Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:26:14]: Som sagt reiste jeg den 17. januar i fjor en interpellasjonsdebatt om en veldig kritisk rapport om Etiopia fra Human Rights Watch. Utviklingsministeren mente da at Etiopia kanskje var Afrikas «største utviklingssuksess», og at «det er ikke et systematisk mønster» av brudd på menneskerettighetene. Siden den gang har det bare tilkommet enda flere rapporter og avsløringer om at situasjonen for menneskerettighetene forverres, og organisasjonen Freedom House har nedgradert landet fra «delvis fritt» til «ufritt».

I interpellasjonsdebatten sa også utviklingsministeren at det er en «samstemmig, enstemmig oppfatning» blant alle land om at Human Rights Watch-rapporten Development without Freedom: How Aid Underwrites Repression in Ethiopia ikke gir et rimelig bilde av situasjonen. Videre sa han: «Det mener USA. Det mener alle våre nærstående vestlige land».

Imidlertid mener USA at rapporten gir et rimelig bilde av situasjonen. USA har helt siden 2005 gjentatte ganger påpekt det rapporten avdekker. Et ambassadenotat fra den amerikanske ambassaden i Addis sier:

«Anklagene om en politisering av utenlandsk bistand til Etiopia, inklusive humanitær nødhjelp, stemmer overens med rapporter fra organisasjoner, opposisjonspolitikere, medier og medlemmer av det internasjonale donorsamfunnet.»

Som USA påpeker, deler altså andre giverland denne oppfatningen.

Siden forrige interpellasjonsdebatt har også Etiopias statsminister Meles Zenawi gjestet Norge. I oktober 2011 var han her i forbindelse med konferansen «Energy for all». Etiopia har de siste årene oppnådd gode resultater når det gjelder økonomisk vekst. Imidlertid har utviklingen gått motsatt vei når det gjelder grunnleggende menneskerettigheter.

Meles ble møtt med klapp på skulderen av både statsministeren og utenriksministeren, men han ble også møtt av mange og høylytte demonstranter da han deltok på konferansen. Mange av dem har selv flyktet fra regimet. En av dem, Adam Mulualem Zerikun, flyktet fra Etiopia fordi han var opposisjonell. Til Aftenposten sa han:

«Meles har fengslet et hundretall opposisjonelle og journalister. Han har skapt et umulig klima for utenlandske organisasjoner å jobbe i, fordi de ikke får lov til å snakke om menneskerettigheter. Det er uverdig at Norge inviterer en diktator hit til Oslo. (…) Norge må gjøre som Sverige, og redusere båndene til Meles Zenawi, ikke styrke dem som dere gjør nå.»

Mens stadig flere og mer foruroligende rapporter kommer om at regimet misbruker bistandsmidler til å undertrykke opposisjonelle og dissidenter, at kritiske og uavhengige journalister fengsles, at matvarehjelp kun deles ut til dem som støtter regimet, at utenlandske hjelpeorganisasjoner ikke får operere i landet, at det har blitt forbudt å drive opplysningsarbeid om menneskerettigheter og at det foregår omfattende valgjuks, fortsetter den norske regjeringen – med Solheim og Stoltenberg i spissen – å hylle Meles for Etiopias økonomiske framgang. Brudd på menneskerettighetene hører vi derimot lite om.

Det siste året har vi også sett en stadig innstramming fra Meles’ regime, der terrorlover brukes for å kneble opposisjonen, der opposisjonelle fengsles og tortureres, der organisasjoner som Amnesty International utvises fra landet, og der to svenske journalister nylig ble dømt til elleve års fengsel for påstått terrorvirksomhet da de skulle dokumentere forholdene for opposisjonelle. I motsetning til Norge uttrykte både USA og EU bekymring over dommen. En håndfull etiopiske journalister og opposisjonspolitikere har også fått fellende dommer for såkalt terrorvirksomhet under den nye antiterrorloven. Etioperne er dømt fra 14 år til livstids fengsel. Tom Rhodes i Committee to Protect Journalists sier om siste halvår av 2011 at myndighetene de siste fire månedene har brukt vidtrekkende terrorlover for å pågripe uavhengige journalister i et forsøk på å utrydde de siste kritiske røstene i landet.

Situasjonen har altså bare tilspisset seg når det gjelder menneskerettigheter i Etiopia. Nå i mars kommer dommen mot noen-og-tjue etiopiske opposisjonelle og menneskerettighetsforkjempere. Antiterrorloven begynner nå å virke som et sterkt repressivt instrument mot helt vanlig opposisjons- og sivilsamfunnsvirksomhet. USA har også uttalt seg meget kritisk om dette. I tillegg hadde fem av FNs spesialrapportører på menneskerettigheter, deriblant ytringsfrihet, terror og menneskerettigheter og organisasjonsfrihet, en unik felles uttalelse i begynnelsen av februar i år, hvor de rettet sterk kritikk mot Etiopia og hvordan antiterrorloven blir implementert.

Et annet tydelig utviklingstrekk som flere av donorene, deriblant Finland, oppdaget nærmest ved en tilfeldighet, er en sterk grad av tvangsflytting, såkalt «villagization-programs». Regimet skal tvangsflytte 1,5 millioner mennesker i fire regioner. Mange har flyktet til flyktningleirene i Dadaab og Nairobi. Det er de perifere regionene som rammes mest, regioner der det bor minoritetsgrupper som alltid har blitt marginalisert og undertrykt av det sentrale Høylands-Etiopia. Dermed fortsetter på mange måter en århundrelang tradisjon, som igjen vil skape motstand og konflikt mellom periferi og sentrum.

Det er i særlig grad de nomadiske gruppene som rammes; sentralregjeringa ser på dem som en trussel mot nasjonalstaten. Samtidig er disse muslimer og ikke sett på som såkalt ekte etiopiere. Vestlige donorer har et særlig ansvar for å sette i verk uavhengige undersøkelser for å bringe klarhet i om våre bistandspenger brukes til slik tvangsflytting.

