Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:07:23]: Norge ga i 2009 237 mill. kr til Etiopia. Totalt gir verdenssamfunnet nærmere 3 mrd. dollar årlig til landet i bistand.

I 2007–2008 gjenopptok Norge bistandsdialogen med Etiopia, med den konsekvens at Norge fra 2008 har vridd bistanden stadig mer i retning av stat-til-stat-bistand, dvs. at bistanden går direkte fra norske myndigheter til mottakerlandets myndigheter. Bistandsdialogen skal ifølge UD være både på overordnet nivå og direkte knyttet til bruken av de norske pengene. Det er vanskelig å se hvilken dialog norske myndigheter har med etiopiske myndigheter når det gjelder menneskerettigheter og demokrati.

Riksrevisjonen sier i Dokument 1 for 2010–2011:

«Riksrevisjonen fant ved prosjektgjennomgang i Etiopia mangler ved utarbeidelse, dokumentasjon og oppfølging av enkelte prosjekter. Det var i enkelte prosjekter manglende dokumentasjon for gjennomført risikovurdering. Det var også tilfeller av ustrukturert målhierarki, som vanskeliggjør muligheten for vurdering om måloppnåelse i prosjektene.

(…)

De fleste antikorrupsjonstiltak er rettet mot tiltak hvor mistanke foreligger eller hvor korrupsjon allerede er oppdaget.»

Human Rights Watch kom i oktober 2010 med rapporten «Development without Freedom: How Aid Underwrites Repression in Ethiopia». Der hevdet man at internasjonal bistand ble misbrukt av myndighetene. I løpet av 15 ukers feltundersøkelser fant Human Rights Watch grunn til å rope et varsku om følgende:

• Folk som oppfattes som opposisjonelle eller illojale mot myndighetene, får ikke tilgang til subsidiert og bistandsfinansiert matvare- og drivstoffhjelp, jordbruksarealer og lån. Særlig alvorlig er dette ettersom Etiopia, sammen med Nord-Korea, er de eneste land i verden hvor all matvarehjelp fra World Food Programme kanaliseres via myndighetene.

• Bistandsfinansiert trening og kapasitetsbygging brukes til ideologisk indoktrinering og tvungen rekruttering til regjeringspartiet EPRDF.

• Human Rights Watch forsøkte å intervjue bønder som ikke hadde fått adgang til å delta i landets arbeid-for-mat-program. Resultatet var at bøndene ble internert og organisasjonsmedlemmene utvist. Mer generelt: De som forteller om den politiske undertrykkingen, blir straffet.

• Human Rights Watch legger også til grunn at myndighetene misbruker bistandsressurser til å spre frykt i befolkningen.

• Overlevelse avhenger av politisk lojalitet til staten og til partiet.

Og, som de konkluderer: Etiopia er blitt et casestudium i motsetningsfull bistandspolitikk.

Valget i mai 2010 – som var støttet av norske myndigheter gjennom bistand bl.a. til den etiopiske valgkommisjonen – ble vurdert av EUs valgobservatører som svært problematisk, bl.a. fordi opposisjonen fikk mindre mediedekning og ble utsatt for vold. Observatørene rapporterte om utstrakt juks i resultatrapporteringen. Meles Zenawis regjering fikk alle seter i parlamentet bortsett fra ett. Det samme var situasjonen i de ni regionale parlamentene – alle seter bortsett fra ett. Regjeringen har strammet kraftig inn overfor det sivile samfunn, noe som praktisk talt har ødelagt landets menneskerettighetsorganisasjoner.

Det er stor avstand mellom denne situasjonsbeskrivelsen og den utviklingsministeren gir i budsjettproposisjonen for 2011. Det påpekes en problematisk menneskerettighetssituasjon, men proposisjonen ser ut til å legge skylden like mye på den undertrykte opposisjonen som på landets eneveldige hersker Zenawi. Det kan ikke være tvil om at det er et lands myndigheter som har ansvaret for å legge til rette for at det kan finnes en opposisjon. Kjetil Tronvoll ved Norsk senter for menneskerettigheter sier det slik: Etiopia er nå reetablert som en ettpartistat, der en kollektiv elite definerer hva som er den beste politikken.

Budsjettproposisjonen påpeker også at den nye NGO-loven forbyr NGO-er med en viss utenlandsk finansiering, men det ser ut til at den eneste konsekvensen av denne påpekningen er at man flytter bistand fra frivillige organisasjoner til de myndighetene som struper det sivile samfunnet. Spørsmålet er hvordan man kan ivareta rettighetsarbeidet når de rettighetsbaserte organisasjonene svekkes så dramatisk.

Det påpekes i budsjettproposisjonen at det har vært en positiv utvikling i menneskerettighetssituasjonen i Etiopia fordi man i 2007 løslot enkelte politiske fanger, som riktignok aldri skulle ha vært fengslet. Men langt større betydning for menneskerettssituasjonen har det jo at de nye lovene som ble innført i 2009–2010, faktisk bidrar til å kvele det som måtte være igjen av sivilt samfunn.

Høyre savner en bevissthet rundt den forverringen av menneskerettighetssituasjonen i Etiopia som flere organisasjoner nå peker på, og vi savner også en refleksjon rundt hvordan Norges bistand spiller inn i dette bildet. Human Rights Watchs påstander er alvorlige og krever en grundig behandling. På et seminar etter framleggelsen av rapporten sa statssekretær Ingrid Fiskaa at den demokratiske utviklingen i Etiopia er usikker. Men den er øyensynlig verken usikker eller spesielt demokratisk. Denne påstanden reiser jo spørsmål om hvor gode analyser UD baserer sin politikk og sine bevilgninger på, og hvor stor den politiske viljen til å ta inn over seg ubehagelige påstander er.

I 2007 ble store deler av Norges ambassadestab kastet ut av Etiopia. I årene etter har mer og mer av norsk bistand til Etiopia blitt kanalisert via stat-til-stat-bistand, nettopp den bistanden som Human Rights Watch påpeker som særlig problematisk. Hvordan kan det forsvares?

