bokerød følte då dei fann familiehunden sin drepen. Høgre ønskjer at folk skal kunne forsvare sine firbeinte familievenner.

I høyringsuttalen frå Norskog blir det vist til at nødverje for hund truleg vil få minimal betydning for ulvebestanden, sidan hundane som er mest utsette, vil vere langt unna eigaren. Likevel er det svært viktig at jegeren veit at han kan reagere, og i Halden kunne livet til familiehunden truleg ha vore redda.

Argumenta om at hundar skal bli brukte som påskot for å felle ulv, er hårreisande, etter mitt syn. Det vitnar om kunnskapsløyse og manglar rot i verkelegheita. Dei som vil drive ulovleg ulvejakt, bruker heilt andre metodar.

Det viktigaste verkemidlet for å få respekt for lova er å vise respekt for innbyggjarane som skal leve etter desse lovene. Då får vi også tillit til politikarar og byråkratar som skal lage lover og handheve ei fornuftig forvalting av rovviltet vårt.

Til slutt vil eg fremje forslaget frå Høgre og Kristeleg Folkeparti.

Presidenten: Representanten Bjørn Lødemel har tatt opp det forslaget han refererte til.

Snorre Serigstad Valen (SV) [18:17:22]: Det er et mål at vi skal ha en levedyktig rovdyrbestand i Norge, og at vi skal ha gode muligheter for trygg drift av gård og beitedyr. Dette er et mål som gjerne oppfattes som motstridende, og det fører i sin tur ofte til en karikert debatt. Det har vi alle interesse av å unngå, tror jeg. Det vi tvert imot er avhengige av, er tillit mellom bønder og forvaltningen. Det krever en rovdyrforvaltning som er god, og som tar høyde for de erfaringer man gjør seg.

I denne proposisjonen ligger flere slike forslag, som saksordføreren har redegjort godt for. Det er likevel ikke overraskende at opposisjonen går rett inn i polemisk modus, og spesielt Fremskrittspartiet holder innlegg der en skulle tro at målet var en liberalisering i adgangen til å felle rovdyr i seg selv – at det altså er liberaliseringen som her er poenget, og ikke at forvaltningen er god og til å leve med for alle. Forsikringer fra Justisdepartementet hva angår lovtolkningen, ser ikke ut til å spille noen særlig rolle for Fremskrittspartiet. Å gjøre bestandsmålene helt uavhengige av adgangen til å felle f.eks. ulv i nødverge, slik Fremskrittspartiet snakker om, lar seg vanskelig gjøre i praksis så lenge det er en truet art vi snakker om. Små endringer i uttak kan få store konsekvenser for bestanden. Internasjonale forpliktelser pålegger oss å ivareta slike bestander. Det er lett for Fremskrittspartiet å overse det, men det ville vært mindre klokt av en ansvarlig regjering å gjøre det.

Jeg kan ikke unngå å kommentere selve debatten, for jeg stiller meg selv spørsmålet: Er vi tjent med den krigerske stemningen høyresiden legger opp til? Begreper som «hårreisande», «kunnskapsløyse», «manglar rot i verkelegheita» brukes altså om en proposisjon som medfører en liberalisering av lovverket. Hva ønsker Høyre å oppnå med den ordbruken? Er vi tjent med at stortingspolitikere karakteriserer statlige etaters ansatte i hver eneste debatt vi har hatt i Stortinget i dag: skrivebordsfolk, caffè latte-folk, har aldri sett en scooter, har aldri sett rovdyr, har aldri satt beina sine utenfor en by? Oppnår vi større tillit og legitimitet i forvaltningen av det? Dette er spørsmål høyresiden burde ha stilt seg før de går inn i den voldsomme, polemiske og karikerte modusen, som, etter mitt syn, forhindrer en seriøs debatt om rovdyrforvaltning.

Erling Sande (Sp) [18:20:25]: (leiar i komiteen): I Senterpartiet er vi opptekne av at rovdyrpolitikken skal bidra til bulyst og aktivitet i heile landet. Rovvilt skal ikkje forringe livskvaliteten til innbyggjarane. Bruk av utmarka er ei miljøvennleg form for verdiskaping, som òg er viktig for å halde ved lag det biologiske mangfaldet. Noreg treng aktive utmarksnæringar, både for å ha eit landbruk i heile landet og ta vare på kulturlandskapet og for å utvikle reiselivet som ei viktig næring i Distrikts-Noreg.

For mange i landet vårt er rovdyrpolitikken blodig alvor. Folk opplever å finne husdyr sundrivne eller med så store skadar at dei må avlivast. Særleg etter bjørneangrep finn ein ofte sau der juret og andre kjøtfulle delar av kroppen er rivne av, samtidig som skadane ikkje er så store at dyret døyr av det. Ein treng ikkje vere veterinær for å forstå kva lidingar dyret er påført etter eit slikt angrep. Ein treng heller ikkje å vere psykolog for å forstå at dette gjer eit sterkt inntrykk på dei som eig dyra, og som sjølvsagt er glade i dyra sine. Vidare er det lett å forstå at foreldre blir utrygge når dei må sleppe barn ut på ein skuleveg der det i periodar dagleg blir observert bjørn.