Den 17. januar i år ga Human Rights Watch ut rapporten «Waiting Here for Death: Forced Displacement and «Villagization» in Ethiopia's Gambella Region», som gjennomgår det første året av tvangsflyttingen i en av de fire regionene. Den viser flyttingens tvangsmessige karakter, tap av levebrød, sult, stadig forverret matsituasjon og de pågående overgrepene fra væpnede styrker mot mennesker som flyttes.

Den etiopiske regjeringens «villagization»-program forbedrer ikke tilgangen på tjenester for Gambellas urfolk og minoriteter, men undergraver i stedet deres levebrød og matsikkerhet, sier Jan Egeland. Egeland tør være kjent for de fleste her hjemme, og er nå europeisk sjef for Human Rights Watch.

BBC World Service sendte 17. januar i år en opprørende reportasje fra Gambella om hvordan forholdene i Etiopia utvikler seg. BBC rapporterte om tvangsflyttingen av mennesker og «land grab» fra myndighetene. Jorda i disse områdene selges eller leies ut til utlendinger, mens etiopiere må ha matvarehjelp. I dag må 13 millioner etiopiere ha matvarehjelp. Det rapporteres om store menneskerettighetsovergrep, om tvang, vold, voldtekt, om såkalte «Stalin-metoder», som reporteren kalte det.

The Oakland Institute, som overvåker mange afrikanske land for tegn til at folk og folkegrupper flyttes fra landområdene sine, uttrykker seg også svært kritisk i reportasjen.

BBC intervjuet også Jan Egeland, som uttrykte sterk bekymring for forholdene. Human Rights Watch har besøkt 16 provinser i Etiopia i skjul etter at de ble kastet ut av landet i 2010.

Survival International kom nylig med en bekymringsrapport som peker på de store problemene med tvangsflytting også i andre regioner. De konkluderer: Den etiopiske regjeringen er ansvarlig for noen av de mest voldelige og åpenbare overgrepene mot menneskerettigheter Survival International har sett på mange år. Gjennom å kamuflere tyveri av land som «utvikling» regner regimet med å slippe unna med disse grusomhetene.

Finlands utviklingsminister Heidi Hautala, fra Solheims søsterparti, og en anerkjent forsvarer av menneskerettigheter er svært kritisk til regimet i Etiopia. Til Development Today i november 2011 ga hun et intervju. Hun kom tilbake fra Etiopia og har sammenliknet Etiopia og Zanzibar. Hun sier at i Etiopia har utviklingen gått bra målt etter flere indikatorer: Barn kan gå på skolen og rent vann er tilgjengelig. Men ytringsfriheten har krympet, og – med deres egne ord – menneskerettighetsorganisasjonene lever i en atmosfære av frykt. På Zanzibar var atmosfæren motsatt: Utviklingsmålene trenger fortsatt arbeid, men sivilsamfunnsorganisasjonene var fulle av energi og kraft.

Hautala sa videre at hun var forbauset over hvordan regimet i Etiopia mente at enhver menneskerettighetsorganisasjon som har mottatt økonomisk bistand fra utlandet, regnes for å være en politisk opponent.

Det observeres en økende grad av uro og usikkerhet blant de internasjonale diplomatene og donorene mot Etiopia. Mange uttrykker spørsmålet: Blir vi lurt av Meles?

Under debatten om Etiopia i fjor viste Solheim til britiske myndigheter og sa at vi fra Høyre burde være enig i de vurderingene de gjør. Vi har vært i Storbritannia, vi har diskutert Etiopia med DFID, og vi har gitt klart uttrykk for at vi er uenige med DFID i deres vurdering av Etiopia.

Et flertall av organisasjoner som jobber med menneskerettigheter og sivilsamfunn, uttrykker en sterk bekymring for situasjonen. Land nær oss gjør det samme for sivilsamfunn, for journalister, for urbefolkning. Vi har sett at både Sverige og Finland har tatt skritt i retning av å løsne båndene til regimet, og det er tydelig at det i stadig sterkere grad bare er Erik Solheim som ikke ser et systematisk mønster av brudd på menneskerettighetene, eller som mener at det er en samstemmig oppfatning at dette er tilfellet. Det er rett og slett ikke riktig.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Erik Solheim [11:36:27]: Ine Marie Eriksen Søreides interpellasjon kan egentlig deles i to punkter. Det ene er: Hvem har rett i en litt spesiell debatt – hvem har rett i beskrivelsen av amerikansk og britisk politikk på dette området? Og det andre er: Hva er den reelle situasjonen i Etiopia?

La meg starte med amerikansk og britisk politikk, siden det er kjernen i interpellasjonen, og så skal jeg komme tilbake til det langt viktigere spørsmålet, nemlig: Hva kan gjøres med menneskerettighetssituasjonen i Etiopia?

Det er ikke fnugg av tvil, slik jeg ser det, om at det er jeg, og ikke interpellanten, som har rett når det gjelder beskrivelsen av amerikansk politikk. Vi har hatt tett dialog med USA i svaret på denne interpellasjonen, både med State Department, gjennom vår ambassade i Washington, og med den amerikanske ambassaden i Addis Abeba. Verken vi eller USA kan med noen sikkerhet stadfeste hvilket dokument det refereres til, men slik både vi og amerikanerne ser det, er dette mest sannsynlig en WikiLeaks-rapport fra slutten av 2009. I så fall ble denne WikiLeaks-rapporten skrevet året før Human Rights Watch-rapporten som det henvises til, kom.

Slik amerikanerne ser det, og slik vi ser det, så er det amerikanerne gjør, å gi en situasjonsbeskrivelse, nemlig at menneskerettighetsorganisasjoner og media er kritiske til menneskerettighetssituasjonen i Etiopia. Det er aldeles opplagt, og vi er også kritiske til det. Det er også en beskrivelse av det som ligger i denne WikiLeaks-rapporten. For øvrig vil jeg advare generelt mot å bruke WikiLeaks som en sannhetskilde, som gjort i interpellasjonen, for hva USA mener. Hva USA mener, er USAs offisielle politikk, ikke WikiLeaks-rapporter.