William Easterly setter i en artikkel i New York Review of Books 25. november i fjor fingeren på et sentralt punkt som gjelder generelt for bistand: Bistanden er blitt mer og mer løsrevet fra demokrati og menneskerettigheter. Hvorfor er dette så problematisk? Tidligere statssekretær Vidar Helgesen, som nå er generalsekretær i IDEA, sa under et MDG-møte på FNs generalforsamling følgende:

«Demokratiske prinsipper om deltakelse, inkludering, regelmessige frie og rettferdige valg og et uavhengig rettssystem vil med større sannsynlighet enn andre styringssystemer gi utviklingsgevinster. Demokratisk deltakelse støtter utvikling på tre måter: 1) valg gir mennesker muligheter til å uttrykke sine interesser. Gjennom valg vil regjeringer bli holdt ansvarlige dersom de ikke hensyntar fattiges behov. 2) demokrati forutsetter ytrings- og forsamlingsfrihet, og det gir i sin tur myndighetene informasjon om behovene, håpene og preferansene til fattige. 3) demokratiske regjeringer er mer effektive når det gjelder å tilby offentlige goder som utdanning, helse, jobbtrening, et rent miljø og – kanskje viktigst – en rettsstat.»

Etiopia og Rwanda er de to sterkeste eksemplene på at demokrati marginaliseres i bistanden. Afrikas to «dyktigste» statsledere manipulerer valgprosesser og duperer donorene.

I den bredere diskusjonen om demokratiutvikling i Afrika har Helgesen gitt uttrykk for at han ikke er så bekymret for Kinas inntog i Afrika, rett og slett fordi Kina er stort og annerledes og ikke uomstridt i Afrika. Han er langt mer bekymret for hvilket eksempel land som Etiopia setter. De får svært mye internasjonal bistand, men de manipulerer valgprosesser og undertrykker opposisjonen. De kurtiseres både av vestlige regimer og av Kina, og det er selvfølgelig fristende som modell for andre afrikanske land.

Det er mange giverland som i dag velger å se gjennom fingrene med etiopiske myndigheters knebling av menneskerettigheter og tilsidesettelse av demokratiske prosesser.

Norge har en god praksis når det gjelder evaluering av bistand. Her skal bistandsministeren også ha ros for sin åpenhet, kanskje spesielt i evalueringene av det Norge hadde av bidrag på Sri Lanka. Men Norge kan derfor med stor troverdighet ta initiativ overfor andre giverland til en koordinert, internasjonal evaluering av bistand til Etiopia i et menneskerettighets- og demokratiperspektiv. Spørsmålet er: Vil regjeringa ta et slikt initiativ?

Arbeid for demokratisering tar tid og vil ofte møte tilbakeslag. Jeg har derfor stor forståelse for at man må være tålmodig og ta høyde for at alle mål ikke nås med en gang. Men i tilfellet Etiopia er det ikke der problemet ligger. Problemet ligger i en norsk regjering som simpelthen ikke gir demokrati og menneskerettigheter prioritet i bistanden.

Nylig ble det avholdt valg i Burma med stor internasjonal, og norsk, oppmerksomhet om knebling av opposisjonen og manipulering av valgprosessen. Opposisjonen fikk likevel om lag 25 pst. av setene i de ulike forsamlingene. Ved valget i Etiopia fikk opposisjonen under 1 pst. av stemmene, og kun ett parlamentssete i det nasjonale parlamentet og tilsvarende i de ni regionale parlamentene. Likevel framhever den norske regjeringa Etiopia som et eksempel til etterfølgelse. Det bør mane til dyp ettertanke.

Statsråd Erik Solheim [12:17:38]: La meg starte med å gi interpellanten ros for å ha tatt opp et veldig viktig tema. Etiopia er et av Afrikas viktigste land – det nest største i folketall. Etiopia er kanskje Afrikas for øyeblikket største utviklingssuksess med fantastisk framgang på nesten alle økonomiske og sosiale indikatorer. Det er ikke et viktig land for norsk bistand, men det er den største bistandsmottaker i Afrika, sånn at det å vurdere Etiopia er viktig for å vurdere effekter av bistand. Det kan tyde på at bistand virker, i og med at det er en så stor økonomisk og sosial framgang i Etiopia. Men Etiopia er også et land med betydelige demokratiske problemer, som interpellanten pekte på. Så det er flott at vi får en debatt om dette i Stortinget.

Før vi går inn på det, la oss også huske at Etiopia er et utrolig komplisert land hvor de to store folkegruppene amhara og oromo utgjør 60 pst. av befolkningen, men hvor det er mange titalls, eller hundretalls, andre folkegrupper. Det er et land med meget stort og betydelig politisk potensial for etniske stridigheter, så det er ikke et land som er som Norge, i utgangspunktet. Jeg tror det er mer naturlig å sammenlikne potensialet for vold og konflikt i Etiopia med potensialet i f.eks. Elfenbenskysten eller Sudan, som er to land som akkurat nå er på balansepunktet i Afrika.

Det er en utfordring å styre et så mangfoldig land som Etiopia. Etiopia har ikke noen demokratisk tradisjon. Landet er bedre nå enn på noe annet tidspunkt. Haile Selassie brakte ikke utvikling i Etiopia, og hans etterfølger, det såkalte Derg-regimet, var et kommunistisk diktatur som man ellers veldig sjelden har sett i Afrika. Den nåværende statsleder, Meles Zenawi, var altså den som tok opp kampen og erstattet det ekstremt brutale kommunistiske diktaturet i Etiopia med noe som er langt, langt bedre.

La meg nå først og fremst konsentrere meg om utviklingen i Etiopia – så får jeg eventuelt komme tilbake til Riksrevisjonen hvis interpellanten ønsker det – for å få sagt noe vesentlig om noe.