Eg har stor respekt for folks ynske om å beskytte både seg sjølve og husdyra sine. Ein effektiv naudverjerett er heilt avgjerande for at rovdyrforvaltinga skal ha legitimitet blant lokalbefolkninga i område der det er både beitedyr og rovvilt. Derfor har Senterpartiet vore pådrivar for at naudverjelovgjevinga skal liberaliserast i forhold til det som er dagens lovverk. Vi er kjende med at enkelte har stilt spørsmål om i kva grad forslaget vi diskuterer i dag, inneber ei liberalisering i forhold til praktiseringa av dagens lovverk. Lat det vere helt klart: Det er ikkje tvil om at regjeringa si målsetjing er ei liberalisering. Som saksordføraren sa, tok Senterpartiet og resten av komiteen initiativ til å be Justisdepartementet si lovavdeling sjå på om den nye formuleringa tek vare på regjeringa sin intensjon om ei liberalisering, òg opp mot det som er dagens rettspraksis. Konklusjonen deira var klar. Forslaget vil innebere, som dei skreiv, ei utviding av høvet til å felle jerv, gaupe og bjørn for å verne bufe, tamrein og gris. Om det likevel skulle vise seg at den nye lova ikkje gjev utslag i endring av rettspraksis, er vi sjølvsagt nøydde til å ta saka opp i Stortinget på nytt.

Eit sentralt spørsmål er enno uavklart, nemleg om hund skal innlemmast i naudverjeparagrafen. Senterpartiet sitt syn er klart. Vi ynskjer ein sterkare naudverjerett også ved åtak på hund, og derfor ynskjer vi ei snarleg avklaring også av dette spørsmålet.

Vi hausta kritikk i salen i dag både frå Høgre og Framstegspartiet med omsyn til rovdyrpolitikken og Senterpartiet sine standpunkt. Eg må seie at mens Framstegspartiet trass i alt har ei fast linje i dette spørsmålet – har meint det same – klarer eg ikkje å unngå å bli svært overraska over Høgre si åtferd i fleire av debattane i denne salen. Her har vi altså ei fullstendig anna politisk holdning enn det dei hadde for berre få år sidan, då dei satt i regjering, på område som naturvern, vassdragsvern – som vi tidlegare har diskutert, og igjen skal diskutere i denne komiteen – og også strandsona og rovdyr. Då vi forhandla rovdyrforliket i denne salen, ynskte altså Høgre fem fleire ynglingar av bjørn. Det var Arbeidarpartiet som forhandla ned talet på rovdyr, frå det som var Høgre sitt utgangspunkt den gangen, noko som f.eks. ville medført eit femtital fleire bjørnar enn det vi har i dag.

Sjølv om både eg og Senterpartiet likar Høgre sine opposisjonsstandpunkt betre enn det som er regjeringsstandpunkta deira, synest eg dette er merkeleg. Men fasiten her må jo vere at vi alle set alle klutar til for å sikre at Høgre nettopp kan halde fast ved desse holdningane sine, og dermed får fortsetje i opposisjon.

Øyvind Håbrekke (KrF) [18:25:01]: Formålet med den foreslåtte endringen av nødvergebestemmelsen i naturmangfoldloven er ifølge regjeringen å klargjøre rettstilstanden samt liberalisere nødvergebestemmelsen.

Kristelig Folkeparti kan ikke se at det nye forslaget imøtekommer denne intensjonen. Det framgår bl.a. av Bondelagets notat til komiteen av 22. mars 2010, hvor de skriver at formuleringen i lovforslaget er sammenfallende med adgangen til nødverge allerede etter gjeldende rett i dag. Bondelaget henviser for øvrig også til den såkalte grisebingesaken, hvor det presiseres at «direkte angrep» også omfatter tilfeller hvor et angrep er «umiddelbart forestående».

Lovforslaget, slik det foreligger, innebærer en tilpasning av lovverket til gjeldende rettspraksis og er etter min oppfatning i liten grad å regne som en liberalisering.

Kristelig Folkeparti er en sterk forsvarer av at vi fortsatt skal ha plass til de store rovdyrene i norsk natur. Vi skal etterleve våre internasjonale forpliktelser, og vi skal heller ikke skyve ansvaret for det over på andre land.

Det er i dag store motsetninger mellom næringsdrivende i utmarkskommunene og rovviltforvaltningen. Kristelig Folkeparti mener det er viktig å få på plass et lovverk som i større grad bidrar til å legitimere rovviltforvaltningen over hele landet.

I innstillingen til rovviltmeldingen i 2004 uttalte komiteen:

«Forvaltningen må (…) gjennomføres på en måte som skaper tillit mellom lokalbefolkning og regionale og sentrale myndigheter.»

Nettopp det er et kjernepunkt i en god rovviltpolitikk, for en god rovviltpolitikk finnes verken på den ene eller andre yttersiden i de veldig polariserte debattene som oppstår om dette temaet. En god rovdyrpolitikk ligger i å drive en forvaltning som balanserer hensynene med klokskap. Det krever evne til å lytte, det krever smidighet, og det krever et godt skjønn av dem som skal forvalte denne politikken. For meg er det åpenbart at det ikke er klokskap som har preget håndteringen av denne saken fra departementet og regjeringens side, når man ender opp med en nødvergebestemmelse – som er et veldig følsomt tema i rovdyrdebatten – og med et så komplisert og konfliktdrivende prinsipp som den endelige konklusjonen.

Det primære målet med en utvidet nødvergebestemmelse er å bidra til større trygghet for husdyreierne. Dessverre imøtekommer ikke lovendringsforslaget fra regjeringen det. Regjeringen har gjort nødverge betinget av at bestandsmålet er nådd, og retten til nødverge blir ikke gjort gjeldende i forhold til angrep fra ulv.