I etterkant av Human Rights Watch-rapporten som det henvises til, kom amerikanerne med støtte til en uttalelse fra den samlede bistandsgruppen i Etiopia, som Norge også sluttet seg til, og som lå til grunn for interpellasjonsdebatten for et år siden. Så det er absolutt identitet mellom norsk og amerikansk politikk på dette området. Det gjelder også EUs politikk. La meg legge til at det er ikke bare slik at vi og State Department og USA er enige, vi er også enige med den britiske regjering.

Det ble brukt betydelig ironi med hensyn til hva statsminister Stoltenberg og undertegnede gjør på dette området. Vel, da må man i alle fall bruke den samme ironien om statsminister Cameron og utviklingsminister Mitchell, for Storbritannia har nå utviklet samarbeidet med Etiopia til det største bistandsprogrammet for Storbritannia i neste toårsperiode. Storbritannia vil gi 12 mrd. norske kroner i bistand til Etiopia i løpet av neste fireårsperiode, og budsjettet for 2012 er på nesten 3 mrd. norske kroner. Den økte støtten Storbritannia gir til dette, er basert på nettopp det Mitchell har gjort til sitt hovedanliggende, nemlig at det skal være resultatbasert bistand. Der bistanden virker, der vil han trappe opp. Hans oppfatning er altså at bistanden virker i Etiopia. Han trapper opp bistanden i Etiopia fordi landet har oppnådd mye på økonomiske og sosiale områder.

For å avslutte dette spesialløpet: Når det gjelder hvorvidt det er den norske regjering eller representanten som er mest enig med amerikanerne og britene, tror jeg konklusjonen på det er krystallklar: Det er regjeringen som er mest enig med amerikanere og briter.

Men viktigere er situasjonen i Etiopia. Det er ingen grunn til å legge skjul på at mange av de forholdene som Ine Marie Eriksen Søreide peker på, er bekymringsfulle. For å nevne noen av de mest bekymringsfulle trekkene ved menneskerettighetssituasjonen i Etiopia:

Landet har lagt fram en antiterrorlovgiving. Etiopia sier selv at den antiterrorlovgivingen er etter amerikansk og britisk mønster. Det er selvsagt helt legitimt for et land å ha en antiterrorlovgiving, men vår oppfatning er at det er veldig vanskelig å vurdere hvordan enkeltsaker blir håndtert i den, og at det er grunn til bekymring for at antiterrorlovgivingen kan bli brukt politisk mot dem som er uenige med regjeringen i Etiopia.

Det er også betydelig grunn til bekymring for pressefriheten i Etiopia. Det er vanskelige forhold for fri presse. Flesteparten av de journalistene som er blitt fengslet de siste 20 årene, er satt fri, men det at journalister arresteres, er i seg selv et signal som skaper frykt og usikkerhet og dermed bidrar til en betydelig grad av selvsensur. FNs spesialrapportør for ytringsfrihet har også uttrykt bekymring for pressefriheten i Etiopia.

Vi er også bekymret for det begrensede rommet for politisk opposisjon i Etiopia. Man kan føre en lang diskusjon om hvorvidt det var regjeringen eller opposisjonen som skapte den situasjonen at nær sagt samtlige medlemmer av parlamentet kommer fra regjeringspartiet. Under enhver omstendighet er det resultatet, og det er ikke ønskelig. I all vår dialog med Etiopia vil vi ta til orde for å skape et politisk rom for en reell opposisjon, slik at den kan være tydelig representert i parlamentet og ta del i styringen av landet. En rekke opposisjonspolitikere har tilbrakt tid i fengsel. De er nå blitt satt fri, men de har tilbrakt tid i fengsel, og igjen – det skaper usikkerhet og manglende rom for den reelle opposisjonen.

Så det er ingen som helst grunn til å legge skjul på at det er bekymringsfulle trekk ved menneskerettighetssituasjonen i Etiopia – antiterrorlovgiving, pressefrihet, politisk rom. Det er også en omstridt lov om det sivile samfunn som mange frivillige organisasjoner reagerer på, og også fengslingen av de svenske journalistene og andre trekk gir en bekymringsfull menneskerettighetssituasjon.

Vi legger nå opp til det vi kaller en strukturert politisk dialog med Etiopia og regner med å undertegne en avtale med Etiopia i ikke fjern framtid om en slik dialog. Et ledd i den dialogen vil være å legge langt større vekt på å kunne ta opp alle disse menneskerettighetsspørsmålene, som både representanten og jeg er bekymret for.

Så må jeg samtidig få legge til at Etiopia også – trass i en bekymringsfull menneskerettighetssituasjon – er en afrikansk suksesshistorie. De har hatt enorm framgang når det gjelder tusenårsmålene, og på økonomiske og sosiale menneskerettigheter scorer de imponerende. På 20 år har barns tilgang til grunnskole i Etiopia økt fra 32 pst. til 94 pst., og målene om f.eks. bekjempelse av hiv/aids og malaria er man kommet langt i å oppnå. Man har også kommet langt i å redusere den ekstreme fattigdommen. Den er på 15 år redusert fra 50 til 30 pst. av befolkningen og synker ytterligere, og Etiopia er blant de landene som ligger an til å kunne nå FNs tusenårsmål om en halvering av fattigdommen. Så her er det et blandet bilde – av en imponerende økonomisk og sosial framgang som er synlig for alle som besøker Etiopia, men samtidig en bekymringsfull menneskerettighetssituasjon.