Vi har lest rapporten fra Human Rights Watch. Vi har lest den sammen med andre givere, og konklusjonen er at vi ikke kan legge den til grunn for forståelsen av utviklingen i Etiopia. Det er en samstemmig, enstemmig, oppfatning blant alle land om at denne rapporten ikke gir et rimelig bilde av situasjonen. Det mener USA. Det mener alle våre nærstående vestlige land. Det mener Verdensbanken. Det mener FN. Vi kan ikke legge en enkeltstående rapport til grunn når alle andre mener noe annet. Den såkalte giverlandsgruppa i Addis Abeba, Development Assistance Group, der Norge inngår, har offentlig avvist virkelighetsbeskrivelsen i rapporten, og den har gjort det enstemmig. Det betyr at det ikke er grunnlag for å hevde at bistand systematisk deles ut etter partibok på landsbygda i Etiopia, og at dette skulle kunne skje uten at en eneste giver visste om det. Det er heller ikke dekning for å si at bistand brukes til å diskriminere og straffe tilhengere av opposisjonspartiene. Dette betyr ikke at det ikke kan være enkeltstående episoder av et slikt slag. Det betyr heller ikke at man ikke skal ha en tett dialog med myndighetene og med betydelig press på dem ta opp disse. Det gjør vi, og det vil vi gjøre. Men det er ikke et systematisk mønster slik det blir framført i Human Rights Watch-rapporten.

Derimot ønsker jeg rapporten velkommen fordi den bringer fram det nødvendige politiske fokus, som vi må ha, og et fokus på politisk risiko i et av Afrikas vanskelige land. Vi vil ta opp både med FN og Verdensbanken at vi må få et sterkere fokus på de kritiske elementene som rapporten bringer fram. Det er altså ting som vi tror er kritikkverdig i enkelttilfeller, men som ikke representerer et systematisk mønster, slik Human Rights Watch mener. Jeg vil ta opp dette med både FN og Verdensbanken ved de første muligheter framover.

Jeg må også si at Etiopia er en av verdens største utviklingspolitiske suksesser det siste tiåret. Etiopia ligger nå på andreplass i verden med hensyn til innfrielse av FNs tusenårsmål. Det er diskusjon i detalj om hvert eneste tall som kommer derfra. Men hovedbildet er det ingen tvil om, og hovedbildet kan enhver som reiser til Addis Abeba, ved observasjon se. Når du kommer til Addis Abeba, ser du en omfattende byggevirksomhet. Og alle som reiser rundt i Etiopia, sier at man kan se det samme på landsbygda: Dette er et land i rask utvikling. Det er altså 85 mill. mennesker i Etiopia, så det er ikke uten betydning.

På 15 år er ekstrem fattigdom i Etiopia redusert, fra 50 til 30 pst. av befolkningen. Etiopia ligger nå an til å nå tusenårsmål 1 om halvering av fattigdom, utrydding av ekstrem fattigdom og sult innen 2015. Med unntak av enkeltstående lokale og regionale eksempler er det mange år siden vi leste om store sultkatastrofer i Etiopia. Etiopia vil også nå tusenårsmål 2 – på 20 år har barns tilgang til grunnskole steget fra 32 pst. til 94 pst. Det er ikke noen liten framgang, og de ligger også an til å nå en rekke av de andre tusenårsmålene – enten helt eller nesten. Det gjelder tusenårsmålet om bekjempelse av hiv/aids og malaria, det gjelder reduksjon av barnedødelighet, og det gjelder miljø. Det er også en betydelig framgang knyttet til tusenårsmålet om kvinners situasjon.

Igjen, det er noe diskusjon om presist desimalnivå, men Etiopia har hatt 10 pst. økonomisk vekst, hvert år, de siste årene. De hevder selv at de skal kunne komme opp i 14 pst. At det er mulig, stiller jeg meg personlig noe tvilende til, for vi kjenner ikke noe land som har klart det uten at det har vært i en gjenoppbyggingsfase etter en krig. Men det er ingen diskusjon om at vi snakker om dét eller ett av de raskest voksende landene i Afrika, og dét eller ett av de raskest voksende utviklingslandene på jordkloden overhodet. Så dette er en formidabel suksess som vi er nødt til også å ha med i bakgrunnsteppet når vi vurderer Etiopia.

Så er det likevel helt riktig, som Ine Marie Eriksen Søreide er inne på, at den politiske utviklingen i Etiopia ikke er like gledelig som den økonomiske og den sosiale utviklingen. Valget ble ikke akseptert av EU, som hun var inne på. Valgresultatet fra valget 23. mai 2010 ble at 545 av plassene i parlamentet gikk til regjeringspartiet, og det er kun én plass som ikke kontrolleres av statsminister Meles Zenawis regjering. Selv for en representant for en flertallsregjering er dette noe i overkant av hva som er ønskelig! Nå er andelen som stemte på regjeringspartiet, ikke offentlig, men den ligger nok vesentlig lavere enn antallet representanter de har fått inn, slik at de er blitt premiert av en valgordning som gjør at de som er størst i hvert enkelt valgdistrikt, vinner fram, men det er selvsagt ikke en valgordning som fremmer en langsiktig demokratisk utvikling. Også ved lokalvalgene er det det samme bildet – en veldig dominans av Meles Zenawis regjeringsparti.

Utvisningen av flertallet av de norske diplomatene i Etiopia i 2007 skapte en kritisk situasjon mellom norske og etiopiske myndigheter. Vi har ansett det for veldig viktig å gjenoppbygge tilliten, fordi Etiopia spiller en så sentral rolle for konfliktløsning i Afrika og er en viktig strategisk alliert også for Norges allierte.

Etiopia har tatt en lederrolle i internasjonale klimaforhandlinger og i en rekke andre situasjoner som er vesentlige for Norge og for globale interesser. Det kan ikke være noen tvil om at statsministeren i Etiopia, Meles Zenawi, har spilt en veldig konstruktiv rolle i konfliktløsning i Sudan. Etiopia har vært en av Norges nærmeste samarbeidspartnere i forbindelse med konfliktløsningen i Sudan. Vi har stort sett felles synspunkter, og Meles Zenawis rolle i en rekke internasjonale fora har vært veldig sentral i konfliktløsninger. Han har stor tillit både i Nord-Sudan og i Sør-Sudan. Han har også spilt en sentral rolle i de internasjonale klimaforhandlingene, bl.a. ved å få Afrikas aksept for en del av de posisjonene som rike industriland har hatt, og dermed har han bidratt til en dialog som har vært veldig, veldig nyttig.