Nødverge har jo heller aldri vært ment å være en del av den aktive bestandsforvaltningen av store rovdyr. Lovbestemmelsen bør derfor gjøres uavhengig av bestandssituasjonen for den enkelte rovdyrart. Kristelig Folkeparti mener også at det må åpnes for avliving av jerv, gaupe, bjørn og ulv når avliving vurderes som påkrevd for å fjerne en umiddelbar og betydelig fare for skade på bufe, tamrein og gris.

Kristelig Folkeparti foreslår derfor sammen med Høyre å gjøre nødvergeretten uavhengig av bestandsmålet samt å gi adgang til å avlive i nødverge ved angrep fra ulv.

Det sentrale i rovdyrpolitikken har vært, er og vil være å utvise den nødvendige klokskap for å balansere politikken best mulig – ikke slik at alle blir fornøyd, men slik at vi verner rovdyrene i norsk natur på en måte som i størst mulig grad er til å leve med for dem som berøres i lokalsamfunnene. Det krever klokskap, men de konklusjonene man har kommet fram til her, er dessverre ikke et godt bidrag i så måte.

Statsråd Erik Solheim [18:30:13]: Det er gledelig at Stortinget i dag behandler lovproposisjonen om bruk av åte og nødverge. Åte har ikke spilt noen sentral rolle i debatten så langt. La meg bare si at det regjeringen der vil foreslå, vil bli sent ut på en bred høring, slik at det vil bli rik anledning for alle som har synspunkter på saken, til å komme med dem, og så kan man konkludere i det spørsmålet etter denne høringen. Vår oppfatning er at under gitte forutsetninger kan åte utgjøre en risiko for både vilt, miljø og i unntakstilfeller mennesker. Vi får også en rekke nye problemstillinger her, f.eks. er tilsiget av villsvin i Sverige koblet til at de fôres av mennesker.

Når det gjelder nødverge, innebærer lovforslaget at beitebrukere og dyreeiere får bedre muligheter til å beskytte dyrene sine mot rovviltangrep. Lovendringen gir også ny beveggrunn til å oppføre rovdyrsikre gjerder. Slike gjerder er et effektivt og godt tiltak for å forhindre rovviltskade, selv om det selvsagt har andre negative sider.

Bestemmelsen som foreslås om nødverge, innebærer en liberalisering av fellingsadgangen når bestanden av jerv, gaupe og bjørn over tid har vært klart over bestandsmålet. For bjørn foreslås det i tillegg en overgangsbestemmelse som sikrer utvidet adgang til å felle bjørn første gangen bestandsmålet nås. Siden bestanden av jerv og gaupe over tid har vært over bestandsmålet, vil liberaliseringen tre i kraft så snart lovendringen er vedtatt og Kongen har gitt forskrift om utvidet fellingsadgang. Den utvidede nødvergebestemmelsen vil ikke omfatte ulv. Selv om man nå ser ut til å nærme seg det bestandsmålet som er fastsatt av Stortinget, er likevel den norske ulvestammen liten og sårbar, og små endringer i antallet uttak kan få store konsekvenser for om man når bestandsmålet.

Det vil bli utvidet adgang til å felle rovvilt innenfor rovdyrsikkert gjerde, uansett type. Når det gjelder hund, vil det bli arbeidet videre med spørsmålet om den skal innlemmes i nødvergebestemmelsen. Vi vil komme tilbake til den saken, bl.a. basert på erfaringene fra Sverige.

Dette er en gjennomgang av det som er saken her. Men siden både Høyre og Fremskrittspartiet, som Snorre Serigstad Valen påpekte, bruker kolossalt sterke ord i denne debatten og har brukt det i tidligere debatter, åpenbart under prinsippet «svake argumenter, skru opp volumet», og kommer med den ene karakteristikken etter den andre av regjeringspartiene, vil jeg bare si at det dobbeltspillet – dette er muligens ikke et parlamentarisk uttrykk – som Høyre bedriver, med én politikk i posisjon og en helt annen politikk nå i opposisjon, med én politikk som man framfører i håp om å vinne stemmer på bygdene, og med én politikk som man ikke tør å stå på i det øyeblikk man komme til Naturvernforbundets landsmøte eller steder hvor det er andre holdninger, er lite ærerikt. Det som er ærerikt, er et parti som har samme holdning enten man er i Engerdal eller på Naturvernforbundets landsmøte, enten man er i bygd eller by, enten man er i regjering eller i opposisjon. Men et parti som har en tilpasset politikk for hvert av alle disse områdene, vinner i det lange løp ikke befolkningens tillit.

Jeg vil nå sterkt oppfordre Høyre til å ta en gjennomgang for å klargjøre hva som er partiets syn. Har man løpt så mye etter Fremskrittspartiet at man nærmest ikke kan se forskjell, eller ser vi fortsatt det tradisjonelle Høyre hvor det å ta vare på naturen var god konservativ tenkning som ikke minst var symbolisert ved Børge Brende.