Jeg vil også legge til at det er to andre områder hvor Etiopia er viktig. Etiopia har lagt fram den mest imponerende lavkarbonstrategien av noe land i Afrika. De sier at de skal klare å bli et mellominntektsland i 2025, uten å øke klimagassutslippene. Det skal de gjøre ved å redusere klimagassutslippene i landbruk og ved skogplanting like mye som klimagassutslippene vil øke i byutvikling og transport som følge av økonomisk framgang og vekst. Skulle Etiopia klare dette, som er et utrolig ambisiøst mål, vil det være første gang et land har klart å bli et mellominntektsland uten økte klimagassutslipp, og det er i så måte et av de mest interessante eksperimentene i Afrika.

Jeg vil også si at under lanseringen av nettopp den samme lavkarbonstrategien var det igjen den norske regjering og den britiske regjering som deltok sammen med statsminister Meles, fordi vi mener dette er et så avgjørende punkt. Ikke noe utviklingsland, verken i Afrika eller noe annet sted på kloden, har lagt fram en så ambisiøs strategi for å løse klimakrisen.

Tidligere spilte Etiopia en helt avgjørende rolle i konfliktløsning både i Somalia og i Sudan. Alle er kjent med krisen i Somalia. Etiopiske tropper erobret forrige uke Baidoa, noe som ble trukket fram som positivt av et samlet internasjonalt samfunn under Somalia-møtet i London forrige uke. Etiopia har spilt kanskje den mest avgjørende rollen, sammen med Sør-Afrikas tidligere president, Mbeki, i konfliktløsning i Sudan.

Alt i alt, og for å oppsummere: Etiopia er et veldig viktig land for konfliktløsning i Afrika. De har en imponerende klimapolitikk, de har store positive resultater når det gjelder økonomisk og sosial framgang, men det er en bekymringsfull situasjon på viktige menneskerettighetsområder. Det tar vi opp offentlig, det tar vi opp i alle våre møter med statsminister Meles og andre etiopiske ledere, og det vil vi nå gå inn i en strategisk dialog med Etiopia om. Vi vil ha dialog om de andre temaene også, f.eks. om konfliktløsning i Sudan, samtidig som vi diskuterer menneskerettighetsspørsmål med dem. Den norske regjeringen er på dette området helt finstemt med amerikansk og britisk politikk.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:46:11]: Jeg takker statsråden for svaret – et ikke veldig overraskende svar. Det er mye gjenklang her fra den interpellasjonsdebatten vi hadde for et år siden og etter min oppfatning den samme uviljen til faktisk å gå inn i de store menneskerettighetsproblemene som Etiopia opplever.

Det er ingen stor overraskelse at man kan si at bistanden virker i Etiopia. De har – som jeg også sa i min interpellasjon – hatt stor framgang på mange indikatorer. Nå er også litt av problemet, som mange peker på, at nettopp fordi Etiopia er så viktig for gjennomføringen av tusenårsmålene, ligger vestlige donorer ganske lavt når det gjelder menneskerettigheter og Etiopia, nettopp fordi man vet at Meles Zenawi tidligere har boikottet vestlige givere når man har begynt å stille for strenge krav til menneskerettigheter, f.eks. knyttet til lokalvalgene i 2007.

I august i fjor stilte jeg et skriftlig spørsmål til statsråden om de avsløringene som kom fram fra BBC og The Bureau of Investigative Journalism, om at etiopiske myndigheter skal ha nektet å fordele mat og nødhjelp til landsbyer der opposisjonspartiene står sterkt. I sitt svar sa statsråden:

«Det er viktig at de nye påstandene i BBCs reportasje undersøkes.»

Og at han

«i samarbeid med andre land vil se nærmere på hvordan vi kan bidra til at dette skjer».

Spørsmålet er hvilke konkrete skritt utviklingsministeren har tatt for faktisk å undersøke om disse påstandene er riktige.

Jeg vil bare understreke én ting som slår meg når jeg hører svaret fra Erik Solheim. Hvordan er det mulig så til de grader å kalle et land for «imponerende» og for «en suksesshistorie», når man på den ene siden har store framskritt på det økonomiske og sosiale området, men som på den andre siden opplever stadig sterkere grad av brudd på menneskerettighetene. Utviklingsministeren nevnte ikke tvangsflyttingsprogrammene med ett ord i sitt svar, noe som altså rammer 1,5 millioner mennesker, stort sett urbefolkning som tas fra levebrødet, som sulter, og der det begås vold og overgrep fra væpnede styrker. Det nevnes ikke med ett ord i hans svar. For meg er det uforståelig at man kan kalle et sånt land for «en suksesshistorie» og «imponerende». Ja, på mange felter har det gått bra, men det kan ikke være sånn at det trumfer brudd på menneskerettighetene av en sånn art som vi ser i Etiopia.

Mitt spørsmål er egentlig hvor grensen går. Når setter man for alvor foten ned for et regime som vi bruker ca. 200 mill. kr i året på – direkte stat-til-stat-penger – som altså er et resultat av at Meles Zenawi etter hvert nekter nesten alle internasjonale organisasjoner å operere i landet?

Statsråd Erik Solheim [11:49:20]: Man skal vokte seg vel for å så tvil om andres motiver. Når jeg har gjennomgått område etter område med menneskerettighetsproblemer i Etiopia, er jeg overrasket over at man da velger å så tvil om det.

Når det gjelder denne Human Rights Watch-rapporten fra 2012, som interpellanten henviser til, om gjenbosettingsprogrammet, har The Development Assistance Group, som består av Storbritannia, USA, Norge og en rekke andre land, sendt «fact-finding mission» til alle regionene hvor gjenbosettingsprogrammet foregår. De har funnet at gjenbosettingen gjennomføres raskt, men at de grunnleggende tjenestene ofte ikke er på plass. Dette er bekymringsfullt, og de har tatt opp saken med etiopiske myndigheter, men undersøkelsene støtter ikke Human Rights Watchs anklager om tvungen gjenbosetting og systematisk og omfattende menneskerettighetsovergrep.