Det er enkeltstående positive trekk ved menneskerettighetssituasjonen, som også interpellanten var inne på. En av Etiopias ledende opposisjonsledere, Birtukan Mideksa, ble løslatt fra fengsel i oktober. Hun var på mange måter symbolet på opposisjonsbevegelsen, men enten har hun ikke selv ønsket å ta, eller hun har ikke blitt tillatt å ta, noen sentral rolle etter løslatelsen. Så hun er blitt løslatt, men uten å ha noen sentral politisk posisjon.

Jeg vil legge til – og det er et tema som jeg tror også vil interessere Høyre – at når det gjelder den økonomiske utviklingen i Etiopia, har vi ansett at det er fornuftig å stimulere landet til i større grad å satse på privat sektor. For mye av den økonomiske utviklingen kan være statsdrevet, og det kan dermed i det lange løp bli vanskeligere å grunnfeste de økonomiske strukturene i Etiopia.

Så for å avslutte: Etiopia er et komplisert land. Det er et veldig viktig land, et land med ingen demokratisk historie og tradisjon – hvor dog menneskerettighetssituasjonen er bedre enn den har vært tidligere – men det er et land med betydelige og store menneskerettighetsutfordringer som vi må ta tak i. Vi har en omfattende dialog med Etiopia, etter hvert på politisk nivå. Statsministeren har hatt jevnlige møter med statsminister Meles Zenawi, og også jeg har besøkt landet og planlegger nye besøk, allerede om 14 dager ved Den afrikanske unions presidentmøte i Addis Abeba. Sudan og Elfenbenskysten vil være hovedfokus, men det gir også en anledning til dialog med etiopiske myndigheter om mange av de spørsmålene vi diskuterer her.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:28:07]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg synes likevel at statsråden viser enormt liten vilje til å gå inn i de substansielle problemstillinger som Human Rights Watch-rapporten, og for så vidt også Riksrevisjonen, reiser.

Statsråden sier at man ikke kan legge rapporten til grunn fordi den ikke gir et rimelig bilde av situasjonen – og fordi alle andre mener det motsatte av det som Human Rights Watch hevder i rapporten. Jeg henviste altså til Vidar Helgesen, som nå er generalsekretær ved International IDEA. Jeg henviste til Tronvoll ved Norsk senter for menneskerettigheter. Statsråden henviste selv til at EU ikke aksepterte valgresultatet. Human Rights Watch, Human Rights House Foundation her i Oslo, peker på det samme i likhet med den store diasporaen som nå er i Norge, og også i mange vestlige land.

Jeg mener at det er umulig å se bort fra at det foregår store og grove menneskerettighetsbrudd i Etiopia. Jeg aksepterer heller ikke det statsråden legger til grunn for sin analyse, nemlig at det er langt, langt bedre nå, at Zenawi erstattet et ekstremt brutalt regime med noe som er langt, langt bedre. For dem som opplever disse menneskerettighetsbruddene, er det åpenbart ikke en langt, langt bedre situasjon. Og det kan ikke være sånn at fordi om noe skulle være bedre i dag enn det det var før, så aksepterer vi at det er greit selv om vi vet at det foregår brudd på menneskerettighetene.

Statsråden var selv inne på hvor viktig Etiopia er for oppfyllelsen av milleniummålene, særlig MDG 1 og 2. Dette er noe som Human Rights House Foundation påpekte i et seminar Høyres stortingsgruppe arrangerte på fredag om hvorvidt bistand kunne bidra til å utvikle menneskerettigheter og demokrati, hvor Human Rights House Foundation påpekte nettopp Etiopias sentrale rolle her som gjør at donorer viker unna for å ta de vanskelige diskusjonene med Meles Zenawi og hans regjering, fordi de vet at Etiopia er helt avgjørende for å få gjennom tusenårsmålene. Dermed kunne Zenawi, etter at det ble oppdaget valgfusk ved lokalvalgene i 2007, enkelt lene seg tilbake og vente på at den boikotten som enkelte land innførte overfor Etiopia, gikk over etter kun få uker, fordi han vet at Etiopia er helt avgjørende i denne sammenhengen.

Jeg stilte et spørsmål som jeg gjerne vil ha svar på: Kommer norske myndigheter og den norske regjeringa til å ta et initiativ for å samle giverlandene for å få en gjennomgang av menneskerettighets- og demokratisituasjonen i Etiopia, og hva den vestlige bistanden bidrar med i så måte?

Statsråd Erik Solheim [12:31:09]: Svaret på det siste spørsmålet er helt opplagt: Ja, selvfølgelig. Den dialogen pågår allerede blant ambassadene i Addis Abeba. Da Human Rights Watchs rapport kom, ble de forskjellige nærstående, likesinnede ambassadene samlet til møte for å vurdere innholdet i den. Det var altså, som jeg sa, en enstemmig oppfatning hos alle våre nærstående land, også hos land som har akkurat det samme brennende engasjementet for menneskerettigheter som interpellanten og jeg, om at hovedinnholdet i denne rapporten ikke sto til troende. Jeg imøteser bare en offentlig diskusjon om det. Det er jo bare dokumentasjon som kan avklare hvem som i praksis har rett. Men Human Right Watch-rapporten står altså opp mot en enstemmig oppfatning i givermiljøene om at dette ikke var dekkende. Det er ikke den norske regjeringen som Ine Marie Eriksen Søreide kan ha motforestillinger mot, men alle våre nærstående land. Også land som er ledet av søsterpartier og konservative partier, har akkurat den samme oppfatningen. Jeg velger å legge det til grunn, ikke det andre.

Så er det veldig viktig at vi ser på tusenårsmålene som menneskerettighetsmål. Menneskerettigheter er ikke bare de politiske og individuelle rettighetene. Det er også alle de økonomiske og sosiale rettighetene, som retten til å fylle magen, retten til utdannelse for barn, retten til ikke å dø av sykdommer som ingen mennesker trenger å dø av – kort sagt at retten til alle de sosiale og økonomiske rettighetene vurderes som likeverdige med de politiske, og med hensyn til disse har Etiopia formidabel framgang. Det må respekteres og verdsettes.