I alle de miljødebatter jeg har vært med i opp gjennom årene, har Høyre, hvis de har kommet på defensiven i en miljødebatt, sagt én ting: Vi hadde Børge Brende, en sterk, tøff miljøvernminister som kanskje ikke oppnådde de store tingene når det gjaldt klima, men som gjorde store ting på naturvernområdet. Alt jeg har hørt i denne debatten fra Høyre, er et grunnleggende oppgjør med Børge Brende. Tord Lien sa det vel ganske presist, at Børge Brende er det store problemet i miljøpolitikken sett fra Fremskrittspartiets ståsted, mens det nåværende Høyre ikke på noen måte er et tilsvarende problem for Fremskrittspartiet i miljøpolitikken. Tydeligere kan jo ikke den glideflukten man har lagt seg på, beskrives av et annet politisk parti. Nå har vi altså gått igjennom det ene området etter det andre. Vi hører også masse negativt her om vern generelt. Det ene store grepet som Børge Brende tok, var jo å revitalisere nasjonalparkplanen og starte mer vern i Norge. Den hadde ligget og sovet lenge, men så tok Børge Brende den opp igjen og gjorde den til en stor og flott ting. Det er én av de tingene Høyre har skrytt av fram til nå. Men det vi har opplevd nå i rovdyrpolitikken, i strandsonepolitikken, når det gjelder inngrepsfrie områder, kjøpesentre, på nær sagt alle områder, er at Høyre glir vekk fra det Høyre vi kjente da partiet var i regjeringsposisjon med Kristelig Folkeparti, og over til et parti som åpenbart forbereder seg på å regjere med Fremskrittspartiet. Det bør alle folk i Norge som er opptatt av naturvern, merke seg.

Presidenten: Til statsrådens spørsmål om hvorvidt «dobbeltspillet» er et parlamentarisk uttrykk, hadde ikke presidenten tenkt å påtale det som uparlamentarisk. I det ligger det heller ikke noen påstand om at presidenten nødvendigvis synes at det er noen glitrende måte å formulere seg på.

Det blir replikkordskifte.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [18:35:48]: For ein nyvald representant framstår beskrivingar som statsråden har av partiet, noko underleg. Spesielt eg som nyvald representant har sett at Sosialistisk Venstreparti har hatt éin politikk på utsida av dette huset og så ein annan politikk på innsida av dette huset – berre slik at det er nemnt.

Men det var Erling Sande som sa dei på mange måtar forløysande orda under debatten no om nødverje, at dersom rettspraksis viser seg ikkje å gi den ønskte liberaliseringa, får vi kome tilbake til det igjen.

Spørsmålet er då: Er statsråden komfortabel med denne type prøve-og-feile-lovforvaltinga som senterpartirepresentanten og komitéleiaren beskriv her?

Statsråd Erik Solheim [18:36:37]: Ja, jeg er 100 pst. komfortabel med hva Erling Sande sier, både i dette og i de fleste andre spørsmål. Selvsagt skal regjeringen til enhver tid være beredt til å komme tilbake til Stortinget dersom det på basis av de vedtak som i dag fattes, oppstår en praksis som vi ikke kan akseptere.

Jeg må si at det samarbeidet som Senterpartiet og SV har hatt i regjeringsposisjon, for min del er formidabelt. Det betyr ikke at de to partiene alltid er enige. SV og Senterpartiet kommer fra ulike ståsteder og bringer ulike temaer inn i debatten. For å ta et veldig godt eksempel fra dagens debatt: Vi har klart å finne fram til, selvsagt også sammen med Arbeiderpartiet, en differensiert strandsonepolitikk – det var noe tidligere borgerlige regjeringer i Norge ikke hadde – og det er en måte å nyansere på det strenge vernet vi trenger i Oslofjorden, med den langt mer liberale praksisen vi f.eks. kan ha i storparten av representantens eget hjemfylke, Møre og Romsdal.

Tord Lien (FrP) [18:37:39]: Jeg har lyst til å begynne med å takke statsråden for en grundig redegjørelse for Høyres politikk. Den hadde jeg vel egentlig håpet at Høyres representanter kunne foretatt selv.

Vi har hørt i dagens debatt at Erling Sande ser fram til den liberaliseringen som Senterpartiet faktisk feiret ganske stort allerede høsten 2005 da de fikk inn i Soria Moria-erklæringen nettopp at hund skulle inkluderes i nødvergeparagrafen. Nå er det gått fem år, og nå hevder de rød-grønne politikerne hardnakket at vi har fått en klar liberalisering av nødvergeparagrafen, noe både USS, Norges Jeger- og Fiskerforbund og Bondelaget er uenige om, i hvert fall at det har gått i noen lang retning.

Så sier Snorre Serigstad Valen at nødverge ikke kan gjennomføres når det gjelder ulv, for det vil true bestanden. Er det sånn at vi skal, som Erling Sande, se fram til en reell liberalisering som også inkluderer hund, eller skal vi lytte til Snorre Serigstad Valen, som sier at det er uaktuelt å inkludere ulv i dette?

Statsråd Erik Solheim [18:38:45]: Det er litt uklart for meg om det var spurt om ulv eller hund, men la det ligge.

Ja, dette representerer en liberalisering, men en liberalisering er mulig fordi regjeringens politikk har virket. Vi har, som jeg til det kjedsommelige har sagt i Stortinget, en dobbelt målsetting i Norge: Vi skal ha rovdyr, og vi skal ha beitebruk – en veldig vanskelig målsetting som veldig få land har. Men på basis av den målsettingen har rovdyrtallet steget slik at vi har nådd bestandsmålene for jerv og gaupe, og dermed er det mulig å liberalisere nødvergeparagrafen. Hvis mennesker er truet, er det selvsagt en absolutt nødvergerett. Det er aldeles innlysende. I det øyeblikket et menneske er truet, kan man ta i bruk alle midler for å beskytte seg mot rovdyr. Når det gjelder hund, som jeg har sagt, vil vi komme tilbake til det basert på grundige undersøkelser av bl.a. hva som er erfaringene fra Sverige.