Vi kan altså ikke ta og slenge ut løse påstander om noe så alvorlig som menneskerettighetsovergrep uten grundig å undersøke dem. Det er hva givermiljøet i Addis Abeba har gjort, inkludert EU-land, Storbritannia, USA og Norge. De har kommet til at det ikke er grunnlag for de mest vidtgående påstandene i Human Rights Watchs rapport. Jeg antar at interpellanten heller ikke mener at man skal basere sin politikk på påstander man ikke finner grunnlag for.

Så er det omfattende menneskerettighetsproblemer i Etiopia gjennom antiterrorlovgivning, gjennom rom for andre politiske partier, politiske fanger, vilkårene for journalister og en serie andre spørsmål som jeg tok opp i mitt foregående innlegg. Alt dette er sentrale spørsmål i vår dialog med etiopiske myndigheter, og det er helt sentrale spørsmål i britisk og amerikansk dialog med etiopiske myndigheter.

Det å karakterisere Etiopia som en utviklingssuksess er jo ikke annerledes enn f.eks. å karakterisere Kina som en utviklingssuksess. Jeg oppfatter ikke at noen er i tvil om at Kina har hatt en rask og stor økonomisk framgang selv om det er vesentlige menneskerettighetsbrudd i Kina. Det samme er situasjonen i Etiopia – en stor og rask økonomisk framgang, men med vesentlige menneskerettighetsbrudd. De menneskerettighetsbruddene tar vi opp i dialog med dem sammen med andre land.

Svein Roald Hansen (A) [11:52:15]: Dette er egentlig en repetisjon på interpellasjonen for et drøyt år siden. Og nå, som den gang, mener jeg det er vanskelig å forstå påstandene om at utviklingsministeren overser og ignorerer de alvorlige rapportene om brudd på menneskerettigheter. Jeg mener han klart i sitt innlegg den gang, og i sitt innlegg nå, bekrefter at dette er noe man tar alvorlig og man ettergår det, slik man skal, enten det er fra Human Rights Watch eller om det er fra andre organisasjoner, som interpellanten trakk fram. Da mener jeg man er selektiv i hva man oppfatter og hva man vil høre i det utviklingsministeren sier.

Det er ingen uvilje mot å gå inn i de alvorlige problemstillingene. De mange MR-bruddene og eventuelt misbruk av bistanden, som en politisering er, og som rapporter tyder på, er selvsagt uakseptabelt. Det må tas opp med myndighetene i Etiopia.

Selv om andre instanser ikke kan rapportere om noen av påstandene, er det kanskje slik at man ser ulike sider av en helhet, at misbruk foregår noen steder, men ikke andre steder. Det viktige er at rapportene om misbruk av bistand, om menneskerettighetsbrudd og eventuelle overgrep blir ettergått og tatt opp med myndighetene i Etiopia. Det mener jeg utviklingsministeren har sagt i dag at gjøres – ikke bare av Norge, men også i samarbeid med andre donorland.

Etiopia er et komplekst land. Denne erkjennelsen skal vi bruke til å forstå at bygging av demokrati, respekt for demokratiske spilleregler og ikke minst universelle menneskerettigheter, også dem som gjelder ytringsfrihet, talefrihet, organisasjonsfrihet osv., er krevende å bygge opp i et samfunn hvor dette er nytt og fremmed. Det er selvsagt ingen unnskyldning myndighetene kan gjemme seg bak for selv ikke å respektere dem og gjøre det de kan for at de etterleves.

Bistandsengasjementet bør gi økte muligheter for å påvirke utviklingen i riktig retning også på dette området. Vi hører nå statsråden si at man skal etablere en dialog med myndighetene om dette. Å vende landet ryggen vil ikke være et bidrag for å dytte også denne delen av utviklingen i riktig retning.

Så har Etiopia mye positivt å vise til når det gjelder økonomisk utvikling og flere gode resultater i forhold til tusenårsmålene. Det synes som om den økonomiske veksten brukes til å bedre folks levekår. Det må det være mulig å glede seg over uten at det skal utlegges som, eller forstås som, en slags hyllest til landets president eller ledelse.

Det kan være slik at man på noen områder har suksess, mens man på andre områder ikke har det og henger etter og ikke respekterer menneskerettighetene. Suksess på noen områder er selvsagt heller ikke et argument for at man henger etter når det gjelder demokratisk utvikling og menneskerettigheter. Tvert imot må vi understreke at demokrati ikke er et hinder for økonomisk vekst og sosial framgang. Det er motsatt – demokrati og respekt for enkeltmenneskets integritet bidrar til større økonomisk vekst. Det skaper et mer inkluderende samfunn, hvor flere kan bidra.

At Etiopia er et sentralt land sett i forhold til globale utfordringer som klima og regionale konflikter og utfordringer, som Sudan og Somalia, kan vi også se positivt på uten at det er argumenter for å se gjennom fingrene med manglende demokrati og respekt for menneskerettigheter. Tvert imot mener jeg at dette gir flere arenaer å engasjere landets politiske ledelse på, også i en dialog om disse sidene ved utviklingen både i Etiopia, i regionene, ja i hele Afrika.

Peter N. Myhre (FrP) [11:56:42]: La meg først få takke representanten Eriksen Søreide for igjen å ha tatt opp spørsmålet om Norges forbindelser med Etiopia. Jeg tok også selv opp dette i oktober i fjor.

La meg få slå fast hva vi er enige om: Vi er enige om at Etiopia er et stort og viktig land. Det er det tredje mest folkerike landet i Afrika med 88 millioner innbyggere. Vi er enige om at det er en eventyrlig økonomisk vekst i Etiopia – nærmere 10 pst. årlig, at det er en nedgang i analfabetismen, og at det også er registrerbar forbedring når det gjelder fattigdom. Ikke desto mindre er Etiopia kanskje det landet hvor fattigdommen griner mest mot en når en utlending kommer og besøker land i Øst-Afrika.