Så er spørsmålet hvordan vi påvirker Etiopia i en mer demokratisk retning på andre områder. Da tror jeg på en dialog med regimet, men i erkjennelse av at Norge tross alt er en liten aktør i Etiopia. Den norske bistanden er en komma noe prosent av bistanden til Etiopia. Som sagt er Etiopia en enormt stor bistandsmottaker. Det er Afrikas største bistandsmottaker, men det er et lite samarbeidsland for Norge. Norge alene vil ikke kunne ha vesentlig innflytelse i Etiopia, men sammen med EU-land og sammen med USA og andre kan vi ha innflytelse for å dytte dette i en retning. Så en del av dem som ble sitert av interpellanten, hadde, så vidt jeg kunne registrere, ikke uttalt seg om Etiopia, men generelt om demokratiske prinsipper. Jeg slutter meg til det. Det er også viktig å advare mot at enkelte iallfall av dem som uttaler seg fra diasporaen, er folk som hadde sentrale posisjoner i Derg-regimet. Det er ikke likegyldig hvem man erstatter. Meles Zenawi erstattet kanskje det mest brutale – i hvert fall et av en håndfull av de mest brutale – regimer som Afrika har sett. Det er et av de få land i Afrika som har hatt et totalitært regime som virkelig har massakrert folk på politisk plan, på et lokalnivå som ellers ikke har vært vanlig. Det har nok vært mange autoritære regimer i Afrika, men ikke med tilsvarende forsøk på et totalitært regime som Derg-regimet på 1970–1980 tallet i Etiopia. Men det kan ikke gi noen varig dissens for at man ikke skal ta opp menneskerettighetsbrudd under det erstatningsregimet han har.

Morten Høglund (FrP) [12:34:39]: Jeg vil også få takke interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål. Det er jo ikke første gang det reises spørsmål knyttet til Etiopia.

Statsråden presenterer her et bilde og sier at det i utgangspunktet er et positivt hovedbilde. Det er klart at ingenting er svart-hvitt. Sammenligner man Kina i dag med Kina under kulturrevolusjonen, er det jo grader av undertrykkelse, grader av totalitarisme i regimet. Men at vi har å gjøre med et autoritært, ikke-demokratisk regime som ønsker å beholde makten og styringen på bekostning av fundamentale menneskerettigheter som ytringsfrihet, som pressefrihet, synes det ikke å herske tvil om. Statsråden kan eventuelt korrigere det. Det er ikke bare Human Rights Watch-rapporten som bringer frem det bildet. Da blir det grunnleggende spørsmålet for oss som skal bevilge penger som skal gå til Etiopia: Ønsker vi at norske bistandspenger skal være med på å bidra til å holde dette styret gående? I utgangspunktet er det det som skjer. Så betviler ikke jeg at det skjer positive ting med disse pengene. Men hva er alternativet? At alternativet er en tilbakeføring til det totalitære regimet som var tidligere, er ikke nødvendigvis det eneste alternativet. Jeg tror man som givere skal være litt forsiktige, og den historiske parallellen, hvis man f.eks. ser på hva som skjedde med Zimbabwe, hvordan man gikk fra å være autoritær til totalitær og til fullstendig å miste alle begrep om hva som både er skikk og bruk, og hvordan man håndterer et land, gjorde jo at land som Norge langt på vei – ikke helt frem, men langt på vei – bidro til at president Mugabe kunne holde det gående. Jeg tror vi i hvert fall skal passe oss for ikke å sitte på det toget så lenge at vi til slutt ser konturene av et regime som ingen ønsker å ha noe med å gjøre. Dessverre er det tegn som tyder på at dette regimet beveger seg i veldig gal retning.

Fremskrittspartiet hadde en liten delegasjon til Etiopia i fjor. Det er ikke mye man får med seg på noen få dager i Etiopia, men ett av de inntrykkene vi fikk, var at folk ikke kan snakke fritt. Det er vanskelig å uttale seg. Når disse ambassadene, som det refereres til, forsvarer sitt giverengasjement og går imot Human Rights Watch-rapporten, vil jeg si at det ikke nødvendigvis er basert på at man har fri tilgang på opposisjonelle og dissidenter inne i landet. Monitoreringen av bistandsarbeidet foregår veldig tett sammen med regjeringen. Hvor uavhengig er den monitoreringen? Verdensbankens Etiopia-direktør Ken Ohashi sier at med mindre man rett og slett foretar en politiliknende etterforskning, vil man ikke få frem hva som er sannheten, for landet er så lukket, og man kan ikke snakke fritt.

Derfor vil jeg i aller høyeste grad støtte det som er kommet frem fra interpellanten, ønsket om bredere og mer uavhengige undersøkelser enn bare å basere seg på at de likesinnede ambassadene har kommet sammen og funnet frem at Human Rights Watch ikke står til troende. Det blir for enkelt.

Vi vil i aller høyeste grad be regjeringen revurdere sitt engasjement i Etiopia. Norge er, som statsråden har vært inne på, en liten aktør, men bare det å være inne og være i posisjon gjør at vi tar på oss et voldsomt ansvar i forhold til utviklingen i Etiopia. Det tror jeg vi skal være veldig forsiktig med å gjøre, slik landet er i ferd med å utvikle seg.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:39:55]: La meg begynne med den politiske overbygningen.

I 2005 var Etiopia politisk bedre enn det er i dag. Man hadde større deltakelse av opposisjonen i parlamentet. Man hadde større grad av ytringsfrihet. Man hadde større grad av pressefrihet. I 2005 gikk ikke valget slik Zenawis regjering ønsket eller håpet, og det ble en betydelig grad av innsnevring av mulighetsrommet for alle demokratiske uttrykk. Det er overbygningen.

Overbygningen er at det vi så i mai i fjor, var et valg som EUs valgobservatører sa var svært problematisk. Det var et valg hvor opposisjonen fikk liten og ofte negativ mediedekning. Det var et valg hvor man var utsatt for vold. Og det var et valg hvor observatørene rapporterte om utstrakt bruk av juks. Det var også et valg som ikke unaturlig betydde en overveldende seier til Meles Zenawis regjering.