Presidenten: Representanten Lien har anmodet om ytterligere en replikk, og siden det i så fall vil fylle opp replikklisten, så tillater presidenten det.

Hvis noen er forvirret over at Fremskrittspartiet nå får to replikker etter hverandre, så har vi fra presidentskapets side prøvd å legge opp til at denne typen levende debatt umiddelbart kan følges opp av dem som hadde den første replikken. Det er forklaringen på det, og derfor kommer Gundersen etterpå. Lien, vær så god.

Tord Lien (FrP) [18:40:17]: Takk, det setter jeg pris på.

Jeg noterer meg at regjeringens talsperson eller stortingsflertallets talsperson, Sande, ser fram til en reell liberalisering av nødvergeparagrafen, også for hund. Nå vet vi at det er noen ytterst få angrep fra bjørn på hund, men i all hovedsak er grunnen til at hund trenger å være omhandlet av nødvergebestemmelsen, angrep fra ulv. Snorre Serigstad Valen sier at det ikke kan gjennomføres nødverge som inkluderer ulv. Det er to utsagn som står i sterkt motstrid til hverandre, og så kan man gjerne si at det skal vi se på. Men en av disse tar feil. Enten tar Erling Sande feil, som sier han ser fram til en reell inkludering i nødvergeparagrafen av beskyttelse av hund, eller så tar Snorre Serigstad Valen feil, for han sier at det kan ikke innføres nødverge for ulv. Hvilken av disse to talsmennene, som har fundamentalt forskjellige synspunkter, tar feil?

Statsråd Erik Solheim [18:41:20]: Jeg kan ikke gå god for disse sitatene, jeg vet ikke om de er dekkende. Det er en kjent sak at Senterpartiet har hatt et klart synspunkt på rovdyrpolitikken. Senterpartiet var ikke med på det rovdyrforliket som Stortinget fattet, og har gått inn i en regjering og kjempet for sine synspunkter der. På veldig mange av disse områdene er det fattet veldig gode kompromisser som basis. Senterpartiets, SVs og Arbeiderpartiets syn har brynet seg mot hverandre, og vi har fått inn balanserte kompromisser som er grunnlaget for at vi både vektlegger beitebruk og rovdyr i norsk natur.

Så vil vi altså på basis av den videre informasjonsinnhentingen ta stilling til dette spesielle spørsmålet om hund, men at Senterpartiet bringer sitt syn inn i denne debatten, er aldeles utmerket. Det jeg har tillatt meg å påpeke i denne debatten, er at det ikke er fullt så ærerikt av Høyre, som var med på rovdyrforliket, å bruke hver dag og time på å bekjempe det forliket som partiet selv var med på å inngå.

Gunnar Gundersen (H) [18:42:28]: Jeg må nok si at når jeg hører statsråden hele tiden prøver å bringe fram Børge Brende og Høyre, så minner det meg om at tomme tønner ramler mest. Når det gjelder dobbeltkommunikasjon, bør man egentlig høre på representanter for ekspertisen, for regjeringen er helt avhengig av dobbeltkommunikasjon, og når jeg hører statsråden her i dag, tror jeg Erling Sande i hvert fall ikke kommer til å få oppfylt sitt ønske om en liberalisering på dette området. Det er i og for seg lenge siden jeg har sett at med regjeringens politikk kommer landet til å flomme over av rovvilt, og mange kommer til å få problemer, så det blir nok en enda mer opphetet debatt.

Det jeg ikke skjønner, er at man ikke kan se på erfaringene fra Sverige når det gjelder nødverge for hund, for hunden er menneskets beste venn. Det er uhyre sjelden man vil se et angrep på en hund fra ulv. I de tilfellene man ser det, vil det være så langt unna at man ikke har mulighet til å skyte fordi det er tett innpå hunden. Hvorfor er regjeringen så avvisende til å gi nødverge for hund?

Statsråd Erik Solheim [18:43:40]: Spørsmålet om hund skal vi komme tilbake til, og jeg skal ta argumentene grundig på det tidspunktet når regjeringen har gått gjennom det spørsmålet. Det er jo ingen som har problemer med å forstå at mennesker som får en hund drept av et rovdyr, er bekymret, lei seg for det og synes det er grusomt, like lite som noen har problemer med å forstå at en saueeier som ser et opprevet, ofte ikke dødt kadaver av et av sine dyr, er sterkt bekymret for det. Men vi har en dobbelt målsetting som Høyre har vært med på. Den er veldig fraværende i debatten om beitebruk og rovdyr. Jeg våger den påstanden at ingen Høyre-talsmann tør å stå f.eks. på landsmøtet i Naturvernforbundet og hevde at regjeringens politikk er at landet skal flomme over av rovdyr. Det er en retorikk, ikke er den sann, og den er meningsløs. Det er en retorikk som bare er målrettet inn mot spesielle grupper i Norge, for man tror man kan vinne stemmer på den retorikken. Man tør ikke vedstå seg den samme retorikken når man møter f.eks. norsk miljøbevegelse.