I andre land sør for Sahara er det en gryende interesse for menneskerettigheter og demokrati. Det er det ikke i Etiopia. I Etiopia har vi å gjøre med et regime som bærer alle diktaturets kjennetegn: Det dreier seg om fengsling av journalister og opposisjonelle og om totalt fravær av pressefrihet. Det er umulig å etablere en slagkraftig opposisjon når man ikke kan kommunisere gjennom media. Det er et av Afrikas aller mest korrupte land. Det er systematiske brudd på menneskerettighetene med en så avskyelig entusiasme at bare det alene burde påkalle en endring i den strategien som Norge hittil har fulgt overfor regimet i Etiopia.

Norge fortsetter å forære regimet 200 mill. kr per år etter at de frivillige organisasjonene ble jaget ut for en tid tilbake. Og president Zenawi i Etiopia sa i fjor høst: Det er veldig hyggelig at Norge bevilger oss disse 200 mill. kr, men vi finner oss ikke i at Norge blander seg inn i Etiopias indre anliggender. Jeg mener vi ikke kan godta dette lenger. Jeg har en fornemmelse av at i regjeringskretser i Etiopia sitter de bak lukkede dører og ler rått av norsk naivitet når det gjelder pengegaver til et regime som ikke har noe ønske om å gjøre fremskritt når det gjelder menneskerettigheter, demokrati og utvikling.

Som jeg også har tatt til orde for tidligere, mener jeg at i enkelte situasjoner må vi bruke de økonomiske virkemidlene vi har – det er ikke nok med snakk – og stoppe bistanden, eller i hvert fall redusere den merkbart i omfang for en periode, før vi eventuelt kommer tilbake igjen og kontrollerer og sjekker om regimet i mellomtiden har kommet videre i arbeidet for å utvikle demokrati og menneskerettigheter. Jeg er glad for at representanten Eriksen Søreide tar opp dette, for det er viktig at vi i Stortinget nå har en aktiv holdning til dette spørsmålet. Vi kan ikke lenger godta alt fra dette regimet. Selv om de er flinke med klimamålsettinger – det er jo den norske regjeringen også – og det går fremover med økonomien i landet, er det altså ikke bra nok.

Jeg besøkte Etiopia høsten 2010. Jeg så at folk bodde i telt og til og med på gaten i Addis Abeba – i et land der en stor del av befolkningen lever i høylandsområder hvor det er et ganske tøft klima, hvor det er kaldt store deler av året. Lidelsene er enorme, og de er mer påtakelige enn de er i sammenlignbare land i Øst-Afrika.

Jeg vil slutte meg til oppfordringene om at holdningen overfor Etiopia tas opp til vurdering, og at vi får en endring på dette.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:01:40]: Jeg er normalt ikke spesielt opptatt av statsråd Solheims ettermæle, men i denne saken er det i hvert fall lett å komme med et par bemerkninger.

Jeg opplever det som forunderlig at en norsk utviklingsminister ikke vier mer av sin oppmerksomhet til de grove og systematiske menneskerettighetsbrudd og mangel på demokrati som finner sted hos en av våre viktige samarbeidspartnere. Jeg finner det også forunderlig at statsråd Solheim i denne debatten nok en gang trekker parallellen til Kina, all den tid den samme statsråden ved gjentatte anledninger har sagt at det forrige århundrets fremste personlighet kanskje var Deng Xiaoping, heller ingen demokrat. Det mønsteret som begynner å danne seg her, er at statsråden er svært sterk og dyktig når det gjelder ting som tradisjonelt står Høyres hjerte nært, økonomisk utvikling og viktigheten av økonomisk utvikling, og her har han Høyres fulle støtte. Men statsråden er samtidig svært svak når det gjelder mangel på demokrati og demokratiets spillerom.

La meg ta noen klare forskjeller mellom Høyre og dagens regjering. Med en ny politikk der Høyre legger premissene, vil det være uaktuelt å sitte stille i Norge og nærmest godta hva som skjer i Etiopia, slik som synes å være dagens politikk. Vi vil aldri godta at mennesker holdes nede verken i fattigdom eller i en politisk bundet fattigdom og mangel på rettigheter fordi det styrende partiet og hele statsapparatet er infiltrert av ett politisk parti. Vi ser også at internasjonale donorpenger går til å holde det partiet ved makten. Det synes dessverre å være slik at regjeringen er henfalt til mild retorikk i stedet for å gå inn og gjøre faktiske endringer.

Hvis en går tilbake igjen til perioden 2004–2008, så man en dobling av bistandspengene til Etiopia. Det var en periode i 2005 hvor problemene tårnet seg opp. Det var 200 demonstranter som døde, og 30 000 personer ble fengslet fordi det var en sterk misnøye i Etiopia med hvordan valget var gjennomført, og ikke minst med hvordan rettighetene til befolkningen ble ivaretatt av Meles Zenawi og hans regime. Det førte til at Verdensbanken og andre donorer droppet statsstøtte. Problemet var at det tok veldig kort tid før man fant andre programmer å kanalisere pengene igjennom, og pengene gikk da til distriktsstøtte under programmer som «Protection of Basic Services». Igjen ser vi at Erik Solheim har sterke internasjonale allierte, fordi statsråden her brukte samme argumenter som blir brukt internasjonalt, nemlig at det er så viktig at Etiopia er med på å nå tusenårsmålene at vi må stå til ansvar og bevilge store summer selv om vi ser at også norske og internasjonale donorpenger faktisk blir brukt til undertrykking av befolkningen.