Likevel har statsråden selvfølgelig rett når han sier at Etiopia er en av de største utviklingssuksessene når man ser på FNs tusenårsmål. Det er verdt å merke seg at når det gjelder veibygging, når det gjelder elektrifisering på landsbygda, og når det gjelder antall nye skoler og klinikker, ligger Etiopia svært godt an. Det er også verdt å merke seg at når det gjelder økonomien, går Etiopia godt. 7 pst. vekst i 2010 kommer det nå fram fra flere økonomer som The Economist har vært i kontakt med. Om man legger til grunn 8 eller 10 pst. økonomisk vekst de seneste årene, er man i hvert fall enig om at det har vært en formidabel økonomisk vekst.

Men det er viktig å gå bak tallene. Jeg hadde forventet mer fra en statsråd fra venstresiden. Det er en Høyre-representant som står her og sier: Se på fordelingsvirkningene! Det er faktisk en politisk elite i Etiopia som har blitt fantastisk rik ved å ta et samfunnsansvar. Det er ikke å ta et samfunnsansvar å gjøre seg selv fundamentalt rik i forhold til resten av landet.

Meles Zenawis regjering og han selv er en «donor darling». Jeg tror dessverre at statsråd Solheim er blendet – i likhet med svært mange andre. Det er god grunn til å spørre om Etiopia er tjent med fem nye år med Meles Zenawi og hans EPRDF. Den vanlige etiopier er både sulten og fattig, og det er betydelige brudd på menneskerettighetene. Statsministeren ledet i 1991 sin marxistiske gerilja og sine geriljakrigere inn i regjering, og han har tviholdt på makten siden. Landet er nå et såkalt revolusjonært demokrati. Jeg er fristet til å si: Ha, det er det umulig å kombinere. Det er et land hvor det kollektive står ovenfor individet, og med den type tankegang kan man gjøre svært mye for å holde seg selv ved makten.

Etiopias 85 millioner innbyggere får det bedre når vi får økonomisk vekst. Det er det ingen tvil om. Jeg er en av dem som tror på økonomisk vekst, men jeg tror også at

• det er svært viktig at fordelingen blir betydelig bedre enn i dag

• når en nå ser en økonomisk vekst, må man også fra bistandssiden være med og spille institusjonene bedre enn i dag, og gjøre mulighetsrommet for opposisjonen betydelig bedre enn i dag

Det er fra et økonomisk ståsted også verdt å merke seg at Etiopia har en eksport på rundt 1,4 mrd. dollar, mens nabolandet Kenya, med halvparten så mange innbyggere, har en eksport på 5 mrd. dollar. Hvor Etiopia nå gjør det godt økonomisk, er bl.a. innenfor den byggeboomen som finnes, mens det vi ser lite til, er f.eks. innenfor tilvirkning av varer.

La meg avslutte med korrupsjon og antikorrupsjon, som er ekstremt viktig. Jeg forventer at norsk bistand, dersom vi fremdeles skal være med på å gi 1 pst. av norsk bistand til Etiopia, er med på institusjonsbygging, at vi er med på å bygge opp en opposisjon, at vi er med på parlamentarisk kontroll, og at vi er med på å gjøre arbeidet for antikorrupsjon betydelig bedre enn det er i dag.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:45:17]: Etiopia er eit av verdas fattigaste land, og utviklinga i landet er motsetningsfull. På den eine sida kan me glede oss over økonomisk framgang og forbetring i skoledekning, vaksinedekning og matsituasjon. På den andre sida viser landets myndigheiter autoritære trekk, det er ingen effektiv kamp mot korrupsjon, og tilgangen til bistand er misbrukt i regjeringspartiets kamp for å halde opposisjonen nede.

Både Human Rights Watch og Riksrevisjonen la i oktober fram kritiske rapportar om situasjonen i Etiopia. Dette var noko både me i Kristeleg Folkeparti og andre reagerte på. Lat meg derfor takke utanrikskomiteens leiar for at ho har fremma denne interpellasjonen. Eg vil også takke statsråden for eit svar som belyste mange viktige og vanskelege spørsmål. Dette viser at det er dilemma ein framleis må jobbe med.

Bistanden til Etiopia er humanitært viktig. Det står fast. Bistanden til Etiopia har redda liv og bidrege til ei betre evne til å takle svoltkatastrofar. Det står også fast. Men innretninga av bistanden og myndigheitenes bruk av han er absolutt diskutable størrelsar. For bistand må leggje til rette for at menneskerettane kan bli følgde, og at det blir bygd opp demokrati.

Skal me hjelpe dei mest utsette menneska i nokre av verdas fattigaste eller mest konfliktfylte land, må me leve med at verkelegheita ofte er både motsetningsfull og krevjande. Eg trur ei slik erkjenning er viktig, og det må leie oss til å vere audmjuke overfor utfordringanes kompleksitet, men det må ikkje leie oss til å bli likeglade eller mindre solidariske.

Frå Kristeleg Folkeparti si side har me notert oss Etiopias kraftige økonomiske vekst dei siste fem åra. I tre av desse åra var veksten over 10 pst. Talet som lever for mindre enn ein dollar om dagen, har falle betydeleg, ifølgje myndigheitene, frå 44 pst. i 2000 og til 33 pst. i 2007. Trass atterhald om at tala er nøyaktige, har Etiopia faktisk ei moglegheit til å klare det første av FNs tusenårsmål, om å halvere talet på fattige barn innan 2015. Det er opplyftande.

Men medaljens mørkare side er at regjeringspartiet har bygd ut eit stadig meir autoritært styre. Etter det omstridde valet i 2005 blei rundt 200 opposisjonelle drepne i harde angrep på demonstrantar. Også Noreg har fått merke regimets harde side. I 2006 blei to norske diplomatar ved vår ambassade i Etiopia utviste.