Øyvind Håbrekke (KrF) [18:44:50]: Statsråden var veldig opptatt av Børge Brende i sitt innlegg. Det er jo hyggelig for tidligere statsråd Brende at han får et godt skussmål for naturvernpolitikken, men det er like interessant å merke seg hvilken attest miljøvernministeren gir naturvernpolitikken til den foregående regjering, som bar navnet Stoltenberg I-regjeringen.

Når det gjelder klimapolitikken, vil jeg for øvrig oppfordre statsråden til å lese den klimameldingen som tidligere miljøvernminister Børge Brende la fram, og sammenlikne antall nye tiltak der med tiltakene i den klimameldingen som Erik Solheims egen regjering har lagt fram.

Siden regjeringen foreslår å gjøre nødvergebestemmelsen avhengig av om bestandsmålet er nådd for tre av de aktuelle artene, så er jo spørsmålet: Hvilken kompetanse og hvilket kunnskapsnivå synes miljøvernministeren det er rimelig å kreve av dem som kommer opp i disse situasjonene til enhver tid, med det nye regelverket som legges til grunn?

Statsråd Erik Solheim [18:46:01]: Jeg vet ikke om jeg helt skjønte spørsmålet, men hvis det gjelder om en som er i en akutt situasjon, skal kunne lovverket ned til minste detalj, så er det selvsagt ikke det som er ment her, like lite som det er ment på noe annet område i norsk lovverk. Men det å bruke sunn fornuft på basis av lover og regler kommer man i Norge heldigvis veldig langt med.

Og siden dette antakelig er en av de siste anledningene: Jeg synes det er påfallende at det vekker så negative reaksjoner fra Høyre at jeg gjentatte ganger tar fram Børge Brende. Det Børge Brende gjorde, var altså å revitalisere nasjonalparkpolitikken. Her får vi stadig høre at det er altfor mye vern i Norge, og blant det som trekkes fram når det gjelder for mye vern, er nasjonalparkene. Børge Brende startet arbeidet med å verne Trillemarka. Det var vi som gjennomførte det, og Høyre var ikke spesielt ivrige på det, for å si det veldig forsiktig. Jeg tillot meg å henvise til Børge Brendes syn på strandsonepolitikken fra Stortingets talerstol, og det var altså at man skal ha en nasjonal strandsonepolitikk hvor kommunene skal operere innenfor nasjonalt mål satt av Stortinget. Også det skaper åpenbart bekymringer hos Høyre. Min bekymring er at vi ikke lenger kjenner igjen det Høyre vi en gang hadde.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Roar Bredvold (FrP) [18:47:32]: Dagens sak, om endringer i naturmangfoldloven, viltloven mv. (nødverge, bruk av åte), er en svært viktig sak som kanskje ikke berører alle i Norge, men for dem den berører, er den av største betydning.

Nødvergebestemmelsen er nedfelt i naturmangfoldloven § 17 og sier:

«Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person.»

Dette gjelder også ved direkte angrep på bufe eller tamrein. Ute i distriktene, som f.eks. Hedmark, hvor mye av næringslivet er basert på bufe, jakt og naturopplevelser, oppleves dagens regelverk som meget firkantet, strengt og lite distriktsvennlig. Med mange og store rovdyrangrep er antall bufeholdere blitt betydelig redusert, og muligheten til jaktopplevelser, og da spesielt med hund, har forverret seg mye. Med en stor rovdyrstamme på svensk side med revirer og vandring over grensen er det alltid en relativt stor sjanse for at rovdyrene vil krysse din vei og forringe bolyst, livskvalitet og mulighetene til å drive næring hvor dyr er involvert som en del av næringsinntektene.

Også kulturlandskapet gror igjen på grunn av dette. Der det før var beitedyr, som f.eks. sau, har nå krattet tatt overhånd, og landskapet gror som sagt igjen. Enkelt fortalt: Det er stor forskjell på det myndighetene mener, og det som de som lever av og med naturen, mener. Dette resulterer i at deler av distriktene får en befolkningsnedgang, og at forgubbingen vokser.

Regjeringspartiene snakker så varmt om at distriktene skal blomstre, og at alle skal få alle typer tjenester uansett hvor de bor, men da må de vise mer handlekraft og praktisk politikk. Et enkelt eksempel på praktisk politikk er nettopp, slik Fremskrittspartiet ønsker det, å ha en rovdyrpolitikk som distriktene kan leve med. Er det utrydningstruede dyreslag, skal selvfølgelig Norge ta sitt ansvar, men bjørn, ulv og gaupe, som f.eks. mitt hjemfylke plages av, er ikke det.

Jeg er glad for at vi i Fremskrittspartiet har med at nødverge også skal gjelde for angrep på hund. For mange er hunden en viktig del av livet både som kamerat og som arbeidsverktøy, så som i jakt og bufehold. Jakt med løshund er det nesten ikke noe mer av i mitt distrikt, og ikke ellers i Norge heller, da ingen tør eller vil slippe hunden i fare for at den blir tatt av rovdyr. Slik kan vi ikke ha det.

At regjeringen med bl.a. Senterpartiet ønsker å utsette dette enda mer for å undersøke, er uforståelig. Jeg tror ikke så mange bønder eller jegere har forståelse for Senterpartiets syn her.

Til slutt: At alle de andre partiene er skeptisk til åtejakt, er for meg ubegripelig. En mer sikker felling med tanke på skadeskyting er det vel umulig å oppnå.

Frank Bakke Jensen (H) [18:50:51]: Først må jeg få takke statsråden for den rørende omsorgen han har for tidligere miljøvernminister Børge Brende, partiet Høyre og den politikken som har vært ført tidligere. Vi har verken glemt Børge Brende eller glemt politikken.