Jeg synes det er all grunn til å lese rapporten fra Human Rights Watch «Development without Freedom: How Aid Underwrites Repression in Ethiopia» med argusøyne. Ja, jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at noe kan være tatt ut av konteksten, noe kan være gjort enda verre enn det er. Men summen av det som beskrives, er et diktatur, et meget sterkt diktatur. Det kan vi ikke være uenig i. Jeg vil hente ut noe fra rapporten. Det står bl.a. at regjeringen bruker donorressurser og bistand som et verktøy for å støtte det statsbærende partiet. Ja, det er det liten uenighet om. At EPRDF, altså det statsstøttede partiet, har sterk kontroll med hele statsapparatet og offentlige strukturer, er det liten eller ingen uenighet om. Landsbybeboere får ikke tilgang til programmer med bistandsstøtte dersom de tilhører opposisjonen. Dette har jeg også fått fra andre kilder, og det er det samme som vi så så sterkt brukt i bl.a. Zimbabwe. Matvarehjelp: Ja, igjen, 10–20 pst. av befolkningen trenger matvarehjelp. Skolesystemet er brukt til partiindoktrinering.

Etiopia er et godt eksempel på hvordan politikken vil endres dersom Høyre kommer til makten ved neste valg.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:06:56]: La meg først takke interpellanten for hennes klare og sterke oppgjør med menneskerettighetsbrudd – i dette tilfellet i Etiopia – og den pågående vilje til å holde statsråden ansvarlig for hvordan han forvalter den tilliten han har på vegne av Stortinget, både økonomisk og politisk, når det gjelder dette landet.

Så må jeg vel også tillate meg å spørre, når det nå med bravur ble annonsert at politikken skal endres hvis Høyre kommer til makten: Hvordan da? Det skulle jeg gjerne like å få et svar på, for det har jeg ikke fått noe svar på i denne debatten. Det er slik at Etiopia er et av verdens fattigste land. Utviklingen er motsetningsfylt. Vi gleder oss over økonomisk framgang og forbedring av skoledekning, vaksinedekning og matsituasjonen. På den andre siden viser landets myndigheter diktatoriske trekk. Korrupsjonen bekjempes ikke effektivt, det er klare tegn på misbruk av bistand, og det er dokumentert klare brudd på menneskerettighetene. Jeg går ikke inn i de enkelte rapporter, men jeg bare forutsetter fra Kristelig Folkepartis side at statsråden tar på seg utestemmen når han snakker med sine etiopiske kolleger på høyt nivå, og ikke lister seg rundt på gummisåler og er mest opptatt av den politiske rollen som dette landet kan spille i regionen, som er viktig, og i internasjonal klimadialog, som også er meget viktig. Det må være mulig å ha disse tankene i hodet samtidig.

Det å trekke den konklusjonen som representanten Myhre var i full gang med, men som Høyres talere ikke har gjort ennå, nemlig at vi skal kutte bistanden til Etiopia, mener jeg er helt feil. Det kan fortelles like mange historier og legges fram like mange rapporter om hvordan bistanden virker i Etiopia, og jeg har vært ute i felten og sett det i praksis når det gjelder den lokale folkehelsetjenestens utvikling. Jeg mener det vil være feil politikk i den situasjonen vi nå kjenner til, å gå til det skrittet å lukke lommeboka for Etiopia og dermed lukke den kanalen for samarbeid med dette viktige landet i Afrika, hvor så mange millioner mennesker fortsatt lever i fattigdom og lider humanitært.

Hvilke er så de dilemmaene vi står overfor? Det er et humanitært dilemma. Vi har en moralsk forpliktelse til å hjelpe flere millioner nødlidende som kjemper for livet, og til å løfte store folkegrupper ut av fattigdom ved å fremme landets økonomiske utvikling og bidra til utjamning. Men den som framfører skarp kritikk, kan risikere mottiltak som begrenser muligheten til å hjelpe uskyldige ofre. Så er det det storpolitiske dilemmaet. Etiopia er en viktig strategisk alliert i kampen mot islamistiske militante grupper på Afrikas Horn, f.eks. i Somalia, og det å sette relasjonen til Etiopias myndigheter på spill kan svekke muligheten for å lykkes i den kampen. Det må vi være ærlige nok til å si og til å erkjenne. Slike dilemmaer utfordrer til klokskap, ikke til lettvinte løsninger. Vi må ikke pynte på virkeligheten og snakke ned alvoret, som jeg kanskje syntes statsråden var litt inne på i sitt forrige svar til interpellanten, da hun tok opp dette i januar i fjor, men der han denne gangen var noe skarpere i kanten. Vi må velge andre kanaler for å få jobben gjort, men vi må ikke slutte å vise solidaritet. Det ville være å svikte medmennesker i en vanskelig situasjon.

Jeg har ett forslag. Det lar seg ikke fremme i denne debatten, men det lar seg fremme verbalt på denne måten. Når statsråden nå har varslet at vi skal inn i en strukturert politisk dialog med Etiopia, synes jeg det passer som fot i hose å etablere en menneskerettsdialog med Etiopia. Det har vi hatt, og har, med enkelte andre land, som er både mottakere av utviklingshjelp og samarbeidsland på viktige politiske områder. Jeg vil utfordre statsråden til å svare på om han kan tenke seg å utvikle denne strukturerte politiske dialogen til en MR-dialog av samme merke som den Norge har hatt med andre land, og som jeg tror kan være en måte å ta dette videre på som ikke slår hånden av de fattige, men som samtidig ikke gjør at vi spiller med sordin når det gjelder de alvorligste brudd på menneskerettighetene.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:12:23]: Jeg vil takke for gode innlegg i debatten, men jeg vil åpne med å si at jeg reagerer veldig sterkt på at en statsråd i Stortinget står og sier at en representant slenger ut «løse påstander om noe så alvorlig som menneskerettighetsovergrep uten grundig å undersøke dem». Akkurat når det gjelder tvangsflyttingssaken, er altså BBC, Human Rights Watch, Oakland Institute, Survival International, bare fire av dem som påpeker akkurat det samme: grove og systematiske brudd på menneskerettigheter i forbindelse med tvangsflytting av 1,5 millioner mennesker. At det skulle være å slenge ut løse påstander om noe så alvorlig uten å sjekke først, tar jeg sterkt avstand fra. Det mener jeg statsråden også bør gjøre i sitt avslutningsinnlegg. Det må være lov å føre en debatt der man framfører kritikk av den politikk regjeringa og statsråden fører, uten at det blir utlagt som løse påstander som ikke sjekkes nærmere. Jeg antar at statsråden ikke mener at Jan Egeland farer med løse påstander og tøv som ikke kan dokumenteres nærmere.