Det er uakseptabelt at myndigheiter tyr til maktmisbruk ved fordeling av nødhjelp. Det er sjølvsagt eit effektivt pressmiddel for å kapre stemmer i val. Human Rights Watch rapporterer om ustrakt maktmisbruk ved myndigheitenes fordeling av bistand: Folk som er lojale mot regjeringspartiet blir belønna, mens politiske motstandarar blir straffa eller ikkje får mat og jordbruksressursar som kunstgjødsel, såkorn, mikrokreditt, arbeid og opplæringsmoglegheiter. Det blir diskutert om dette er eit systematisk og sentralt leidd maktmisbruk eller ein serie enkeltståande episodar av udisiplinerte lokalmyndigheiter. Men me veit at regimet i 2009 vedtok ei ny lov som forbyr ikkje-statlege organisasjonar som jobbar med menneskerettar, godt styresett og konfliktløysing, dersom dei tek imot meir enn 10 pst. av si finansiering frå utanlandske kjelder. Det er dessverre ein indikator på at kritikken har mykje for seg.

Det er minst to dilemma som givarlanda står overfor. For det første det humanitære dilemmaet: Me har ei moralsk plikt til å hjelpe fleire millionar nødlidande som kjempar for livet, og å lyfte store folkegrupper ut av fattigdom ved å fremme landets økonomiske utvikling. Men den som framfører skarp kritikk, kan risikere mottiltak som avgrensar moglegheita til å hjelpe uskyldige ofre.

For det andre det meir storpolitiske dilemmaet: Etiopia er ein viktig strategisk alliert i kampen mot islamistiske, militante grupper på Afrikas Horn, f.eks. i Somalia. Å setje relasjonane til Etiopias myndigheiter på spel kan vere med på å svekkje moglegheitene for å lykkast i den kampen.

Slike dilemma krev klokskap, ikkje lettvinte løysingar. Me må ikkje pynte på verkelegheitsbiletet av taktiske grunnar. Men me må kanskje leggje om bistanden og velje andre kanalar for å få jobben gjort. Me må tore å gå inn i kritikken som her kjem, men me må ikkje slutte å vise solidaritet. Det ville vere å svikte medmenneske som er i ein vanskeleg situasjon.

Michael Tetzschner (H) [12:50:24]: Statsråden kan jo meget vel og lett distansere seg fra og bagatellisere rapporten fra Human Rights Watch. Men det jeg var forundret over, var at man til de grader gikk lett forbi Riksrevisjonens antegnelser i saken. Riksrevisjonen er nemlig inne på at man har ytt bistand til Etiopia med betydelig dokumentasjonssvikt, at man har uklare mål, og grunntemaet i Riksrevisjonens omtale er at man kaster gode penger etter dårlige, eller skal vi si gode skattepenger etter dårlige regimer.

Det er slik at Etiopia på noen områder har vist fremgang, særlig innenfor det økonomiske området, men på andre områder har man vist tilbakegang. Derfor kan det være at ideen skulle være at de nettopp fikk videreutviklet sin økonomi ved at vi nedbygde handelshindrene – tidligere har etiopisk kjøtteksport møtt norske kvotebegrensninger. Så vi har mer vi kan gjøre for å bidra til den i og for seg positive utvikling Etiopia er inne i økonomisk. Der kan vi gjøre mer. Fordelen med nedbygging av handelshindre, som et alternativ til å understøtte stater i en stat-til-stat-hjelp, er jo at man belønner produsenter, og at pengene til slutt kommer til gode dem som f.eks. har produsert kjøtt. Men jeg ser at statsråden er usvekket i sin begeistring for den måten vi støtter og understøtter regimet på i Etiopia. Det er som sagt ikke bare Human Rights Watch som har kritiske anførsler mot den politiske utviklingen, det har også EU vært inne på.

Jeg synes man har et stort moralsk ansvar. Når man forvalter tvangsutskrevne midler fra norske skattebetalere, skal man være veldig sikker på at disse midlene ikke brukes i det som etter hvert får betegnelsen «soft power». Med «soft power» mener man regimer som oppnår en politisk overstyring av vanlige menneskers vilje fordi de har penger til disposisjon, kan dele ut penger og privilegier, mens «hard power» er den gamle undertrykkende måte, fengsling og forfølgelse. Det siste er også et verktøy som den etiopiske regjeringen faktisk fortsatt har i verktøykassen.

Men det som bekymrer meg, er altså at norske bistandsmidler går med til å utstyre et undertrykkende regime med norske skattebetaleres midler som ledd i en privilegietenkning og en belønningstenkning, nettopp for å distansere seg fra politiske og demokratiske strømninger i eget land.

Jeg var også litt forundret over at statsråden gikk veldig langt i å gi en politisk helseattest til Etiopia. Jeg mener at det ikke er verdens verste land, heller ikke som autokrati vurdert. Men at man så ubesværet synes at dette er et flott land som er inne i en tilsvarende god politisk utvikling, forundret meg kraftig. Det nedslående ved det svaret vi hittil har fått fra statsråden på spørsmålet fra interpellanten om man har tenkt å ta noe initiativ, om man har tenkt å gjøre noe, er at det har man åpenbart ikke.

Så vi får komme tilbake til virkelighetsbeskrivelsen. Vi skal følge utviklingen i Etiopia nøye, og vi skal også følge meget nøye hvordan statsråden forvalter det norske utviklingsbudsjettet. Det mitt parti er opptatt av, er at norske skattebetaleres midler skal gå med til å understøtte regimer i positiv utvikling. Det gjelder økonomisk utvikling, men det gjelder også at man er i stand til å bygge en rettsstat, og at man ser bort fra eller nedbygger mekanismer som virker vilkårlig. Vi måler selvfølgelig ikke disse landene opp mot ideelle vesteuropeiske standarder, men en grunnbetingelse er at landene beveger seg i riktig retning når det gjelder økonomi og politikk.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:55:29]: Jeg vil først benytte anledningen til å takke for debatten. Imidlertid må jeg registrere med en viss forundring at ingen fra regjeringspartiene har ønsket å delta i en debatt om et så stort og viktig tema som hvordan norsk bistand bidrar, eller eventuelt ikke bidrar, til å underbygge demokrati og menneskerettigheter i et viktig land.