Men det er en vesensforskjell når det gjelder hvordan Børge Brende og nåværende statsråd praktiserer politikken. Børge Brende hadde, selv om han så vern og nasjonale lover som viktig, ett poeng med seg: Det var veldig viktig å holde kontakt med grasrota, dem som skulle være rundt nasjonalparkene, og de utøverne som lever av naturen. Det klarer jeg altså ikke å se spor av i dag. Sånn er det med den saken.

Om det var Vårherre, den samiske gudinnen Maderáhkká eller tilfeldighetene som spilte inn, vet jeg ikke. Men den første telefonen jeg fikk i morges, fikk jeg fra min gode venn Frode Utsi. Frode er en ung reindriftsutøver som har sitt område på Varangerhalvøya. Han har ikke sett på Stortingets program for å sjekke hvilke saker som skulle behandles i dag, så det var nok ganske tilfeldig at han ringte meg. Frode har heller ikke så stor tillit til politikerne at han ringer i utrengsmål. Derfor var det grunn til å lytte til ham når han tok den telefonen i dag. Frode og partnerne hans flytter i disse dager fra vinterbeite til sommerbeite. I dagevis har de hatt følge av en jerv som de finner regelmessige reinkadavre etter. Jerven tar enten rein rett fra flokken, eller han skremmer simlene slik at de slipper kalven, så dette er dobbelt problematisk. Frode skulle gjerne ha tatt ut akkurat denne jerven, for det irriterer ham litt at han ikke får passet på flokken sin.

Ved henvendelse til Statens naturoppsyn får han beskjed om at dette er vanskelig på grunn av usikkert bestandsestimat. Tallene kjenner vi fra debatten her, så dette er litt rart. Men han kan henvende seg til fylkesmannens miljøvernavdeling, får han beskjed om. Hos fylkesmannen sier de at dette er vanskelig på grunn av usikkert bestandsestimat, men han kan henvende seg til Direktoratet for naturforvaltning. Direktoratet for naturforvaltning sier at dette er vanskelig på grunn av usikkert bestandsestimat. Men hvis det er slik at det blir dokumentert for mange jerv, skal man ta dem ut ved å jakte på hiene om sommeren. På toppen av det hele trøster alle ham med at han jo får rovdyrerstatning, så dette kan jo ikke være så farlig.

Frode gjorde meg på det vi får kalle en uparlamentarisk måte klar over at han hadde planer om å brødfø familien sin ved å produsere reinkjøtt, ikke ved å få rovdyrerstatning. Her er vi ved litt av problemets kjerne. Det er en veldig avstand mellom den forvaltningen vi har i dag, og de utøverne som er ute, som kjenner naturen og dyrene sine, og som kjenner til hvordan dette skal være.

Som jeg sa tidligere i dag, hadde jeg gleden av å være i lag med statsråden da han åpnet Varangerhalvøya nasjonalpark. Der har vi nå fått mange rovdyr. Denne nasjonalparken ligger så nær utøverne at det nå er veldig viktig at vi tilpasser lovverket, slik at begge kan være der. Så jeg har lovet Frode å gå til statsråden og fortelle statsråden om dette. Så regner jeg med at statsråden smir til med § 17, tredje ledd, slik at Frode kan plukke bort denne jerven nå på våren og slippe alle de store tapene han har lidd.

Erling Sande (Sp) [18:54:06]: Det var representanten Grimstads forsøk på polemikk på eit høgare plan som gjorde at eg tok ordet.

Det er altså ingen, korkje eg eller fleirtalet, som driv prøve-og-feile-lovgiving. Dette er den lovgivande forsamlinga. Her har vi ei sak der regjeringa seier at målet er ei utviding av nødverjeretten. Den juridiske kompetansen i regjeringa seier at dette betyr ei utviding av nødverjeparagrafen. Stortingsfleirtalet seier at målet er ei liberalisering av nødverjeparagrafen og får juridiske forsikringar frå regjeringa om at det er det. Og då er det altså, så vidt eg kan lese denne salen i dag, eit samla storting som ynskjer den utvidinga. Når då opposisjonen seier: Kva om vi har rett? Kva om rettsvesenet held fram i same sporet? Då må eg fyrst få lov til å seie at eg har store vanskar for å tru at det skal skje. Men dersom det mot all tru skulle skje, får vi ta saka på nytt. Men eg trur aldri at det kjem til å skje. Når eit samla storting, den lovgivande forsamlinga i landet, seier noko om korleis dette skal lesast, har eg forventingar til at rettsvesenet følgjer det.

Tord Lien (FrP) [18:55:52]: La meg først knytte en bitte liten kommentar til rovdyrsikkert hegn. Man skulle tro at det var unødvendig å tillate felling av rovdyr som er innenfor et rovdyrsikkert hegn. Men man har altså lagt stor vekt på at det er en viktig liberalisering av eksisterende lovverk. Det sier kanskje litt om hvor rovdyrsikre disse hegnene er. Etter min oppfatning er jeg, i likhet med statsråden, skeptisk til å fylle landet med skyhøye gjerder, som er et stort naturinngrep, og vil gå på kryss og tvers av landet.

Men så er det altså slik, tenker jeg, at et av de viktigste momentene i denne saken er nødverge for hund. Da er det altså slik at retorikken, fra mange arbeiderpartifolk og samtlige senterpartifolk, om denne saken har vært a) at vi skal ha med hund, og b) at det skal bli som i Sverige.