Så er jeg enig med dem som sier at det er mange positive utviklingstrekk i Etiopia. Men når vi nå skal gå inn i en såkalt strukturert politisk dialog, mener jeg det faktisk også er viktig å vite hva vi skal med den dialogen. Hvor vil vi med dialogen? Hvilke krav skal vi stille? Når skal vi si at grensen er nådd? Når skal vi si at menneskerettighetssituasjonen er blitt så problematisk at vi ikke lenger kan forsvare å ha det forholdet vi i dag har til Etiopia? Kanskje vi skal opptre på en annen måte, gjennom andre kanaler, slik som f.eks. svenskene har gjort. Skal vi fortsette å gi stat-til-stat-bistand, eller skal vi operere mer gjennom organisasjoner som Leger Uten Grenser, Røde Kors osv.?

I Sverige og Finland legger de nå til grunn en helt ny innfallsvinkel for sin utviklingspolitikk. I Finland setter de nå menneskerettighetene i sentrum for all utviklingspolitikk. I Sverige har Gunilla Carlsson laget et frihetsmanifest som skal være et styrende prinsipp for alt som gjøres på utviklingssiden. Det er en innfallsvinkel jeg skulle ønske også Norge kunne ha.

Når vi snakker om å forandre utviklingspolitikken, handler det om å konsentrere seg både tematisk og geografisk og ikke minst i sterkere grad å vektlegge både frihet og menneskerettigheter som helt grunnleggende for utviklingen framover. Det er ikke slik at en utvikling der mennesker får bedre økonomiske kår og bedre sosiale kår er noe myndigheter kan gjemme seg bak samtidig som de begår systematiske brudd på menneskerettighetene. Det regner jeg med at også regjeringa egentlig mener.

Jeg mener det er viktig å få undersøkt nærmere de påstandene – de mange påstandene – som er kommet fram, fra mange ulike aktører, mange ulike land, og se om det faktisk er slik at disse bruddene på menneskerettighetene fortsetter å øke i styrke. Det regner jeg med at statsråden vil bidra til å klarlegge.

Statsråd Erik Solheim [12:15:48]: La meg først minne om spørsmålet som var grunnlaget for denne debatten: «Mener statsråden fortsatt at Norges syn på menneskerettighets- og demokratisituasjonen i Etiopia ligger på linje med oppfatningen hos bl.a. USA og EU?» Nå har jeg altså krystallklart, uten noen som helst tvil, dokumentert at ja, det er tilfellet. Da går interpellanten videre med en hel masse andre spørsmål. Men la meg da bare slå fast igjen: Vi ligger på linje med andre vestlige land. Ja, mer enn det, det er altså slik at den britiske konservative regjeringen bevilger 14 ganger – jeg gjentar 14 ganger – mer bistand til Etiopia enn den norske rød-grønne regjeringen. Det kan kanskje være en advarsel om litt lavere språkbruk i beskyldningene om å se lett på menneskerettighetsbrudd, når ens britiske partifeller mener at Etiopia er en så stor utviklingssuksess – ikke en menneskerettighetssuksess, men en utviklingssuksess – at man ønsker å gjøre det til det viktigste landet for britisk bistand. Men jeg oppfatter at den debatten er lagt død gjennom denne debatten. Jeg merker meg også at interpellanten ikke går videre på det sporet i noen videre innlegg, fordi den debatten er lagt død.

Så kommer vi til den mye viktigere debatten: Hva gjør vi med de vesentlige menneskerettighetsovergrep som pågår i Etiopia? Da vil det en kaller en politisk dialog med Etiopia – som må inkludere en vesentlig menneskerettighetskomponent, ellers vil det ikke gi mening – være et viktig bidrag til å kunne ta opp alle disse spørsmålene i en fornuftig form med etiopiske myndigheter.

Men som Dagfinn Høybråten prisverdig viste til, er verden mer komplisert enn man skulle like. Etiopia er avgjørende for konfliktløsning i Somalia og i Sudan. Etiopia er en stor utviklingssuksess med rask økonomisk framgang. Etiopia er en vesentlig klimaleder i Afrika, men Etiopia har også vesentlige menneskerettighetsbrudd. Da må vi, i den posisjonen som Norge er i – det samme med USA og Storbritannia – forsøke å komme fram til: Hvordan kan vi ha innvirkning på å redusere menneskerettighetsbruddene, samtidig som vi beholder alle de andre positive delene av dialogen med Etiopia? Det er ingen tvil om at det er snakk om vesentlige menneskerettighetsbrudd. Det har vi tatt opp, det vil vi fortsette å ta opp, og det vil være en viktig del av dialogen.

Jeg vil til slutt si at både Peter N. Myhre og Dagfinn Høybråten trekker fram noe helt vesentlig. Jeg tror Etiopia nå ikke er det tredje største, men det nest største landet i Afrika når det gjelder folketall. Det er et av de landene i Afrika som har flest fattige, det er et land med ekstrem fattigdom. Det er derfor Etiopia i manges øyne er synonymt med f.eks. Bob Geldofs og Bonos innsamlinger til hungersofre. Det er altså en periode som nå alt tyder på er over i Etiopia, fordi landet har kommet seg ut av denne absolutt ekstreme fattigdommen. Men det er fortsatt et av de fattigste landene, hvor flest mennesker lider, i et høylandsområde hvor det også er kaldt. Så det er all mulig grunn til å vise solidaritet med de fattige menneskene i Etiopia, på den måten Dagfinn Høybråten tar til orde for.

Presidenten: Presidenten vil minne statsråden om at den britiske regjeringen er en koalisjon, og at det å karakterisere den som konservativ, derfor ikke er helt dekkende.

Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.