Hver dag må mellom 15 og 20 millioner mennesker ha matvarehjelp i Etiopia. De har ingen annen måte å skaffe seg mat på. Når vi da vet at Etiopia sammen med Nord-Korea er de to eneste land i verden hvor all hjelp fra Verdens matvareprogram kanaliseres direkte via myndighetene, forteller det noe om en situasjon som i stor grad åpner for misbruk og misligheter, der bistand og bistandsmidler kan brukes politisk for å undertrykke opposisjonen, undertrykke dem som ikke er en del av regimets tankerekker. Det er et paradoks at en regjering i et parlamentarisk demokrati prioriterer 237 mill. kr av sine skattebetaleres penger til å støtte en regjeringssjef som aktivt, systematisk og langsiktig motarbeider demokrati og demokratisk utvikling i sitt eget land.

Utenrikskomiteen samlet seg om merknader til utviklingsmeldinga da den kom i 2009, fordi de mente at meldinga i seg sjøl ikke la nok vekt på betydningen av politisk opposisjon, frie valg og ikke minst funksjonerende parlamenter. Komiteen ønsket da at det skulle være en konsekvens at norsk utviklingspolitikk la avgjørende vekt på behovet for demokratisk utvikling, ettersom det kun er et demokratisk styresett som kan sikre at myndighetene i et land faktisk stilles til ansvar for den politikken de fører. Komiteen sa:

«Fra norsk side bør det være en premiss for bistanden at parlamentet i mottagerlandet er med i den politiske diskusjonen om landets utviklingsmål, prioriteringen av bistandsmidler og kontrollen med landets regjering.»

Det er i praksis umulig i et land hvor opposisjonen har ett av setene i parlamentet, der opposisjonen har ett av setene i de ni regionale parlamentene. For meg er det uforståelig at regjeringen kan støtte opp under et slikt regime. Statsråden sier at det er en «utfordring å styre». Men legitimerer det en ettpartistat? Ja, det er utfordrende å styre, det er utfordrende å styre i alle land. Men legitimerer det at norske midler skal brukes til å støtte opp om en ettpartistat?

I 20 år har Meles Zenawi mottatt statsledere på sitt kontor. Alle som har gått ut derfra, har hatt en formening om at denne gangen har han forstått det, nå har han skjønt at menneskerettighetene betyr noe, og det skal vi legge vekt på. Men ingen forbedring har skjedd i de 20 årene statsledere har besøkt Meles Zenawis kontor.

Statsråd Erik Solheim [12:58:47]: Jeg synes Ropstad hadde en veldig god inngang til debatten da han sa at det er en debatt som fordrer en ydmykhet. Den ydmykheten har det stort sett vært i debatten, fordi nesten alle talere har klart å få fram dilemmaene i Etiopia. Dette er altså ikke et land, som Ine M. Eriksen Søreide nå sa, hvor ingenting har skjedd på de siste 20 årene. Tvert imot, det har skjedd fantastisk mye positivt de siste 20 årene. Det er derfor man er i ferd med å skaffe alle barn utdanning, det er derfor man klarer å fylle magene til de fleste etiopiere, og det er derfor man kommer ut av ekstrem fattigdom, som jeg antar vi alle synes er formidable, flotte resultater. Så det er altså en økonomisk suksess.

Så er det heller ingen uenighet om at det er et autoritært land, med mange og betydelige demokratiske svakheter. Dem tar vi opp i kontinuerlig dialog med myndighetene – jeg skal fortsette å ta det opp, men det er flott om opposisjonen følger med på at vi gjør det. Vi tar det også opp sammen med andre land med større innflytelse enn oss i den giverlandsdialogen vi har, og i alle former for politisk dialog med Etiopia. Så er altså Etiopia, som flere har vært inne på, også en viktig alliert i globale prosesser, det er en viktig alliert for Norge og Vesten i kampen mot internasjonal terrorisme, det er en viktig alliert for å skape fred i Sudan, hvor de gjør gode ting, og det er en viktig alliert i den internasjonale klimakampen, hvor Etiopia har vært blant de mest konstruktive afrikanske regimene for nettopp å få til den dialogen mellom nord og sør som vi trenger. Alt dette er Etiopia.

I siste nummer av The Economist er det en rangering av forskjellige lands økonomiske vekst, og også en antydning om hvordan det vil gå i perioden 2011–2015. Selvfølgelig er det ikke alltid det går slik ekspertene tror, men The Economist tror altså at i perioden 2011–2015 kommer Etiopia til å ha den tredje høyeste økonomiske vekst i verden. Bare Kina og India vil ha høyere.

Så er det riktig at fordelingspolitikken i Etiopia ikke er perfekt, men det er ingen grunn til å tro at den er verre i Etiopia enn den er i Kina eller India eller noen av de andre landene. Og med all respekt – jeg hater å måtte belære borgerlige om dette: Man må altså ha vekst for å ha noe å fordele. Etiopia er ikke et land som er så rikt at man klarer å fordele noe som helst uten en grundig vekst. Man må ha 5–10 pst. økonomisk vekst i mange år framover for å ha tilstrekkelig å fordele i et så fattig land.

Men, og det er det mest interessante: Hvis man ser på denne rangeringen av de ti landene i verden med høyest økonomisk vekst, er det dessverre bare to som vi kan regne med har vekslende regimer i denne perioden, gitt dagens situasjon: Det er India, og det er Ghana. Alle de andre er ulike varianter av ettpartistater.

Jeg tror det er på tide med litt mer refleksjon rundt demokratiets vilkår i verden, og særlig rundt spørsmålet om hvordan demokrati kan innpasses i Afrika, hvor det nesten alltid viser seg at etnisitet blir den grunnleggende form for demokratiets vilkår, jf. det som nå nettopp har skjedd i Elfenbenskysten, hvor man altså hadde et rent etnisk valg, og hvor den presidenten som tapte valget, nekter å gå av, men dessverre har meget gode utsikter til å bli sittende lenge på basis av stor støtte i store folkegrupper i Elfenbenskysten.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.

Før Stortinget går til sak nr. 2, vil presidenten bemerke at den innkalte vararepresentant for Finnmark fylke, Willy Pedersen, nå har tatt sete.