I Sverige fungerer dette litt forenklet slik: Man stiller spørsmålet: Er det et rovdyr som vil angripe et dyr, og vil du forsvare det? Prøv å skremme det! Hvis ikke det nytter, kan du skyte det. I Norge er det slik at du må være både jurist, biolog og gjerne også bygningsingeniør for at regelverket skal få noen konsekvens. Først må du vurdere hvilken art som blir angrepet. Så må du vite hvilken rovdyrart som angriper. Så må du vite bestand, både nasjonalt og lokalt, av denne arten. Du må ikke bare vite om dyret er innenfor hegn, men også om det er klassifisert som et rovdyrsikkert hegn. Da må du vurdere i hvor stor grad angrepet er nært forestående. Dersom dyret allerede er dødt, kan du allikevel ikke forsvare det. Det er klart at når du har gått gjennom dette, som du er juridisk forpliktet til, er det overveiende sannsynlig at det dyret du skal forsvare, allerede er dødt. Da kan du altså ikke skyte lenger, i henhold til den loven vi i dag skal vedta. Det kaller jeg et stort paradoks.

Jeg synes ikke at den kritikken av min kollega Grimstad som Erling Sande satte fram i stad, er riktig. Jeg mener at det er representanten Sande som ikke tar sitt mandat på alvor når han, som faktisk sitter i landets lovgivende forsamling, uttaler til Nationen den 8. april:

«Det er viktig at vi formulerer merknader til hvordan nødverge kan skje.»

Det er engang ikke slik at det er merknader som vi har sittet på Stortinget og formulert, som man skal forholde seg til når man står med rifla i hånden, med jaktturen foran seg og med ulveglefset over hundens hode. Hvis det i tillegg forventes at man skal ha lest stortingskomiteens merknader, synes jeg det er å gå for langt.

Så er det en rørende bekymring fra dem som er bekymret for åtejakt, at dyr som man jakter på med åte, skal bli vant til folk. Jeg har vanskelig for å forstå at det finnes så mange dårlige jegere i dette landet at dyr kan utvikle for stor grad av fortrolighet med mennesker når det går på et åte. Da forutsetter jeg faktisk at dyret blir skutt.

Marianne Marthinsen (A) [18:59:15]: Dette har vært en interessant debatt på mange måter.

Det er verdt å merke seg at opposisjonen snakker som om vi gjennom den loven vi skal vedta i dag, foretar en betydelig innstramming og nærmest skal gjøre det umulig å beskytte dyrene gjennom nødverge. Det er det diametralt motsatte vi gjør. Vi skal liberalisere lovverket gjennom det vedtaket vi gjør i dag.

I dag er det bare ved direkte angrep på dyrene at man kan avlive. Det er ingen tvil om at man i en så akutt situasjon skal kunne skyte. Det gjelder også ulv. Så når representanten Lien prøver å framstille det som om det ikke er nødverge for ulv, er det selvfølgelig feil. Dette er ikke diskusjonen. Det handler om at man nå kan avlive jerv og gaupe i en mindre akutt situasjon. At opposisjonen ikke klarer å se at det innebærer en liberalisering, sier mye mer om deres vrangvilje enn om lovforslaget. Folk på jakt håndterer langt mer kompliserte bestemmelser enn at det nå blir lavere terskel for å avlive gaupe og jerv, og jeg tror at svært få vil ha behov for å konsultere en jurist for å klare å forholde seg til det. Det å vurdere hva slags art som blir angrepet, f.eks., tror jeg skulle være rimelig greit, du vet gjerne om du har med deg en sau eller en hund ut.

Så vil jeg gjerne, om jeg får lov, gi uttrykk for min personlige tvil om hvorvidt det hjelper husdyrene at biskopene ber for dem, som det ble fortalt om tidligere her i dag. Men de forslagene som legges fram i dag, vil hjelpe. Lavere terskel for å beskytte dyrene sine vil selvfølgelig hjelpe. Et lovverk som stimulerer til å sette opp rovdyrsikre gjerder, vil selvfølgelig hjelpe. Skal man ta folk som lever med rovdyr, på alvor – deres «frykt», som det ble referert til her – er man nødt til å holde et høyere debattnivå enn det man har gjort i dag.

Det finnes helt legitime bekymringer, hvor man er i tvil om hvorvidt forvaltningen har fulgt opp rovdyrforliket på den måten det var tenkt – helt sikkert saklige innsigelser, ting som fortsatt trenger en avklaring. Hund er et slikt eksempel.

Jeg vil gjerne få si at Soria Moria II varsler at Stortinget vil bli invitert til et forlik om nye bestandsmål. Mitt ønske er at man har som utgangspunkt å finne fornuftige, balanserte løsninger, sånn som både Høyre og Kristelig Folkeparti har tradisjon for når det gjelder rovdyr. Tonen i denne debatten og andre debatter gjør at jeg blir bekymret, det gjør at jeg slutter meg til dem som synes det er vanskelig å kjenne igjen det ansvarlige, balanserte, verdikonservative Høyre som vi så da rovdyrforliket ble behandlet i 2004. Nå er det polemikk, nå er det karakteristikker og en helt annen, aggressiv, holdning som gjelder. Det føyer seg inn i et bilde som gjennom debatten i dag framstår som stadig tydeligere, og det er et bilde av et Høyre på en ny og naturfiendtlig kurs.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.